jan 142014
 

Vi kom frem til Pakse på morgenen og måtte ta en minibuss og en falleferdig båt før vi kom frem til den lille øyen Don Det, som er en del av de sagnomsuste 4000 islands. Don Det var akkurat som vi håpet, et ypperlig sted for å lade opp batteriene etter mange ukers intens reising. Vi fant en liten bungalow med toalett og veranda som kostet under 30 kroner. Den var rett ved elven, og var et ypperlig sted å slappe av med en øl i hånden.

Avslapping i Don Det

Avslapping i Don Det

Og akkurat det endte vi opp med å gjøre veldig mye av. Vi var der i 4 dager men kun en av dagene gjorde vi noe som helst. Det eneste vi gjorde den dagen var å gå en liten tur til en annen øy (Don Kon). Det viste seg at man måtte betale for å «komme inn» på Don Kon, så da snudde vi og gikk tilbake over broen igjen. Alle restaurantene i Don Det er såkalt «chill-out»-steder der man kan sitte på golvet, drikke en øl og lese en god bok. Eller sosialisere, alt ettersom. Tiden gikk fort i naturskjønne Don Det. Etter 4 dager måtte vi dessverre komme oss videre for å kunne holde oss på skjema.

Torunn drikker øl i Don Det

Torunn drikker øl i Don Det

Vi bestemte oss for å dra til en by nord i Kambodsja, som heter Kratie. Dette fordi vi ikke hadde lyst til å tilbringe en hel dag på bussen, og komme frem til et sted sent. Kratie er en relativ kort distanse fra 4000 islands, så vi tenkte at det kom til å gå fort.

Munker på tur

Munker på tur

Det vi ikke hadde regnet med var hvor fantastisk ubrukelig reiseselskapet vårt kom til å være og hvor falleferdig transporten vår var. Vi tok båten fra Don Det til kaien, og deretter ble vi sittende i 1,5 time uten at noe som helst skjedde. Deretter prøvde bussfolka å ta seg betalt for å gi passene våre til passkontrollørene, noe som alle andre i gruppen utenom oss takket ja til. Vi følte at vi var fullt kapable til å få et stempel på grensen selv, og gadd ikke betale noen for det. Det er bare lureri. Etter langt og lenge kom vi oss avgårde og kjørte i ca 15 min før vi kom fram til grensestasjonen til Kambodsja. På grensen var det mange tullete avgifter å betale. Først skulle grensevakten i Laos ha $2 hver for et såkalt “stamp-fee”, som kun er en ulovlig bestikkelse. Vi prøvde å spørre dem om kvittering, men de nektet å gi det til oss, og til den effekt tvinget oss til å betale bestikkelsen. Det var akkurat det samme på andre siden av grensen, hvor vi også måtte betale $2 siden vi ikke hadde passbilder med oss (som de ikke trengte..) I tillegg måtte vi betale $1 for den teiteste helsesjekken jeg noensinne har hatt. Helsesjekken besto i at vi skrev under på at vi ikke hadde hodepine eller diare, og deretter kom en dame med et øretermometer som hun holdt 10cm fra nakken min.

Skranglebuss til Kambodsja

Skranglebuss til Kambodsja

Den målte 35.5C, noe som var det samme som temperaturen i luften. Det mente hun var en helt grei kroppstemperatur. $7 i bestikkelser virker kanskje ikke så mye men når man reiser over lenger tid så har alt noe å si. Og i Kambodsja så er faktisk de pengene nok til 5 netter på et anstendig gjestgiveri!! Da vi hadde kommet gjennom grensen så ble vi sittende i stekende varme uten skygge i 3 timer uten noen åpenbar grunn. På det tidspunktet bussen kom hadde vi allerede vært på reisefot i 5,5 timer men kun 20min av det hadde vært faktisk reise. Vi havnet på den mest skranglete bussen jeg noensinne har sittet på i mitt liv, noe som faktisk ikke sier så rent lite! I tillegg var Kambodsja-veien mer hullete enn en gjennomsnittlig sveitserost. Det tok ikke mer enn en halvtime før vi fikk opplevd akkurat hvor dårlig tilstand denne bussen faktisk var i, da dekket som var rett under føttene våre eksploderte og bussen holdt på å kjøre av veien. Det var skremmende til å begynne med, men vi fant fort ut at det var en god anledning til å kjøpe vår først Kambodsja-øl i et nærliggende butikk-skur.

