jun 152014
 
Gater i Pnomh Penh

Gater i Pnomh Penh

Pnom Penh var en av de siste store byene på vår lange reise. Etter 15mnd på reisefot og hundrevis av byer så var ikke vår gnist for sightseeing helt den samme som før. Vi var rett og slett blitt late. Vi tilbragte et par dager i Kambodsjas hovedstad men vi gjorde ikke så mye ut av oss. Vi hadde tenkt å dra på «killing fields» men droppet det siden det regnet og vi var litt for late. Vi traff et hyggelig amerikansk/australsk ektepar (Ashlee og Locke)

Royal palace inngangen

Royal palace inngangen

og endte opp med å tilbringe mye av tiden vår i Pnom Penh med å drikke margaritaer og øl sammen med dem. Vi angret litt seinere på at vi ikke dro på «killing fields» i og med at vi traff flere seinere på turen vår som sa at det var en bra og emosjonell opplevelse. Kambodsja har en traumatisk fortid med Khmer Rouge som massakerte folk i hopetall på 70-tallet. Ved «killing fields» får man se masse hodeskaller, graver og minnemonumenter til alle de som ble drept.

Pnom Penh er sannsynligvis den byen i verden med flest «Wat»-er. Man kan ikke gå 100 meter uten å snuble på en Wat. Mange av disse var ganske stilige, og mye mer dekorative enn en gjennomsnittlig kirke. I Pnom Penh er det også en fin liten promenade langs elven, men generelt så syns vi at det var altfor mye forurensing og trafikk. Vi var innom et marked der vi fikk smake diverse Kambodsjanske delikatesser rett fra lokale kjøpmenn. Jeg fikk gleden av å prøve min først kylling-anus-suppe.

pnom penh stort marked

pnom penh stort marked

Markedet i Kambodsja var generelt mer behagelig enn i Vietnam eller Thailand i og med at de færreste prøvde å lure oss. Det meste de solgte var latterlig billig. En t-skjorte kostet lett under 15Kr.
Det ble en del suvenir shopping der ja.

Torunn på markedet

Torunn på markedet

MAt og øl prisene i Kambodsja er bedre enn noe annet land vi har reist til. Man kommer ufattelig langt med 50 kroner. Det ble mye fråtsing på våre få dager i Pnomh Penh, men relativt lite sightseeing. Vi gikk ikke engang inn på Royal Palace fordi det kostet 6$ per person. Ettersom vi var akklimatisert til de lokale prisene så synes vi selvsagt at det var uhørt. 6$ (35 kroner) er jo tross alt 12 halvlitere med øl !

Tidsfordriv i Pnomh Penh

Tidsfordriv i Pnomh Penh

Etter Pnomh Penh fortsatte vi turen med buss til Siam Reap. Vi skulle egentlig til en av byene ved den store innsjøen i Kambodsja, men droppet det da vi ikke fant den rette bussen på verdens mest forvirrende busstasjon. Siam Reap bussen var der, så vi hoppet på den…og den brukte selvsagt betraktelig mye mer tid enn det den skulle.

 Posted by at 5:58 pm
mai 252014
 

Palmeolje – noe som jeg ikke engang hadde hørt om for 5 år siden – har nå spredd seg som en pest rundt hele verden.  Det er mye kontrovers rundt denne oljen, og de fleste har idag en viss forståelse for hvorfor det ikke er bra.

oljenøttene

oljenøttene

Palmeolje har blitt brukt av folk i Asia i mange tiår som matolje, og som tilsetning i  chips,kjeks,sukkertøy,sauser og hundre andre ting. Så lenge vi reiste i Asia var det helt umulig å boikotte palmeolje, da ville vi sultet ihel! Så lenge forbruket var konsentrert i Asia så var det under kontroll, men i de siste år har vestlig produsenter begynt å bruke det i alle mulige produkter. Det er nemlig billigere enn andre oljer, og siden penger betyr alt i dagens verden så ble det fort til at alle skulle bruke det i alt fra sjampo til sjokoladepålegg,kjeks og billig-sjokolader.

