des 032013
 

Etter å ha besøkt Kelly og hennes sjarmerende familie så dro vi videre nordover.

Vi overnattet på en campingplass ved en nasjonalpark en time nord for Townsville. Der hadde de en grill, så vi grillet oss litt kenguru. Det var første gangen vi spiste rent kengurukjøtt, vi hadde kun hatt kenguruburgere tidligere. Kjøttet er fantastisk mørt og godt, vi burde virkelig selge mer slikt i Europa. Kenguru- oppdrett er mye bedre for miljøet enn å holde kyr.

Kenguru burgere på grillen

Kenguru-spyd på grillen

Det var litt sært, men det var en enorm temperaturforskjell fra Townsville. Vi holdt på å fryse oss halvt ihjel over natten. Ingen av oss hadde soveposer, eller tepper, kun noen tynne silke-soveposer. På ett tidspunkt på natten måtte jeg sette meg inn i bilen og skru på varmen bare for å varme opp kroppen litt. Vi var glade for å komme oss videre neste morgen.

 

 

 

 

Møtet med nebbdyr i Eungella
I en liten landsby som het Marion nær Mackay bodde vi hos en filipinsk dame som heter Rebecca. Hun snakket ikke så mye med oss, men hun gav oss et fint rom å bo på og hadde klar middag hver kveld. Kan ikke klage på det!
Vi hadde planlagt å finne enda et erketypisk australsk dyr. Nå som vi hadde sett koalaer, masse kenguruer, pungdyr, papegøyer og slanger så manglet vi bare Cassowary, wombat og selvsagt nebbdyr (eller platypussen som vi liker å kalle den). Nebbdyret er ikke så lett å finne ettersom det ikke er så altfor mange av dem igjen, men vi hadde hørt at Eungella-parken var en av de beste stedene å lete på, så det var der vi dro.

endelig nebbdyr !!

endelig nebbdyr !!

Etter bare 10 minutter med leting i den lokale elven fant vi det snodige lille eggleggende pattedyret. Det var så opptatt med å svømme rundt og dykke etter plankton og småreker at den ikke engang merket oss. Den var mye mindre enn jeg hadde forestilt meg, men jeg ville likevel ikke gå noe særlig nær den ettersom de har en veldig giftig klo. Smerten av å bli klort har av mange blitt beskrevet som den mest uutholdelige smerte i verden som varer i en uke og ikke blir bedre selv med sterke smertestillende.
Vi så flere nebbdyr i samme elven, men da vi kom tibake litt senere var det ingen der. Bare en gruppe med skuffede turister. Siden vi først var i nasjonalparken så gikk vi på tur for å utforske jungelen litt. Vi gikk langs en elv til et stort fossefall hvor vi badet i iskaldt vann mens vi håpet at det ikke skulle dukke opp noen skumle små giftige nebbdyr.

Lunsj i skogen

Lunsj i skogen

Vi hadde medbragt lunsj på et lite nisteområdet langs veien. Der traff vi en veldig søt, men relativt stor fugl- en Kookaburra. De er hvite, har litt oppblåste fjær og et gigantisk stort og langt nebb. Den kom veldig nær oss og virket ganske sosial, så vi gav den litt brød, noe som det virket som den satte pris på. Etterhvert forsvant den inn i jungelen.

Mater djevelfuglen

Mater djevelfuglen

Etterpå da jeg hadde smurt meg en deilig skive med sjokoladepålegg og akkurat skulle til å putte den i munnen kom det et beist flygende og forsøkte å rive skiven ut av hånden på meg!
På dette tidspunktet la jeg merke til at den ikke var alene, jeg var omringet av 4 Kookaburraer med dårlige intensjoner. Hver gang jeg snudde hodet til en fugl så kom det et luftangrep fra en annen kant av skogen. Det er de frekkeste fuglene jeg har møtt. Selv da jeg gikk bort til treet for å prøve å jage de vekk valgte de å angripe hodet mitt istedenfor å stikke. Vi måtte etterhvert ta skivene våre og flykte til tryggere lunsjområder.