Punktering i ingenmannsland

Punktering i ingenmannsland

Bussen fortsatte å kjøre med et punktert dekk (!) og gummien slo opp i det tynne tregulvet under føttene våre hver halvmeter bussen kjørte. De fikk skiftet dekket etter mye om og men, til et «nytt» dekk som så like gammelt ut som det forrige. Skranglebussen fortsatte sørover, men vi var nå ca 6 timer etter skjema. Vi var veldig lystne på å komme frem til Kratie, der bussen tilsynelatende skulle stoppe for lunsj. Bussen stoppet 7km før Kratie på et stusselig establissement for å spise «lunsj» kl 18, og vi hadde ikke engang Kambodsja-penger. Vi var ganske utkjørte da vi kom frem til Kratie.

bensinstasjon

bensinstasjon

Kratie er en liten Kambodsjansk elveby rett ved Mekong-elven. Det eneste av interesse rundt Kratie er de sjeldne Irrawaddy-delfinene som lever i elven ikke langt fra Kratie. Vi hadde lyst til å dra for å se på delfinene men droppet det av en prinsippsak da vi fant ut at vi faktisk måtte betale 50kr bare for å få lov til å spasere langs elvebredden der hvor delfinene bodde. Vi gidder ikke å la oss svindle på den måten. Allerede dagen etter dro vi videre til Sen Monoron, en landsby helt Øst i Kambodsja, et steinkast fra grensen til Vietnam.

 Posted by at 1:44 pm
jan 102014
 

Turen gikk videre på en utrolig svingete og ukomfortabel 4-timers-buss som tok oss til Vientiane, hovedstaden i Laos. Jeg vet om flere som har kastet opp på den turen. Vi sjekket inn på et lite rottehull i Vientiane, før vi dro ut for å utforske byen. Mange vil nok påstå at Vientiane ikke er den mest spennende byen, men den har sine øyeblikk. Vi fikk sett de viktigste tingene på en dag. Først, en tur innom slottet, deretter syklet vi helt opp til en svær gullmalt «Stupa» som er symbolet for Laos.

Stig og Laos Stupa

Stig og Laos Stupa

Dette var det perfekte stedet for en robotdans. Der var det også mange svære dekorerte bygg med uvisse bruksomåder. Som seg hør og bør i Laos var vi også innom en lang rekke med «Wat»-er. Etter en stund ser de alle like ut.

Vientiane wat

Vientiane wat

Vi fant noe som kanskje den rareste kombinasjonen av forskjellige kulturer som vi noensinne har sett: Nemlig en svensk-italiensk pizza-restaurant, eid av Laos-ere. Vi hadde en lang dag med sightseeing så vi fikk også tid til å ta en tur innom et «protese-museum» (….).

På Laos prostese-senter

På Laos prostese-senter

Der lærte vi at det ikke bare er Vietnameserne som lider av Amerikanernes aggressive krigføring. De presterte å bombe Laos sønder og sammen gjennom hele 70-tallet. Laos er den dag i dag det landet med flest ueksploderte bomber i hele verden. Selv den dag i dag skjer det daglig at folk mister livet. Det var mange hjerteskjærende historier om barn som hadde vært ute og lekt og mistet en lem eller to, eller livet. En av historiene var om en mor som hadde tatt barnet sitt med til 3 sykehus hvorav ingen av dem kunne gi en blodoverføring eller et drypp til et barn som var godt på vei til å blø ihjel. Sykehusene i Laos er en vits. Barnet døde. Det var en utstilling av mange proteser, så det virket som de var gode på å lage slike.

 

Vi bodde rett ved elven, noe som er et ganske pittoresk område. Det var tydelig at Laos har hatt stor innflytelse fra Frankrike, i og med at de solgte baguetter og crepes overalt.

Solnedgang i Vientiane

Solnedgang i Vientiane

 

Vi tilbragte kveldene ved elven der vi drakk deilig øl fra kran (en sjeldenhet i Asia). Det var en nydelig solnedgang der. Det føltes veldig riktig å finne en pub langs elven for å slappe av i noen timer med deilig Laos-øl. Etter ca 45 minutter med misforstått kommunikasjon med de dummeste serviørene i hele verden så fikk vi endelig 2 glass med skummende, iskald øl.