Oljepalmer inni "beskyttet sone"

Oljepalmer inni «beskyttet sone»

Bio-diesel er en av de største grunnene til økningen av palmeoljeproduksjonen i de siste år. Miljøforskere og Greenpeace har gjort det ganske klart at å bruke kjøretøy som drives av bio diesel er betydelig mye mer forurensende enn vanlig bensin. Man må ta i betraktning miljø konsekvensene av å hogge ned millioner av kvadrameter med regnskog, som ellers ville både produsert oksygen og absorbert Co2.
Det er ingen grunn til at produkter i Europa og USA skal inneholde palmeolje, det finnes mange gode(og marginalt dyrere) alternativ. Bruken av palmeolje bidrar til å gjøre styrtrike industrimagnater enda litt rikere, men har ingen fordel for mannen på gaten.
Det har også kommet frem i det siste at palmeolje ikke er så bra for helsen. Palmeolje øker den dårlige typen kolesterol, og øker risikoen for hjertesykdommer.
Det finnes noe som heter CSPO- certified sustainable palm oil – som er olje som kommer fra plantasjer som kan vise til bedre ivaretagelse av miljøet,og ingen skade på regnskogen. De har også bedre sociale og økonomiske standarder for arbeiderne. Det er ikke noe offisiell «autorisering» for «etisk» palmeolje, så derfor er det umulig å vite hva som faktisk er i det produktet som inneholder palmeolje. Innen det faktisk blir lovfestet å kun selge produkter med CSPO, så er det nok ingen som kommer til å bry seg om å sette det på pakningen.

Før jeg dro til Borneo så visste jeg at Palmeolje var uetisk og regnskog-fiendtlig, men hvor ille situasjonen faktisk var hadde jeg egentlig ingen anelse om før jeg så det med mine egne øyne. Borneo har jeg alltid forestilt meg som en eksotisk destinasjon med regnskog og ville dyr overalt hvor man snur seg. Jeg må ærlig innrømme at Donald Duck har mye med det å gjøre. Han var mye på Borneo, og hver gang han skulle ta tak i en liane så viste det seg å være en kvelerslange. Opplevelsen av Borneo ble veldig annerledes. Malaysiske Borneo er veldig tett befolket, mange små byer og mye industri.  Jungel må man virkelig lete hardt for å finne.  Det er ikke bare palmeolje produksjon som utsletter regnskogen her. I Sarawak provinsen kjørt vi forbi et gigantisk industrikompleks som kontinuerlig spydde ut tjukk røyk. Vi lærte at det var et aluminiumsverk som ble drevet med strøm fra et vannkraftverk. For å bygge vannkraftverket hadde de slått ned enorme områder med skog, og nesten all strømmen blir brukt for å drive forurensende industri som krever enda mer avskoging. Vi fant fort ut at det «jungeleventyret» som vi håpet på kunne vi se langt etter. Eneste bevarte regnskog er i små reservater her og der, og de få som faktisk har orangutanger tar veldig mye penger fra turistene.

Litt beskyttet skog

Litt beskyttet skog

I Sabah provinsen helt øst på Borneo fikk vi en virkelig følelse av hvor lite skog det faktisk var igjen. Vi satt på en buss i 6 timer, og så ikke tegn til regnskog. Det var stygge palmeoljeplantasjer så langt øyet kunne se – kilometer etter kilometer,mil etter mil.

palmer så langt øyet ser

palmer så langt øyet ser

For kun få år siden var alt dette fruktbar og nydelig regnskog, mens nå var det intet annet enn rendyrket kapitalisme i praksis.  De lokale fortalte oss at alle disse plantasjene var eid av kinesere. Man kan alltid stole på kinesere til å ødelegge natur,utrydde dyrearter og fortsatt være likeglade. Det verste er at for å få folket med seg så har disse kinesiske kapitalistene fått propagandaen sin vel inn i skolesystemet.

En beskyttet orangutang

En beskyttet orangutang

bort med regnskog!

bort med regnskog!

Ungene læres opp fra tidlig alder at det er ingenting som er bedre enn palmeolje, og lærerne får sponsede turer til palmeoljeplantasjene for effektiv hjernevasking.  Mesteparten av kapitalen som innhentes av oljen går tilbake til Kina, eller i hendene på korrupte politikere i Malaysia. Det er ganske sørgelig at de lokale innfødte som alltid har levd i ett med regnskogen nå er omringet med ubrukelige palmer, og har ikke fått noen kompensasjon.  Eneste løsningen for dem har vært å begynne å jobbe for palmeolje eierne for en luselønn av andre dimensjoner. Kapitalistene som eier plantasjene har i tillegg importert billig arbeidskraft fra Indonesia, noe som har gjort lønningene enda lavere. 
Dette er en fin dokumentar som setter fokus på problemet

En orangutangs reise fra jungel til helvete…ganske kjiip dokumentar om harde fakta..

Jeg vil anbefale alle i Norge å sjekke på pakningen at chipsen/sjokoladen/kjeksen/shampooen i butikken ikke inneholder palmeolje. Det er spesielt billige varer av butikkjedens egen produksjon som inneholder palmeolje. Rimi,coop og kiwi sine egne varer burde man være ekstra mistenksom mot. Freia bruker palmeolje i diverse sjokolader og sjokoladesauser FY!

