aug 142013
 

Etter en måned i Bolivia  hadde vi fått et ganske bra inntrykk av Bolivianerne. Det fortjener en liten kolonne: En liten anekdote om bolivanere: Bolivanere er en merkelig flokk. Genuint de merkeligste folka vi har truffet.

Bolivia flagg

Bolivia flagg

Før vi dro der hadde jeg nettopp lest en artikkel i avisen om de 100 mest ugjestfrie landene i verden. Bolivia tronet på en soleklar topp. Jeg tror ikke på slike generaliseringer før jeg faktisk har vært i et land selv, så hadde ikke så mye tro på det. Det viste seg at det faktisk stemte ganske bra.  Bolivianerene er bortimot de mest uvennlige folk jeg noensinne har truffet i de 70 landene jeg har vært i. De eneste som kom veldig nærme i den konkurransen er grenadinerne, som også var utrolig utilnærmelige. Bolivia er også det fattigste landet i Sør Amerika, mye grunnet det at andre land har utnyttet alle naturressursene i landet i hundrevis av år. Spanjolene stakk av med det meste av sølvet, amerikanerne har tatt mesteparten av oljen og andre ressurser. Men det er ikke bare derfor. Bolivianerne HATER penger. Ihvertfall var det konklusjonen vår etter å ha tilbragt en måned der.
Typisk Bolivia butikk

Typisk Bolivia butikk

Folka som eide små kiosker jobbet aktivt imot oss når vi prøvde å kjøpe noe der.  Vi bodde 2 uker i Coroico, en landsby som ligger i fjellene 3 timer øst for La Paz.  Hver gang vi var i landsbyen for å kjøpe inn mat så måtte vi innom minst 5-6 forskjellige småkiosker ettersom ingen av dem hadde alt vi trengte. I kiosken satt det ofte en eldre dame og så på TV. På intet tidspunkt kom hun med høflighetsfraser, eller i det hele tatt anerkjente at vi var i butikken hennes. Når vi spurte henne et enkelt spørsmål om en av varene kom hun bare med en liten gryntelyd som ikke svarer på noenting. Sjokkert la vi fra oss varen og fortsatte til neste kiosk. Der tok jeg en pakke med havregryn fra hyllen for å titte på den- butikkdamen kom løpende og la den tilbake i hyllen, kjempesinna fordi jeg drev å rotet til hyllene hennes. Det var nødig noen vits å prøve og forklare at jeg ikke rotet, men faktisk hadde tenkt å gi henne penger for varen hennes. Sure og avvisende mennesker møtte oss overalt, pengene våre kunne liksågodt vært dekket med hundebæsj; det var ingen som ville ha dem uansett. Etter noen dager i byen hadde vi funnet kun en kiosk hvor mannen som jobbet der ikke ble sur hver gang vi ønsket å kjøpe noe, og han svarte faktisk på spørsmålene våre. Irriterende nok så står det ikke priser på noe som helst i butikker i Bolivia, så det ble veldig mange spørsmål for å fylle opp en handlekurv.
Bolivianere

Bolivianere

Jeg har prutet meg gjennom hele Sør-Amerika uten problemer, men i Bolivia tok det kun noen dager før jeg forstod at det var håpløst. Når folk som eier butikker faktisk ikke ønsker å selge ting så er det umulig å prute.  Bolivianerne har null forretningssans. De forstår ikke at de faktisk tjener mer på å selge meg genseren for 95 bolivianos enn å stå fast på de opprinnelige 100, selv ikke når jeg snur ryggen og går vekk fra dem. Det beste eksempelet på dårlig pruting var når vi skulle begynne å ta spansktimer i Coroico. Hun som eide hytten vi bodde i hadde kontakt med en spansk-lærer som skulle undervise med oss. Vi var blitt fortalt at det kostet 50 Bolivianos, men tenkte vi skulle ringe til henne for å prøve å prute prisen ned til 40. Vi ringte spansk-læreren og foreslo 40, og det neste hun sa var at vi måtte betale 35. Hun prutet sin egen pris ned…hvem kan forstå den taktikken. Det viste seg dog at hun var en spektakulært dårlig spansk-lærer, så det var egentlig ikke verdt 35 engang (ca 30 kroner timen). En dag på Isla del sol gikk vi innom en restaurant. Det var ingen til stede, men det dukket opp en sur eldre dame etterhvert. Hun tok motvillig imot ordren vår og satte igang på kjøkkenet. Hun satte maten på bordet vårt og forsvant.
Bolivia damer marsjerer

Bolivia damer marsjerer

Hun kom aldri tilbake, selv ikke når vi ønsket å betale. Vi prøvde å få kontakt, men det var fånyttes. Vi la igjen penger på bordet og gikk…det ble ikke noe tips på henne ihvertfall! En annen ting med bolivianere som vi synes var fantastisk irriterende var deres tendens til å lyve om alt.  Vi lærte oss fort at det var helt umulig å tro på ting vi ble fortalt. Den leksen lærte vi allerede en av de første dagene vi kom til landet. Damene på busselskapet fortalte oss at de hadde 2 busser som gikk samtidig på den 12 timer lange strekningen mellom Uyuni og La paz. Vi burde for all del ikke ta den billige bussen ettersom den var full av lokale fattige bolivianere, stoppet hver 100 meter og var veldig utrygg for en intetanende turist. Vi valgte å betale 50% mer for den «gode» turistbussen. Når klokken ble 20.00 kom en skitten, stygg, gammel buss full av bolivanere…og det var vår buss. Det var den «gode» bussen vi hadde betalt ekstra for. Det ble den mest ubehagelige nattbuss-opplevelsen vi hadde hatt noensinne. Det var grusvei nesten hele natten, den stoppet konstant og tok på fullt lys OG musikk midt på natten, og vi måtte sitte med knærne opp til haken fordi det var så lite plass til setet foran. Det ble den siste gangen vi tok nattbuss i Bolivia, men dessverre ikke siste gangen bussfolk løy til oss. I Copacabana ved Titicacasjøen prøvde vi å finne en buss til La Paz. Siden det ikke var noe som ligner på en terminal der måtte vi bare snakke med folk som solgte billetter i den gaten hvor alle bussene og minibussene gikk. Vi hadde 5 folk som alle pratet i munnen på hverandre i forsøk på å selge oss billetter.
Lokal Bolivia indianer-dame

Lokal Bolivia indianer-dame

Alt vi ønsket var å finne den første bussen som gikk, ettersom alle var samme prisen. Det viste seg å være umulig. Vi kjøpte billetter av en dame som sa at bussen hennes gikk «horita» eller «et lite øyeblikk». Vi spurte når det øyeblikket kom og hun sa 5 minutter. En time senere satt vi fremdeles og ventet på at bussen skulle gå… og det var etter alle de andre bussfolka vi hadde snakket med hadde kjørt. Det var ekstra irriterende siden det var på kvelden, og betydde at vi kom frem til La Paz midt på natten. Hver gang vi viste tegn til misnøye og prøvde å gå av bussen så kom sjåføren inn og ruset motoren litt slik at alle skulle tro at bussen snart gikk. Deretter gikk han ut på gaten igjen og fortsatte å rope « La Paz, horita!».  Fantastisk irriterende opplegg. Jeg er sikker på at det også finnes hyggelige Bolivianere, det er jo tross alt 25 millioner av dem…men vi var bare ikke heldig nok til å treffe noen av dem.

Andre bra artikler:

 Posted by at 9:59 am

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(required)

(required)