feb 152013
 

Jeg var glad til når vi tok en liten postbåt fra Union island til en annen liten øy som het Carriacou, og faktisk var et annet land – Grenada. Folka der var litt vennligere, beviselig med at vi faktisk fant en lokal kar å bo med gjennom Couchsurfing websiden.
Fitzroy var en artig type med et fint hus rett ved sjøen. Han jobbet som nattevakt på en havn i nærheten, så han sov stort sett hele dagen. Det var ikke så lett å sove der ettersom jeg sov oppå biljardbordet hans, og det var mye bråk der.

oss, Fitzroy og alle hundene hans

oss, Fitzroy og alle hundene hans

Hanene kykkeli-kooet, de 5 hundene hans bjeffet, og han likte å sove med TV-en på fullt volum som han skrudde på klokken 6 på morgenen. Han var en hyggelig type på kvelden når han var våken, men han ville ikke bli med oss ut når vi inviterte ham med på steder. Vi fant senere ut at det var fordi han ikke var heterofil, og i Grenada så kan han risikere å bli banket opp om han viser seg ute blant folk.
Vi nevnte i forbifarten at vi var veterinærer og at vi hadde sent en melding til den lokale veldedighetsklinikken uten å få noe svar. Tilfeldigvis viste det seg at Fitzroy var gode venner med eieren av klinikken, en amerikansk dame som heter Kathy.

Torunn og Stig opererer nok engang !

Torunn og Stig opererer nok engang!

Han ringte til Kathy og jeg fikk snakket litt med henne på telefonen. Dagen etter var vi innkvartert på dyreklinikken og opererte på de lokale hundene. Det ble et veldig spontant opplegg så vi var ikke de eneste veterinærene der, det var også en eldre dame fra Canada som hadde mest lyst å styre sjappen på egen hånd. Kathy og mannen hennes- Hans, var utrolig hyggelige og lette å ha med å gjøre. Vi bestemte oss for å feire jul sammen med dem istedenfor å dra til Trinidad slik som orginalplanen var. Vi forandret flybillettene til dagen før nyttår slik at vi fikk 2 hele uker bare på Carriacou. De 2 ukene gikk veldig fort. Vi fikk hjulpet en del dyr, tilbrakt mye tid på stranden, og drukket utallige liter med rom. Rom, rom og mere rom er mottoet.
Julefeiringen her er mye mer avslappet enn i Europa, og definitivt mye mindre stressende. Det var ingen julepynt, ingen gir hverandre gaver og ingen stresser. De har en del lokale tradisjoner for å markere høytiden. Det mest åpenbare er en liten festival som heter Parang.
Parang er utrolig morsomt å bivåne. Siden Carriacou er en liten øy så er det ikke mye som skjer på denne øyen som slipper unna sladderpressen. Alt som har skjedd, og blitt sladret om i løpet av året, blir laget morsomme sanger om slik at alle kan le av det. Det er det som er essensen av Parangen – lokale maracas og tønnetrommer blir brukt i sanger som gjør narr av dem som har tabbet seg ut.

En pasient som mistet et øye

En pasient som mistet et øye

Vi kjørte med Kathy og Hans i deres utrolig digge åpne øy-bil

Oss i verdens kuleste øybil !

Oss i verdens kuleste øybil !

(uten vinduer, frontvindu, dører eller noe som helst annet unødvendig) langt opp i fjellet til der hvor Parangen var.
Det var 7 band som konkurrerte om å vinne, og første del av showet bestod i at alle skulle fremføre den samme sangen (en eller annen Jesus-julesang). Heldigvis ble de dømt på antrekk og fremføring på lik linje med kvaliteten på musikken, noe som betydde at vi fikk et veldig komisk sceneshow å se på. De hadde de sprøeste kostymene og dansene jeg har sett.
Når de var ferdig å synge om Jesus så skulle alle fremføre forskjellige Paranger som omhandlet diverse saftig sladder fra det foregående året.

Vinnerbandet på festivalen

Vinnerbandet på festivalen

Det var veldig underholdende og morsomt, men meg og Torunn forstod stort sett ikke et ord av hva de sa. Selv ikke Kathy og Hans forstod dem, selv om de faktisk sang på engelsk (Karibien engelsk..). Vi sto bare der og nøt showet når plutselig alle i publikumet begynte å hyle og å kaste seg ned på bakken i latterkramper. Slik holdt det på i ihvertfall 3 timer. De tenkte nok at vi var noen skikkelig treiginger som aldri lo når de kom med «punchlinen» sin.

Parang band

Parang band

Vi fikk oversatt noen av historiene i ettertid og fikk med oss at det var en kar som hadde drevet å hatt seg med massevis av ungjenter uten at konen visste det. En dag fikk han hjerteproblemer mens han holdt på med en av damene sine fordi han hadde tatt overdose med Viagra, så han ble tatt til sykehuset med en ambulanse.
En annen histore var om legen som hadde blitt tatt på fersken med en elskerinne hvorav elskerinnen hadde blitt kastet ut på gaten helt naken. Og i en annen Parang sang handlet det om de tullete lokale politimennene som tok bestikkelser og var late. Jeg tror de satte en morsom «spin» på akkurat den historien, litt rim og slikt.
Mine favorittgrupper var «Men from the mainland» (som var fra moderøyen Grenada som de regner som mainland på Carriacou) og en annen gruppe hvor alle var kledd ut som grønne alver med tights. Det var de grønne alvene som vant hele sjalabaisen, mest på grunn av en karismatisk liten negeralv med skjegg som skapte utrolig mye liv i opptredenen.
Det var hysterisk morsomt når vi kjørte tilbake i den åpne jeepen med Kathy og Hans, og en fordreid techno stemme dundret fra anlegget; «I am not a whore. I am not a whore.». Det var da en techno sang som passelig hadde tittelen «I am not a whore», ikke det man forventer at noen som er fra deres aldersgruppe har på mp3 spilleren.

Hans lærer Stig Karatetriks

Hans lærer Stig Karatetriks

Hans er også veldig glad i å trene, og han er en karateinstruktør i USA. Der har han visstnok vunnet massevis av priser på diverse karatekonkurranser. Han har selvsagt svart belte. Ene dagen når meg og Torunn satt og slappet av trengte han en karate partner til å øve noen triks på. Jeg meldte meg selvsagt frivilig. Han kastet meg både opp og ned og til siden. Jeg er bare glad at vi var venner og ikke fiender. Jeg lærte noen nye triks ihvertfall hvis det er noen som prøver å kødde med meg.
Det andre kjennetegnet på jul på Carriacou er «rum runners». Det er en gjeng med lokale folk som har med banjo og diverse andre strenginstrumenter og søppelkassetrommer og går fra dør til dør og tigger rom. Hvis de ikke får rom så blir et bråk, litt som julebukk for voksne. Det er fritt for alle å kaste seg på, men vi traff dem desverre ikke

snø...nei sandmann

snø…nei sandmann

ettersom vi var på fest på juledagen. Julaften feiret vi med å lage sandmann på stranden og ved å grille hamburgere på stranden på kvelden. Ingen gaver,ingen pynt og ingen formaliteter, det er jul på en karibisk øy.
På 1.juledag var vi på Fitzroy sin årlige julefest til inntekt for dyreklinikken. Han hadde et fint åpent hus (ingen vegger) rett ved stranden hvor vi hadde bodd 2 netter tidligere.
Alle gjestene hadde tatt med mat og drikke, så huset var fullt av karibiske

Fitzroy sin julefest

Fitzroy sin julefest

juledelikatesser, øl og uendelige mengder med hundrevis av forskjellige typer rom. Meg og Torunn bidro med en tzatziki dipp med diverse grønnsaker i tillegg til øl og den lokale rommen som het Jacks. Jacks er 80% alkohol og kommer med hodepinegaranti etter kun en slurk. Jeg er sikker på det kunne blitt brukt som rakettbensin. Etter 2 uker på øyen hadde vi enda ikke sett noen som drakk Jacks, men

mye god karibisk julemat

mye god karibisk julemat

hver gang det var et bål eller en grill som skulle tennes så var det Jacks som fikk æren av å væte veden.
Det var en heidundrenes fest, og klinikken fikk inn godt og vel 15000 kroner i inngangspenger og ved inntekt via en auksjon av diverse donasjoner fra lokale bedrifter.
Den ene uken vi var der tok vi noen dager fri fra klinikkarbeidet for å dra på en campingtur med Kathy og en haug med venninnene hennes. I åresvis har Kathy dratt på regelmessige campingturer til en liten ubebodd øy som heter «white island». Jeg var veldig beæret ettersom jeg var den første mannen som noensinne hadde blitt invitert med på tur.

