mai 252014
 

Palmeolje – noe som jeg ikke engang hadde hørt om for 5 år siden – har nå spredd seg som en pest rundt hele verden.  Det er mye kontrovers rundt denne oljen, og de fleste har idag en viss forståelse for hvorfor det ikke er bra.

oljenøttene

oljenøttene

Palmeolje har blitt brukt av folk i Asia i mange tiår som matolje, og som tilsetning i  chips,kjeks,sukkertøy,sauser og hundre andre ting. Så lenge vi reiste i Asia var det helt umulig å boikotte palmeolje, da ville vi sultet ihel! Så lenge forbruket var konsentrert i Asia så var det under kontroll, men i de siste år har vestlig produsenter begynt å bruke det i alle mulige produkter. Det er nemlig billigere enn andre oljer, og siden penger betyr alt i dagens verden så ble det fort til at alle skulle bruke det i alt fra sjampo til sjokoladepålegg,kjeks og billig-sjokolader.

Oljepalmer inni "beskyttet sone"

Oljepalmer inni «beskyttet sone»

Bio-diesel er en av de største grunnene til økningen av palmeoljeproduksjonen i de siste år. Miljøforskere og Greenpeace har gjort det ganske klart at å bruke kjøretøy som drives av bio diesel er betydelig mye mer forurensende enn vanlig bensin. Man må ta i betraktning miljø konsekvensene av å hogge ned millioner av kvadrameter med regnskog, som ellers ville både produsert oksygen og absorbert Co2.
Det er ingen grunn til at produkter i Europa og USA skal inneholde palmeolje, det finnes mange gode(og marginalt dyrere) alternativ. Bruken av palmeolje bidrar til å gjøre styrtrike industrimagnater enda litt rikere, men har ingen fordel for mannen på gaten.
Det har også kommet frem i det siste at palmeolje ikke er så bra for helsen. Palmeolje øker den dårlige typen kolesterol, og øker risikoen for hjertesykdommer.
Det finnes noe som heter CSPO- certified sustainable palm oil – som er olje som kommer fra plantasjer som kan vise til bedre ivaretagelse av miljøet,og ingen skade på regnskogen. De har også bedre sociale og økonomiske standarder for arbeiderne. Det er ikke noe offisiell «autorisering» for «etisk» palmeolje, så derfor er det umulig å vite hva som faktisk er i det produktet som inneholder palmeolje. Innen det faktisk blir lovfestet å kun selge produkter med CSPO, så er det nok ingen som kommer til å bry seg om å sette det på pakningen.

Før jeg dro til Borneo så visste jeg at Palmeolje var uetisk og regnskog-fiendtlig, men hvor ille situasjonen faktisk var hadde jeg egentlig ingen anelse om før jeg så det med mine egne øyne. Borneo har jeg alltid forestilt meg som en eksotisk destinasjon med regnskog og ville dyr overalt hvor man snur seg. Jeg må ærlig innrømme at Donald Duck har mye med det å gjøre. Han var mye på Borneo, og hver gang han skulle ta tak i en liane så viste det seg å være en kvelerslange. Opplevelsen av Borneo ble veldig annerledes. Malaysiske Borneo er veldig tett befolket, mange små byer og mye industri.  Jungel må man virkelig lete hardt for å finne.  Det er ikke bare palmeolje produksjon som utsletter regnskogen her. I Sarawak provinsen kjørt vi forbi et gigantisk industrikompleks som kontinuerlig spydde ut tjukk røyk. Vi lærte at det var et aluminiumsverk som ble drevet med strøm fra et vannkraftverk. For å bygge vannkraftverket hadde de slått ned enorme områder med skog, og nesten all strømmen blir brukt for å drive forurensende industri som krever enda mer avskoging. Vi fant fort ut at det «jungeleventyret» som vi håpet på kunne vi se langt etter. Eneste bevarte regnskog er i små reservater her og der, og de få som faktisk har orangutanger tar veldig mye penger fra turistene.

Litt beskyttet skog

Litt beskyttet skog

I Sabah provinsen helt øst på Borneo fikk vi en virkelig følelse av hvor lite skog det faktisk var igjen. Vi satt på en buss i 6 timer, og så ikke tegn til regnskog. Det var stygge palmeoljeplantasjer så langt øyet kunne se – kilometer etter kilometer,mil etter mil.

palmer så langt øyet ser

palmer så langt øyet ser

For kun få år siden var alt dette fruktbar og nydelig regnskog, mens nå var det intet annet enn rendyrket kapitalisme i praksis.  De lokale fortalte oss at alle disse plantasjene var eid av kinesere. Man kan alltid stole på kinesere til å ødelegge natur,utrydde dyrearter og fortsatt være likeglade. Det verste er at for å få folket med seg så har disse kinesiske kapitalistene fått propagandaen sin vel inn i skolesystemet.

En beskyttet orangutang

En beskyttet orangutang

bort med regnskog!

bort med regnskog!

Ungene læres opp fra tidlig alder at det er ingenting som er bedre enn palmeolje, og lærerne får sponsede turer til palmeoljeplantasjene for effektiv hjernevasking.  Mesteparten av kapitalen som innhentes av oljen går tilbake til Kina, eller i hendene på korrupte politikere i Malaysia. Det er ganske sørgelig at de lokale innfødte som alltid har levd i ett med regnskogen nå er omringet med ubrukelige palmer, og har ikke fått noen kompensasjon.  Eneste løsningen for dem har vært å begynne å jobbe for palmeolje eierne for en luselønn av andre dimensjoner. Kapitalistene som eier plantasjene har i tillegg importert billig arbeidskraft fra Indonesia, noe som har gjort lønningene enda lavere. 
Dette er en fin dokumentar som setter fokus på problemet

En orangutangs reise fra jungel til helvete…ganske kjiip dokumentar om harde fakta..

