aug 262013
 

Etter Coroico så hadde vi ikke tenkt å bruke så veldig mye mer tid i Bolivia. Det var på tide å fortsette til neste land; Paraguay!

Etter vår første opplevelse med en nattbuss i Bolivia bestemte vi oss for å droppe en 15 timers nattbus fra La Paz til Sucre, og tok heller et fly som var fremme på 45 minutter. Det kostet uansett ikke mer enn 260 kroner for en billett!
Sucre er en finere by enn La Paz; roligere, mindre og mye hyggeligere folk. Mange guidebøker beskriver Sucre som den vakreste byen i Bolivia, og det er nok ikke langt fra sannheten.  Det som ikke mange mennesker utenfor Bolivia vet er at Sucre faktisk er hovedstaden i Bolivia. Myndighetene sitter i La Paz, men ifølge grunnloven så er Sucre fremdeles hovedstaden i landet. Ifølge alle guidebøker og nettsider så er det La Paz som er hovedstaden, så det er nok det offisielt riktige svaret, men hvis noen er på «Vil du bli millionær» og sier Sucre så bør det altså også bli godkjent.
Det lærte vi av en guide på det beste museet som er i byen. På «libertidad» museet så hadde de mange utstillinger som omhandlet Bolivias 2 store helter; General Sucre, og Simon Bolivar. De 2 mennene var sammen om å opprette Bolivia for 300 år siden. De siste 150 årene har Bolivia vært gjennom ganske mye dritt. De har vært i krig mot alle naboene sine; Paraguay, Chile, Peru og Brasil…og de har stort sett tapt alle konfliktene. Det førte til at Bolivia mistet de fleste ressursene sine, og ble «land-låst». De pleide å ha en kystlinje helt til Chile innvaderte og tok over Atacama-ørkenen fordi det var masse mineral-ressurser der. Bolivianerne er enda litt sinna for det, men Chile synes litt synd på dem så har nå gitt dem tilgang for å importere ting med kyst-transport uten å betale noen import-skatter. Brasil stjal mesteparten av jungelen til Bolivia fordi det var områder der hvor det vokste masse gummi-trær, som er veldig greit å ha når man skal lage og selge gummi. Argentina tok over store områder i sør av andre grunner.
I tillegg har spanjolene og andre europeere stort sett stukket av med alt som er av sølv og andre mineraler i landet.
Det er en grunn til at Bolivia er det fattigste landet på kontinentet.
Sucre har en veldig behagelig hvitmalt plaza med diverse storslagne historiske bygg strødd rundt kvadraturen. Flere kvelder når vi tilfeldigvis gikk der så var det diverse folkefester på gang. Jeg tror vi var der rett før en eller annen nasjonaldag. De hadde et veldig interessant danseshow med dansere fra Argentina, Chile og Bolivia.

Party i Sucre

Party i Sucre

Jeg har aldri sett noe lignende til de dansene, men det var ganske fengende.
Vi tilbragte mye av tiden vår i Sucre på en pub hvor de serverte deilig mat og gigantiske øl  for samme pris som det ville kostet for en liten Coca-Cola i Norge.
Vi fant ut at det var mer eller mindre umulig å komme seg fra Sucre til Asuncion i Paraguay, selv om det ser ut på kartet som om byen ligger midt i den sentrale hovedveien som går mot Paraguay. Eneste muligheten var å ta en horribel nattbuss, som gikk helt motsatt vei i 15 timer til Santa Cruz, og deretter ta en enda verre lavstandard buss som tar 28 timer, nesten utelukkende på grusveier.
Vi fant ut at det var bedre å dra til Argentina først. Så vi dro til Potosi i en dag, og deretter videre sørover i Bolivia. Potosi er verdens høyestliggende by på 4050 moh.

Potosi gater

Potosi gater

Den er best kjent for de gigantiske sølvminene som ligger rett ved byen. Spanjolene bygget byen kun for å ha et sted for sølvminearbeiderne å bo. De drev minearbeiderne veldig hardt, over 8 millioner mennesker (slaver) døde årlige i minene. Nå til dags er det ikke fullt så mange, men det er fremdeles ganske stusselige kår. Tusenvis av minerarbeidere har ødelagt lungene sine ved å puste inn luften i minene som inneholder masse silica støv. Minene er trange, mørke, varme som helvete og klaustrofobiske….alle gode grunner til at meg og Torunn droppet å besøke dem. Vi er sannsynligvis de første turistene i historien som drar til Potosi uten å være innom minene. Byen i seg selv har også en viss sjarm, så det var verdt turen likevel.
Vi fortsatte turen sørover til «the wild west» i en ørken-by som heter Tupiza. Tupiza ligger i et området som ser ut som det er tatt rett ut av en western film; tørt, varmt, rødt fjell, kaktuser overalt og folk på hest. Det var faktisk i dette området at de originale Butch Cassidy and the Sundance kid ranet en togtransport, og senere ble omringet av sheriffer og skjøt seg selv.

