jul 132013
 

Cusco

Vi var på vei mot Incaenes hovedstad Cusco. Det var ikke mye søvn å få på den 15 timer lange bussturen. Bussen snirklet seg sakte opp bratte, svingete fjellveier, helt opp til 4500 meter og ned igjen til 3000 meters høyde. Jeg la meg til å sove (uten å sovne) klokken 01.00, og klokken 06.40 satte de brilliante bussfolka på den mest irriterende lambada musikken som tenkes kan. Enda mer irriterende var det at en hjernedød (røykt for mye hasj?) rastamann i baksetet begynte og synge med sangene som de spilte over høytaleren.

Cusco

Cusco

Et hvert håp om søvn var for lengst knust. Jeg trodde kanskje at bussfolka vekket oss fordi frokosten var klar, men den kom ikke. Jeg er ikke imponert. Det beste med bussturen var at vi satt i andre etasje av bussen helt fremme med et stort panorama vindu med utsikt over hele landskapet. Siden det har vi satset på å få den plassen på alle bussene vi tar, faktisk så sitter jeg nå og skriver denne bloggen på en buss med panorama utsikt over Atacama ørkenen i Chile. Vi stoppet langs veien ved et lite skur hvor noen lokale fjellperuvianere lagde lokal frokost. Meg og Torunn valgte å heller sulte enn å spise stekt grisefett servert med innvoller. Vi hadde en kopp te til frokost (de hadde selvfølgelig ikke kaffe) mens vi så på alle marsvinene som løp hylende over kjøkkengulvet for å få tak i en salatbit på andre siden av rommet. Vi kom til Cuzco klokken 1 på formiddagen og dro rett til hostellet hvor vi ble liggende og sove resten av dagen. Det er ikke alltid den filosofien om å «spare» en dag ved å ta nattbuss fungerer. Hostellet vårt var fantastisk. Det lå på fjellsiden i San Blas, med utsikt over hele gamlebyen fra et gigantisk panorama vindu i spiserommet. Det var flere dager hvor vi bare satt hele dagen i spisesalen og leste bøker mens vi tittet ut på utsikten.

Cusco på kvelden sett fra hostel

Cusco på kvelden sett fra hostel

Det var en nydelig utsikt, som rett og slett aldri blir gammel. Cusco var akkurat like infisert av gringos som det jeg hadde forventet. Vi møtte ikke en eneste annen backpacker som ikke enten hadde vært, eller skulle til Cuzco. Ihvertfall så hadde vi ingen illusjoner om noe annet før vi kom dertil. En av dagene vi var der ble vi med på en såkalt «gratis» byvandring. Det var ca 30 andre turister som hadde tenkt samme tanken, så det ble litt sånn køvandring bak en guide som spilte reggae musikk fra en portabel høytaler slik at ingen av flokken skulle falle fra. Det var en smule flaut å i det hele tatt være i den flokken. Det var ikke den mest imponerende byvandringen; han tok oss fra den ene butikken til den neste, hvorav han skamfullt promoterte hvor fantastiske produkter de solgte. Vi var innom en sjappe som solgte pyntelamaer laget i sølv, en butikk som solgte forskjellige lama/alpacca/Vicuna klær, 3 restauranter som ga oss smaksprøver og forklarte hvor god og billig maten var, en sjokoladesjappe som gav oss smaksprøver, et spritmuseum og en tatoveringsjappe. Vi lærte ikke så veldig mye om byen akkurat, dog han hadde lagt inn et par stopp med litt informasjon om incaene. Og på slutten av turen var det semi-obligatorisk tips, hvor vi ble informert om at kun sedler (hvorav den minste er verdt ca 30 kroner) ble akseptert. Neste gang går vi nok på en byvandring som faktisk koster penger…istedenfor en reklametur som koster en formue i tips. Vi spiste mye alpakka biff, og selv en alpakka burger på et sted. Det var absolutt nydelig godt kjøtt, nesten like mørt som strutsebiffen vi hadde i Sør Afrika ifjor. Selv om de fleste restaurantene i byen opererer med turistpriser er det likevel mulig å finne en bra deal. Vi hadde et måltid som startet med et glass vin og en stor porsjon med kjøttsuppe, fortsatte med alpakka biff med tilbehør og deretter pannekake med honning og nypresset lime juice til dessert. Hele sjalabaisen kostet 35 kroner.

