sep 182014
 

Når vi ankom til Lake Ohrid i Makedonia så var det bare en ting som falt meg i hodet når jeg så det krystallklare vannet; her må det dykkes !
Jeg har over 700 dykk i 21 forskjellige land, men aldri har jeg dykket i en innsjø før, så det måtte jo prøves.

Meg og torunn i innsjøen!

Meg og torunn i innsjøen!

Hvem organiserer dykking her?

Ohrid by

Ohrid by

Det er relativt få operatører for Dykking i Ohrid, men med litt planlegging så er det relativt lett å organisere.  Den billigste operatører er nok brødrene Koteski. De har en amatørmessig webside hvor man ihvertfall kan finne litt kontaktinformasjon – Kaneo divers Adressen var ikke oppdatert, noe som vi fant ut den på den harde måten. Når vi endelig,etter mye om og men, hadde funnet adressen så var det et tomt hus. Vi hadde ikke en fungerende telefon, så kunne heller ikke kontakte dem.

Vi endte opp med å organisere ett dykk med den betydelig mer profilerte operatøren  Amfora -Amfora divers . Det er dem som blir anbefalt hos turistoperatørene rundt om i Ohrid.

Torunn ser på dykkesjappen

Torunn ser på dykkesjappen

Det lureste er å kontakte dem selv for å diskutere et dykk som passser til ditt erfaringsnivå. Hvis du bestiller dykket gjennom en operatør så må du regne med at det er sammen med en haug med folk som ikke engang har dykkesertifikat, og som bare skal liggge og plaske på 2 meters dyp.

Amfifora holder til rett ved en av de mest populære turistattraksjonene i hele Ohrid – The bay of bones.

Bay of bones landsbyen

Bay of bones landsbyen

Det kan nåes relativ lett med offentlig transport fra Ohrid, eller enda lettere om du har leiebil slik som jeg hadde.
Et dykk koster 35€ og 10€ ekstra for å dykke i Bay of bones(absolutt anbefalt!) eller 5€ ekstra for å bli med ut i båten deres. De har dykkepakker hvor man kan få rabatt hvis man dykker over 5-6 dykk.
Amfifora er en seriøs operatør, og de som driver det har absurd mye erfaring(sjefen sjøl sa til oss at han har 5-600 dykk årlig)
Det er ikke de rimelgiste prisene, og det er ingen rabatt om man gjør 2 dykk- Til kontrast så skal det være mulig å få 2 valgfrie dykk med brødrene… for 50€.

Hvilken dykkesteder er best?
Vi dykket i Bay of Bones, som er kjent som et av de tidligste områdene hvor sivilisasjon startet rund Ohrid innsjøen. De første beboerne der var et stammefolk som bygde hus på påler i innsjøen.

Fisk mellom pålene

Fisk mellom pålene

Det var ekstra tøft for mennene som måtte sette ned 3 påler for hver kone de tok til segm Mye jobb med de kvinnfolka.

De første 5-10 minuttene av dykket så begynte jeg å lure på om dette var verdt 300 kroner. Det var stort sett bare sjøgress og mikrofisk, med lite variasjon. Når vi kom til den «arkeologiske» delen av dykket så ble det ikke så mye bedre.

Gammel kjeve

Gammel kjeve

Torunn ekstatisk lykkelig med potteskår i hånd

Torunn ekstatisk lykkelig med potteskår i hånd

De fleste artefaktene fra den tidligere kulturen ble funnet i vannet her. Det var krukker,påler,rester av bål og dyreskjelett. Det meste har de tatt opp og puttet i et museum, men noen få tarvelige krukkeskår har de latt bli liggende under vann. Dette er grunnen til at de krever 10€(!!) av dykkesenteret for å la folk dykke der. Jeg vil påstå at man må være særdeles interessert(arkelog eller noe) for å få noe glede av de få skårene og bålrestene som er igjen.

Under påle-landsbyen

Under påle-landsbyen

Det som derimot var veldig moro,og reddet hele opplevelsen var når vi fikk dykke under den gjenskapte påle-landsbyen.

Dykker under landsby

Dykker under landsby

Tusenvis av fisk var samlet mellom pålene,og sollyset skinte gjennom de hullete  plankene og skapte en semi-magisk effekt.
Når vi så svømte tilbake til dykkesenteret så hadde jeg brukt 50 bar av totalt 200 bar etter 45 minutter. Så jeg ba om å få fortsette å dykke litt ettersom jeg ville ha full valuta for pengene,og i tilelegg hadde blitt fortalt at det var en del slanger lenger borte!

Vi fortsatte bortover langs et mer steinete område hvor vi støtte på noe slikt som 4-5 veldig vakre og stillige undervannslanger.

Sjøslangen !

Sjøslangen !

Vi fulgte etter den største av dem, og ble veldig imponert av å se hvordan den jaktet på småfiskene. Matfatet var dekket til alle tider.

inni hulen på leit etter slanger

inni hulen på leit etter slanger

Det er mange andre steder å dykke i denne innsjøen, og man kan fint dykke på dybder fra 5 til 40 meter. På noen av dykkestedene kan man se en spesiell type anemone som kun finnes i denne innsjøen. Grunnen til at vi valgte å ikke gjøre det var kulde. De fortalte oss at på 16-20 meter er det ca 15-17C, mens på rundt 30 meter er det gjerne bare 8C. Der som vi dykket(max 12 meter) var det rundt 20 C.

Dykkere i innsjøen

Dykkere i innsjøen

Typisk Makedonsk fisk

Typisk Makedonsk fisk

Kuldedykking med våtdrakt har vi gjort en gang før – i Sør Afrika sammen i sel-kolonien – og det frister ikke til gjentagelse.
Det dykket som vi ikke fikk gjort som fristet mest var et speseillt sted hvor det kommer en elv ut, og man får dykke i vann som er betydelig mer klart enn resten av innsjøen. Det kan være så fantastisk sikt at det føles som å fly!

 Posted by at 10:48 am
feb 182014
 

Etter noen dager i kaotiske Khao San road dro vi til øyen hvor vi skulle tilbringe 3 uker – Koh Lanta. Vi hadde bestemt oss for denne øyen ettersom den er litt roligere, og litt mindre turister enn Koh Phi Phi. Vi plukket denne fremfor Koh Tao og Koh Phangan ettersom dykking er litt bedre, og det er litt mindre kaotisk og litt mer chill-out enn disse øyene.
Vi kom til en kai utenfor Krabi som viste seg å være en ren inkarnasjon av masseturisme. En håndfull med Thailendere ledet hundrevis av bekymringsløse pakketurister, og vi befant oss midt i møljen. Vi snek oss unna og fant en liten sjappe hvor vi kjøpte en hjemmelaget juice til frokost. Det var da jeg lærte hvor fantastisk lite gode asiatene er på juice i forhold til Sør-amerikanerne. Et halvt kilo, litt konsentrat og minimalt med frukt ser ut til å være den gyldne standarden her.
Båten tok godt og vel 3 timer hvor vi navigerte oss mellom de klassiske karstfjellene som stiger opp av havet.

Krabi båt-tur

Krabi båt-tur

Ved Railay beach ble det litt kaotisk ettersom en haug med pakketurister hoppet av på en liten jolle midt på havet, mens en annen jolle transporterte like mange turister ombord i båten. Vi var fanget mellom barken og veden på denne fergen ettersom det regnet ute, mens inne hadde de valgt å skru temperaturen på sånn ca -5 C. Jeg kan sverge på at jeg så en frossen øgle på golvet.
Koh Lanta var ikke den øya vi hadde håpet på. Det var langt ifra et umiddelbart kjærlighetsforhold. Vi hadde ingen anelse hvor vi skulle bo, så vi ble med den første og beste fyren som snakket med oss på kaien. Han tok oss til en slags resort som lå langt unna alt annet morsomt på øya.

Vakker liten strand

Vakker liten strand

De første dagene der ble vi stort sett sittende på rommet og stirre på uendelig pøsregn og noe som lignet mest på en tropisk storm. Vi gikk en tur mot det som er regnet som den fineste stranden på øyen – Long beach. Det var et bedrøvelig syn. Alt var grått og trist og folketomt. Vannet var hvitt av bølgebrus, og vinden holdt på å rive ned de få palmene som vokste langs stranden. Jeg savnet umiddelbart de kritthvite strendene på naboøya Koh Phi Phi.
Vi flyttet tidlig ut av resorten til et litt mer backpacker-vennlig sted, et sted som hadde det passende navnet «chillout hostel» hvor det var fritt frem for alt mulig fanteri. Det lå rett ved Long beach, og veldig nærme en butikk som solgte billige gigant-øl – perfekt!
Regnet fortsatte, og vi ble stort sittende på chillout og drikke øl. Chillout er det mest sosiale stedet for en backpacker på Koh Lanta, men bungalowen vår var rustikk…VELDIG rustikk. Alle bungalowene er laget av bambus og har et relativt lite rom med en spring-madrass på gulvet. Badet var et separat rom med en enkel bambusdusj og et klosett. Rommet var faktisk så enkelt at det ikke var noe gulv på badet, bare jordgulv.  Hullene i veggen var store nok til at vi fant katter som kom inn for å drikke fra bøtta med vann til å spyle ned i doen hver eneste dag. Det ble helt normalt for oss å dele dusjen med edderkopper, frosker og øgler. En gang satt jeg på do og så en 1,5 meter stripete rød slange snirkle seg langs gulvet. Den stakk når den så meg.
Vi flyttet til et annet sted som het Coconut Home, som var større, bedre og billigere. Prisen her var knappe 50 kroner for vår egen hytte med veranda, hengekøye, bad med toalett som kunne spyles, og varmtvannsdusj. Vi leide også moped der i en uke for 200 kroner.
Etter 5 dager begynte været endelig å lysne opp litt, så vi bestemte oss for å gi Koh Lanta en ny sjanse. Vi hadde mange dager hvor vi (les; JEG) kjørte oss rundt på mopeden vår til alle de beste strendene og pubene på øya. Vi fant ut at det faktisk er en ganske behagelig øy å være på. Noen av de enkle bambus-restaurantene vi fant lå på toppen av små fjell med perfekt utsikt over havet og strendene nedenfor.

Greit lunsjsted

Greit lunsjsted

Det er veldig vanskelig å finne et bedre sted å spise lunsj, spesielt når man kan bestille en super-deilig sør-Thailandsk Massaman eller Panang chilli-curry for under 15 kroner.
Vi gjorde også en brilliant oppdagelse på veien hjem en ettermiddag – en veldig liten, anonym restaurant rett ved en nydelig vakker mini-strand. Vi stoppet der ettersom de hadde billige øl der, men når de kom med nedkjølte glass til oss så var jeg solgt. INGENTING slår en kald øl i et nedkjølt glass rett på en tropestrand mens solnedgangen jobber hardt for å underholde oss i bakgrunnen.

Artig liten pub

Artig liten pub

Etter en uke på øyen fikk vi oss venner!
Ross og Alyse fra Canada var det perfekte venneparet for oss. De var akkurat samme alder som oss, og vi hadde veldig mange felles interesser (eventyrlyst er det mest åpenbare eksemplet). De neste 2 ukene gikk det ikke en eneste dag uten at vi fant på et eller annet med dem.