Jeg vil anbefale alle i Norge å sjekke på pakningen at chipsen/sjokoladen/kjeksen/shampooen i butikken ikke inneholder palmeolje. Det er spesielt billige varer av butikkjedens egen produksjon som inneholder palmeolje. Rimi,coop og kiwi sine egne varer burde man være ekstra mistenksom mot. Freia bruker palmeolje i diverse sjokolader og sjokoladesauser FY!

Har du noensinne fått deg en overraskelse når du undersøkte innholdsfortegnelsen av et produkt som du har kjøpt ?
sjekk  Palmeoljeguide til  regnskogfondet.  Hvis du bare skal donere til EN sak så er det å redde regnskogen definitivt den viktigste: Doneringer

 Posted by at 2:47 pm
des 152013
 

 

Til å begynne med bodde vi utenfor byen i et området som heter Sepilok. Det er rett ved Borneos nummer 1 turistattraksjon – et orangutang redningssenter og rehabiliteringsområde. Folka på Sepilok har tatt imot orangutanger som har blitt hjemløse etter at onde palmeoljeplantasje-eiere har kuttet ned hjemmene deres. Som regel har palmeoljeierne sett det å selge orangutangene som kjæledyr som enda en bra og umoralsk måte å tjene penger på, men redningssenteret har klart å redde noen av dem.

Orangutanger som leker

Orangutanger som leker

 

Folkemengde på Sepilok

Folkemengde på Sepilok

De har en liten flekk med regnskog, som er beskyttet, hvor orangutangene kan leve i fred. Hver dag legger de ut frukt 2 ganger daglig, og orangutangene kan selv velge om de vil komme eller ikke. Færre orangutanger er en bra ting ettersom det betyr at de finner mat i skogen selv, og ikke er så avhengige av mennesker.

Mennesker var det nok av den dagen vi besøkte stedet, vi forventet det egentlig med tanke på hvor mange som kommer til Borneo for å se orangutanger, et dyr som så er så godt som utryddet på grunn av palmeolje.
Vi gikk på både morgen og ettermiddagsforingen bare for å kunne stå og observere de usjenerte gigantene i semi-vill tilstand. Når man klarer å blokkere ut de 300 andre menneskene (mesteparten kinesere og skrikerunger) som står ved foringsplatformen så er det et fantastisk vakkert skue. Flere av damene hadde unger hengende på magen, noe som er et godt tegn for flokken sin del!

Torunn+Stig i Borneo

Torunn+Stig i Borneo

De hoppet frem og tilbake, slengte seg på tauene, spiste koksnøtt mens de hang opp ned, og noen gjorde istand et åpenbart show for de mange menneskene som var kommet for å se.

Orangutan på Sepilok 2

Orangutan på Sepilok 2

Rainforest discovery centre

Rainforest discovery centre

Etter foringen gikk vi noen av de få tilgjengelige stiene gjennom regnskogen i håp om å få noen orangutanger for oss selv for en liten stund. Det skjedde ikke… men det var en fin skog uansett 😉
Vi tilbragte også en dag på et regnskogsenter som var rett ved der som vi bodde. Det var et fint området hvor det var muligheter for å se mange fugler som kun finnes på Borneo. Det var en fin “canopy- walkway” som gikk over trærne og gav et fint innblikk i størrelsen på skogen. Vi så noe ganske stilige fugler, såkalte rhinocerous hawkbills med et gigantisk nebb. De ser totalt og komplett ut som noe som er dradd rett ut av forhistoriske tider.
De hadde en videovisning om konservering og om tap av habitat på Borneo senere på dagen, så vi bestemte oss for å komme tilbake for å se videoene. Det er noe av det verste mølet jeg noensinne har sett. Vi var helt sjokkerte over hvordan et så fint sted kunne vise noen så teite filmer, men det er klart at hele opplegget er finansiert av korrupte “forestry department” og oljepalmeplantasjer. Det var en video om noen lokale lærere som var på et kurs for å lære om hvor viktig det er å være snill med miljøet og slikt.P1050465 Så de fikk dra på en oljeplantasje for en grundig dose med hjernevasking som de kan gi videre til barna. Det ble endelig klart for meg hvorfor ingen av de lokale vi hadde snakket med forstod at oljepalmer var dumt- myndighetene og oljepalmefolka har hjernevasket folket for å kunne fortsette å tjene penger på å ødelegge regnskogen og alle dyrene.

Evige oljepalme-plantasjer

Evige oljepalme-plantasjer

Læreren i filmen sa; “Før trodde jeg at oljepalmer var dumt, men nå har vi lært at det er veldig miljøvennlig og bra” . Ifølge propagandaene så jobber oljepalmeplantasjene etter mantraen “de 3 P`er – Planet, people and profit” . Det viktigste for dem er at planeten har det bra, er ikke det vakkert. Etter massiv destruksjon av tusen år gammel regnskog, og etter forurensing av jordsmonnet, vannet og luften via gigantiske olje-ekstraksjons fabrikker så er de egentlig veldig glad i planeten. Det var til og med en snutt hvor en arbeider drakk en boks cola og kastet boksen i en resirkulerings-dunk, for en innsats!!
Etter komplett og total utnyttelse av billig arbeidskraft for å plukke oljenøtter under umenneskelige forhold så er de egentlig veldig glad i folka. Profitt kommer alltid sist i oljeplantasjen.
Deretter kom en film fra “Saba forestry department” som var minst like ille. Der satt de med helt seriøse ansiktsutrykk og snakket om hvor mye bra de har gjort for regnskogen i det siste. En regnskog som nesten ikke eksisterer mer. Det var også veldig mye snakk om “bærekraftig” nedkutting av regnskogen for å få tømmer. Enhver idiot vet at det ikke er noe som helst måte å kutte ned 1000 år gammel regnskog på en bærekraftig måte! Når man kutter ned regnskog så vokser det ikke opp en ny regnskog. Jordsmonnet dør med regnskogen. All næringen i jorden forsvinner. De får folk til å tro at det er greit så lenge de planter et nytt tre for hvert tre de kutter ned. Det var veldig skuffende å se slik kapitalistisk propaganda på et så fint regnskog-senter. De som har laget de filmene burde bli lobotomert.

