des 222013
 

Malapascua var akkurat det vi trengte ettersom det var 4 måneder siden sist vi hadde kunnet bare slappe av på en øy uten noen planer. Vi har generelt hatt altfor mange planer og aktiviteter på denne turen!
Vi fikk innkvartert oss på en hytte på stranden og fikk opp en hengekøye for felles glede.. Det var gode dager i paradis. Få ting er mer digg enn å ligge halvnaken i sanden, godt brisen og med en svær kald øl i hånden, og det var akkurat det vi prøvde å gjøre mest av.

Malapascua hus

Malapascua hus

Det var relativt dyrt å kjøpe mat på Malapascua, men med engang vi gikk vekk fra restaurantene langs stranden, hvor alle de andre turistene var, så ble det betraktelig mye billigere. I midten av øyen var det veldig mange hjemmelagde strå og bambushytter hvor de lokale bodde sammen med hanene sine. Jeg har aldri sett flere haner på et sted enn på Malapascua, det var 4-5 haner for hver person. Det var ikke så veldig behagelig å høre på klokken 04.00 hver morgen, men vi ble vant til dem etterhvert.
frokost på Malapascua

frokost på Malapascua


Vi hadde planer om å dykke, så shoppet rundt litt til vi fant det billigste dykkesenteret på hele øyen. Dans Dives var en veldig enkel liten sjappe som var eid av en eldre amerikansk mann som overraskende nok het Dan. Han så ut som en gammel sjøulk med skinnskjegg og kapteinslue. De kostet omtrent halvparten av det enkelte andre dykkeoperatører kostet, de som alle de andre turistene flokket til kun fordi de hadde satt opp en fancy webside.
På dagen vi skulle dykke måtte vi stå opp på den mest uhellige time – klokken 03.30 på morgenen. Vi gikk gjennom mørket sammen med divemasteren helt til vi kom til skuta som skulle ta oss med ut på havet. Vi trosset høye bølger og grunne skjær mens vi seilte mot det åpne hav. Idet vi kom til målet vår snek solen seg sakte men sikkert op i horisonten, helt til den gule supernovaen var oppe i sin helhet.
Det var bare en grunn til at vi hadde stått opp så uber-tidlig for å dykke – Tresher sharks.Malapascua er det eneste stedet i verden hvor du kan dykke sammen med disse sjeldne haiene. Det er selvsagt ingen garanti, men det er relativt stor sjanse for å se dem akkurat der som vi dykket den morgenen.
På båten var det kun meg og Torunn og 4 Filippinere, våre egne tjenere! De bærte alt utstyret til båten, satt det opp for oss, og puttet det til og med på oss da vi skulle i vannet. Etter dykket var det selvsagt dem som bærte utstyret tilbake og vasket det. Det var også en kaptein på den relativt store filipinobåten i tillegg til divemasteren som skulle dykke med oss. Vi betalte rundt 300 kroner samlet for hele turen!
På vei ut på morgenen

På vei ut på morgenen


Billigste dykk noensinne!
Vi hoppet i det urolige vannet når det var nok lys til å kunne orientere seg. Vi sank rett ned til 35 meters dyp, og innen et halvt minutt så vi haien. Det var et nydelig grasiøst vesen. De lever som regel på dypet, og kommer kun opp på morgenen for å bli «renset» av masse små rensefisk på et spesifikt sted – en rensestasjon. En eller annen lur filipiner har funnet denne rensestasjonen og gjort det til en av de største turistattraksjonen på Filippinene. Alt på Malapascua handler om tresher haier. Vi var vitne til haiens lille dans rundt rensestasjonen i ca 20 minutter. Vi satt på knærne og observerte haien komme nærmere og nærmere. Dess mindre bobler vi laget jo nærmere kom den, men vi måtte dessverre puste litt innimellom. Det var vel verdt å stå opp tidlig for å se et så sjeldent dyr i fri dressur.
Stig,Torunn og haien

Stig,Torunn og haien


Tresher haien

Tresher haien


Vi ventet til kvelden før vi gjorde dykk nummer 2 den dagen. Det var et nattdykk på et spesielt sted rett utenfor øyen, et av de eneste stedene i verden hvor man kan se en spesiell fisk som heter «mandarin» fisk.
Fantastiske mandarin fisk!

