apr 202012
 

Etter en lang flytur var vi endelig klar til å utforske byen Sosua, og lære hvordan levemåten på Den dominikanske republikk er.
Sosusa er omtrent så karibisk som det er mulig å være, trafikken er kaotisk, og folk er generelt så avslappet som det er mulig å være. Det er ikke helt som jeg trodde det ville være før jeg dro hit.
Jeg trodde Sosua var en stille kystby upåvirket av turismen …. dessverre er det helt motsatt. Dette stedet er tilsynelatende helt avhengig av turisme for å få hjulene til å gå rundt.
I disse dager sliter de litt, ettersom det er mindre turister her enn noensinne tidligere. Grunnen til dette er at Sosusa har et rykte på seg av å være et litt sleazy sted i disse dager.
Mitt første inntrykk av byen var at det er svimlende mange prostituerte i denne lille byen, og massevis av store klubber og barer langs hovedgaten.
Klubbene er alle ganske tomme, bortsett fra noen få prostituerte som roper og viser seg frem hver gang en utenlandsk mann snubler forbi.
Horene er overalt i denne byen, veldig mange unge kvinner med svært lite (eller veldig stramme) lakk og lær klær.
Det er ikke akkurat det ideelle stedet for en familieferie i den forstand. Når vi slappet av på stranden kom det en lokal rastafari og tilbydde oss Kokain, men vi var egentlig ganske fornøyd med en øl akkurat der og da.

Den dominikanske republikk er en typisk bananrepublikk med alle sine oppturer og nedturer. Vi traff en artig fyr som har bodd de i 5 år og han fortalte oss om tingenes tilstand. Ifølge ham så har dette landet flere generaler enn USA! Det sier litt om nivået av korrupsjon når hvem som helst med litt penger kan kjøpe seg en generaltittel.
For å få førerkort her trenger du bare å gå til politistasjonen og betale utpekt gebyr, ingen test nødvendig. Trafikken her er livsfarlig.
Overgangsfeltene favoriserer ihvertfall bilene ettersom den røde mannen var der i 80 sekunder, og den grønne mannen i 5 sekunder.
Politiet er alle korrupte virker det som. En amerikaner som er bosatt der ble stoppet på veien en gang, og måtte betalte politiet 200 Pesos å få lov til å kjøre videre. Etter at han betalte første gangen så har politiet begynte å stoppe ham opp hver eneste dag fordi de visste at det var 200 pesos å vinne.

Det er mange ex patrioter i Sosusa, og de er veldig synlig i bymiljøet. Byen ble faktisk grunnlagt av jødiske innvandrere i 1940.
Det er flere fish and chips sjapper her, og en tysk restaurant som serverer Schnitsel!. Schnitsel og fisk og chips er det siste i verden jeg ønsker å spise når jeg er i Karibien!
Den lokale maten er ganske enkel, og lik det som man får i resten av karibien og Mellom-Amerika: Ris, bønner og kylling / kjøtt. Det er bra og billig, men ikke et gastronomisk høydepunkt akkurat.
Et måltid er ganske billig … du kan få de fleste middager med en drink for 5 kr. Den lokale ølen heter «Presidente» og er meget velsmakende.

Hovedårsaken til at meg og Torunn dro til Den dominikanske republikk var for å jobbe med en veldedig organisasjon som tar vare på omstreifende dyr, samt dyr som tilhører fattige mennesker på nordkysten. Siden vi er begge veterinærer så tenkte vi at vi kunne være i stand til å gjøre noen gode ting på dette stedet.
Folka som jobber for veldedigheten var utrolig hyggelige og taknemlige til oss. De skaffet oss et fint hotellrom, og matet oss stort sett hver dag, så vi var ihvertfall happy
Det er også en god måte for oss å bli kjent med expatriat samfunnet i regionen.Vi ble til og med invitert til grilling på stranden med hele gjengen!

Lederen for veldedigheten er en hyggelig amerikansk dame som heter Judy. Hun driver veldedigheten med en britisk dame, Jeanette. Judy er en veterinær dyrepleier, så hun var med å hjelpe oss på klinikken de fleste dagene.