 

Vår malaysiske venn – Gordon
På ettermiddagen traff vi en hyggelig Malaysier som heter Gordon. Han skulle bli vår eneste couchsurfing-vert i Malaysia. Han var snill nok til å hente oss langt uti gokk, og tok oss med til Sandakan by. På veien der tok han oss med til et veldig stilig og stort buddhist tempel på et lite fjell rett over Sandakan.

Sandakan sett fra tempel

Sandakan sett fra tempel

Det var veldig bra utsikt og mange fine drager og swaztikaer på tempelet. Det er nok et sted vi sikkert aldri hadde kommet oss til uten en vennlig lokal til å ta oss med. Etter tempelet tok han oss med til en restaurant som kun serverte satay. Satay er en av de største bidragene fra Malaysia til verdens cuisine. Det er en spesiellt type peanøtt-basert saus som man putter på kylling eller biffspyd. Gordon bor i et stort og komfortablet hus i et overklasse strøk. Han er sjef i en lokal bank.
P1050528 Han er en av de mest gavmilde og gjestefrie couchsurferne vi noensinne har bodd hos. Han tok oss med ut, kjørte oss rundt, spanderte de fleste måltidene, og vasket til og med klærne for oss. Vi satte på en vask på kvelden før vi la oss, og på morgenen hadde han hengt alle klærne opp til tørk for oss! Det var bedre service enn på de fleste hotell!

Sammen med Gordon i Sandakan

Sammen med Gordon i Sandakan

Vår ene dag i Sandakan så dro vi til en krokodillefarm. Jeg har vært i krokodillefarmer i Asia før, og hadde en viss anelse om at det kom til å være ille, men ikke så ille som det faktisk var. Hele stedet var skittent og falleferdig, og krokodillene var stappet

Verdens verste krokodille show..

Verdens verste krokodille show..

oppi noen overfylte små algegrønne basseng. De fleste krokodillene var seriøst deformerte, sannsynligvis av vitaminmangler fra en dårlig diett. En av krokodillene var minst 6-7 meter lang og på skiltet sto det; “ I am Harry. I used to live in a river close to a village, but after I ate 4 people I was caught and transported here. Now I only eat one chicken each day” .
Det var også noen andre dyr der, men de var i en enda verre tilstand. De stakkarslige apene som sto i et bur på et betongulv uten noen tau eller grener å klatre på var det verste. Malaysiske tenåringer kom forbi buret og holdt på å le seg ihel mens de gjorde sitt beste for å stresse apene mer enn de allerede var.

Stig med katter

Stig med katter

Krokodilleshowet var en total fadese. Det var kort fortalt bare 3 menn som stakk en krokodille med bambusstaver i en halvtime. Jeg tror de prøvde å få den ut av bassenget, men ikke så godt å vite ettersom de aldri sa et ord verken til publikum eller hverandre.
Vi var også innom en minnepark for australske krigsfanger fra andre verdenskrig, noe som viste seg å være betydelig mer interessant enn å se på torturering av krokodiller. Under andre verdenskrig så tok japaneserne til fange 6000 australere som hadde kjempet mot dem. Alle fangene utenom 6 menn døde i fangeleirer. I minneparken kan man lese historiene til mennene som overlevde, og det hørtes ut som de hadde hatt det ganske så kjedelig.
Vi tilbragte også en halv dag i Sandakan by. Det er virkelig ikke så mye å si om den byen….bare nok en skitten, uinspirerende og upersonlig by i Asia.
Dagen etter tok vi en veldig kjip og ufattelig frustrerende ineffektiv buss til Kota Kinabalu. Hele natten ble tilbragt på flyplasser og i diverse falleferdige fly helt til vi landet på Bohol i Filipinene!

 Posted by at 12:47 pm
des 152013
 

Etter 2 dager på øyen dro vi videre nordover mot en jungel-elv som heter Kinabatangan, hvor vi skulle på elvecruise for å lete etter orangutanger og andre dyr. Bussen fra Semporna skulle ta oss til en liten by som het Lahud Datu, hvor planen var at vi skulle overnatte. Bussfolka droppa oss av midt i ingenmannsland og bare lo når vi prøvde å spørre om vi var kommet til Lahud Datu. Det var allerede mørkt og vi ble gående forrvirret rundt blandt noen hus som lå langs motorveien. Etter mye stressing frem og tilbake fant vi ut at vi var langt fra Lahud Datu som vi hadde betalt for å komme til…

Guiden vår

Guiden vår

Vi var blitt lurt. Det kostet en liten formue å ta taxien for å komme til den byen bussen skulle tatt oss til, og da vi først var der fant vi ut at hotellene var av en særdeles lav standard. Det var en av disse typisk bedrøvelige reisedagene.
Reisen dagen derpå ble like vanskelig.

På minibuss-stasjonen ble vi fortalt at minibussen gikk nordover klokken 11. Vi kom der klokken 11, og klokken 13.00 satt vi på samme stedet uten at noe skjedde. De nektet å kjøre hvis ikke bussen var stappfull, selv om det var mange andre folk der. Vi ble så sure at vi tok pengene tilbake og gikk for å finne alternativ transport. Vi fant deretter ut at det ikke var noe alternativ transport, så da gjorde vi et desperat forsøk på å haike oss videre. Det fungerte ganske greit, vi kom et stykke og tok en annen minibuss videre.

