mar 122013
 

Orginalplanen vår var å ta en båt fra Trinidad til Venezuela, og deretter reise gjennom Venezuela til Colombia.
Etter å ha snakket med folk, og lest en del reiseråd og informasjon om Venezuela bestemte vi oss for å droppe hele landet, og finne en annen vei til Colombia. Det viser seg at kidnapping,ran og drap av turister er altfor vanlig der, spesielt i hovedstaden Caracas. Vi fant ut at vi sannsynligvis ikke kommer til å føle oss trygge der, så da er det ikke mye grunn til å dra der heller. En dame som vi snakket med hadde bodd i Caracas i 10 år, men aldri dratt inn til sentrum fordi det var for farlig. Det sier jo litt. I tillegg til at det er generelt farlig, så var det enda verre akkurat når vi skulle dra der ettersom presidenten Hugo Chavez ligger for døden.
Vi dro heller til Curacao, selv om det ble ca dobbelt så dyrt. På flyturen fra Trinidad til Curacao, da vi fløy over Venezuela, så så vi flere øde arkipelagoer som så ut som perfekte paradis. En god grunn til å kjøpe en seilbåt en dag.

Willemstad utsikt

Willemstad utsikt

På flyplassen kom Jan Driesprong for å hente oss og kjørte oss til huset sitt i utkanten av Willemstad (hovedstaden).

Jan Driesprong er en couchsurfer vert som heldigvis åpnet huset sitt for oss de 5 dagene vi skulle være på øyen hans. Han er en veldig artig type; en nederlender i 60-årene som har brukt store deler av livet sitt på å reise rundt verden før han slo seg ned på Curacao for 25 år siden.

Curacao skiltet

Curacao skiltet

Han tok oss med til hovedstaden Willemstad og kjøpte store mengder med øl til oss, noe som var helt greit for oss.
Willemstad er en av de fineste byene i Karibien. Husene er utrolig fargerike, og av en helt spesiell arkitektur. Nederlenderne bygget byen på 1600-tallet rett etter at de hadde tatt over øyen fra spanjolene. Broene har mange fantasifulle

Torunn og Jan på broen

Torunn og Jan på broen

måter for å slippe båter forbi, inspirert av amsterdam. Den største broen der har en motor som kjører den inn til en side hver gang en stor båt kommer forbi. Det er ganske ofte ettersom Curacao er et populært mål for cruiseturister, og i tillegg er det mye trafikk til oljeraffineriet som ligger nær byen.
På Curacao snakker de Pamiento, som er en blanding mellom nederlansk og kreolsk. Noen folk på Curacao snakker kun Pamiento, noe som betyr at hvis de drar til noe som helst annet sted enn Curacao kommer de til å bli «lost in translation».
Det ene museet som er verdt å få med seg i Willemsted er slavemuseet. Curacao var nemlig den øyen hvor alle slavene ble transportert til, direkte fra Afrika. På markeded i Willemsted ble slavene solgt til høyestbydende fra en av de andre karibiske øyene. Deretter ble de transportert der for å jobbe på sukkerplantasjene til rike europeere.
Museet var interresant og viste hvor fælt slavene hadde det under transporten, og i arbeidet. Det var vanlig at slavehandlerne tok altfor mange slaver i båten slik at 1/3 av dem døde under frakten(150 mennesker). Det var også mye fokus på all rasismen som de svarte ble utsatt for etter at slaveriet ble forbudt.Livet ble ikke så veldig mye bedre for dem akkurat.

Jan var en perfekt vert; ikke bare gav han oss husly, men han kjørte oss også rundt hele øyen for å se alt som var verdt å se, vår egen private guide! .

Øl med Jan Driesprong

Øl med Jan Driesprong

Han tok oss med nord på øyen til en liten innsjø med tusenvis av vakre rosa flamingoer. Deretter gikk turen videre til østkysten hvor terrenget er en mix av ørken og vulkansk stein. Havet slår inn mot klippene og danner noen utrolige fjellformasjoner og huler der. Det var verdt et besøk.

Curacao flamingoer

Curacao flamingoer

Når det var tid for lunsj kjørte han til andre siden av øyen, hvor havet er litt roligere, og det er mange strender.

Vi hadde lunsj rett ved en strand der, og det tok ikke lang tid før vi var omringet av 15-20 gigantiske øgler. De lokale iguanene har lært seg at det finnes lettere måter å finne mat på enn å lete rundt i ørkenterrenget etter grønt gress.
Turistene er som regel mer enn villige til å mate de søte innpåslitne øglene, og vi var ikke noe unntak. Når skaden først er gjort så er det ikke lenger noe vits å prøve å overbevise restuaranteierne at de ikke burde la folk mate ville dyr. De er noen fantastiske interressante vesener å observere. Det er noe ganske spesielt med å ha 3 små dinosaurer klatrende på beinet ditt mens du prøver å spise lunsjen din. Det var mange som fôret dem med pommes frites, noe som kanskje ikke er helt ideelt for fordøyelsesystemet deres.
Det er ganske mange som spiser iguanaer på Curacao, selv om det egentlig ikke er lov nå til dags.
Det ble selvsagt litt dykking på oss på denne øyen også! Ingen karibisk øy uten dykking!

