des 172013
 

Tilbake i Bambushytten vår sov vi som barn etter dagens strabaser. Morgendagen skulle bringe sine helt egne strabaser.
Etter en kjernesunn Filippinsk ris-og-egg frokost kastet vi sekkene på ryggen og fortsatte intensiv-backpackingen. Vi tok en buss til Tagbilaran og fra der prøvde vi å finne transport til Alona beach, en liten by på øyen Panglao. Vi tok en tåpelig beslutning og bestemte oss for at de 40 kronene en lokal med en tricycle skulle ha var for mye. Vi satt heller og ventet på en jeepney som var 25 kroner. Det er slikt når man reiser i fattige land, man starter å forvente å betale like lite som de lokale, selv når det betyr å ofre komfort. Vi endte opp med en jeepney som først satt i 40 minutter uten å bevege seg, deretter kjørte en halv kilometer før den ble sittende på et annet sted i 30 minutter til. Innen vi endelig var på vei mot Panglao var det så fullt med mennesker inni den lille klaustrofobiske vognen at de garantert kunne vunnet en eller annen verdensrekord. Vi burde ha tatt den private transporten…

Jeepney

Jeepney


Vel fremme til Alona beach pøsregnet det av bibelske proporsjoner, så vi sjekket inn på det første og beste (not!) stedet vi kom over.
Alona beach er ikke en vanlig Filippinsk landsby ved sjøen, det er en turist-by hvor alle lever av turistene på en måte eller en annnen. Det er bleike, hvite mennesker overalt, alle med en hale av Filippinere som prøver å selge “tours” og ubrukelige suvenirer. Det ble ganske livlig der på kvelden ettersom

Torunn på Alona beach

Torunn på Alona beach

alle restaurantene langs stranden hadde “live” musikk med lokale band. Vi møtte en nordmann som jeg hadde kontaktet gjennom couchsurfing. Henning bodde på stranden og jobbet som instruktør på en av de veldig mange dykkesenterene som var der. Han hadde i tillegg besøk av sin tenåringsbror og vennegjengen hans, så det var duket for en fest!
Kvelden før hadde de også drukket, og en av tenåringene hadde blitt så full at han ramlet ned fra balkongen på rommet sitt og landet på noe av dykkeutstyret. Det er nordmenn på tur!
Vi satt og drakk med dem på stranden i noen timer før hele gjengen dro til en luguber karaoke-bar i innlandet.

synging og dansing

synging og dansing

De lokale filipinerne som satt der da vi kom skulle snart få oppleve hvor falsk en tone egentlig kunne bli. Den norske gjengen tok til mikrofonen og startet en runde med lydforurensing av nye dimensjoner. Tenåringsguttene skapte et skikkelig show med synkronisert dansing og skriking, det var vakkert. Ølene gikk fort ned, dette var ikke hverken stedet eller tiden for å være edru. Takk og pris for 1 liters-flasker!

Stig lager nydelig musikk

Stig lager nydelig musikk

Etter vi hadde skremt vekk alle filipinerne i nærmeste mils omkrets fortsatte vi til diskoen.

På utendørs disco

På utendørs disco

Etter en kort mopedtur fant vi ut at diskoen egentlig bare var en basketballbane hvor de hadde satt opp noen høytalere og en diskokule. Vi hoppet rundt med de lokale til de sene nattetimer. Vi fortsatte å danse selv om det begynte å pøsregne, mens 200 filipinere sto under taket og lurte på hva som feilte de vestlige inntrengerne. Det de ikke forstår er at for oss som er vant til KALDT regn, selv på sommeren, så er ikke varmt troperegn, på et sted som allerede er 30 C i luften, noe problem.
De lokale kom strømmende tilbake da bygen stoppet. Meg og Torunn ble deretter sjekket opp på dansegulvet av 2 brødre. Den ene mannen mente at jeg var veldig vakker og hadde fine øyne, og indikerte også at broren (som akkurat da danset i nærheten av Torunn) synes Torunn var en toppen dame. Det må nevnes at broren også var en ladyboy, altså en transvestitt. Vi takket høflig nei til tilbudet, og tok det som et hint til at det var på tide å tusle hjemover.