På jakt med med harpun

På jakt med med harpun

Provisjonene var stort sett kun poteter og rom, masse rom. Båten til den lille øyen tok en halvtime, og det blåste og regnet hele veien…en dårlig start. Heldigvis hadde det sluttet å regne når vi kom til øyen. Med engang vi kom på øyen fant vi oss en liten teltplass innimellom noen busker på stranden. De andre jentene synes vi var altfor seriøse som drev å satte opp hjemmet vårt med engang ettersom de allerede var godt igang med rom og cola.
Vi hadde ikke tatt med noe mat ettersom planen var at vi skulle fange vår egen mat.

Jegeren klar for dyst

Jegeren klar for dyst

Jeg fikk æren av å bli med på jaktlaget, så de gav meg en svær harpun og en dykkemaske. Meg og 3 andre jegere dro langt ut fra øyen i en liten gummibåt. Vi stoppet ved revet som gikk rundt øyen, og hoppet uti for å finne middag. Det var min første gang som jeger etter tropiske fisk. Vanligvis så snorkler jeg bare for å ta bilder av fisken. Etterhvert så tok jegerinnstinktene over og jeg fyrte løs på alle de største fiskene jeg kunne finne. Jeg hadde ikke hjerte til å skyte de skikkelig fine fiskene (triggerfish og picassofish), uansett hvor store de var. Så det ble mest stygge fisk i nettet mitt, og noen få hummere som jeg fanget under diverse steiner. Jeg prøvde også å skyte en blekksprut, men den skjøt blekk på meg og forsvant ganske fort.
Proffene hadde fortalt meg at jeg måtte fange noen fisk som de kalte for «glass-eyes» som var røde med store øyne. Derfor så ble mestparten av fangsten min med disse storøyde røde fiskene. Når vi kom tilbake så viste det seg at de snakket om noen andre røde fisk med store øyne enn dem som jeg hadde fanget..urgh..

fisk blir tilberedt

fisk blir tilberedt

De andre hadde også fanget en haug med fisk, hummere og conch (store sjøsnegler). Det ble et skikkelig digg måltid ut av det hele. Tror aldri jeg har spist så mye, og så fersk hummer før.

sløyer fisk

sløyer fisk

Jeg fikk vite i ettertid at alle de fine røde fiskene jeg hadde fanget hadde blitt foret til hundene ettersom de visstnok ikke er så gode og har altfor mye bein.
Vi var 8 folk på øyen, og alle utenom meg og Torunn var fra forrige generasjon, men de kunne drikke!
Innen kvelden var over hadde 2 av damene drukket 4 flasker vin på deling, mens de andre damene hadde drukket 2 liter med sterk rum. Natten var ganske røff. Det regnet og blåste opp til storm. Det lynte og tordnet så mye at bakken rundt oss ristet, og jeg er sikker på at lynet slo ned på den lille øyen på et tidspunkt. Vi hadde valgt å campe midt i den verste tropiske stormen på månedsvis. På et tidspunkt var jeg ute av teltet midt i stormen for å feste stengene som hadde blåst vekk, og jeg trengte ikke engang lys i mørket ettersom det kontinuerlige lynet lyste opp hele stedet.

Stig oljet inn i babyolje og eremittkreps

Stig oljet inn i babyolje og eremittkreps

Det var ikke den mest behagelige natten for oss, men det var verre for noen av de andre damene som hadde et telt som ble oversvømt. Vi var bare heldig at det ikke skjedde med oss ettersom disse tropiske teltene ikke er bygget for dårlig vær.
Øyen var veldig liten, det tok ikke mer enn 5 minutter å gå fra den ene siden til den andre. Mesteparten av dagen gikk med til snorkling og drikking, men været var for dårlig til å slappe av på stranden slik som orginalplanen var. Jeg bestemte meg i et rastløst øyeblikk for at jeg skulle bestige det lille fjellet som var på øyen. Ingen ville være med, så jeg bestemte meg for å ta turen inn i ukjent territorium alene. Jeg kjempet meg gjennom mangrovene langs stranden helt til enden av øyen hvor jeg ble tvunget inn i buskaset som omringet det lille fjellet. Jeg hadde kun en shorts og ingen t-skjorte. Vel inne i buskaset følte jeg at det stakk overalt på kroppen min. Jeg var omringet av blodsugere, og ingen steder å gå. Jeg begynte å løpe i buskene før å riste dem av meg, men det var nytteløst. Jo nærmere jeg kom det lille fjellet, desto tjukkere ble buskaset. Grenene skrapte over hele kroppen min, og monstrene fortsatte å bite meg. Det var mygg, sandfluer, knott og flått som jobbet i synkronisitet for å felle byttet sitt; MEG!

Hummeren snart klar for fortæring

Hummeren snart klar for fortæring

Jeg bestemte meg for å gjøre retrett og spurtet tilbake gjennom buskene til jeg kom til åpent hav. Jeg hoppet i sjøen umiddelbart for å riste av meg de siste gjenværende parasittene.
Når jeg kom tilbake til leiren var hele kroppen min full av røde merker, sikkert over 100 bitt.
Det utrolige var at jeg var inne i buskene i under 10 minutter.

Moro i leiren

Moro i leiren

Allerede før jeg var kommet tilbake hadde det begynt å pøsregne og tordne igjen. Meg og Torunn satt kalde og trøtte i teltet vårt og håpet at det skulle slutte. Det blåste på en slik måte at det regnet inn i teltet, og det var ingenting vi kunne gjøre med det. Alle klærne, sengetøyet og luftmadrassen var klissvått. Vi var klissvåte og kalde. Det var ikke slik camping i Karibien skulle være!
Kathy sa at på alle de årene hun hadde campet på denne øyen så hadde det aldri regnet tidligere. Det var max uflaks.
Vi skulle egentlig bli en natt til, men vi tryglet båtføreren som kom med provisjoner, om å ta oss tilbake til Carriacou hvor vi ihvertfall kunne finne ly for stormen.
Han tok oss tilbake i stormen, og vi var endelig tilbake til sivilisasjonen. Vi følte oss som overlevende som var blitt reddet fra en øde øy, noe som faktisk var tilfelle.
Vi jobbet noen dager til på klinikken før Kathy kom med et nytt eventyr til oss. Hun ville ha oss med på rom-cruise til Tobago Cays med en veldig fin gammel seilbåt.

Scaramouche fra Pirates of the Caribbean

Scaramouche fra Pirates of the Caribbean

Seilbåten het Scaramouche,og var faktisk med i filmen «pirates of the caribbean» (Den første filmen). Vi kunne selvsagt ikke si nei til det. Vi dro ut med seilbåten og hadde en fantastisk tur gjennom the knall turkise vannet på vei mot Tobago Cays. Den ene fyren som jobbet på båten var faktisk med i filmen som en av piratene, og vi kjente ham faktisk igjen. han så virkelig ut som en pirat med manglende tenner og et stor smil, og hengslete gamle klær på seg.
Tobago Cays er en ubebodd gruppe med små paradisøyer.

På Scaramouche båten

På Scaramouche båten

Det er veldig mange seilbåter som legger seg der ettersom det er kjent for å være en av de fineste stedene i Karibien (og verden). Vi fikk snorklet med alle skilpaddene der, og truffet massevis av svære iguanaer som bodde på øyene vi ankret ved. Deretter var det tilbake på seilskuten for å drikke mer rom og spise god kariber mat. På det åpne hav lå meg og alle jentene oppi en hengekøye som var helt fremme på baugen av skipet. Der lå vi og nøt solen, lyden av skvulpende krystallblått vann, og rom drinker.

