jul 242013
 

Norske dager i Iquique
Utsikten over Iquique var ganske spektakulær ettersom vi kom ned fra et fjell som lå over byen. Rett etter fjellet var det en gigantisk sand-dyne, og bak sand-dynen så vi høyhusene langs promenaden tette som en maurtue. En av de blokkene skulle bli vårt nye hjem i 3 dager.

Deilig luksus i Iquitos

Deilig luksus i Iquitos

Vi hadde fått kontakt med et hyggelig norsk par som hadde tilbydd oss å bo med dem så lenge vi var i byen. Det var første gang på 8 måneder at vi faktisk traff nordmenn. Det er ikke så mange av dem rundt om i Sør-Amerika tydeligvis. Etter mye om og men fant vi endelig den rette blokken; en usjarmerende kloss mellom et casino og et supermarked. Ole og Vibeke var veldig velkomne og tok imot oss i en luksuriøs leilighet i øverste etasje. Det var definitivt det fineste stedet vi hadde bodd i på veldig lenge! Det var en svær hjørnebalkong med utsikt over byen og sand-dynen på den ene siden, og strandpromenaden på den andre siden. Det var perfekt idyll å ligge på gode sofaputer i knallsterk sol med fantastisk utsikt. Ole disket opp med et biffmåltid og satte nye standarder for alle våre fremtidige couchsurfer-verter. Byen Iquique minnet litt om Miami beach; gigantisk promenade og parkområde, utendørs trimsykler og lettkledde folk på rulleskøyter. Det var nesten ingen andre gringos der, så ikke så mye turister i byen enda. Sentrum bestod av en sjarmerende liten plaza med trikker laget i tre og en lite klokketårn.

Promenaden i Iquique

Promenaden i Iquique

Det var også en lang og bred gågate med western-inspirerte bygninger. På kvelden hadde vi planlagt å gå ut sammen med Ole og Vibekke for å møte noen andre lokale couchsurfere. Hele gjengen var kun spansktalende, med liten eller ingen forståelse for engelsk. Det gikk greit ettersom vi ihvertfall klarer å ha enkle samtaler i presens-form (sliter litt mer med perfektum). Vi fikk opplevd litt chilensk utelivs-kultur den kvelden.

Orkester-musikk-fest

Orkester-musikk-fest

 Vi betalte for å komme inn på en litt sånn «underground» klubb som noen av de lokale kjente til. Når vi kom inn så fant vi ut at det var bare en slags barneskole, og festen foregikk på basketballbanen. De hadde boder hvor de stor sett bare solgte hasj-relaterte saker og ting. De hadde gjødsel, hasj-frø, og minst 50 forskjellige blader og bøker som kun handlet om hasj-dyrking. Det var ihvertfall ingen som la skjul på hva denne festen handlet om! Noe annet som var veldig spesielt, og som jeg liker å tro at er en «typisk» Chile-greie var at musikken der var et korps. Ganske surrealistisk og rart å se hundrevis av mennesker som danser som gale til et korps i en gymsal med diskolys!

Sjøløve i Iquique

Sjøløve i Iquique

Det var faktisk ganske catchy, og jeg kunne lett sett for meg at vi også hadde hoppet rundt som gale på dansegulvet om vi hadde blitt der litt lenger. Vi bestemte oss for å bli i Iquique lenger enn planlagt, vi hadde bare en litt for bra greie der til å dra! En fantastisk leilighet, et hyggeligt norsk par og billig vin hver eneste kveld! Vi tilbragte noen dager i byen bare med avslapping og ved å spankulere rundt på promendaden. Vi var innom kaien hvor alle fiskebåtene kommer inn. Der fant vi en flokk med gigantiske sjøløver som bare hang rundt og tigget etter fisk. De var ganske komiske der de håpefulle stakk opp snuten sin hver gang vi nærmet oss kanten på bryggen. Dessverre så hadde vi ikke noe fisk å tilby dem, men når fiskerne kom og kastet litt uti til dem så gikk de helt amokk. Så sultne som de gigantiske pattedyrene var så kunne jeg lett forestilt meg at de hadde revet oss i stykker og spist oss om vi hadde vært så uheldig at vi hadde falt uti.