Den første dagen vi kom dit ble vi introdusert til alle de andre frivillige, noen av dem ønsker å være dyrepleiere, men de fleste av dem bare generelt glad i dyr. De hadde utrolig mange løshunder i en stor kennel, samt en rekke valper smittet med en virussykdom som heter Distemper. Valpene som er smitter av dette viser vanligvis noen nevrologiske tegn som rykninger, og de er som regel også veldig svake og dehydrerte. De frivillige her pleier valpene tilbake til livet ved å gi antibiotika, vann, og i noen tilfeller subkutane væsker og også en næringsrik diett. De fleste valpene som vi så klarte faktisk å overleve sykdommen mot alle odds!
For meg var det ganske interessant å behandle noen av disse hundene ettersom Distemper er noe alle hunder i Europa blir vaksinert mot, men er en sykdom som knapt finnes i de fleste europeiske land.

Mesteparten av arbeidet meg og Torunn gjorde her var å være ansvarig for kastrering/sterilisering av hunder og katter som tilhører de fattige i området, samt herreløse dyr.
Den første uken var mer av en innføring for både oss og de andre frivillige her. Dette betyr at vi har bare gjort noen få dyr hver dag for å venne seg til rutiner og medisinene de bruker der. Mange av de andre frivillige her har aldri engang sett et dyr bli operert før, og en av dem holdt på å besvime når jeg begynte å operere. Det er generelt sett en fordel å ha dyrepleiere som er bevisste. Det er ganske viktig for dem å bli komfortabel med pliktene som en dyrepleier har denne uken, for eksempel å følge med på anestesien, gi sedering til hundene, og hjelpe til å sette venoflon i hundene, og å intubere dem.
Det var stort sett bare meg, Torunn og sjefen Judy som gjorde alle venoflonene, intuberingene og forberedelsene. Den påfølgende uken var planen at alt skulle fungere som et godt oljet maskineri hvor jeg og Torunn er kirurgi-maskiner som går fra ett dyr til det neste uten pause !
Det var egentlig ganske bedagelig og trivelig å bare operere helde dagen mens ene dyret etter det andre kommer på operasjonsbordet helt automatisk.
I Storbritannia jobbet jeg på en klinikk hvor det kunne gå uker og måneder mellom hver gang jeg fikk gjøre noen operasjoner, men i Sosua kunne jeg gjøre så mange operasjoner som jeg bare orker på en dag. Dette var en flott opplevelse og boost til selvtilliten ettersom jeg til syvende og sist ble en mye bedre kirurg!
En av kattene vi opererte den første dagen var gravid, og veldig langt på vei, så det var ganske vanskelig operasjon. Heldigvis var Torunn der til å hjelpe meg når det ble problemer !
Vi opererte side om side hele dagen, romantisk synkron operering.

Den første uken hadde vi ypperlig forhold av arbeid/fritid ettersom vi jobbet 9 til 14.00, og resten av dagene hadde vi god tid til å nyte den fantastiske Dominikanske republikk.
Sosua Stranden er flott …. jeg kan simpelthen ikke få nok av tropiske strender, er en skikkelig strandboms.
Jeg fikk en sjanse til å prøve ut mitt nye undervannskamera, men dessverre så var det ikke så veldig mye annet enn sand under vann.

Det var til tider ganske plagsomt å være på stranden ettersom det var utrolig mange lokale som prøvde å selge alt mulig skrot …..
Du har damene med frukt på hodet (ja!) som prøver å selge oss mango …. noen menn prøver å tvinge på oss kokosnøtter, selv om det er gratis kokosnøtter overalt …. damen som selger billige pilot solbriller …. fyren som prøvde å selge oss hasj og cocain, og så var det den fyren som solgte reker (!).
Rekemannen klarte faktisk å lure Torunn til å kjøpe en haug med reker etter mye mas. Hun aksepterte tilbudet hans om reker, men istedenfor å bare gi oss rekene så begynte han å håndfôre henne som en due.


Det var ganske morsomt å se på, men det endte opp med å koste henne en liten formue. Det er klart at han i tillegg til rekeprisen da også ville ha penger for fôringstjenestene.

Etter den første uken med inntroduksjon så følte vi oss klar for en tøffere uke med lengre arbeidsdager og betydelig flere pasienter.
Vi hadde en fin liten frokost blant palmene og svømmebassenget mens vi varmet oss i den herlige morgensolen (alle frokoster burde være slik).
Når vi kom på klinikken så var alle travelt opptatt for å få alt utstyret klart for alle disse hundene vi skulle operere på. Det var et skikkelig bra setup. Det var 8-10 mennesker tilstede og alle hadde sin rolle i steriliseringsmaskineriet. Det var en gruppe av damer som var ansvarlige for utarbeidelse av narkotika og gi premedikasjon til hundene. Når hundene er bedøvet så satte Judy(leder av veldedigheten) venoflon i hundene og deretter dopet dem ned og intuberte dem. Enkelte dager måtte når hun ikke var der så måtte meg og Torunn gjøre det i tilegg til alle operasjonene, så det kunne bli litt slitsomt.