Oss med canadiske venner

Oss med canadiske venner

Vi hadde aldri tilbragt så lang tid med noen andre på de 15 månedene vi reiste, simpelthen fordi vi ikke hadde vært noe sted så lenge før.
Den første dagen vi traff dem var  en av de mest perfekte dagene vi hadde på turen. Det var fint å finne noen som var likesinnede til oss, og som delte vår entusiasme for globetrotting.
Vi ble sittende i sanden i solnedgangen med ubegrenset tilgang på billige øl fra strandkiosken. Jeg var god og brisen når jeg løp ut i det mørklagte havet og lot bølgene rulle over meg og kaste meg inn og ut over sanden. Det virket som kun et øyeblikk før natten var blitt til morgen, og sengen fristet mer enn noensinne.
De 3 ukene på Koh Lanta gikk fort.

Koh Lanta middag

Koh Lanta middag

Det føltes som et blunk av et øyeblikk. Mye av tiden ble vi sittende i hengekøyen utenfor bungalowen vår og jobbe med blogging og bildesortering. Vi lå litt etter på slike praktiske ting, så det var greit å ha muligheten til å jobbe litt. Når solen tittet frem så dro vi selvsagt til stranden, men det var dessverre mest regnvær.

Vi gjorde kun 2 turistaktiviteter på Koh Lanta. Den ene var å dra på en organisert snorkle-tur sammen med våre kanadiske venner. Det var en fin dag hvor mesteparten av tiden ble tilbragt på en veldig støyete liten jolle.

Hele Kina på svømmetur

Hele Kina på svømmetur

«Guiden» vår snakket ikke engelsk, men det var ikke så veldig mye som trengtes å sies, utenom «hopp i vannet her». Å hoppe i vannet var faktisk en genuin utfordring ettersom det var tjukt med asiatiske turister i vannet overalt. De så mildt sagt ganske komiske ut der de plasket rund med full bekledning, hijab, redningsvest og dykkermasker.  Sjekk videoen som ligger i denne artikkelen!
Snorklingen på alle stedene vi stoppet på var definitivt den verste snorklingen jeg noensinne har opplevd. Møkkete vann, nesten ingen fisk, og ingen koraller, eller døde koraller.

Lite sted forbi en hule

Lite sted forbi en hule

Høydepunktet var når vi svømte gjennom en hule uten å vite hvor vi skulle (siden guiden vår ikke snakket engelsk), og vi plutselig fant ut at vi endte opp i en liten oase midt inni en øy. Det var fjell på alle sider, og en liten jungel med en liten strand. Hadde det ikke vært 500 andre turister der, så hadde det vært et paradis!

Lunsjen var på en øy med en kritthvit strand, lignende den som er på Koh Phi Phi – en god del vakrere enn de som er på Koh Lanta.

Den andre utflukten vi dro på var betydelig mye dyrere, men også betydelig mer interessant.  Til tross for ekstremt høye priser så booket vi en dykketur med en speedbåt til et av de vakreste revene i Thailand. Vi har dykket på veldig mange rev, men denne gangen ble vi fortalt at det var en rimelig god sjanse

Dykkere med thai rev

Dykkere med thai rev

for å se manta-rokker!  Det er noe vi alltid har hatt lyst til å se, så det var ikke noe vi kunne si nei til!
Vi fikk med oss Ross og Alyse også, og det viste seg at vi 4 fikk speedbåten helt for oss selv. En veldig bra måte å avslutte turen på.
Dykkene var fantastiske, og akkurat når vi ikke trodde det kunne bli noe bedre så forsvant alt dagslyset fra revet. Jeg tittet opp og så hva det var som skygget for lyset – en enorm 5 meter lang Manta som svevet grasiøst rett over hodene våre !

FANTASTISK MANTA !

FANTASTISK MANTA !

Den svevde sammen med masse små fisk og en stor hai-lignenede fisk som liksom bare hadde bestemt seg for å være en del av gjengen.
Det var et syn som det var umulig å bli lei av! Vi ble liggende på samme sted i 20 minutter å glane på det majestetiske vesenet. Mange ganger lå jeg midt i vannet og observerte den svære skapningen sveve stille rett mot meg og med veldig små bevegelser skiftet den helt retning. 

Stig og Manta

Stig og Manta

På et tidspunkt fikk den hastverk og fløy opp mot overflaten før den kom ned igjen. Det er absolutt avskyelig å tenke på at disse dyrene nesten er utryddet fordi kineserne tror at gjellene deres er et slags potensmiddel. Mennesker som kjøper slike ting er definitivt ikke noen som burde få lov til å spre genene sine. Andre steder er populasjonen nesten borte grunnet forsuring og oppvarming av havene. Mantaene rundt Maldivene har sluttet å reprodusere seg grunnet alt stresset de er utsatt for med alle de unaturlige, menneskeskapte forandringene.
Vi så en manta på det neste dykket også, i tillegg til nærmest perfekte rev med masse fisk og koraller. Til tross for den ekstremt høye prisen for dykking på Koh Lanta, så var vi glade for at vi gjorde det.
Vår tid på Koh Lanta begynte å gå mot enden, men det var 3 veldig deilige uker, tross mye dårlig vær.

Bangkok   Surprised

Vel tilbake i Bangkok hadde vi noen dager med julegave handling og sightseeing før vi skulle slappe av i noen dager. Vi tuslet rundt en del i det kommersielle sentrum, og det var akkurat slik som jeg husket det – sinnsykt mange fancy kjøpesentre og veldig lite av andre ting. På et tidspunkt var vi på jakt etter en restaurant og en pub. Alt vi ville var å ha litt mat, og en god kald øl. Vi tuslet sikkert rundt i en og en halv time uten å finne noe som lignet på en øl. Veldig deprimerende. Vi endte opp med å gå på 7-eleven for å kjøpe hver vår store og kalde øl. Vi ble sittende på fortauet utenfor butikken sammen med en uteligger (som også drakk øl).

Manga jente

Manga jente

Han virket som en hyggelig type. Vi traff en finsk jente som også satt seg ned der. Uteliggeren ble litt forelsket i den finske jenta ettersom han hele tiden skulle ta bilder med henne med den gamle mobilen han hadde. Etter øla gikk vi bort til det store MBK kjøpesenteret hvor det var en eller annen slags fest på gang. Det var tusenvis av tenåringer som hadde kledd seg opp i manga-kostymer og gjorde diverse positurer for fotografer. Det var rene lekeplassen for manga-fetisjer.

Manga tenåringer

Manga tenåringer

Det var også en haug med småjenter med «sexy» skolepike-uniform som drev og danset og sang.  Litt sånn pedo-magnet følelse rundt hele opplegget.
Det siste vi gjorde av turistgreier på hele reisen var å sjekke ut noen Buddhaer. Vi var innom den store stående buddhaen, den hellige buddhaen og den liggende buddhaen.

Svær Buddha...hurra...

Svær Buddha…hurra…

 

Tuk-Tuk sjåføren kjørte oss rundt for en lav pris fordi han påsto at det var en eller annen helligdag, og at myndighetene derfor betalte for transport for turistene. Jeg kan ikke tro at vi var naive nok til å tro på den historien etter så mye reising som vi har gjort.  Det var selvsagt det samme gamle kjøre-oss-til-en-skredder-for-å-få-bensin-betaling trikset. Vi gikk svært motvillig inn i dress-butikken i 2 minutter uten å snakke med noen der, men det var han ikke fornøyd med. Til tross for våre klare intensjoner om å ikke kjøpe en dress så måtte vi da altså tilbringe minst 10 minutter i denne butikken. Det nektet vi, så det ble heller til at vi betalte 20 kroner ekstra..noe som var det vi hadde ønsket å gjøre i utgangspunktet.
Vi hadde 3 dager på et «luksus»-hotell i Bangkok før vi måtte avslutte vår lange reise rundt verden. Hotellet vårt lå midt i den sagnomsuste Khao San Road, og dagene ble tilbragt ved bassenget på taket med en stor mugge med øl i hånden.
Vi fikk oss også en tatovering hver for å minnes turen på. Det var planen fra begynnelsen å få meg en tatovering på denne turen, så det gjorde jeg på den siste dagen, etter 15 måneder og 10 dager. Jeg var veldig fornøyd med min tatovering av et resirkulerings-symbol.

Moro med tattis og øl :)

Moro med tattis og øl 🙂

Tattisen min

Tattisen min

Torunn`s Tattis

Torunn`s Tattis

Jeg er nå 100% resirkulerbar. Torunn fikk en tatovering av en skilpadde fra filmen «finding Nemo» på foten sin. Den ble fantastisk stilig. Kunstneren brukte veldig mange forskjellige farger og nyanser for å få den helt perfekt.

Reisen tilbake til Bergen gikk silkefritt, og vipps så var 15 måneder på reisefot over. Melankolsk og rart å måtte begynne et vanlig liv igjen…hvordan vil det gå!?

Videre artikler kommer til å fokusere mer på oppsummeringer og informative artikler fra rundt om i verden….følg med videre 🙂

 Posted by at 9:02 pm
des 222013
 

Malapascua var akkurat det vi trengte ettersom det var 4 måneder siden sist vi hadde kunnet bare slappe av på en øy uten noen planer. Vi har generelt hatt altfor mange planer og aktiviteter på denne turen!
Vi fikk innkvartert oss på en hytte på stranden og fikk opp en hengekøye for felles glede.. Det var gode dager i paradis. Få ting er mer digg enn å ligge halvnaken i sanden, godt brisen og med en svær kald øl i hånden, og det var akkurat det vi prøvde å gjøre mest av.

