des 312013
 

Morgenen etter var vi igang tidlig da minibussen kom og hentet oss for å ta oss med til Halong Bay. Halong Bay er Vietnams topp turistattraksjon, og er på UNESCO-listen over fantastiske naturområder.

Trøbbel-gruppen

Trøbbel-gruppen

Vi visste at Halong Bay kom til å bli fryktelig turistete men følte at det var et «must» i Vietnam. Vi hadde booket en 3-dagers tur dit. Bussen var full av håpefulle ungdommer med glimt i øynene. Det glimtet skulle fort bli slukket. Bussen var like ukomfortabel som den så ut som, og etter 3 timer kom vi til nok en turistfelle. Dette stedet var nok et sted hvor tusenvis av turister blir droppet av for å kjøpe seriøst overprisede suvenirer. 1,5 time seinere ankom vi til en kaotisk fergekai der det var 10 hvite mennesker pr Vietnameser.

Etter å ha surret rundt som hodeløse høns i en halvtime ble vi geleidet til båten vår, som senere skulle få tilnavnet «dramabåten». Det var ca 20 mennesker i gruppen vår, de fleste av dem i slutten av tenårene eller tidlig 20-årene. Blant dem var det 5 unge briter på guttetur, et britisk par på fylla, et skotsk/nedelandsk par og noen hyggelige amerikanske jenter. Fra tidlig av på turen ble det klart at det var sterke negative krefter på gang. Allerede da vi kom frem til vårt første stopp begynte klagingen. Den var basert på at alle måtte legge fra seg sekkene i båten før vi fikk sjekket inn på rommene, og noen av oss, spesielt det britiske paret, var paranoide og ville ikke legge dem der i frykt av kriminelle lokale på båten. Dette virket for oss ganske irrasjonelt ettersom vi var på en båt og vi skulle tilbake dit. Men de klarte å få med seg flere andre i klagesymfonien. På dette tidspunkt bestemte vi oss for å distansere oss fra resten av gruppen ettersom vi hadde lyst til å gjøre det meste ut av turen. Vi ble ikke med i klagekoret.

På båten i Halong bay

På båten i Halong bay

Det første stoppet var på en liten øy med en svær hule. Denne hulen hadde blitt funnet et par år tidligere av en lokal som hadde skadeskutt en ape og fulgte etter den, og snublet borti denne hulen. Vi måtte gå et stykke opp i fjellet før vi kom til den glorete hulen. Det paranoide britiske paret hadde begge tatt med seg de gigantiske ryggsekkene opp til hulen mens alle de andre sekkene lå på båten. De så ganske idiotiske ut der de vagget opp langs fjellkanten. Hulen var bare middelmådig, ihvertfall i forhold til andre huler vi har sett andre steder i verden.

fargefull hule

fargefull hule

Kanskje vi er litt for godt vant når det kommer til huler. Vi er hulemennesker kan du si! Denne hulen var inni et kalksteinsfjell og hele greien var opplyst med blå, røde og grønne lys for å få den til å se mer attraktiv ut for turisthordene. Vi hadde med oss en guide, men i kjent Vietnam-stil var det knull umulig å forstå et ord av hva han sa. Det lille jeg fikk med meg var relativt uinteressant ettersom det var kun subjektive tolkninger av huleformasjoner som ligner på geiter eller pupper. Vi var uimponerte men vi klaget ikke, noe som er mer enn kan sies om resten av gruppen. Da vi kom tilbake til båten ville guiden registrere oss og ba alle om å få låne passene. Det var starten på det neste dramaet ettersom det britiske paret nektet plent å gi dem fra seg. De var overbeviste om at guiden kom til å stjele passene deres og selge dem, og de fikk med seg flere andre passasjerer i denne konspirasjonsteorien. Guiden (Mr.Fly) så ut som han ville ta sitt eget liv på dette tidspunktet. Vi satt på utedekket mens båten kjørte videre til neste stopp hvor vi skulle padle i kajakk..