Fantastiske mandarin fisk!

Det var også et dykk som var vel verdt innsatsen (dog det var tjenerene våre som gjorde alt arbeidet!). Disse fiskene er kun aktive mellom 6 og 7 på kvelden, så vi hadde et ganske trangt vindu hvor vi faktisk kunne finne dem.
Mandarinfiskene er noe av det mest spesielle jeg noensinne har sett under vann. De har et fantastisk fargespekter på kroppen, og ligner ikke på noen annen fisk. Vi satt på knærne rett ved korallen der i 20 minutter. De danset rundt, og noen ganger klynget de seg inn i par og steg opp over korallen sakte og majestetisk i en slags parringslek. Det var vel og bra helt til en gruppe med rabiate kinesiske dykker presset seg bort der vi satt og jaget vekk alle fiskene. Selv under vann klarer kinesere å være en plage for alt liv.
pygme sjøhest

pygme sjøhest


Vi fortsatte dykket over det mest massive hardkorallrevet jeg har dykket på. Vi så massevis av vakre sjøhester, blekkspruter og andre nattaktive luringer.
Sjøhest

Sjøhest


Resten av uken vår på Malapascua gikk med på generell latsabbing på stranden, noe som var veldig nødvendig for opprettholdt moral for de neste 3 måneders loffing rundt i sør-øst Asia.
Den siste dagen vår på øyen hadde jeg et lite illebefinnende. Jeg var på rommet vårt og holdt på å pakke sekken min da jeg plutselig merket at rommet svingte frem og tilbake. Det var litt kvalmende. Jeg tenkte at jeg sikkert hadde et illebefinnende og skulle til å besvime da Torunn nevnte at hun så rommet bevege seg. Vi gikk ut av rommet og fant at alt ute også beveget på seg. Det var på det punktet vi innså at vi var midt i et jordskjelv, litt surrealistisk. For å si det mildt.
Vi tak fatt på den lange reisen mot Cebu by, noe som innebefattet 1 time på båt og 6 timer på en skranglebuss. I Cebu fant vi ut at jordskjelvet hadde forårsaket mye skader. Det var glass overalt, og de fleste butikkene var stengt. Nesten 200 mennesker døde i jordskjelvet.
Vi ble sittende på flyplassen der i 5 timer mens vi ventet på flyet vårt til Vietnam. På den tiden opplevde vi over 7 nye jordskjelv. Folk løp rundt i terminalen i panikk, mens vi satt på en stol og ventet på at skjelvene skulle gi seg. Det var liksom ikke så mange steder å løpe ettersom vi var forbi sikkerhetskontrollen inne i selve terminalbygget.
På vei på båten

På vei på båten


På vår tid i Filippinene opplevde vi en naturkatastrofe, men vi unngikk mange flere! Uken før vi kom til Filippinene hadde det vært en tyfon som drepte hundrevis av mennesker, mens vi var på Malapascua var det en annen dødelig tyfon som traff andre deler av landet. Det som var enda verre var det som skjedde kun 3 uker etter vi hadde forlatt landet. Da traff tyfonen Haian Filippinene og tok over 10 000 menneskeliv. Pussig nok så er det ingen klimaskeptikere i Filippinene. Det er de som lider av det ekstremværet som global oppvarming har medført, og det er de som kjemper hardest for at drivhusgassene må stoppes. Klimarepresentanten til Filippinene var ironisk nok på et møte om global oppvarming den uken tyfonen traff. Han mistet både venner og familie og holdt en tårevåt tale for klimatologene, men til liten nytte, ingen forandringrer ble gjort. Global oppvarming er noe som påvirker oss alle, og ingen burde stå på sidelinjen i denne debatten. Skeptikere og fornektere har tapt, forskningen har vunnet.

 Posted by at 9:50 am
des 162013
 

Bohol
Vi kom til Filippinene og fant fort ut at det var et betydelig mye mer komfortabelt prisnivå der enn i malaysia. Det virket som folk var litt mer hyggelige og smilende der også.

jeepneyer i Filipinene

jeepneyer i Filipinene

Vi ankom hovedstaden på øya Bohol –Tagbilaran med fly fra Manila, og ble nærmest overfalt av hundrevis av folk som solgte turer med konverterte mopeder. I Malaysia var de fleste lokale totalt uinteresserte i vår tilstedeværelse, mens her var de desperate etter vår oppmerksomhet, og til syvende og sist; våre penger

jeepney i Bohol

jeepney i Boog til syvende og sist – våre penger.

