apr 042014
 

Etter gode,hedonistiske dager i Marrakech gikk turen ut til ørkenen utenfor byen. Vi kjørte langs Atlas fjellene på den ene siden og endeløs steinørken på den andre siden, kun avbrutt av en og annen landsby.

Jenter i ørken

Jenter i ørken

Dette var en annen verden enn det livet vi fikk et innblikk i når vi var i Marrakech. «the hustle and the bustle of the big city» var kun et fjernt minne der vi suste forbi skrukkete gjetere med sine orminfesterte kyr og lekende araber unger.

Ørkenlandsby

Ørkenlandsby

De te-drikkende gamle mennene var like fremtredende på landsbygden som i storbyen.
Vi var klare for noen røffe,usiviliserte dager på telttur i ørkenen. Her var det virkelig «survival of the fittest» som nok engang skulle bli gjeldende…trodde vi..

Her skulle vi ut i ørkenen og bo i skitne geiteskinnstelt sammen med beduiner og esler, og maten den skulle vi fange selv. Kun dem som klarte å finne den svært så unnvikende ørkenkaninen kom til å få et måltid den kvelden.

 

 

Det var ikke slik ørkenopplevelsen vår skulle bli.

"teltet" vårt

«teltet» vårt

Vi kom til de fine,svære teltene på campen til terredesetoiles og innkvarterte oss i rom med svære dobbeltsenger,sofa,elektrisitet og selv toalett og dusj. Ikke akkurat som en gjennomsnittlig telttur i den norske fjellheimen.

Solnedgang i Agadafay ørkenen

Solnedgang i Agadafay ørkenen

Campen lå midt i ingenmannsland. Det var helt stille der,bare en liten topp omringet av ørken på alle kanter med Atlas-fjellene i horisonten. Det var en perfekt kontrast til bylivet.
Etter innkvarteringen valgte jeg å tilbringe litt kvalitets tid med dromedarene(heretter kjent som; kamelene) som sto parkert ikke så langt fra teltene.

Stig og kamel

Stig og kamel

De var en høyst underholdende gjeng. De var mye mer sosiale enn den gjennomsnittlige kamel. I Egypt og Syria biter kamelene av deg hånden hvis du prøver å røre dem, men disse søkte faktisk oppmerksomhet(og høyet som vi fòret dem).
Jeg tror muligens at jeg gav litt for mye oppmerksomhet til den ene kamelen, ettersom han plutselig ble fryktelig kåt. Heldigvis var det et gjerde mellom oss, så han begynte å pule på en av dame-kamelene isteden. Det var et interessant skue. Hun la seg ned på alle fire og ventet til han kom løpende, men mange ganger ble han bare stående og trone over henne.

Dominanse display

Dominanse display

Det ble en del action etterhvert, og det endte med at de hadde seg 4 eller 5 ganger før han hadde fått nok. Det ble noen kule bilder av parende kameler ved solnedgang i ørkenen.

Sweet love!

Sweet love!

Det er tydeligvis hormoner i luften i MArokko. Tidligere på dagen hadde vi vært vitner til en liten skilpadde som voldtok en annen skilpadde og spermet ut over hele ryggen hennes, en affære som var helt blottet for romantikk.

Parende skilpadder

Parende skilpadder

Etter solen hadde gått ned bak de uendelige ørkenslettene så begynte arrangørene serveringen. Jeg hadde absolutt null forventninger før jeg dro ut til campen,så ble veldig positivt overrasket når jeg fant ut at det var åpen bar!.

Grønne danse-menn

Grønne danse-menn

Egentlig ble jeg overrasket over å i det hele tatt finne en bar midt i ingenmannsland. Det var et prima opplegg – vin,øl,snacks,Shisha vannpiper og godt selskap. Enda mer utforventet var det når det plutselig dukket opp en lokal dansegruppe som satte igang et show for oss. De var kledd i tradisjonelle Marokkanske danse-menn-kostymer, og de var relativt spretne.

Rosa danse-menn

Rosa danse-menn

Først var det en gjeng med grønne menn, deretter kom en enda større gjeng med rosakledde arabere.
De var relativt spretne, og hadde noen artige håndholdte instrumenter,og en kobra-fløyte.
Det var veldig underholdende og moro,men det kom selvsagt til det punktet som er uungåelig i enhver kulturell folke-artist-danse-show – å dra med den intetanende(og brisne) turist.
Som eneste mann i gruppen så ble jeg det naturlige offer når de letet etter en dansepartner. De var nok litt mer komfortable med å danse med en mann, siden det er det de er vant til,og det som er kulturen i Marokko.

Shisha røyking

Shisha røyking

Det var ikke noe jeg hadde veldig lyst til, men visste(av erfaring) at de kom til å fortsette å mase uansett hva jeg sa….Jeg følte meg litt som en idiot, men var ikke for brydd uansett.

Etter mange glass med vin,øl og endeløse mengder med vannpipe så trakk vi inn i middagsteltet for en fullstendig marokkansk festbankett.