Malapascua hus

Malapascua hus

Det var relativt dyrt å kjøpe mat på Malapascua, men med engang vi gikk vekk fra restaurantene langs stranden, hvor alle de andre turistene var, så ble det betraktelig mye billigere. I midten av øyen var det veldig mange hjemmelagde strå og bambushytter hvor de lokale bodde sammen med hanene sine. Jeg har aldri sett flere haner på et sted enn på Malapascua, det var 4-5 haner for hver person. Det var ikke så veldig behagelig å høre på klokken 04.00 hver morgen, men vi ble vant til dem etterhvert.
frokost på Malapascua

frokost på Malapascua


Vi hadde planer om å dykke, så shoppet rundt litt til vi fant det billigste dykkesenteret på hele øyen. Dans Dives var en veldig enkel liten sjappe som var eid av en eldre amerikansk mann som overraskende nok het Dan. Han så ut som en gammel sjøulk med skinnskjegg og kapteinslue. De kostet omtrent halvparten av det enkelte andre dykkeoperatører kostet, de som alle de andre turistene flokket til kun fordi de hadde satt opp en fancy webside.
På dagen vi skulle dykke måtte vi stå opp på den mest uhellige time – klokken 03.30 på morgenen. Vi gikk gjennom mørket sammen med divemasteren helt til vi kom til skuta som skulle ta oss med ut på havet. Vi trosset høye bølger og grunne skjær mens vi seilte mot det åpne hav. Idet vi kom til målet vår snek solen seg sakte men sikkert op i horisonten, helt til den gule supernovaen var oppe i sin helhet.
Det var bare en grunn til at vi hadde stått opp så uber-tidlig for å dykke – Tresher sharks.Malapascua er det eneste stedet i verden hvor du kan dykke sammen med disse sjeldne haiene. Det er selvsagt ingen garanti, men det er relativt stor sjanse for å se dem akkurat der som vi dykket den morgenen.
På båten var det kun meg og Torunn og 4 Filippinere, våre egne tjenere! De bærte alt utstyret til båten, satt det opp for oss, og puttet det til og med på oss da vi skulle i vannet. Etter dykket var det selvsagt dem som bærte utstyret tilbake og vasket det. Det var også en kaptein på den relativt store filipinobåten i tillegg til divemasteren som skulle dykke med oss. Vi betalte rundt 300 kroner samlet for hele turen!
På vei ut på morgenen

På vei ut på morgenen


Billigste dykk noensinne!
Vi hoppet i det urolige vannet når det var nok lys til å kunne orientere seg. Vi sank rett ned til 35 meters dyp, og innen et halvt minutt så vi haien. Det var et nydelig grasiøst vesen. De lever som regel på dypet, og kommer kun opp på morgenen for å bli «renset» av masse små rensefisk på et spesifikt sted – en rensestasjon. En eller annen lur filipiner har funnet denne rensestasjonen og gjort det til en av de største turistattraksjonen på Filippinene. Alt på Malapascua handler om tresher haier. Vi var vitne til haiens lille dans rundt rensestasjonen i ca 20 minutter. Vi satt på knærne og observerte haien komme nærmere og nærmere. Dess mindre bobler vi laget jo nærmere kom den, men vi måtte dessverre puste litt innimellom. Det var vel verdt å stå opp tidlig for å se et så sjeldent dyr i fri dressur.
Stig,Torunn og haien

Stig,Torunn og haien


Tresher haien

Tresher haien


Vi ventet til kvelden før vi gjorde dykk nummer 2 den dagen. Det var et nattdykk på et spesielt sted rett utenfor øyen, et av de eneste stedene i verden hvor man kan se en spesiell fisk som heter «mandarin» fisk.
Fantastiske mandarin fisk!

Fantastiske mandarin fisk!

Det var også et dykk som var vel verdt innsatsen (dog det var tjenerene våre som gjorde alt arbeidet!). Disse fiskene er kun aktive mellom 6 og 7 på kvelden, så vi hadde et ganske trangt vindu hvor vi faktisk kunne finne dem.
Mandarinfiskene er noe av det mest spesielle jeg noensinne har sett under vann. De har et fantastisk fargespekter på kroppen, og ligner ikke på noen annen fisk. Vi satt på knærne rett ved korallen der i 20 minutter. De danset rundt, og noen ganger klynget de seg inn i par og steg opp over korallen sakte og majestetisk i en slags parringslek. Det var vel og bra helt til en gruppe med rabiate kinesiske dykker presset seg bort der vi satt og jaget vekk alle fiskene. Selv under vann klarer kinesere å være en plage for alt liv.
pygme sjøhest

pygme sjøhest


Vi fortsatte dykket over det mest massive hardkorallrevet jeg har dykket på. Vi så massevis av vakre sjøhester, blekkspruter og andre nattaktive luringer.
Sjøhest

Sjøhest


Resten av uken vår på Malapascua gikk med på generell latsabbing på stranden, noe som var veldig nødvendig for opprettholdt moral for de neste 3 måneders loffing rundt i sør-øst Asia.
Den siste dagen vår på øyen hadde jeg et lite illebefinnende. Jeg var på rommet vårt og holdt på å pakke sekken min da jeg plutselig merket at rommet svingte frem og tilbake. Det var litt kvalmende. Jeg tenkte at jeg sikkert hadde et illebefinnende og skulle til å besvime da Torunn nevnte at hun så rommet bevege seg. Vi gikk ut av rommet og fant at alt ute også beveget på seg. Det var på det punktet vi innså at vi var midt i et jordskjelv, litt surrealistisk. For å si det mildt.
Vi tak fatt på den lange reisen mot Cebu by, noe som innebefattet 1 time på båt og 6 timer på en skranglebuss. I Cebu fant vi ut at jordskjelvet hadde forårsaket mye skader. Det var glass overalt, og de fleste butikkene var stengt. Nesten 200 mennesker døde i jordskjelvet.
Vi ble sittende på flyplassen der i 5 timer mens vi ventet på flyet vårt til Vietnam. På den tiden opplevde vi over 7 nye jordskjelv. Folk løp rundt i terminalen i panikk, mens vi satt på en stol og ventet på at skjelvene skulle gi seg. Det var liksom ikke så mange steder å løpe ettersom vi var forbi sikkerhetskontrollen inne i selve terminalbygget.
På vei på båten

På vei på båten


På vår tid i Filippinene opplevde vi en naturkatastrofe, men vi unngikk mange flere! Uken før vi kom til Filippinene hadde det vært en tyfon som drepte hundrevis av mennesker, mens vi var på Malapascua var det en annen dødelig tyfon som traff andre deler av landet. Det som var enda verre var det som skjedde kun 3 uker etter vi hadde forlatt landet. Da traff tyfonen Haian Filippinene og tok over 10 000 menneskeliv. Pussig nok så er det ingen klimaskeptikere i Filippinene. Det er de som lider av det ekstremværet som global oppvarming har medført, og det er de som kjemper hardest for at drivhusgassene må stoppes. Klimarepresentanten til Filippinene var ironisk nok på et møte om global oppvarming den uken tyfonen traff. Han mistet både venner og familie og holdt en tårevåt tale for klimatologene, men til liten nytte, ingen forandringrer ble gjort. Global oppvarming er noe som påvirker oss alle, og ingen burde stå på sidelinjen i denne debatten. Skeptikere og fornektere har tapt, forskningen har vunnet.

 Posted by at 9:50 am
des 172013
 

Tilbake i Bambushytten vår sov vi som barn etter dagens strabaser. Morgendagen skulle bringe sine helt egne strabaser.
Etter en kjernesunn Filippinsk ris-og-egg frokost kastet vi sekkene på ryggen og fortsatte intensiv-backpackingen. Vi tok en buss til Tagbilaran og fra der prøvde vi å finne transport til Alona beach, en liten by på øyen Panglao. Vi tok en tåpelig beslutning og bestemte oss for at de 40 kronene en lokal med en tricycle skulle ha var for mye. Vi satt heller og ventet på en jeepney som var 25 kroner. Det er slikt når man reiser i fattige land, man starter å forvente å betale like lite som de lokale, selv når det betyr å ofre komfort. Vi endte opp med en jeepney som først satt i 40 minutter uten å bevege seg, deretter kjørte en halv kilometer før den ble sittende på et annet sted i 30 minutter til. Innen vi endelig var på vei mot Panglao var det så fullt med mennesker inni den lille klaustrofobiske vognen at de garantert kunne vunnet en eller annen verdensrekord. Vi burde ha tatt den private transporten…

Jeepney

Jeepney


Vel fremme til Alona beach pøsregnet det av bibelske proporsjoner, så vi sjekket inn på det første og beste (not!) stedet vi kom over.
Alona beach er ikke en vanlig Filippinsk landsby ved sjøen, det er en turist-by hvor alle lever av turistene på en måte eller en annnen. Det er bleike, hvite mennesker overalt, alle med en hale av Filippinere som prøver å selge “tours” og ubrukelige suvenirer. Det ble ganske livlig der på kvelden ettersom

Torunn på Alona beach

Torunn på Alona beach

alle restaurantene langs stranden hadde “live” musikk med lokale band. Vi møtte en nordmann som jeg hadde kontaktet gjennom couchsurfing. Henning bodde på stranden og jobbet som instruktør på en av de veldig mange dykkesenterene som var der. Han hadde i tillegg besøk av sin tenåringsbror og vennegjengen hans, så det var duket for en fest!
Kvelden før hadde de også drukket, og en av tenåringene hadde blitt så full at han ramlet ned fra balkongen på rommet sitt og landet på noe av dykkeutstyret. Det er nordmenn på tur!
Vi satt og drakk med dem på stranden i noen timer før hele gjengen dro til en luguber karaoke-bar i innlandet.

synging og dansing

synging og dansing

De lokale filipinerne som satt der da vi kom skulle snart få oppleve hvor falsk en tone egentlig kunne bli. Den norske gjengen tok til mikrofonen og startet en runde med lydforurensing av nye dimensjoner. Tenåringsguttene skapte et skikkelig show med synkronisert dansing og skriking, det var vakkert. Ølene gikk fort ned, dette var ikke hverken stedet eller tiden for å være edru. Takk og pris for 1 liters-flasker!

Stig lager nydelig musikk

Stig lager nydelig musikk

Etter vi hadde skremt vekk alle filipinerne i nærmeste mils omkrets fortsatte vi til diskoen.

På utendørs disco

På utendørs disco

Etter en kort mopedtur fant vi ut at diskoen egentlig bare var en basketballbane hvor de hadde satt opp noen høytalere og en diskokule. Vi hoppet rundt med de lokale til de sene nattetimer. Vi fortsatte å danse selv om det begynte å pøsregne, mens 200 filipinere sto under taket og lurte på hva som feilte de vestlige inntrengerne. Det de ikke forstår er at for oss som er vant til KALDT regn, selv på sommeren, så er ikke varmt troperegn, på et sted som allerede er 30 C i luften, noe problem.
De lokale kom strømmende tilbake da bygen stoppet. Meg og Torunn ble deretter sjekket opp på dansegulvet av 2 brødre. Den ene mannen mente at jeg var veldig vakker og hadde fine øyne, og indikerte også at broren (som akkurat da danset i nærheten av Torunn) synes Torunn var en toppen dame. Det må nevnes at broren også var en ladyboy, altså en transvestitt. Vi takket høflig nei til tilbudet, og tok det som et hint til at det var på tide å tusle hjemover.

dykk på Alona beach

dykk på Alona beach

Dagen etter ble en klassisk hangover dag på stranden, men vi fikk ihvertfall booket dykking.
Det er myriader av dykkesentre på stranden, men vi tok et enkelt valg og booket dykking med det billigste av dem alle. Uten at vi helt visste hvorfor så kostet det 1/3 mindre enn de andre senterne. Noen sa det var dårlig kvalitet etc, men etter min erfaring så har jeg alltid vært like fornøyd med de billigste dykkesenterne som de dyreste uansett hva andre folk har sagt. Litt gammelt utstyr og ineffektive instruktører er ikke noe stort problem. Vi ble uansett positivt overrasket ettersom vi fikk en gigantisk stor filipino-båt nesten for oss selv, og vår egen private dykkeguide. Vi dro ut til en dykkeøy som heter Balicasag, og skal være det beste stedet i Filippinene for dykking. Det var et veldig avslappende opplegg – jeg og Torunn bare satt og solte oss mens en haug med filippinere bærte alt utstyret vårt, satte det sammen, og til og med kledde det på oss da vi skulle i vannet.
Det var masse fint å se under vann – skilpadder, sjøhester, fiskestimer, bløte og harde koraller overalt og fisker i alle farger og former. Og da vi kom opp så fikk vi ta del i et svært filippinsk måltid som var stelt istand av en filippino familie som var på båten med oss.
2 dykk, en båttur og en full filippinsk lunsj for under 300 kroner er et kupp, i Karibien betalte vi over 1000 kroner bare for 2 dykk.