Evige oljepalme-plantasjer

Evige oljepalme-plantasjer

Å reise rundt i Sabah, og i Borneo generelt er ikke noe vakkert syn. Jeg hadde alltid forestilt meg Borneo som en øy full av rå, vakker og utemmet regnskog, men det eneste vi så på 8 timer med bussing var palmeolje-plantasjer. Sålangt øyet kunne se var palmer, eller nylig klarerte områder for fremtidige palmer. Det er helt horribelt å se hvor mye de har totalt destruert noe av den siste gjenværende regnskogen på denne planeten. Helt horribelt å se det i praksis. Så mye destruksjon for matolje, billig sjokolade og frityrstekt kylling. Jeg har alltid hørt at Borneo er det stedet i verden med kjappest nedkutting av regnskogen, men hadde ikke forestilt meg helt hvor ille det var. Vi har ihvertfall alltid vært fast bestemte på å ikke kjøpe noe som helst som inneholder palmeolje, men i Asia er det helt umulig. Neste alt i butikken inneholder palmeolje, så hvis man ønsker å spise så må man spise palmeolje.

Palmeolje-helvete overalt

Palmeolje-helvete overalt

Det var palmer så langt øyet kunne se på bekostning av regnskogen, og alle dyrene som lever der. Vi fant ut at det er veldig få steder igjen på Borneo hvor man faktisk kan oppleve regnskogen, og de stedene som er igjen er fryktelig dyre å dra til, og å bo i. Vi dro til en spesiell elv som visstnok hadde litt overlevende regnskog igjen. Siden resten av regnskogen i området er blitt til palmeolje-plantasjer så er alle regnskogdyrene samlet på en lite området hvor palmeoljeplantasje-eierene enda ikke har klart å drepe alt liv, slik som de liker å gjøre.

 

 

 

Cruise på KinabatanganHa Ha
Vi kom til en veldig liten landsby rett ved elven og bodde i en såkalt homestay hvor man bor med en lokal familie. De var en hyggelig gjeng som lagde mat til oss og fortalte oss om livene sine og om skogen. Mannen fortalte oss at for kun noen få år siden kom det mange elefanter gjennom landsbyen, men nå var de kuttet av grunnet nye palmeplantasjer i området. Den ruten som pygme-elefantene hadde fulgt i tusenvis av år har blitt gjerdet ute. Plantasjene har til og med innstallert strømgjerder slik at ingen dyr skal kunne gå gjennom plantasjen.

Familien vi bodde med i Kinabatangan

Familien vi bodde med i Kinabatangan

Vi kom akkurat frem i tide for båtføreren vår til å ta oss med på en tur oppover langs elven. Det var en fin elv, og en veldig avslappende måte å oppleve den på. Vi så flere grupper med aper langs elvekanten.

Båttur på Borneo

Båttur på Borneo

apekatt-grooming

apekatt-grooming

De fleste var Maquaque-aper som ikke har noe problem med å leve livet sitt selv om det er en båt med turister 2 meter fra gruppen. Neseapene var mye mer sjenerte, og stakk stort sett av når de hørte båter eller folk. Det er nok ingen dum ide med tanke på hvor få det er igjen av dem grunnet menneskers idiotisk grådighet på bekostning av alt annet liv. Det var morsomt å se dem i aksjon. Hele flokken skulle flytte seg fra et tre til det neste, og dannet en lang kø for å gjøre det store hoppet. En etter en hoppet til det neste treet, helt til sjefsapen hoppet sist. Den var så stor at grenene holdt på å brekke. Sjefen i flokken er han som har den største nesen. Den som har størst nese får alle damene, enkelt og greit. Hadde vært fint om det var et lignenede system blandt mennesker så hadde vi sluppet alt dramaet som skjer når menn slåss om damer.
Vi var på 3 elvecruise i løpet av den andre dagen vår.

Neseapen !

Neseapen !

Vi sto opp klokken 05.30 til hjemmelaget Malaysia-frokost, som stort sett er stekte nudler eller ris med stekt egg. Deretter var vi ute for å se på dyrelivet ved soloppgang. Vi så dessverre ingen elefanter, orangutanger eller gibboner, men de er rundt om på den lille flekken med regnskog. Til lunsj skulle damen i familien ha en matlagings-opplevelse med oss. Det var en ganske så kjapp affære. Hun puttet store mengder smør, sukker og deretter masse brunt sukker sammen og vi fikk lov til å røre diabetes-bomben til det ble en homogen masse. Det ble så puttet i former, stekt og servert med kaffe. Malaysierne liker (som de fleste asiatere) å ha store mengder sukker i det meste de spiser og drikker. En kaffe uten 10 skjeer med sukker er uhørt. Det var derfor vi måtte sende kaffeen tilbake minst 3 ganger før de faktisk sluttet å putte sukker i den. Veldig mange steder hadde kun pulverkaffe av typen 3-i-1 hvor det er sukker og melkepulver sammen med kaffeen. Det smaker ingenting som en kaffe…mer som en søt varm sjokolade minus sjokoladesmaken.

Stig hjelper til på kjøkkenet

Stig hjelper til på kjøkkenet

På ettermiddagen var vi ute og trasket litt i regnskogen. Vi hadde på oss igle-sokker og store regnstøvler, men jeg klarte likevel å få et lite blodsugende beist på meg. Vi så masse elefantspor, og rykende fersk elefantbæsj, men ingen elefanter. Hvem hadde trodd det skulle være så vanskelig å finne en elefant! Ironisk nok så fant vi et pygmè-ekorn isteden. Med sine 5 centimeter er det verdens minste ekorn, og ser mer ut som et insekt. Vi så en del flygende pinnedyr også, noe som definitivt er det mest klønete flygende insekt jeg noensinne har sett.
Vel tilbake i huset vårt ble vi servert med nok en malaysisk middag bestående av ris og et ubestemmelig frityrstekt kjøtt.
Etter 2 dager sa vi farvel til familien vår og fortsatte reisen nordover til byen Sandakan.