Vientiane elve-kos

Vientiane elve-kos

En av favoritt opplevelsene med å reise er å drikke øl i forskjellige vakre solnedganger i forskjellige vakre land!
Vi snublet tilfeldigvis over en slags kulturell Laos-opptreden. Det var mange menn og damer i rare, fargefulle kostymer og mye sminke, som sang med pipestemmer. Det var et fascinerende innblikk i en kultur som vi aldri kommer til å forstå.

Laos skuespill

Laos skuespill

Vi tok en nattbuss sørover mot vår neste destinasjon i dette spennende landet. Denne nattbussen var ulik noen annen buss vi har tatt på våre 15 mnd reise. Den hadde separate rom med dobbeltsenger i, både nede og oppe. Det funket veldig greit for meg og Torunn som hadde vår egen lille seng. Det var derimot ikke fullt så greit for de enslige reisende vi traff, som ikke hadde blitt fortalt at de faktisk måtte dele en dobbeltseng med andre ukjente menn. De fleste av dem «mannet» seg opp til å hoppe inn i sengen med sin nye sengevenn, men vi traff en middelaldrende amerikaner som var veldig motvillig. Han var en spesielt uintelligent mann fra Texas.

Sovebuss i Laos

Sovebuss i Laos

Han ble stående i midtgangen i en time i stedet for å faktisk legge seg i sengen med en tysk backpacker. Han begynte å kalle tyskeren for «darling» og «honey» i et forsøk på å spøke bort situasjonen. I tillegg presterte han å si ting som: «I never had a gay experience before but maybe that will change after tonight» – noe som lett kan tenkes var ukomfortabelt å høre for den stakkars tyskeren. Etter hvert forsvant han opp i sengen og vi hørte heldigvis ikke mer fra han i løpet av natten. Det var ellers en relativt behagelig buss, muligens den mest behagelige vi har hatt på hele turen.

 Posted by at 4:16 pm
jan 072014
 

Vang Vieng er et obligatorisk stopp på en førstereisende backpackers reiserute. Vang Vieng har gått fra å være en sjarmerende landsby til en betongby med myriader av gjestehus og hosteller. I typisk Laos-stil så har de tross byens lille størrelse valgt å legge bussterminalen 3 km utenfor byen kun for at turistene blir påtvunget å betale for en tuk-tuk til byen. Vi bosatte oss i den første betongblokken vi kom over, som viste seg å ha et anstendig rom med bad for den nette sum av 40kr.

Laos kuer

Laos kuer

Skiltet snakker for selv

Skiltet snakker for selv

Luang prabang

Vang Vieng

Den største attraksjonen i Vang Vieng er elve-tubing, hvor man sitter i en svær bade-ring imens strømmen tar en med nedover. Dette er et mekka for ungdommer som vil møte likesinnede og drikke store mengder av alkoholholdige leskedrikker. Det er ikke en helt ufarlig aktivitet ettersom statistikken viser at ca 1 person pr måned har dødd i elven. Dette har vært nesten utelukkende fordi disse backpackerne har drukket store mengder alkohol, hoppet i elven, og slått seg på steiner som ligger rett under overflaten. Siden de fleste av de var Australiere så satte Australske myndigheter press på Laos for å stenge barene som skjenket ungdommene.

Torunn deler av sin overflod

Torunn deler av sin overflod

Vi fikk en travel dag i Vang Vieng ettersom vi begynte dagen med å leie sykler og hadde planlagt å gjøre tubing på ettermiddagen. Sykkelturen tok oss langt uti gokk forbi gressende kalver og syklende buddist-munker gjennom daler omringet av kalksteinfjell som steg mot himmelen. Etter langt om lenge kom vi til en liten oase hvor vi fikk bade sammen med myriader av andre turister, og deretter besteg vi et lite fjell og fikk utforsket nok en hule. Innen vi kom tilbake var klokken allerede 15.30 og tiden for tubing begynte å gå ut.

Sykling rundt Vang Vieng

Sykling rundt Vang Vieng

Det ble mørkt klokken 18 og vi fikk en klekkelig bot om tuben ikke var levert tilbake før kl18. Så da satset vi på å bli ferdig i løpet av 2 timer. Etter bare noen få hundre meter på tuben passerte vi de første festivitetene. Det var en gigantisk pub midt i regnskogen og da vi fløt forbi så vi minst 50 unge bikinidamer dansende på bordene, enhver drøm for en ung backpacker… Vi fortsatte å flyte nedover, og 50m seinere ankom vi neste bar.

