aug 182013
 

Vel tilbake i La paz så booket vi en sykkeltur til den påfølgende dagen. Ikke så langt fra La Paz ligger den såkalte «dødsveien». Den blir kalt for «dødsveien» fordi ufattelig mange biler har kjørt utfor stupene langs den veien. Hundrevis av folk har dødd, og det var faktisk verdens farligste vei når den var åpen for trafikk. Nå til dags så er det en ny vei for biler, og det er stort sett bare syklister som kjører på den gamle veien. Over hele Sør-Amerika har vi sett backpackere med T-skjorter hvor det står «I survived the death road». Fakta er at det er relativt få syklister som ha dødd. Den siste var en israeler som hoppet utfor stupet for 2 år siden. Vi kunne velge mellom 4 forskjellige typer sykler som var av varierende kvalitet.

Good times på 4000 meter

Good times på 4000 meter

Jeg synes de alle så helt greie ut, så jeg valgte selvsagt den billigste. Torunn valgte en som var litt stiligere. Turen begynte med at vi ble kjørt opp til starten av løypen på 4600 moh. Fra der skulle vi sykle 3600 høydemeter nedover, totalt lengde på over 35 kilometer. Den første timen gikk det sus-dus nedover asfalterte veier gjennom grønne daler. Det var rimelig iskaldt på den høyden. Vi stoppet på en rasteplass hvor det var et politikontroll hvor vi måtte betale en eller annen tåpelig avgift for å få lov til å sykle på veien deres. Torunn var en tur innom damedoen der. Det var faktisk noe så upassende som en offentlig do uten noen dører!  Hun gikk forbi en av avlukkene hvor det satt en annen turistdame som så genuint forferdet ut når Torunn kom forbi og så hennes sitte der. Etterhvert kom vi ned til en smal humpete grusvei. Sykkelen min punkterte på det første stoppet, heldigvis ikke mens jeg syklet i full guffe nedover. Jeg sto og snakket med Torunn i 2 minutter, og når jeg kom tilbake så hadde folka i tur-selskapet allerede skiftet dekket mitt.  

Sykkelgruppen vår

Sykkelgruppen vår

Det var her den virkelig moroa begynte. Vi hadde ca 3000 meter med vertikal høyde igjen, og alt sammen på en ultrasmal grusvei med stup som gikk hundrevis av meter rett ned. 
Konkurranse-innstinktet mitt koblet inn med engang vi begynte å sykle nedover, jeg hadde lyst å være først!
Veien var veldig humpete med masse skarpe steiner overalt, så vi begynte forsiktig. Etter hvert så ble det mindre og mindre bremsing helt til sykkelen fikk leve sitt eget liv og suste nedover som en flaggermus i helvete.

Stig+Torunn på dødsveien

Stig+Torunn på dødsveien

Det var faktisk et skikkelig adrenalin rush!  Det var vår første gang med mountain biking, men det fristet til gjentagelse. Adrenalinet kommer av å sykle nedover bakken i full guffe vel vitende at enhver stein som treffer hjulet feil kan gjøre at man flyr på trynet, og i den farten så vil det medføre enten død, eller seriøse skader. Det er også en sjanse at man faller utfor kanten (noe som har skjedd med mange syklister og biler tidligere), i hvilket tilfelle man definitivt dør. Det er disse risikoene som gjorde hele turen så utrolig moro!
Det gikk fort nedover, og jeg klarte å opprettholde plassen min foran resten av gjengen, rett bak guiden.  På det tredje rastestoppet på turen så sto meg og Torunn og snakket med de andre folka på turen, og når vi skulle sykle videre så kunne jeg ikke finne sykkelen min. Etter alle de andre hadde funnet sykkelen sin så sto det bare en sykkel igjen, og det var tilsynelatende min. Det viste seg at jeg hadde råkjørt så mye med den andre sykkelen at girene hadde gått i stykker,og de byttet sykkelen uten å si ifra til meg…veldig profft..