Familiebesøk Malaysia

Familiebesøk Malaysia

 

 

 

 Posted by at 12:10 am
des 142013
 

Vi tok båten tilbake til Malaysia hvor vi ble sittende fast en natt på en liten øy som heter Labuan. Der strevde vi veldig hardt med å finne et billig sted å bo. Vi endte opp med å dele rom sammen med en brite som vi traff på båten fra Brunei.
Labuan var ikke mye å skryte av, men de hadde ekstremt billig alkohol der, det skal de ha.
Båtturen til Kota Kinabalu tok 3 timer og var ganske udramatisk. Vi ble værende der i 5 dager uten å egentlig gjøre noenting. Vi orket ikke å prøve å se alle turistattraksjonene. Etter 13 måneder på reisefot så er det digg å bare bruke noen dager til å ligge og slappe av på et aircondition rom.

Chilli tilsalgs

Chilli tilsalgs

 

Vi hadde oss noen fyllekuler sammen med Johnny fra England. En kveld gikk vi på den mest tvilsomme bulen jeg har sett på lenge for å synge karaoke. Det satt en håndfull med lokale patrioter der. Vi sveipet dem av føttene med våre fantastiske sang-stemmer og kjappe danseføtter. Det ble en kveld vi seint kommer til å glemme, spesielt meg og Torunn`s duet av Britney Spears` “Oops I did it again” – instant classic.
Vi hadde oss også en tur på nattmarkedet i Kota Kinabalu, tilsynelatende det beste markedet i Malaysia. Det var veldig mye rart der. Tonnevis med fisk og skalldyr som lå klar for grilling. Forhåpentligvis var alt fisket “sustainably” hahahaha…. Vi kjøpte oss hver vår krabbe som ble kokt i chillisaus foran oss. Det viste seg å bli veldig mye arbeid for veldig lite kjøtt, men det var godt.

Torunn på marked

Torunn på marked

Vi endte opp med å kjøpe masse mer greier som vi aldri hadde smakt før. Den beste måten å oppleve slike marked på er å snacke litt på alt som de tilbyr, og håpe at man ikke får akutte mageproblemer.
En av de største turistattraksjonene i Malaysia er å klatre opp på fjellet som ligger rett ved Kota Kinabalu. Vi fant ut at det er litt for mye av en turistfelle til at det kan være verdt det. Med engang slike land finner ut at noe er populært blandt turister så legger de til masse teite avgifter. “Conservation fee” går veldig sjelden til conservation, men som oftest i lommene på en eller annen høytstående offisiell person. Det er et hostel som er halvveis opp på fjellet hvor de tar 1200 kroner for en natt på en 14 persons sovesal uten varme (når det er 0 C i luften). Det er ren utnyttelse.

kaien med 1 million kinesere

kaien med 1 million kinesere

Vi dro istedet til noen øyer som lå utenfor Kota Kinabalu. Det viste seg å være minst like mye turistfelle som fjellet.

Strandliv...

Strandliv…

Vi kom til en liten øy med den mest befolka stranden jeg noensinne har sett. I tillegg måtte vi betale et latterlig “Conservation fee” for å få lov til å ligge på stranden. Conservation fee hjalp tydeligvis ikke til å rydde opp i de store mengdene søppel i vannet. Det var tusenvis av kinesiske turister – den verste typen turister, uten hensyn eller måtehold. De vagget rundt med redningsvest og snorklemasker uten å engang innse hvor teite de så ut. Det ble litt av en bomtur for oss som har hatt så utrolig mange perfekte karibiske strender for oss selv.

Fra Kota Kinabalu dro vi videre sørover i provinsen Sabah. Vi endte opp i en stusselig, skitten by som heter Semporna. Denne byen er kjent for å være litt småfarlig fordi det er diverse grupper med militante muslimer i området. Den eneste grunnen til å dra der er som et springbrett til revet og øyene som ligger en times båttur fra byen.
Vi tok første båten til øyene morgenen etter, og fant et greit sted å bo på en øy som heter Mabul. Det var deilig å komme seg vekk fra byen, og fra trafikk. Jeg hater bråkete trafikk, spesielt i Asia. Vi fikk bo i et styltehus, med vann rett under rommet vårt. Det er deilig å ligge i sengen å høre på bølgesvulp, men likevel slippe den bølgende følelsen man har når man er på en båt. Vi gikk litt rundt på øyen og fant ut at det var veldig mange fattige lokale som bodde der.

Tiggerunger

Tiggerunger

Jeg har ingen anelse hvorfor de bodde på en øy langt ute i sjøen uten mange arbeidsplasser, men jeg er heller ikke sikker på om det faktisk var noen voksne i landsbyen ettersom vi bare så hundrevis av unger. Det er kanskje noen få voksne der med et ekstremt behov for å reprodusere seg, skikkelige babymaskiner. I vannet utenfor hotellet vårt var det flere falleferdige kanoer med små nakne unger som tigget penger. Jeg kan ikke fordra å se at folk som ikke klarer å mate seg selv produserer masse unger kun for å få sympatipoeng for tigging.
Vi fikk gjort litt dykking rundt øyene og på revet. Sipadan rev er kjent som et av de 5 beste stedene i verden å dykke. Det skuffet ikke! Det var fantastisk mye liv med engang vi forlot overflaten.

søt fisk i korall

søt fisk i korall

Masse nye fisk som jeg aldri hadde sett før, og vi fikk nærkontakt med 5 gigantiske havskilpadder bare på det første dykket!

Malaysia Skilpadden

Malaysia Skilpadden

Vi fikk sett noen av de kuleste sjøhestene jeg noensinne har sett. De var identiske like til korallene hvor de levde. De hadde til og med korall-lignende biter stikkende ut av kroppen her og der slik at det skulle være umulig å se noe som helst form. Uten divemasteren hadde vi aldri klart å finne dem.

Han fant også en annen fisk som frogfish, som også var komplett og totalt identisk til bakgrunnen. Han pekte den ut for meg. Jeg var 10 cm fra fisken og lurte på hvorfor han pekte på en tilfeldig myk-korall før jeg faktisk innså at det var en fisk.