Deilig grilt marsvin

) Deilig grilt marsvin

Dagen etter fant vi oss et noenlunde billig sted for å ha det obligatoriske Peru-måltidet – Ovnsbakt marsvin ! Det tok en liten evighet før den delvis forkullede gnageren havnet på bordet vårt. De som har sagt at de minner om en rotte på tallerkenen har rett. Den ble servert med litt salat, og en rimelig dårlig brødbakst med noe ekle greier inni. Det var et litt lite marsvin til oss begge, men vi hadde bestilt noen andre peruvianske retter i tillegg. Jeg tok fatt på parteringsjobben, og Torunn og de ansatte der var veldig imponert over hvor grasiøst jeg delte opp dyret (hmmmm….. red.adm). Det var utmerket lite kjøtt på den, og det som jeg fikk spist var seigt, og ikke spesielt godt (Torunn er ikke enig, det var saftig og godt! red.adm). For å få litt mer smak så gikk jeg inn i buken til marsvinet og tok en god porsjon med den grønne chili-sausen som lå overalt (luringen… red.adm). Det var enda mer skuffende ettersom det ikke smakte noenting, ihvertfall ikke mye chilli. Det var da Torunn fant ut at det faktisk ikke var chillisaus, men halvfordøyd gress som hadde rent ut av tarmene. Etter det var apetitten min ikke fullt like kraftig. Damen som jobber der sa det skulle være chilisaus inni! Lureri! Eller det kan hende hun mente at det var den baksten som ble servert ved siden av marsvinet som faktisk hadde noe chiligreier inni. Det kostet over 100 kroner for marsvinretten, men det var ikke helt verdt det for meg. Det er noe man prøver, bare for å prøve det, men frister ikke til gjentagelse.

Macchu picchu- Salkantay trail !
Vi booket Machu Picchu tur gjennom hostellet. Vi var veldig glad for at vi ikke booket det på forhånd, ettersom prisene vi hadde sett på nettet var godt og vel dobbelt så mye som det vi betalte. Vi booket turen dagen før, uten at det var noe problem å få plass. Det er kun den såkalte tradisjonelle inca-trailen som må bookes månedsvis i forveien ettersom de kun tillater 500 mennesker per dag. Vi betalte kun 200$ for en tur som heter Salkantay trek. Med den turen så tar det 5 dager å nå ruinene. Det er en annen en som heter jungel trek, som inkluderer sykling, rafting og ziplining, men den er kun 3 dager. Vi måtte stå opp klokken 03.30 den første morgenen bare slik at en buss kunne kjøre oss 3 timer til starten av stien. Det var en busslast full med folk som ble delt inn i 2 grupper, heldigvis havnet vi i den minste gruppen på 13 folk.