Dykking fra stranden !

Dykking fra stranden !

Denne gangen var det litt spesielt ettersom vi bare betalte for utsyret og hoppet rett i sjøen fra stranden. Jan var grei nok til å kjøre oss ut til den fineste stranden på øyen; Cas Abao.
Der fikk vi utstyret og gjorde 2 dykk på korallene, og slappet av på stranden innimellom dykkingen. En fantastisk fin strand med kritthvit sand, bar med øl, og masse fine småpalmer til skygge.

murene på svømmetur

murene på svømmetur

Hjernekorall og Torunn

Hjernekorall og Torunn

Curacao føles som en øy hvor alle de lokale bare driver med sitt, og ikke er så altfor brydd med turistene, med unntak av enkelte selgere i nærheten av cruiseterminalen. Det er ikke den fineste øyen vi besøkte, men den har sin sjarm, spesielt Willemsted. Jeg ble seriøst irritert på myndighetene her når de tok 40$ av oss på flyplassen i «departure tax». Det er ganske mye penger å betale for ingenting, og ganske dårlig gjort mot turister som allerede har lagt masse penger igjen i kassen deres. Curacao er i tillegg den rikeste øyen i Karibien siden de har såpass mye oljevelstand der.
Etter 4 måneder med øyhopping i Karibien var det nesten litt melankolsk å forlate den siste øyen, øy nummer 22 og land nummer 12 på reisen. På den andre siden gledet jeg meg som en liten unge til å komme til Sør Amerika, hvor prisene er lave, ølene er store, og man slipper å ta svindyre fly overalt.

 Posted by at 9:09 pm
feb 072013
 

Vi kom til St.Vincent med friskt mot, klare til å ta fatt på den harde oppgaven med å øyhoppe gjennom Grenadinene. Vi følte oss egentlig ganske klare for å slappe litt av etter 5 dager med intensiv sightseeing og aktivitier på Dominica. Endelig fikk vi en sjanse til å bare slappe av litt på diverse tropiske øyer med fine strender og azureblått hav.

Lokal Hairoun øl og Torunn i solen

Lokal Hairoun øl og Torunn i solen


Vi tilbrakte en halv dag i hovedstaden Kingstown hvor vi fant en lokal festival hvor vi fikk smake på noen lokale favoritter; Calloloue suppe(godt) og Mauby(horribelt). Byen var kaotisk og usjarmerende. De lokale stresset frem og tilbake i skitne og uorganiserte gater – vi bestemte oss tidlig for å dra rett til øyene uten å tilbringe noe mer tid på hovedøyen.
Vi tok en ferge til Bequia. På fergen sto det «andøya, Tromsø» og skiltene på fergen var på norsk. Hvordan de har klart å få den holken over atlanterhavet er forbi min forståelse.
Bequia er en liten øy med noen få tusen innbyggere. Det er et seilbåtparadis. Havnen er full av seilbåter fra alle mulige land, og gatene er fulle av typiske seilbåtfolk. Vi kom til kaien på ettermiddagen uten noen sted å bo. Vi regnet med at det var bare å traske rundt litt også ville vi finne massevis av billige gjestehus å velge mellom. Desverre så var det veldig veldig begrenset med steder å bo. Hvis man har mye penger så er det sinnsykt mange steder å bo.
Hillsbourough solnedgang

Hillsbourough solnedgang


Vi var heldige som fant en leilighet å bo i rett før mørket seg på, men det var en høyere pris enn det vi var vant til å betale.
Krabbe som ble foret med banan

Krabbe som ble foret med banan


Det var en fin liten landsby med lokale fruktmarkeder og restauranter langs sjøen. Vannet i Grenadinene var den mest turkise fargen jeg noensinne har sett. Vi tilbragte mesteparten av dagene på diverse strender, velfortjent hvile etter mange måneder med øyhopping.
Vi besøkte også en fyr som drev og beskyttet de lokale havskilpaddene. Han fortalte oss at de fleste lokale der ikke bryr seg om de er utrydningstruet, de går likevel og stjeler eggene og dreper skilpaddene for mat. Ganske trist, men det er desverre slik overalt i Karibien.
skilpadde rescue centre

skilpadde rescue centre


Han som drev skilpadde senteret pleide å spise dem, men en dag når han lå i teltet på stranden kom det en skilpadde helt opp til døren hans og gravde ned eggene sine. Han lot eggene være og en dag når kompisene kom på besøk dukket en liten skilpadde opp av
Stig og grønn skilpadde

Stig og grønn skilpadde

sanden. Vennene var overrasket at han hade latt eggene ligge uten å lage en omelett, og når skilpaddene dukket opp gjorde de gryten klar for en liten kvelds-snack. Men han var frelst og tok hele episoden som et tegn fra gud at han fra da av måtte beskytte skilpaddene fra utryddelse. Det hadde vært greit om han kunne holdt gud utenfor og beskyttet dem på eget initiativ, men det viktigste er at han nå gjør en god jobb for skilpaddene. Vi besøkte huset hans ved sjøen. Der har han hundrevis av bitte små skilpadder som ikke engang kan dukke ned, og titalls større skilpadder som er inne for rehabilitering. I naturen så kan ikke skilpaddene dukke ned før de er 4-5
Den største skilpadden der