Stig stuper fra båten

Stig stuper fra båten

Vi var innom 5 forskjellige øyer hvor vi fikk snorklet og slappet av på strendene. Den siste øyen var en bitte liten øy som var bygget av snegleskall. Alle snegleskallene hadde dannet et fjell i sjøen hvor en luring hadde satt opp en pub for alle seilbåtfolka. Der hadde de rom-drinker av alle sorter!
Det ble den siste opplevelsen på Carricou før vi måtte videre til «the mainland» – Grenada!
Vi hadde bare 2 dager på Grenada før vi skulle videre til Trinidad.

Utsikt over St.George i Grenada

Utsikt over St.George i Grenada

Første kvelden ble vi med eieren av gjestehuset vi bodde på til en lokal fiske-festival på andre siden av øyen. Det var en morsom opplevelse med masse god lokal fiskemat og rastafolk med julenissehatter og trommer i full gang med rasta-juleviser.
Vi bodde på en strand som var et stykke unna hovedstaden St.George, men vi kom oss til byen med lokal transport. St.George er den fineste byen i karibien ifølge Lonely planet. 90% av husene på Grenada ble jevnet med jorden i 2007 når orkanen Ivan gikk amokk der.
Det er en veldig livlig by, mye liv og leven, mange lukter, både vonde, gode og fremmede lukter. Grenada er kjent som «island of spice» ettersom de dyrker mange

forhandler om frukt

forhandler om frukt

forskjellige typer krydder der. Grenada er faktisk verdens største produsent av muskat. På det lokale markedet var det hundrevis av boder, men alle solgte de samme tingene; frukt og 20 forskjellige typer lokale krydder; muskat, curry, chilli, oregano, pepper, mint, koriander, ingefær etc.
Vi kjøpte masse frukt til lunsj; mango, nyplukket banan, gyldne epler (spesiell karibien eple) og avocado.
Vi var også innom begge fortene i byen, det ene høyt oppe på et fjell utenfor byen og det andre sentralt i St.George. Ingen av dem var noe særlig imponerende, men det var god utsikt der.
På St.George fort var Grenada sin nasjonalhelt Maurice Bishop blitt henrettet i 1987, men ikke så mye har blitt gjort for å hedre helten. Der hvor han og etterfølgerne hans ble skutt er det nå en falleferdig basketball bane, og dette var inne i selve fortet.
Etter Maurice ble skutt sendte amerika tusenvis av marinesoldater til Grenada som styrtet diktatoren som styrte landet. Ganske mange folk døde.
Vårt beste minne fra St.George var når vi fant noe som vi tidligere hadde trodd kun var en myte; en ekte øl fra kran! Øl fra kran er sååå mye bedre enn de mini øl-flaskene som de selger på alle øyene i Karibien. De kostet 3 ganger så mye, men det var likevel ikke mer enn ca 25 kroner. Våre siste timer i Grenada ble tilbragt i lett brisen tilstand ettersom vi fortsatte å drikke denne mytiske drikken som vi kun fant et sted på 4 måneders reise. Takk og pris for kran-øl.
Reisen gikk videre til Trinidad og Tobago senere på kvelden, der vi skulle feire nyttårsaften dagen etter! Følg med videre!

 Posted by at 4:16 am
des 272012
 

P1020632Vi kom oss trygt frem til Dominikanske republikk etter å ha tilbragt 12 timer på reisefot, inkludert 7 timer i Miami. Det kostet også like mye som vi betalte for å fly fra London til Dominikanske republikk. Ganske latterlig med tanke på at Jamaica og Dominikanske republikk ligger rett ved siden av hverandre. Hvis det fantes direktefly så hadde det tatt 40 minutter. Det er slik det er å reise mellom de Karibiske øyene, det skal ikke være lett.
På flyplassen i Santiago ble vi plukket opp av en fyr som kjørte oss over fjellet til Sosua. Han stoppet ikke å snakke på de 2 timene det tok. Han var veldig interessert i å diskutere alle mafia folkene som tilsynelatende opererer i området. Han fortalte om en tysk leiemorder dame som hadde drept masse folk og flere politimenn. Hun ble heldigvis buret inne.
Torunn sov så jeg ble dermed den som måtte nikke høflig og si ¨hmm¨ annet hvert minutt.
Sosua var mye det samme stedet som vi husket fra sist vi hadde vært der. Vi tok en tur gjennom byen for å finne noe nattmatt og oppdaget at det var faktisk betydelig mange flere prostituerte der enn for 2 år siden. Tynne damer med unaturlig store pupper(dog Dom.repperne er velsignet på det området) i unaturlig trange og korte kjoler var overalt. Det samme med enslige middelaldrende menn som virkelig ikke så ut som de hørte hjemme i de gigantiske utendørs discobarene som dundret technomusikk.
Det er nok ikke et reisemål vi hadde valgt om det ikke var for at vi jobber for en veldedighet der og har en leilighet vi får bo gratis i. Det hjelper på reisebudsjettet.

Klar for amputering

Klar for amputering

Veldedigheten vi jobbet for der var et ganske annet kapittel enn den vi jobbet for i Mexico. Det var et utrolig deilig opplegg for oss veterinærene; vi bare kom der på morgenen og fikk kaffe og deretter lå det et bedøvet dyr på bordet vårt, ferdig klippet,skrubbet og klar til operasjon!
I tillegg så brukte de gode anestesimidler som gjorde at ingen av dyrene begynte å våkne opp mens vi opererte og ingen av dem blødde masse slik de gjorde i Mexico. Veldig deilig og avslappende å kunne operere på samlebånd uten at vi trengte å gjøre noe som helst med medikamentene.
Vi fikk også masse fritid til å slappe av og til å være litt turist. Den ene dagen vi hadde fri leide vi en moped(selv om noen av de lokale sa at det var ¨craaazy¨ å kjøre på veiene der) og kjørte til nummer 1 turistattraksjon i Dominikanske republikk som er et sted som heter ¨ 27 waterfalls¨. Som navnet lett hinter til så er det en dal hvor det er en elv med 27 veldig piktureske fosser som er gjort tilgjengelig for turister.

Dreamteam på nye veier

Dreamteam på nye veier

Det er ikke slike fosser som man ser i Norge som er gigantiske og faller hundre meter ned, men heller en serie med mindre fossefall. Disse får man lov til å klatre gjennom, hoppe ned fra eller skli gjennom helt til man kommer til bunnen.
Etter en humpete og strabisiøs kjøretur på mopeden hvor jeg hele tiden måtte unngå å kjøre ned i store og små livsfarlige hull i veien så var vi langt uti jungelen hvor fosseturen begynte.
Det var et alternativ å kun gå gjennom 12 eller 8 av fossene slik som 99% av turistene gjorde, men vi måtte selvsagt gå gjennom alle 27 (slik som enhver med litt eventyrlyst ville gjort).
Det var veldig moro å skli på naturlige rutsjebaner laget i fjellet som ledet ned til kulpen. Det var en veldig fin regnskog også, nesten ingen andre turister, kun lydene fra skogen. Langs stien plukket vi avocado, mango og pasjonsfrukt som vi spiste på veien opp til fossene.

Bading i kulpen

Bading i kulpen

Fosseklatring Puerto Plata

Fosseklatring Puerto Plata

På veien tilbake til Sosua stoppet vi innom Puerto Plata som er den største byen i området. Mens jeg kjørte på hovedveien kom en annen moped helt bort til min og mannen i baksetet begynte å rope på oss. Det var samme mannen som hadde begynt å mase på oss tidligere på dagen da vi fylte bensin. Samme mannen som maste så mye at jeg hadde miste konsentrasjonen når jeg skulle betale for bensinen at jeg hadde gitt 3 tusenlapper istedenfor 3 hundrelapper. Jeg var ganske irritert på fyren, men han var tilsynelatende bare en hyggelig mann som ville ¨hjelpe¨ oss.