Salkantay Pass

Salkantay Pass

Det var likevel mer enn de 8 som vi hadde blitt fortalt at gruppen skulle være, men løfter brytes fort i Peru. Den første dagen gikk vi oppover i rundt 7 timer før vi kom til den første leiren. Det var vriert terreng med grønne skoger ene øyeblikket, og snøkledde topper i det neste. Det eneste vi så av dyr var okser som gresset langs veien helt opp til leiren. Solen skinte hele dagen. Verden virker mye bedre når solen skinner. Vi ble positivt overrasket når vi fant ut at de faktisk solgte store ølflasker i kiosken ved leiren, kan ikke si nei til en liten fest på 3900 meter over havet etter en lang dag med trasking. Vi ble kjent med resten av gruppen vår, noen joviale, andre ikke fullt så mye. Det var 2 canadiske jenter, 1 spanjol, 4 britiske tenåringer på tur, et dansk og svensk medisinstudentpar og 2 ultra-joviale britter i midten av 20-årene. Vi var de eldste på turen, 5 år eldre enn den nest-eldste. Det gav meg litt sånn bestefar-følelse, ikke en følelse jeg liker noe spesielt. Vi klarte ihvertfall kommunisere med ungdommen helt på deres nivå, synes jeg ihvertfall. Vi hadde mest kontakt med de to brittene Joe og Rob, og med det dansk-svenske paret Peter og Hedvig. Tenåringene var litt sjenerte og sa ikke så mye, noe som Joe og Rob jobbet utrettelig med å fikse på. Mye av innsatsen ble støttet ved alkoholinntak. Den andre gruppen var mye større enn vår gruppe; ca 19 folk. De kom alltid lenge etter oss til leirene. Vi følte oss uendelig glade for å være i vår gruppe ettersom guiden vår var ganske så laidback, nesten litt for laidback. Den andre gruppen drev hele tiden med «teambuilding» akkurat som om de skulle være med i OL eller noe.

Stig og gjengen på taket

Stig og gjengen på taket

Det var hele tiden masse gruppeklemmer, slagord og klapping fra den siden av leiren, rimelig LAME… Den andre dagen var vi fortalt kom til å bli den tøffeste dagen av dem alle. Vi måtte gå fra 3900 meter til 4600 meters høyde tidlig på morgenen. Det var en bra tur med masse fin natur og høye fjell med snø. Vi gikk forbi en gigantisk dal som så litt malplassert ut. Guiden fortalte oss at det pleide å være en isbre der, men ikke nå lenger grunnet global oppvarming. Det var veldig mye stigning, noe som var ganske tøft med tanke på at vi var på over 4000 meter. Vi slo uansett «team Awesome» til toppen med god margin. Langs veien så vi masse små nysgjerrige pelsdyr. De var veldig søte, en nær slektning av den domestikerte chinchillaen. Det var også mange villhester som gresset på tundraen på 4300 meters høyde. Etter vi hadde nådd toppen så var det 5 timer med nedoverbakke, noe som tok oss helt ned til en såkalt «tåkeskog». Etter 9 timer med trasking var vi ganske trøtte og slappe når vi endelig kom frem til leiren vår. Det var en ganske så idyllisk liten gressplen på toppen av en grønn dal. Solen gikk ned i en farge eksplosjon mens store flokker med grønne papegøyer svermet over teltene våre. Vi hadde oss nok en velfortjent gigant-øl ettersom denne teltplassen heldigvis også hadde en liten pub. Vi ble bedre kjent med gruppen vår, og fant ut at vi var i en veldig jovial flokk, spesielt brittene. Grytidlig neste morgen ble vi vekket av en Peruer som åpnet teltet vårt og serverte oss Coca-te på sengen. Etter vi hadde pakket sammen snippesken så ventet nok en deilig Peru frokost på oss. Den bestod stort sett av pannekake, brød, syltetøy, kaffe, te og noen ganger også en ekkel kake. Dag nummer 3 var ikke så altfor slitsom. Den begynte med at vi gikk forbi «Team Awesome» mens de var midt i en gruppeklem og motivasjonstale. Gruppen vår gikk ikke samlet, alle gikk i sitt eget tempo, noe som egentlig er det greieste. Vi gikk langs en grusvei som var full av jordras og gjørmeras. Fjellene i dette området består nesten utelukkende av jord og grus, det er ikke så mye fjell egentlig. Konsekvensen av det er at hver gang det regner litt så kollapser jordsmonnet og raser ned i elven i bunnen av dalen.