Torunn i Halong bay

Torunn i Halong bay

Imens jeg og Torunn prøvde å nyte synet av de fantastiske kalksteinsklippene som omringet oss, var mange andre i gruppen vår opptatte med å være negative. Å kjøre rundt i Halong Bay i båt er som å kjøre i en fjord omringet av naturskjønne klipper som gir et dramatisk preg på omgivelsene. Det ser ut som de har poppet rett opp av havet i løpet av en dag! Noen kommer her kun for å drive med fjellklatring på disse bratte klippene. Det er ekstrem fjellklatring hvor de ikke bruker tau så de faller rett ned i vannet hvis ting går galt. Vi hoppet i en kajakk og padlet vekk fra resten av gruppen, noe som på det tidspunktet var en lettelse.

Torunn på padletur

Torunn på padletur

Det var moro å padle mellom klippene i trange pass og gjennom huler i fjellet. Vi så til og med en stor rød rumpe, som tilhørte en bavian.
Etter den opplevelsen ble vi sittende på båten resten av kvelden. På et tidspunkt kom guiden bort til oss og gjorde et halvhjertet forsøk på å engasjere oss i en «matlaging-time» som var på et utrolig grunnleggende nivå. Vi ble godt kjent med resten av gruppen og fant ut at de fleste var ganske hyggelige. Mesteparten av bråket var det det britiske paret som sto for. Og verre skulle det bli. Vi bestemte oss for å ikke drikke alkohol på båten ettersom prisene var latterlig høye, og det ikke var lov å ta med medbrakt uten å betale.

Da jeg kom i snakk med det negative britiske paret (la oss kalle dem Cher & Sony heretter) ble det klart for oss at de var både alkoholikere og glade i utagerende festing (inkl dop). Faktisk så var det første de gjorde på morgenen før bussen kom kl 7 å drikke en halvliter med ren vodka. Dette var nødvendig fordi de hadde kjøpt en 2-liters flaske med vodka som de skulle smugle om bord i en 1,5 liter vannflaske. Begge var lite intelligente så det var ganske åpenbart for alle, inkludert mannskapet, at det var mer enn bare sprite i glassene de sippet på konstant. De stinket vodka og glassene luktet vodka. Og de var sørpefulle.

Fulle jenter

Fulle jenter (thanks google)

Mannskapet prøvde å ta betalt men de nektet plent og lagde nok en stor krangel. Jo mer jeg snakket med dem, desto mer klart ble det hvor forstyrret de var. «Sony» informerte meg at det første han hadde gjort da han kom inn på rommet sitt var å rive opp plankene for å skjule verdisakene der. Han var overbevist om at noen skulle bryte seg inn på rommet hans og stjele alt dopet hans (jeg antar at det var dop)
«Cher» var så sørpefull at hun ikke klarte å bevege seg uten å falle over. Ved middagstider skapte de et intenst drama da de fant ut at noen hadde tatt kameraet deres. Alle på båten prøvde å hjelp og støtte dem, men de fortsatte å oppføre seg hysterisk. «Cher» satte seg ned ved middagsbordet og slevet/grein så mye at hele tallerkenen med pommes frites ble som en liten innsjø.

Etter mye om og men fant de ut at kameraet faktisk lå trygt på rommet deres (en edru person måtte bli med for å finne det).

Knust vindu i lugaren..

Knust vindu i lugaren..

Etter en sosial kveld gikk vi ned og la oss i lugaren vår ved 23-tiden. Rundt kl 1 hørte vi intens banking på døren vår. Sekunder seinere kom det en knytteneve gjennom vinduet vårt og glasset sprutet over alle tingene våre og utover gulvet! .Vi var totalt sjokkerte! Utenfor vinduet sto «Sony» med et uttrykksløs ansikt. Torunn skjelte han ut men han snudde seg og gikk uten å si et ord. Et minutt seinere kom Mr Flue løpende med tårer i øynene. Han sa: “This is the wost day in my life, this is the wost group I ever guide, horrible people”. Han hadde en opphovnet, blodig leppe, etter at han tilsynelatende hadde blitt slått i ansiktet. Morgenen etter snakket vi med den engelske guttegjengen ved frokostbordet, og fikk høre hva som hadde skjedd. «Sony» hadde dyttet «Cher» rundt som en filledukke i armene på en gorilla. En av guttene hadde bedt han slutte med det siden hun allerede knapt kunne stå oppreist. «Sony» hadde deretter prøvd å slå han, men bommet.

