Del 27 – Lima- en av verdens største byer

 Peru, Sør Amerika  Kommentarer er skrudd av for Del 27 – Lima- en av verdens største byer
jun 202013
 

Vi ankom Lima klokken 4.30 på morgenen, trøtte som bare pokker. Tullingene som jobbet på bussen hadde vekket oss 40 minutter tidligere for å informere oss om at vi var kommet til Lima. Vi pakket sammen sakene, satte opp setene og gjorde oss klare til å gå av, men da vi spurte om vi var i Lima sentrum så ble vi informert om at det var vi ikke. Vi var i en eller annen slum i utkanten av byen. Takk skal dere faen meg ha! Vekke oss midt på natten for ingenting..

Torunn i Lima

Torunn i Lima

Vi kom på hostellet klokken fem på morgenen, og ble sittende i sofaen i fellesområdet å se på filmer i 5 timer før vi kunne sjekke inn på sovesalen.
Lima er den femte største byen på hele det amerikanske kontinentet med sine 9 millioner innbyggere. Det er en gigantisk by, dobbelt så mange folk som hele Norge. Vi hadde ingen spesiell målsetning med å dra der,

Masse paraglidere i Lima

Masse paraglidere i Lima

bare tenkte vi måtte nesten stikke innom når vi først var på vei sørover. Storbyer er liksom ikke det vi gleder oss mest til når vi er ute og reiser, vi er litt mer jungel, skog og fjellmennesker. I Lima bosatte vi oss i den fineste delen av byen som heter Miraflores. Det er stort sett her alle expatene, og de aller fleste turistene bosetter seg. Alt er veldig ulikt resten av Sør-Amerika og resten av Lima. Alt er rent og moderne, ingen søppel, ingen leirehus og massevis av gringoer overalt.
Ulempen er at alt er mye dyrere der også. Vi var innom noen kjøpesentre som solgte merkeklær til tilnærmet norske priser.

Masse paraglidere i Lima

Masse paraglidere i Lima

Miraflores ligger rett ved sjøen, og det er veldig fint å gå langs promenaden mens man nyter utsikten fra toppen av klippen ned til stranden hvor hundrevis av surfere boltrer seg i bølgene. Langs mye av klippetoppen er det parker hvor ungdommer ligger på gresset og kliner, mens gamlingene sitter og mater gribbene, eller duene. Jeg har aldri sett så mange paraglidere samlet på så liten plass før. Det var minst 20-30 skjermer i luften på samme tid, og alle var kun meter fra hverandre. Egentlig helt utrolig at ingen krasjet…men jeg kan nok tenke meg at det skjer fra tid til annen. En 10 minutters flytur over promenaden er ikke noe jeg gidder å bruke 400 kroner på ihvertfall, ikke med tanke på hvor mye annet moro man kan få for den prisen i Peru.
Vi var innom et sushi sted for å unne oss litt luksus. Det viste seg at Peruviansk sushi er noe veldig annet enn japansk sushi, og ikke på en bra måte. De hadde puttet kremost inni makiene, og risen smakte fryktelig søtt. Første gang jeg har hatt et sushi måltid og vært misfornøyd.
Det var en veldig jovial stemning på hostellet og vi ble kjent med en hel gjeng med folk fra Amerika, England, Tyskland, Canada, Finland og Østerrike. Bare for å få unnagjort litt kultur mens vi var i Lima så var vi innom en svær ruin som ligger midt i Miraflores-distriktet. Den var bygget av Lima kulturen lenge før Incaene kom på scenen. Der hadde de hatt en fin liten by hvor de dyrket chili og bananer, fisket og ofret jomfruer, som seg hør og bør.
Det var umåtelig varmt å vandre rundt i de skyggefrie ruinene midt på dagen. Jeg følte litt for de stakkars Limaerne.SAMSUNG CAMERA PICTURES
Vi hadde også en tur til selve sentrum av byen ettersom det er en del kultur å få med seg der også. Plaza de armas i Lima er verdt å få med seg. Det er en stor plass med en relativt imponerende fontene. Fontenen er det eldste bygget i hele lima med sine 350 år, resten av byggene faller ned relativt ofte grunnet jordskjelv.