Salkantay gjengen samlet

Salkantay gjengen samlet

Jeg gikk med Britten Joe, og dansken Peter. Tiden gikk veldig fort ettersom vi havnet inn i mange interessante diskusjoner. Vi diskuterte religion, noe som alltid er morsomt, spesielt med tanke på at dansken hadde noen kvasi-religiøse naive syn på ting, mens meg og Joe er ateister. Jeg har lest bibelen, mens dansken ikke har lest den, og ikke vet hvor mye vås den inneholder. Etter hvert virket det som han var litt usikker på hva han egentlig trodde på. Etter noen timers gange kom vi til bunnen av dalen hvor vi fant massevis av fruktrær med bananer, pasjonsfrukt, appelsiner og andre delikatesser. Etter vi hadde blitt servert en anstendig Peru lunsj så ble vi kjørt i en jeep til camping stedet. Meg, Joe og Rob insiterte på å sitte på taket under den 1 time lange kjøreturen gjennom jungelen. Det var en ganske uforglemmelig opplevelse. Vi hadde en konkurranse om hvem som kunne klare å plukke frukt fra en av de mange ville fruktrørne vi passerte. Det var bananer, avokadoer, appelsiner og kaffebønner. Det var mange ganger vi holdt på å falle av jeepen når vi strekte oss etter frukten, men det var bare moro uansett. Campen vår var i en liten landsby som lå skjermet mellom andesfjellene. Der var vi innom noen varme kilder som lå rett ved den skitne elven. Det var ganske så digg etter mange dagers fjellvandring, og mange dager med svetting. Det var mange turister der, nesten utelukkende folk fra Salkantay og folk fra den alternative Jungel-eventyr Inca ruten. Vi så en gruppe med gringoer som kom ned en sti fra jungelturen, og deretter rett til bassengene. Joe var veldig kjapp til å forlate gruppen vår og hoppe rett over til det andre bassenget hvor jentene fra jungelturen var. En av jentene var høy, blond og med enorme silikonpupper. Hun hadde knapt fått beina i bassenget før Joe peilet seg inn på henne og slo på sjarmen. Det var ikke mange minuttene før Rob også var på plass og prøvde seg på venninnen hennes. De fikk ordna seg et møte på den lokale diskoen senere på kvelden, men både Rob og Joe var så fulle at de sovna på sofaen i diskoteket. Meg og Torunn hadde noen øl rundt bålet ved campingstedet vårt, og deretter gikk vi til sengs trøtte etter en lang dag. Vi var tross alt de eldste i gruppen, noe som er litt deprimerende å tenke på. Dagen etter gikk vi først 3 timer i en dal som tok oss til et vannkraftverk. Når vi kom frem til sjekkposten der fant vi Joe sovende på en plen, og guiden vår, Jorge, sovende på en benk. Begge to var fyllesyke etter festen på diskoteket, og begge to hadde haiket seg til sjekkposten. Vi hadde for lengst funnet ut at Jorge var en lystløgner. Han påsto at han aldri drakk noe annet enn vann og melk, selv om vi så ham med både øl og sprit kvelden før. Han påsto også at han hadde gått til sengs tidlig kvelden før, selv om de andre i gruppen vår sa at han fremdeles var på diskoen når de dro klokken 4 på morgenen.

Joe i bakrus og Rob i posisjon

Joe i bakrus og Rob i posisjon

Den tredje løgnen hans var at han hadde gått en snarvei…selv om vi faktisk hadde sett han snike seg unna gruppen vår og inn i en bil helt i begynnelsen av turen. Han var ihvertfall ingenting som guiden til «team Awesome» som hele tiden gikk med samlet gruppe, skrek motiverende slagord, og dro igang allsang i tide og utide. Vi var definitivt mer lignende en «team shabby» eller «team dubious». Etter vannkraftverket gikk vi langs togskinnene til vi kom til Aguas Calientes, som er den siste byen før Macchu Picchu.