Du skulle sett han andre fyren!

Du skulle sett han andre fyren!

Da hadde den engelske tenåringen fått et adrenalin-kick som drev han til å slå «Sony» i trynet ca 8 ganger. Fluemannen kom imellom dem og fikk seg en på leppa. Hvorfor fylliken knuste vinduet vårt vet vi enda ikke til denne dag, men han sa aldri unnskyld.
Etter denne episoden hadde vi forståelig nok ikke noe ønske å ha noe kontakt med disse skrullingene. Heldigvis så forsvant de da vi kom til neste øy, og vi så dem ikke igjen etter det. Vi fikk høre senere at de skyldte på alle de andre i gruppen for alle problemene som hadde skjedd. Etter den første natten på båten skulle vi overnatte på øya «Cat Ba» den neste natten.

Torunn på fjelltur

Torunn på fjelltur

Der hadde vi en liten tur i skogen (med altfor mange turister) før vi dro til et av de billigste og mest falleferdige hotellene på hele øya. Vi ble gode venner med det skotske/nederlandske paret , og vi fikk opp stemningen ved å drikke en øl på en liten strand i solnedgangen. Cat Ba var helt OK, men vi hadde virkelig foretrukket å kunne være på båten en natt til, ettersom det ble altfor lite tid på båten i løpet av de 3 dagene våre i Halong Bay.

nye venner på stranden

nye venner på stranden

På turen tilbake til fastlandet fikk vi nok en sjanse til å nyte det vakre UNESCO-beskyttede området. Denne gang, sammen med en ny gruppe som var full av positive mennesker. Turen tilbake til Hanoi ble en ganske lang affære hvor vi nok en gang ble tvunget til å stoppe på en suvenir-sjappe i 3 kvarter! Tragisk nok så har det ingenting å si at ingen i gruppen ønsker å kjøpe suvenirer, de stopper der uansett for at guiden skal få sin provisjon. Da vi endelig kom fram til Hanoi, ble vi sittende fast i en trafikk-kø i 1 time, men vi rakk heldigvis det viktigste: Happy Hour med gratis øl!

 Posted by at 5:52 pm
des 292013
 

Hanoi var litt mindre kaotisk enn Saigon, men likevel mer kaotisk enn de aller fleste byer jeg har vært i. Første dagen vår der begynte selvsagt med at vi ble lurt for penger av en vietnamesisk taxisjåfør, men etter det så tok ting seg opp litt. Vi dro til Hanoi gamlebyen for å finne et hostel i et smug der. Vi plukket et på måfå og ble boende der. Hostellet var helt midt på treet, men det hadde en fordel som trakk det opp til en innertier – gratis øl i over 2 timer hver kveld !! P1060366
Det er ganske sprøtt å bo på et sted med gratis øl. Etter det første glasset mitt så fristet det ikke å ha et nytt glass ettersom det ikke akkurat smakte av kvalitet,

Torunn drikker øl !

Torunn drikker øl !

men det var en smak som vokste på oss (spesielt etter 2-3 glass). Det var en stor tønne hvor vi bare kunne fylle opp glassene våre selv hver gang vi gikk tom for øl. Vi endte opp med å bli brisne hver bidige kveld i 4 dager. Alle minnene mine fra Hanoi virker litt susete.
Vi bodde rett ved en liten by-innsjø som var grei å gå på tur rundt. Langs hele innsjøen så vi forelskede unge Vietnam-par i fineste finstasen sin som drev og tok bilder i romantiske positurer, for å sitte på peishyllen (eller aircondition-hyllen).
Ved en tilfeldighet støtte vi på et kamerateam fra Vietnam nasjonal TV som ville intervjue oss. Vi gikk med på det, og fikk med engang plassert en typisk Vietnam hatt på hodet, bare slik at det skulle være absolutt null tvil om at vi var turister. Vi fikk svart på mange morsomme spørsmål om Hanoi, en by som vi kun hadde vært i noen få timer og hadde

Intervju med Vietnam Tv

Intervju med Vietnam Tv

null forhold til.
Det neste på plakaten i vår turistdag i Hanoi var et tradisjonelt dukketeater…i vann! Jeg aner ikke hvorfor dukkene trenger å være i vann, men det gir kanskje litt mer rom for å putte inn ting som båter, fisk og sjøslanger.