På tubing i Vang Vieng

På tubing i Vang Vieng

Tubing ! P1060793

Luftballong ved elven

Luftballong ved elven

Tubing i solnedgang

Tubing i solnedgang

Der sto det 3 skrikende, bleike, unge damer og prøvde å lokke oss inn på baren deres. Gudene vet hvor mange drinker de har blitt tilbudt for å være lokkeduer. Vi fortsatte ferden nedover, selv om de påsto at de var den siste baren… På elven fikk vi erfare hvorfor så mange mennesker har skadet seg ettersom det så mange steder lå steiner rett under overflaten, som det ikke gikk an å se. Etter 10min til fløt vi bort til en pub som så ut som den var mer vår stil. Ingen bikinijenter, men vennlige lokale og noen backpackere på vår egen alder. Eieren av stedet kastet en bambuspinne med tau på uti sjøen og «fisket» oss inn til puben sin. «Turist-fiske» – En ny sport i Laos!

Luksus-tubing med øl!

Luksus-tubing med øl!

Det var et bra sted å ta seg et par øl. Vi hadde ganske dårlig tid så den siste ølen tok vi som take-away med i tubene våre, og håpet å være tilbake før det ble mørkt. Det var ikke så veldig ekstremsport ettersom det gikk ganske sakte nedover elven, men det gikk likevel greit å være tilbake til før kl 18. Mens vi fløt nedover den rolige elven i solnedgangen dukket det opp 2 luftballonger i horisonten. Jeg tror at den største grunnen til at dette stedet er så populært, er at det er muligheter for å drikke store mengder alkohol i tillegg til å treffe masse søte, unge bikinidamer. En annen tiltrekkende ting om Vang Vieng for unge, uerfarne backpackere, er at overalt i byen er det såkalte «tv-restauranter». De tilbyr sofakroker der man kan slappe av, drikke øl og spise mat, mens man ser på repeterende episoder av «Friends» eller andre lettfordøyelige amerikanske TV-serier.

 Posted by at 12:32 pm
jan 052014
 

Etter Halong Bay-turen var det en lettelse å kunne bestemme hva og når vi skulle spise, hva vi ville gjøre, og hvem vi ville gjøre det med! Det ble noen late dager i Hanoi med mye øldrikking og lite sightseeing, og da vi hadde ladet opp batteriene våre var vi klare for å fortsette til neste land: Laos.
Siden flyene til Luang Prabang (Laos) var relativt dyre, bestemte vi oss for å ta en 24-timers buss fra Hanoi. Før vi kjøpte bussbilletten hadde vi lest en del blogger om denne bussturen, og alle beskrev den som et totalt og komplett mareritt. Vi kjøpte likevel billetter til denne bussen, i sparingens navn. Bussen dro fra Hanoi kl 8 på kvelden.  Setene viste seg å være relativt komfortable.

35 timer i denne bussen..

35 timer i denne bussen..

Det var soveseter som vi (ihvertfall Torunn) kunne strekke oss helt ut i. Bussturen ble likevel en ganske ubehagelig affære. Den brukte ca 14 timer til grensen, en strekning som egentlig ikke burde ta mer enn 6 timer å kjøre. Det viste seg at den ikke bare fraktet passasjerer men også alle mulige andre ting. Hele natten ble vi kjørende 50 meter av gangen for deretter å stoppe i 20 min for å laste på kasser og annet cargo. Hver gang de stoppet ropte og hylte de, slo på lysene, og spilte høy musikk. Noe som gjorde det en smule vanskelig å sove.

Nudler- eneste mat vi fant på grensen

Nudler- eneste mat vi fant på grensen

Da vi endelig kom til grensen var alle trøtte og leie etter 14 timer nesten uten søvn. Klokken var 10 på morgenen. På grensen ble vi sittende å vente i 5 timer fordi grensevaktene skulle ha lunsj. Da vi endelig kom oss avgårde snirklet bussen seg videre i en fart som tilsvarte gjennomsnittlig gange. Dette ble faktisk den første bussen i mitt liv som jeg har tilbragt 2 netter på. Vi skulle ha kommet frem kl 8 på kvelden men kom frem kl 4 på natten. 36-timers busstur – ny personlig rekord! Det var ikke en opplevelse jeg vil anbefale.

 

Laos var en helt annen opplevelse enn Vietnam.