Gjengen ved spisebordet

Gjengen ved spisebordet

Der var det velkrydra kjøtt,grønnsaker og rødvin, alt om hverandre. Serveringen var spektakulær. For hver slurk jeg tok av vinglasset mitt så kom det en kar løpende med påfyll, og slik var det hele kvelden. Det var en bra kveld i ørkenen. Istedenfor det enkle,spartanske ørkenlivet så ble det hedonistiske gleder,desto bedre.

Deilig marokko-mat

Deilig marokko-mat

Jeg sov ikke så mye i luksusteltet mitt,men det var bare fordi mygg fortsatte å surre inn i øret mitt. Morgenen var nydelig. Vi hadde frokost i teltet,og fikk smakt på diverse lokale greier. Etter frokosten hadde jeg litt tid til å bare spankulere rundt litt i det stille ørkenterrenget. Det var veldig fint og rolig på morgenkvisten. Jeg hadde ikke hatt noe imot å vært der flere netter,men det får bli til en annen gang. Turen gikk videre til Ziplining i Atlas fjellene!

Ørken-Stig

Ørken-Stig

Takk til Visit Morocco og Sahara experience som har sponset dette gildet. Jeg kan anbefale hele den ørken-opplevelsen, men vil anbefale mer enn en natt!
Takk også til Jannicke og Norske reiseblogger som har vært limet som har bindt oss alle sammen.
googleedd99441ccc1e7fb

 Posted by at 7:49 pm
des 292013
 

Hanoi var litt mindre kaotisk enn Saigon, men likevel mer kaotisk enn de aller fleste byer jeg har vært i. Første dagen vår der begynte selvsagt med at vi ble lurt for penger av en vietnamesisk taxisjåfør, men etter det så tok ting seg opp litt. Vi dro til Hanoi gamlebyen for å finne et hostel i et smug der. Vi plukket et på måfå og ble boende der. Hostellet var helt midt på treet, men det hadde en fordel som trakk det opp til en innertier – gratis øl i over 2 timer hver kveld !! P1060366
Det er ganske sprøtt å bo på et sted med gratis øl. Etter det første glasset mitt så fristet det ikke å ha et nytt glass ettersom det ikke akkurat smakte av kvalitet,

Torunn drikker øl !

Torunn drikker øl !

men det var en smak som vokste på oss (spesielt etter 2-3 glass). Det var en stor tønne hvor vi bare kunne fylle opp glassene våre selv hver gang vi gikk tom for øl. Vi endte opp med å bli brisne hver bidige kveld i 4 dager. Alle minnene mine fra Hanoi virker litt susete.
Vi bodde rett ved en liten by-innsjø som var grei å gå på tur rundt. Langs hele innsjøen så vi forelskede unge Vietnam-par i fineste finstasen sin som drev og tok bilder i romantiske positurer, for å sitte på peishyllen (eller aircondition-hyllen).
Ved en tilfeldighet støtte vi på et kamerateam fra Vietnam nasjonal TV som ville intervjue oss. Vi gikk med på det, og fikk med engang plassert en typisk Vietnam hatt på hodet, bare slik at det skulle være absolutt null tvil om at vi var turister. Vi fikk svart på mange morsomme spørsmål om Hanoi, en by som vi kun hadde vært i noen få timer og hadde

Intervju med Vietnam Tv

Intervju med Vietnam Tv

null forhold til.
Det neste på plakaten i vår turistdag i Hanoi var et tradisjonelt dukketeater…i vann! Jeg aner ikke hvorfor dukkene trenger å være i vann, men det gir kanskje litt mer rom for å putte inn ting som båter, fisk og sjøslanger.

Dukketeateret

Dukketeateret

Det var jo en artig greie, men ble litt repeterende etter en times tid. Dukkene hoppet opp og ned i vannet og danset rundt i ring mens de sang. Innimellom var det litt drama med drager og sjøslanger og slåssing om damer, alle de typiske tingene i vietnamesisk dagligliv. Ved siden av vannscenen var det et tradisjonelt vietnamesisk band som sto for musikken under akten. Når dukketeateret var ferdig fant vi til vår forferdelse ut at det kun var 10 minutter til gratis-øl-tid så vi skyndet oss tilbake til hostellet og lot moroa begynne.

 Posted by at 12:41 pm
nov 292013
 

 

jakten på nebbdyr i Victoria Point

Vi kom frem til et lite tettsted utenfor Brisbane som het Victoria point.

Victoria point

Victoria point

Det ligger rett ved sjøen, og virker som et sted hvor de litt rikere Brisbanerne bor. Vi kom akkurat i tide til å se en vakker solnedgang i sjøen. Akkurat når fargene var på sitt beste dukket det opp en flokk med delfiner. Et tjuetall delfinfinner dukket opp av vannet og beveget seg synkront ut mot det forsvinnende sollyset.
Deretter fant vi gaten hvor våre nye lokale venner bodde,og hvor vi skulle bo de neste dagene.
Vi ble fort kjent med Tim og Kassandra og fant ut at vi hadde mye til felles. De var et veldig hyggelig ektepar i 30 og 40-årene som jobbet  hardt mot sin drøm om å reise rundt verden på ubestemt tid. Leiligheten deres var veldig liten og intim, men de fant likevel plass for både meg og Torunn til å bo med dem.