dykk på Alona beach

dykk på Alona beach

Dagen etter ble en klassisk hangover dag på stranden, men vi fikk ihvertfall booket dykking.
Det er myriader av dykkesentre på stranden, men vi tok et enkelt valg og booket dykking med det billigste av dem alle. Uten at vi helt visste hvorfor så kostet det 1/3 mindre enn de andre senterne. Noen sa det var dårlig kvalitet etc, men etter min erfaring så har jeg alltid vært like fornøyd med de billigste dykkesenterne som de dyreste uansett hva andre folk har sagt. Litt gammelt utstyr og ineffektive instruktører er ikke noe stort problem. Vi ble uansett positivt overrasket ettersom vi fikk en gigantisk stor filipino-båt nesten for oss selv, og vår egen private dykkeguide. Vi dro ut til en dykkeøy som heter Balicasag, og skal være det beste stedet i Filippinene for dykking. Det var et veldig avslappende opplegg – jeg og Torunn bare satt og solte oss mens en haug med filippinere bærte alt utstyret vårt, satte det sammen, og til og med kledde det på oss da vi skulle i vannet.
Det var masse fint å se under vann – skilpadder, sjøhester, fiskestimer, bløte og harde koraller overalt og fisker i alle farger og former. Og da vi kom opp så fikk vi ta del i et svært filippinsk måltid som var stelt istand av en filippino familie som var på båten med oss.
2 dykk, en båttur og en full filippinsk lunsj for under 300 kroner er et kupp, i Karibien betalte vi over 1000 kroner bare for 2 dykk.

Dagen etter sto vi opp tidlig slik at vi kunne komme oss til den neste øyen vi skulle besøke i Filippinene – Malapascua. Den var ganske langt unna Bohol, en hel dag på reisefot. Først tok vi en hjemmebygd moped til fergekaien, hvor vi fant ut at nesten alle båtene til Cebu var kansellert grunnet dårlig vær. Der ble vi sittende i mange timer før vi fikk plass på en båt til Cebu.

Torunn på båt-stasjonen

Torunn på båt-stasjonen

Cebu city er en kaotisk, trafikkert og stygg by hvor vi måtte finne en buss som tok over 5 itmer for å komme helt nord på øyen. Bussen var av veldig lav standard. Det virket som vi aldri kom ut av byen, men det viste seg at nesten hele øyen Cebu var et eneste tettbebygd område. Det er 3 millioner mennesker samlet på en øy på størrelse med Buskerud. Bussen gikk med jogge-tempo hele veien, og når i tillegg de lokale begynner å røyke inne i bussen så er det duket for en ganske ubehagelig reise.
Da vi kom helt nord var det allerede mørkt, og vi hadde mistet den siste båten til Malapascua, så vi ble boende på et rottereir av et gjestehus i en anonym landsby. Neste morgen fikk vi endelig tatt båten over til den tropiske paradisøyen hvor vi skulle tilbringe den neste uken.

 Posted by at 12:18 pm

Del 9 – St.Croix – en tropisk bit av Danmark

 Karibien, St.Croix  Kommentarer er skrudd av for Del 9 – St.Croix – en tropisk bit av Danmark
jan 032013
 

Det lille flyet vår hadde en bumpete landing, og 5 minutter senere sto vi på flyplassen i St.croix med bagasjen på ryggen, klar til å utforske nok en karibisk øy. På denne øyen skulle vi bo med en 66 år gammel mann som het Cy. Det var alt vi visste om han ettersom han aldri hadde couchsurfet før og ikke hadde noen referanser.