Den største skilpadden der

måneder gamle, så derfor er det kun 1 av 3000 skilpadder som overlever. Når skilpaddene er gamle nok til å klare seg selv så slipper han dem ut i havet. En av de store skilpaddene der har han hatt i 30 år, og han regner den som et kjæledyr. Det var 2 hull i skallet dens. Han sa at det var fordi han pleier å fortøye dem til båten når han er ute og svømmer, slik at de kan svømme med ham.
Etter 5 dager følte vi at vi hadde sett det meste av det Bequia hadde å by på, så vi dro videre til neste øy som het Mayreau. Mayreau er den minste bebodde øyen i hele Grenadinene. Det er bare 300 mennesker som bor der, og de fikk ikke strøm der før i 2005.
Den første vi møtte på kaien var en mann som het John Roache. Han var ganske morsom, og snakket i ett sett. Vi ville egentlig bare vite om et sted å bo på Maureau, men før vi visste ordet av det var han godt igang med en tirade om verdensfred og hvordan vi kan redde barna. Han var veldig engasjert i fred og slikt.
Harde dager i Mayreau

Harde dager i Mayreau

Han visste navnet på Jens Stoltenberg ettersom han hadde drevet og sendt brev til ham angående verdensfred og slike ting. Han var også en personlig venn av paven ettersom han hadde brevekslet med ham også(selv om jeg tror egentlig at det var en enveis-kommunikasjon). Han fortalte oss også at han har vunnet en pris for å være en St.vincentaniansk helt(ikke helt klar på hvorfor), og han er nominert til Nobels fredpris som St.Vincent og Grenadinene sin kandidat. Lille Maureau er muligens siste sted på verden man forventer å treffe en som er nominert til Nobels fredpris.
Vi var heldige nok til å finne en dame som vi fikk leie et rom fra. Det var en liten øy som vi kunne gå over på 10 minutter. Det var ikke så mye å finne på utenom om det mest åpenbare – å ligge på stranden.
Etter 2 dager der ble vi hentet av en dykkebåt som kom fra Union island, som er den neste bebodde øyen i Grenadinene. De tok oss med til en gruppe med ubebodde paradisøyer som heter Tobago Cays. Mye av «pirates of the caribbean» filmene ble spilt inn her, og når man er der så er det lett å gjenkjenne hvor mange av scenene ble spilt inn. Guideboken vår priset dette området opp i skyene, det mest fantastisk vakre stedet på planeten jorden, og et «must» for dykking.
Pinnsvin fisk !

Pinnsvin fisk !


Dykkingen vår svindyr, og helt midt på treet. Det var en del fisk og vi så noen nurse haier. Heldigvis fikk vi snorklet litt med skilpaddene etter dykkene.
Torunn og Stig under vann

Torunn og Stig under vann

Alle skilpaddene befinner seg i et område hvor alt sjøgresset vokser.
Union island var vår siste øy i Grenadinene. Det var en fin liten by der som het Clifton hvor de solgte mye fin frukt og gode pizzaer, men ellers er det ikke så mye å se eller gjøre på Union island.
Krokodille fisk

Krokodille fisk

Vi gikk opp til toppen av fjellet ved Clifton hvor det var et lite fort og fin utsikt over resten av øyen og resten av Grenadinene.
Grenadinene var vakre, men det var det mest skuffende landet i Karibien for meg. Jeg hadde gledet meg til å dra der ettersom det var en sjanse til å se veldig mange små øyer som faktisk hadde fergeforbindelser. Det som var skuffende var at folkene der var generelt veldig lite hyggelige og stort sett ganske sure. Litt rart at de er slik når de bor i et tropeparadis.
Flyplassen på Union island, Clifton

Flyplassen på Union island, Clifton


Den ene leiligheten vi leide i Bequia så ble vi kastet ut før klokken 8 på en søndagsmorgen av en sprø gammel dame som ville ha oss ut før morgenfergen kom inn, bare i tilfelle det skulle være noen andre turister som trengte leilighet. Alle de 5 dagene vi var der hadde det ikke vært noen andre turister som hadde vist noen interesse for leilighetene hennes, og hun hadde en annen leilighet som sto tom. Likevel følte hun at det var en god ide å kaste oss ut på morgenen uten grunn når vår båt ikke gikk før 5 på ettermiddagen. Det betydde at vi måtte drasse rundt på sekken vår resten av dagen – not cool!
Det var også veldig dyrt både for mat og bolig. De fleste turistene på disse øyene er seilbåt folk som har både hus og mat med seg.
Jeg var glad til når vi tok en liten postbåt fra Union island til en annen liten øy som heter Carriacou, og faktisk var et annet land – Grenada. Folka der var litt vennligere.

