mai 262013
 

Turen videre ble en bedrøvelig affære. Først 2 timer i båten hvor det pøsregnet så mye at det ikke var en tørr flekk igjen i klærne mine. Deretter 2 timer i en humpete minibuss, og 5 timer i en vanlig buss til det mest gudsforlatte stedet vi har vært på sålangt. Vi gikk av bussen på et sted som het Baeza ettersom det ikke var noen direkte buss til byen Tena som var vårt endelige mål. Det var allerede mørkt ute, og vi spankulerte rundt på dette kalde stedet som egentlig bare var et stort truckstop. Vi gikk inn på en lokal cafe og jeg prøvde å kommunisere med de lokale patriotene mens Torunn var på do. Jeg spurte veldig enkle spørsmål på spansk; ¨hvor er bussen til Tena¨ og ¨når går bussen¨ og forskjellige varianter av de spørsmålene. De så på meg som om jeg var et romvesen, også begynte de å fnise. Greit nok at de aldri har sett en gringo før, men jeg ble seriøst frustrert. Her kommer jeg trøtt og lei etter en lang dag på reisefot også klarer jeg ikke gjøre meg forstått for de enkleste ting. Jeg gav opp og lot Torunn styre med dem. De ville ta bilder av oss, mens vi var bare mest bekymret for å komme oss vekk fra dette hølet. Vi kjøpte et enkelt måltid fra dem, og måtte løpe ut med maten i hånden når vi så bussen vår gå forbi på hovedveien. Vi trøkket i oss den ekle tørre risen med en liten kyllingbit, og jeg var så sulten at jeg også spiste salaten og den tørre stekte bananen (som smakte som den var stekt for 2 uker siden). Straffen for å spise det måltidet var 3 dager med veldig dårlig mage, noe som Torunn slapp unna siden hun ikke spiste den ekle gummi-bananen.
Bussen som tok oss til Tena er definitivt noe av det farligste vi har gjort sålangt på turen. Selv om det var bekmørkt og tåke ute så kjørte bussjåføren som om det gjaldt liv og død. Jeg begynte å lure på om vi var i en ¨speed¨ situasjon hvor en terrorist hadde montert en bombe som kunne gå av hvis ikke bussen kjørte i 150 km/t til alle tider. Jeg så ut vinduet hele tiden, bare for en falsk følelse av kontroll, selv om jeg åpenbart befant meg i en situasjon hvor jeg hadde null kontroll. Det var ingen fendere langs veien, og bussen kjørte centimeter unna kanten til alle tider. Nedenfor var det 100 meter rett ned langs fjellsiden. Det var ikke snakk om å bremse opp i svingene, bare fortsette i 100 km/t og tute litt sånn i tilfelle det kommer en annen sprø buss rundt hjørnet. Fakta er at om det hadde skjedd så ville vi alle ha dødd. Det var hårreisende skummelt. Livet mitt gikk i revy.

Stig og vill bjørn

Stig og vill bjørn


Mirakuløst nok kom vi frem til Tena, og noe av det første vi gjorde var å booke en høy-adrenalins aktivitet; rafting grad 4 på en av de beste elvene i området.
Merksnodig nese-pinnsvin

Merksnodig nese-pinnsvin


Tena i seg selv var ikke så mye å skrive hjem om, en usjarmerende filleby som luktet av oppkast. Vi var innom en liten øy på byelven hvor de hadde litt regnskog og noen dyr. Det var en positiv overraskelse. Ekornapene hoppet fritt rundt der, slik at vi fikk litt nærkontakt. I tillegg var det en søt liten vaskebjørn-lignende skapning der som kom løpende bort til meg og hoppet opp i fanget mitt.De hadde også noen slags pinnsvin-vesener med store snuter. Det er alltid morosamt når jeg får se et dyr jeg aldri har sett før.
..Og der faller alle i vannet..

..Og der faller alle i vannet..

Tilbake i strykene!

Tilbake i strykene!

Giddi-up !

Giddi-up !

Vi dro på raftingen morgenen etter. Det var en måned siden vi sist skulle dra på rafting, men da ble det avlyst fordi det var for mye vann i elven.
Denne gangen var elven roligere, og vi hadde den Ecuadoriske raftingmesterskap-vinneren som instruktør. Det var bare oss og et amerikansk par i flåten. Det var fantastisk artig, selv om vannet var iskaldt, og det var uunngåelig å bli våt. Vi fikk ri flåten, og i tillegg flyte litt rundt i bølgene med redningsvest. Det ble veldig mye vann inn i nesen på den måten. Det varte i 4 timer, og var så verdt pengene (400 kroner). Det ville kostet 3-4 ganger mer å gjøre det i Norge.