Sammen med Treehuggers

Sammen med Treehuggers

Det er slike folk som gjenoppretter min tro på gode mennesker. De serverte oss en original vegetar potetstuing til middag, og resten av kvelden ble vi sittende å snakke.

De var begge to «treehuggers», hvilket vil si at de var aktiv i lokale miljøverngrupper, noe som selvsagt er beundringsverdig i seg selv.

Første dagen så lånte vi syklene deres og utforsket en del naturparker rundt Victoria point. Det var mye fine skoger og slikt der, men det vi virkelig håpet på var å støte på en Koala Bjørn eller et nebbdyr. Vi var desverre ikke så heldig til tross for iherdige forsøk på å finne nebbdyrene. Vi fant en kulp som het «Platypus sea», og hadde bilde av et nebbdyr. Når vi nærmet oss kulpen så jeg noe som hoppet kjapt ut i vannet…muligens et nebbdyr, men for kjapt for å vite sikkert. Jakten fortsetter….gir meg ikke før jeg finner et forbasket nebbdyr !
Vi kjørte også ut til en beskyttet skog hvor noen ildsjeler hadde sluppet løs en haug med koala-bjørner. Vi tilbragte tid på et læringssenter om hvor vanskelig det er å være koalabjørn no til dags, og deretter tuslet vi rundt i skauen i 2 timer ute å finne noen. Hvordan de har klart å bli utrydningstruet er vanskelig å forstå med tanke på hvor flinke de er til å gjemme seg.

 

Brisbane

Vi tilbragte en dag i storbyen Brisbane. Det var en ganske så fin storby, veldig moderne og veldig «happening». Australerne har virkelig forstått hele greien med livsnytelse. Alle de australske byene vi dro til hadde enorme falske strender bygget rundt enorme utendørsbasseng, og alt var gratis!  Det var ikke så veldig aktuelt å bade i den skitne by-elven, eller å prøve å finne veien til et sted langs sjøen hvor man kan bade. Mange er bekymret for å bade i sjøen fordi det er masse maneter der som kan drepe folk, i tillegg til haier som spiser folk. Derfor har alle byene alternative badeplasser. I Brisbane var det ett absolutt idyllisk strand-basseng langs elven.

Bystranden i Brisbane

Bystranden i Brisbane

Hvis jeg bodde i Brisbane vet jeg hvor jeg hadde tilbragt tiden min. Vi vandret rundt i byen en hel dag for å suge inn atmosfæren, se noen tradisjonelle bygninger og drikke litt lokal-øl.
Strand-området var ikke det eneste området for avslapning som Brisbanerne hadde. Det var også en gigantisk park med fargefulle trær og bråkete papegøyer, omringet av høyhus. Det var en deilig liten frisone for de lokale.

Torunn i Brisbane

Torunn i Brisbane

 

Brisbane er nok en av de mer behagelige storbyene jeg har vært i, hadde definitivt ikke hadde noe imot å bosette meg der. Det hjelper også på at de har sol og fint vær nesten året rundt. Det verste med Brisbane var at parkeringen kostet en formue.
Vi dro tilbake til Victoria Point og laget et bedre måltid til treklemmerne.

Sentrumsgater i Brisbane

Sentrumsgater i Brisbane

 Mitt første innbrudd..

Dagen etter var tiden inne for å si farvel til våre nye venner og fortsette på reisen mot Cairns. Vi gikk ut sammen med Kassandra når hun skulle på jobb, og begynte å kjøre nordover. Etter 10 minutter i bilen fant vi ut at vi hadde prestert å glemme alle pengene våre inne i huset. Det var en veldig kjip situasjon å være i. Kassandra og Tim jobbet, og vi hadde ingen måte å kontakte dem på, men vi måtte finne pengene før vi kunne dra videre.
Vi kjørte tilbake til huset deres og tok vårt første steg mot en kriminell løpebane. Vi var i en desperat situasjon hvor det eneste valget vi hadde var å finne en eller annen måte å bryte oss inn i huset på. Jeg gikk langs hele huset og sjekket alle vinduene. Det var et vindu på baksiden som var åpent, men for å komme inn der måtte jeg ha ødelagt deler av vinduet.

 

Etterhvert fant jeg et vindu på fremsiden av huset som var delvis åpen. Det var en liten hamp på innsiden som vi på oppfinnsomt vis måtte prøve å få opp. Vi følte oss veldig utsatt der vi styrte på med å bryte oss inn i huset. Noen naboer sto kun noen meter fra oss og jobbet med hagen. Blikkene de sendte oss var ikke av den gode sorten. Torunn måtte forklare i det lange og det hele at vi var venner med Kassandra og hadde glemt lommeboken, men de var ikke overbevist. De hadde lyst å ringe til politiet, noe som gjorde vår jobb mye vanskeligere. De må ha trodd vi var de mest uprofesjonelle innbruddstyvene noensinne som bryter seg inn midt på dagen, gjør kjempemye innsats for å ikke ødelegge noe, og deretter diskuterer ransforsøket med naboene.