 Posted by at 1:15 am
jan 292013
 

Vi nærmet oss Dominica i vårt usikre lille 70-talls fly med 70 år gamle kaptein Mike ved spakene. Flyplassen var så liten som det er mulig for en flyplass å bli, men Mike klarte på mirakuløst vis å lande skranglekassen på den korte rullebanen. Endelig var vi på fruktøyen Dominica – Den glemte paradisøyen i Karibien.
Det var en av de få øyene vi dro til uten å ha noen anelse om hvor vi skulle bo. Vi tok en buss inn til hovedstaden Roseau og spankulerte rundt med de store ryggsekkene våre. Folkene der var ikke spesielt vennlige eller hjelpsomme, men det var et fenomen vi oppdaget at var likt på de fleste øyene vi besøkte.

Stig og Kaptein Mike på vei til Dominica

Stig og Kaptein Mike på vei til Dominica

Vi hadde ikke bestilt hotell på forhånd fordi det var helt umulig å finne noe som helst til en rimelig pris på internett. Etter en times trasking rundt i de skitne og trafikkerte gatene i Roseau fant vi et sted å bo. Det blir feil å karakterisere det som hotel, motel, hostel eller gjestehus. Det var hakket ned fra alle de karakteriseringene.
Det var ingen resepsjon, bare en anonym gammel dør som ledet rett inn på et kjøkken. Der var det en urgammel dame i pysjamas som ledet oss opp i andre etasjen. Andre etasjen så ut som innsiden på et 200 år gammelt stabbur, og luktet slik også. Det var en slags stue der med en antikk sofa, og flere dører som ledet inn til diverse rom. Rommene var alle bebodd med lokale rastaer som gjorde det som rastaer liker å gjøre; røyke hasj.
Gamla med pysjamas ledet oss inn en mørk korridor til et rom som stinket av mugg, og hvor det var hull i gulvet som man

Selgere langs veien

Selgere langs veien

kunne titte ned på rommet i første etasjen. Sengene var umåtelig ubehagelige, fulle av metallspringer som nærmest stakk gjennom toppen av madrassen.
Jeg klarte heldigvis å overtale Torunn til å bo der med meg, i sparingens navn!
Eneste kompromisset jeg måtte inngå var at vi skulle ta det «penere» av de to rommene hun viste oss.
Roseau er ikke en by som er verdt å tilbringe mye tid i, der er simpelthen en bra base for å se vestsiden av øyen.
Gatene i Roseau er veldig travle med mye trafikk og lokale karibere som tusler frem og tilbake. På de 4 dagene vi bodde der fant vi ut at det var tilnærmet umulig å finne en butikk, og det samme med restauranter. Det var mang en kveld hvor vi trasket rundt i timesvis på jakt etter mat før vi endelig måtte gi opp og gå til Pizzahut. Pizzahut var den eneste åpne restauranten vi fant, men vi prøvde å unngå den ettersom vi liksom hadde som plan å spise lokal Dominikansk mat. Det ble til at vi måtte spise frokostene på Subway og middagene på Pizzahut, så mye fastfood og lite lokalmat.
En annen ting som var irriterende med Roseau var at det kom fryktelig mange cruiseskip der hver eneste dag. En dag tuslet vi rundt i gaten og passet våre egne saker, og plutselig så vi en lang rekke med solbrente gamlinger med kamera rundt nakken og panamahatten på hodet. Typiske cruiseturister. Vi klarte heldigvis å unnslippe dem ved å gå dypere inn i de kronglete gatene i Roseau, men vi hadde allerede konkludert at dette var ikke et blivende sted!

Deilig lokal øl

Deilig lokal øl

Dominika er en fantastisk fin øy med utrolig mye regnskog, fossefall, varme kilder, fruktrær overalt og masse fargerike fugler.

I de varme kildene

I de varme kildene

På et sted som det er det en synd å skam å bo i den eneste trafikkerte byen, men det blir slik for dem som er på et budsjett. Det er massevis av såkalte «ecoresorts» – som er små hytter til utleie som ligger langt ute i jungelen. Noen av dem har utsikt over havet og en åpen design slik at man faktisk kan risikere å få besøk av papegøyer inne på soverommet. Ulempen med disse stedene er at de som regel koster 1000-1500 kroner natten, i motsetning til de 200 kronene vi betalte i Roseau.
Vi hadde bare 6 dager på Dominica, men fikk sett veldig mye

mann VS foss

mann VS foss

av øyen på den tiden. Vi dro helt opp til en av de mange fossene som øyen hadde å by på. Det var en foss omringet av regnskog som het Trafalgar falls. Eneste måten å beskrive det på er å se for deg de svevende fjellene i Avatar med fossefall.
Dette er nummer 1 turistattraksjon på øyen, men meg og Torunn var helt alene når vi var der. Takk og pris at det ikke var noen cruiseskip inne den dagen!
Vi klatret over de store steinene som lå rundt fossemunningen. Fra der fulgte vi elven nedover og badet i diverse uberørte kulper. Vannet var akkurat passe kjølig – rundt 20 grader, som er ca tre ganger varmere enn norsk elvevann.
Det beste med det hele var at parallelt med elven rant det en bekk som kom ut av fjellet på samme området hvor fossen kom ned. Bekken var dannet med vann som kom fra dypt inne i fjellet og holdt veldig høy temperatur. Der som bekken begynte var vannet nesten koketemperatur, men litt lenger nede var det rundt 40 C. Vi badet først i det kalde vannet, og deretter i det varme vannet som stinket av svovel, akkurat som på spa!

