okt 042013
 

Vi ankom til Buenos Aires etter 20 timer på bussen, og gikk igang med å prøve å finne couchsurferne som vi skulle bo med. Buenos Aires har en skikkelig europeisk vibe. Det føles virkelig som vi var midt i en storby i sentral-Europa.

Utsikt fra leiligheten vi bodde i

Utsikt fra leiligheten vi bodde i

Folkene ser heller ikke ut som Sør-Amerikanere. Det var ingen små indianerdamer med hatt, slik som vi hadde møtt i alle de andre landene på kontinentet. Folk er høye, bleke og noen til og med blonde. 
Heldigvis så har Buenos Aires også et ganske velfungerende metrosystem i likhet med de fleste større europeiske byer, så innen en time hadde vi funnet frem til leiligheten til våre nye argentiske venner.
Mauro og Guillermo viste seg å være noen knakendes hyggelige karer. Jeg hadde knapt lagt fra meg sekken før jeg fant meg selv sittende i sofaen med en xbox kontroll i hånden. Jeg spilte som “Brann” mot Argentina i et fotballspill. Brann tapte ca 10-0, så det var i grunn et ganske realistisk spill.
Vi fikk også æren av å treffe marsvinet Osmey, som skulle være vår roomey den neste uken. Hver dag fikk Osmey lov til å løpe løst rundt på verandaen å spise diverse planter. Mauro fortalte oss at Osmey hadde prestert å spise en gigantisk hashplante som de hadde på verandaen. Etter det fikk han skikkelig kjempeappetitt(slik som man får med hash) og gulpet i seg et helt eple. Et eple som veide nesten like mye som marsvinet!
Den neste uken ble vi vekket hver morgen når Osmey bestemte seg for å skrike.

På kvelden gikk vi ut til en local Parilla. En Parilla er en spesiell restaurant som kun serverer kjøtt direkte fra grillen. Det er enhver vegetarianer sitt mareritt.  Vi bestilte et festmåltid for 4 som inkluderte store mengder med kjøtt fra alle deler av kuen, og noe fra grisen.

Stig,Torunn og Mauro

Stig,Torunn og Mauro


Måltidet begynte med et gigantisk serveringsfat fullt av involler. Det er egentlig en ganske lur strategi å fylle opp kundene med innvoller slik at de spiser mindre av kjøttet, som er mye dyrere. Jeg fikk smakt ku-tarmer for første gang. De var ihvertfall crispy, men det var ikke fantastisk godt, og man kan liksom ikke unngå å tenke på hva som har gått gjennom dem. Nyrene og leveren var også helt OK, men vi prøvde å ikke spise for mye for å holde litt igjen til kjøttet kom. Med kjøttet kom også diverse pølser, selv en blodpølse. Jeg tenkte det var best å bare spise pølsene uten å se på innsiden av dem, men når jeg var halvveis gjennom blodpølsen kunne jeg ikke dy meg. Det viste seg at de store smakløse bitene jeg hadde trodd var koagulert blod faktisk var fett-klumper.
Argeninske superekle fettpølser

Argeninske superekle fettpølser

Da mistet jeg litt apetitten, og gav opp hele blodpølsen.  Kjøttfatet kom med nok kjøtt til å mate en liten by i Afrika, men vi var ikke så veldig sultne lenger etter innvollene og fettet. Det var ikke akkurat indrefilèt. Vi fant vel egentlig aldri ut hva det heter på Argentinsk.