Brisbane skyline

Brisbane skyline

Vi måtte bare ta våre sjanser, fortsette innbruddet og håpe på at vi ikke endte opp i en celle. Etter mye om og men, etter å ha gitt passnummerne våre til naboene, fikk jeg laget en spesiell stokk som jeg fikk åpnet hampen på innsiden av vinduet med.
Jeg klarte å løfte Torunn opp til vinduet og dytte henne inn oppå kjøkkenvasken på en fantastisk lite grasiøs måte. Vi var inne ! Vi var offisielt innbruddstyver i Australia. Torunn fikk ryddet sammen alt rotet vi hadde laget på kjøkkenet, hentet lommeboken og låst døren og vinduet.
Vi sendte en melding til Kassandra og fortalte henne hva vi hadde gjort, bare så hun ikke skulle bli altfor overrasket når naboene informerte henne om skurkene senere på dagen.

 

 

 Posted by at 12:57 pm
nov 282013
 

Innen vi hadde klart å finne veien ut av labyrinten Sydney var det allerede begynt å bli mørkt…og vi som dro fra Manny grytidlig for å komme oss ut av byen før rushtrafikken. Vi hadde kjørt så mange ganger feil at vi endte opp med å kjøre forbi den samme bompengestasjonen 3 ganger…takk og farvel til 100 kroner..

Veien nordover….
4 timer senere kom vi frem til en liten landsby som het Old Bar rett ved den større byen Taree.

Oss og Grandma i Old Bar

Oss og Grandma i Old Bar

Der bodde Wanda, som var vår nye couchsurfer vert. Hun er en naturopath og er glad i å ta bilder av folk sine sjeler. Wanda tok oss med rundt i nærområdet og til en skog som var full av skrikende gigant-flaggermus. De kaller dem flying fox i Australia. Det var en ganske stilig skog, hundretusenvis av flaggermus kranglet om plassen på grenene i trærne der. De er ganske søte når man kommer nær dem, men det er en dårlig ide å stå for lenge under flaggermus-trærne. Bomber faller der. Denne skogen ble også vårt første møte med busk-kalkunen. Våre første busk-kalkuner var veldig spennende, men vi fant fort ut at det ikke er mulig å gå inn i noen skoger i Australia uten å treffe en drøss med dem. Som regel så var vi ute og letet etter ett eller annet spennede dyr, også hørte vi rusling fra buskene, og det endte alltid opp med å være en busk-kalkun. De lager veldig mye bråk der de går, og er ikke spesielt smarte eller raske. Det er intet mindre enn et mirakel at de ikke er utryddet for lenge siden.

Flaggermus som sover

Flaggermus som sover

Wanda tok oss også med til skauen rundt stranden og diverse fritidsområder rundt Old bar. Det var spesielt digg rundt skumringen når alle trærne kom til live med tusenvis av skrikende fugler. Papegøyer i alle farger kom ut for å lete etter sine favorittbær. Vi så mer fugler i et vanlig nabolag på en kveld enn vi gjorde på en uke i regnskogen i Ecuador. De fleste fuglene er en spesiell regnbuefarget papegøye. For de lokale var de omtrent like spennende som en måke, så de lurte på hva som foregikk når vi prøvde å ta bilder av disse fuglene.

 

 

 

 

 

Backpacker paradiset Byron Bay og hippie-landsbyen Nimbin

 Vi sa farvel til Wanda etter en deilig frokost i hagen hennes omringet av skrikende papegøyer. Roadtrip i Australia er en ganske så behagelig opplevelse. Veiene er perfekte og går alltid rett frem gjennom bushland og ørken-områder. Vi kjørte av hovedveien et stykke for å få med oss litt av naturen langs de mange småveiene nordover. Etterhvert kom vi til et lite idyllisk sted som het Coffs harbour hvor vi fikk oppleve et vaske-ekte australsk økologisk marked. Vi fikk også vandret litt hvileløst rundt og sett på alle de lokale som drev med det de liker best; å surfe.

på Coff`s harbour

på Coff`s harbour

I Byron Bay var det mye av det samme. Det er en av verdens mest kjente surfebyer. I mangel på en lokal å bo med så ble vi boende i en dyr sovesal sammen med noen tyske tenåringsjenter.

Stig i Byron Bay

Stig i Byron Bay

Byron bay er backpacker-by nummer 1 i Australia. De aller fleste vi så rundt om i byen var fra forskjellige steder i Europa.
Vi hadde oss en tur ut  til fyrtårnet i Byron bay, som vi fant ut var det østligste punktet i hele Australia. Det var en del jungel å gå gjennom før vi kom til tuppen, men det eneste vi så av dyreliv var busk-kalkuner (bush turkeys). Hver eneste gang jeg hørte lyder i skauen og håpet på et eller annet spennende dyr så dukket det opp en ny kalkun.
Fra halvøyen hvor fyrtårnet lå gikk vi langs stranden hele veien tilbake til Byron Bay hvor vi fikk slappet av med en velfortjent kald øl.
På kvelden hadde vi tenkt å ta oss en litt finere middag på en restaurant i byen.