I badekar med vulkanvann

I badekar med vulkanvann

Der hvor den varme bekken møtte elven var det mulig å ligge i elven samtidig som vi fikk en varm dusj fra svovelvannet. Resten av dagen på en slags utendørspa hvor de hadde flere svovelkilder med forskjellige temperaturer, og et område med svovelgjørme. Det var også masse fruktrær der. Jeg plukket avacado, grapefrukt, appelsiner og stjernefrukt slik at vi hadde noe å knaske på mens vi slappet av i det varme mineralvannet.
Det er den beste dagen vi har hatt på hele reisen. En fantastisk naturopplevelse uten at vi trengte å slite oss halvt ihjel for å komme oss der (slik som med alle fjellene vi har besteget)
På vår andre dag på Dominica måtte vi jobbe litt hardere for naturopplevelsene. Vi skulle gå langt inn i regnskogen for å finne den sagnomsuste verdens nest største kokende innsjø.
Vi holdt på å slite oss ut bare for å komme oss til begynnelsen av stien ettersom det ikke var mye offentlig transport oppi fjellene.

I "valley of desolation"

I «valley of desolation»

Vi fikk en buss til å slippe oss av i en tilfedlig vei langt oppe på fjellet, og begynte å vandre. Etter en time med vandring vertikalt oppover var vi allerede utslitte før vi

Guiden leder vei gjennom dalen

Guiden leder vei gjennom dalen

var kommet til den beinharde stien som førte til innsjøen. Heldigvis fikk vi haik med en bil som tok oss enda høyere opp i fjellet til stien. Ved starten av stien traff vi en gruppe med middelaldrende Barbadosere som hadde en guide som skulle ta dem med til innsjøen. Vi bestemte oss for å gå med den gjengen ettersom en guide tilsynelatende var obligatorisk på den turen, og de hadde funnet seg en lokalguide.
De var en hyggelig gjeng som delte altmulig rar barbados mat med oss, men meg og Torunn ville nok kommet frem dobbelt så fort uten dem.
Det var faktisk en ganske tøff tur som gikk opp det ene tropiske regnskogfjellet og ned det neste, helt til vi kom til en dal som het «valley of desolation». Et veldig passende navn ettersom det var en dal uten noen planter, og med masse vulkansk aktivitet. Luften var full av svovel, og overalt var det dammer med aktivt kokende vann og bekker som var farget krittvite bare med mineraler.

Stig og Torunn på nye eventyr

Stig og Torunn på nye eventyr

Det føltes som om vi var i Mordor på vei til Mount Doom, bare uten ringen.Det er det mest eventyrlige stedet jeg har sett. For hvert steg vi tok måtte vi passe på å ikke tråkke i en kokende pytt. Det er visstnok flere turister som har blitt forbrent der, hvilket er en av grunnene til at en guide er påkrevd. Vi gikk videre dypere inn i regnskogen på andre siden av dalen. Etter en stund kom vi til enda en svovelstinkende Mordor-verden. Det var den siste kraftinnsats opp mot den kokende innsjøen. Vi så dampskyen fra bunnen av fjellet og klatret med nytt mot opp mot målet.
Da vi endelig kom til innsjøen ble vi ikke skuffet – den kokte som bare det!
De som klatret opp der for noen år siden derimot ble veldig skuffet når de fant ut at ikke bare var innsjøen sluttet å koke, men den hadde forsvunnet helt.
Over de neste månedene kom den tilbake igjen, men nektet å koke. Noen var til og med dumme nok til å bade der…seriøst Darwin awards. Noen måneder senere begynte kokingen nok engang for fullt, noe som markerte slutten på badesesongen.
Siden vi fulgte med en gruppe med middelaldrende barbadosere så tok det nærmere 4 timer å gå opp til sjøen. Noen av dem falt av langs veien, men de fleste klarte det i et lavt tempo. Meg og Torunn ble litt rastløse.

En  kokende sjø

En kokende sjø

Innsjøen var et utrolig syn. Vi kom inn i en tåkedal av vanndamp og når den endelig løste seg opp så vi den knallgrønne kokende sjøen. Det er ikke mange slike i verden, og dette er den nest største, rett etter en i New Zealand. Det var definitivt verdt en lang tur gjennom regnskogen. Egentlig så var turen i seg selv verdt det selv om det ikke hadde vært en stilig kokende innsjø på slutten. Vi dumpet gruppen vår og gikk tilbake til starten på halvparten av tiden det tok å gå med barbadoserne.