Torunn og Cy har frokost

Torunn og Cy spiser frokost


Vi ringte han fra flyplassen og han instruerte oss til å dra til favorittstranden hans, som viste seg å være den eneste homo-vennlige stranden på øyen (ikke tilfeldig). Vi tok taxi fra flyplassen til stranden på andre siden av øyen og ventet der i noen timer på at Cy skulle dukke opp og hente oss. Det var en fin strand og krystallklart vann, virkelig et paradis. Vi så skilpadder, spottet eagleray (en rokke), delfiner og myriader av fisk på revet som var rett utenfor stranden.
Vi kom i prat med en mann som jobbet på hotellet der, og kom til å nevne at vi skulle bo med Cy. Han brakk sammen i latter og fortsatte å le i flere minutter – ikke en god første respons!
Plutselig dukket det opp en eldre mann i speedo – og voila- der var Cy, den sprøeste couchsurferen vi har bodd med!
Han var hysterisk morsom. Han fortalte oss at han er en pensjonert lærer som har jobbet i 40 år på St.croix, men han er født og oppvokst i New York, noe som var klart fra aksenten hans. P1030150
Han hadde et fantastisk stilig hus rett ved hovedstaden Christiansted. Huset var bygget rundt en sukkermølle fra 1600-tallet, veldig spesielt. Det var en gigantisk hage med 2 svømmebaseng, masse frukt-trær og et tamarind-tre. Cy er veldig glad i å lage mat, og har visstnok en doktorgrad i baking. Han insisterte på at vi skulle hjelpe ham på kjøkkenet når han bakte brød og hvitløksbaguetter. Vi fikk også lære den fine kunsten det er å lage tamarindjuice. Den første morgenen vår disket han opp med hjemmelagde belgiske vaffler, musserende eplejuice, hjemmelagd tamarindjuice og nykvernet smør. Det var ganske luksus. Han var også uendelig glad for å ha noen som kunne hjelpe ham med de daglige gjøremål. Noen ganger ropte han på meg når jeg var på andre siden av huset bare slik at jeg kunne komme og åpne kjøleskapsdøren for ham. Han ble også veldig lett stresset. Noen ganger når vi var på stranden med ham og han nettopp hadde badet og satt i solstolen kunne han finne på å rope «God, I`m soo stressed out» med et bekymret blikk.
Han er egentlig pensjonert, men når vi bodde med ham gjorde han et ubetalt vikariat på en lokal skole.
Cy er besatt av Origami, det er origamier overalt i huset hans, og i klasserommet der han jobbet. Vi ble med ham på skolen for å se hvordan en St.Croisk skole var, og det var en ganske morsom opplevelse. Han hadde bare 3 elever, men de var visstnok problemstudenter som var i en spesial klasse.
Origami på skolen

Origami på skolen


Han snakket med dem som om de var totale retards, og hver gang en av dem sa noe som helst så løp han bort til tavlen for å gi dem et poeng. «Positive reinforcement» – hvis ungene fikk nok poeng så kjøpte ham dem en Subway-sandwich. Meg og torunn ble satt til å lage bokser. Så der satt vi 10 000 mil hjemmefra på en liten øy i Karibien og laget origami bokser sammen med en gjeng med rotløse karibiske tenåringer. Brilliant!
Det skulle vise seg at vi var rene naturtalentene på å lage bokser. Vi laget en boks med et norsk flagg på til gave til Cy.
Resten av dagen så surret vi rundt i Christiansted. Christiansted er oppkalt etter en dansk konge som het Christian, og på andre siden av øyen er byen Fredriksted som ble oppkalt etter en annen dansk konge som het (drumrolls)….Fredrik.
Christiansted sett fra øyen

