okt 272014
 

Noen ganger når man reiser rundt om i verden så kommer man over ett bygg som faktisk bare er så umåtelig stygt at man ikke klarer å ta blikket av det. Jeg kommer bare på en håndfull ganger hvor jeg har sett byggverk som var så stygge at jeg bare MÅTTE ta bilde av dem.
I de tidligere kommuniststatene så er det nok av bedrøvelige og depressive bygg, men byggene som presenteres her har noe særskilt med seg. En ekstra stygghetsfaktor,om du vil. Det er gjerne en kombinasjon av feilslått arkitektur sammen med forfall etter tidens tann.
Det er kun et bygg som utmerker seg som fantastisk,ubeskrivelig stygg, og det har da også inntatt en velfortjent førsteplass. Resten av listen er mer vilkårlig ettersom stygghet i sin sanneste form kan være vanskelig å bedømme objektivt.

 

 

 

10. Bangkok elefant bygg

Elefantbygg

Elefantbygg

Orginalt nok konsept…men relativt dårlig utført

 

 

9. Ho chi minh statshus

Regjeringsbygg i Ho Chi Minh

Regjeringsbygg i Ho Chi Minh

Kommunismen har produsert mer stygge murbygg enn noen annen ideologi !

 

 

8. Romania parlamentet  

Buchuresti palasset

Buchuresti palasset

Denne forsterker mitt foregående poeng.

 

 

7. første skyskraper i Milano
P1090311
Denne har en viss historisk verdi, men ser absolutt ikke ut i månelys,eller noe annet lys for den saks skyld.

 

6.  Kirke i Puerto Limon Costa Rica

Stygg kirke

Stygg kirke

Jeg har sett mange stygge kirker, men denne tar virkelig kaken

 

5. stygt hus i Port of Spain, Trinidad og Tobago

Port of Spain kloss

Port of Spain kloss

Nok en malformert betongkloss som hører hjemme på en slik liste

 

4. boligbygg i Vilnius, Litauen 

Boligblokk i Vilnius

Boligblokk i Vilnius

Jeg hadde den tvilsomme æren av å overnatte en natt i dette huset, og kan meddele at innsiden faktisk er enda verre enn utsiden.

 

 

3. Tilfeldig hus I Nord-Montenegro

Montenegro bygg

Montenegro bygg

Denne kom vi forbi på en roadtrip helt nord i Montenegro. Montenegro er muligens det land i verden hvor jeg har sett flest stygge bygg.

 

 

2. stygt hus i Costa Rica hovedstad

murkloss i San Jose

murkloss i San Jose

Jeg har sett mange firkantete murbygg, men det som skiller denne fra massene er at ALLE vinduene er bak gitter, og det er INGEN vinduer på siden av bygget. Må være verdens mørkeste og mest deprimerende sted å jobbe.

murkloss i San Jose 2

murkloss i San Jose 2

 

 

 

1. pyramiden i Tirana,Albania

Verdens styggeste pyramide

Verdens styggeste pyramide

Verdens styggeste pyramide2

Verdens styggeste pyramide2



Denne var så stygg at den faktisk inspirerte denne artikkelen. Den er så stygg at det er nesten magisk. Den var heldigvis litt moro og interaktiv, det gikk nemlig an å klatre på den(på egen risiko). Den ble bygget av datteren til diktatoren Enver hoxha.

 Posted by at 11:05 am
okt 022014
 

Vi kjørte bilen gjennom flere land i Balkan, og det skjedde 3 ganger at vi tok en snarvei fra hovedveien, ettersom GPS`en synes det virket som en god ide. Det var ikke en god ide. Alle de 3 gangene vi tok snarveier endte jeg opp på de verste tenkelige kjerreveiene. Vi endte opp med å miste mye tid, og var veldig nær til å få noen skikkelige skader på bilene som jeg hadde. Den verste opplevelsen var i Albania, der GPS`en og google maps lurte meg trill rundt, og tok oss på en vei hvor vi var en hårsbredd fra døden flere ganger.

Hovedveien vår..

Hovedveien vår..

 

 

Det så ut som en hovedvei på google maps, men viste seg å være den verste veien jeg noensinne i mitt liv har kjørt på. Den kvalifiserte knapt engang til klassifiseringen sti eller kjerrevei…

stien vår..

stien vår..


Etter en hyggelig dag med sightseeing av det fantastiske fortet i Gjirokaster så gikk turen videre til en annen historisk UNICEF gradert by – Berat. Ifølge kartet på google, og GPS applikasjonen vi hadde lastet ned, så var det 2 veier å kjøre mellom de 2 byene. Den ene veien var mye lengre, og snirklet seg langt utover mot kysten før den svingte inn i innlandet igjen, mens den andre veien så ut som en grei direkterute Ifølge GPS`en så tok den lange ruten 2 timer og 40 minutt, mens den korte ruten ville ta 1 time og 35 minutter. Det var liten tvil for oss – Vi skulle kjøre den korte hovedveien,hvorfor ikke! Distansen mellom de 2 byene er ca 100 kilometer .