 

Ranet på en buss i Chile

Morgenen etter gikk turen videre til en oase by midt i Atacama-ørkenen; San Pedro de Atacama. Det ble en ganske bedrøvelig dag ettersom bussturen som liksom skulle ta 5 timer tok i overkant av 8 timer, og endte opp med å droppe oss av i feil by. Vi befant oss i en skitten liten by for minearbeidere som heter Calama. Klokken var 18.30, og siste buss til San Pedro hadde selvsagt dratt klokken 18.15, så vi var nødt til å ha en ufrivillig natt i Calama. Vi fant det mest bedrøvelige hostellet vi har hatt i hele Sør Amerika til den dyreste prisen vi har noensinne måtte betale. For et iskaldt, skittent lite bøttekott med en tynn dør og en støyende resepsjon rett utenfor måtte vi betale 250 kroner. Byen var ikke mye å skrive hjem om, så vi holdt oss stort sett i bøttekottet vårt. Morgenen etter sto vi opp grytidlig for å nå første buss til San Pedro. Det var mange busselskap som gikk dertil, og alle hadde kontorer på forskjellige steder i byen. Vi gikk til den først og beste, som skulle vise seg å egentlig være den verste…. Bussen sto klar til å gå, men det var ingen andre passasjerer der.

masse verdisaker

masse verdisaker

Vi gikk inn i bussen og satte oss ned og ventet. Flere av busspersonalet løp frem og tilbake og styrte med sitt. Ingen av dem hadde noen form for uniform eller identifikasjon, noe som er helt vanlig i Sør Amerika. En av dem kom bort og begynte å instruere oss frem og tilbake. Han tok de store sekkene våre og la dem på setet bak oss og sa at de kunne ligge der under turen. Han maste på oss om at vi måtte legge dagsekkene våre opp på hyllen over setet. Dette irriterte oss veldig ettersom vi har alle verdisakene i de små sekkene, og liker å ha dem under kontroll til alle tider. Han mumlet et eller annet om politikontroller og dop som grunn til at de måtte ligge der oppe. Torunn var veldig skeptisk og så hele tiden opp på sekkene. Hver gang hun så opp der begynte mannen å rope på henne at hun ikke måtte bekymre seg etc. 2 minutter etter kom en annen bussmann og sa at vi måtte ligge de store sekkene i bagasjerommet, noe som vi synes var litt rart etter den første mannen hadde sagt at de kunne ligge i setene. Etter noen minutter kom den første mannen tilbake og ga oss en skitten liten lapp som han instruerte oss i å skrive navn, nasjonalitet og passnummer på. Torunn skrev på lappen mens mannen drev og rotet rundt oppi hyllen. Han hadde en svart sekk som han tilsynelatende holdt på å legge opp på hyllen. Etter han hadde plassert sekken sin på hyllen gikk han ut av bussen med frakken strekt ut til den ene siden. Torunn reiste seg med engang opp og så på hyllen over oss. Gjett om vi fikk sjokk når vi så at sekken min var vekke! Det var sekken med passet mitt, kredittkort, alle pengene våre og laptop’en med alle bildene våre fra de siste 6 månedene! Torunn løp ut for å finne svinet, og jeg løp ut etter henne. Hun fant drittsekken bak bussen i ferd med å gå inn i en parkert bil.
Han kastet sekken bak bilen når han så henne, og begynte å bable ting på spansk for å distrahere henne, men Torunn gikk bak bilen, tok sekken, og bannet masse på engelsk til rasshølet som hadde stjålet sekken vår!
Vi var rimelig sure på de som faktisk jobbet på bussen som ikke hadde reagert på skurken som drev og kommanderte oss rundt. Vi tok sekkene og gikk rett til et annet busselskap som gikk til San Pedro.

tok skurken på fersken

tok skurken på fersken

Etter vi hadde sjekket inn sekkene våre så gikk jeg faktisk bort til det første busselskapet og hentet sekken som skurken hadde prøvd å erstatte med vår sekk. Det var en kjempefin, splitter ny Osprey dagsekk. Det passet egentlig veldig bra ettersom jeg på det tidspunktet hadde tenkt å kjøpe meg en ny sekk uansett. Inni Osprey sekken lå det en annen sekk! Det var definitivt sekker som skurken hadde stjålet av andre reisende som ikke hadde vært like oppvakte som vi var. Jeg var ganske fornøyd med at skurken hadde prøvd å stjele fra oss, og det endte med at vi stjal fra ham!