Stig i ørken

Stig i ørken

Vi kom til hostellet vårt etter en 6 timers busstur, og en time senere satt vi på hver vår hest i et uttørket elveleie omringet av kaktuser og sultne gribber (mild overdrivelse).
Guiden vår hadde hentet oss i byen og kjørt oss ut til hestefarmen.

Ride ride ranke...

Ride ride ranke…

Der traff vi en av ungene til guiden, en liten knøtt som knapt rakk meg til magen. Jeg tullet litt med dem og spurte om han skulle være med å guide oss, og da sa fyren som hadde kjørt; «Han er veldig flink med hester og har mange års erfaring som guide».

Hestemannen

Hestemannen

Jeg hadde litt vanskelig for å tro at den ungen hadde mange års erfaring med noenting, med tanke på at for 2-3 år siden lå han i en barnevogn og bæsjet på seg selv.
Meg og Torunn og 3 franskmenn var i gruppen som skulle på hestetur, og til vår overraskelse så var det faktisk kun den lille ungen som skulle guide oss inn i ørkenen. Det er Bolivia i et nøtteskall.
Det var moro å ri, men det var ikke så mye futt i hesten min, og hver gang jeg fikk den til å bevege seg litt så fikk jeg kjeft av den 10 år gamle ungen. Det føles ikke helt riktig å måtte ta ordre fra en som ikke var født engang når jeg gikk på universitet, men på den andre siden så visste nok han mye mer om hesteridning enn meg tross sin unge alder.
Ørkenterrenget var vakkert; knallrøde klippeformasjoner på alle sider, gigantiske kaktuser, og riding i kveldssolen. Det var helt spesielt. Det var den eneste grunnen til at vi dro til Tupiza.
Vi hadde fått oppleve hvordan det var å være i en western film… så nå var det på tide å forlate Bolivia og finne ut hva Argentina kunne by på……

 Posted by at 1:40 am
aug 182013
 

Vel tilbake i La paz så booket vi en sykkeltur til den påfølgende dagen. Ikke så langt fra La Paz ligger den såkalte «dødsveien». Den blir kalt for «dødsveien» fordi ufattelig mange biler har kjørt utfor stupene langs den veien. Hundrevis av folk har dødd, og det var faktisk verdens farligste vei når den var åpen for trafikk. Nå til dags så er det en ny vei for biler, og det er stort sett bare syklister som kjører på den gamle veien. Over hele Sør-Amerika har vi sett backpackere med T-skjorter hvor det står «I survived the death road». Fakta er at det er relativt få syklister som ha dødd. Den siste var en israeler som hoppet utfor stupet for 2 år siden. Vi kunne velge mellom 4 forskjellige typer sykler som var av varierende kvalitet.

Good times på 4000 meter

Good times på 4000 meter

Jeg synes de alle så helt greie ut, så jeg valgte selvsagt den billigste. Torunn valgte en som var litt stiligere. Turen begynte med at vi ble kjørt opp til starten av løypen på 4600 moh. Fra der skulle vi sykle 3600 høydemeter nedover, totalt lengde på over 35 kilometer. Den første timen gikk det sus-dus nedover asfalterte veier gjennom grønne daler. Det var rimelig iskaldt på den høyden. Vi stoppet på en rasteplass hvor det var et politikontroll hvor vi måtte betale en eller annen tåpelig avgift for å få lov til å sykle på veien deres. Torunn var en tur innom damedoen der. Det var faktisk noe så upassende som en offentlig do uten noen dører!  Hun gikk forbi en av avlukkene hvor det satt en annen turistdame som så genuint forferdet ut når Torunn kom forbi og så hennes sitte der. Etterhvert kom vi ned til en smal humpete grusvei. Sykkelen min punkterte på det første stoppet, heldigvis ikke mens jeg syklet i full guffe nedover. Jeg sto og snakket med Torunn i 2 minutter, og når jeg kom tilbake så hadde folka i tur-selskapet allerede skiftet dekket mitt.  

Sykkelgruppen vår

Sykkelgruppen vår

Det var her den virkelig moroa begynte. Vi hadde ca 3000 meter med vertikal høyde igjen, og alt sammen på en ultrasmal grusvei med stup som gikk hundrevis av meter rett ned. 
Konkurranse-innstinktet mitt koblet inn med engang vi begynte å sykle nedover, jeg hadde lyst å være først!
Veien var veldig humpete med masse skarpe steiner overalt, så vi begynte forsiktig. Etter hvert så ble det mindre og mindre bremsing helt til sykkelen fikk leve sitt eget liv og suste nedover som en flaggermus i helvete.