Dagen etter sto vi opp tidlig slik at vi kunne komme oss til den neste øyen vi skulle besøke i Filippinene – Malapascua. Den var ganske langt unna Bohol, en hel dag på reisefot. Først tok vi en hjemmebygd moped til fergekaien, hvor vi fant ut at nesten alle båtene til Cebu var kansellert grunnet dårlig vær. Der ble vi sittende i mange timer før vi fikk plass på en båt til Cebu.

Torunn på båt-stasjonen

Torunn på båt-stasjonen

Cebu city er en kaotisk, trafikkert og stygg by hvor vi måtte finne en buss som tok over 5 itmer for å komme helt nord på øyen. Bussen var av veldig lav standard. Det virket som vi aldri kom ut av byen, men det viste seg at nesten hele øyen Cebu var et eneste tettbebygd område. Det er 3 millioner mennesker samlet på en øy på størrelse med Buskerud. Bussen gikk med jogge-tempo hele veien, og når i tillegg de lokale begynner å røyke inne i bussen så er det duket for en ganske ubehagelig reise.
Da vi kom helt nord var det allerede mørkt, og vi hadde mistet den siste båten til Malapascua, så vi ble boende på et rottereir av et gjestehus i en anonym landsby. Neste morgen fikk vi endelig tatt båten over til den tropiske paradisøyen hvor vi skulle tilbringe den neste uken.

 Posted by at 12:18 pm
des 142013
 

Vi tok båten tilbake til Malaysia hvor vi ble sittende fast en natt på en liten øy som heter Labuan. Der strevde vi veldig hardt med å finne et billig sted å bo. Vi endte opp med å dele rom sammen med en brite som vi traff på båten fra Brunei.
Labuan var ikke mye å skryte av, men de hadde ekstremt billig alkohol der, det skal de ha.
Båtturen til Kota Kinabalu tok 3 timer og var ganske udramatisk. Vi ble værende der i 5 dager uten å egentlig gjøre noenting. Vi orket ikke å prøve å se alle turistattraksjonene. Etter 13 måneder på reisefot så er det digg å bare bruke noen dager til å ligge og slappe av på et aircondition rom.

Chilli tilsalgs

Chilli tilsalgs

 

Vi hadde oss noen fyllekuler sammen med Johnny fra England. En kveld gikk vi på den mest tvilsomme bulen jeg har sett på lenge for å synge karaoke. Det satt en håndfull med lokale patrioter der. Vi sveipet dem av føttene med våre fantastiske sang-stemmer og kjappe danseføtter. Det ble en kveld vi seint kommer til å glemme, spesielt meg og Torunn`s duet av Britney Spears` “Oops I did it again” – instant classic.
Vi hadde oss også en tur på nattmarkedet i Kota Kinabalu, tilsynelatende det beste markedet i Malaysia. Det var veldig mye rart der. Tonnevis med fisk og skalldyr som lå klar for grilling. Forhåpentligvis var alt fisket “sustainably” hahahaha…. Vi kjøpte oss hver vår krabbe som ble kokt i chillisaus foran oss. Det viste seg å bli veldig mye arbeid for veldig lite kjøtt, men det var godt.

Torunn på marked

Torunn på marked

Vi endte opp med å kjøpe masse mer greier som vi aldri hadde smakt før. Den beste måten å oppleve slike marked på er å snacke litt på alt som de tilbyr, og håpe at man ikke får akutte mageproblemer.
En av de største turistattraksjonene i Malaysia er å klatre opp på fjellet som ligger rett ved Kota Kinabalu. Vi fant ut at det er litt for mye av en turistfelle til at det kan være verdt det. Med engang slike land finner ut at noe er populært blandt turister så legger de til masse teite avgifter. “Conservation fee” går veldig sjelden til conservation, men som oftest i lommene på en eller annen høytstående offisiell person. Det er et hostel som er halvveis opp på fjellet hvor de tar 1200 kroner for en natt på en 14 persons sovesal uten varme (når det er 0 C i luften). Det er ren utnyttelse.

kaien med 1 million kinesere

kaien med 1 million kinesere

Vi dro istedet til noen øyer som lå utenfor Kota Kinabalu. Det viste seg å være minst like mye turistfelle som fjellet.

Strandliv...

Strandliv…

Vi kom til en liten øy med den mest befolka stranden jeg noensinne har sett. I tillegg måtte vi betale et latterlig “Conservation fee” for å få lov til å ligge på stranden. Conservation fee hjalp tydeligvis ikke til å rydde opp i de store mengdene søppel i vannet. Det var tusenvis av kinesiske turister – den verste typen turister, uten hensyn eller måtehold. De vagget rundt med redningsvest og snorklemasker uten å engang innse hvor teite de så ut. Det ble litt av en bomtur for oss som har hatt så utrolig mange perfekte karibiske strender for oss selv.

Fra Kota Kinabalu dro vi videre sørover i provinsen Sabah. Vi endte opp i en stusselig, skitten by som heter Semporna. Denne byen er kjent for å være litt småfarlig fordi det er diverse grupper med militante muslimer i området. Den eneste grunnen til å dra der er som et springbrett til revet og øyene som ligger en times båttur fra byen.
Vi tok første båten til øyene morgenen etter, og fant et greit sted å bo på en øy som heter Mabul. Det var deilig å komme seg vekk fra byen, og fra trafikk. Jeg hater bråkete trafikk, spesielt i Asia. Vi fikk bo i et styltehus, med vann rett under rommet vårt. Det er deilig å ligge i sengen å høre på bølgesvulp, men likevel slippe den bølgende følelsen man har når man er på en båt. Vi gikk litt rundt på øyen og fant ut at det var veldig mange fattige lokale som bodde der.

Tiggerunger

Tiggerunger

Jeg har ingen anelse hvorfor de bodde på en øy langt ute i sjøen uten mange arbeidsplasser, men jeg er heller ikke sikker på om det faktisk var noen voksne i landsbyen ettersom vi bare så hundrevis av unger. Det er kanskje noen få voksne der med et ekstremt behov for å reprodusere seg, skikkelige babymaskiner. I vannet utenfor hotellet vårt var det flere falleferdige kanoer med små nakne unger som tigget penger. Jeg kan ikke fordra å se at folk som ikke klarer å mate seg selv produserer masse unger kun for å få sympatipoeng for tigging.
Vi fikk gjort litt dykking rundt øyene og på revet. Sipadan rev er kjent som et av de 5 beste stedene i verden å dykke. Det skuffet ikke! Det var fantastisk mye liv med engang vi forlot overflaten.

søt fisk i korall

søt fisk i korall

Masse nye fisk som jeg aldri hadde sett før, og vi fikk nærkontakt med 5 gigantiske havskilpadder bare på det første dykket!

Malaysia Skilpadden

Malaysia Skilpadden

Vi fikk sett noen av de kuleste sjøhestene jeg noensinne har sett. De var identiske like til korallene hvor de levde. De hadde til og med korall-lignende biter stikkende ut av kroppen her og der slik at det skulle være umulig å se noe som helst form. Uten divemasteren hadde vi aldri klart å finne dem.

Han fant også en annen fisk som frogfish, som også var komplett og totalt identisk til bakgrunnen. Han pekte den ut for meg. Jeg var 10 cm fra fisken og lurte på hvorfor han pekte på en tilfeldig myk-korall før jeg faktisk innså at det var en fisk.

Krokodille fisk

Krokodille fisk

På det ene dykkestedet utenfor en øy som het Kapilay, hadde de bygget masse undervannshytter. Inni hyttene var det masse fisk og koraller som utviklet seg.

kamuflert sjøhest

kamuflert sjøhest

Vi var veldig fornøyde med dykkingen, og kom tilbake til ferdig servert middag. På menyen var inntørket fisk med gammel ris. Ikke akkurat et gastronomisk måltid, men vi var så fornøyd etter dykkingen at vi ville spist hva som helst.
Alt i alt var vi veldig fornøyd med at vi fikk dykket der, selv om vi ikke fikk dratt ut til Sipadan. Det er altfor populært å dykke der, så man må som regel sikre seg en plas flere uker i forveien. De gir bare ut 400 lisenser for dykking hver dag. Tidligere år har det vært rovdrift på revet, noe som har gjort veldig mye skade.
Etter 2 dager dro vi tilbake til Semporon og fortsatte reisen nordover. Det neste eventyret skulle være elvecruise med orangutaner på Kinabatangan elven

 Posted by at 4:54 pm
des 052013
 

Daintree regnskog Big Smile Vi dro til en beskyttet regnskog nord for Cairns som het; Daintree rainforest. Det tok 5 timer å kjøre dertil fra Mission beach.

Cassowary skilt

Cassowary skilt

  Etter vi tok en ferge som tok 2 minutter og kostet 150 kroner (pur svindel) var resten av kjøreturen gjennom jungelen. Det var hele tiden skilter om å ikke kjøre på alle Cassowariene, men vi visste bedre enn å ta det seriøst. Vi kom frem til teltplassen rett før det ble bekmørkt, kastet opp teltet og spiste et måltid med kald boksemat, akkurat som ekte white trash ! Det føles ikke helt ut som en genuin jungelopplevelse siden det var masse bobiler og tyskere rundt om, men ihvertfall så var jungellydene ganske ekte.

Teltet vårt !

Teltet vårt !

Jeg håpet dypt inne at det skulle komme en streifende Cassowary til teltet vårt, så vi endelig kunne fått sett en, men det var ikke ment til å skje. Vi brukte dagen etter til å gå så mange turer i jungelen som vi kunne finne. De fleste av dem var på planker over myrer. Vi sto opp grytidlig i håp om å se Cassowaries, men det var det dårlig med. Det var en veldig fin jungel, men vi så ikke så altfor mye liv utenom en og annen fugl og øgle. Egentlig synes jeg Daintree var litt for overutviklet. Langs hele veien var det bare resort etter resort, og masse dyreparker og lignende. Det var en fin jungel, men jeg begynner kanskje å bli litt for godt vant ettersom jeg har vært i rimelig mange regnskoger på dette tidspunktet. Vi var og badet i en jungelkulp med krystallklart vann og masse småfisk. Vi ble fortalt at det var veldig sjelden at de store, aggressive ferskvannskrokodillene kom så langt opp i elven.         Senere på kvelden så gikk vi langs stranden, og opp et stykke langs elven i håp om å treffe på en av krokodillene. Den største krokodillen jeg noensinne har sett var fra her. Den var 7-8 meter lang og hadde et hode som var like stort som en moped (men det var i dyreparken i Sydney).  Til tross for at jeg prøvde å lokke dem bort til oss med å vasse litt i elven og spille offer, så var de tydeligvis ikke sultne den dagen. På kvelden lå vi bare på luftmadrassen i teltet og så på episoder av Dexter. Kanskje ikke helt i ett med naturen, men vi er moderne mennesker og trenger å bli underholdt.