Stig på marked

Stig på marked

Etter Vietnam ble vi sittende igjen med et generelt negativt inntrykk av både landet og deres innbyggere. Der prøvde alle å lure oss eller stjele fra oss, mens i Laos virket folk stort sett mye ærligere. Da vi gikk på kveldsmarkedet i Luang Prabang og spurte hvor mye ting kostet, så fikk vi en ærlig pris som faktisk var så lav at vi ikke engang hadde lyst til å prute. Det hadde vært utenkelig i Vietnam. Luang Prabang er en liten men sjarmerende landsby i nord-Laos.

Vi sjekket inn på et av byens mange gjestehus kl 5 på morgenen.

Luang Prabang tempel

Luang Prabang tempel

Dagen etter gikk med på å utforske byens mange Wat-er og Stupa-er. En Wat er buddhistenes kirker. De er som regel ornamentale og tildekket av gullmaling på alle kanter. De kan være et ganske imponerende syn for de som aldri har sett en før. Vi fikk en god oversikt over byens religiøse monumenter, inkludert en tur opp på Wat-en på toppen av byfjellet ved solnedgang.

Torunn i solnedgang

Torunn i solnedgang

Kveldsmarkedet var også ganske interessant med mange fine lokal-lagde suvenirer og klær. Torunn kjøpte seg et smykke som var laget av en bombe som ble funnet på et jorde. Smykket var hjerteformet. Mottoet deres var: «Make love out of war». Luang Prabang er definitivt en av de mest turist-fylte byene vi har vært i. Hver morgen er det en almisse-seremoni der munkene går rundt i gatene og samler inn mat. Det pleide å være en magisk affære, men nå til dags er det mest kinesiske og russiske turister som presser kameraene opp i trynene på de stakkars munkene og trykker av en stor blitz. Sjarmen er ødelagt av hjernedøde turister som ikke klarer å respektere lokale skikker. Det er dessverre altfor mange mennesker i verden som vil ofre hva som helst for å sitte igjen med et ferie-bilde av et sjokkert munketryne. Vi droppet hele seansen. Vi leide i stedet en moped for å putre rundt på landsbygda.

Mopedist i Laos

Mopedist i Laos

Etter 45 minutters kjøretur kom vi til en ganske kjent foss som heter Quang Si falls. Der fant vi til vår overraskelse ut at de også hadde mange søte, svarte bjørner. Det var minst 40 bjørner der, noen lå og slappet av i hengekøyer mens andre lekte med hverandre.

Laos sun-bear

Laos sun-bear

De var en del av en veldedighet som redder bjørner fra gallefarmer («Free the Bears»). Gallefarmene er styrt av onde og sinnsyke kinesere som tapper galle fra galleblæren deres for å bruke den til «kinesisk medisin». Det er akkurat som mye annen kinesisk medisin; tortur av vakre og utrydningstruede dyr basert på overtro. Heldigvis jobber denne organisasjonen mot denne grusomme praksisen og hjelper bjørnene ut av denne miserable eksistensen.

Torunn og bjørnen

Torunn og bjørnen

Det var givende bare å stå i 20min og observere bjørnene leve et godt liv. Rett ved bjørneinnhegningen fant vi en azurblå elv som vi kunne bade i. Vannet var akkurat passe temperatur for en liten svømmetur. Fossen i seg selv var ganske imponerende, og vi tok oss tid til å klatre opp på toppen av den.

Den store fossen

Den store fossen

Vi var glade for at vi hadde leid moped siden de som hadde dratt med en organisert gruppe bare hadde en time der og ikke den samme friheten som oss. Inntrykkene vi fikk da vi kjørte rundt på landsbygda var typisk utviklingsland. Nakne barn, kvinner som badet med sarong i en tønne, fruktselgere langs veien, hull i veien overalt, jorder med risplukkere, og mange fattige folk med skitne klær. Jeg tok en liten avstikker inn i en liten bortgjemt landsby, der alle tittet på oss som om vi var romvesener. Alt i alt så vil jeg si at Luang Prabang er et avslappende sted å tilbringe litt tid. Landsbyen ligger langs den enorme Mekong-elven og mange av restaurantene har utsikt over elven. Det var en avslappende aktivitet å sitte på en av restaurantene og drikke øl mens vi så på livet på elven. Vi likte LP så godt at vi ble værende der lengre enn planlagt, men etter 5 dager rev vi oss løs og tok en buss sørover til backpackerparadiset Vang Vieng.

 Posted by at 3:01 pm