Sykkelpunktering i verdens tørreste ørken Vi kom til San Pedro etter 1 time og dro for å finne et sted å bo. Det var en skikkelig ørkenby med støvete veier, brennende sterk sol og urgamle steinkirker. Det var dog ufattelig mange turister der, et veletablert stopp på den Sør-Amerikanske «gringo-trailen». Ørkenen i seg selv er den største attraksjonen i denne byen.

Valley of the moon(det hvite er salt)

Valley of the moon(det hvite er salt)

Vi leide sykler og satte ut på en dagstur til en fantastisk dal som heter «Valle de Luna» – månedalen. Det store trekkplasteret der er de vakre stenformasjonene, saltsletter og sand-dyner. Det er også kjent som et av verdens fineste steder å se solnedgangen. Vi syklet langs veien i den tørre ørkenluften. Hver 5 minutter måtte vi skylle munnen med vann ettersom mangelen på luftfuktighet her gjør at all slimhinnene tørker ut på kort tid. Øynene svei som bare pokker! På et tidspunkt syklet vi forbi en liten saltslette, og i et av mine spontan-anfall fant jeg ut at jeg skulle sykle ut på den. Det var visst ikke så lurt…..det viste seg at det var et dypt lag med gjørme rett under saltlaget, så forhjulet mitt sank ned i gjørmen og jeg fløy på trynet over sykkelen. Sykkelen så ut som den hadde vært i krigen når vi endelig fikk dratt den ut av gjørmen, men den var fremdeles funksjonell, ihvertfall en liten stund.. Vi forsatte gjennom ørkenen til vi kom til dalen. Ved begynnelsen av dalen måtte vi betale inngangspenger.

Stig i vakker ørken fjell-formasjon

Stig i vakker ørken fjell-formasjon

Det er alltid like latterlig når vi må betale inngangspenger til noe som naturen har laget, noe jeg er sterkt imot. Vi har ledd av avisartikler i Norge om dumme ting som turister spør om, hvorav en av spørsmålene er når fjordene stenger. Det spørsmålet virker ikke så dumt lenger etter 6 måneder i Sør Amerika hvor både daler, innsjøer, strender og fjell(!) har inngangspenger og åpningstider. Det gjelder tydeligvis å tyne turistene for det de er verdt. Den første tingen vi gjorde i månedalen var å ta oss gjennom en trang hule i fjellet til vi kom ut på toppen. Der hadde vi utsikt mot kilometer etter kilometer med kvasse fjelltopper som var hvite som snø med salt. For noen millioner år siden var hele området under vann. Når vannet forsvant lå kun saltet igjen, millarder av tonn med salt. Vi syklet videre opp i dalen, forbi turistbusser fulle av folk som hadde valgt den enkle (og dyre) veien til dalen. Vi var mye mer happy på syklene…helt til min på uforklarlig vis punkterte midt i ingenmannsted.

Sykkelreparering midt i en ørken

Sykkelreparering midt i en ørken

Å stå midt i verdens tørreste ørken med en punktert sykkel, og uten en dråpe vann igjen er faktisk like kjipt som det høres ut som. Vi hadde med oss en reserveslange, men hadde ingen mulighet til å skifte slangen uten verktøy. For en dag… begynner med at vi blir forsøkt ranet, og ender med at vi tørster ihjel i ørkenen! Hell i uhell så dukket det opp en dal-vakt som fikk plass til syklene våre i bagasjerommet. Han kjørte oss tilbake til inngangen av parken og fikset sykkelen mesterlig iløpet av få minutter; dette var nok ikke første gangen dumme turister på sykkel fikk problemer her nei.. Det begynte å bli mørkt og vi sto i fare for a glipp av det ene som hadde bragt oss til dalen til å begynne med: den fantastiske solnedgangen. Vi trådde som gale tilbake til dalen og klarte akkurat å komme oss opp på fjellet i tide til en vakker solnedgang, og måneoppgang.