På tur til Agua Calientes

På tur til Agua Calientes

Det er en svindyr by hvor så godt som alle de lokale lever på turistene. Prisene der for både mat og husly er godt og vel dobbelt så mye som resten av Peru. Morgenen etter var den dagen som vi endelig skulle gå til Macchu Picchu, incaenes hellige by. Vi sto opp klokken 4 for å møte resten av gruppen klokken 4.20. Ettersom ingen av dem var der så bestemte vi oss å bare begynne å gå selv. Vi visste tross alt veien, og trengte ingen guide. Klokken 4.45 kom vi til begynnelsen av fjellet som vi måtte bestige. Der var det ca 300 andre mennesker som ventet på at vaktene skulle åpne porten til stien. Det var et ganske idiotisk opplegg hvor porten ikke åpner før klokken 5, og den første bussen går klokken 5.15 fra Aguas Calientes. De har lagt det opp slik at de late turistene som tar den svindyre bussen til toppen av fjellet skal komme før de som faktisk svetter og sliter for å komme seg til toppen, de som virkelig har fortjent å komme først til ruinene. Meg og Torunn stilte oss foran de 300 andre folka som var der ettersom det ikke var noe køsystem der. Vi var de første som kom på stien når vaktene åpnet porten. Vi var uendelig glad for å slippe å gå i kø opp fjellveien, slik som alle de bak oss måtte. Det var fremdeles bekmørkt ute, men vi hadde hodelykter.

Eneste overlevende bilde av  oss ved ruinen..

Eneste overlevende bilde av oss ved ruinen..

Vi gikk lynraskt opp stien og kom til inngangen innen 35 minutter, selv om de hadde sagt det skulle ta en time. Takket være vårt høye tempo kom vi faktisk der 5 minutter før den første turistbussen, og 10 minutter før noen av de andre som hadde gått opp. Vi måtte vente ved inngangen i 20 minutter før de åpnet Macchu Picchu. Innen den tid hadde det samlet seg ca 500 mennesker bak oss i køen. Når de endelig åpnet så spurtet vi opp til toppen av ruinene. Den 14.april 2013 så hadde meg og Torunn hele Macchu Picchu for oss selv i 5 minutter, noe som jeg aldri hadde trodd at vi skulle klare !

MAcchu picchu sett fra Wayna Picchu

Macchu picchu sett fra Wayna Picchu

Ruinene levde opp til alle forventningene, bilder kan ikke beskrive hvor stilige ruinene er når man faktisk sitter på en inca-trapp og skuer utover hele spektakkelet. Vi har sett mange ruiner på reisen, men ingen er like velholdte og majestetiske som Macchu Picchu. Etter hvert så dukket resten av gruppen vår opp og vi fikk en veldig kjapp guidet tur med Jorge, som virket som han var ganske glad for å bli kvitt oss når han var ferdig. Rob og Joe hadde en gram kokain hver som de hadde bestemt seg for å ta for å feire at de hadde kommet til ruinene. De virket ganske nøkterne når vi snakket med dem, så jeg tror de hadde valgt å spare den moroa til senere på kvelden.

Machu Picchu!

Macchu Picchu!

Meg og Torunn tilbragte 8 timer der, så vi fikk sett den legendariske incabyen fra alle vinkler tenkelig. Først var vi opp til «the sun gate», deretter var vi på toppen av Wayna Picchu, som er det store fjellet som ligger rett nord for ruinene. Det var faktiske en god del jobb å klatre opp der, men det var så verdt det for den fantastiske utsikten vi fikk fra toppen. Heldigvis klarte vi å komme oss forbi alle gruppene med eldre folk som gikk supersakte i kø opp langs stien. Den beste lunsjen noensinne var når vi satt på det absolutt høyeste stedet på fjellet og kunne nyte utstiket over den sagnomsuste incabyen mens føttene mine danglet utenfor kanten. På toppen av Waynu Picchu var det enda flere ruiner, og mange stepper med gress hvor de kunne gro diverse grønnsaker. Hvordan de orket å bære steinene helt opp der er ganske uforståelige Incaene var ihvertfall ikke et lat folkeslag. Når vi kom ned igjen til Macchu Picchu var vi rimelig utslitte, så vi sov på plenen sammen med lamaene i en liten time, før vi begynte på turen tilbake til Aguas Calientes. Vi var totalt kake innen vi kom tilbake, dette hadde definitivt vært den tøffeste dagen på hele turen.