Krokodille fisk

Krokodille fisk

På det ene dykkestedet utenfor en øy som het Kapilay, hadde de bygget masse undervannshytter. Inni hyttene var det masse fisk og koraller som utviklet seg.

kamuflert sjøhest

kamuflert sjøhest

Vi var veldig fornøyde med dykkingen, og kom tilbake til ferdig servert middag. På menyen var inntørket fisk med gammel ris. Ikke akkurat et gastronomisk måltid, men vi var så fornøyd etter dykkingen at vi ville spist hva som helst.
Alt i alt var vi veldig fornøyd med at vi fikk dykket der, selv om vi ikke fikk dratt ut til Sipadan. Det er altfor populært å dykke der, så man må som regel sikre seg en plas flere uker i forveien. De gir bare ut 400 lisenser for dykking hver dag. Tidligere år har det vært rovdrift på revet, noe som har gjort veldig mye skade.
Etter 2 dager dro vi tilbake til Semporon og fortsatte reisen nordover. Det neste eventyret skulle være elvecruise med orangutaner på Kinabatangan elven

 Posted by at 4:54 pm
des 102013
 

Dagen etter ble en lang reisedag hvor vi dro direkte til Brunei Darussalam, et super-muslimsk land. Grensekryssingen til Brunei var muligens den letteste grensekryssing jeg noensinne har opplevd. Vi satt bare i bilen mens sjåføren gav grensevaktene passene våre. De ble stemplet uten et ord, og vips så var vi på vei til hovedstaden Bandi Seri Begawan. Det var ikke vanskelig å se at vi var i et annet land – langs hele veien var det reklameskilt og propaganda for Islam og Mohammed. Brunei er det mest islamske samfunnet i hele Asia. På radioen var det veldig vanskelig å finne noe som ikke handlet om enten Mohammed eller Allah, 2 temaer som man egentlig skulle tro var ferdig-diskutert til de grader.
2 timer etter grensen kom vi frem til en av de minste hovedstedene jeg noensinne har vært i. Det er rundt 150 000 mennesker i Bandar Seri Begawan, men de fleste bor utenfor sentrum.

Hovedplassen i Bandar Seri Begawan

Hovedplassen i Bandar Seri Begawan

Sykehusrommet vårt

Sykehusrommet vårt

Vi kom der uten noen plan om hvor vi skulle overnatte. Jeg hadde i utgangspunktet en couchsurfer, men hun kansellerte i siste øyeblikk slik at vi ble stående hjelpesløse med sekkene våre på. Plutselig begynte det å pøsregne, så vi ble værende inne på et kjøpesenter. Etterhvert fant vi ut at Brunei var fryktelig dyrt. Da vi endelig fant det eneste “budsjett” hotellet i hele byen så endte vi opp med å betale over 200 kroner for et av de råtneste hotellene vi noensinne har bodd på. Det var et konvertert sykehus, noe som det også gav følelsen av. Vi fikk et avlangt sykehusrom for oss selv, og det var lett å se for seg at sengen vår hadde vært det siste hvilested for mange Bruneiere.
Doene var ultra-ekle hull i gulvene, og veggene var knallgrønne av alger og muggsopp. Vi kortet ned Brunei-oppholdet vårt fra 3 netter til 1 natt.

En annen ting som er spesielt med Brunei er at det ikke er en dråpe med alkohol å oppdrive i hele landet. Enda en grunn til å ikke tilbringe mer enn 2 dager her! Vi har en tradisjon med at vi alltid tar et øl-bilde i hvert land, med nasjonal-ølen og noe som er typisk for landet i bakgrunnen. Dette ble vanskelig i Brunei, så vi gikk til supermarkedet for å finne hvilken som helst drikkevare som hadde blitt produsert i Brunei. Det eneste vi fant var vann! Så i stedet for øl-bilde så ble det et vann-bilde foran moskeen i Bandar Seri Begawan. Man tar det man har!

Det er ikke spektakulært mye å se i Bandar Seri Begawan, men byen føltes helt annerledes fra andre byer i Asia, litt særegent Bruneisk om du vil.

Muslim versjoner av oss

Muslim versjoner av oss

Det var bilder av sultanen overalt, hele bygninger var dekket med ansiktet hans. Dette var nok mye i sammenheng med at vi var der på 67-årsdagen hans. Brunei har masse penger fra oljen, og folka der er generelt mye rikere enn andre asiatere. De har til og med et velferdssystem hvor alle har gratis lege, tannlege og sosialstønader. Skatter er nesten ikke-eksisterende. Brunei er også det landet i Asia hvor de har beholdt mest av regnskogen sin, simpelthen fordi de ikke trenger pengene som de kunne tjent på å hogge den ned. Turist-infrastruktur er også tilnærmet ikke-eksisterende fordi de ikke trenger turist-inntekter heller. Det gjorde at vi droppet planene om å besøke jungelen der, siden det er nesten umulig å gjøre det uten å gå på dyre organiserte turer.
Det er en ganske stilig moskè i Bandar Seri Begawan – The Sultan Omar Ali Saifuddin Mosque Den dominerer bybildet ganske bra. Vi var en tur inn den etter vi hadde tatt på oss full bekledning for å dekke vårt syndige hår og våre syndige knær. Har nødig lyst å fornærme Allah og vennene hans, det kan fort bli problemer.

Muslim-Torunn

Muslim-Torunn

Vi var også en tur gjennom “den flytende landsbyen”. Det er en landsby som er på stylter uti vannet. Det er veldig mange hus der, mange av dem ser ut som de kan falle sammen med etthvert vindpust. Det er her alle de fattigste Bruneierne bor. Det var interessant å se hvordan de bodde. Det var til og med moskeèr og butikker på stylter der. Vannet var veldig forurenset og totalt fullt av søppel overalt. Skulle tro verdens rikeste statsleder kunne bevilget noen kroner til å rydde opp litt der.
På kvelden fikk vi oppleve et ekte Bruneisk nattmarked. Det er ganske likt andre Asiatiske nattmarkeder – kaotisk og uoversiktlig med folk og mat overalt. Vi fikk prøvd oss på noen lokale favoritter. Jeg hadde meg en Papa Johns – som er en spesiell Brunei Roti, kylling og krydder i en lefse. Det var også mye grillmat å velge mellom. Jeg innså litt for sent at grillspydet jeg nettopp hadde slukt var marinert ku-lunge. Jeg hadde også selvsagt et spyd med den obligatoriske hønse-tynntarmen, som jeg skylte ned med en seriøs billig og ekkel salt drikk med mais og kål flytende på toppen. Det finnes ingen salte drikker som er gode, det er bare feil!