På toppen av kystfjell

På toppen av kystfjell

Dagen etter leide vi en bil og kjørte rundt hele øyen. Vi kjørte helt til sør på øyen og snorklet på et rev som heter «champagne reef». Det navnet kommer av at det er vulkansk aktivitet under revet

Champagne revet (bobler) utenfor Roseau

Champagne revet (bobler) utenfor Roseau

slik at det kommer masse bobler opp fra steinene. Det var akkurat som å svømme rundt i et gigantisk akvarium med en svær luftpumpe. Fiskene så ut som de likte boblene, og å svømme gjennom dem. Vi var også innom en del fine fiskelandsbyer sør på øyen, masse rastafiskere.
Vi kjørte også helt nord på øyen og var innom en by som heter Plymouth, tydeligvis kalt opp etter Plymouth i England.
På turen opp tok vi en avkjørsel langt inn på en jungelvei for å ta en tur i en regnskog. På veien passerte vi tusenvis av fruktrær som var stappfulle av modne appelsiner, grapefrukt, avacado, mango og stjernefrukt. Fantastisk deilig å kunne plukke sin egen lunsj.

Solnedgang i Dominica

Solnedgang i Dominica

Regnskogen var veldig vakker. Trærne var urgamle, og skogen var helt stille og magisk, og vi var heldigvis alene der. Etter en time i skogen hørte vi noen intense skrik fra lenger inne i skogen, og vi visste at det kunne bare være en ting; Papegøyer. Vi gikk av stien og listet oss forsiktig dypere inn i skogen. Etter hvert kom vi nærmere flokken og plutselig så vi 10-15 grønne flygende skrikemaskiner på vei bort; vi hadde blitt oppdaget. Vi fulgte dem dypere inn i jungelen, og jeg følte meg som en spion der jeg listet meg på tærne i et forsøk på å forbli uoppdaget. Til slutt klarte vi å komme oss helt innpå flokken uten å skremme dem avgårde, og fikk masse fine bilder og filmer. Papegøyene var ganske sjeldne, av en type som kun finnes på denne øyen (Red-necked amazon – de er utrydningstruet), så det var moro å komme så nærme dem.

Sjelden Dominica pappegøye

Sjelden Dominica pappegøye

blåprikket øgle

blåprikket øgle

Dagen ble avsluttet med et besøk til et vakkert fort som var fullt av slanger og øgler, og deretter snorkling på revet ved solnedgang. Etter solnedgang skulle vi til et nytt hotell på nordsiden av øyen i en by som heter Marigot. Vi bestemte oss for å ikke kjøre den direkte veien, men isteden ta en rute som gikk litt lenger nordover langs kysten. Det skulle vise seg å være en dårlig ide. Veien på den ruten var sinnsykt bratt, så ille at jeg lurte på om bilen kom til å velte over til tider. Den var i tillegg utrolig dårlig vedlikehold, det er ikke en overdrivelse å si at det var mer hull enn vei. Det var opp et fjell, og ned det neste, uten å virkelig komme så mye nærmere målet. Det tok 3 timer å komme frem til hotellet, mens den andre veien ville tatt under en time. Det var en veldig lang kjøretur på de dårlige veiene i fjellet og i mørket.
Gjestehuset vi skulle bo på i Marigot var en såkalt ecoresort; masse små hytter og bungalower inn imellom skog, blomster og urørt natur. De hadde rotet til reserveringen slik at vi fikk en hytte som var gigantisk med vår egen svære terrasse. Lyden av den skvulpende elven var konstant, og vi våknet i et paradis med fuglekvitter, elvesus og lukten av blomster. Det krydde av kolibrier rett utenfor verandaen vår.
Det var definitivt et sted man kunne tilbragt en uke, eller gjerne en måned. Hvis jeg noensinne skal skrive en bok så skal jeg bo slik; langt uti skogen, omringet av natur og dyr.
Den siste dagen vår kjørte vi rundt langs nordøst-kysten og besøkte en Kariber landsby. Dominica er den eneste øyen i Karibien hvor man fremdeles kan finne overlevende orginale Karibere.

kjøkkenet

kjøkkenet

Alle kariberne ble slaktet når europeerne kom til øyene for å gro sukkerør. Eneste grunnen til at det var noen få som overlede på Dominica er at de hadde en del fjellkjeder hvor de kunne gjemme seg fra de blodtørstige Europeerne. Landsbyen var en replika av hvordan de bodde, så det var bare noen stråhytter her og der som vi måtte besøke sammen med en overpriset lokal guide. Vi så noen flere fossefall også i diverse regnskoger rundt om på øyen.
Dominica har definitivt vært et høydepunkt på reisen vår gjennom Karibien, og er en øy jeg gjerne kunne tenke meg å dra tilbake til (selv om vi klarte å se de fleste attraksjonene på de dagene vi var der).De varme kildene som er overalt, de saftige fruktene, de fantastiske regnskogene med fossefall overalt og diversiteten av fugler var alle med på å gjøre dette til vår favorittøy.
Bloggurat.

 Posted by at 5:24 am
jan 102013
 

Flyet vårt snirklet seg sakte og lavt over den ene vulkanøyen etter den neste. Vi fløy over Saba (et av verdens beste steder å dykke) og St.Eustasius før vi så de vulkanske toppene på utrolige St.kitts og Nevis.
Vi landet på verdens minste flyplass på St.Eustasius før vi kjørte videre og landet på verdens nest minste flyplass på Nevis. Fra der tok vi båten over til St.kitts i solnedgangen.