Dukketeateret

Dukketeateret

Det var jo en artig greie, men ble litt repeterende etter en times tid. Dukkene hoppet opp og ned i vannet og danset rundt i ring mens de sang. Innimellom var det litt drama med drager og sjøslanger og slåssing om damer, alle de typiske tingene i vietnamesisk dagligliv. Ved siden av vannscenen var det et tradisjonelt vietnamesisk band som sto for musikken under akten. Når dukketeateret var ferdig fant vi til vår forferdelse ut at det kun var 10 minutter til gratis-øl-tid så vi skyndet oss tilbake til hostellet og lot moroa begynne.

 Posted by at 12:41 pm
des 272013
 

Vi hadde bare 14 dager i vietnam, så vi bestemte oss for å gjøre kort prosess og hoppet på en 24 timers buss til Hoi an. Bussene i Vietnam er

Vietnam buss

Vietnam buss

helt annerledes enn busser vi har tatt i andre land. Det er 3 rader, en langs hvert vindu og en rad sentralt med gjennomgangsåre på begge sider. Det er også 2 etasjer med sovesenger i hver rad. De er faktisk relativt komfortable, og det går an å strekke seg ut. Sjåførene kjører selvsagt som villmenn og tuter hvert 5. sekund, men det er ikke så mye noen kan gjøre noe med.
Det verste av alt med busser i Vietnam er Vietnameserne. De er fryktelige, fryktelige folk, og det er ingen overdrivelse. På alle bussene vi tok i Vietnam fikk vi oppleve hvor usannsynlig lite hensynsfull det er mulig å bli.
På nattbussen til Hoi An ble jeg sittende ved siden av en middelaldrende dame, og jeg visste det sekundet jeg så henne hva som ventet meg. Få ting er verre enn middelaldrende damer som føler at de er litt bedre enn alle andre fordi de er litt eldre og derfor kan styre på som de vil. Jeg tror jeg så det i øynene hennes idet hun prøvde å sende noen kvalmendes flørtende blikk i min retning.
Til å begynne med var hun bare mildt irriterende – vonde kroppslukter, stirring på meg og filmen som jeg så på, og tapping på skulderen min for å få oppmerksomhet.
Da det begynte å bli natt og normale mennesker la seg til for å sove, det var da ting begynte å bli virkelig ille. ..
klokken 24.00 – tid for soving, på med masken og ørepluggene.
klokken 01.00 – middelaldrende dame bestemmer seg for å ringe bestevennine i 30 minutter for å diskutere noe som var så viktig at det ikke kune vente til morgendagen
klokken 02.25 – middelaldrende dame snorker høylytt
klokken 03.10 – idiot som sitter bak meg røyker 2 sigaretter inne i en lukket buss hvor ingen kan slippe unna
klokken 03.30- Middelaldrende dame bestemmer seg for å spille kinesisk skrikemusikk på høyt volum fra mobilen i en halvtime
klokken 03.45 – 2 menn bak meg tenner opp røyk – Stig får seriøse problemer med å puste
Klokken 04.20 – 3 menn og en unge som sitter bak meg begynner en ekstremt høylytt samtale som involverer skriking, høyfrekvent latter og synging
klokken 04.32 og 04.45 og 05.10 – Middelaldrende dame bestemmer seg for å ringe hele venninneflokken for å informere om at hun fremdeles er på bussen.
klokken 05.30 – Middelaldrende dame spiller høyfrekvent og grusom musikk samtidig med at mann bak meg røyker og unger skriker – alt håp er over.
05.30- 10.30 – alle de ovennevnte gjentas til bussen kommer frem til Hoi an.
Meget mulig den verste bussen vi har tatt på 14 måneder med reising. Bussen i seg selv var relativt komfortabel, men folka var et mareritt.