Gjengen på stupet

Gjengen på stupet

Vi fortsatte turen til bunnen av bakken i hårreisende hastigheter, og i den siste svingen før slutten så falt hele dekket av sykkelen min. Heldigvis skjedde ikke det når vi syklet nedover…da hadde jeg sannsynligvis flydd over kanten. Så iløpet av 2 timer hadde jeg hatt en punktering, ødelagt girene på en sykkel, og dekket på en annen.
Vi kom ned til en landsby hvor vi fikk slappet av litt, og drukket noen svære øl (hvorfor, hvorfor, HVORFOR kan de ikke begynne å selge 1 liter glassflasker med øl i Norge?!!).
Vi spiste lunsj og slappet av i svømmebassenget på et lite hotell som lå i nærheten av landsbyen, akkurat det vi trengte etter en hard dag med sykling. Når vi kom tilbake til landsbyen kom det en ambulanse i full fart. Det viste seg at rett etter vi var ferdig med «the death road» så var det flere mennesker som hadde omkommet i en ny trafikkulykke. «The death road» fortsetter å leve opp til ryktet sitt.
Meg og Torunn forlot resten av gjengen, som skulle tilbake til La Paz, og dro til en liten landsby som heter Coroico.
I Coroico fant vi en liten hytte i jungelen som var eid av en dame som drev med spansk undervisning. Det var et idyllisk lite sted omringet av appelsin, sitron, mandarin og banan-trær. Vi bestemte oss for å leie hytten i 2 uker, og ta spansktimer i den lille hagen vår. Det føltes litt som en norsk hyttetur med enkle kår; stearinlys og kortspill. Det var noen markerte forskjeller dog som at det faktisk var varmt der, at vi kunne plukke våre egne bananer til frokost, og en varig tilstedeværelse av gigantiske edderkopper hver kveld.

Typisk Bolivia butikk

Typisk Bolivia butikk

Det var mang en natt hvor Torunn vekket meg for å drepe edderkopper på badet for henne. En natt fant jeg den ekleste edderkoppen jeg noensinne har sett. Den var veldig svær, ca 7-10 cm, og den var veldig klumpete. Ved nærmere ettersyn så jeg at hele ryggen til edderkoppen var i live. Det var hundrevis av små babyedderkopper på ryggen til den store edderkoppen, en stolt mor på tur med sine små. Jeg hadde ikke så lyst å ta på den, så jeg sprayet den med insektspray, og da kom alle de små edderkoppene av ryggen, løp i alle retninger og dekket hele baderomsgulvet. 1 time senere var de små døde, men den store edderkoppen trengte litt mosing før den gav slipp på livet.

Liten fugl som landet i hånden min

Liten fugl som landet i hånden min

Etter 4 måneder med reising, uten å stoppe mer enn 2 dager på et sted, så var det deilig å kunne bli på et sted i 2 uker.  Vi var i byen med jevne mellomrom for å kjøpe inn mat og frukt, og hver morgen hadde vi en kongelig frokost med ferskpresset fruktjuice, nytraktet kaffe og ferske egg.  Dagene ble tilbragt i hagen omringet av papegøyer og eksotiske kattedyr mens vi fikk spanskundervisning av verdens dårligste spansklærer.  Læreren vår snakket ikke noe engelsk, og hadde også en relativt dårlig forståelse for sitt eget språk. Vi stilte henne de enkleste spørsmål, men fikk ingen forklaringer eller svar. Når hun skulle forklare gramatikkregler så gjorde hun det på spansk. Når jeg prøvde å spørre henne hva det betydde, så forklarte hun det på spansk. Og forklaringen til forklaringen kom på spansk…og slik fortsatte det. Ihvertfall så fikk vi gjort ganske mye egenstudier i den tiden, men jeg angrer på at vi kastet bort penger på en så dårlig lærer.

 Posted by at 8:41 am
aug 062013
 

La Paz er definitivt ikke min favorittby i Sør Amerika, men vi dro der likevel 3 ganger ettersom vi måtte tilbake der hver gang vi skulle komme oss til en ny by. La Paz er verdens høyeste hovedstad (dog teknisk sett så er Sucre hovedstaden) med verdens høyestliggende flyplass. Byen ligger i en dal som strekker seg mange kilometer innover mot fjellkjedene som omringer byen. Fra byen kan man se et av de høyeste fjellene i Bolivia; snøkledde Illumani med sine 6450 m.o.h..

Utsikt over La Paz

Utsikt over La Paz

Det er et ganske stilig syn når bussen kommer over fjellet og man ser den langspredde dalen med hus overalt langs kantene og i midten av dalen.
Byen i seg selv er mindre sjarmerende enn førsteinntrykket; trafikken er absolutt horribel i likhet med de fleste byene vi besøkte i Bolivia. Gatene er fulle med biler i alle døgnets tider, og de fleste av dem er 30 år gamle minibusser som spytter ut sinnsvake mengder med svart røyk.

Masse trafikk i La Paz

Masse trafikk i La Paz

Når man går rundt i byen går man mesteparten av tiden og puster på luft som inneholder mer kemikalier enn oksygen. I tillegg har man som fotgjenger absolutt null rettigheter. Hvis man går i et fotgjengerfelt i La Paz øker bilene hastigheten og tuter. Hvis man da ikke kaster seg til siden så kjører de gjerne over deg uten å tenke mer på det. 
Vi gikk til en av de få gågatene som er i byen, rett ovenfor den sentrale plazaen med San Fransisco kirken. Det viste seg at det var et såkalt «heksemarked». Der solgte de alt mulig greier i sammenheng med lokale overtro. Alle sjappene hadde drøssevis med lama-foster til salgs. Inntørket lama-foster er big business i La Paz.  Når de bygger et nytt hus begraver de et foster under grunnmuren for «good luck». Gudene må vite hvem som fant på noe slikt.