Så er det noen andre damer som passer på hundene etter operasjonen for å sørge for at de kommer tilbake fra sedasjon uten komplikasjoner, og kontrollere at operasjonsårene ikke blør for mye. Også var det en eller to personer som følger med på narkosen for å sørge for at hundene (og kattene) puster riktig, og at de er godt bedøvet. Hvis de begynner å sparke eller noe mens vi opererer i abdomen på dem så er det et godt tegn på at de trenger å skru opp gass narkosen.
Når alt gikk bra så ble meg og Torunn bare stående og operere i 7 timer i strekk. Med engang en hund var av operasjonsbordet så kom det en ny hund på operasjonsbordet.
Jeg var ganske fornøyd med dagen ettersom vi kunne klare 15-20 hunder på noen dager. Det var alt etter hvor mange hannhunder det var i forhold til tisper ettersom Hannene er selvsagt mye enklere å operere på(bare kutter ballene av).
Med tispene må vi åpne bukhulen og lete blant alle tarmene og organene før vi finner livmoren og eggstokkene. Deretter kan fjerne dem trygt ved å binde av alle blodårene som forsyner dem.
Jeg fant ut på denne turen at jeg faktisk liker kirurgi ganske godt. Tidligere har jeg alltid foretrukket indremedisin, men å gjøre noe sånt som dette setter et nytt perspektiv på ting.
Jeg virkelig trivdes med alt på denne turen, folkene var kjempegreie, kjærligheten er stor, og hundene var så vennlige at jeg begynte å lure på hvorfor jeg gadd å få de dyre rabies vaksinene før jeg reiste. Det var bare sånn i tilfelle jeg skulle bli bitt av en rabies hund
Jeg hadde aldri gjort så mange operasjoner på én dag før, men vi fikk gjort dem alle uten noen komplikasjoner, ingen av døde.

Når vi ikke opererte så brukte vi tiden til å dra til «storbyen» Puerto Plata for litt shopping og sightseeing. Vi tok en av de små lokale «bussene», som faktisk bare er en varebil som er overstappet med lokale. Det er en ganske morsom opplevelse ettersom de stapper så mange folk inni der at de sitter oppå hverandre, og noen henger utenfor døren med en hånd i bilen og resten av kroppen utenfor. Det så utrolig lite trygt ut, men heldigvis fikk vil lov til å sitte INNI bilen. Det er morsomt, og absolutt billigste måten å komme seg rundt på. Puerto Plata var ikke altfor imponerende. Da vi kom dit var alt stengt grunnet en form for siesta.

Promenaden var virkelig imponerende. Stranden var så skittent som det er mulig å være. Det var tonnevis med søppel som har drevet over atlanterhavet. Du kan faktisk finne britisk søppel her som har reist en veldig lang avstand å komme hit ..
Vi hadde et måltid på Puerto Platas eldste hotell, og deretter gikk vi på jakt etter transport tilbake til Sosua.Vi kunne ikke finne noen mini-vans, så endte opp med å gå for en taxi. Merkelig nok var det samme pris, som vi trodde var en god deal for oss. Etter en stund fant vi ut hvorfor det var så billig …. Tenk deg hvordan det er å stappe 8 personer inn i en vanlig liten bil … ikke så hyggelig. Jeg satt foran og trodde jeg var heldig ettersom det bare er et sete der …. i alle fall inntil han stoppet langs veien og vinket på en feit gammel dame. Jeg lurte et øyeblikk på hvor han hadde tenkt å plassere henne ettersom det allerede var 5 folk som satte oppå hverandre i baksetet ….jeg innså fort at hun skulle sitte på min plass mens jeg fikk æren av å sitte oppå girspaken, godt klemt mellom den store damen og sjåføren. Det var ikke så deilig, men det var ihvertfall billig !

Resten av natten ble tilbrakt som de fleste andre kvelder: spise god mat og drikke masse øl..

.