Australias østligste punkt

Australias østligste punkt

Vi gikk til et av de billigere stedene vi kunne finne, og ble nektet avgang av en bole-mann i døren. Det var 18 års aldersgrense, og vi hadde ikke ID med oss. Vi er begge over 30, og ingen av oss hadde tenkt å drikke, men det hadde tydeligvis ingenting å si. Den restauranten fortjener seriøst å gå under når det er måten de behandler betalende kunder på! Ingen har spurt meg om ID siden jeg var 17….

Hippiene i Nimbin  Still Dreaming

Etter Byron bay dro vi opp i fjellene til en hippie-landsby som heter Nimbin. Fjellandskapet rundt Nimbin var knallgrønt med gressende kuer og uberørt skog. Det føltes litt som vi hadde dratt fra Australia til alpene.

enslig ku på et fjell

enslig ku på et fjell

 

Nimbin er et rart sted. Det er en liten fjellandsby hvor de på 70-tallet hadde en hippie-festival, og etter det bestemte mange av hippiene seg for å bli boende der. Deretter kom flere og flere hippier helt til hele stedet var totalt dominert av gitar-klunkende menn med fløyelsbukse, og blonde damer med blomst i håret og hasjrøyk i munnen.

gitar-hippie

gitar-hippie

Det er blitt kjent som en slags frisone. En frisone hvor alle røyker hasj og spiser hasj-kaker åpenlyst til tross for at det egentlig er ulovlig. Vi var der bare i en time, men ble tilbudt alt fra hallusinogen sopp til hasj-brownies og hjemmedyrka sterk marihuana.
Det virket som en ganske ålreit landsby å bo i. De fleste av hippiene bryr seg om ting som økologisk mat, miljøvern og bærekraftig utvikling, noe som er alle veldig gode saker å bry seg om. Hippiene har forstått det, politikerne og kapitalistene har ikke forstått mye. Noen har beskrevet Nimbin som «et Amsterdam i de australske fjellene»
Vi droppet hasjmuseet (ettersom vi har vært på hasjmuseet i Amsterdam) og kjørte videre nordover mot Brisbane.

 

 

 

 

 Posted by at 12:18 pm
nov 182013
 

I Martinborough fant vi frem til et eldre ektepar som bodde i et svært hus midt i ingenmannsland, omringet av åkrer med kuer og sauer. Det ble en helt spesiell couchsurfing-opplevelse helt fra begynnelsen. Vi ble innkvartert inn i et lite koselig 3 etasjers hus med eget kjøkken og ferdig oppredd seng. Det eneste som manglet var en mintsjokolade på puten!

frokost med couchsurfere

frokost med couchsurfere

Deretter spiste vi et stilig måltid som de hadde laget til oss. Det var veldig pent og pyntelig, og så ut som noe vi kunne blitt servert på en Michelin-restaurant. Huset deres var helt spesielt – bygget i 8 forkjellige seksjoner i en bakke. Det var akkurat som 8 forskjellige hus som var sammenkoblet til å forme ett stort hus. Den nederste seksjonen var en ultra-koselig peistue. Etter middag ble vi sittende der sammen med Duncan og kona og deres 2 venner. Det var den mest surrealistiske couchsurfing-opplevelsen jeg noensinne har hatt. Vi satt der foran peisen sammen med en forfatter, en professor på en medisinskole, og en høyesterettsdommer og drakk vin mens vi snakket om konsekvensene av global oppvarming. Det var jammen bra at vi begge har høyere utdanning, ellers kunne vi rett og slett følt oss litt utenfor i slikt fint selskap. Etter mange fine intellektuelle samtaler og litt for mye vin så trakk vi oss tilbake til vårt gigantiske couchsurfer-hus.

Lokalt dyreliv

Lokalt dyreliv

Grunnen til at vi hadde stoppet i Martinbourough var at det er kjent som et av de største vindistriktene i New Zealand, og vi hadde lyst å prøvedrikke litt vin på forskjellige vingårder. Dessverre var de fleste vin-stedene stengt siden det var en lørdag i lavsesongen. Vi fikk smakt litt vin på et vinsenter i landsbyen, men resten av dagen brukte vi til å kjøre helt ned på sørspissen av nordøyen. Der fant vi en svær sel koloni,

Selene

Selene

og etter 1 times spasering fant vi et ganske stilig fyrtårn. Selene var ganske joviale, latsabbene lå strødd på gresset ved grusveien som ledet til fyrtårnet. Det virket som de var døde helt til jeg gikk bort mot dem og skvatt til når en av de sovende kjempene hoppet opp fra søvnen og begynte å hisse på meg. “Kom deg vekk din ubrukelig menneskeape!” “Greit,greit, trenger ikke be meg 2 ganger”
Kjøreturen langs kysten var veldig vakker. Vi kunne se helt til sørøyen, men hadde ingen ønsker om å dra der ettersom det var svinkaldt der på den tiden av året. Vi så veldig mange sauer langs veien. De liker sauer i New Zealand. Jeg har hørt at det er 50 sauer for hver person der, burde jo være nok egentlig.
Vi sa farvel til våre nye rike overklasse-venner og fortsatte nordover mot Taupo og Rotorua. Etter en times kjøring passerte vi et ølbryggeri og gjorde som jeg alltid gjør når jeg ser et bryggeri; gjorde helomvending og kjørte tilbake der. Tui er den mest kjente og mest populære ølen i New Zealand.