Inntørkede lama foster

Inntørkede lama foster

Rett ovenfor heksemarkedet fant vi svartemarkedet. Det var et gigantisk marked med absolutt alt fra ost på gaten til kameraer og pc`er. Alt med tvilsom

opprinnelse, selvsagt.
Vi spankulerte rundt i byen, men orket ikke gå på noen museum eller noe annet kulturelt…det var bare ikke så mye som fristet. Vi fikk sett litt kultur når det dukket opp et opptog med Bolivia-indianere. Tusener på tusener av små damer med små brune hatter og fargerike kjoler og babyer som lå i et sjal på ryggen. Det er visst ganske mye uro for tiden blandt de lokale indianerne, de er ganske misfornøyd med hvordan de blir behandlet i samfunnet. Det er mye diskriminering mot indianerne i Bolivia, det spanske ordet for indianer blir fremdeles brukt som et skjellsord.

Bolivia damer som styrer med sitt

Bolivia damer som styrer med sitt

Vi møtte et annet norsk par på hotellet, noe som er en ekstrem sjeldenhet ettersom vi ikke møtte noen andre reisende nordmenn på over 8 måneders farting. De skulle til jungelen og måtte ta en 24 timers buss. Vi synes genuint synd på dem.

Vi ble ikke så veldig mange dager i La Paz før vi bestemte oss for å reise videre til Titicaca-sjøen. Etter 3 timer på en kylling-buss kom vi til byen Copacabana (ikke stranden i Rio!). Der tok vi inn på det råtneste hostellet vi har sett sålangt i Sør Amerika. Det var strengt tatt ikke verdt de 20 kronene vi betalte for å bo der. Madrassen var svart etter 50 år med absorbering av andre folks svette og andre avfallstoffer. Lakenet var opprevet og skittent. Veggene var mugginfisterte og skitne. Det var kaldt og utrivelig, og første stedet vi har bodd uten noe som helst kontakt til elektrisitet. Doen var i gangen, og skittent som få andre.
Copacabana i seg selv er en fin liten by ved innsjøen.

Strand i Titicaca-sjøen

Strand i Titicaca-sjøen

Det er en liten strandlinje, og et marked for de lokale hvor de selger alt fra gigant-popkorn til grisehoder. Vi vandret opp til toppen av det lille fjellet som skygger over byen. På toppen var det selvsagt en lang rekke religiøse symboler; alt fra gigantiske kors til blødende Jesuser. Etter 6 måneder i Sør Amerika hadde jeg strengt tatt ikke forventet noe annet. Det er litt trist når man vet at uansett hvilken topp man bestiger så finner man en Jesus eller to, ofte i posisjoner som er lite barnevennlige.
Utsikten var bra dog.

Stig på Copacabana fjellet

Stig på Copacabana fjellet

Med en stor Bolivia-øl i hånden nøt vi synet av solnedgangen bak øyen «Isla Del Sol» (sol-øyen).
Med engang solen forsvant ble det selvsagt iskaldt. Titicaca-sjøen er verdens mest høytliggende «navigerbare» innsjø ettersom den ligger på 3800 m.o.h. Verdens høyeste innsjø ligger på 4800 m.o.h i Nord-Chile og heter «lago Chungai». Den besøkte vi 2 uker tidligere.

Solnedgang i Titicaca

Solnedgang i Titicaca

 

 

Morgenen etter befant vi oss på en stusselig liten trebåt på vei mot sol-øyen. Det var ikke langt til øyen, men det tok likevel over 2 timer. Båten holdt 60-70 mennesker og hadde en liten håndholdt motor. Jeg kunne strengt tatt ha svømt forbi den båten om jeg ville. Vi dro helt nord på øyen til en liten landsby som heter Challapampa. Det viste seg å være en god ide ettersom de fleste andre turister befant seg på sørsiden av øyen. Vi var blitt fortalt at de beste inca-ruinene var å finne helt nord på øyen. Den første dagen gikk vi nordover forbi landsbyen og opp langs fjellet for å finne noen hellige Inca steder. Hele området minnet om en gresk øy, det var et vakkert landskap. Øyen er veldig viktig i Inca- mytologi. Ifølge Incaene ble solen født fra øyen, og deretter ble Incaene født. Huana Capac og damen hans var de første incaene, og de dro til Cusco og bygde Macchu Picchu fordi gudene sa det var et greit sted å være. Sjefen sjøl puttet en pinne i bakken, og hadde problemer med å dra den ut. Det var et tegn fra gud om at de måtte bosette seg der.

Beste rastestopp !

Beste rastestopp !