Selv om kjøttet var fryktelig seigt så gikk det ned, sakte men sikkert.  
I Argentina spiser de middag veldig sent, sjelden før klokken 10 på kvelden. Siden vi ikke hadde spist noe annet enn kjeks siden vi kom til Buenos Aires så klarte vi å få med oss guttene ut klokken ni på kvelden, men da var restauranten mer eller mindre tom. Mange av kveldene vi bodde med dem så hadde vi ikke middag før klokken 12 på natten. Det føles litt rart å spise et stort fettete måltid en halvtime før man hopper til sengs.
Første dagen vi skulle ut og utforske storbyen gikk det bare en knapp time før en eller annen snik stjal kameraet vårt. Det var en litt dårlig start på dagen.
Det var første gang jeg hadde blitt frasjålet noe som helst, og det ødela 2 hele dager for oss. Vanligvis i storbyer så holder jeg alltid en hånd over alle lommene mine, og er konstant kynisk til alle som kommer nær meg. På denne metroturen så hadde jeg glemt meg selv i bare 10 minutter, kanskje fordi vi hadde en interessant samtale akkurat da. Den lille forglemmelsen på å være kynisk var nok til at en eller annen drittsekk har tatt klåfingrene sine i lommen min og stjålet det splitter nye kameraet vårt. Vi var ikke så veldig lei oss for å miste kameraet, men bildene som var på minnekortet var uerstattelige. Vi mistet alle bildene fra verdens største demning i Paraguay, og fra verdens fineste foss; Iguazu i Argentina og Brasil. De 2 viktigste stedene i Sør Amerika er Macchu Picchu og Iguazu fossen, og vi
Kaien i Buenos Aires

Kaien i Buenos Aires

har nesten ingen bilder fra noen av stedene….det er utrolig surt. Det er også fantastisk irriterende å tenke på at en eller annen idiot i Buenos Aires kanskje får solgt kameraet vårt for 30$ når vi ville vært villig til å betale 5 ganger så mye for å få bildene våre tilbake.

Det ble ikke noe sightseeing på oss den dagen, vi bare druknet våre sorger i argentinsk vin og øl. Dagen etter gikk stort sett med til å finne en politistasjon og prøve å få en politiattest til forsikringsselskapet, en prosedyre som vi begynner å bli ganske lei av ettersom det er fjerde landet i Sør Amerika hvor noen stjeler fra oss.
Vi har egentlig vært ganske uheldig den siste uken….og når sånne ting skjer så føler man egentlig bare for å ta første fly hjem til Norge. Forsikringsselskapet hater oss ihvertfall, ettersom dette blir det fjerde forsikringskravet på under 5 måneder. Bare 4 dager tidligere hadde vi et annet krav for å dekke utgiftene med Torunn`s fiskebein i halsen.

Dagen etter så dro vi for å prøve paintball sammen med Mauro og Guillermo og en gjeng av vennene deres. Jeg hadde gledet meg til å prøve paintball, men etter en halvtime der så hadde jeg bare lyst å dra og aldri mer røre et paintball gevær.
Stedet var utrolig amatørmessig, og manglet de mest grunnleggende sikkerhetsrutiner. Vi fikk en liten ansiktsmaske, men ikke noe hjelm. Det førte selvsagt til at jeg klarte å bli skutt 4 ganger

Stig ved parlamentsbygg

Stig ved parlamentsbygg

i knollen. Den siste gangen var det en eller annen gnom som presterte å skyte meg i pannen fra 2 meters hold. Det var fantastisk vondt og gjorde at det begynte å spinne for meg. Det er liksom ikke noe moro lenger når man sitter og blør fra en stor kul i hodet. Dustelek.

Resten av tiden vår i Buenos Aires brukte vi til å prøve

Argentinsk grill

Argentinsk grill

å finne på turist-ting. Det er en veldig fin by, men også veldig uoversiktlig. Den minner veldig mye om Budapest eller Praha, akkurat lik arkitektur. Det er nok fordi Buenos Aires ble bygget av immigranter fra Europa.
Vi dro til bydelen La Boca hvor det er mange fine gamle hus i alle mulige farger. Det var en skikkelig turistfelle, men et ganske interessant område likevel. Vi spiste nok et stort kjøttmåltid på en “Parilla”, og ble servert noe som jeg bare kan beskrive som den ekleste pølsen i hele verden. Den var nesten totalt uten noe kjøtt, man måtte virkelig grave langt inn i pølsen for å finne kjøtt. Pølsen bestod nesten utelukkende av en hvit, seig, homogen fettklump.
Tango !