MArked i Brunei

MArked i Brunei

Vi fikk også sett et lokalt show med masse bruneiere i Brunei-kostymer som sang og danset. Vi mistet litt interessen når de begynte et langdrygt teaterstykke som handlet om Allah.
Dagen etter tok vi bussen til en annen by hvor vi skulle ta en båt til Malaysia. På veien kjørte vi forbi et enormt overdekorert palass som faktisk viste seg å være verdens dyreste hotell, verdens eneste 6 stjerners hotell. Et rom der koster 17 000$ . Det ble bygget av Prins Jefe som er lille-broren til sultanen. I et veldig lite lurt øyeblikk hadde sultanen gitt posten som finansminister til Jefe.

Stylte-by i elven

Stylte-by i elven

Det var akkurat som å gi en unge fri tilgang til godtefatet. Jefe begynte med å kjøpe 2500 biler til seg selv, alle vet jo at det er greit å ha noen ekstra hvis en av dem bryter sammen. Han kjøpte også hus til seg selv i ørten land, og han brukte en milliard dollar på å bygge et gjestepalass (som senere ble til 6-stjerners hotellet) til vennene sine. –Det kostet nesten like mye som Twin towers i Kuala Lumpur. Det var 200 bad, alle med badekar laget av gull. Da Sultanen endelig fikk stoppet Jefe så hadde han ødslet noe slikt som 16 milliarder dollar kun på seg selv. Tenk på hvor mye godt en person med en fungerende hjerne kunne brukt de pengene til !

Vi tok båten tilbake til Malaysia hvor vi ble sittende fast en natt på en liten øy som heter Labuan. Der strevde vi veldig hardt med å finne et billig sted å bo. Vi endte opp med å dele rom sammen med en britte som vi traff på båten fra Brunei.

 Posted by at 9:35 am
des 092013
 

 

Kuching
Kuching var et friskt pust i trynet etter 2 måneder i rene, pene og ryddige land. Nå var jeg tilbake til det ekte Asia. Jeg hadde vært i Malaysia før, men aldri Borneo. Borneo har alltid forekommet som en ganske eksotisk destinasjon. Jeg har alltid forestilt meg en øy med utemmet regnskog, noen få små byer, men ellers bare skog og dyr overalt.

nasjonaldag i Malaysia

nasjonaldag i Malaysia

Den illusjonen ble fort lagt i støv. Kuching er en sjarmerende nok by, sålangt som en by i Asia kan være sjarmerende. Vi bodde på et lite hostell i utkanten av byen, og brukte de første dagene til å orientere oss litt rundt i byen. Maten var veldig god, og veldig billig. Det var ikke noe problem å få et måltid for 5-10 kroner. Et godt og fullstendig måltid. Og vi ble aldri syke heller, selv om vi spiste alt som vi kom over!

Kuching!

Kuching!

Det var nudler, ris og diverse curry-retter. Vi tok oss tid til å se museene i byen. Det var ganske lenge siden sist vi hadde vært på et museum, og de i Kuching var ihvertfall gratis, men ikke forferdelig interresante. Da vi var inne på museet bråkte det som om hele stedet holdt på å kollapse. Vi løp ut og så at det var lavtflygende jetfly. Det var noe vi så nesten hver dag i Kuching. Veldig lite bra for miljøet og for lydstøy å ha jetfly som trener på manøvre rett over byen. Da vi gikk ned i sentrum var det tusenvis av unger som viftet flagg, og tusenvis av millitærfolk som trampet rundt. Det var 50 årsdagen til Malaysia, så store greier på gang.

Orangutangen

Orangutangen

Vi tilbragte mye tid på hostellet hvor vi drakk øl og hang med en Kiwi, en tysker og en britte. Vi dro sammen til et orangutang-senter som het Semengoh. Semengoh er en beskyttet del av en regnskog som enda ikke har blitt kappet ned av pengegriske kinesere, og orangutangene lever der vilt. Problemet er at regnskogsområdet er for lite til at orangutangene kan finne nok mat, derfor må senteret fore dem hver dag. Det er ikke alle som kommer til foringen, noe som er et godt tegn – de finner mat selv. Det er stort sett ungdyr og mødre med babyer som kommer til foring da de trenger ekstra mat.Vi kom der akkurat i tide til foringen klokken 3, og fant ut at det var ca 100 andre turister som hadde hatt samme ideèn. Orangutangene dukket opp og gjorde et lite show for oss der de slengte seg rundt i tauene og hoppet fra tre til tre. En orangutang hadde en baby på ryggen og frukt i 3 bein mens den hang i tauet med det siste beinet. De er sinnsykt sterke, og de har ingen ligamenter rundt leddene, noe som gjør at de kan vri beina i de mest sprø posisjoner tenkelig. Vi ble sittende lenge og titte på samspillet mellom en liten tenåringsorangutang og moren. Tenåringen ville bare leke og bøyde buskene frem og tilbake, mens moren ville ha en middagslur etter mye arbeid for å åpne en kokosnøtt. Det er et veldig lite området med regnskog de har klart å bevare for dem. Området rundt er veldig industrielt med mye trafikk, palmeoljeplantasjer og stygge bygninger.

Nasjonalparken Bako på Borneo
Vi dro til en annen nasjonalpark som heter Bako dagen etter. Der tenkte vi å bli en natt på en hytte ved stranden. Den første dagen trasket vi rundt sammen med de 3 guttene.

