apr 292013
 

Etter 5 uker i Colombia tenkte vi at det var på tide å komme seg videre, selv om vi gjerne kunne blitt der i 2 måneder til. Dessverre så har vi et tidskjema å holde oss til. Det er ikke så lett når man bare har 15 måneder å reise på, det er tøft å bestemme seg for hvor man skal dra og hvor man skal droppe. Det er vanskelig å være oss rett og slett.

Endelig i Ecuador !

Endelig i Ecuador !


Det neste målet vårt var en by som heter Otavalo som ligger helt nord i Ecuador. Det ble den lengste reisestrekningen vi hadde hatt så langt på turen. Det tok 5 busser, en taxi og 20 timer å komme seg til Otavalo. Vi passerte spektakulære fjellkjeder i sør-Colombia på veien, og krysset grensen til Ecuador uten problemer.
Ecuador ga et veldig positivt førsteinntrykk; svinbillige busser (2$ for 3 timer), hyggelige folk og store flasker med øl. Bussen til Otavalo droppet oss av midt i ingenmannsland og sa at vi var i Otavalo. Det var en smule forvirrende. Vi gikk rundt og var seriøst skuffet over Otavalo; 10-20 falleferdig hus og en bensinstasjon, vi hadde hatt litt høyere forventninger. Så traff vi en fyr som pekte mot en fjern horsiont og sa at det var Otavalo. De tullingene på bussen hadde tydeligvis lurt oss til å bli med deres buss selv om den ikke gikk forbi Otavalo. Vi måtte ta en taxi i 15 minutter til vi kom til det som faktisk var Otavalo. Det kostet oss den nette sum av 5 kroner, veldig frustrerende.
Otavalo utsikt

Otavalo utsikt


Otavalo er best kjent for lørdagsmarkedet sitt. Det er det største i hele Ecuador, og omfatter alle mulige forskjellige ting, fra levende dyr til tekstiler, skinnjakker, lamagensere og gatemat.
Folkene der er etterkommere av Otavalo indianerne som var der lenge før spanjolene kom og skapte problemer. På det tidspunktet var vi mest vant til «mestizoer» som er størstedelen av befolkningen i Colombia. De er etterkommerne til spanjolene mikset med de lokale indianerne. Otavalerne ser ganske så annerledes ut. De fleste damene gikk med tradisjonelle kjoler, og spesielle gullsmykker på halsen. Mennene hadde alle veldig langt og glatt hår og en liten søt hatt. De er i tillegg bittesmå, noe som funket helt greit for meg hver gang det var en eller annen folkesamling.
fugl med fint hode

fugl med fint hode


Første dagen var vi en rundtur i området rundt Otavalo. Det er en fuglepark ikke så langt fra byen. Den største attraksjonen der er de gigantiske kondorene, verdens største fugl. De kan ha et vingespenn på over 3 meter.
De var ikke de vakreste fuglene jeg har sett, men likevel litt av et syn. Jeg gleder meg til å få sjansen til å se dem i naturen når vi kommer ned til sør i Peru.
Hauk og unger

Hauk og unger


I fugleparken har de også en del ørner og falker som hadde diverse skader. De opererer som et slags redningsenter for fugler, så det var heldigvis ikke som en zoo.
Vi var der akkurat i tide til å se en oppvisning med noen av falkene. Det var ikke så veldig imponerende. Faktisk så var det mer underholdende å se på de eneste andre publikummerne som var tilstede; en barneskoleklasse.
styggingen

styggingen

Masse bittesmå Otavaloere, nesten umulig å se hvem som var jenter og hvem som var gutter ettersom alle hadde like langt hår. De var livredde når fuglemannen satte en svær hauk rett ved muren der de satt, men alle spurtet likevel ned til ham når han spurte hvem som ville holde en av de mindre haukene.
Vi gikk tilbake til Otavalo, og traff noen fine fjellgriser på veien. De likte epleskrotten min. Jeg liker griser, spesielt slike som er litt hårete.
Resten av dagen brukte vi til å dra til noen av landsbyene rundt Otavalo, og deretter langt opp i fjellet til en innsjø i en vulkan. Innsjøen lå på godt og vel 4000 meter, så vi ble litt kortpustet når vi kom opp der. Det lever ville marsvin der oppe rundt innsjoen. Jeg har alltid hatt lyst å se marsvin i sine ville omgivelser, men det skulle vise seg at de var litt sjenerte til at vi klarte å finne dem… alternativt så har de lokale spist dem alle sammen. Når skal de Ecuadorerene slutte å plage disse små søte gnagerne! Kanskje vi burde starte en Facebook kampanje.
Marsvin til inspeksjon

Marsvin til inspeksjon


Vi gikk på dyremarkedet på lørdagsmorgenen. Det ble litt av et kultursjokk. Dyrevelferd er ihvertfall ikke et ord i det Ecuadorianske vokabularet. Det er ikke et sted for sarte sjeler, eller sarte veterinærer, heldigvis er vi ingen av delene.
De lokale gikk rundt med marsvin i poser(!). Det kunne ligge 20 sprellende marsvin i en vilkårlig pose. Noen av marsvinselgerne hadde dem i runde innhegninger på bakken, og de som var interressert i å kjøpe dem kunne plukke og velge. Selgerne løftet dem opp med hodet og kastet dem tilbake til buret hvis kjøperen ikke ble imponert. Hvordan de bedømmer de stakkarslige gnagerne er ikke så lett å forstå. For meg så de ganske like ut alle sammen.
Masse marsvin til salgs