Torunn i Lima

Torunn i Lima

Rundt plazaen finner man alle de byggene som Limaerne er mest stolte av; presidentpalasset, en middels stor katedral og erkebiskopens bolig. Katedralen ble bygget på midten av 1500-tallet, men har ramlet ned rimelig mange ganger siden den gangen. Selv ikke guds hus får være i fred når Han raser byen med en bølge av jordskjelv. Det er tonnevis av museer i sentrum, men vi var ikke helt i museumshumør den dagen, og de var i tillegg litt overpriset. Vi fikk en guidet tur i et kloster som heter «San Fransisco Monestary», men det var mest for å se på skjelettene i katakomben. Før vi kom så langt fikk vi en omvisning av interiøret, og av alle de religiøse kunstverkene som de hadde. Jeg er egentlig mettet for resten av livet når det kommer til religiøse kunstverk. De ser alle like ut, uansett hvilket århundre de ble laget. Alltid noen engler, og Jesus, og kanskje en og annen flygende baby. Ikke så lett å ta det seriøst. Om jeg aldri mer ser en blødende Jesus på korset, så er det ikke en dag for tidlig. Det er minst 3 slike i hver eneste kirke i Sør Amerika.
Det eneste som var litt moro å se var maleriet av Jesus og disiplene når de hadde det siste måltidet. På bordet serverte de ceviche og stekt marsvin. Typisk Peruisk mat, men ikke så sannsynlig at de hadde det i midtøsten for 2000 år siden. I tillegg var djevlene portrettert med conquisador hjelmer, noe som er litt ironisk siden det faktisk var conquisadorene som innførte katolismen til Sør- Amerika. Katakombene var det mest interessante ettersom det var sånn ca 15 000 skjeletter der. Det var bare 2 av skjelettene som var inntakte, resten var sortert etter ben; alle femurene i et kammer, alle humerusene i et annet osv. I en brønn hadde de lagt ca 100 menneskeskaller i et mønster. På 1800-tallet var det kun de rikeste som fikk æren av å bli begravet i katakomben. De betalte i dyre dommer for å bli lagt i hellig grunn. Kanskje de ikke hadde gjort det hvis de hadde visst at bena deres kom til å bli en turistattraksjon.

Folk i fontene-gangen

Folk i fontene-gangen

Vi begynte å bli rimelig trøtte av kultur, så når det begynte å bli mørkt så trasket vi fra sentrum ut mot en litt annerledes attraksjon; en fontenepark. Der var det minst 20 forskjellige gigantfontener, noen med lys og musikk, andre med kompliserte vannstrålemekanikker. En fontene var laget for å gå gjennom, men en annen sprutet vann opp fra bakken på tilfeldige steder hvor hundrevis av unger løp rundt.
Dagen etter var vi innom et marked hvor det var tusenvis av boder hvor de solgte alt mulig; T-skjorter, sko, jakker, DVD-er, tv-er, kameraer og mye mer til spottpris. Vi kjøpte 2 North Face-jakker som var identiske til dem vi så på kjøpesenteret, bare til 1/6 av prisen. De så både ekte og ubrukte ut.
Etter 3 dager i Lima var vi ganske så fornøyde, og hoppet på første buss til Huacachina; en ørkenoase sør for Lima.
Vi fikk sett en ny side av Peru på bussturen; tørt ørkenterreng og sandyner. Hittil hadde vi bare sett grønne daler og skoger i Nord-Peru.

 Posted by at 11:10 am
jun 122013
 

Etter 5 dager var tiden kommet til å dra videre mot Peru. Det skulle vise seg å bli alt annet enn enkelt. Reisen mellom Vilcabamba i Ecuador og Chachapoyas i Peru skulle bli den verste reisen vi hadde hatt sålangt på turen.
Det begynte med en nattbus som gikk over en smal gjørmevei høyt oppi fjellene mot Peru. Det var genuint skummelt å se ut på «veien» ettersom det var hundrevis av meter rett ned,

Jordras i veien

Jordras i veien

og sjåføren råkjørte selvsagt rundt alle svingene. Den varte i 6 timer, og det var helt umulig å sove. Det var en såkalt kyllingbuss med høy jallafaktor. Jeg måtte hele tiden holde et øye åpent for å se at ingen prøvde å stjele sakene våre som lå under setet.
Når vi kom frem til det som egentlig bare var en liten jungel-landsby så ble vi dyttet over i neste buss. Det var en ombygd lastebil hvor de hadde puttet benker inn.
Grensetransporten til Peru!

Grensetransporten til Peru!