 

 

 

 

 

Vi tok en såkalt “Jeepney” til en liten by som het Loboc som lå midt på øyen. Jeepney er et veldig rart transportmiddel. Det er en slags ombygd lastebil med noen små treseter på begge sider. Frontvinduet har kun en liten luke hvor det er mulig å faktisk se veien, resten av vinduet er dekket med religisøe dingsebomser og visdomsord. Det går veldig treigt, og er veldig humpete, men koster så godt som ingenting. Det er en grei måte å se verden fra synspunktet til en vanlig Filippiner. Jeepneyen dumpet oss av ved en bensinstasjon midt i ingenmannsland, og fra der måtte vi gå

Elven i Loboc

Elven i Loboc

noen svette kilometer langs en elv til vi kom til vårt nye hjem – en liten Filippino bambushytte. Det var ikke foruten sin sjarm. Elven var bra for bading, de garanterte oss at det ikke var krokodiller der. Jeg fikk også prøvd meg på en tradisjonell bambusflåte.
Dagen etter leide jeg en moped, trass protester fra Torunn om at det kom til å være altfor farlig ettersom de kjører som galninger på veiene. Jeg gikk inn i rollen som dedikert sjåfør og fikk tuffet oss avgårde for å utforske Bohol. Det var faktisk ganske så bedagelig å kjøre rundt der, skikkelig øyfølelse. Vi hadde bare to mål for Bohol – å se tarsierene og å se “chocolate hills”. En tarsier er en bitteliten primat, en av verdens minste apekatter. De er nesten utryddet ettersom mesteparten av skogene i Filippinene er kuttet ned (selvsagt). Så vi dro til et “sanctuary” hvor flere av de søte små skapningene bodde i en liten del av jungelen som var satt av for dem. De var like søte som vi hadde forventet at de skulle være.

Tarsier på Bohol

Tarsier på Bohol

De ser mest ut som et lite romvesen med sine uproposjonerte store øyne som ser ut som de kan se rett inn i sjelen din. Vi så 5-6 av dem på forskjellige steder i skogen. Det var midt på dagen, så de fleste av dem sov, ettersom de er nattaktive. Vi fant noen som stirret på oss, og en som til og med drev med litt morgen gymnastikk. Vi tok et ølbilde ved siden av en av dem, og en annen turist kom vandrende og spurte om vi prøvde å sjenke den stakkars lille apekatten. Jeg nevnte for henne at vi sannsynligvis kom til å ha problemer med å få den store 1 liter flasken med øl ned i en ape som veier 20 gram.

En søt tarsier

En søt tarsier

Vi hadde fått sett det vi kom for, så nå var det bare Chocolate hills igjen, noe som viste seg å bli en litt større utfordring. Det var et godt stykke å kjøre, vi måtte halvveis over øyen, gjennom en trollsk skog, og forbi talløse risåkre og skitne landsbyer. Da vi endelig kom til Chocolate hills, så vi at det var et lite fjell hvor de hadde plassert et utkikkstårn. Ved det fjellet sto det 10 store turistbusser, og vi så tjukt med turister ved toppen, så vi bestemte oss for å se Chocolate hills på vår egen måte. Chocolate Hills er en geografisk underfundighet som av en eller annen grunn er promotert som et av de største symbolene for Filippinene av turistmyndighetene.

Chocolate hills i Bohol

Chocolate hills i Bohol

Det er egentlig bare et område med veldig masse runde hauger som stikker opp over hele landskapet. Haugene er dannet av millarder av døde koraller som har samlet seg opp over millioner av år. Deretter har de blandet seg med regnvann og på en eller annen geografisk måte blitt om til småfjell. De lokale tror at det er tårene til en kjempe.
Vi kjørte rundt til vi fant en liten sidevei som førte til en av toppene. Planen var at vi skulle klatre opp på en tilfeldig topp og få utsikt over resten av toppene uten å være der som alle de andre turistene var. Veien ble fort om til gress og jord,