Masse marsvin til salgs


Vi fikk med oss at en av de største marsvinene der var gravid, og derav verdt en del mer. Hun som solgte den ville ha 7$ (40 kroner) for den. På restaurantene selger de stekt marsvin for ca 25$(140 kroner) med tilbehør.
For oss fra vesten så virker det kanskje litt rart å avle disse små kosedyrene til middag, men i Ecuador har de gjort det helt siden marsvinet ble domestikert for 7000 år siden. Marsvin har bare vært et kosedyr i 400 år, siden spanjolene tok dem med tilbake som kosedyr til dronningen.
Det var litt tøft å se hvordan de behandlet dem, veldig røft. Folk i Norge hadde fått sjokk om man løftet opp et marsvin etter hodet og deretter kastet ham en meter ned på bakken.
Som veterinær må jeg alltid være ultra forsiktig med hvordan jeg løfter dyrene på klinikken. Ikke for dyrene sin skyld, men for eierne som ofte behandler kjæledyrene som babyer.
Stakkarslige katter på markedet

Stakkarslige katter på markedet

Torunn med Ecuadorere

Torunn med Ecuadorere


Som veterinær var det også ganske kjipt å se kattungene som de solgte på det samme markedet. De var alle seriøst dehydrerte og apatiske. Noen av dem bare lå på toppen av et bur med masse høns uten å gjøre forsøk på å klatre ned. Noen andre katter vi så lå i et lite bur i solen, mens en haug med høns og duer gikk oppå buret deres. Det var fuglebæsj i maten deres og på kattene, og i tillegg intet vann tilgjengelig. Det var mye slikt på markedet, og det er veldig vanskelig å komme å fortelle folk at de må gjøre ting annerledes når det er slik det er blitt gjort i hundrevis av år.
En annen del av markedet var det kuer til salgs. De fleste av dem var tynne, og sannsynligvis fulle av orm. En dame solgte også alpakkaer, fantastisk stilige dyr. Jeg hadde veldig lyst å kjøpe meg en alpakka ettersom de bare kostet rundt 600 kroner. Det er sikkert veldig praktisk å ha med seg en alpakka på reise rundt i Sør Amerika. Den kunne bært bagasjen vår, og holdt oss varme på de kaldeste hostellene. Jeg prøvde å overbevise Torunn, men hun mente at det kom til å bli et problem å få den med på bussene.
Det var også griser på markedet, men de hylte hver gang noen prøvde å røre dem. Vi så en dame med en sau i et skjerf på ryggen, akkurat som en baby. Andre Otavalo damer bærte rundt på 4-5 levende høner opp-ned, mens andre hadde valper i poser.
Det var faktisk folk som solgte fersk mat på dyremarkedet….fantastisk uhygienisk å selge kjøtt og grønnsaker midt blandt alle dyrene og all møkken der.
Dyremarkedet var litt av et sjokk på sansene. I den respekt var det bedre på de andre markedene. På matmarkedet hadde de veldig mye som vi ikke ville kvalifisert som mat. Vi tenkte egentlig å spise lunsj der sammen med de lokale, men det var vanskelig å finne noe som fristet som mat.
Torunn kjøper genser

Torunn kjøper genser

Stekte tarmer noen?

Stekte tarmer noen?

Det var ikke om prisen å gjøre, ettersom man stort sett fikk fullt måltid med drikke for rundt 1$. Det var bare det at stekte grisetarmer eller kokte spiserør fra høne ikke frister så mye uansett hvor sulten jeg er. Det var mye tarmer og innvoller der, og alt regnes i kategorien mat.
Vi gikk derfra like sulten.
Mesteparten av Otavalo markedet var dedikert til tekstiler. De fleste som var der solgte stort sett de samme sakene; alpakka gensere i hundrevis av varianter, ponchoer, sokker og luer. Jeg hadde orginalt tenkt å kjøpe en alpakka poncho, men bestemte der og da at det så litt for lobo ut til å kunne funke hjemme. Jeg ville kanskje sluppet unna med litt fnising så lenge vi er i Sør Amerika, men når vi kommer tilbake til Norge ville det blitt rålatter hvis jeg hadde vist meg offentlig. Poncho i Norge vil kun funke for eksentriske, overvektige middelaldrende damer, og selv med dem er det helt på grensen av akseptabelt.
Med den logikken endte vi opp med å kjøpe hver vår alpakka genser, i tillegg til strikkesokker og lama-luer.
Det er ihvertfall nok rom for pruting der ettersom alle har de samme sakene.
Til alle som drar til Otavalo vil jeg gjerne si at det er best å holde seg unna meksikansk mat der, de vet ikke hva de driver med, dog Margaritaene er ikke så verst.

Du vil også like disse inleggene:

  • ingen relaterte innlegg
 Posted by at 6:35 pm

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(required)

(required)