På vei ned fra fossefallet

På vei ned fra fossefallet

Han begynte å kjøre foran oss i et forsøk på å dirigere oss mot sentrum(som vi allerede var på vei mot). Han strekte ut hånden hver gang det kom en sidevei slik at ingen skulle kjøre på oss fortapte turister. Vi prøvde å jage ham vekk, men det var ikke lett, han insisterte på å fortsette å tilby en tjeneste vi ikke ville ha. Når vi endelig kom frem til byen så begynte han selvsagt å spørre etter penger. Da var det ekstra deilig å kunne dra frem lommeboken og vise ham nøyaktig hvor knusktørr den var. Vi hadde ikke en eneste Peso igjen etter fossene.
Vi parkerte mopeden rett ved en bank på byens allmenning. Da kom det 2 folk løpende, han ene skulle ¨passe på¨ mopeden vår, selv om den sto på et sted med 20 andre mopeder, og han andre skulle vise oss til banken, selv om vi allerede var på vei mot banken. Han diltet etter oss en god stund ettersom vi ikke fikk penger ut fra noen av bankene. Etter den fadesen måtte vi bare dra tilbake til Sosua og begge idiotene måtte forlate oss uten å få en peso ut av oss.

Neste dag så ringte klinikken oss og ba oss om å komme innom for å sjekke en schæferhund som hadde problemer med føttene sine. Den stakkarslige bikkjen hadde masse sår på føttene sine, en skikkelig stygg infeksjon med masse larver i. Vi brukte god tid på å rense føttene, dra ut alle larvene, putte på antiseptisk, gi antibiotika og smertestillende etc.
Eieren av hunden var også eieren av et firma som tok turister med på safariturer på Dominikanske republikk. Han var så fornøyd med behandlingen at han gav meg og Torunn en gratis safari til den påfølgende dagen.

Vi synes det var en smule rart med safariturer i et land hvor det ikke er noen dyr og knapt nok noen interessante fugler, men vi kastet oss på, det var tross alt gratis !
Safarituren var i en ombygd lastebil full med tjukke amerikanske turister, så ikke helt vår stil. Det gikk ut på å kjøre langs landsbygden og titte på folkene som bodde der og hva de drev på med.

Unger på skolen

Unger på skolen

Vi fikk gå inn på en skole og se på lokale unger som drev med sitt og deretter inn i huset til noen katolikker som hadde jesus bilder overalt. Deretter fikk vi se noen planter – kaffebusk, kakaobønnetre,

Kakaobønnefrukt

Kakaobønnefrukt

ananasbusk, sukkerør og diverse andre planter. Det var en helt okei tur, men ikke noe jeg hadde betalt for. Vi avsluttet med Dominikansk middag (kylling, bønner og ris) også fikk jeg holde en liten krokodille, noe som jeg allerede hadde gjort noen uker tidligere i Miami.

Etter 2 uker med nesten bare avslapping i Sosua så dro vi ut til et amerikansk tannlegepar som vi hadde blitt kjent med sist gang vi gjorde veldedighet der.

Luksusvila ved sjøen som ble brukt til klinikk

Luksusvila ved sjøen som ble brukt til klinikk

De hadde en villa med svømmebasseng rett ved en forlatt strand. Der skulle meg og Torunn bo alene i 5 dager mens vi gjorde operasjoner ved svømmebassenget. Jeg er utrolig glad for at vi meldte oss til å gjøre frivillig arbeid med slike fordeler!
Vi var faktisk utrolig effektive på de 3 dagene vi opererte. Hver dag begynte assistentene å komme klokken 09.00 og de samlet sammen alle bikkjene og gjorde dem klar.

Felles operering

Felles operering

Alt meg og Torunn trengte å gjøre var å operere dem, også tok de vare på dem når de våknet opp. Noen var utrolig aggressive og glefset etter alt som beveget seg, så jeg følte meg utrolig priviligert som bare fikk dem i sovende tilstand.
Mesteparten av operasjonene vi gjorde var sterilisering av tispene og kastrering av hannhundene. Det var nesten bare tisper. Dominikanerne har en macho kultur. Mennene er veldig stolte og må alltid gi et inntrykk av å være tøffe og harde. Konemishandling er mer normen enn avviket. Derfor er det ikke så mange som like at vi kutter av ballene på hundene deres.
Det var noen andre operasjoner også, som var greit for å mikse ting opp litt. Vi fikk amputere et bakbein på en hund som var blitt påkjørt og jeg fjernet et øye på 2 forskjellige hunder.

Hundesterilisering ved bassenget

Hundesterilisering ved bassenget

Vi opererte over 60 hunder på noen få dager, som vi var ganske fornøyde med. Operasjonene gikk bare kjappere og kjappere helt til vi begge klarte å sterilisere en tispe på under 18 minutter (noe som vi sevsagt er veldig stolte over). Det var egentlig veldig korte dager, vi var stort sett ferdig før 15.00 slik at det var masser av tid for oss til å kose oss på stranden og ved bassenget.
Veldedighetsfolka var veldig greie og ordnet med både lunsj og middag til oss.

Torunn operer en klump på en mann

Torunn operer en klump på en mann

Den ene kvelden var det noe problemer med strømmen i huset vårt hvorav hun amerikanske damen som eide huset kom for å hjelpe oss. Hun var sinna på nattevakten som hun hadde ansatt fordi han ikke var der akkurat der og da. Når han endelig dukket opp kjeftet hun på ham på spansk og han kom med masse unnskyldninger.
Etter hun hadde gått hjem (hennes hus var 100 meter fra villaen vi bodde i) kom vakten bort til oss og begynte å klage og syte på spansk. Jeg fikk bare med meg litt av det, men han var visstnok ikke fornøyd med at en dame drev og fortalte ham hva han skulle gjøre. Det var greit når ektemannen kjeftet på ham, men ikke en dame, han er tross alt en ekte macho mann !
Vi var ikke så veldig interessert i å høre på klagingen hans, men siden han drev og viftet med en ladd pistol så tenkte vi det var best å være høflige. 10 minutter etter vi hadde lagt oss hørte vi skyting rett utenfor huset. Det var litt skremmende ettersom vi tenkte det hadde klikket for fyren, kanskje han hadde skutt sjefen sin!
Vi fant ut dagen etter at han skyter litt innimellom bare for å skremme potensielle tyver, ikke for å skremme uskyldige veterinærer!

Etter Sosua dro vi til Las Galeras som er en liten by ved Samana på nordkysten av øyen. Det er det beste stedet for snorkling og dykking, som var grunnen til at vi dro der. Det var et veldig idyllisk sted, vi bodde på et gjestehus som var langt langt unna nærmeste sivilisasjon. Det var mye fine strender der. Vi fikk ikke så mye sjanse til å snorkle ettersom det regnet de 3 dagene vi var der og i tillegg var jeg syk med ørebetennelse.

LAs Galeras

LAs Galeras

Jeg tror jeg fikk ørebetennelse fordi jeg hadde tilbragt mye tid i Sosua med å leke i bølgene. Bølgene kastet meg frem og tilbake og ørene fylte seg opp med vann, alger og sand.
Jeg tror aldri jeg har hatt så mye smerte før. Jeg brukte 2 forskellige typer smertestillende og 3 forskjellige typer øredråper med antibiotika, antimycotica, steroider og lokalbedøvelse, men ingenting hjalp. Øret mitt var betent og hovent. Øregangen var så hoven at den var helt lukket.
Det ble ikke noe dykking med slike ører.

Santo Domingo sightseeing

Santo Domingo sightseeing

Siste 2 dagene i landet tilbragte vi i hovedstaden Santo Domingo. Vi tuslet rundt i gamlebyen der og så på ruinene. Det var ganske interessant å se hvor Columbus pleide å bo og se de diverse festningene som han hadde bygd. Det ble litt overdose museumer den ene dagen, men vi gjorde opp for det med å drikke ekstra mange øl på kvelden.
Takk for denne gang Dominikanske republikk, vi sees nok igjen

 Posted by at 11:35 pm
nov 032012
 

Etter 8 dager i Mexico så var tiden kommet for å bli litt mer seriøse. Vi hadde avtalt med en lokal veldedighet for hunder og katter at vi skulle hjelpe dem med løsdyr, og med dyr som er eid av fattige folk Sør i Mexico. Vi hadde avtalt å møte dem på en grenseby til Belize som heter Chetumal på tirsdagen. De hadde ikke noe sted for oss å bo, men heldigvis fikk jeg kontakt med en lokal Couchsurfer som het Roberto.