chocolate hills solnedgang

chocolate hills solnedgang

men jeg fortsatte innover på den fantastiske mopeden vår. Vi satte fra oss mopeden og begynte å traske oppover det ufattelig bratte sjokoladefjellet. Vi gav opp etter 50 meter ettersom det var en halvmeter høyt gress (med potensielle slanger) og altfor bratt for et potensielt overlevelses-scenario.
Vi gikk tilbake til mopeden og begynte å kjøre gjennom gjørmen tilbake til veien. Etter 10 meter hørte vi et brak fra mopeden og så at vi hadde glemt å ta hjulåsen av! Låsen var totalt ødelagt, og mopeden gjorde det heller ikke så skarpt. Jeg klarte å starte den igjen, men fant fort ut at kjedet hoppet av for

Moped med problemer

Moped med problemer

hver 10 meter jeg prøvde å kjøre. Det var litt kritisk. Vi var midt i ingenmannsland, timesvis fra bambushytten vår, og med en ødelagt moped. Jeg klarte å rulle den til nærmeste landsby hvor vi var heldig nok til å finne en mekaniker som kunne se på den. Han brikslet rundt med kjettingen og fant at vi hadde brukket av en vital spesial skrue og noen andre greier. Han gikk til butikken og fant en erstatningsdel og gikk igang med å stramme opp kjedet og fikk fikset det. Vi måtte betale den hyggelige summen av 8 kroner totalt, 6 kroner for arbeidskraft og 2 kroner for en helt spesialisert del.
Det begynte å bli mørkt, så vi bestemte oss for å kaste inn tørkleet og gå til utkikkspunktet med de andre turistene. Da vi kom der var det såpass sent at det ikke var mange turister uansett, noe som var litt rart siden det faktisk var ganske fint ved solnedgang. Vi var begge enige om at det var noen fine fjell, ulikt noe annet geologisk underverk vi har sett tidligere. De lignet ikke på sjokolade, men det er visstnok kun i tørketiden at de er brune. De var ganske så grønne, fulle av høyt, stikkende gress med slanger i.

Da vi var ferdige med å beundre geologien var det allerede blitt mørkt, og vi tuffet hjemover på et etter hvert falleferdig kjøretøy. Vi fant ut at mekanikeren ikke hadde gjort det beste arbeidet med å fikse mopeden vår. Han byttet ut en del, men det var tilsynelatende flere ting som trengte bytting. Kanskje det er det man burde forvente for 6 kroner. Det var en liten lyd som ble høyere og høyere jo lenger vi kjørte. Etter bare 20 minutter var det så ille at vi var redd hele greien skulle kollapse under sin egen vekt. Det var mørkt, og vi var nok engang midt i gokk. Vi kom til en liten landsby og kjørte forbi en gjeng med unge menn som satt på gaten og drakk rom.

mekaniker fikser moped

mekaniker fikser moped

En av dem hadde på seg en kjeledress, så vi stoppet for å sjekke hvor heldig der var mulig å bli – Jackpot – En enslig mekaniker som koste seg med rom meldte seg frivillig til å redde oss. Han satte igang på reparasjonene, mens vi ble sittende og drikke rom med vennegjengen. Etter en halvtime hadde han skiftet hele kjedet på mopeden med et nytt kjede. Det gamle kjede var i en sørgelig tilstand og kunne falt av når som helst. Denne gangen måtte vi ut med hele 40 kroner, inkludert kjedet selv. Det er mye i Filippinene, men uansett ikke mer enn en mekaniker i Norge ville tatt som minuttpris.

Vi kjørte gjennom en mørklagt Bohol og tilbake til Loboc hvor vi fikk prøvd oss på noen lokale spesialiteter. Filippinsk grillmat er kjent over hele verden, og det er ikke noen overdrivelse å si at det er grilling overalt hvor man går i Filippinene. Vi fikk prøvd diverse grisespyd, pølsespyd og kyllingspyd. Av en eller annen grunn har de nesten bare rare kyllingting på spyd – hoder, føtter, ryggvirvler, tarmer, men prøv å finne en kyllingvinge eller lår og du sliter!
Jeg tok sjansen på coliform forgiftning og spiste en kylling-tynntarm. Det var helt levelig, men mest på grunn av sausen… jeg foretrekker uansett å spise muskler. Øl var billig på Filippinene, endelig et land uten muslimsk overmakt!

 Posted by at 12:09 pm