Tango !


Det var en ganske bedrøvelig Parilla, som faktisk presterte å ta “cover charge” for å få lov til å spise der, selv om vi satt på plastikkstoler i en mørk bakgård.
Etter den opplevelsen så fikk vi opp humøret litt ved å dele en gigant-øl på en av turist restaurantene som hadde kontinuerlig Tango show. Takk og pris at vi fikk sett et tango show før vi dro!
Mange av stedene som hadde tango-show tok over 1000 kroner for en billett, mens vi trengte bare betale 25 kroner for en øl på deling.
Etter 5 netter hos Mauro og Guillermo var tiden inne for å si farvel og dra videre til Uruguay. Uruguay ligger ganske så nærme Buenos Aires, bare 1,5 timer med båt over elven.  

 Posted by at 9:42 am
aug 292013
 

 

Dagen etter ble en veldig lang dag. Vi ble sittende på forskjellige busser i 13 timer før vi endelig kom til Salta i Argentina.
De første dagene der hadde vi en litt spesiell ordning; vi couchsurfet på et hostel!

Hostellet i Salta

Hostellet i Salta


Damen som eide hostellet brukte couchsurfing som en måte å promotere det nybygde hostellet. Vi fikk bo der gratis en natt og måtte betale de andre nettene. Når vi kom der fant vi ut at det var det samme for alle som bodde der.Vi likte oss så godt der at vi ble værende i 3 dager. Det var et hostel som var en stor ranch langt ute på bondelandet. Det var et hovedbygg med svømmebasseng og en halvsirkel med hytter hvor vi sov. Loki er en hostelkjede som finnes over hele Sør Amerika. Vi hadde aldri bodd der før fordi det er et såkalt «party-hostel» som retter seg mot tenåringer som har lyst å drikke seg fulle og ha sex i sovesaler og slikt. Hostellet i Salta var ikke slik heldigvis.
Gjengen rundt bålet

Gjengen rundt bålet

Det var faktisk en veldig sosial atmosfære med hyggelige folk som var slik som oss; likte å ta seg noen glass vino og snakke om dagsaktuelle tema rundt et koselig bål. 

Det var en gruppe med tenåringer der dog, men de var bare komiske (og litt irriterende). Det var et kanadisk par og en sinnsforvirret Nord-ire som reiste sammen. Når vi hadde frokost klokken 11 så var de allerede sørpe fulle. De hadde stått opp klokken 6 på morgenen og begynt rett på spriten, og av å dømme på Iren så også diverse sentralstimulerende midler. Vi lå og solte oss hele dagen ved bassenget mens denne gjengen snublet slevende rundt og gjorde morsomme, og dumme ting. Eieren av hostellet stoppet serveringen til dem, og nektet dem en taxi til byen, og da ble det litt drama.. Det var ingen av dem som klarte å formulere en setning eller stå oppreist uten å falle over, men de ville likevel til byen. Ungdommen nå til dags!
Stig og Torunn på hesterygg

Stig og Torunn på hesterygg


Vi dro på en ridetur på de argentinske slettene en av dagene. Det var en av de beste dagene vi har hatt i hele Sør Amerika. Rideturen var noe helt annet enn det vi hadde gjort 2 dager tidligere. For en ting så var det faktisk en voksen mann som tok oss med, og han instruerte oss i hesteridning. Av alle gangene vi hadde leid hester med guide tidligere, så var det ingen som hadde fortalt oss noe som helst om hesteridning. Det viste seg at man faktisk må hoppe i takt med hesten når den traver, noe som viste seg å være mye mer slitsomt enn å bare sitte der uten å gjøre noe. Vi fikk gjøre litt galloppering hvor han instruerte oss i puste-teknikker og fokusering av synet. De serverte oss først en fantastisk god lokal rødvin.
argentinsk indrefilet