Hoi An som ligger ved kysten i sentral Vietnam pleide å være en rolig liten fiskelandsby, men er nå totalt og komplett invadert av turister. Å være så tjukt inni turist-territoriet er noe vi ikke har opplevd mange ganger på denne turen, men Vietnam (og Sør-Øst Asia generelt) har betraktelig mange flere turister enn alle andre steder vi har reist.

Hoi an elven

Hoi an elven

Det er beskrevet som en veldig sjarmerende liten elve-by, men slik som vi så det så var veldig mye av sjarmen borte når vi faktisk måtte kjempe oss forbi andre hvite mennesker på det «lokale» markedet. Hoi An har et ganske lite sentrum med trange brosteinsgater og myriader av religiøse bygninger kalt «Wat». De er generøst dekorert med drager og massive gullornamenter.
Det vi likte aller best med Hoi An var «Bia hoi» som betyr «fersk øl» på vietnamsk. Det er et hjemmebrygget upasteurisert øl som selges på mange av restaurantene langs elven. Det var til stor glede at vi kunne kose oss med den offisielt billigste ølen jeg noensinne har kjøpt – 1 krone for et relativt stort glass (0,4l) med øl !

øl til 1 krone!

øl til 1 krone!

Det er en helt overkommelig pris. Verdens beste øl var det ikke, men det var veldig lett tilgivelig for en 1-kroners øl. Vi gjorde ikke så mye sightseeing i Hoi an, men vi fikk loffet rundt, spist masse bra Vietnam mat og drukket billig øl, mer enn bra nok tidsfordriv i min bok.

Stig Kjøper deilig,billig øl

Stig Kjøper deilig,billig øl

Maten i Vietnam var en positiv overraskelse – alt var enkelt og godt; nuddelsuppe med biff, vårruller, stekte nudler med kjøtt og grønnsaker, sweet and sour kylling etc. Det var nok hundrevis av typiske vietnam-retter vi ikke fikk smakt,men vi likte det vi hadde. Det var noen steder hvor de solgte slanger, slangeblod og stekt hund, men ingen av de tingene fristet noe særlig.. pussig nok..
Elvecruise virket som en stor greie i Hoi an…men det virket som mer en gimmick enn en genuin fantastisk opplevelse, så vi skippet det.
Vi hørte også om noen ruiner på utsiden av byen, men bestemte oss for å droppe dem ettersom de var overpriset (alt som turister ønsker å se blir overpriset på et eller annet tidspunkt).

Ruinen

Ruinen

Vi leide heller en moped og kjørte ut på landsbygden hvor vi fant ut at det var veldig lett å kjøre seg vill ettersom «skilt» er et fremmedord i Vietnam. Endelig fikk vi sett markeder og byer som ikke var oversvømt av turister, og hvor alle de lokale ikke prøvde å lure oss på en eller annen måte. Vi fant også noen ruiner som var laget av de samme luringene som lagde de ruinene som vi orginalt hadde tenkt å se. Eneste forskjellen var at disse ruinene var gratis siden ingen andre turister tok seg bryet med å dra der. Faren med å gå ut og finne sin egen ruin er at jeg holdt på å bli bitt av en grønn slange, og selvsagt en viss fare for landminer og slikt.