Etter Tena fant vi ut at vi skulle dra tilbake til jungelen,bare i en annen nasjonalpark en sist. Etter noen timer på en skikkelig «Chicken bus» kom vi til en elv hvor vi måtte ha en privat båtmann til å ta oss lenger inn i jungelen til en bortgjemt liten hytte. Perfekt! . Vi betalte noe slikt som 90 kroner natten for vår egen hytte med toalett, og inkludert alle måltidene. Vi ble der noen dager og slappet av med jungeldyrene. Vi var innom et redningssenter for ville jungedyr, og fikk lære en del om hvor vanskelig det er å være dyr i en jungel hvor de lokale dreper alt som beveger på seg med tanke på middag.
Det var ikke så lett skulle det vise seg. Vi hadde vurdert å jobbe frivillig som veterinærer der, men det var litt for «etablert», masse turister der og mange tyske tenåringer som jobbet frivillig.
Det var mange søte aper der, og noen vakre flodsvin(mitt favorittdyr).

Capybara i Ecuador jungel

Capybara i Ecuador jungel

Vi dro fra jungelen til en by som heter Banos (som betyr toalett, eller bad). Der bodde vi med en couchsurfer som heter Juank. Jeg hadde bestemt meg for at vi skulle couchsurfe minst en gang i hvert land vi drar til, men det viste seg å ikke være så lett ettersom vi aldri planlegger noenting. Mesteparten av tiden vet vi ikke hvor vi kommer til å være 3 dager frem i tid, og da blir det vanskelig å finne couchsurfere i siste øyeblikk. Juank aksepterte meg kun fordi han aksepterer alle som vil bo hos ham, uten kriterier. Han hadde ikke engang lest profilen vår når vi traff ham. Juank fortalte oss at han har hatt over 4000 fremmede mennesker i huset sitt i de siste årene.

Oss og couchsurferen Juank

Oss og couchsurferen Juank


I Banos har han et stort hus for seg selv, med mange rom. Det var egentlig akkurat som et hostel – fullt av reisende overalt hvor vi snudde oss. Siden det var 6 andre couchsurfere der så fikk vi den tvilsomme æren av å ligge på de skitne gamle sofaene i stuen. Faktisk første gang vi couchsurfer og faktisk måtte sove på en couch. Neste natten ble vi flytttet inn på en gammel madrass på gulvet på en av rommene. Toalettet var muligens det skitneste og mest illeluktende toalettet jeg har sett. Det er sånn det blir når han som bor der ikke gidder å vaske noe, og ingen av gjestene vasker noe som helst heller. Vi bestemte oss for å ikke dra til et ¨couchsurfer-samfunn¨ igjen. Da kan vi liksågodt bo på et hostell hvor de faktisk vasker og slikt. I Sør Amerika couchsurfer vi ikke for å spare penger, men for å treffe lokale folk. Et rom på et hostel i Banos kostet tross alt kun 30 kroner.
I Banos var det ganske mange turister. Det var flere hosteller enn vanlige privathus i sentrum av byen. Det var en ganske fin fjellby omringet av daler og høye fjell.
Banos dalen

Banos dalen

Torunn etter ziplining

Torunn etter ziplining

Rett ved Banos er det også en aktiv vulkan som spruter ut lava konstant. Vi fikk ikke sett lavaen ettersom fjellet var omringet av skyer så lenge vi var der, men vi har tross alt sett aktive vulkaner før. I Banos har de lokale en tradisjon å lage en slags myk toffee. Overalt i byen så vi dem kaste svære toffe klyser opp på en liten krok i butikken. Det virker som de gjør det for å forme den. Hvor hygienisk det er å kaste mat oppå en gammel og uvasket krok kan nok diskuteres.
Mann som lager Taffy

Mann som lager Taffy


Vi leide sykler og syklet 40 kilometer nedover dalen. Det var et veldig idyllisk fjellområde med haugevis av fosser langs veien. Vi bestemte oss for å gjøre en zipline langs veien. Det var et ganske fint sted hvor linen gikk over en dal og en svær foss. Det kostet bare 50 kroner, noe som er helt kurrant. Jeg ble litt bekymret når jeg så hvordan de festet selen på de som gikk foran oss. De tok et lite tau fra selen og surret det rundt metalldingsen som var festet på linen. Det var ingen carabin kroker eller knuter, det var bare et tau som var festet i selen vår og surret noen ganger rundt metallet. Bekymringsfullt, men vi overlevde begge to.
Vi var også innom badet som har gitt Banos navnet sitt. Det var ganske bedrøvelig. Det var kun 2 basseng der, det ene var varmt nok til å koke hummer i, mens det andre var fullere enn en gjennomsnittlig sardinboks. I det varme bassenget klarte jeg ikke holde føttene oppi i mer enn 20 sekunder, så vi presset oss oppi det lunkne bassenget. Der var det så tjukt med Ecuadorere at vi berørte fremmede på begge sider. I tillegg var det unger som lekte i bassenget. Det var det mest tarvelige «termalbadet» jeg noensinne har vært borti.
Banos lever ikke opp til navnet sitt i den forstand.

Vi dro videre til en annen liten fjellby som heter Alausi. Der har de et tog som går langs en veldig fin strekning som heter ¨diablo Nariz¨. Vi fant fort ut at det ikke var verdt å gjøre det. Skikkelig turist gimmick. Toget koster 25$ og varer i 2 timer. Det er bare for turister, de har til og med noen danse damer for turistene. Dansedamer som danser en time i strekk kun for tips fra de rike turistene.