Torunn med venner

Torunn med venner

Vi gikk gjennom regnskogen til vi kom til en litt avsideliggende strand. Der traff vi på en langsnutete hårete gris, og en gruppe med neseaper. Neseaper (eller proboscis aper) finnes kun på Borneo. De er noen stilige typer. Vi så en svær gruppe fra stranden. De virket ganske så lykkelige der de hoppet rundt i treet sitt. Vi dro tilbake til hyttene våre og tok oss en øl før vi fortsatte på neste tur.

jungel-svin..

jungel-svin..

Vi gikk 3 kilometer gjennom tjukk jungel før vi fant en liten foss og en badekulp. Det var deilig og forfriskende å svømme litt og kjøle seg ned i kulpen. Det var deilig helt til et eller annet i vannet beit meg i rumpen, da sa jeg takk og farvel til kulpen. Det var også en bekymring at jeg nettopp hadde sett en 1,5 meter lang varan i nærheten av vannet. Sandalene som jeg hadde kjøpt 5 dager tidligere i Australia bestemte seg for å totalkollapse, så jeg ble gående barbeint gjennom jungelen på tilbakeveien. Mirakuløst nok fikk jeg ingen igler på meg. Det pøsregnet hele veien tilbake til leiren, så vi var klissvåte alle sammen da vi kom til stranden.

 

 

Torunn med ape i solnedgang

Torunn med ape i solnedgang

 

På stranden ble vi overrumplet av en gruppe med Maqaque-aper med dårlige intensjoner. Jeg hadde en liten pose i hånden som inneholdt diverse søppel som vi hadde tatt med tilbake fra jungelen. Lederen av flokken kom mot meg og flashet tennene i en veldig truende bevegelse. Jeg kastet fra meg posen før den hoppet på meg. De er lure nok til å vite akkurat hva som skal til for å få det de har lyst på, i dette tilfellet posen min. Flokken rotet gjennom posen til de fant en liten pakke med sterke halspastiller. Sjefen spise alle halspastillene mine og forsvant inn i jungelen. Jeg er ikke noe apeekspert, men kan umulig tenke meg at det er bra for magen hans…vel vel, det fortjener den skurken.

Bako nasjonalpark

Bako nasjonalpark

 

Etter det var blitt mørkt så gikk vi på en organisert “nightwalk”. Det var givende, vi fikk sett “flygende lemur”,

Edderkoppen

Edderkoppen

frosker, skorpioner, rare huleinnsekter, dødelige slanger og et stort kattedyr. Vi var innom og hilste på guttene. De bodde på et fellesrom sammen. Vi synes litt synd på de 2 guttene som måtte bo med new zealanderen som skulle være der i 3 dager og kun hadde tatt med seg en pose med 3 øl. I jungelen her svetter man konstant, så kan ikke lukte så veldig deilig etter 3 dager uten et skift!

På morgenen da vi gikk fra hytten vår til frokostområdet ble vi nok engang overfalt av en gjeng med opportunistiske aper. Lederen hoppet opp på Torunn sin sekk, og hun sto helt stille for å unngå noe unødvendig aggresjon. Apen var ute etter en pakke kjeks som lå synlig i ytterlommen på sekken. Plutselig kom det en eldre herremann med ild i øynene. Han denget til apen med gåstaven sin, noe som førte til at sjefsapen kommanderte resten av flokken til å angripe mannen. En haug med sinte aper kom løpende mot mannen, men han var faktisk vill nok til å klare å jage gjengen vekk uten å bli bitt. Ved kantinen var det mye det samme problemet. Frekke aper overalt kom hoppende opp på bordene mens folk spiste, på jakt etter godsaker. Det er slik det blir når man mater ville aper. Meg og Torunn brukte resten av dagen på å utforske den frodige regnskogen i parken. Vi traff på mange flere neseaper og diverse andre skapninger.

Niah Batu – giganthulen med innpåslitne flaggermus ! 
Etter jungelen hadde vi noen dager til i byjungelen i Kuching før vi tok et fly videre dypere inn i Borneo. Vi endte opp i en veldig patetisk landsby som heter Niah Batu, hvor det kun var ett rom i hele byen ledig, og det var på verdens mest stusselige “hotell”. Alle hotellene var fulle siden det var Malaysias 50-årsdag. Vi dro der kun for å se en av verdens største huler – Niah cave.

På vei inn i gigant-hule..

På vei inn i gigant-hule..

Det var en veldig stor hule. Vi har vært i mange huler, men denne tok kaken. Det var rimelig høyt under taket, og luften var full med tusenvis av svaler, og enda flere flaggermus senere på kvelden. Torunn trivdes ikke i hulen fordi det naturligvis var en del edderkopper og insekter der. Veggene var fulle av svalereder.

Stig i verdens største hule

Stig i verdens største hule

De lokale klatrer langs veggene for å samle inn redene ettersom det er en lokal delikatesse i Malaysia å SPISE fuglereder. Vi prøvde det aldri. Fuglene avgir en spesiell type spytt for å få redet til å holde sammen. Det er visstnok spyttet som bidrar til den gode smaken. Ikke så veldig snillt mot fuglene som trenger et rede for å legge eggene sine, og hvor babyene kan bo til de lærer å fly.
Vi brukte hodelyktene for det de var verdt når vi gikk gjennom en mørklagt del av hulen. Det verste med hulevandringene var at flaggermusene ble veldig nærgående, en av dem krasjet til og med med øret mitt. Siden lyset vårt tiltrakk seg flygende innsekter, så tiltrakk innsektene seg flaggermusene, og derav endte vi opp med en haug med forfølgere.
På den andre siden av hulen kom vi til en gigantisk svær sal hvor det var ihvertfall over hundre meter til taket. I taket var det en svær åpning hvor dagslyset skinte gjennom og ned til bunnen. Veldig magisk atmosfære. Det var også noen nesten usynlige hulemalerier der, men det var ikke så veldig spennende.

 Posted by at 1:38 pm