djevelske Coocaburraer

djevelske Kookaburraer

Dagen etter Eungella fortsatte vi turen nordover innom et lite backpackerparadis som het Airlie beach hvor vi koste oss på gresset før vi fortsatte til Mission beach. Der slo vi opp teltet vår utenfor et fint hostel, og laget en slagplan for hvordan vi skulle finne det neste dyret på listen; Cassowarien. Mission beach har tilsynelatende verdens høyeste konsentrasjon av cassowarier. Cassowary er en svær fugl som er i familie med struts og emu. De kan ikke fly, og de har en svær lilla knott på hodet. Da vi kjørte rundt Mission beach så var det ca 3 skilt hver kilometer hvor det sto at vi ikke måtte kjøre på cassowariene. Jeg fikk litt inntrykk av at det måtte være rimelig tjukt med cassowarier der.

Cassowary skilt

Cassowary skilt

Vi gikk på turer på alle de stedene hvor cassowariene mest nylig var blitt sett, men hadde ikke noe hell. Vi var der på den perfekte tiden; rett før solnedgang, og rett etter soloppgang på morgenen, men uten noe hell. Da vi kom til den ene skogen ved soloppgang fant vi masse cassowary-spor og cassowary-bæsj som var rykende fersk, men ikke noe tegn til den snikete fuglen. Det var ihvertfall ikke av mangel på innsats.
Vi gav ikke opp, men bestemte oss for å dra fra mission beach etter 2 dager. Vi dro til en beskyttet regnskog nord for Cairns som het Daintree rainforest.

 Posted by at 12:54 pm
des 022013
 

I Townsville bodde vi med Anja og mannen hennes Troy. Anja er en veterinærstudent, og så altfor villig til å fortelle oss hver minste detalj om det livet. Hun klaget i det lange og hele om hvor dårlig studiet hennes var, selv om for oss høres det absolutt brilliant ut. Det viser bare at studenter finner alltid noe å klage over, selv i et tilnærmet perfekt studium. Vi forlot dem dagen etter for å dra til en øy utenfor Townsville med det tiltrekkende navnet “Magnetic Island”. Vi kjøpte en luftmadrass og et telt for å slippe å betale så altfor mye på svindyre hosteller fremover. Vi begynte å gå tom for couchsurfere, så hadde bestemt oss for å gjøre camping på resten av reisen.

Torunn slapper av på Magnetic island
Torunn slapper av på Magnetic island

Magnetic island var en velfortjent strandferie. Ingen av oss turde å svømme i sjøen, men vi var helt fornøyd bare ved å ligge ved bassenget og drikke øl. Folka der sa at det kunne være dødelige maneter i vannet. Vi fikk også sett en del av øyen på de 2 dagene vi var der.

bassenget vårt

bassenget vårt

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi var innom et sted hvor vi fant en gruppe med “rock wallabies” som er en spesiell type mini-kenguru som hopper rundt mellom kampsteiner. Det var ganske så kult å sitte midt blandt dem og se på dem spise. Flere av dame-kenguruene hadde små babyer i pungene. Det eneste vi så var et par øyne og 2 store ører som tittet opp, og innimellom en hånd som kom ut for å ta tak i et nærtliggende salatblad.

Kenguru spiser grønnsak
Kenguru spiser grønnsak

 

Torunn leker med berg-kenguru

Torunn leker med berg-kenguru

Stig møter Wallaby

Stig møter Wallaby

Rett ved kenguru-kolonien var det en lang-grunn strand. Vi vasset en noen meter ut i vannet og stilte oss på en stein. Etterhvert begynte det å bli ganske mange haier rundt oss. Det var akkurat som haisommer- alt vi så var en dorsalfinne som dukket opp fra tid til annen. Det var minst 5-6 haier der. Det virket som de var mest opptatt med å fange småfisk, så vi tok sjanse og hoppet ut i vannet og kom oss på tørr grunn. På veien holdt vi på å tråkke på flere små rokker, som også kan bli ganske sinna. Senere dro vi opp i en svær skog rett i nærheten. Det var en skog som tilsynelatende skulle ha ganske mange koalaer. Det var en ting vi virkelig hadde lyst å oppleve i Australia – se en ekte vill koala.

en vill koala bjørn !
en vill koala bjørn !