 Posted by at 1:36 pm
apr 122012
 

På morgenen etter homsebrullypet sjekket vi ut fra bordellet og hoppet inn vår crappy lille leiebil klar for en lang kjøretur på den beryktede «rute 62». Til tross for at vi svært spesifikt ba om en bil med air condition hadde de hadde klart å gi meg en annen bil uten A / C, selv om jeg hadde betalt ekstra for A / C … siste gang jeg stoler på Herz .
Dette betydde at vi kjørte gjennom ørkenen med lufttemperaturer på 40 C + med intet annet enn den varme (og bråkete) vinden fra våre åpne vinduer.carousel-of-post-images imagesize=small visible=2 count=15

Det var en hyggelig rute, en smule forskjellig fra den norske eller engelske naturen som jeg er vant med. Jeg har aldri sett rettere veier enn her – 20-30 km rett vei med enorme fjellkjeder i bakgrunnen og millioner av kaktusplanter på sidene.

Det var stort sett bare ørken, ikke så altfor mye dyreliv, utenom en og annen slange(I wish..)
Etter ca 3 timers kjøring i rundt 140 km / t kom vi til strutsehovedstaden i verden – Oudtshoorn. Det er en enkel landsby med noen små butikker, kjøpesenter og en ekstremt lang hovedgate med masse gjestehus og B & B. Vi hadde plottet vår GPS rett til det Hostellet som var anbefalt i Lonely Planet.
Jeg har hatt mer enn nok ganger hvor jeg har kommet til en by med ingen anelse om hvor jeg skal bo,komplett lost. Jeg har da vandret i timevis mellom forskjellige hostel for å prøve å finne det billigste og beste verdi alternativet bare for å ende opp med de crappieste hostel som er tenkelig. Så i disse dager er det lettere å bare gå etter boken.
Det var bare dorm plass igjen, så vi sjekket inn, dumpet bagasjen og dro rett til strutsefarmen.
På strutsefarm hadde de organiserte turer for å lære mer om fuglene og hvordan praktiske oppdra dem. Det beste er at folk som tør får lov til å ri dem en kjapp tur for en ekstra avgift.

Jeg ble dødelig skuffet da jeg fant ut at vi ikke ville være i stand til å ri dem fordi det var for varmt for fuglene å ha noen passasjerer denne dagen.
Det er nemlig ikke mange steder i verden hvor jeg noen gang vil få den sjansen igjen!
Turen var interessant likevel, vi fikk holde de små strutsebabyene, og jeg fikk klemme noen av de mer føyelige strutsene. De er fantastiske dyr, de ligner ikke noe annet dyr jeg har sett, ser mer ut som dagens dinosaurer.
De er imidlertidig dummere enn et gjennomsnittlig grovbrød. Hjernestørrelsen er på størrelse med en kylling, selv om deres kropp er enorm, ofte 2.5 meter høy.

Strutser kan være ganske skremmende, de kan lett drepe en voksen mann, ettersom deres spark er rasende kjapt og hardt, og de har en skarp klo som kan åpne en persons bryst rett opp.
Guiden fortalte oss at om vi blir angrepet av en struts bør vi holde en pinne opp i luften. De vil ikke angripe så lenge staven holdes høyere enn hodet deres, sannsynligvis fordi de tror du er en større struts enn de er. Som jeg sa: de er så ikke veldig smarte.

De hadde noen fine gode store innhegninger hvor de kunne streife rundt. På strutsefarmene separer de hannene og hunnene i egne innhegninger, ellers bare fører det slosskamper for dominans og for kvinner.
I den siste innhegningen hadde de saler på noen av fuglene, og disse var de fuglene som de vanligvis ville latt folk ri for en ekstra kostnad.

Dessverre fikk jeg bare lov til å sitte på en av dem på grunn av det varme været. Å Sitte på fuglen var akkurat som å sitte på en annen stol, bortsett fra at det var litt mer fjær og attitude enn godstolen min hjemme.
Vi fikk også lov til å stå på strutse-egg ettersom de er enormt store og kan holde vekten av en voksen mann.
Så gikk vi tilbake til hostellet hvor vi hadde den mest fantastiske strutse-barbeque til middag, og noen strutse Biltong for snack.
Vi gikk til sengs i sovesalen rundt ca 23:00 og overraskende fant ut at alle de andre menneskene i sovesalen sov, enda mer overraskende å finne at luften var virkelig tett og ingen vifte var slått på.
Jeg gikk til sengs, og det varte bare ca 10 minutter før jeg måtte slå på den bråkete viften for å få litt luftsirkulasjon.