Stig+Torunn på dødsveien

Stig+Torunn på dødsveien

Det var faktisk et skikkelig adrenalin rush!  Det var vår første gang med mountain biking, men det fristet til gjentagelse. Adrenalinet kommer av å sykle nedover bakken i full guffe vel vitende at enhver stein som treffer hjulet feil kan gjøre at man flyr på trynet, og i den farten så vil det medføre enten død, eller seriøse skader. Det er også en sjanse at man faller utfor kanten (noe som har skjedd med mange syklister og biler tidligere), i hvilket tilfelle man definitivt dør. Det er disse risikoene som gjorde hele turen så utrolig moro!
Det gikk fort nedover, og jeg klarte å opprettholde plassen min foran resten av gjengen, rett bak guiden.  På det tredje rastestoppet på turen så sto meg og Torunn og snakket med de andre folka på turen, og når vi skulle sykle videre så kunne jeg ikke finne sykkelen min. Etter alle de andre hadde funnet sykkelen sin så sto det bare en sykkel igjen, og det var tilsynelatende min. Det viste seg at jeg hadde råkjørt så mye med den andre sykkelen at girene hadde gått i stykker,og de byttet sykkelen uten å si ifra til meg…veldig profft..

Gjengen på stupet

Gjengen på stupet

Vi fortsatte turen til bunnen av bakken i hårreisende hastigheter, og i den siste svingen før slutten så falt hele dekket av sykkelen min. Heldigvis skjedde ikke det når vi syklet nedover…da hadde jeg sannsynligvis flydd over kanten. Så iløpet av 2 timer hadde jeg hatt en punktering, ødelagt girene på en sykkel, og dekket på en annen.
Vi kom ned til en landsby hvor vi fikk slappet av litt, og drukket noen svære øl (hvorfor, hvorfor, HVORFOR kan de ikke begynne å selge 1 liter glassflasker med øl i Norge?!!).
Vi spiste lunsj og slappet av i svømmebassenget på et lite hotell som lå i nærheten av landsbyen, akkurat det vi trengte etter en hard dag med sykling. Når vi kom tilbake til landsbyen kom det en ambulanse i full fart. Det viste seg at rett etter vi var ferdig med «the death road» så var det flere mennesker som hadde omkommet i en ny trafikkulykke. «The death road» fortsetter å leve opp til ryktet sitt.
Meg og Torunn forlot resten av gjengen, som skulle tilbake til La Paz, og dro til en liten landsby som heter Coroico.
I Coroico fant vi en liten hytte i jungelen som var eid av en dame som drev med spansk undervisning. Det var et idyllisk lite sted omringet av appelsin, sitron, mandarin og banan-trær. Vi bestemte oss for å leie hytten i 2 uker, og ta spansktimer i den lille hagen vår. Det føltes litt som en norsk hyttetur med enkle kår; stearinlys og kortspill. Det var noen markerte forskjeller dog som at det faktisk var varmt der, at vi kunne plukke våre egne bananer til frokost, og en varig tilstedeværelse av gigantiske edderkopper hver kveld.

Typisk Bolivia butikk

Typisk Bolivia butikk

Det var mang en natt hvor Torunn vekket meg for å drepe edderkopper på badet for henne. En natt fant jeg den ekleste edderkoppen jeg noensinne har sett. Den var veldig svær, ca 7-10 cm, og den var veldig klumpete. Ved nærmere ettersyn så jeg at hele ryggen til edderkoppen var i live. Det var hundrevis av små babyedderkopper på ryggen til den store edderkoppen, en stolt mor på tur med sine små. Jeg hadde ikke så lyst å ta på den, så jeg sprayet den med insektspray, og da kom alle de små edderkoppene av ryggen, løp i alle retninger og dekket hele baderomsgulvet. 1 time senere var de små døde, men den store edderkoppen trengte litt mosing før den gav slipp på livet.

Liten fugl som landet i hånden min

Liten fugl som landet i hånden min

Etter 4 måneder med reising, uten å stoppe mer enn 2 dager på et sted, så var det deilig å kunne bli på et sted i 2 uker.  Vi var i byen med jevne mellomrom for å kjøpe inn mat og frukt, og hver morgen hadde vi en kongelig frokost med ferskpresset fruktjuice, nytraktet kaffe og ferske egg.  Dagene ble tilbragt i hagen omringet av papegøyer og eksotiske kattedyr mens vi fikk spanskundervisning av verdens dårligste spansklærer.  Læreren vår snakket ikke noe engelsk, og hadde også en relativt dårlig forståelse for sitt eget språk. Vi stilte henne de enkleste spørsmål, men fikk ingen forklaringer eller svar. Når hun skulle forklare gramatikkregler så gjorde hun det på spansk. Når jeg prøvde å spørre henne hva det betydde, så forklarte hun det på spansk. Og forklaringen til forklaringen kom på spansk…og slik fortsatte det. Ihvertfall så fikk vi gjort ganske mye egenstudier i den tiden, men jeg angrer på at vi kastet bort penger på en så dårlig lærer.

 Posted by at 8:41 am