 

 

De første 3-4 milene gikk på et blunk på relativt fine hovedveier. Vi kom så til et sted hvor GPS`en sa at vi måttte ta av hovedveien. Vi kjørte rett fordi der som vi skulle ta av fordi det ikke var noen vei der! Når vi kjørte tilbake og tok en nærmere titt på der som veien skulle være så så vi en godt skjult inngang til en skikkelig kjerrevei.

fjellvei..

fjellvei..

Den skulle føre oss fra hovedveien til en annen hovedvei, så vi tenkte det var best å la det stå til. Det var en smal og ujevn grusvei som det var veldig vanskelig å komme seg frem på. Vi fant fort ut at vi ikke klarte å kjøre fortere enn 10-15km/t. Vi brukte nærmere en time på en distanse på 15 kilometer før vi nådde hovedveien.

Vi var så glade og fornøyde når vi endelig kom tilbake på en asfaltvei – takk og pris,nå var det verste over. Lite visste vi om hvor vi var på vei. Vi kjørte i knappe 5 minutter før vi kom til en liten landsby. Dette var en typisk albansk landsby hvor alle de eldre mennene satt og spilte damm på torvet, mens den yngre garde koste seg med øl og gresk salat på en liten uteservering rett over gaten. Vi kjørte sakte gjennom byen, og jeg merket at ALLE i byen stirret på oss der vi snirklet oss fremover i vår knallrøde mini-bil. Greit nok at det ikke er så mye trafikk her langt oppi de albanske fjellkjeder, men det virket likevel litt overdådig for meg. Det var ikke mer enn en knapp kilometer etter landsbyen før drømmen om asfaltert vei forsvant. Hovedveien ble plutselig om til en kjerrevei, og vi hadde 45 kilometer igjen før vi kom til Berat. Noe som skulle bli til de tøffeste 45 kilometerne jeg noensinne har kjørt. Det gikk sakte,men sikkert fremover på kjerreveien. Det tok til tider 10-15 minutter å kjøre EN eneste kilometer, men det gikk ihvertfall fremover.

 

Etterhvert ble kjerreveien mer om til en slags sti med stein og grus, og den fortsatte oppover og oppover. Det var store steiner overalt på denne stien. Det var 20-30 cm hull på begge sider, og stigningen kunne være så mye som 10-12 grader med kampsteiner midt i kjørebanen…og her kommer vi med vår søte lille,knallrøde bybil.Det var et helvete. Jeg satt i passasjersetet og svettet som en gris og med adrenalinet i helspenn.

på tur

på tur

 

Den ene bakken verre enn den neste,og akkurat når det så ut som denne «veien» umulig kunne bli verre så gikk veikvaliteten ned enda et hakk. Jeg følte meg sikker på vi kom til å bli strandet der langt oppå det albanske fjellet, alene og forlatt, helt til de ville albanske ulvene og bjørnene så sin mulighet for en kjapp kveldsmat. Fast food i sin sanne forstand. Alt som skulle til for at en fæl dag ble til en horribel dag var at et av hjulene våre skulle treffe litt feil på en av de veldig mange skarpe steinene som vi kjørte over, eller at andre mekaniske komponenter skulle bli ødelagt etter mange timers intens humpe-dumpe ferd. Gps`en hadde feilet oss.

 

hulter i bulter vei

hulter i bulter vei

 

Turen tok ikke 1 time og 35 minutter, men 5 og en halv time ! Det tok oss 3,5 timer å kjøre de siste 40 kilometerne, og på hele den ferden traff vi bare en annen bil,og det var en hevet landrover. De så på oss som om vi var sprø, og med god grunn. Det samme var tilfellet med de få sauegjeterne vi traff på oppå fjellet. Jeg følte meg som om jeg hadde fått en ordentlig runde med juling etter 5 timer med konstant humping, men utrolig nok kom bilen fra det uten noen større skader(selv om den så ut som den hadde vært gjennom krigen) På den positive siden så fikk vi ihvertfall sett en del av landet som svært få andre turister(eller mennesker generellt) får muligheten til å se. Det gav oss litt perspektiv på hvor mye av Albania som faktisk ikke er utviklet/bebodd.

Ingen kan redde oss her..

Ingen kan redde oss her..

Etter den siste uken hvor vi hadde kjørt rundt hele landet så hadde vi sett svært lite natur, og stort sett hus(stygge hus) og industri over hele landet. Det var fint å se at det fremdeles var en del uberørt natur i interiøret til Albania. Etter en lang og ubehagelig dag skulle dagen bare bli verre når vi fant ut at jeg hadde mistet laptoppen min. Min relativt nye ultrabook til 8000 kroner med alle videoene og bildene våre! Vi ringte til det forrige hotellet og jobbet hardt for å finne ut hvem som hadde tatt den. Jeg hadde noen utrolig kjiipe 24 timer,og klarte ikke å slutte å tenke på at jeg hadde mistet Pc`en, og ikke kom til å få igjen noe på forsikring. Så¨dukket den mirakuløst opp igjen når vi skulle levere tilbake bilen. Vi hadde sjekket bilen 3 ganger allerede, men laptoppen hadde hoppet bak en sidedør på den tumulte ferden gjennom Albania!