Slange titter frem

Slange titter frem

Bussturen til Hanoi var marginalt bedre enn den forrige bussturen, men det var likevel både røykere,mobil-snakkere og folk som spilte høy musikk midt på natten…Vietnamesere altså…

 Posted by at 5:55 pm
des 232013
 

Vi kom til Vietnam trøtte og fæle klokken 2 på natten. Vårt første møte var med en utrivelig tollmann som stemplet feil dato i passet, og nektet å fikse på det, noe som gav oss en dag mindre i Vietnam. Den neste Vietnameseren vi traff var en drosjesjåfør som skulle kjøre oss til sentrum av Ho Chi Minh. Etter 2 minutter i drosjen kom vi til en bomstasjon hvor han insisterte at vi måtte betale, selv om vi allerede hadde avtalt en pris med ham. Vietnam-engelsk er den verste engelsken jeg noensinne har hørt, nesten totalt umulig å forstå. Jeg spurte hvor mye det kostet og han mumlet ut et eller annet som verken meg eller Torunn kunne forstå. Jeg spurte ham minst 4 ganger om prisen – «fiiifffeeeeeeeennnn tehaaausssaan» var alt han fikk lirt av seg.
Han begynte å bli aggressiv og høylytt. Jeg tok opp pengene som vi nettopp hadde fått av banken og prøvde å finne den rette summen. Før jeg visste ordet av det så tok han pengebunken fra hånden min for å «hjelpe meg» å finne frem riktig sum. Han holdt bunken over på sin side og telte i vei, og jeg tok pengene tilbake så fort jeg kunne. Vi fortsatte å kjøre mot byen, og jeg talte pengene våre. Det manglet 500 000 dong, som er omtrent 150 kroner, ganske mye penger i Vietnam. Det var ganske ubehagelig. Der satt vi i en drosje klokken 02.30 på natten med en aggresiv sjåfør som tydeligvis nettopp hadde stjålet penger fra oss.
Vi fortalte ham at det manglet penger, og han prøvde å komme med masse unnskyldninger, akkurat som om det var vi som hadde mistet pengene uten at han hadde tatt noenting. «did you remember all the money from the ATM?» , akkurat som vi var helt idioter. Han begynte å fikle med mobile og sendte masse meldinger mens vi kjørte. Vi begynte å bli bekymret for hvor denne skurken kom til å kjøre oss, kanskje han hadde noen andre skurker som ventet på oss…

Ho chi minh statue

Ho chi minh statue

Etter mye mas om pengene, gav han meg en liten lykt og sa at jeg måtte lete rundt beina mine ettersom jeg sikkert hadde mistet pengene der. Og pussig nok så lå 500 000 lappen rett ved beinet mitt. Det var selvsagt ingen som helst måte at jeg kunne ha «mistet» pengene der, men han hadde nok insett at vi ikke kom til å slutte maset og bestemt seg for å bruke fingernemheten sin til å legge seddelen der hvor jeg kunne finne den. Vi forstod i ettertid at alt han gjorde hadde vært en nøye planlagt svindel. Når vi spurte ham hvor mye det skulle koste så uttalte han det uklart og ble aggressiv med vilje slik at jeg skulle ta opp en bunke med penger som han kunne stjele fra. Når vi oppdaget ham så måtte han gi pengene tilbake siden vi hadde nummeret på bilen hans og kunne anmeldt ham til politiet.
Veldig dårlig start på Vietnam – de to første folka vi møtte var frekke skurker.
Vi fant ut at det ikke var noe enkelt tilfelle. Overalt hvor vi gikk prøvde folk å lure oss, og lyge for oss. Vietnamerne er de verste folka vi har truffet i noen av de 35 landene vi har reist i på denne turen.

Etter en natts søvn gikk vi ut for å utforske byen som tidligere het Saigon. Trafikken der er det mest ustrukturerte kaoset jeg noensinne har sett. Det er over 3 millioner mopeder bare i Ho Chi Minh byen, og for mesteparten av tiden så virker det som om de er på veien samtidig. Å krysse veien er tilnærmet umulig. Det er kun en måte å gjøre det på – å risikere livet. Etterhvert utviklet vi oss en viss strategi, men det er et kapittel i seg selv..