Søt liten Inca-Lama

Søt liten Inca-Lama

Vi hadde oss noen øl og et overpriset måltid før vi gikk på turist-toget tilbake til Cusco. De lokale tar et annet tog som går en halvtime tidligere og koster 1/5 del av prisen. Vi traff Joe, Rob og de britiske tenåringene på toget, og på bussen som vi måtte ta etter toget. De var i full gang med å drikke store mengder rom, og hadde begynt med masse joviale drikkeviser og høylytte diskusjoner som resten av bussen ikke satte pris på. Det absoultte lavmålet kom når de måtte pisse og bestemte seg for å stikke kuken ut vinduet og pisse ut. Ikke en bra dag å kjøre i det andre kjørefeltet.

2 typiske Peru ting i ett bilde!

2 typiske Peru ting i et bilde!

Torunn følte seg ganske dårlig når vi kom til Cusco, så vi bestemte oss for å droppe festen med resten av gjengen. Dagen etter orket vi knapt å gå ut av hostellet. Det ble en ren hviledag, totalt blottet for sightseeing i Cusco. På kvelden hoppet vi på en nattbus til Arequipa, en by som ligger 10 timer sør for Cusco.

 Posted by at 10:41 pm
jun 252013
 

Huacachina var noe helt spesielt. Det var akkurat som et sted rett ut av et Donald Duck eventyr; en ørkenoase med palmetrær som er omringet av sand-dyner på alle kanter. Det er noen få hus der, en og annen restaurant og noen hosteller. De første vi traff var våre canadiske og finske venner fra Lima. De tok oss med til et ganske så fint (og dyrt) hostell med svømmebasseng. Innen 10 minutter hadde vi allerede bestemt oss for å bli der en ekstra natt. Prisene på både mat og bolig var godt og vel dobbelt så mye som andre steder vi hadde vært i Peru.

Stig klar til sandboarding

Stig klar til sandboarding

Vi kom der kun for å prøve «sandboarding» som er akkurat som snowboarding, bare på sand. Det var rimelig bra trening å klatre opp på sand-dynene rundt oasen. For hvert skritt man går så synker bena like langt tilbake. Vi kom opp på sand-dynen, så på solnedgangen og surfet på sanden tilbake ned. Det var stupbratt ned, men likevel gikk det ikke så veldig fort. Hadde det vært snø, så hadde jeg nok vært død (mitt første rim på lenge, jeg burde gjøre mer av det!).
Formiddagen dagen etter lå vi kun ved bassenget og drakk deilige Peru øl, men på ettermiddagen dro vi opp i sandynene med en «dunebuggy»- en spesiallbygget bil for kjøring på sand.
Det var akkurat som en berg og dalbane; opp og ned i full guffe mellom sandynene. Sjåføren vår var rimelig sprø, nok til at vi fryktet for livet ved diverse anledninger. Han kunne finne på å kjøre full speed rett opp en 200 meter høy, og superbratt sandyne, bare for å styrte ned 80 grader helning på andre siden.

Torunn klar for action!

Torunn klar for action!

Masse turister som sandboarder

Masse turister som sandboarder

Det ga litt magesug. Det var ekstra skummelt med tanke på at sikkerhetsbeltene ikke virket.
Det var umåtelig moro, beviselig ved gledeshylene til alle passasjerene i bilen. Bilen stoppet på 3 forskjellige steder hvor vi fikk anledningen til å boltre oss i sanden med sandbrettene som vi hadde med oss. Det begynte med små bakker, men ble etterhvert til bakker som var flere hundre meter rett ned. Det var faktisk litt skummelt. Jeg klarte meg relativt greit, men fikk noe skikkelige tryninger, som regel rett etter at jeg nådde max hastighet. Det er ganske mye deiligere å falle på snø, man blir liksom ikke like full av blåmerker og skrubbsår av det. I den nest siste bakken ble vi advart om at vi helst burde ligge nede på brettet istedenfor å stå, eller om vi sto så måtte vi kjøre sikk-sakk. Guiden sa at hvis vi ikke gjorde det så var det lett å dø. Det hørtes ut som en utfordring for meg. Bakken var sinnsykt lang og bratt. Jeg sto rett ned i utforposisjon, og det gikk relativt kjapt. Midt i bakken tryna jeg selvsagt, men guiden var bare full av bullshit for jeg lever enda!