Etter en time med tusling så det ut som det ikke ble noen kosebjørn på oss. Heldigvis benyttet Torunn seg av supersynet (som hun fikk etter en operasjon i England) til å se en hårball som lå krøllet sammen oppå en kvist. Det var ikke så mye liv i bjørnen ettersom de sover mesteparten av dagen (22 timer av døgnet), men vi fikk kommet ganske nær uten at den brydde seg. På veien tilbake til teltet vårt var solen godt på vei ned og tusenvis av papegøyer og andre fugler sirklet rundt alle trærne i området. Kookaburraene er noen spesielt rare fugler som lager veldig mange sære lyder.

Teltplassen vår..
Teltplassen vår..

Kvelden i teltet ble litt for innholdsrik for min smak. Først hadde jeg problemer med å sove fordi noen tenåringer i hytten ved siden av teltet vårt fylte 20 og hadde full bursdagsfest. Når de endelig sluttet å synge så var jeg dødtrøtt og klar for å sovne. Det varte ikke lenge… Når området ble stille så var det et eller annet som ruslet i jorden rundt teltet vårt

Irriterende pungdyr
Irriterende pungdyr

…jeg ignorerte det en stund, men det fortsatte å komme. Plutselig så jeg et par store øyne som var INNI ytterteltet vårt og jobbet hardt for å komme inn i innerteltet. Jeg fikk jaget dyret vekk og løp etter det til det var langt oppi et palmetre, men noen få minutter senere våknet jeg til to middels store pelsdyr i ytterteltet vårt som var godt på vei til å komme seg oppi luftmadrassen. Jeg fant ut at vi faktisk hadde litt kjeks og slikt i en av sekkene, så det var nok det de var ute etter. Ettersom kjøkkenet var stengt hadde vi ingen sted å gjøre av maten. Jeg tenkte kanskje å legge det utenfor teltet som en offergave til disse dyrene, men Torunn mente det sannsynligvis bare ville tiltrekke flere. Så vi endte med å sove med sekken midt mellom oss, hvor de ikke våget å komme…det virket forsåvidt. Jeg fant ut dagen etter at det sannsynligvis var pungdyr som hadde plaget oss. Vi traff et døgnvilt pungdyr ved frokosten, ute i sollyset. Den siste dagen ble vi liggende ved bassenget å drikke øl. Den ene pitcheren etter den neste, kostnadene ignorert med tanke på hvor mye glede vi fikk av alle ølene! Vi dro tilbake til Townsville og tilbragte en kveld til sammen med veterinærstudenten. Neste dag gikk vi en tur opp til en topp i Townsville, der vi hadde utsikt over hele området og havet. Etter det dro vi og besøkte Torunns gamle arbeidskollega, Kelly, hennes mann og to barn. Kelly er fra Australia men bodde mange år i England der hun jobbet som dyrepleier sammen med Torunn i noen måneder. Hun og familien bestemte seg for å dra til Australia for å bo der, noe som er fullt forståelig. Townsville er et av stedene i Australia med best vær og minst regn. Kelly disket opp med lunsj og vi hadde et par koselige timer med mimring og prat. Kelly trivdes godt å være tilbake i Australia, men noen måneder tidligere så hadde hun hjerneslag. Hun var midt i 30-årene, og det var bare såvidt hun overlevde. Da vi besøkte henne så var hun enda ikke tilbake til jobb og hun følte seg svak, men ble gradvis bedre. Det var godt å snakke med henne og dele hennes traumatiske opplevelse. Det kan få hvem som helst til å sette mer pris på livet og ting som betyr noe, for før du vet ordet av det kan noe slikt skje.

 Posted by at 5:08 am