Vulkanøyen Nevis !

Vulkanøyen Nevis !


På St.kitts bodde vi i hovedstaden Basseterre sammen med vår nye couchsurfer kompis – en veldig jovial og kul amerikaner.
Vi bodde i åsen rett ovenfor hovedstaden Basseterre. Det var et sted med utrolig bra utsikt over byen. .
St.kitt og Nevis flagget

St.kitt og Nevis flagget


På St.kitts og Nevis er det veldig mange apekatter, mer enn dobbelt så mange som det er folk. Folka der ser dem som en pest ettersom de spiser alt som er av avlinger og frukt. De ble introdusert på øyene for 200 år siden av en eller annen idiot, og har fort tatt over hele stedet.
Basseterre er en helt grei by, men det er ikke så veldig mye å se der egentlig. Greit sted å surre rundt i en halv dag før det er avgårde for å se andre steder på øyen. Vi brukte første dagen vår på å dra til St.kitts` mest kjente attraksjon : Brimstone Hill fort. Det er et svært velbevart fort som ble bygget av brittene for å jage vekk franskmennene. Akkurat som alle de andre øyene i karibien så har St.Kitts hatt forskjellig eierskap opp gjennom årene, og mange som har kjempet for å holde på øyen. Disse kampene kom igang fordi alle ville ha tropeøyer slik at de kunne vokse sukkerør til å putte i teen sin hjemme i England. England og Frankrike delte St.kitts, men det var ikke et harmonisk vennskap. Det var bare akkurat lenge nok til at de kunne slakte alle de originale kariberne som bodde der. De drepte 4000 mennesker på èn dag der som fortet ligger, og blodet rant visstnok i dagesvis etterpå. Det er derfor stedet nå heter ¨bloody point¨.
Torunn rir en kanon

Torunn rir en kanon


Fortet var definitivt høydepunktet på St.kitts. Det var veldig stilig, og fantastisk utsikt ut mot naboøyene Saba og St.Eustasius. Det var mange nivåer på fortet, ene nivået med mer kanoner enn det neste. Det var veldig vanskelig for noen å ta over fortet. I 1790 kom 8000 franskmenn og prøvde å ta det fra 500 britiske soldater. Det tok dem over en måned med masse tap. Måneden etterpå var det en politisk avtale i Versaille som gjorde at franskmennene måtte gi øyen tilbake til Brittene. Sikkert litt nedsig for dem som hadde stresset i en måned for å ta over fortet.
På vei ned fra fortet så vi en koloni med grønne ¨Verdet¨ apekatter, men de var ikke interesserte i kontakt.
For å komme oss rundt på øyen brukte vi de lokale bussene, som egentlig bare er ombygde varebiler. Akkurat det er ganske likt på alle de karibiske øyene vi har besøkt.
Fortet er den største attraksjonen på øyen, ellers så er det egentlig ikke så mange ting. Det er et sted som heter Romney Manor som ligger i en liten regnskog ved en villa halveis mellom Basseterre og Brimstone hill fortress. Vi dro der også, men ble ganske skuffet da vi fant ut at det bare var et lite hus med en fin hage. I huset bodde det en kariber dame som solgte diverse kunstverker. Egentlig så er det jeg husker best det at vi fant skinker i hagen. Det er noen små øgler som er 50/50 mix mellom øgle og slange. Det var også noen ruiner av en sukkerplantasje der, men det er noe man finner overalt på de karibiske øyene.
En av dagene sto vi opp før solen for å treffe en venn av couchsurferen vår som het Roy.
Roy møtte oss i en liten rastaby midt på nordsiden av øyen. Planen var å dra opp til en urteplantasje og økologisk «forskningsenter» som var langt oppi jungelen halvveis opp på vulkanen.
En kirke midt på St.Kitts

En kirke midt på St.Kitts


Etter en ambisiøs kjøretur med en liten leiebil gjennom 1 meter høyt gress og 60 graders oppoverbakke, kombinert med halvtime trasking gjennom jungel, kom vi endelig til målet vårt. Det eneste som var der var en stol, en gyngestol, og et blikktak. Det var en eldre rastamann som eide og drev stedet.
Bare de som satte opp skiltet kan mate apen !

Bare de som satte opp skiltet kan mate apen !