På prøvesmaking av øl

På prøvesmaking av øl

Vi gadd ikke ta en tour ettersom det var altfor dyrt, og siden vi har sett rimelig mange bryggerier tidligere. Vi nøyde oss med å kjøpe et brett med prøvesmaker fra alle ølene som de laget. Klokken var teknisk sett bare 11 på morgenen, og vi pleier som regel ikke drikke før 12, men dette var bare en litt for bra anledning til å droppe!
På veien videre kjørte vi gjennom en nasjonalpark som var en fantastisk naturopplevelse. Snødekte fjell og utdødde vulkaner foran slettelandskap og furuskoger. Den utdødde vulkanen var ingen ringere enn Mount Doom fra Ringenes herre. Vi befant oss midt i Mordor!

Roadtrip ved mount doom !

Roadtrip ved mount doom !

Vi stoppet for lunsj ved innsjøen Taupo og gikk en tur til en foss som tilsynelatende er nummer 1 turistattraksjon i New Zealand. Det var en fin foss, men vi har strengt tatt sett bedre (men det begynner å føles slik med mange forskjellige ting når man har reist mye og sett mange bra ting).
Turen til fossen var fin. Vi gikk forbi en elv og en varm kilde som tømtes ut i elven. I den varme kilden var det mange veldig lite vakre japanesere i små truser, så vi valgte å ikke bade i den kilden.

overfylt hot spring

overfylt hot spring

Da vi kom til Roturua fant jeg ut at verten vår der også var en overklasse-person. Det er det fineste huset vi noensinne har couchsurfet i!
Richard var en banksjef som bodde med familien sin på en gigantisk tomt på åssiden med utsikt over byen og dalen. Han inviterte oss inn i sitt gigantiske hypermoderne super-hus hvor vi fikk vårt eget svære soverom med eget bad. Den ene veggen var bare et stort vindu som førte rett ut til hagen. Fra sengen vår hadde vi utsikt over hele Roturua-dalen. Det var ingen gardin der, så når solen sto opp klokken 07.00 på morgenen så våknet vi av soloppgang midt i trynet. Det var spektakulært, og ulikt noe sted jeg har noensinne bodd.
Det var også hyggelig å snakke med Richard og familien hans. Han fortalte oss at han, kona og den 11 år gamle datteren nylig hadde reist i 6 måneder sammen gjennom Asia og Europa. Det er bra gjort å reise på en slik tur med en liten jente på slep, kudos. Kanskje ikke livet trenger å være over selv om man velger å få unge? Ikke godt å vite.
Richard gav oss noen tips om bra varme kilder som vi kunne dra til uten å måtte betale. Vi kjørte et godt stykke inn i skauen før vi fant en liten sti, og en varm elv.

Stig og Torunn i en varm bekk

Stig og Torunn i en varm bekk

Vi badet og var de eneste der; første gang vi har hatt en varm kilde for oss selv. Det var en ekte naturopplevelse – å plaske rundt i 40C varmt vann langt inni skogen uten noen andre mennesker i nærheten. Vi fant flere andre kilder som vi badet i alene. De fleste andre turister betaler hundrevis av kroner for å sitte i betongbasseng med varmt vann sammen med hundre andre turister. Det lønner seg å bli kjent med lokalfolk!
Vi var også innom en maori landsby i Rotorua. Det var litt mer en turistattraksjon, men likevel noe som er verdt å gjøre. Rotorua er et område med enormt mye vulkansk aktivitet. Det er ikke en overdrivelse å si at man bør være ganske forsiktig med å gå på tur i områdene rundt byen, det er veldig lett å bare ploppe ned i en eller annen tilfeldig kokende gjørmepytt.

Roturua kilder

Roturua kilder

Bakken koker overalt, og stanken av svovel er noe du bare må bli vant med. Maoriene utnyttet dette til sin fordel når de bygget landsbyen sin. De bygget den rundt en haug med geysirer og kokende vann og gjørmepytter. De brukte varmen til å koke grønnsaker, og til å varme husene og selvsagt også til å bade i. Landsbyen hadde et felles bade-område hvor alle kunne bade, men alle som badet der måtte være nakne. Jeg kan tenke meg at det var mest menn der ja.

Thermal village

Thermal village

Meg og Torunn fikk hver vår maiskolbe kokt i naturlig kokevann rett før vi så et maori danseshow. Danseshowet var veldig morsomt. Det var 5-6 maorier som danset i vei med bastskjørt og med tungene mye lenger ute enn det som er komfortabelt. En av mennene så ut som han holdt på å kjede vettet av seg, mens han andre levde seg så mye inn i hele greien som om det ikke kommer en dag i morgen.