Stig i Jungelen i Daintree

Stig i Jungelen i Daintree

Cairns Baffle Vi kjørte tidlig av gårde til Cairns og sa farvel til bilen vår der. Torunn glemte at hun hadde hengt en truse til tørk på hodestøtten på setet. Lurer på hva leiefolka tenkte når de fant den! I Cairns klarte vi ikke finne noen couchsurfere, så det ble andre gang på en måned at vi måtte bo på hostell. Vi tok det billigste alternativet, som var å leie et 2-manns telt (de hadde ikke plass til teltet vårt). Det var komfortabelt og privat. Det eneste som var veldig irriterende var at alle teltene sto på samme sted, og ikke alle i de andre teltene hadde intelligens nok til å forstå at en teltvegg ikke blokkerer lyd. Det er få ting som er mer irriterende en å høre en hvinete tysk damestemme bable i vei i full speed klokken 01.00 på natten. I så måte er en dorm bedre…for der klarer ihvertfall de aller fleste å holde kjeft når folk sover. Cairns er en backpacker-hub deluxe. Det er backpackere overalt hvor man snur seg. I tillegg er de fleste som jobber på restaurantene og pubene også backpackere som har valgt å bli der lengre og jobbe. Det er faktisk så mange ryggsekkturister der at pubene har funnet på en helt ny måte å få folk til å komme der. De tilbyr gratis middag hver dag, også har de masse tilbud på alkohol og slikt også. De trekker til seg alle budsjettreisende i hele området i et håp om at alle skal bli værende etter middag for å drikke og for å se showene (wet t-shirt o.l.) og drikkelekene de arrangerer. Vi var jo på et budsjett, så vi endte opp med å gå der nesten daglig for gratis mat. Det var tjukt med backpackere der,lange køer. Jeg følte meg litt utenfor ettersom alle så ut som de var i slutten av tenårene, mens meg og Torunn er av en litt annen generasjon. Cairns har også en veldig fin kunstig strand og basseng. Det var det samme i alle kystbyene vi besøkte. Ingen badet i havet der, mest fordi vannet var brunt og den naturlige stranden var stygg. Den kunstige stranden var veldig bra. Det er liksom det Cairns har å by på – fin kunstig strand, gratis mat, masse backpackere i tenårene og en haug med strippeklubber. Det ene hostellet der var en gigantisk svær hostel/klubb/restaurant. De hadde “girl mud wrestling”,”wet T-shirt competition” og “chippendales” kvelder. Umoral i bøtter og spann!

 

Dykking på utrolige Great Barrier reef…Ha Ha

Vi slappet av i Cairns i noen dager før vi dro på en 3 dager lang “Liveaboard”. Det er en dykketur hvor man bor på dykkebåten, og gjør alle dykkene fra båten. Det kostet en del, men å dykke på Great barrier reef var den ene tingen jeg virkelig hadde lyst til å gjøre i Australia. Vi møtte resten av gjengen på en minibuss klokken 5 på morgenen. Båten tok 3 timer ut til det ytterste revet. Vi ble kjent med noen joviale amerikanere. Cool dudes fra California. Typisk California dudes. Det var også et amerikansk par i 40-årene der. Det var også en gruppe på 10 japanesere, og ca 6-7 andre folk som ikke gjorde så mye ut av seg. Meg og Torunn var heldige som fikk den beste lugaren i båten, stor seng, masse plass og vindu rett ut mot havet. De neste 2,5 dagene gjorde vi 11 dykk! Meg og torunn dykket for oss selv, og hadde 60 minutter i vannet på hvert dykk. Mellom dykkene ble vi servert gastronomiske delikatesser av kokken, og det ble også masse tid til å slappe av på dekk i solen. Dykkene var veldig bra, vi så myriader av fisk og fantastiske rev som strekte så langt øyet kunne se. På mange dykk var vi omringet av skilpadder, barracudaer og masse andre fine fisk.  

  

 

 

freaky fisk med bein

freaky fisk med bein

 

Fisk i korall

Fisk i korall

Barrier reef dykking

Barrier reef dykking

Torunn med napoleonsfisk

Torunn med napoleonsfisk

På et dykk kom vi over en gruppe med svære bulkhead-parrotfish som bare sto og sov rundt en stein. De var 1 meter lange, og ingen av dem brydde seg om vi var der, selv ikke når jeg svømte rett inn i flokken. De fleste skilpaddene var green turtles,

Briefing før dykk

Briefing før dykk

men vi så en loggerhead turtle som var minst 2 meter lang. Den ble redd når den så oss og svømte rett inn i et fjell hvor den ble stående med hodet i sanden. På nattdykket var vi omringet av masse svære røde fisk som fulgte etter oss langs hele dykket. Først så lurte jeg på hva de ville, men forsto fort hva som var deres mål… På et tidspunkt så jeg en fin middels stor hvit fisk som jeg lyste på. Med engang jeg lyste på den kom 3 svære røde fisk og rev den i fillebiter før de konsumerte de sprellende levningene. Noen skikkelige skurker. Vi traff også en del haier, men de var relativt harmløse. Det var dog litt skummelt på det ene nattdykket når vi lot oss synke ned i mørket og så haier som sirkulerte overalt rundt oss. Ganske store haier også. Vel tilbake i Cairns fikk vi sjansen til å være med på en real “Aussie-barbeque” på hostellet vårt. Eieren hadde grillet emu, krokodiller og kenguru for oss, og hadde til og med funnet frem didgeridooen sin.

Australsk BBQ !

Australsk BBQ !

Det er et typisk aborignersk blåseinstrument. De aborginerne som vi så i Australia var alle enten fulle, eller på vei til å bli fulle. Det virker som de har blitt en slags underklasse. Flere kvelder i Cairns høre vi noe infernalsk skriking. Det viste seg som regel å være overvektige fulle aborginer damer i 40-årene. Vi forlot Cairns og fløy sørover igjen til Gold Coast der vi bodde i sus og dus luksus med couchsurferen Andrew og hans veloppdragne sønn i Burleigh Heads. Andrew tok oss rundt og viste oss “the best of Burleigh heads og surfers paradise”. Vi bodde i et fint overklasse-område rett ved stranden de to siste dagene våre i Australia, og trivdes med det. Det var godt å slappe av litt før den lange flyturen til Singapore!

<a href=»http://www.dykkesiden.com/topsites/»><img src=»http://www.dykkesiden.com/topsites/button.php?u=Stigen» alt=»Dykkesidens Topp 50″ border=»0″ /></a>

 Posted by at 4:41 am
nov 012013
 

Det var deilig å endelig være på en tropeøy igjen. De siste 4 ukene hadde vi kun vært i den ene storbyen etter den andre…fra Buenos Aires til Montevideo til Rio De Janeiro til Los Angeles. Nå var vi på en øy midt i stillehavet med under 10000 mennesker. Det var flere folk enn det i den gaten vi bodde i Hollywood.
Cook islands består av 15 øyer som er spredt over et området som er større enn hele Europa. Det tar over 4 timer å fly fra den øyen som er lengst sør til den som er lengst nord.

Deilig Cook island øl

Deilig Cook island øl

Rarotonga er hovedøyen, hvor 50% av befolkningen bor. Hovedstaden Avarua er knapt mer enn en landsby, men er uansett den største byen i hele landet. Cook islands er verdens nest største eksportør av svarte perler, det er det de er mest kjent for. Folka som bor der er polynesere og maorier. De har sitt eget styresett og kultur, men er administrativt under New zealand.
Vi booket det billigste hostellet på hele øyen, men det kostet likevel mer enn noen andre hosteller vi hadde bodd på de siste 10 månedene. Vi fant fort ut at Rarotonga var svindyrt, det dyreste landet hittil på reisen.
Den første dagen slappet vi av på stranden rett ved hostellet. Stemningen var satt for late dager hvor eneste bekymringen var å prøve å unngå å få en kokosnøtt i hodet (nr.1 dødsårsak på øyen).
Vi fant fort ut at ølprisen var til de grader usosial, nesten like ille som øl-fiendtlige Norge. Det ble likevel en berusende første kveld på øyen da vi fant ut at en utendørs pub som lå rett ved hostellet hadde “gratis vodka kveld”. Det var selvsagt ikke noe vi kunne gå glipp av. Denne puben har 20 liter med ferdigblandet vodka og appelsinjuice til utdeling hver mandag. Jeg tenkte som en kapitalist at det måtte være en baktanke med slik filantropi, men vi gikk likevel for å finne ut av det.
Da vi kom der traff vi alle som bodde på hostellet samlet på puben, alle med gratis drinker i hendene. Vi ble med på moroa, og vodkaen fortsatte å komme. Etter en time kom eieren av puben, en liten feit maori mann med New Zealandsk aksent, bort til bordet vårt. Han sa at vi måtte bli med ham til andre siden av baren for å være med på drikkeleker. Jeg ante ugler i mosen, det er sikkert en eller annen måte å få penger på tenkte jeg…. men den gang ei! Det var faktisk helt motsatt! Han hadde laget i stand masse obligatoriske drikkeleker, som hadde til formål å få folk til å drikke mye mer og mye fortere!
Jeg og Torunn dannet et lag på ping-pong drikkeleken hvor det er 10 glass med vodka-drinker på hver side av bordet, og to lag som hver prøver å sprette ballen opp i glassene. Hvis det andre laget fikk ballen i ett av våre glass så måtte vi styrte vodkaen.

Vodka ping-pong Rarotonga

Vodka ping-pong Rarotonga

Etter det så var det limbo-leken hvor vinneren fikk den tvilsomme æren av å styrte en tequila-bong som gikk mellom beina på pub-eieren.
Slik fortsatte det i noen timer til all vodkaen var slutt. På intet tidspunkt prøvde eieren å selge noe som helst til folk. Det var ikke mat eller snacks tilsalgs, og når gratis-spriten var tom så lukket han baren og sendte alle hjem! Det var ikke noe forsøk engang på å selge drinker!
De har tydeligvis et litt mer avslappet forhold til det å tjene penger på Cook islands. Øylivet er et bra liv.

Solnedgang Cook island

Solnedgang Cook island

Jeg var faktisk glad til at det ikke var så mye å se på øyen, ettersom vi trengte en pause fra sightseeing. Det ble glade dager på stranden, snorkling og generell latsabbing. Vi levde stort sett på nudler, bønner og stekte egg siden prisene for å gå ut var absurd høye. Internett var også en luksus vi måtte leve uten for første gang på en veldig lang tid. Det eneste internettet som var tilgjengelig var et hvor man måtte betale per megabyte. Jeg visste ikke helt hva det betydde, men etter jeg betalte fant jeg ut at det betydde at 10 minutter kostet ca 50 kroner.
Snorklingen fra stranden var veldig bra. Sikten var super, alt fra 20 til 40 meter, og det var veldig mange fine fargefulle fisk.