Torunn i Rickshaw

Torunn i Rickshaw

Vi hadde en liten runde rundt i byen for å få unnagjort litt obligatorisk sightseeing. For moro skyld leide vi oss en rickshaw for å ta oss et lite stykke. Det var ikke nok plass til oss begge, så vi fikk hver vår rickshaw. De syklet oss i ca 5 minutter før vi kom til målet vårt – en utstilling om vietnam krigen(eller den amerikanske krigen som den heter i Vietnam). Selv om vi hadde avtalt pris før vi syklet krevde de nå å få 10 ganger mer enn det vi hadde avtalt. De ville ha 300 000 istedenfor 30000, 100 kroner istedenfor 10 kroner. De mente at vi hadde hørt feil, selv om vi hadde bekreftet summen med dem flere ganger. Det var nok et tilfelle hvor vietnamere brukte det faktum at det er sinnsykt vanskelig å forstå engelsken deres. 100 kroner er mer enn folk tjener på en uke, jeg ble så sur at jeg kastet 10 kroner seddelen på bakken og gikk vekk. Vietnamerne gjør alt de kan for å gjøre det vanskelig for turister så det ut som. Det er ikke rart at statistikken viser at veldig få mennesker drar tilbake til Vietnam, i motsetning til Thailand hvor folk kommer tilbake år etter år.
Krigsmuseumet var veldig interessant. Det var mye informasjon, og enda flere bilder. Bilder sier mer enn 1000 ord, og det var veldig sant på dette museumet.

Torunn med krigsmaskin

Torunn med krigsmaskin

Det var mange groteske bilder av amerikanske soldater som holdt opp kroppsdeler mens de smilte for kameraet. Mesteparten av informasjonen var veldig anti-amerikansk, noe som ikke er så veldig rart med tanke på hvor mye Vietnam har lidd på grunn av en krig som til syvende og sist var totalt unødvendig, og som ikke hadde noen som helst konklusjon.

Krigsmuseumet

Krigsmuseumet

Selv i dag,35 år senere, er det tusener av Vietnamere og Laosere som dør årlig av ueksploderte bomber, og av giften som Amerikanerne sprayet over landet deres. De hadde en spesiellt fæl gift som het Agent Orange. På en av utstillingene var det bilder av hundrevis av barn og unge voksne med seriøse misdannelser fordi foreldrene har vært utsatt for giften i drikkevannet. Giften er fremdeles i vannet, og unger blir fremdeles født misdannet der. Det er veldig forståelig at de ikke er så glade i Amerika, selv om de tilsynelatende har blitt venner igjen etter Bill Clinton besøkte landet for 12 år siden.
Vi dro også en dagstur ut til Vietcong tunnelene utenfor byen. Det var en organisert dagstur som tok hele dagen. Veldig typisk for organsierte turer i Vietnam så kjørte vi i en halvtime for deretter å stoppe på et suvenirutsalg i en halvtime. Det er ingen som spør hva vi i bussen ønsker, de bare kjører oss der og sier at her skal vi være de neste 40 minuttene…kjedsommelig…

Torunn ser på suvenir

Torunn ser på suvenir

Det var litt det som jeg liker å refere til som et «cluster F###» hvor 20 andre turistbusser stoppet på samme sted til samme tid. På souvenirutsalget satt det hundrevis med arbeidere å jobbet med å male og lage smykker og slikt. Det er en type arbeid som handicappede folk som regel får gjøre. Etter all giften USA droppet over Vietnam, og alle bombene som fremdeles tar ganske mange kroppsdeler og liv hvert år, så har Vietnam mer enn nok handicappede folk.
Alle greiene som de solgte der kostet ca 4-5 ganger mer enn de samme greiene gjorde i byen…så man må være ganske idiot for å kjøpe ting på slike steder.

 

 

 

 

 

 

Bussen vår fortsatte helt til grensen med Cambodia hvor vi skulle besøke et tempel som tilhører en helt spesiell liten religion som heter Cao Dai. Jeg aldri helt klart for meg hva som var greien deres, men fikk med meg at det var en miks mellom hindu,buddisme og islam, og at de tilber en eller annen fransk poet som de mener at de har sett spøkelset til.