Der ble vi sittende i 2 timer sammen med halve landsbyen inkludert de fleste hønene og hundene. Deretter kom vi frem til grensen til Peru. Fra der var vi innom 4 forskjellige byer og 4 forskjellige trange varebiler før vi endelig kom frem til Chachapoyas. Det tok 22 timer og 7 forskjellige transportmidler å komme dertil. Det var den mest slitsomme reisen vi har hatt siden vi begynte på turen vår.
Den første dagen i Chachapoyas gadd vi knapt å forlate rommet vårt. Det regnet hele dagen, og vi var seriøst trøtte og leie. I tillegg hadde vi en TV med kanaler hvor folk faktisk snakket engelsk. Chachapoyas er en medium stor by ifølge Peruviansk standard. Som alle andre byer i Sør Amerika er det en «plaza de armas» i sentrum med en katedral eller kirke på det mest sentrale stedet. Det er en fin liten plaza, som er ganske så blottet for turister. Det var derfor vi hadde lyst å dra til Chachapoyas; det er langt unna den såkalte «Gringo-trail». «Gringo trail er den ruten som 99% av turistene i Peru følger, og inkluderer Lima, Huacachina, Nazca, Mancora, MACHU PICCHU(Selvsagt!) og diverse andre byer i sør. Det er få som gidder å dra til «the nothern highlands», selv om det er ganske mange fine greier å se der oppe.
Ku gjeter i Peru

Ku-gjeter i Peru

Ku med personlighet(frisyre)

Ku med personlighet(frisyre)

Vi hadde planer om å se en ruin som heter «Kuelap» som kan minne litt om Machu Picchu, selv om den ble bygget over 1000 år før Incaene eksisterte.
Den dagen vi hadde booket en tur for å se ruinene så kollapset veien sørover med flere jordras. Vi bestemte oss for å dra nordover istedenfor. Nord for Chachapoyas er verdens tredje høyeste foss som heter Gotcha falls. Akkurat idet vi var på vei ut fra hostellet ble vi informert om at den veien også var sperret av jordras. Vi var isolerte i Chachapoyas med ingen steder å dra til.
På hostellet traff vi en en liten gjeng med tyskere og østerrikere som også hadde forvillet seg til det utilgjengelige Nord-Peru midt i regnsesongen.
Vi var fast bestemt på å få noe ut av dagen, så vi allierte oss med tyskerne og tok første buss opp til fjellene rundt byen. Der tilbragte vi hele dagen på tur med våre nye venner, og fikk faktisk sett en del vakre daler og utsiktspunkt over fjellandskapet. Vi fant også en overgrodd ruin som veldig få turister noensinne drar til.
Ute på tur mot en regnsky..

Ute på tur mot en regnsky..


Når vi kom tilbake til hostellet traff vi 2 relativt skitne og skjeggete amerikanere. De fortalte oss at de hadde dratt for å se Gotcha fossen dagen før. Når de var på vei tilbake til Chachapoyas hadde flere kilometer med vei blitt dekket av jordras. De prøvde å gå motsatt vei mot nærmeste landsby, men de kom ikke langt ettersom det hadde dannet seg en kraftig elv som krysset rett over hovedveien. Når vi traff dem hadde de akkurat kommet tilbake etter å ha tilbragt en kald og våt natt midt på en liten isolert del av hovedveien med massiv gjørmeras fare.
Dagen etter ble vi fortalt at det nå var mulig å dra på den 3 timer lange kjøreturen mot Kuelap. Det ble en rimelig skummel og adrenalin-frembringende aktivitet. «Veien» var uasfaltert, humpete, våt og gjørmete. På ett område var veien på samme nivå som elven, kun få centimeter med gjørme beskyttet minibussen vår fra de ekstremt kraftige strykene, og en sikker død. Etter elven begynte veien å gå oppover. Ikke bare litt oppover, men ca 2000 meter med stigning i løpet av 2 timer. Jeg satt ved vinduet ut mot dalen, og fryktet genuint for livet. Det var ca 800 meter stup rett ned til elven i bunnen av dalen, og det eneste som sto mellom oss i bussen og fritt fall var en klatt med gjørme.
Jeg holdt øynene mine fikset på hjulene på minibussen i et vagt håp om at jeg skulle kunne se ulykken i det den hendte, og deretter lynraskt dra med meg Torunn og hoppe ut av vinduet før bilen styrtet ned i stupet.
Kuelap