Picasso fisk !

Picasso fisk !

Det var mange såkalte Picasso fisk som har altmulig rare sterke farger og mønster, og av en eller annen grunn kom de helt bort til meg hele tiden. På et tidspunkt var jeg litt redd for at de skulle gjenge seg opp og ete meg. Bli spist opp av søte tropefisk, for en død!
Vi gjorde noen dykk med et lokalt dykkesenter. Sikten var spektakulær og vi fant et fint vrak. Under hele dykket ble vi forfulgt av en svær blå trigger fisk. Hva den ville må jo gudene vite, men de er ikke kjent for sin høye intelligens akkurat. Da vi kom opp av vannet så vi en hval som lå og boltret seg i vannet rett ved dykkebåten. Hadde vært morsomt om den hadde kommet bort til oss på dykket.
Vi hadde sykler alle dagene vi var på Rarotonga. Øyen er helt flat og rund , så det er ikke noe problem å sykle rundt hele øyen. Det er ca 3 mil.

Torunn spiser indisk på stranden

Torunn spiser indisk på stranden

En av dagene tenkte vi å sykle rundt hele øyen til vi kom til hovedstaden Aituva. Fra der planlagte vi å gå gjennom jungelen til det ubebodde sentrum av øyen. Der er det et relativ høyt fjell som heter “Needle” hvor man kan se ut over hele øyen. Vi kom bare 1/3 over øyen før vi så et skilt til et bryggeri. Logikken tilsa at det måtte være øl der som det var et bryggeri, så vi tok av hovedveien og satte opp farten!
Det viste seg å være det eneste bryggeriet i hele landet, så vi følte at vi måtte bidra litt litt lokaløkonomien og kjøpe en stor flaske. Vi ble sittende på stranden i et forsøk på å tømme 2-liters flasken med øl. Det var så godt at vi endte nesten opp med å måtte kansellere hele jungelturen vår… men etterhvert klarte vi å rive oss løs og fortsette på turen.
Etter vi hadde kommet til hovedstaden tok det ikke så altfor lang tid før vi hadde kommet oss til sentrum av øyen og toppen av fjellet. Det var et veldig fint sted, men jeg var litt skuffet da Torunn nektet meg å klatre helt til toppen. Hun mente det var farlig bare fordi det var stup rett ned på begge sider.
Utsikten var veldig fin, men det var ikke mye dyreliv der. Slik er det ofte på øyer. Da vi kom tilbake til byen var det begynt å bli kveld, så vi gikk på et polynesisk danseshow.

Dansesow med stillehavsfolk

Dansesow med stillehavsfolk

Det var greit å få gjort litt kultur når vi først var på vår første stillehavsøy. Det var akkurat som jeg håpet det skulle være – damer i bastaskjørt og med kokosnøtt-bikiner som vrikket på rumpene, og hoppende menn med svære stråhatter med fjær i.
De hadde til og med en haug med dansende polyneser-unger, noen ikke eldre enn 3 år gamle.
Vi hadde oss en runde innom noen tvilsomme buler hvor alle de lokale drakk. Det var også ganske interessant. Det er fantastisk mange veldig feite folk på Cook island, og jeg har hørt at Samoa er enda verre. Så dyr som maten er på denne øyen så forstår jeg ikke hvordan de klarer å bli så feite.
Etter en uke med avslapping og øyliv var tiden kommet for å reise videre til New Zealand – sjømennenes land !

 Posted by at 4:11 am
apr 062013
 

Taganga  Big Boss

Taganga var deilig for 2 uker med etterlengt hvile. Det er tøft å være langtids-reisende, ikke noen dans på roser slik som alle tror. Etter 4 måneder med utallige øyer, og enda flere strender i Karibien så var det endelig på tide med litt ro og hvile.

Torunn på jakt etter bolig

Torunn på jakt etter bolig

Første natten bodde vi dypt inni fiskerlandsbyen i et ombygd privathus. Dagen etter flyttet vi til et hotell som lå rett over stranden og hadde utsikt over hele landsbyen, et bedre sted å tilbringe våre deilige hviledager.
Taganga er en rolig liten fiskelandsby med en liten promenade gate med diverse restauranter og myriader av dykkebutikker. Mesteparten av landsbyen er bare gamle privathus langs hullete grusveier.

Taganga bukten

Taganga bukten

I de siste årene har det kommet en storm av backpackere og invadert den lille byen. Det har medført en hel turistindustri med drøssevis av hosteller og flere klubber og barer, alt takket være Lonely planet som har promotert det som et fint sted for et beach-party.
Det er også promotert som et av verdens billigste steder for dykking og for å ta dykkekurs; en av grunnene til at vi dro der. Torunn begynte på redningsdykker kurs, mens jeg som allerede er Divemaster hadde bare lyst å dykke masse.
Det ble 4 dager med masse dykking og kursing, som var mye moro, men kom litt i veien for planene om avslapping.

Liten boks fisk

Liten boks fisk

Dykkesenteret var veldig bra, de hadde sin egen lille strand i nasjonalparken hvor alle dykkene ble gjort. Der fikk vi sitte å spise lunsj i mellom dykkene. Det var greit for meg som kunne sitte og se på Torunn slite og styre med å redde diverse paniske folk i overflaten på redningsdykker kurset. Dykkene var ikke av de beste jeg har hatt, men likevel ganske mye moro. Mye forskjellig fiskeliv og koraller, men dårlig sikt.
På dykkesenteret hadde de en svær Arapapegøye som var utrolig sosial og full av fanteri. Han sto på en rist rett over der alle dykkerne gikk forbi, og han synes det var toppen å snu seg opp ned og bite folk i hodet. Noen ganger lot de ham løpe rundt på gulvet, og da var hans største kilde til underholdning å bite tærne mine og tygge på sandalene.
Det er ikke en type pappegøye som noen burde ha som kjæledyr ettersom de faktisk lever vilt i naturen i både Venezuela og Colombia, og de er nesten utryddet grunnet folk som fanger dem og selger dem som kjæledyr.

Stig med en ny venn

Stig med en ny venn

Etter dykkingen så hadde vi 10 late dager i hengekøyen med utsikt over Taganga. En dag begynte jeg å kjede meg så jeg fant en utfordring til meg selv; å svømme over hele Taganga fjorden og tilbake igjen. Jeg er ikke den beste svømmeren, men utrolig nok overlevde jeg utfordringen. Det var sikkert nærmere 2 kilometer, og hele tiden var jeg i fare for å bli kjørt over av båter, bli spist av haier, eller drept av giftige maneter.
Det verste som skjedde var egentlig den dagen jeg hadde bestemt meg for å svømme over fjorden for andre gang. 1/3 av turen over kjente jeg at kroppen min ble angrepet av diverse slimklumper. De angrep fra alle kanter. Jeg prøvde å svømme fortere, men de små svina fulgte etter meg. Det var litt freaky, så jeg svømte inn til stranden og kom meg tilbake på land, hvor jeg hører hjemme.
Skapningene som hadde angrepet meg er en spesiell type nakensnegler som vi så veldig mye av i Taganga. De var annerledes enn noe jeg har sett før, men ganske stilige. De er ca 10 cm lange og svømmer i de fri vannmassene med 2 svære vinger slik at de ser ut som en liten rokke. Det var sesong for dem når vi var i Taganga, noe som var åpenbart når vi så at det var tusenvis av døde og halvdøde snegl langs stranden. Lokal ungene rullet dem sammen i en ball og kastet dem på hverandre. I et tilfelle satt meg og Torunn og leste når vi plutselig ble truffet av en ball med sjøsnegler. Noen av drittungene synes det var morsomt å kaste levende vesener som en snøball på oss. De skulle fått juling hvis jeg hadde fått tak i dem!

Øgle på svømmetur

Øgle på svømmetur

Den ene dagen når jeg var på stranden så jeg at det var full brann i åsen der hvor hotellet vårt var.

Torunn reddet en iguana

Torunn reddet en iguana

Brannen var ganske svær, og nærmet seg hotellet, så jeg gikk tilbake for å se om alt var greit. Folka i resepsjonen virket ikke så veldig bekymret selv om det var røyk overalt…så jeg tenkte at det her må være greit. Jeg satte meg i en hengekøye for å følge med på brannen, og etter 5 minutter dukket en antikk brannbil opp. De heroiske lokale brannmennene satte igang med å pumpe vann på hele området. De var alle dekket i røyk, og ingen hadde på maske. Det kan umulig være sunt.
Taganga var et fint sted, og det var ikke på langt nær så mange turister som jeg hadde forventet etter å ha lest om stedet. Det er ihvertfall ingenting i forhold til Cartagena. Etter 4,5 måneder med øyhopping skulle det bli den siste karibiske stranden av en veldig lang rekke.

Karneval i Barranquilla   Hell Boy

Siden det var februar og karneval tider så kunne vi nesten ikke gå glipp av verdens nest største karneval som var i en by som heter Barranquilla, kun 3 timer fra Taganga. Vi dro der første dagen av karnevallet. Det var ingen hoteller ledig i byen, så vi måtte legge sekkene våre igjen på busstasjonen mens vi dro for å se karnevallet. Et annet alternativ ville vært å ta inn på et av byens mange sleazy times-hoteller. De leier som regel ut rommene med timespris til horekunder, men er ofte villig til å leie ut rommet over natten til desperate turister.

fargefull parade

fargefull parade

Vi tenkte at det er like greit å bare bli der en dag, oppleve litt av moroa, og ta nattbussen videre sørover på kvelden.
Gatene var fulle av festkledde dansende mennesker og partystemningen var høy. Vi hadde desverre ikke funnet noen kostymer ettersom vi bestemte oss for å dra der litt Last-minute. Vi var uansett en attraksjon for de lokale som sto i kø for å ta bilde av oss. En haug med tenåringsjenter synes det var kjempegøy å posere for bildet sammen med to vaskekte «gringos» med blå øyne(Stig) og blondt hår(Torunn). Litt rart med tanke på alle de folka der som hadde på seg de sykeste kostymene som var mye mer interessante å ta bilde av.
Hele stedet var totalt kaotisk, og smellvarmt. Det var ikke mange turister utenom oss der, noe som var litt dumt ettersom veldig mange lokale hadde spraybokser med skum, og ingenting er mer morsomt enn å dynke en «gringo».

Stig med karnevalmann

Stig med karnevalmann

Gatemat var OVERALT, kjøtt på pinne, stekte pølser med yucca, ferskpresset juice, ugjenkjennelige stekte organer og andre delikatesser. Det er ingen som skal gå sulten på karneval ihvertfall!
Det var tjukt med folk rundt prosesjonsgaten, så jeg hadde hele tiden hånden over lommen hvor kameraet lå ettersom det er det ideèlle stedet for tyver. Folk vil ta bildet med utlendingene. Folk vil ta bildet med utlendingene.Det var helt umulig å se prosesjonen uansett hvor vi plasserte oss, men vi la merke til at det var mye færre folk på andre siden av gaten. Vi gikk rundt hele prosesjonen til andre siden av gaten hvor vi fort fant et sted hvor vi kunne se alt sammen. Grunnen til at det var færre folk der er at solen sto rett mot den siden av gaten, og det var ingen skygge. Det var litt tortur, men vi fikk sett en del artige karnevalfolk.
På kvelden etter prosesjonen var over satt tusenvis av folk på plastoler rundt diverse puber som spilte høy salsamusikk. Alle koste seg med Aguardiente (lokal billig sprit) eller øl, og hele familien var på dansegolvet.Vi sa farvel til kysten og hoppet på en nattbuss som gikk sørover, opp på fjellene.