Målet var å dyrke diverse frukt og urter for å finne ut om det var noe som helst som apekattene ikke ville spise. Det er et stort problem på øyen at apekattene kommer om natten og ødelegger farmer og spiser alt som er der.
Apen spiser nyplukket appelsin

Apen spiser nyplukket appelsin


Planen til denne rastamannen var å finne en løsning på problemet, men det var veldig diffust hvordan det skulle foregå. Hver gang han plantet noe så kom apene og ødela åkeren innen kort tid.
Det var uansett en grei liten ekskursjon, men Roy var veldig skuffet over å ha glemt hasjen sin ettersom å sitte og se på utsikten og røyke hasj er den vanligste aktiviteten der oppe.
Chris var kompisen til Roy, som også var med på turen.
Organisk urtefarm på en vulkan

Organisk urtefarm på en vulkan

Damen hans var tilfeldigvis veterinær på den lokale veterinærskolen. Det passet oss ganske greit ettersom det gav oss noe å gjøre neste dagen – personlig omvisning av den veterinærskolen i verden med best omgivelser.
Skolebyggene ligger rett ved det karibiske havet med utsikt over det knallblåe tropiske vannet fra forelesningsalen. Jeg tror ikke jeg hadde klart å fokusere på studiet der….men med tanke på at studentene der må betale 600 000 kroner i året for å studere der så er de kanskje litt mer motiverte. Pappa blir nok ganske sinna om de stryker ut og må gå året om igjen.
Resten av dagen kjørte vi rundt med Chris og besøkte de fineste strendene på St.kitts. Deretter dro vi til en rastafarm hvor han lærte oss diverse yoga-teknikker.
Senere på kvelden hadde vi grillfest med Chris og kona. Det var en typisk kveld i St.Kitt med morsomme nye venner, masse mat og selvsagt utømmelige mengder med rom. Mike presterte å drikke en hel liter flaske med rom alene, så vi var ikke så veldig imponerte når han hoppet inn i bilen for å kjøre hjem etterpå.
Torunn og gjengen lager kebab

Torunn og gjengen lager kebab


Dagen etter tok vi båten over til Nevis for å tilbringe litt tid der også. Det er en klassisk 2 øy stat hvor beboerne på den ene øyen snakker drit om beboerne på den andre øyen. Neviserne mener at Kittisianerne er noen skumle typer som bare er ute etter bråk. Hver gang det er en forbrytelse på Nevis så er det umiddelbar påstand om at skurken må være en innflytter fra St.Kitts. De Kittisianerne er bare full av ugagn !
Han som vi bodde med var veldig oppgitt med Kittisianerne, og hadde planer om å skrive bok om hvordan man best kan kommunisere med dem.
Vi bodde midt i hovedstaden på Nevis – Charlestown. En sjarmerende liten kystby som blir en spøkelsesby etter klokken åtte på kvelden.
Stig og Torunn på vulkanen

Stig og Torunn på vulkanen

Utsikt fra Nevis vulkan til St.Kit

Utsikt fra Nevis vulkan til St.Kit


Den ene dagen vi var der var vi fast bestemt på å bestige vulkantoppen som dominerer den lille øyen. Vi tok en liten skranglebuss til en landsby ved foten av fjellet og klarte å finne det som så ut som en sti opp på fjellet. Alle anbefalte å ha med guide ettersom det skulle være vanskelig å finne frem. Vi hadde ikke lyst å bruke masse penger på en guide, så tenkte vi skulle prøve å klatre fjellet alene.
Det begynte som en vanlig sti, men den ble mer og mer utfordrende helt til det punktet hvor det gikk nærmest vertikalt rett opp. Heldigvis var det tau der også slik at vi kunne dra oss opp. Slik fortsatte stien hele veien til toppen. Det var ikke som en tur i parken, det var faktisk en utrolig utfordrende rute å gå, spesielt med tanke på at det var 35C og sol.
Når vi endelig kom til toppen var vi skitne, fulle av søle og stinkende av svette.
Heldigvis hadde vi med oss en øl hver som belønning for alt slitet.
Utsikten var veldig fin,og vi var heldig at skylaget klarnet opp akkurat når vi var der. Vi kunne se St.Kitt og hele den lange peninsulaen som strekker seg nesten helt til Nevis.
Veien ned var ikke fullt så slitsom, men vi måtte hele tiden passe på å ikke skli ettersom det er liten sjanse for overlevelse om vi skulle falle av vulkanen.
Torunn på vei ned

Torunn på vei ned


Resten av dagen tilbrakte vi i Charlestown. Der var det faktisk en god del turister. Vi så mer turister på en time der enn vi gjorde på 5 dager på St.Kitts.
Nevis er en luksus-destinasjon for rike folk i Europa. Hotellene der var veldig fine, og veldig dyre. Gjestehuset vårt kostet 72$, noe som er det hittil dyreste rommet vi har hatt.
Morgenen etter dro vi til flyplassen og ventet på at kaptein Mike skulle plukke oss opp. Etter en halvtimes venting så vi det urgamle 70-talls flyet i horisonten, og kapteinen landet flyet på Nevis kun for å plukke opp meg og Torunn. Dette er personlig luftfart på sitt beste!
Denne gangen var jeg den heldige passasjeren som fikk være copilot. Heldigvis kom vi ikke i noen situasjoner hvor Mike trengte assistanse på den korte turen til neste øy. Vi fløy over vulkanøyen Montserrat som for noen få år siden hadde hatt utbrudd. Halve øyen var dekket av størknet lava og det var lett å se hvor hovedstaden en gang hadde vært.
Solnedgang på Nevis

Solnedgang på Nevis


 Posted by at 2:29 pm