Christiansted sett fra øyen

Stig Og Torunn på øyen

Stig Og Torunn på øyen


St.croix tilhører Usa, men kulturen deres er mer dansk enn amerikansk. Selv gatenavnene er på dansk, og de selger danske bakevarer. Amerika kjøpte jomfuøyene av Danmark i 1930, mens danskene har hatt øyene i hundrevis av år. Det er visstnok 7 forskjellig land som har eid Jomfruøyene over de siste 500 år, så det har vært veldig mye frem og tilbake.
Christiansted var en veldig fin liten by, veldig avslappet, deilig karibisk atmosfære over hele stedet, ingen som stresser (utenom Cy da..).
Fortene i Christiansted og Fredriksted er veldig annerledes fra fortene som vi så på de andre karibiske øyene. Det kan ha noe med at danskene faktisk drasset steinene til å bygge dem helt fra danmark, og også det at dette faktisk var de eneste øyene som var danske og ikke spanske, britiske eller hollanske.
Rett utenfor byen er en bitte liten palmeøy hvor det er en fin strand og et hotell. Det går en liten båt som frakter folk over til øyen for overpris.
Vi hadde en liten sekk, så jeg tok sekken på båten, mens Torunn svømte over. Torunn var allerede på stranden når jeg kom til øyen. Det var et veldig greit sted å slappe av en dag, det var masse rokker og fisk rett utenfor øyen.
Ellers så var det mange late dager på bryggen i Christiansted, hvor det var et mikrobryggeri som lagde ekte St.Croix øl. Vi dro også mye til Fredriksted ettersom Cy ikke kunne gå en eneste dag uten å dra til favorittstranden sin på andre siden av øyen. Hver gang vi måtte stoppe for å gå på butikken tok det en halv evighet. Dette var fordi vi ikke kunne gå forbi en eneste person uten at Cy begynte å snakke med dem. Det virker som de fleste på denne øyen har vært Cy sin elev på et eller annet tidspunkt, og dem som ikke er det kjenner ham uansett.
Christiansted fort

Christiansted fort


Vi begynte å bli ganske gode på å lage smør og tamarindsaft, og på kvelden bakte han en pizza til middag for oss.
Når helgen kom så hadde Cy lyst å tilbringe masse tid med oss. Det kan hende det var grunnen til at jeg våknet tidlig på morgenen og så at Cy var på soverommet vårt. Jeg våknet av at han strøk meg forsiktig på armen mens han visket at vi måtte stå opp. Jeg fikk litt sjokk, men aksepterte det som kulturelle forskjeller (mellom homofil kultur og heterofil kultur).
Frokosten var digg, som vanlig. Vi hadde planlagt å bo med en annen couchsurfer som jeg hadde kontaktet før jeg faktisk kontaktet Cy. Vi tenkte det var best å bo med henne noen dager siden vi hadde planlagt 3 dager med festing, og Cy la seg klokken åtte hver kveld og hadde ikke gitt oss noen nøkkel til huset sitt.
Gjengen i Christiansted

Gjengen i Christiansted


Celena var på min alder og litt mer på bølgelengde med oss (muligens fordi hun ikke var dobbelt så gammel som oss eller sprø).
Hun bodde sammen med 2 andre ungdommelige damer som alle jobbet som masseuser på et luksushotell. De var veldig hospitable med å gi oss både rom, mat og rom(alkoholholdig drikk).
På kvelden den første dagen fikk vi være med på noe vi aldri har vært med på før – Thanksgiving feiring. Det er noe som amerikanerne feirer på 22.november fordi kalkunene er ekstra saftige den dagen. Vi ble med Celena og vennene til en fantastisk villa der det bodde et eldre ektepar som skulle stå for maten. De vartet opp med et fantastisk
Alle jentene digger Stig