Torunn på vei inn i labyrinth

Torunn på vei inn i labyrint

Challapampa nord på øyen

Challapampa nord på øyen

Ruinene var bare sånn halvveis interessante, men det ver en veldig fin tur dertil. Vi fant en liten Inca-labyrinth og suste rundt i den en stund. Det er ingen som har noen god forklaring på hva Incaene skulle med en labyrint, men det stoppet ikke dem fra å bygge en. Inni labyrinten sto det en liten Bolivia dame med brun hatt og passet på 2 små kuer. Hvorfor ikke sier jeg; det er et like bra sted som noe annet å stå med kuene sine. Egentlig så er Isla del sol et av favorittstedene mine i Bolvia. Det er ingen veier eller biler på hele øyen, noe som er utrolig frigjørende med tanke på hvor mange forurensende gamle busser det er i resten av landet. Vi trengte en pause fra all trafikk etter La Paz, og soløyen var perfekt. Men det var pokker så kaldt der!
Vi overnattet en natt i nord, og neste dag gikk vi tvers over lengden av hele øyen. Det gikk relativt sakte, men det var fordi Torunn hadde høydesyke og klarte nesten ikke å bevege seg. Torunn hadde høydesyke i over en uke, fra vi kom til La Paz, hele tiden i Titicaca, helt til vi dro tilbake til La Paz og ned til 2000 moh.
Det tok ikke mer enn 2,5 timer å gå over øyen, selv om vi måtte gå sakte. Kanskje det var like greit å gå i et lavt tempo ettersom vi fikk sjansen til å nyte naturen og lokalbefolkningen. Det er griser overalt på soløyen.

grisebabyer på stien

grisebabyer på stien

Det er trygt å si at de elsker griser….og esler…vi må ikke glemme eslene. Et esel, to eseler, esler overalt, soløy-folka har 3 esler per person.
 Vi tok inn på det første og beste hostellet på sørsiden av øyen, deretter hadde vi pizza til middag på et sted med utsikt over hundrevis av kilometer med fjellinnsjø med snøkledde topper i distansen. Pizza virker som et rart valg av mat på 4000 moh på en Boliviansk øy, men de har faktisk flere pizzeriaer enn Roma (i forhold til befolkning) på denne øyen!

Nyter pizza på soløyen

Nyter pizza på soløyen

Vi traff generelt ikke så mange turister på øyen, selv om det er en av de mest kjente stedene for turister å dra i Bolivia. De fleste går i svære grupper som kommer til øyen kun noen timer og drar tilbake.
Vi fikk et inntrykk av hvor mange turister det var der når vi kom ned til kaiområdet til sør-byen. Der lå det hundrevis av gringoer strødd på plenen og diskuterte aktuelle ryggsekk-relaterte emner. 
Etter langt om lenge kom den ultratreige båten(lenge etter avtalt avreisetid selvsagt) og tok oss tilbake til Copacabana. I byen var det full fest. Vi hadde kommet der akkurat i den årlige paraden som allerede var i full gang. Det var utkledde dansende mennesker overalt, og ølsalg på hvert gatehjørne… jeg har aldri sett så mange smilende bolivianere på et sted før. Det var ganske så underholdende, de dansende, oppdressede menneskene holdt ikke mye igjen.

Dansedamer

Dansedamer

Vi tenkte å bli med på festen, så vi ble gående rundt å lete etter et sted å bo. Etter vi hadde vært innom ca 20 gjestehus, det ene mer shabby enn den neste, og alle viste seg å være fulle, så hadde vi ikke noe annet valg enn å finne en måte å komme oss til La Paz på. Det var allerede relativt sent, og vi ble som vanlig lurt av bussfolka. Siden det ikke er noe som ligner på en terminal der måtte vi bare snakke med folk som solgte billetter i den gaten hvor alle bussene og minibussene gikk. Vi hadde 5 folk som alle pratet i munnen på hverandre i forsøk på å selge oss billetter. Alt vi ønsket var å finne den første bussen som gikk, ettersom alle var samme prisen. Det viste seg å være umulig. Vi kjøpte billetter av en dame som sa at bussen hennes gikk «horita» eller «et lite øyeblikk». Vi spurte når det øyeblikket kom og hun sa 5 minutter. En time senere satt vi fremdeles og ventet på at bussen skulle gå…og det var etter alle de andre bussfolka vi hadde snakket med hadde kjørt. Det var ekstra irriterende siden det var på kvelden, og betydde at vi kom frem til La Paz midt på natten. Hver gang vi viste tegn til misnøye og prøvde å gå av bussen så kom sjåføren inn og ruset motoren litt slik at alle skulle tro at bussen snart gikk. Deretter gikk han ut på gaten igjen og fortsatte å rope « La Paz, horita!».  Fantastisk irriterende opplegg. 

 Posted by at 10:36 am