Månen i "the valley of the moon"

Månen i «the valley of the moon»

Det var masse andre turister der, men området var såpass stort at vi slapp å stå oppå hverandre slik som vi måtte sist gang vi skulle se verdens fineste solnedgang i Santorini. Parkvaktene i dalen var helt latterlige. Hver gang noen satte en fot utenfor den oppmerkede stien begynte de å rope og gjøre en stor sak ut av det, akkurat som det var hellig grunn. Det eneste som var rundt stiene var sand og stein, ikke akkurat bakke belagt med diamanter eller sjokolade. På veien ned fra toppen satte Torunn foten i sanden utenfor stien et lite øyeblikk, og vakten som så det begynte å rope som om verden holdt på å gå under…snakker om pedantisk! Vi syklet tilbake i totalt mørke, men det var faktisk ganske så vakkert. Fullmånen lyste opp ørkensanden og skapte en litt magisk effekt der vi syklet alene gjennom dalen. Lyset glinset og reflekterte av saltkrystallene og fikk oss til å føle som vi var midt i en diamantåker. Vi kom tilbake til San Pedro, den dyreste byen i hele Chile, og kjøpe oss en overpriset empanada til middag. Vi tilbragte noen dager til der hvor eneste aktiviteten vi gjorde var å spasere gjennom ørkenen til diverse ørkenattraksjoner. Tidlig på morgenen på dag nummer 3 ble vi hentet av en minibuss; nå gikk endelig ferden til et av de forventede høydepunktene på turen; Saltslettene i Bolivia.

 Posted by at 10:14 am
jul 182013
 

Arequipa og møtet med en aksjemegler og en jente med blått hår

Dagen etter Macchu Picchu klatringen så orket vi knapt å gå ut av hostellet. Det ble en ren hviledag, totalt blottet for sightseeing i Cusco. På kvelden hoppet vi på en nattbus til Arequipa, en by som ligger 10 timer sør for Cusco.
I Arequipa bodde vi hos en hyggelig couchsurfer som heter Percy.  Han har en veldig fin leilighet i et av de fineste strøkene i byen.Vi hadde perfekt utsikt over hele byen, og over den snøkledde vulkanen som troner over dalen.
Percy er en aksjemegler, så han jobber hjemme på computerene sine.  Han tok seg derfor tid til å vise oss litt rundt i byen samme dagen som vi kom. Han tok oss med til en liten lokal restaurant for søndagsfrokost. 

arequipa katedralen

arequipa katedralen

Frokosten bestod av en suppe med et gigantisk, uspiselig stykke med kjøtt, som egentlig bare var bein og fett. For det og en kaffe måtte vi betale over 80 kroner, noe som virket latterlig dyrt med tanke på hvor lav standard dette stedet var. Percy viste oss rundt noen av de vakreste husene i byen. De er laget av en spesiell type hvit vulkanstein, noe som er en spesiell Arequipa-greie. Vi var også innom noen puber og fikk smakt på den lokale Arequipa-ølen.
Vi hadde egentlig dratt der for å se en fantastisk fin dal som ligger noen timers busstur fra byen. Colca Canyon er 3600 meter dyp, og er verdens dypeste dal, 3 ganger så dyp som Grand Canyon i Usa.  Når vi fikk høre at de lokale styresmaktene tok over 200 kroner i INNGANGSPENGER!! For å få lov til å se dalen, så bestemte vi oss for å droppe det. Inngangspenger i en dal….det er så fantastisk idiotisk, og intet annet enn en måte å tyne turistene for hver siste krone. Jeg er totalt og komplett imot å ta inngangspenger til noe som naturen har laget.
Percy fortalte oss i tillegg at disse pengene ble brukt på bare tull. Mesteparten av pengene går til å kjøpe alkohol til folkene i landsbyene rundt dalen.
Lama farrmen

Lama farrmen

Alle de 20 landsbyene har en uke i året hvor de lokale myndighetene arrangerer en fest hvor all alkoholen er betalt for. Det er derfor nesten alltid en fest i minst en av landsbyene, på turistenes regning. Percy fortalte oss masse om hvor håpløse de lokale styresmaktene i Peru er. En by brukte 20 millioner dollar på å bygge et fotballstadium med plass til 70 000 mennesker, noe som var langt forbi idiotisk med tanke på at det bare var 15 000 mennesker i byen. Og når da i tillegg skolene, sykehusene og veiene er i en total forfallstilstand så kan man begynne å lure på hva som skjer i hodene til de som styrer. Peru er faktisk et ganske rikt land, men det er bare veldig få av de i myndighetene som vet hvordan de skal forvalte pengene. Prioriteringene er nesten alltid helt på trynet.