Alle jentene digger Stig

kalkunmåltid og de beste margaritaene jeg har smakt. Det var perfekt opplegg og ypperlig sted- villaen lå rett ved sjøen og hadde utsikt over en liten øy som lå rett utenfor hovedøyen.
Vi var heldige nok til å vøre på St.croix akkurat en av de få dagene i året hvor de har en populær lokal festival som heter «jump up». Celena og vennene skulle selvsagt der, og alle hadde på seg kjoler med spesielle farger som er typisk St.Croisk. Selv Torunn fikk låne en kjole, så da var jeg plutselig den eneste uten St.Croiske farger.
Løsningen kom som den mest homofile skjorten jeg noensinne har hatt på meg. Den hadde de riktige fargene, men hadde også en dyp utringning og så ut som den ville passet på en tenåringsjente.
Jeg tenkte at ingen kjenner meg på St.Croix (utenom de som jeg skal gå ut med), så det kan nok bli litt morsomt. Største bekymringen var at de lokale ikke liker homser og har en tendens til å jule dem opp, noe som ikke var bra siden jeg så veldig homo ut.
Jump up festivalen var moro, veldig artig å få med seg litt lokalkultur når vi først er på øyen. Det var masse folk, masse gatemat, steeldrum band(kariber trommer) og Mocko jumbees.
Mocko jumbees !

Mocko jumbees !


Mocko Jumbees er erketypisk St.Croisk, og veldig spesielt å se. Det er noen folk på høye stylter og spesielle antrekk med masker over ansiktet. De var veldig flinke til å danse selv med styltene på. Jeg ville snublet etter et minutt.
Ved promenaden fant vi en reggae konsert og en haug med søte jenter som lekte med ild. Første gang jeg har sett jenter som driver med fakkeloppvisning, det kunne godt vært flere av dem rundt om.
Dagen etter var bursdagen vår. Torunn fylte 33 og jeg forlot tjueårene og gikk inn i tredveårene, endelig voksen..
Vi begynte dagen med 2 bursdagsdykk på revet ved Salt river bay – der hvor Columbus først landet når han kom til Karibien i 1492.
Revet var fint og fargefullt med masser av vakre fisk, og vi klarte å komme veldig nærme en havskilpadde før den suste videre. De er utrolig elegante når de svømmer. De bare svever avgårde uten noen bekymringer (utenom om lokale fiskere som prøver å drepe dem – fy skam!) .
Skilpadden vi traff

Skilpadden vi traff

Torun og Stig under vann i St.croix

Torun og Stig under vann i St.croix


Etter dykket tilbragte vi resten av dagen på stranden sammen med Cy. Det var et veldig avslappende sted å feire bursdagen. Kelneren der sang bursdagsang som en opera, og vi fikk gratis iskrem.
Vi var der til solnedgang, så dro vi til Celena sitt hus hvor de hadde stelt istand en liten bursdagsfest for oss, nok et eksempel på en bra couchsurfer som varter opp for oss!
Det var faktisk ganske trist å forlate øyen ettersom vi hadde fått så mange nye venner der!
Neste øy vi skulle til var Nevis. Vi hadde funnet et lokalt ¨flyselskap¨ som skulle ta oss der. De hadde direktefly til Nevis og var litt billigere enn LIAT (som er det offisielle karibien flyselskapet). Det var veldig vanskelig å få tak i noen fra selskapet ¨Coastal air¨. Det var ingen hjemmeside, ingen e-mail og ingen informasjon noen steder. Alt vi hadde var et telefonummer hvor de aldri plukket opp telefonen. Etter 5 dager med forsøk på å få tak i kapteinen Mike så ringte han endelig tilbake (etter jeg hadde lagt igjen 50 beskjeder). De er tydeligvis ikke så interessert i å få passasjerer.
Flyet var eldre enn både meg og Torunn, og så ut som det kom rett ut av 70-tallet. Kapteinen Mike var minst 70 år gammel, og vagget avgårde mens vi fulgte etter ham inn i flyet. Insiden av flyet var om mulig enda mer retro enn utsiden. Ingen av beltene virket, noe som var like greit ettersom noen av folka i flyet satt med massevis av kasser og bagasje oppå seg.
Denne gang fikk jeg være Co-pilot, noe som faktisk var veldig morsomt. Jeg bare håpet inderlig at ikke Mike kom til å få et hjerteinnfarkt eller noe ettersom det da ikke ville vært fullt like morsomt å være copilot.

 Posted by at 9:18 pm