argentinsk indrefilet


Hesteridningen var moro, men det beste med turen var egentlig når vi kom tilbake til ranchen og skulle ha lunsj. Det har alltid vært 2 grunner for meg til å ha lyst til å dra til Argentina; Vin og biff, og her fikk vi begge deler i overstadige mengder!
Hver gang glasset begynte å nærme seg tomt så kom en av arbeiderne løpende for å fylle opp glasset. Lunsjen var virkelig noe av det beste vi har blir servert på hele turen; massevis av lokale grønnsaker og chillier, PERFEKT stekt indrefilèt rett av grillen – så mye vi klarte å stappe i oss. Det var virkelig dekadent perfeksion. Da 
vi kom tilbake til hostellet var vi begge to rimelig bedugget, godt på druen kan man si. 

På hostellet var meg og Torunn et team på pub-quizen deres. Som vanlig gjorde vi det skarpt på tema om biologi og skuespillere, mens vi tapte masse poeng på temaet sport og argentinsk politikk.

Stig og pedro jobber

Stig og pedro jobber


Etter 3 dager dro vi til Salta by for å bo i sentrum hos Pedro. Jeg ble kjent med Pedro 5,5 år tidligere når han var den første couchsurferen som jeg var vert for i Budapest. 
Siden sist jeg hadde sett ham hadde han rukket å fullføre advokat-studiet, få seg et fint hus i det fineste strøket i Salta, og er medeier i en turistfarm som arrangerer hesteturer, og alt i en alder av 27 år – ikke verst!
Salta er en fin liten by, med en stille plaza og flere gågater og handlegater. Pølser i brød er uhyre populære, de kaller dem for «super-pancho». En kveld når vi spankulerte rundt i hovedgaten så vi en ansamling med ca 100 mennesker som sto
Torunn og kaktus

Torunn og kaktus

stille på gaten samlet rundt et vindu. Når vi kom nærmere så vi at de faktisk sto og så på en fotballkamp på noen tv´er inni en elektro-butikk. Tv´ene sto bak et gitter vindu. Argentinere virkelig ELSKER fotball, og har tilsynelatende ikke TV i hjemmene sine. 

Vi tok taubanen til toppen av byfjellet og oppdaget at Salta ikke er så liten som vi trodde. Det er 1,5 millioner mennesker der, 3 ganger større enn den største byen i Norge, så vi burde vel ha innsett at det måtte være en del hus.
Vi gikk ned igjen fra fjellet på en gangsti. Det var en fin sti og fin natur, men det var litt forstyrrende at det var bilder av korsfestede Jesus hver 100 meter.
Kirke midt i ingenstedsland

Kirke midt i ingenstedsland


Argentina er muligens det minst religiøse landet i Sør Amerika; 80% av befolkningen der er registrert katolikker, men bare 20% er aktive.
Det er likevel likt alle de andre landene i Sør Amerika med Jesuser og jomfru Maria og helgener overalt.
Pedro tok oss med til farmen sin en morgen. Det var oss og bestemoren hans og en medeier. Bestemor var en søt 90 år gammel dame som bablet i vei på spansk hele dagen, mens vi prøvde så godt vi kunne å få med oss en fraksjon av det hun sa. I ekte Argentina-stil så ble vi servert en stor saftig biff og vin idet vi kom frem til farmen. Den lå ganske langt uti ørkenen, noe som har en helt egen sjarm. Vi tilbragte dagen med å gå sikk-sakk mellom gigantiske kaktuser og maiskolber. Vi fikk sjansen til å være med på litt farm-arbeid når Pedro og vennene trengte hjelp til å løfte trillebåren.
Etter Salta dro vi videre med en 22 timers buss til Encarnacion i Paraguay hvor vi skulle bo sammen med vår neste couchsurfer Cesar og moren hans. 

 Posted by at 12:58 pm