Norwegian sandboarding team!

Norwegian sandboarding team!

I den siste bakken prøvde jeg å ligge på brettet. Det var faktisk enda skumlere ettersom det gikk absurd kjapt uten noen måte å bremse opp på. Torunn holdt munnen åpen når hun kjørte ned, noe som hun fort fant ut at var en dårlig ide. Sand i munnen og halsen er ikke så deilig.

Ironisk nok kommer vi fra Norge og har aldri prøvd snowboarding, men sandboarding er noe vi virkelig kan!
Vi dro videre til Nazca i søken etter visdom og kultur. Hva kan vi, 2 enkle reisende veterinærer lære av Nazca folkets uendelige visdom? Ikke så veldig mye skulle det vise seg.
Nazcaene laget 300 geometriske strukturer, 70 figurer, og over 800 linjer i sanden for godt og vel 2000 år siden. De mest populære er en svær ape med en krøllete hale, en edderkopp, og en figur som ligner på en astronaut.

Spaceman i Nazca

Spaceman i Nazca

Ingen vet hva som var poenget med å lage dem, selv om de har drevet og forsket på det siden de ble funnet av et fly i 1939.
En tysk matematiker som het Maria Reiche er omtrent like populær som selve Nazca linjene i Nazca by.

Kolibrien

Kolibrien

Det er bilder og tegninger av henne overalt. Hun dedikerte hele livet sitt til å prøve å løse gåten om hva som var poenget med å bygge linjene. Hun hadde diverse teorier om at det var en slags kalender, en representasjon av stjernebilder gjennom geografiske linjer, eller bilder laget til gudene. Noen tror det var en hilsen til romvesener. Etter 50 år med tusling rundt i ørkenen uten solkrem så var det nok ingen som var spesielt overrasket når Maria døde av hudkreft for 13 år siden.
Vi hadde nok en fantastisk couchsurfing opplevelse ettersom vi faktisk bodde hos Edgardo, en astronom som er spesialist på Nazca linjene. Han inviterte oss på en av forelesningene hans i byens planetarium. Det var interessant og gratis (for oss). Det eneste som var skuff var at det var litt skyer, så vi fikk ikke sett Mars (eller hvilken planet det nå var meningen vi skulle få se gjennom teleskopet).
Edgardo hadde gitt oss et veldig fint soverom i det store huset hans. Vi gikk sammen med 2 andre couchsurfere, fra Peru og Polen, og leide en taxi til å kjøre oss rundt i området. Det er mye mer å se i Nazca enn bare linjene. Vi dro ut til et sted i ørkenen hvor det har blitt funnet flere ruiner, skjeletter og mummier. For noen år siden lå alt bare strødd rundt om i ørkenen etter at gravplyndrere hadde stukket av med

Utrolig velholdt mummi

Utrolig velholdt mummi

verdisakene og kastet fra seg skjelettene. Alt ble systematisert og laget til en liten utstilling i ettertid. Vi kom der til en bygning som var på størrelse med en gjennomsnittlig utedo. «museum» sto det på skiltet. Det var 2 glassmontere der med noen velbevarte mummier. Det var en dame med langt hår og utrolig mye detaljer. Man kunne se øynene, huden rundt ansiktet, og huden over bena. Litt innskrunket, men det blir gjerne slik etter noen tusen år i ørkenen. Hun hadde til og med på seg en fin fin kjole, kledd i finstasen for dødsriket. I den andre monteren var det en liten jente som var like bra bevart.
I ørkenen rundt var det en sti som gikk blandt mange ruiner av hus fra en landsby som engang befant seg der. I hvert hus var det 2 mummier side om side. Alle med langt mørkt hår, synlige ansiktstrukturer og fine klær. Det var litt stiligere enn et gjennomsnittlsig skjelett. Halvveis gjennom runden mellom ruinene så jeg et kult ørkentre som jeg ville ta bilde av, så jeg gikk et lite stykke utenfor stien. Jeg gikk bort til treet og la merke til at det knaset under føttene mine, ikke typisk sandlyd akkurat.