Nye venner ;)

Nye venner 😉

Morsom kontrast. Damene hadde et lite show hvor de snurret rundt med noen nøsteballer. Det var tydelig at dette hadde de gjort før. Jeg tror ikke jeg noensinne kunne klart å snurre en nøsteball like bra.
Etter noen dager i luksus i Rotorua så var det på tide å dra tilbake til Auckland for å fortsette reien videre mot Australia. I Auckland bodde vi hos ei dame som heter Susan og hennes 3 unger. Hun var snill nok til å ta oss inn «last minute» siden den opprinnelige verten vår slutta å svare på meldingene våre. Hun bodde et stykke utenfor sentrum, så på vår siste dag i New Zealand så dro vi til en dyrepark som ikke var langt unna. Det var en fin dyrepark der vi endelig fikk sett en ekte Kiwi! De har et mørkehus slik at døgnet til dyrene er snudd opp ned. Dermed kunne vi se Kiwien når den var aktiv.
Dyreparken ble en fin avslutning på New Zealand for oss for denne gang. Vi håper å få sjansen til å reise tilbake hit og oppleve Sør-øya på sommeren en gang i fremtiden. Australia neste!!

 Posted by at 5:18 am
nov 092013
 

Klokken var 4 på morgenen da vi trøtte og utslitte satte den første foten på New zealandsk land. Passkontrollørene var hyggelige, og snakket til oss som om vi var vanlige mennesker, høyst uvanlig! De er besatt av å unngå enhver form for mat innført i landet, så vi var litt nervøse for at de skulle finne sjokoladepålegget som vi ikke hadde hjerte til å kaste. Vel gjennom sikkerhetskontrollen fikk vi et kuldesjokk etter gode dager på stillehavsøyen Rarotonga. Vi hadde ingen anelse hvordan vi skulle komme oss til Auckland by, eller hvor vi skulle bo, men da jeg tilfeldigvis sjekket mailen min på McDonalds på flyplassen fant jeg ut at vi hadde en couchsurfer i byen.

Auckland sentrum

Auckland sentrum

Jeg ringte til ham, og en knapp time senere satt vi på kjøkkenet til Hamish og drakk nylaget New Zealandsk “flat white” som er en god luksus kaffe. Selv om det var rundt 5 C ute så var det ingen varme i huset hans. På New Zealand er det veldig få som faktisk varmer opp husene sine, de bare tar på seg mer klær isteden. Vi som er norske er vant til deilige varme hus, og å kunne gå rundt i T-skjorte midt på vinteren, noe som er å foretrekke fremfor å måtte gå med boblejakke inne, og likevel hele tiden føle seg kald. Vi dresset oss opp med alle de varme klærne vi kunne finne, og gikk ut for å “gjøre” Auckland. Auckland er en veldig moderne og ren by, og alle folka så veldig pene og pyntelige ut. Vi følte oss nesten litt utenfor som ikke hadde dress og slips på. En av de mest spesielle tingene med Auckland var måten overgangsfeltene i veiene virket. I de store kryssene midt i byen ble det grønn mann over hele krysset! Hele veien fylte seg opp med forgjengere som gikk i alle retninger på kryss og tvers. Det har jeg aldri sett i noe annet land, men det burde seriøst være i alle land. Mange land tenker kun på å gjøre livet lett for biler.

Rosa skallet dame på kaien

Rosa skallet dame på kaien

De fleste restaurantene vi gikk forbi var veldig dyre, så vi endte opp å gå på en asiatisk sjappe med mange forskjellige små operatører som solgte alt fra japansk til indonesisk og thai mat. Min favorittmat er sushi, og det var veldig rimelig på de fleste stedene i Auckland. P1020381 Vi vandret langs kaien og fikk vårt første blikk av siluetten til Auckland. Det er dfinitivt en helt særegen siluett, som ikke kan forveksles med noen andre byer. “ The sky tower” er byens store stolthet. Det er et av New Zealands høyeste bygg med sine over 200 meter, og ser ut som det er tatt rett ut av en science fiction film. Det er mulig å betale for å gå rundt den store ringen på toppen av tårnet, og hvis man har nok penger så kan man også betale for å få lov til å hoppe utfor tårnet. Jeg ville definitivt hoppet fra tårnet hvis det var litt billigere…jeg lover… De som gjør det er festet på en line som går helt ned til bakken, så det blir på en måte som rappellering i løse luften, bare mye høyere fart. Vi gikk langs kaien og tittet på fiskemarkedet og folkelivet før vi dro tilbake til Hamish og de andre couchsurferene som bodde med ham. Sammen med et annet par, som var fra Sveits, laget vi en pizza som vi delte med Hamish.