Frokost med familien


Det skulle vise seg at Roberto var en skikkelig kjernekar. Han bodde i en liten villa midt i hovedgaten i Chetumal. Huset var veldig fint, og vi fikk vårt eget soverom med privat bad, ganske luksus, og mye bedre enn en sofa. Vi fant ut at mexikanerne er veldig glad i å samle på små pyntegjenstander, ettersom det var figurer overalt i huset. Mange av figurene var religiøst motivert. Det var veldig mange engler, og mange små porselensdisipler som hadde spisefest sammen med Jesus. Jesus var veldig tilstedeværende. På mange av dørene og i rommene hang det en korsfestet og blødende Jesus. Ikke akkurat den dekoren jeg hadde valgt på kjøkkenet mitt, men alle har forskjellig smak.
Roberto bodde med moren, konen og en liten datter. 3 generasjoner i samme hus slik som er vanlig i Mexico.
Vi hørte ingenting fra den veldedigheten vi skulle være med på, så derfro ble vi værende i Chetumal i 2 dager uten noe å gjøre. Det er ikke mye å gjøre i Chetumal, begge museumene var stengt og det var ingen strand der. Vi nevnte det for bestemoren i huset og hun insisterte på å kjøre oss en halvtime til den nærmeste stranden. Det var veldig hyggelig av henne, men når vi kom frem så var det egentlig ikke noe strand der, bare en skitten myr og skittent vann. Vi droppet bading…det ble masse coronas på den lokale puben isteden…
Etter 2 kjedelige dager i Chetumal kom en amerikaner som het Steve og kjørte oss til Bacalar. En dame som het Maedi var også med ettersom det var hun som hadde organsiert hele opplegget. Det er hun som står for veldedigheten PAWS som meg og Torunn hadde bestemt oss for å jobbe med.
Bacalar var et utrolig idyllisk sted med en krystallklar innsjø. Det første vi gjorde når vi kom frem var å hoppe i sjøen. Vannet var knallvarmt.
Vi var på forhånd blitt advart om at det var veldig mange krokodiller i denne innsjøen, og at de jakter i skumringen. Det var visstnok en stund siden noen var blitt spist opp, men jeg kjente likevel litt økt adrenalin på min lille svømmetur i skumringen.

Lagunen i Bacalar


Vi fikk bo og spise gratis i en veldig fin liten hytte rett ved innsjøen. Det er noen fordeler med å gjøre veldedighet :=)
De hadde 40 dyr som skulle steriliseres på 2 dager, mesteparten av dem var tisper, som er en av de vanskeligste operasjonene veterinærer gjør. Det kom til å bli en utfordring.

Løskattunge


Vi sto opp før solen, spiste en kjapp burrito frokost, og var klare for en lang dag med operering under kummerlige forhold.
Operasjonhuset var bare et tomt uferdig murhus på kanten av byen. De hadde fått opp noen provisoriske operasjonsbord og en vifte.
Alle var veldig forventningsfulle når vi kom spaserende, dette hadde de planlagt månedsvis i forveien.
De 20 hundene som sto der og ventet på oss var ikke fullt like forventningsfulle, bare veldig redde…og noen var veldig aggressive.

Operering i et skur


Vi hadde på forhånd sagt at vi ville begynne med noen kastreringer ettersom det er mye kjappere operasjoner så ville det gi oss en sjangse til å bli vant med anestesi prosedyren. Vi hadde aldri jobbet med injeksjonsanestesi før, kun gassanesthesi som er mye tryggere og enklere. Hvis dyret begynner å våkne opp med gassanesthesi er det bare å skru opp gassen litt, så sovner den igjen, injeksjonsanestesi er en helt annen sak..som vi smertelig fikk erfare.
Min første hund var en svær blandingsrase som da selvsagt viste seg å være abdominal Kryporchid, noe som med engang gjør det til en betydeligere mer komplisert operasjon. Kryptochid betyr at ene testikkelen ikke har kommet ned i scrotum, men henger igjen i abdomen et eller annet sted.

Blodige operasjoner


Jeg begynte å kutte i vei for å komme inn i abdomen, og det var veldig mye vener på vei nedover…og de blødde overalt. Det var mye flere vener enn det som er normalt, og de blødde betydelig mye mer. Når jeg endelig kom inn i abdomen og fant den skjulte testikkelen begynte hunden å sprelle og holdt på å hoppe av bordet. Injeksjonsanesthesien gikk veldig fort ut av systemet og hunden trengte mer, men jeg var litt opptatt med å holde den på bordet for å unngå at den løp avgårde med en åpen buk. Torunn kom løpende og klarte mirakuløst å finne en vene på den sprellende hunden – krise avverget. Jeg brukte over en og en halv time bare på den hunden, nå var det bare 9 igjen for meg den dagen.
Den neste hunden min var en gigantisk tispe som skulle steriliseres. Jeg åpnet abdomen og det var samme problemet; alle de små årene i huden og muskelen fortsatte å blø uten stopp, noe som ikke er normalt. Når man steriliserer en sto hund så er det mange ting som skal gå rett; først må man finne livmoren og eggstokkene, deretter må man dra og rive i eggstokkene for å få dem opp slik at man kan binde av alle blodårene. I store hunder er det ofte veldig vanskelig å få eggstokkene opp ettersom de er veldig store og sitter dypt i abdomen. Da må man egentlig gjøre alt i blinde. Det er ikke så morsomt å drive å knyte på gigantiske blodårer nedi abdomen når man ikke engang kan se dem.
Med denne hunden så gikk det greit; jeg fikk knytt av eggstokkene og deretter livmoren, men abdomen fortsatte å fylle seg med blod. Det er da man begynner å tvile på seg selv og tenke; hva om en av knutene har gått opp og de store blodårene ligger på bunnen av abdomen og blør….da kommer hunden til å blø ihel, og det vil man helst unngå.

Hund i oppvåkning


På dette tidspunktet svettet jeg som en gris, og hadde 2 assistenter som sto og tørket svette fra pannen min . Det var 35 C i rommet og i tilegg begynte jeg å bli ganske stresset fra alt som ikke fungererte.
Etter mye graving fant jeg til slutt alle knutene mine og så at de så helt greie ut, så det var bare masse blod fra mindre blodårer, så da fikk jeg lukket den igjen etter godt og vel en og en halv time. Det viste seg at alle hundene i dette området er infisert med en blodparasitt som gjør at blodet ikke koagulerer. Det gjør ikke akkurat operasjonene noe lettere.
Jeg begynte å tenke at disse folka må tro jeg er verdens verste veterinær som bruker så mye tid på disse rutineoperasjonene. Neste hund jeg valgte var en som jeg regnet med kom til å bli ganske grei og lett for å vise dem at jeg vet hva jeg driver med(og for å få opp min egen selvtilitt). Operasjonen gikk greit og smertefritt denne gangen. Eneste problemet var at hunden begynte å våkne opp litt midt i operasjonen slik at vi måtte gi den litt mer bedøvelse. Idet jeg holdt på å sy den igjen så oppdaget assistenten at hunden var helt hvit og hadde stoppet å puste. Vi begynte hjertemassasje og munn til munn umidelbart. Vi gav adrenalin injeksjon direkte til hjertet for å starte det igjen. Hjertet startet, og vi pustet lettet ut. Desverre så sluttet hjertet å slå et minutt senere og vi fortsatte med gjenopplivning i 5 minutter før vi måtte erklære den død.