Skjelett av NAzca person

Skjelett av NAzca person

Jeg sto oppå en brystkasse! Det var bein overalt i sanden, 2000 år gamle menneskebein. Det var litt surrealistisk å kunne studere beina så nærme ettersom det ellers er noe man bare ser i godt beskyttede glassmontere på museum. Noen hadde til og med prøvd å bygge en person i sanden ut av de forskjellige beina, akkurat som et puslespill. De hadde bommet litt, men hadde kanskje ikke noe bakgrunn i anatomi. For oss var det ganske kult ettersom vi faktisk har studert komparativ anatomi, og har en viss interesse for slike ting. Det var veldig lett å spille ut Shakespeares «to be,or not to be» sketsj.

Tilfeldige 2000 år gamle bein som vi fant i sanden

Tilfeldige 2000 år gamle bein som vi fant i sanden

Vi var også innom et sted hvor oldtidsmenneskene hadde bygget noen helt spesielle brønner, og en serie med vannkanaler eller «aqueducts» som det heter. Istedenfor å bare være et hull i bakken så var disse brønnene bygget med sirkulære gangveier helt ned til bunnen hvor vannet er. Det fungerer veldig bra selv idag, 2000 år etter de ble bygget. Vannet rant gjennom brønnen i kanalen, og smakte helt fortreffelig.

En ryggvirvel som vi fant i sanden!

En ryggvirvel som vi fant i sanden!

Vi var innom noen andre ruiner også, bare fordi det var på samme biletten som vi allerede hadde betalt for. På et sted fikk vi sett noen nazca linjer etter at vi klatret opp på et fjell.

Torunn spankulerer i ruinene

Torunn spankulerer i ruinene

Nazca linjene som forestiller en heklemaskin er kanskje ikke de mest kjente akkurat. De minnet meg litt om den gangen min mor kjøpte en heklemaskin til meg til jul når jeg var 12. Synes å huske at det var en ganske så bedrøvelig julaften ja.
Alle linjene i Nazca er laget på en ganske enkel måte; de snudde bare steinene i ørkenen slik at den lyse siden kom opp. Mesteparten av linjene var blitt relativt lite synlige etter 2000 år, men Maria Reiche og gjengene hennes drev og fikset opp på det i de 50 årene de holdt på der.

Stig holder Torunn i en stor brønn

Stig holder Torunn i en stor brønn

De som hadde delt taxi med oss hoppet av ved flyplassen for å prøve å finne en billig bilett med et småfly for å se Nazca linjene. Vi bestemte oss for å droppe det ettersom det var blitt mye dyrere enn det vi forventet. For 2 år siden kostet det under 50$, nå kostet det 100$. De Peruvianske myndighetene vet å utnytte turister til det ytterste. Det mest latterlige eksempelet på det var sand-dynene i Huacachina; vi måtte betale en SKATT for å få lov til å gå opp i sanden. Det er noe som de kan gjøre fordi de vet at turistene har lyst til å se ørkenen, men det er utrolig idiotisk.
Vi tok en buss fra Nazca for å dra til et tårn som er satt opp for folk som ikke vil opp i et fly. Det er et lite tårn hvor man kan se en del linjer i sanden. Det var ikke veldig imponerende, men vi hadde ikke så mye annet å gjøre den ettermiddagen uansett. Vi var også oppå et lite fjell i nærheten av tårnet. Der så vi solenedgangen gå ned over de eviglange Nazca-linjene.
På kvelden tok vi en buss mot fjellene i innlandet. Vi var på vei mot Incaenes hovedstad Cusco.

 Posted by at 2:16 am