 

Den påfølgende dagen fikk vi en enda bedre sjangse til å studere siluetten av Auckland når vi dro ut til en liten vulkanøy som heter Rangitoto. Det er kden yngste øyen jeg noensinne har vært på, kun 500 år gammel, noe som er bleiebarn i geologisk tid.
Etter en kort og veldig veldig dyr båttur sto vi på vulkanøyen,klare til å bestige vår femte vulkan. Øyen ble tidligere brukt som feriested for rike Aucklandere, men er no stengt av som naturreservat. Et stort problem her er alle gnagerne som spiser eggene til enkelte sjeldne endemiske fugler. I årevis har naturvernere lagt ut feller til pinnsvin og rotter, og har etter mye arbeid endelig utryddet dem fra øyen. Vi så masse feller på veien opp til toppen av vulkanen. På toppen fant vi ut at det det egentlig ikke føltes ut som en vulkan ettersom det var masse trær og knapt gikk an å se at det var et krater,og ikke bare en tilfeldig dal.
Utsikten var veldig bra. Vi kunne se langt opp til de vakre øyområdene nord for Auckland og så det grønne landskapet som bølget seg ut mot havkanten
På veien nedover klatret vi gjennom noen huler, noe som ikke Torunn var så altfor begeistret med tanke på hennes edderkoppskrekk.

Dagen etter dro vi tilbake til Auckland sentrum og leide oss en bil til å kjøre rundt hele nord-øya i 2 uker. Vi bestemte oss for å droppe Sør-øya, selv om alle sier at det er så fantastisk vakkert der. 2,5 uker er bare ikke nok tid til begge øyene, og i tillegg så høres det ut som naturen på sør-øya er ganske lik til Norge. Det var i tillegg mye kaldere der, til og med snø.

Whangarei promenade

Whangarei promenade

Vi kjørte først nordover opp mot tuppen av New zealand til en landsby som heter Whangarei. Vi kjørte en natur-rik rute med evigrønne daler og sporadiske skoger. Det var ikke lenger noe tvil hvor Ringenes herre ble spilt inn! Vi dro forbi Whangarei og langt ut på en peninsula som het Whangarei heads. Der skulle vi bo med en dame som het Donna. Vi kom fram til et konvertert nøst og ble møtt av en smellfeit katt som var redd for sin egen skygge. Vi gikk inn i det kalde nøstet og ble servert ferdiglaget Pad Thai som Donna hadde kokt opp til oss. Hun var en interessant dame som delte vår interesse for ateisme og reising. På morgenen gikk meg og Torunn en tur rundt i området der vi bodde.

Stående padler i Whangarei

Stående padler i Whangarei

Det var veldig fint og fredelig på steinstranden. Vannet var helt stille med unntak av en ung New Zealander som paddlet stående på et surfebrett, noe som tilsynelatende er trenden i landet. Etter frokost tok Donna oss med for å se litt av Whangarei. Torunn lærte seg å veve på det lokale kunstsenteret mens jeg spiste sushi på gaten. Vi hadde tenkt å dykke på et veldig fint rev utenfor byen, men gav opp den tanken da vi så plakaten utenfor dykkesenteret “ready to freeze, come on in!” Vi dro innom en lokal hule på veien tilbake til nøstet vårt.

Stig i hule

Stig i hule

Det var faktisk ganske kult å finne en hule uten noe inngangspenger eller “opplegg” slik som det alltid var i Sør-Amerika. Det var bare et lite skilt der som sa  «enter at your own risk”. Jeg gjør alt på min egen risk, så det var forsåvidt greit. Jeg og Torunn hadde hodelykter, og gikk inn i mørket mens  Donna ventet utenfor.

Gloworm tråder

Gloworm tråder

Det var spennende å bevege seg innover i mørket mens hulen bare ble trangere og trangere. Etterhvert som vi kom noen hundre meter inn i hulen så vi at taket og veggen reflekterte lystet. Mineraler i steinen skapte en fantastisk effekt og atmosfære. Da vi slukket lyset vårt så vi opp på en sjernehimmel med hundrevis av små lys. Dette var de såkalte “glow-worms” som kun lever i New Zealand. Det er en bio luminescent larve som lyser i mørket for å tiltrekke seg insekter. Det er en genuint sær organisme. De lever i voksen-stadie som flue i 3 dager, bare akkurat nok til å legge masse egg. De lever så kort at de ikke engang har en munn eller et tarmsystem. Eggene klekker til larver som lever i 9 måneder før de blir til fluer. De slipper ned flere lange slimete tråder som fanger insekter i hulene. Insektene blir tiltrukket av bæsjen til larven som lyser i mørket! Jeg fortsatte dypere inn i hulen og skvatt til da jeg kjente noe som beveget seg i det iskalde vannet jeg vasset gjennom, men det var bare en liten hulekreps. Jeg prøvde så godt som jeg kunne å ikke tenke på filmen “The descent”. Det var en litt spennede opplevelse, og jeg fant ut at jeg ikke er fullt så klaustrofobisk som tidligere mistenkt.

Torunn og Wumma under treet

Torunn og Wumma under treet

Området rundt hulen var også ganske magisk. Alt minnet meg om Ringenes herre. Vi fant til og med en liten magisk skog. Jeg klatret opp i et gigantisk barnål tre, mens Torunn og Donna ventet tålmodig på bakken. På kvelden spiste vi pasta og diskuterte religion med Donna, som også viste seg å være en dedikert ateist. Vi så en dokumentar som het “Jesus camp” som var rimelig sprø, og rimelig skremmende. Den handler i hovedsak om indoktrinering, og om uforståelig uintelligente mennesker.

 Posted by at 4:12 am