Assistentene våre


Dette begynte å føles som den verste dagen i mitt liv, for et horribelt opplegg, og dette skal liksom være ferie !
Jeg angret bittert på at jeg hadde meldt meg frivillig til å være med på et slikt mareritt. Jeg har operert over 1000 hunder og har aldri mistet noen før. Det var ikke en bra følelse, men jeg visste ihvertfall at det ikke var min feil ettersom selve operasjonen gikk helt prikkfritt. Det var rett og slett en hund som ikke tålte anestesien.
Resten av dagen gikk som planlagt. Etter noen operasjoner så visste vi at alle kom til å blø, og vi visste at alle kom til å trenge mer bedøvelse på et eller annet tidspunkt. Så vi satte venoflon i alle hundene og hadde ekstra bedøvelse klar, mens vi bare måtte ignorere alt blodet ettersom det var lite å gjøre med det uansett.
Det ble en veldig lang dag, vi begynte 07.30 og opererte til klokken var 9 på kvelden, men vi fikk ihvertfall gjort alle hundene vi sa vi skulle gjøre. Deretter dro vi tilbake til innsjøen og hoppet uti for a vaske av oss all svetten og blodet. Det var ikke så veldig avkjølende ettersom vannet var nesten kroppstemperatur, men vi traff ihvertfall ingen krokodiller denne gangen heller.

Kveldstid i Bacalar


Dagen etter var også en tidlig start, men denne dagen visste vi hva vi kunne forvente oss, og kom fort igang med operasjonene. Vi klarte å bli ferdig etter 10 timer, like svette og blodige som dagen før. På 2 dager hadde vi operert 26 tisper, 8 hannhunder og 6 hunnkatter, 40 tilsammen. De lokale dyrevernerne var veldig takknemlig, det var til og med noen som spanderte en skikklig digg luksusmiddag i måneskinn rett ved innsjøen.
De lokale dyrevernerne gjær en ubeskrivelig bra innsats for dyrene, og de jobber mot strømmen og uten noe som helst tilskudd. Folk flest i dette området ser på de fleste dyr som en pest og plage, og ville aldri løftet en hånd for å gjelpe alle de lidende gatehundene her. Dyrevernerne som vi jobbet med brukte av sin egen tid og penger for å behandle alle de hundrevis av gatehundene for vanlige sykdomme og parasitter, i tilegg til å kjøre rundt med hundemat for dem. De har absolut null ressurser, men de får det likevel til å fungere. Vår rolle som veterinærer var å få noen av disse dyrene sterilisert slik at de slutter å formere seg, det er alfa og omega på steder som dette. Uten slike prosjekt vil gatehund populasjonen eksplodere på kort tid, og da har man plutselig 3 ganger så mange dyr som lider unødvendig.
Man blir litt ydmyk av å treffe folk som det. De takket oss gang på gang for alt vi hadde gjort, men det er ingen som takker dem for alt de gjør. Det er de som lever med disse problemene dag inn og dag ut, vi bare kom for å gjøre noen operasjoner også dro vi videre.

De neste 2 dagene skulle bli veldig veldig annerledes.

Operering


Vi dro tilbake til chetumal og fant tilbake til vår couchsurfer vert Roberto. Han var veldig grei og kjørte oss rundt for å vise oss alt som var å se i Chetumal(ikke så mye). Han spanderte til og med diverse lokale delikatesser på oss, blandt annet en slags iskremkjeks struktur med Hollandsk ost og sjokoladepålegg(mye bedre enn det høres ut som). Han tok oss også med på en deilig frokost hvor det var både Moletas, Tacos og quesedillas involvert. Desverre fikk vi ikke tilbragt så veldig mye tid med ham etttersom v skulle fortsette å operere de neste dagene. I Chetumal skulle vi jobbe med andre dyrevernsgrupper. Hun som vi hadde kontaktet til å begynne med hadde selv funnet disse andre gruppene og et sted hvor vi kunne operere. Hun hadde nemlig kontaktet en professor på legeskolen i byen og ordnet det slik at vi kunne operere i skikkelige operasjonsrom på legeskolen.

Kirurgene klare for action

Det var noe ganske annet en det skuret vi hadde i Bacalar.
Når vi kom frem til universitetet var det fullt av folk med hundene sine som satt og ventet på operasjoner. Det var sikkert 50 mennesker der i tilegg til en haug med legestudenter og frivillige som skulle hjelpe til. Betingelsen for å få låne operasjonsalene til denne skolen var at alle disse medisinstudentene skulle få lov til å være med å se på når meg og Torunn opererte.

Stig omringet av medisinstudenter

Det var også et politisk motiv; de hadde leid inn en fotograf som skulle ta masse bilder slik at de kunne publisere hvor snille de er med å operere masse dyr og slikt. Det ble selvsagt litt rart siden de ikke hadde noe med opplegget å gjøre, de bare gav oss et rom å operere i og nå skulle de ta hele æren for alt som ble gjort. Det hadde uansett ikke så mye å si for oss ettersom vi bare var der for å fikse hundene.
Det var mye rot og tull i begynnelsen, og vi var fristet til å bare gå. Alt skulle liksom være så sterilt, vi måtte ta på 2 lag med operasjonsklær, ha poser på føttene, ansiktsmaske og hårnett, mens instrumentene og operasjonstedet på dyrene var bare halvsterile. De hadde ikke noen hansker til torunn, og likevel drev de å klaget på at hun opererte uten hansker, selv om hun hadde sterilisert hendene sine først. Det er ikke mye vits å ha på en steril fotpose hvis ikke instrumentene er sterile. Instrumentene skal faktisk stikkes ned i abdomen på dyrene, men vi hadde ingen planer om å stikke føttene våre ned i abdomen. Det ville ikke vært noe særlig produktivt.
Men det er klart det ser veldig fint ut på bildene om vi har masse greier på oss, veldig proffesjonelt liksom.
Vi fikk ihvertfall gjort veldig mange operasjoner på de 2 dagene vi var der; 50 hunder og katter totalt, mesteparten av dem var tisper. Vi var veldig fornøyd med 90 dyr på 4 dager, nå var det på tide med litt velfortjent avslapping på den nærmeste tropeøyen vi kunne finne.
Etter vi var ferdig med det prosjektet var Maedi veldig sinna ettersom hun hadde funnet ut at noen av gruppene hadde proffitert på hundene som var blitt operert. Maedi hadde stått for alle utgiftene tl suturer, instrumenter, medisiner og det var hun som hadde vært i kontakt med meg. Likevel har hun ikke tatt en krone for alt som har blitt gjort, også finner hun ut at disse andre folka som ikke har bidratt med noenting tjener penger på vårt arbeid. Det er utrolig mye korrupsjon i Mexico, og hvis man driver en veldedighet der så kjemper man mot strømmen dag inn og dag ut. Maedi fortalte at en annen gang så hadde hun oppbevart alle medisinene som hun skulle bruke til gatehundene med noen damer som hun kjente. Etter hvert fant hun ut at medisiner manglet fra kassen hennes. Da viste det seg at disse damene hadde kommet sammen med en korrupt veterinær og brukt hennes medisiner til å gjøre operasjoner på dyr til overpris. De hadde tjent masse penger ved å bruke de medisinene som skulle brukes til å hjelpe lidende gatehunder. Det er ganske sykt.
Vi sa farvel til Roberto, taknemlige for muligheten til å være en del av hans familie i 5 dager. Vi tok en av de lokal skranglebussene til Belize city. Det tok godt og vel 4 timer, mest fordi bussen stoppet hver 50 meter for å plukke opp folk som ikke hadde giddet å stille seg opp på et busstopp. Belize city var ikke et veldig vakkert sted. Busstasjonen ligger midt i verste slummen, så vi var ganske glade for å komme der på dagtid. Folka i Belize er annerledes enn meksikanerne. Det er lett å se at de har en annen opprinnelse. Det er veldig mange høye svarte folk med rastafletter. De er stort sett etterkommere av slavene som britene importerte når de først koloniserte landet. De er også fryktelig religiøse. Det er Jesus sitater overalt ! Det var ikke et eneste busstopp der uten en eller annen anekdote om hvor Okey Gud og Jesus er når man først blir kjent med dem.
Taxisjåføren vår i Belize city var en lubben rastadame. Jeg reagerte når vi kjørte gjennom byen og så en annen rastadame med den mest enorme rumpen jeg har sett i mitt liv. Rumpen var nesten like stor som damen var høy- taxidamen så at jeg reagerte ” that`s the Belize woman, that`s how we are buildt” hvorav jeg bare måtte spørre ” so it has nothing to do with diet at all?”. Hun var nesten litt fornærmet; ” no maaan, it is just the belize woman, is how we born ya know!” . Når hun slapp oss av viste hun hvordan hun danser når Belize damen skal gå ut; ”This is how we dance maaan” , så løftet hun det ene benet og tok armen bak hodet og hoppet rundt i ring.
Båten til Caye Caulker fra Belize city gikk smertefritt.