 Posted by at 1:49 pm
aug 142014
 

 

Etter 10 år som expat og reisende i diverse land rundt om i verden har jeg nå startet på en ny reise – min reise mot re-integrering i landet jeg var født i. Jeg bodde først 5 år i Budapest,Ungarn hvor jeg studerte til å bli veterinær,så bodde jeg 4 år på diverse steder i sør-England, men de siste 1,5 årene var kun fylt med reising. Alt som har skjedd i hjemlandet,Norge, har stort sett gått meg hus forbi. Alle reality show, alle nye kjendiser(inkludert Tone Damli Aberge) har jeg gått glipp av. Greit nok at jeg har fått med meg litt på nettavisene, men jeg har ikke grått noen tårer for de som røk ut av «danser med kjendiser», ei heller har jeg ledd jovialt av de søte småjentene som fremviser sine tryllekunster på norske X-faktor.

Men nå har jeg for første gang i mitt 31 år gamle liv bosatt meg i en leilighet i Norge hvor jeg faktisk må betale både leie,strøm og matkostnader.  Jeg har til og med en jobb. Jeg spiser brunost nesten daglig.

Lunsjen

Lunsjen

Tanken på kokt egg uten kaviar gjør meg litt uvel.Jeg spiser skiver til frokost, og lager matpakke til lunsj hver dag. Grandiosa minner meg om bursdagsselskap i barndommen. Hver gang solen dukker opp så føler jeg en intens trang til å komme meg ut for å suge til meg det jeg kan av D-vitaminer, uansett hvor kaldt det måtte være i luften. Øl er ikke lenger en drikke for hverdagskos, kun for spesielle anledninger og lørdagskvelder,ellers blir det altfor dyrt. Dette er grunnen til at jeg lærte meg å brygge øl så snart jeg kom tilbake til Norge. Jeg tar alltid en snurr hjemme før jeg finner på å gå ut på byen.

17.MAI !

17.MAI !

Jeg feiret min første 17.mai i Norge på veldig mange år i 2014. Det var akkurat slik som jeg husket det – masse folk i gatene,russ, bunader, softis, ballonger,russ,korps og parader. Det føltes ganske så riktig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I helgen drar jeg på hytten med dama.

hyttekos

hyttekos

Der nyter vi enkle gleder som Ludo,yatzzi og NRK på en liten Tv med analog antenne. Vann får vi fra myren, og strøm fra solcellepanel. Vi sier hei og hå til våre hyttenaboer, og snakker litt om platoniske ting som vær og badetemperaturer. Vi er bare 2 nordmenn langt ute i skauen, der hvor vi trives best. Det er helg og vi lader batteriene, og øker moralen, alt takket være disse naturbesøkene. Vi liker å gå på tur.Vi er norske,og vi liker å gå på tur. Jeg er ikke født med ski på beina, men er oppvokst i en kultur hvor jeg uten unntak ble tatt med på fjellet og gikk på langrenn hver påske de første 15 årene av livet mitt.

Vi nordmenn liker oss godt ute i Naturen.  Oslo er sannsynligvis den hovedstaden i Europa som har lettest tilgang på naturområder. Bare en kjapp T-banetur så er lokalbefolkningen i Nordmarka hvor de kan kose seg med granskog og små vann med ørret.

Ut på tur!

Ut på tur!

Det er den samme situasjonen med Norges nest største by – Bergen. Uansett hvilken bydel man bor i så skal det ikke mye innsats til for å komme seg ut i skauen. Selv sentrumsboerne kan komme seg opp på Fløyen,Ulrikken eller en av de andre 5 fjellene som omringer byen, uten så altfor lang reise. Alle byene i Norge er slik. Det er en fordel ved å bo i et relativt stort land som er relativt sparsommelig befolket. Vi har betydelig mye mer areal å boltre oss på enn Storbritania ( 385,178 km VS 243610 km ) , mens vi er betydelig færre folk (5,1 millioner Vs 64 millioner).

Jeg bodde 4 år i England og det største savnet var alltid det å kunne komme seg ut i naturen.

Puben i England

Puben i England

Det var selvsagt en del områder man kunne gå på tur, men det var alltid rett ved, eller gjennom tett bebygde områder.  Man kom seg liksom aldri skikkelig ut i skauen. Det beste med England er pub-kulturen. Uansett hvor liten landsbyene er så er det alltid en pub der, og alltid overkommelige øl-priser. Nå er tiden kommet for å oppdage litt mer av mitt eget land! Nå skal det bli campingturer, sykkelturer og turer i fjell og langs kysten.  Det er best å nyte den norske naturen før ekstremvær og klimaforandringer setter permanente spor.

 

 

 

 

 

 

 

.

 Posted by at 9:09 pm