 Posted by at 3:13 am
mar 122013
 

Orginalplanen vår var å ta en båt fra Trinidad til Venezuela, og deretter reise gjennom Venezuela til Colombia.
Etter å ha snakket med folk, og lest en del reiseråd og informasjon om Venezuela bestemte vi oss for å droppe hele landet, og finne en annen vei til Colombia. Det viser seg at kidnapping,ran og drap av turister er altfor vanlig der, spesielt i hovedstaden Caracas. Vi fant ut at vi sannsynligvis ikke kommer til å føle oss trygge der, så da er det ikke mye grunn til å dra der heller. En dame som vi snakket med hadde bodd i Caracas i 10 år, men aldri dratt inn til sentrum fordi det var for farlig. Det sier jo litt. I tillegg til at det er generelt farlig, så var det enda verre akkurat når vi skulle dra der ettersom presidenten Hugo Chavez ligger for døden.
Vi dro heller til Curacao, selv om det ble ca dobbelt så dyrt. På flyturen fra Trinidad til Curacao, da vi fløy over Venezuela, så så vi flere øde arkipelagoer som så ut som perfekte paradis. En god grunn til å kjøpe en seilbåt en dag.

Willemstad utsikt

Willemstad utsikt

På flyplassen kom Jan Driesprong for å hente oss og kjørte oss til huset sitt i utkanten av Willemstad (hovedstaden).

Jan Driesprong er en couchsurfer vert som heldigvis åpnet huset sitt for oss de 5 dagene vi skulle være på øyen hans. Han er en veldig artig type; en nederlender i 60-årene som har brukt store deler av livet sitt på å reise rundt verden før han slo seg ned på Curacao for 25 år siden.

Curacao skiltet

Curacao skiltet

Han tok oss med til hovedstaden Willemstad og kjøpte store mengder med øl til oss, noe som var helt greit for oss.
Willemstad er en av de fineste byene i Karibien. Husene er utrolig fargerike, og av en helt spesiell arkitektur. Nederlenderne bygget byen på 1600-tallet rett etter at de hadde tatt over øyen fra spanjolene. Broene har mange fantasifulle

Torunn og Jan på broen

Torunn og Jan på broen

måter for å slippe båter forbi, inspirert av amsterdam. Den største broen der har en motor som kjører den inn til en side hver gang en stor båt kommer forbi. Det er ganske ofte ettersom Curacao er et populært mål for cruiseturister, og i tillegg er det mye trafikk til oljeraffineriet som ligger nær byen.
På Curacao snakker de Pamiento, som er en blanding mellom nederlansk og kreolsk. Noen folk på Curacao snakker kun Pamiento, noe som betyr at hvis de drar til noe som helst annet sted enn Curacao kommer de til å bli «lost in translation».
Det ene museet som er verdt å få med seg i Willemsted er slavemuseet. Curacao var nemlig den øyen hvor alle slavene ble transportert til, direkte fra Afrika. På markeded i Willemsted ble slavene solgt til høyestbydende fra en av de andre karibiske øyene. Deretter ble de transportert der for å jobbe på sukkerplantasjene til rike europeere.
Museet var interresant og viste hvor fælt slavene hadde det under transporten, og i arbeidet. Det var vanlig at slavehandlerne tok altfor mange slaver i båten slik at 1/3 av dem døde under frakten(150 mennesker). Det var også mye fokus på all rasismen som de svarte ble utsatt for etter at slaveriet ble forbudt.Livet ble ikke så veldig mye bedre for dem akkurat.

Jan var en perfekt vert; ikke bare gav han oss husly, men han kjørte oss også rundt hele øyen for å se alt som var verdt å se, vår egen private guide! .

Øl med Jan Driesprong

Øl med Jan Driesprong

Han tok oss med nord på øyen til en liten innsjø med tusenvis av vakre rosa flamingoer. Deretter gikk turen videre til østkysten hvor terrenget er en mix av ørken og vulkansk stein. Havet slår inn mot klippene og danner noen utrolige fjellformasjoner og huler der. Det var verdt et besøk.

Curacao flamingoer

Curacao flamingoer

Når det var tid for lunsj kjørte han til andre siden av øyen, hvor havet er litt roligere, og det er mange strender.

Vi hadde lunsj rett ved en strand der, og det tok ikke lang tid før vi var omringet av 15-20 gigantiske øgler. De lokale iguanene har lært seg at det finnes lettere måter å finne mat på enn å lete rundt i ørkenterrenget etter grønt gress.
Turistene er som regel mer enn villige til å mate de søte innpåslitne øglene, og vi var ikke noe unntak. Når skaden først er gjort så er det ikke lenger noe vits å prøve å overbevise restuaranteierne at de ikke burde la folk mate ville dyr. De er noen fantastiske interressante vesener å observere. Det er noe ganske spesielt med å ha 3 små dinosaurer klatrende på beinet ditt mens du prøver å spise lunsjen din. Det var mange som fôret dem med pommes frites, noe som kanskje ikke er helt ideelt for fordøyelsesystemet deres.
Det er ganske mange som spiser iguanaer på Curacao, selv om det egentlig ikke er lov nå til dags.
Det ble selvsagt litt dykking på oss på denne øyen også! Ingen karibisk øy uten dykking!

Dykking fra stranden !

Dykking fra stranden !

Denne gangen var det litt spesielt ettersom vi bare betalte for utsyret og hoppet rett i sjøen fra stranden. Jan var grei nok til å kjøre oss ut til den fineste stranden på øyen; Cas Abao.
Der fikk vi utstyret og gjorde 2 dykk på korallene, og slappet av på stranden innimellom dykkingen. En fantastisk fin strand med kritthvit sand, bar med øl, og masse fine småpalmer til skygge.

murene på svømmetur

murene på svømmetur

Hjernekorall og Torunn

Hjernekorall og Torunn

Curacao føles som en øy hvor alle de lokale bare driver med sitt, og ikke er så altfor brydd med turistene, med unntak av enkelte selgere i nærheten av cruiseterminalen. Det er ikke den fineste øyen vi besøkte, men den har sin sjarm, spesielt Willemsted. Jeg ble seriøst irritert på myndighetene her når de tok 40$ av oss på flyplassen i «departure tax». Det er ganske mye penger å betale for ingenting, og ganske dårlig gjort mot turister som allerede har lagt masse penger igjen i kassen deres. Curacao er i tillegg den rikeste øyen i Karibien siden de har såpass mye oljevelstand der.
Etter 4 måneder med øyhopping i Karibien var det nesten litt melankolsk å forlate den siste øyen, øy nummer 22 og land nummer 12 på reisen. På den andre siden gledet jeg meg som en liten unge til å komme til Sør Amerika, hvor prisene er lave, ølene er store, og man slipper å ta svindyre fly overalt.

 Posted by at 9:09 pm
nov 112012
 
Cool

Torunn på vei til Caye Caulker

Caye Caulker er en bitte liten øy som tar ca 5 minutter å gå over på tvers, eller ca 20 på langs. Det er ingen biler, kun golfbiler.

på tur i golfbil

Torunn med taxigolfbilen

Det er 1300 fastboende og 10-15 ganger så mange turister i høysesongen. Takk og pris at vi var der i lavsesongen.
eneste ulempen med lavsesong er at det er også regnsesong. Det var ikke en eneste dag uten regn i den uken vi var der. Det er ikke så mye å gjøre på Caye Caulker annet enn å drikke øl og slappe av. Mottoet til øyfolket er ”go slow”, og det er ofte ganske tydelig.
Øyen er så erketypisk karibisk som det er mulig å få det. Nesten alle som bor her er rastafarier og snakker en rar blanding av engelsk og kreole; ”jaaa maaan, how ya be?”. Når de snakker med hverandre er det helt umulig å forstå hva de sier.
husene er i alle regnbuens farger som seg hør og bør. Mange av husene er på stylter flere meter over bakken, men ikke noen god forklaring på hvorfor. Det har tilsynelatende noe med orkan og oversvømmelse å gjøre. Hvis det kommer en orkan så skulle jeg tro at det var en dårlig ide å ha et hus på stylter, da kan man risikere at hele huset flyr avgårde… Alle vinduene er også som regel barikadert, bare sånn i tilfelle det kommer en orkan. Ganske ukoselig å leve i et hus uten vinduer i 3 måneder i strekk.

Kokken på Caye Caulker

Det er ingen skikkelige strender på øyen, og ikke ideelt for snorkling ettersom det er bare sjøgress og gjørmebunn. Det beste stedet å gå er til ”the split” som er der hvor øyen ble delt i 2 av et jordskjelv i 1961. Det er en pub der som heter Lazy Lizzard som er det naturlige møtepunktet for både lokale og tursiter. Det er det eneste stedet hvor det er litt dybde og greit å snorkle, og det beste stedet for å tilbringe late dager. Dette er noe som alle som drar til Caye caulker vet…og derfor blir det ofte veldig fullt der. Det er greit nok nå i lavsessongen, men jeg kan tenke meg at det blir sinnsykt trangt der i høysesongen.

Slapper av På Caye Caulker

Av aktiviteter så er det mest logiske å finne på å dra på dykketurer eller snorkleturer ettersom et av verdens største korallrev ligger rett utenfor øyen.
Vi dro på en snorkletur første dagen vår der. Det var en del andre turister på seilbåten, mest amerikanere. Den karibiske kapteinen vår sluttet aldri å snakke, han hadde mye på hjertet. Når seilbåten kjørte utover var vi omringet av svarte uværskyer, og var sikre på at vi snart ville være midt uti en ekte karibisk storm. Da så jeg plutselig 2 svære tyfoner i horisonten. De gikk sammen og ble til en tyfon etter hvert. Heldigvis så styrte vi ikke mot tyfonen, og den styrte ikke mot oss.
Det første snorklestedet var veldig moro ettersom vi traff på en familie med sjøkuer.

Sjøku

Stig med sjøkuen

Sjøkuene er noen artige blubber. De er ikke så veldig brydd av en haug med snorklere, sikkert ganske vant med det. Den ene sjøkuen lå midt i vannet urørlig. Torunn trodde den var død, men jeg mistenker at den bare slappet av litt, mottoet er tross alt ”go slow”.
Neste snorklested var det massevis av haier, rokker og andre svære fisk. Haiene var ikke av den skumle typen, var bare noen søte nursesharks. De er ganske harmløse og liker kos. Kapteinen plukket en av dem opp fra bunnen og lot alle sammen stryke den på magen. De er akkurat som et marsvin- veldig glad i kos.
Man bør helst ikke rote for mye med dem, for de kan faktisk bite også, er tross alt haier.