På vei til Caye Caulker


Maedi fortalte oss at hun hadde arvet båtfirmaet fra faren som startet det. En dag når hun satt på kontoret kom alle mennene som hun jobbet med inn og truet henne med pistol for å forlate bedriften sin. De kunne selvsagt ikke jobbe for eller med en kvinne. Det var ikke så mye hun kunne gjøre med det, og politiet bryr seg ikke…ganske sprøtt.
Maedi har over 90 katter i huset sitt, noe som er ganske mye arbeid for henne. Hun har reddet alle disse kattene fra et liv på gaten hvor de lokale ofte torturer og dreper dem for sin egen underholdning. Hun fortalte oss at i Belize er det ingen som respekterer dyrenes rettigheter, ikke engang retten til å få gå i fred uten å bli plaget eller torturert. Maedi føler seg ganske alene på denne øyen ettersom ingen av de andre forstår hvorfor hun gidder å hjelpe alle disse dyrene. For de andre beboerne i dette lille samfunnet er hun bare kjent som den gale kattedamen. Hun fortalte oss også at tenåringene her noen ganger kommer bort til kattepensjonatet hennes for å plage henne og le av henne. Mange av dem har kamphunder(pitbull) som de prøver å slippe inn på eiendommen hennes. En gang klarte de det og hunden maltrakterte flere katter mens guttene sto utenfor og holdt på å le seg ihel.
Maedi har prøvd å forandre holdningen til folk ved å gå rundt på skolene og fortelle om hvorfor man ikke bør torture dyr for moro skyld. Det hun opplevde da var at de forskjellige ungene skrøt over alle de forskjellige måtene de hadde mishandlet katter på. Det ble litt for deprimerende for henne, så hun sluttet å besøke skolen. Hun har også skrevet brev til myndighetene for å prøve å få istand lover for å beskytte dyrene, men det er ingen som bryr seg. Hun jobber mot strømmen hele tiden, det er helt utrolig at hun orker. Hele livet hennes dreier seg om kattene, hun gjør ingenting for seg selv. Hun har ingen penger ettersom folk fortsetter å svindle henne, og kattene spiser for 200 $ i uken.
Vi fikk hjulpet henne litt den uken vi var på øyen. Vi opererte noen av kattene hennes og kom med medisinske råd til noen av de syke kattene der.

 Posted by at 12:12 am
apr 202012
 

Etter en lang flytur var vi endelig klar til å utforske byen Sosua, og lære hvordan levemåten på Den dominikanske republikk er.
Sosusa er omtrent så karibisk som det er mulig å være, trafikken er kaotisk, og folk er generelt så avslappet som det er mulig å være. Det er ikke helt som jeg trodde det ville være før jeg dro hit.
Jeg trodde Sosua var en stille kystby upåvirket av turismen …. dessverre er det helt motsatt. Dette stedet er tilsynelatende helt avhengig av turisme for å få hjulene til å gå rundt.
I disse dager sliter de litt, ettersom det er mindre turister her enn noensinne tidligere. Grunnen til dette er at Sosusa har et rykte på seg av å være et litt sleazy sted i disse dager.
Mitt første inntrykk av byen var at det er svimlende mange prostituerte i denne lille byen, og massevis av store klubber og barer langs hovedgaten.
Klubbene er alle ganske tomme, bortsett fra noen få prostituerte som roper og viser seg frem hver gang en utenlandsk mann snubler forbi.
Horene er overalt i denne byen, veldig mange unge kvinner med svært lite (eller veldig stramme) lakk og lær klær.
Det er ikke akkurat det ideelle stedet for en familieferie i den forstand. Når vi slappet av på stranden kom det en lokal rastafari og tilbydde oss Kokain, men vi var egentlig ganske fornøyd med en øl akkurat der og da.

Den dominikanske republikk er en typisk bananrepublikk med alle sine oppturer og nedturer. Vi traff en artig fyr som har bodd de i 5 år og han fortalte oss om tingenes tilstand. Ifølge ham så har dette landet flere generaler enn USA! Det sier litt om nivået av korrupsjon når hvem som helst med litt penger kan kjøpe seg en generaltittel.
For å få førerkort her trenger du bare å gå til politistasjonen og betale utpekt gebyr, ingen test nødvendig. Trafikken her er livsfarlig.
Overgangsfeltene favoriserer ihvertfall bilene ettersom den røde mannen var der i 80 sekunder, og den grønne mannen i 5 sekunder.
Politiet er alle korrupte virker det som. En amerikaner som er bosatt der ble stoppet på veien en gang, og måtte betalte politiet 200 Pesos å få lov til å kjøre videre. Etter at han betalte første gangen så har politiet begynte å stoppe ham opp hver eneste dag fordi de visste at det var 200 pesos å vinne.

Det er mange ex patrioter i Sosusa, og de er veldig synlig i bymiljøet. Byen ble faktisk grunnlagt av jødiske innvandrere i 1940.
Det er flere fish and chips sjapper her, og en tysk restaurant som serverer Schnitsel!. Schnitsel og fisk og chips er det siste i verden jeg ønsker å spise når jeg er i Karibien!
Den lokale maten er ganske enkel, og lik det som man får i resten av karibien og Mellom-Amerika: Ris, bønner og kylling / kjøtt. Det er bra og billig, men ikke et gastronomisk høydepunkt akkurat.
Et måltid er ganske billig … du kan få de fleste middager med en drink for 5 kr. Den lokale ølen heter «Presidente» og er meget velsmakende.

Hovedårsaken til at meg og Torunn dro til Den dominikanske republikk var for å jobbe med en veldedig organisasjon som tar vare på omstreifende dyr, samt dyr som tilhører fattige mennesker på nordkysten. Siden vi er begge veterinærer så tenkte vi at vi kunne være i stand til å gjøre noen gode ting på dette stedet.
Folka som jobber for veldedigheten var utrolig hyggelige og taknemlige til oss. De skaffet oss et fint hotellrom, og matet oss stort sett hver dag, så vi var ihvertfall happy
Det er også en god måte for oss å bli kjent med expatriat samfunnet i regionen.Vi ble til og med invitert til grilling på stranden med hele gjengen!

Lederen for veldedigheten er en hyggelig amerikansk dame som heter Judy. Hun driver veldedigheten med en britisk dame, Jeanette. Judy er en veterinær dyrepleier, så hun var med å hjelpe oss på klinikken de fleste dagene.

Den første dagen vi kom dit ble vi introdusert til alle de andre frivillige, noen av dem ønsker å være dyrepleiere, men de fleste av dem bare generelt glad i dyr. De hadde utrolig mange løshunder i en stor kennel, samt en rekke valper smittet med en virussykdom som heter Distemper. Valpene som er smitter av dette viser vanligvis noen nevrologiske tegn som rykninger, og de er som regel også veldig svake og dehydrerte. De frivillige her pleier valpene tilbake til livet ved å gi antibiotika, vann, og i noen tilfeller subkutane væsker og også en næringsrik diett. De fleste valpene som vi så klarte faktisk å overleve sykdommen mot alle odds!
For meg var det ganske interessant å behandle noen av disse hundene ettersom Distemper er noe alle hunder i Europa blir vaksinert mot, men er en sykdom som knapt finnes i de fleste europeiske land.