Jeg forstår ikke hvordan de andre kunne gå i dvale uten skikkelig luft.
Det var en fyr i senga ved siden av meg som lagde de mest forferdelige strupelyder. Det hørtes ut som paringsropet til en kåt hvalross.
Snorkingen plaget flere personer i rommet … Jeg hørte en av jentene bannet og hvisket «hold kjeft Drittsekk!», Men til ingen nytte.
Jeg prøvde å gå bort for å sparke fyren, men det var veldig mørkt.. jeg tror faktisk at jeg sparket feil person..
Viften hadde stoppet etter ca 10 minutter, og det var ikke mulig å starte den igjen, den bare sluttet å fungere.
Jeg måtte sette på Mp3`en min med høy musikk for å utjevne snorke lydene.
Så der lå jeg i en steinhard seng med ørene fylt med høy techno musikk (alt som var på min Mp3) og luft som var så tykk og ekkel at du kan skjære gjennom den med en kniv.

Jeg sov ikke et minutt den natten, verste dorm erfaring noensinne, og jeg har vært på hundrevis av dorms.
Ironisk nok så har Jeg prøvd å overbevise Torunn å bo i dorms med meg på grunn av overlegen sosial opplevelse i forhold til dobbel rom … og dette var den første dormen vi bodde i sammen. Det er trygt å si at hun ikke var overbevist.

Vår planlegging for denne turen har vært svært sporadisk, liksom gjort underveis. Etter litt diskusjon hadde vi besluttet å gå for en svært lang ekstra 400 km for å få til en nasjonal safari park. Addo Elephant Park er den tredje største parken i Sør Afrika og et meget verdig mål for enhver roadtrip i området.
Vi tilbrakte mange dager i bilen, men det var likevel ganske fornøyelig bare for å oppleve landet fra bilen.

Fra Oudsthoorn dro vi for å se Cango Caves – et enorm system av grotter som strekker 5 kilometer inn i fjellet. Torunn kjørte for fort og vi endte opp med en trafikkbot som skal sendes til vår soon-to-be ikke-eksisterende adresse i England; good luck med det Sør Afrikanere !
I grottene hadde de alternativ mellom standard Tour og opplevelsestur. Opplevelsesturen tar folk flere kilometer inn i hulene gjennom noen svært trange tunneler. Tunnelene er så smale at folk jevnlig seg fast i dem, men de lar åpenbart ikke tjukkaser bli med på disse turene.

Cango caves
Vi gikk for standard turen på grunn av tidspress, og et mildt innslag av klaustrofobi.
Dette er uten tvil de mest spektakulære grotter jeg noensinne har vært inni. Kamrene at de tok oss gjennom var helt enorme, og stalaktitter og stalagmitter var like vakre som de er gamle. Stalaktitter vokser med rundt 3 mm per hundre år. Utrolig nok i en av kamrene er det ingen stalaktitter igjen fordi turistene har plukket dem ut som suvenirer. Hvordan dum kan folk blitt….my god..?
Tenk å ha en Stalakitt på hyllen og stolt kunngjøre at dette ble stjålet fra et sørafrikansk nasjonal monument.
Grottene var virkelig et verdig besøk.

Etter grottene kjørte vi på noen grove veier inn i Schwarskopf pass, som er et utrolig stilig fjellpass i ørkenen. På veien så vi beitende strutser og bavianer, ikke et typisk syn når jeg kjører i Bergen.

Det er ett av de mest naturskjønne områdene i Sør-Afrika, og uten tvil det fineste passet. Vår bil var en crappy lite Fiat Punto, så ikke akkurat en terreng bil, men den overlevde. superbilen på roadtrip
Vi holdt på å kjøre i timevis gjennom ørken topografien langs rute 62. Veiene er utrolig, vanligvis 10-20 kilometer rett vei, deretter en liten sving og nye 10 kilometer med rett vei. I Bergen kan man ikke engang kjøre 50 meter med rett vei. Med disse veiene kan du ganske mye kjøre så fort bilen går, og det var akkurat det vi gjorde. Derav fartsboten som vi endte opp med…som vi sannsynligvis aldri kommer til å betale.
Mest spektakulært var forskjellen mellom Western Cape og Eastern Cape. Plutselig var ørkenen borte, og området var frodig grønt og full av vegetasjon. Topografien forandret seg drastisk sammen med den lokale faunaen. Plutselig ble så vi grupper av aper langs veien, fugler vi ikke hadde sett før, og på et tidspunkt måtte jeg bremse for å la en enorm leopard skilpadde krysse veien.
Vær endringen var like drastisk – fra brennende sol til tåkete regn og litt kjølige temperaturer.
Slik skulle det også være på den store safaridagen vår.

 Posted by at 8:11 pm