Masse fisk og hai

Vi fant en hai som liker kos

Rokkene var ganske artige også, men vi holdt oss unna dem…alle vet hva som skjedde med Steve Irwin.
Snorklelederen plukket opp konkylier med sjøsnegler som han drepte og kaste ut for å mate dem. Virker som de satte pris på det.
Neste stopp var et sted der vi fikk snorkle med masse svære havskilpadder og gigantiske rokker, og deretter snorkle med alle de vakre fargefulle fiskene på revet. Det var en veldig bra tur, har aldri sett så mange artige fisk, pattedyr og reptiler på en tur før !
Vi dro også på en dykketur. Alle nettsider som jeg har lest på sier at hvis man er en dykker så er det et MUST å dra til Blue hole. Om man bare dykker et sted i livet så burde det være Blue hole i Belize osv osv.

Blue hole belize

Etter alle disse sterke utsagnene så kunne vi bare ikke dy oss. Det kostet DOBBELT så mye å dra til blue hole som å dykke på noen av de lokale revene, men vi tenkte at dette er så fantastisk at vi kan bare ikke droppe det. Båten ut der tok vel over 2 timer, og det var selvsagt en ganske så vindfull dag med mye bølger.
Det første jeg så når jeg dukket hodet under vann var massevis av svære haier, ikke som nursesharksene, men skikkelige haier. Det var veldig morsomt (ihvertfall så lenge de holdt seg på god avstand). Sikten var ikke så veldig bra, og det var relativt lite fisk der og ingen koraller.

stalgmitter på 43 meters dyp

4 meter hai

Vi fulgte en vegg ned til 42 meters dyp og svømte rundt noen stalakitter(hele hullet pleide å være en hule) og opp igjen. Det var hele tiden masse haier rundt oss, men ingen ble spist opp, ikke som jeg merket ihvertfall.
Det var igrunnen ganske skuffende, og føltes litt som et dykk jeg kunne gjort i bergensfjorden minus haiene og stalakittene. Jeg hadde forventet å bli omringet av tusenvis av fisk i alle mulige eksotiske farger, skilpadder og haier(som kom litt nærmere slik at jeg kunne fått tatt noen litt bedre bilder) i tilegg til masse fantastiske koraller. Det er slik det er på blue hole i Egypt, og siden dette var verdens beste dykkested så forventet jeg noe lignende. Vi hadde lunsj på en liten øde palmeøy også gjorde vi 2 dykk til på revet rundt blue hole. De var egentlig bedre enn Blue hole dykket ettersom det var litt koraller og masse rare fisk, men sikten var likevel ikke noe særlig.

Hai i Blue hole

Til andre som har lyst å dykke pa Caye Caulker så vil jeg anbefale å bare dykke på revene rundt øyen. Blue hole koster dobbelt så mye, og er definitivt ikke verdt det.
hele uken vi var på øyen bodde vi gratis i en fin leilighet rett med sjøen – er definitivt noen fordeler med å gjøre litt veldedighetsarbeid innimellom.
Vi hjalp Madi ved å operere på noen av kattene hennes, og i tilegg ta blodprøver og slikt for å sjekke om de var friske.
Det var deilig å bare være på et sted i en uke i strekk. Det blir litt slitsomt etterhvert når man reiser fort og bare er på hvert sted noen dager om gangen.

Lunsj på en øde øy

 Posted by at 2:30 pm
okt 272012
 

Chichen Itza var interessant. Det var noen helt absurde mengder med desperate folk som solgte alt juggel som tenkes kan.

Oss med en liten mayadame

Coba

De fleste solgte noen svære treplater med bilder av pyramidene, felles for alle var prisen på mellom 0.5-1 $. Latterlig billige suvenirer…men jeg ville ikke hatt dem om de gav meg penger for å ta dem. Kan ikke drasse slikt juggel rundt jorden. Vi fant ut at vi hadde kommet på rette dagen ettersom 21 september er en av 2 dager i året hvor man kan se en spesiell lyseffekt når solen skinner på pyramiden. Det ser ut som en slange som vrir seg nedovover siden på den ene trapen. Slanger var veldig viktig for mayaene, de tilbad dem og tegnet dem overalt.

Verdens 7`ende underverk

De var også veldig glad i å ofre mennesker, det var stort sett det de brukte den svære pyramiden til. De hadde også et ballspill hvor kapteinen av det laget som vant ble halshugd til ære for gudene. Tror ikke jeg hadde lagt så mye innsats inn i den kampen om jeg var kaptein. Det er en veldig annerledes pyramide sammenlignet med de i Egypt, litt enklere å komme seg opp på (men det var desverre ikke lov). Etter pyramiden dro vi til en liten koloniansk landsby som het Valladolid]Dette var heldigvis stedet hvor vi kunne forlate saueflokken og kjøre vårt eget løp nok engang. Vi tok inn på et funky hostel som var stappfullt. Det var kun 2 senger igjen i en 14 manns sovesal, men det gikk greit ettersom jeg i all min klokskap hadde investert i både sovemaske og ørepropper basert på tidligere erfaringer med snorkere og skarpt lys. Det funka veldig greit, vi var de første til sengs og de siste til å stå opp, perfekt J Valladolid var ganske avslappende, mye mer genuin meksikansk følelse der enn i Cancun. Det er ikke uten grunn at de lokale referer til Cancun som Plastico fantastico, som jeg mistenker er en dobbelreferanse til både kredittkort og silikonpupper, selv om silikonpupper teknisk sett ikke er plastikk.
Vi leide sykler og syklet fra landsby til landsby for å bade i forskjellige huler som de kaller for Cenotes. Hulene er ganske digg ettersom det er 35 C i luften og vannet i hulene er ganske kjølig og krystallklart. En deilig avkjølende dukkert i vann som likevel er varmere enn sjøen i Norge noensinne blir.
Cenote
Sykkelturen var også ganske artig, men til tider livsfarlig. Torunn holdt på å sykle over en diger slange som lå midt i sykkelstien. Slangen hoppet opp etter henne og prøvde å bite beinet, men hun la ikke merke til den i det hele tatt. Det var verre med meg som kom i full fart rett bak og hadde bevitnet hele spektakkelet. Jeg klarte såvidt å unngå å sykle på det aggressive beistet, men ikke fordi jeg gjorde noe lurt, men fordi den klarte å snirkle seg unna. Etter alt det dramaet var det på høy tid med en Corona. Den hadde vi på en klassisk meksikansk hacienda. Det var fantastisk bra stemning der vi hadde hele stedet for oss selv og ville meksikanske folkeviser dundret i vei over høytalerne. Når vi kom tilbake til hostellet traff vi en haug med orginaler. Ene fyren satt i transe og mediterte rett utenfor rommet vårt, mens en annen hippie kom med lange forklaringer om hvor sterk energien i dette området var, visstnok med tanke på mayaene. Mayaene hadde mye energi virker det som, med tanke på at hippiene fremdeles kan føle den 500 år etter sivilisasjonen kollapset. Vi reiste videre nedover mot sjøbyen Tulum etter 2 dager I valladolid. På veien så stakk vi innom ruinen som heter Coba. Det er en masse bygg som ligger midt i jungelen, så mye færre turister. Det som er kult med Coba er at man får lov til å klatre opp på den høyeste pyramiden der.

Toppen av pyramiden

Vi gjorde det, og hadde litt lunsj på toppen. Var ikke mye til utsikt, bare trær sålangt øyet kunne se. Ikke følte jeg noe særlig Maya energi heller selv om vi satt midt oppå et av deres fineste byggverk. Jeg er nok ikke spirituell nok for denslags. Tulum var ikke den mest sjarmerende landsbyen jeg har sett. Som Lonely Planet så riktig anmerker så minner det litt om et truckstop ettersom hovedveien i regionen separer byen i to. Det er et greit nok sted å tilbringe noen netter uansett, grei strand og noen stilige kystruiner. Jeg tenker at om jeg var Maya så ville jeg mye heller bodd der i kystpyramiden enn langt inni jungelen med alle krypdyrene og myggene. I tilegg så virker det som disse kyst-mayaene var litt mindre interresert i å ofre hverandre til gudene hele tiden.

Til tross for høye priser bestemte vi oss for å dra på huledykking i noen av disse hulene som er dypest. Det er liksom `The thing to do`på Yucatan halvøyen hvis man er en halveis erfaren dykker.
Det første vannhullet vi skulle dykke i var egentlig bare et hull i bakken,en liten pytt. Det som skiller denne fra andre pytter er at det er et helt sinnsykt hulesystem som går over hundre meter ned og hundrevis av meter inn i fjellet. Det var litt sånn halvnervøs stemning når vi sto der og skulle hoppe uti og dykke til 40 meters dyp i et halvmørkt hull. Det gjorde det ikke noe bedre når vi fant ut at ventilene mine lakk som en sil og dykkeinstuktøren sa at `det går sikkert bra`. Vi hoppet uti og gikk raskt rett ned til 30 meter. På 30 meter var det en skikkelig spøkelseskog fornemmelse; det var et gammelt dødt tre som sto oppreist i en sirkulær tåkesky. En gigantisk tåkesky på 30 meters dyp med spøkelsestrær som vokser direkte opp fra den, ikke det første stedet man har lyst å gå.
Vi begynte å senke oss gjennom skyen…beina mine forsvant i tåken…deretter overkroppen…og plutselig var alt bare tåkete. Det var såpass god sikt i dette vannet at det føles akkurat som om det ikke var vann der, og som vi bare sank inn en en vanlig sky. Skyen er dannet av et kjemikalie som heter hydrogen sulfide som er i vannet grunnet forråtnelse av trær.
På andre siden av skyen var det klart og fint,men mørkt. Vi kunne knapt se noenting uten lykt. På 40 meters dyp begynte vi å gå tilbake oppover i sirkulære runder langs veggene på hullet. Det var fantastisk fint; enorme stalkitter som har vært der i tusenvis av år, og huler som gikk langt innover i fjellet. Det var til og med rester av mayakrukker der som mayaene har kastet nedi der for lenge siden. De pleide også å ofre diverse tenåringsjenter i disse vannene.
Det andre dykket vårt var i en hule som ikke gikk dypt ned, men bare veldig langt innover. Det var kanskje det kuleste dykket jeg har gjort, og jeg har gjort over 700 av dem. Det kommer høyt opp på listen over ting som bare må oppleves- å ligge helt stille midt inni en hule, omringet av stalkitter og stalgmitter, diverse rare hulefisk som snuser rundt langs veggene og krystallklart vann som gjør at man føler det som man flyr. Det er ikke aktiviteten for dem med klaustrofobi ettersom det er en del ganske trange passasjer inni hulen. Det som var mest bittert for meg var at undervannskameraet, som jeg har kjøpt med tanke på disse dykkene, sviktet meg. Det var fult av dugg på linsen ettersom vannet var mye kaldere enn luften.
Samme dagen dro vi på første buss sørover…no var tiden for moro over, det var på tide å bli seriøs !

 Posted by at 2:20 am