Hos Percy så bodde det også en ung fransk jente når vi var der. Hun hadde blått hår og var ganske naiv. Den ene dagen så dro vi sammen med henne til et utkikkspunkt for å se byen og fjellene rundt.
Lama ull fabrikken

Lama ull fabrikken

Det er utrolig hvor mye oppmerksomhet man får når man er sammen med en jente med blått hår. Det er ille nok  at vi er «gringos», men når vi i tillegg har en slik kuriositet med oss, så blir det mange nysgjerrige blikk.

Arequipa er en fin liten by, med en veldig vakker koloniansk plaza. Det er litt for mye trafikk der etter min smak. Vi var ute med Percy og den blåhårede jenten for å spise sushi, og deretter dra på pub og drikke Pisco sour (som er Perus` nasjonaldrikk). Det var en morsom kveld, spesielt når den naive blåhårede jenten begynte å komme med sine meninger om hvordan verden burde være…

Arica, Chile – Endelig et sted med utepils


Etter 3 dager i Arequipa dro vi videre til Arica i Chile. Der hadde vi også en couchsurfer å bo med. Det var egentlig veldig greit ettersom vi fort fant ut at Chile var det dyreste landet vi har vært i sålangt i Sør Amerika.
Det beste med Arica var gågaten i sentrum.

Utsikt fra byfjellet i Arica

Utsikt fra byfjellet i Arica

Det var en gågate hvor de hadde utendørsbord med ølservering! Noe vi ikke hadde sett noen andre steder i Sør Amerika! De hadde til og med øl fra kran , en annen ting vi ikke har sett i Sør Amerika. Chile ble plutselig veldig mye mer fornøyelig. Vi kjøpte oss en girafføl  og satt ute i solen og hadde en bra ettermiddag. Det var ikke så veldig mye å se i sentrum av byen, men vi klatret opp på byfjellet og fikk utsikt over hele byen og ørkenen rundt.
Arica byfjellet

Arica byfjellet

Hele nord-delen av Chile består av Atacama-ørkenen; verdens tørreste ørken. Det regner 4 mm per tusen år, noe som er det samme som en gjennomsnittslig halvtime i Bergen.
Dagen etter var vi på en liten ekskursjon
Oss og gjengen vi traff i Chile

Oss og gjengen vi traff i Chile

til Lauca nasjonalpark som lå helt opp mot grensen til Bolivia.
Vicuna på tur

Vicuna på tur

Det var mange stopp på veien hvor vi fikk sett vakre fjellandskaper, små landsbyer og massevis av lokalt dyreliv. På den lille dagsturen fikk vi sett all de 4 typene med Camelider som eksisterer; guanaco, vicuna, lama og alpakka. De ser alle ganske like ut, med noen små forskjeller. Vi så også haugevis av små,søte pelsdyr som hoppet rundt mellom steinene.
Chinchilla på fjellet

Chinchilla på fjellet

Jeg matet en av chinchillaene med kjeks, det falt i smak. Gruppen vår bestod nesten bare av lokale Chilenere. Den eneste utenlendingen utenom oss var en israeler som heter Gil.

Gil var den yngste i gruppen vår, men likevel var han den eneste som faktisk fikk høydesyke på turen.
Arica parken fjellet

Arica parken fjellet

På en dag kjørte vi fra havnivå til 4800 meters høyde, ganske sprøtt. Gil fikk vondt i hodet og måtte stoppe bussen for å kaste opp.

Den siste attraksjonen vi fikk sett i nasjonalparken var Chungai innsjøen på 4800 meter. Det er verdens høyeste sjø. Det var et ganske idyllisk sted med en snøkledd vulkan i bakgrunnen, og flokker med lamaer og flamingoer foran sjøen.
På kvelden dro vi tilbake til couchsurferen Patricio og familien hans. Vi satt i mange timer og snakket med dem, på spansk!  Ingen av dem kunne noe særlig engelsk. Patricio er en politimann fra Santiago som har flyttet til Arica pga. jobben. Han fortalte oss at han likte seg mye bedre i Santiago, for der fikk han skyte folk innimellom. Litt mer action er greit.
Rommet som Patricio gav oss var egentlig akkurat som et hotellrom, det eneste som manglet var en liten mint på puten.
På morgenen dro vi videre mot kystbyen Iquique. 

 Posted by at 11:38 am