Mesteparten av arbeidet meg og Torunn gjorde her var å være ansvarig for kastrering/sterilisering av hunder og katter som tilhører de fattige i området, samt herreløse dyr.
Den første uken var mer av en innføring for både oss og de andre frivillige her. Dette betyr at vi har bare gjort noen få dyr hver dag for å venne seg til rutiner og medisinene de bruker der. Mange av de andre frivillige her har aldri engang sett et dyr bli operert før, og en av dem holdt på å besvime når jeg begynte å operere. Det er generelt sett en fordel å ha dyrepleiere som er bevisste. Det er ganske viktig for dem å bli komfortabel med pliktene som en dyrepleier har denne uken, for eksempel å følge med på anestesien, gi sedering til hundene, og hjelpe til å sette venoflon i hundene, og å intubere dem.
Det var stort sett bare meg, Torunn og sjefen Judy som gjorde alle venoflonene, intuberingene og forberedelsene. Den påfølgende uken var planen at alt skulle fungere som et godt oljet maskineri hvor jeg og Torunn er kirurgi-maskiner som går fra ett dyr til det neste uten pause !
Det var egentlig ganske bedagelig og trivelig å bare operere helde dagen mens ene dyret etter det andre kommer på operasjonsbordet helt automatisk.
I Storbritannia jobbet jeg på en klinikk hvor det kunne gå uker og måneder mellom hver gang jeg fikk gjøre noen operasjoner, men i Sosua kunne jeg gjøre så mange operasjoner som jeg bare orker på en dag. Dette var en flott opplevelse og boost til selvtilliten ettersom jeg til syvende og sist ble en mye bedre kirurg!
En av kattene vi opererte den første dagen var gravid, og veldig langt på vei, så det var ganske vanskelig operasjon. Heldigvis var Torunn der til å hjelpe meg når det ble problemer !
Vi opererte side om side hele dagen, romantisk synkron operering.

Den første uken hadde vi ypperlig forhold av arbeid/fritid ettersom vi jobbet 9 til 14.00, og resten av dagene hadde vi god tid til å nyte den fantastiske Dominikanske republikk.
Sosua Stranden er flott …. jeg kan simpelthen ikke få nok av tropiske strender, er en skikkelig strandboms.
Jeg fikk en sjanse til å prøve ut mitt nye undervannskamera, men dessverre så var det ikke så veldig mye annet enn sand under vann.

Det var til tider ganske plagsomt å være på stranden ettersom det var utrolig mange lokale som prøvde å selge alt mulig skrot …..
Du har damene med frukt på hodet (ja!) som prøver å selge oss mango …. noen menn prøver å tvinge på oss kokosnøtter, selv om det er gratis kokosnøtter overalt …. damen som selger billige pilot solbriller …. fyren som prøvde å selge oss hasj og cocain, og så var det den fyren som solgte reker (!).
Rekemannen klarte faktisk å lure Torunn til å kjøpe en haug med reker etter mye mas. Hun aksepterte tilbudet hans om reker, men istedenfor å bare gi oss rekene så begynte han å håndfôre henne som en due.


Det var ganske morsomt å se på, men det endte opp med å koste henne en liten formue. Det er klart at han i tillegg til rekeprisen da også ville ha penger for fôringstjenestene.

Etter den første uken med inntroduksjon så følte vi oss klar for en tøffere uke med lengre arbeidsdager og betydelig flere pasienter.
Vi hadde en fin liten frokost blant palmene og svømmebassenget mens vi varmet oss i den herlige morgensolen (alle frokoster burde være slik).
Når vi kom på klinikken så var alle travelt opptatt for å få alt utstyret klart for alle disse hundene vi skulle operere på. Det var et skikkelig bra setup. Det var 8-10 mennesker tilstede og alle hadde sin rolle i steriliseringsmaskineriet. Det var en gruppe av damer som var ansvarlige for utarbeidelse av narkotika og gi premedikasjon til hundene. Når hundene er bedøvet så satte Judy(leder av veldedigheten) venoflon i hundene og deretter dopet dem ned og intuberte dem. Enkelte dager måtte når hun ikke var der så måtte meg og Torunn gjøre det i tilegg til alle operasjonene, så det kunne bli litt slitsomt.


Så er det noen andre damer som passer på hundene etter operasjonen for å sørge for at de kommer tilbake fra sedasjon uten komplikasjoner, og kontrollere at operasjonsårene ikke blør for mye. Også var det en eller to personer som følger med på narkosen for å sørge for at hundene (og kattene) puster riktig, og at de er godt bedøvet. Hvis de begynner å sparke eller noe mens vi opererer i abdomen på dem så er det et godt tegn på at de trenger å skru opp gass narkosen.
Når alt gikk bra så ble meg og Torunn bare stående og operere i 7 timer i strekk. Med engang en hund var av operasjonsbordet så kom det en ny hund på operasjonsbordet.
Jeg var ganske fornøyd med dagen ettersom vi kunne klare 15-20 hunder på noen dager. Det var alt etter hvor mange hannhunder det var i forhold til tisper ettersom Hannene er selvsagt mye enklere å operere på(bare kutter ballene av).
Med tispene må vi åpne bukhulen og lete blant alle tarmene og organene før vi finner livmoren og eggstokkene. Deretter kan fjerne dem trygt ved å binde av alle blodårene som forsyner dem.
Jeg fant ut på denne turen at jeg faktisk liker kirurgi ganske godt. Tidligere har jeg alltid foretrukket indremedisin, men å gjøre noe sånt som dette setter et nytt perspektiv på ting.
Jeg virkelig trivdes med alt på denne turen, folkene var kjempegreie, kjærligheten er stor, og hundene var så vennlige at jeg begynte å lure på hvorfor jeg gadd å få de dyre rabies vaksinene før jeg reiste. Det var bare sånn i tilfelle jeg skulle bli bitt av en rabies hund
Jeg hadde aldri gjort så mange operasjoner på én dag før, men vi fikk gjort dem alle uten noen komplikasjoner, ingen av døde.

Når vi ikke opererte så brukte vi tiden til å dra til «storbyen» Puerto Plata for litt shopping og sightseeing. Vi tok en av de små lokale «bussene», som faktisk bare er en varebil som er overstappet med lokale. Det er en ganske morsom opplevelse ettersom de stapper så mange folk inni der at de sitter oppå hverandre, og noen henger utenfor døren med en hånd i bilen og resten av kroppen utenfor. Det så utrolig lite trygt ut, men heldigvis fikk vil lov til å sitte INNI bilen. Det er morsomt, og absolutt billigste måten å komme seg rundt på. Puerto Plata var ikke altfor imponerende. Da vi kom dit var alt stengt grunnet en form for siesta.

Promenaden var virkelig imponerende. Stranden var så skittent som det er mulig å være. Det var tonnevis med søppel som har drevet over atlanterhavet. Du kan faktisk finne britisk søppel her som har reist en veldig lang avstand å komme hit ..
Vi hadde et måltid på Puerto Platas eldste hotell, og deretter gikk vi på jakt etter transport tilbake til Sosua.Vi kunne ikke finne noen mini-vans, så endte opp med å gå for en taxi. Merkelig nok var det samme pris, som vi trodde var en god deal for oss. Etter en stund fant vi ut hvorfor det var så billig …. Tenk deg hvordan det er å stappe 8 personer inn i en vanlig liten bil … ikke så hyggelig. Jeg satt foran og trodde jeg var heldig ettersom det bare er et sete der …. i alle fall inntil han stoppet langs veien og vinket på en feit gammel dame. Jeg lurte et øyeblikk på hvor han hadde tenkt å plassere henne ettersom det allerede var 5 folk som satte oppå hverandre i baksetet ….jeg innså fort at hun skulle sitte på min plass mens jeg fikk æren av å sitte oppå girspaken, godt klemt mellom den store damen og sjåføren. Det var ikke så deilig, men det var ihvertfall billig !

Resten av natten ble tilbrakt som de fleste andre kvelder: spise god mat og drikke masse øl..

.

 Posted by at 1:36 pm