Nettopp kommet til Alausi

Nettopp kommet til Alausi

Byen i seg selv var fin nok, masse ecuadorianere med spesielle kostymer. Alle damene har svære brune hatter og fargefulle kjoler, mens mennene har en artig liten grønn dress. Vi var på søndagsmarkedet hvor de solgte alt fra 50 forskjellige typer poteter til marsvin og kaniner.
Etter en dag gikk turen videre til den nest største byen i Ecuador; Cuenca. Den var ganske annerledes fra det vi hadde sett av resten av landet. Ingen Ecuadorere med fine kostymer og hatter, mer Mesztizoer og gringoer. Det var mange hvite mennesker der, mest amerikanere. Alt var veldig rent og moderne i Cuenca, og det var massevis av veterinærklinikker. Man kan alltid måle velstand på antall med veterinærklinikker som er på et sted. Det er et sted hvor folk har råd til den luksus det er å ha kjæledyr, og i tillegg penger til å få dem fikset når de er syke og vaksinert for å unngå sykdom.
Den siste byen vi besøkte i Ecuador var et annet sted som var overkjørt av amerikanske innflyttere; landsbyen Vilcabamba i Andesfjellene. Det var første sted vi kom til hvor det virket som alle snakket engelsk, selv kelnerne. Ikke nødvendigvis en bra ting, vi prøver tross alt å snakke spansk overalt vi drar.
Katt i Vilcabamba

Katt i Vilcabamba


Hostellet vårt var i fjellene over landsbyen, et godt stykke unna. Overalt i Ecuador hadde vi sett brosjyrene for dette hostellet, og det var grunnen til at vi dro til Vilcabamba. Vi planla å bli der en dag, men likte oss så godt at vi ble der i 5 dager, fordelen med å reise uten planer.
Det er massevis av turterreng i området rundt Vilcabamba, og vi fikk sett ganske mye av det på tiden vi var der. Veldig annerledes fra norsk turterreng, en smule varmere også.
Vi ble kjent med de som jobbet der og med engang de fikk høre at vi er veterinærer så ble vi satt til å fikse diverse problemer for de 3 hundene deres. Vi fikk ikke noe avslag selv om vi fikset hundene deres!
På tur i fjellene

På tur i fjellene


Hostellet var mer som en resort hvor de hadde alt man kan ønske seg for å slappe av. Det var et ultrafint rom, stor restaurant med god mat og utsikt over hele dalen. De hadde også en svær hage med hengekøyer, en pub og et massasjeinstitutt! Perfekt sted å tilbringe tid uten å gjøre noe som helst!
Vi hadde en litt spesiell opplevelse på dormen hvor vi var. Det var helt fullt der, oss og 5 andre folk. 4 av de andre som var der var ypperlige romkamerater, men hun femte passet ikke inn. Hun var en amerikansk dame i 60-årene som var på hostellet sammen med en gruppe med andre amerikanere. Hun hadde valgt å sove på dormen fordi hun ikke ville sove på rom med vennene sine i frykt av å forstyrre dem. Å forstyrre alle de andre i sovesalen vår var ikke noe problem dog. Hun var en av de verste snorkerne som tenkes kan, hun hadde til og med tatt med seg ørepropper til alle sammen. Veldig omtenksomt. Dessverre så var ikke snorkingen det største problemet med henne. Hun hadde også en tendens til å lage sexlyder i timesvis mens hun sov. Veldig høye sexlyder. Og hun snakket i tillegg i søvne. Hun sa ting som ¨Oh no, YOU`re not done yet mister!¨ ¨keep going, that feels good!¨ ¨Oh my god, that`s soo big¨.
Ikke ting man har lyst å høre en dame i 60-årene skrike ut i et rom med 6 andre folk. Heldigvis så var det en sovesal med 2 etasjer. Hun lå oppå en hems med 2 jenter, og meg og Torunn og et annet par lå i hver vår dobbelseng nede.
Til tross for behov for ørepropper så ble vi i Vilcabamba i 5 dager, 3 mer enn planlagt. Da tiden var inne for å dra videre til Peru, tok vi en titt på kartet og fant ut hvor nærmeste grenseovergang var. Det var den minst brukte grenseovergangen til Peru, ut av 3. Vi grublet ikke videre på hvorfor det var slik, planen var å dra til Chachapoyas i Peru, og grenseovergangen nærmest Vilcabamba virket absolutt som den beste å ta. Da vi fikk vite fra hostellet at det i tillegg gikk en nattbuss rett fra utsiden rundt midnatt, så var planen klar. Dette skulle gå som smurt, ettersom vi skulle nå grensen tidlig på morgenen og ha hele dagen på oss til å nå Chachapoyas… Så feil kan man ta…

Andre bra artikler:

 Posted by at 8:10 pm

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(required)

(required)