Kuelap


Hjulene rullet videre, hele tiden ca 3-5 cm fra kanten av stupet, og hele tiden på våt, ustabil gjørme. Etter en stund kom vi frem til et sted der et gjørmeras hadde dekket hele veien og fortsatt ned over kanten. Der måtte vi ut av bilen og gå ettersom det ikke var noen mulighet for å passere. På andre siden av raset sto det en annen minibuss som ventet på gruppen vår. Veien fortsatte på samme måte som den hadde før raset, like skummelt. Vi kom utrolig nok frem til ruinene som planlagt. Andre busser var ikke like heldige. Vi leste noen dager senere om en annen buss som hadde kjørt på en lignende vei litt lenger sør i Peru. I deres tilfelle hadde gjørmeveien kollapset og alle 33 ombord i bussen hadde omkommet.
Vi håpet at ruinene var verdt å risikere livet for når vi gikk oppover stien som ledet til Kuelap. Det skulle vise seg å være noen fine ruiner, men de var ikke verdt å dø for. I deres forsvar så må det nevnes at det er svært få ruiner som er verdt å dø for, muligens ingen.
Det var bra gjort av Chachapoyas-folket å bygge en så massiv struktur på 3000 meters høyde for 1500 år siden, 1000 år før Macchu Picchu. Synet som møtte oss var en gigantisk mur som var 25-30 meter høy og gikk flere kilometer rundt den fjelltoppen som den var bygget på. Det var et veldig sikkert fort med kun 2 innganger, en for de adelige, og en litt mer stusselig en for vanlige folk. Fortet var ganske så ugjenomtrengelig for fiender, noe som spanjolene fant ut av. De kom til regionen for å erobre alt de kunne erobre i en utømmelig tørst etter gull og andre edle metaller. Spanjolene klarte ikke å komme seg inn i fortet, men de overnattet utenfor fortet helt til det ble tørkeperiode og Chachapoyasene måtte stikke hodene ut for å finne vann.
Typisk rundt Chachapoyas hus

Typisk rundt Chachapoyas hus

Oss i Kuelap inngangen

Oss i Kuelap inngangen


Meg og Torunn gikk og vandret litt utenfor resten av gruppen. Vi gikk opp inngangen for de adelige, men så måtte vi gå ned igjen og finne inngangen for bøndene hvor resten av gjengen hadde gått opp. Vår gruppe var på ca 10 folk, og vi hadde hele Kuelap helt for oss selv. Det er ihvertfall ingenting som Macchu Picchu. Guiden vår snakket kun på spansk, men heldigvis hadde vi 2 amerikanere til å oversette alt for oss. Det var litt flaut å være de eneste turistene i hele gruppen som ikke snakket spansk, men det gjorde meg bare enda mer bestemt på å lære meg språket.
Chachapoyasene bodde i runde hus med stråtak, litt som «The Flintstones». Når noen i familien døde så gravde de et hull i gulvet på hytten sin og puttet dem nedi hullet. De trodde at sjelen deres skulle beskytte huset fra onde ånder.
De var generelt sett ikke noe særlig glad i onde ånder.
Urørte ruiner i nord-Peru

Urørte ruiner i nord-Peru

Når noen var syke så skyldte de også på onde ånder, men heldigvis hadde de funnet på en fin-fin løsning. Guiden viste oss bygget som var «legestuen» til Chachapoyas folka. Der brukte de et skarpt instrument for å meisle et hull i hodeskallen på syke folk. Det var en grei måte å slippe ut alle de onde åndene som satt fast inni hodet. Arkeologene hadde funnet massevis av skjelett med hull i hodet.
Vi så flere Lamaer som gresset rundt de forlatte ruinene. Lamaer er noen uvennlige dyr. Det har jeg funnet ut av på den vanskelige måten.
Kuelap er et ganske fint sted å besøke, imponerende ruiner, historie og beliggenhet. Takk og pris for at det enda ikke er kommet på «the Gringo trail».
Vi tok den hårreisende turen tilbake til Chachapoyas og begynte å planlegge nye eventyr. Vi droppet planene våre om å dra lenger sør enn Kuelap for å se diverse andre fjellbyer,ruiner og mummier. Vi hadde fått nok av å risikere livet vårt på veier som ikke burde være for noe annet enn hest og kjerre.
Vi tok en nattbuss mot en by på nordkysten som heter Trujillo. Ironisk nok akkurat som bussen som 2 uker senere styrtet utenfor et stup og drepte 35 ut av 40 mennesker ombord. Trygge veier her er bare en illusjon.

 Posted by at 10:41 pm