Cao dai tempel

Cao dai tempel

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det var en trivelig og fargerik gjeng med munker som styrte på med formiddagsbønnen når vi besøkte dem. Det som var ekstra hyggelig var at både damer og menn fikk lov til å be sammen, mye mer liberalt enn islam. Noen var blå,noen var røde,noen var lilla og andre var grå , et fargerikt felleskap rett og slett!
Tempelet var veldig stilig, mange fine drager og skulpturer. Helt fremme ved alteret var en gigantisk klode med et stort øye inni en trekant.Litt som Sauron. 

Munkene som ber

Munkene som ber

Etter tempelet ble vi sittende i bussen i godt og vel 4 timer til før vi kom til Vietcong hulene Chu-Chu. Det er veldig få av hulene som overlevde krigen ettersom amerikanerne bombet dem sykelig mye. Alle fly som var på vei tilbake til flyplassene ble instuert til å droppe alle bombene som var igjen på tilfeldige steder over dette området, i håp om å treffe noen huler.
Vi fikk en liten omvisning av området, og fikk lære litt om livet som en hulemann. De gravde hulene veldig dypt, ned til 10 meter, og inngangene var under vann i elver slik at ingen skulle finne den.

Tanks fra krigen

Tanks fra krigen

Hulene va sinnsykt trange og uten lys, men veldig effektive for å komme rundt. De hadde hundrevis av kilometer med huler. Noen av turistene fikk prøve å presse seg ned i en inngang, men de fleste ble sittende fast. I jungelen rundt hulene fikk vi se alle de forskjellige type feller de hadde laget for å ta knekken på amerikanere. Det var mange lure varianter,typisk sett et eller annet med masse jernstaker og en eller annen form for svinge-mekanisme.

 

 

Vi fikk prøve oss som hule-rotter i en 100 meter strekning som var «turist godkjent» med lys og alle greier, her var en mulighet for å teste hvem som er klaustrofobisk!

Stig i tunnell

Stig i tunnell

Det var litt klaustrofobisk, men mest fordi 30 turister sto i kø for å kravle ned i hulen, og når man først var i hulen så var det virkelig ingen steder å gå. Det var turister foran oss, og turister bak oss…vi var fanget i en Vietcong hule,som rotter i en felle. De andre folka var ulidelig treige med å kravle gjennom hulen, så det tok ganske lang tid å komme seg gjennom. Torunn var livredd og begynte å grine flere ganger, men jeg trøstet henne som den staute kjernekaren jeg er.

Turister som prøver hullet

Turister som prøver hullet                                                      

Amerikanerne prøvde å ta knekken på hulefolka på mange måter, men alle feilet. Først hadde de en tropp som de kalte for «hule rottene», men de ble slaktet ganske fort ettersom Vietcongene hadde fordel på hjemmebane. Deretter sendte de hunder inn for å spise dem, men det feilet også. Luringene begynte å vaske seg med amerikanske såper slik at bikkjene ikke helt visste hvem de skulle tygge på. Bikkjene hadde også en tendens til å løpe rett i dødsfellene som de hadde satt opp. Det siste forsøket var å bombe dem tilbake til steinalderen, men det funket heller ikke siden de på mange måter allerede levde i steinalderen. Deretter dumpet de noen millioner tonn med gift på skogen, noe som kun hjalp for å drepe alle trær,dyr,insekter og ødelegge jorden og grunnvannet i store deler av Vietnam, Laos og Cambodia. Dette igjen tok selvsagt vekk muligheten for de lokale til å dyrke jorden eller å bruke skogen eller drikke vannet uten å bli syk og få vansirede barn.Go USA !

 

 

 

 

Vel tilbake til galskapen som kalles for ho Chi Minh så brukte vi kvelden til å utforske nattmarkedet. Det ble litt slitsomt…mye roping og mas..¨you buy,very pretty¨, ¨how mcuh you pay?¨, ¨special for you only sailor boy!¨ .
Likt for alle der var at de startet på latterlig høye priser I håp om at vi var totalt idiot, og de ender alltid opp som vinnere uansett hvor mye de later som om det er landeveisrøveri.

Vi hadde bare 14 dager i vietnam, så vi bestemte oss for å gjøre kort prossess og hoppet på en 24 timers buss til Hoi an.

 Posted by at 11:35 pm