Har du noensinne fått deg en overraskelse når du undersøkte innholdsfortegnelsen av et produkt som du har kjøpt ?
sjekk  Palmeoljeguide til  regnskogfondet.  Hvis du bare skal donere til EN sak så er det å redde regnskogen definitivt den viktigste: Doneringer

 Posted by at 2:47 pm
feb 182014
 

Etter noen dager i kaotiske Khao San road dro vi til øyen hvor vi skulle tilbringe 3 uker – Koh Lanta. Vi hadde bestemt oss for denne øyen ettersom den er litt roligere, og litt mindre turister enn Koh Phi Phi. Vi plukket denne fremfor Koh Tao og Koh Phangan ettersom dykking er litt bedre, og det er litt mindre kaotisk og litt mer chill-out enn disse øyene.
Vi kom til en kai utenfor Krabi som viste seg å være en ren inkarnasjon av masseturisme. En håndfull med Thailendere ledet hundrevis av bekymringsløse pakketurister, og vi befant oss midt i møljen. Vi snek oss unna og fant en liten sjappe hvor vi kjøpte en hjemmelaget juice til frokost. Det var da jeg lærte hvor fantastisk lite gode asiatene er på juice i forhold til Sør-amerikanerne. Et halvt kilo, litt konsentrat og minimalt med frukt ser ut til å være den gyldne standarden her.
Båten tok godt og vel 3 timer hvor vi navigerte oss mellom de klassiske karstfjellene som stiger opp av havet.

Krabi båt-tur

Krabi båt-tur

Ved Railay beach ble det litt kaotisk ettersom en haug med pakketurister hoppet av på en liten jolle midt på havet, mens en annen jolle transporterte like mange turister ombord i båten. Vi var fanget mellom barken og veden på denne fergen ettersom det regnet ute, mens inne hadde de valgt å skru temperaturen på sånn ca -5 C. Jeg kan sverge på at jeg så en frossen øgle på golvet.
Koh Lanta var ikke den øya vi hadde håpet på. Det var langt ifra et umiddelbart kjærlighetsforhold. Vi hadde ingen anelse hvor vi skulle bo, så vi ble med den første og beste fyren som snakket med oss på kaien. Han tok oss til en slags resort som lå langt unna alt annet morsomt på øya.

Vakker liten strand

Vakker liten strand

De første dagene der ble vi stort sett sittende på rommet og stirre på uendelig pøsregn og noe som lignet mest på en tropisk storm. Vi gikk en tur mot det som er regnet som den fineste stranden på øyen – Long beach. Det var et bedrøvelig syn. Alt var grått og trist og folketomt. Vannet var hvitt av bølgebrus, og vinden holdt på å rive ned de få palmene som vokste langs stranden. Jeg savnet umiddelbart de kritthvite strendene på naboøya Koh Phi Phi.
Vi flyttet tidlig ut av resorten til et litt mer backpacker-vennlig sted, et sted som hadde det passende navnet «chillout hostel» hvor det var fritt frem for alt mulig fanteri. Det lå rett ved Long beach, og veldig nærme en butikk som solgte billige gigant-øl – perfekt!
Regnet fortsatte, og vi ble stort sittende på chillout og drikke øl. Chillout er det mest sosiale stedet for en backpacker på Koh Lanta, men bungalowen vår var rustikk…VELDIG rustikk. Alle bungalowene er laget av bambus og har et relativt lite rom med en spring-madrass på gulvet. Badet var et separat rom med en enkel bambusdusj og et klosett. Rommet var faktisk så enkelt at det ikke var noe gulv på badet, bare jordgulv.  Hullene i veggen var store nok til at vi fant katter som kom inn for å drikke fra bøtta med vann til å spyle ned i doen hver eneste dag. Det ble helt normalt for oss å dele dusjen med edderkopper, frosker og øgler. En gang satt jeg på do og så en 1,5 meter stripete rød slange snirkle seg langs gulvet. Den stakk når den så meg.
Vi flyttet til et annet sted som het Coconut Home, som var større, bedre og billigere. Prisen her var knappe 50 kroner for vår egen hytte med veranda, hengekøye, bad med toalett som kunne spyles, og varmtvannsdusj. Vi leide også moped der i en uke for 200 kroner.
Etter 5 dager begynte været endelig å lysne opp litt, så vi bestemte oss for å gi Koh Lanta en ny sjanse. Vi hadde mange dager hvor vi (les; JEG) kjørte oss rundt på mopeden vår til alle de beste strendene og pubene på øya. Vi fant ut at det faktisk er en ganske behagelig øy å være på. Noen av de enkle bambus-restaurantene vi fant lå på toppen av små fjell med perfekt utsikt over havet og strendene nedenfor.

Greit lunsjsted

Greit lunsjsted

Det er veldig vanskelig å finne et bedre sted å spise lunsj, spesielt når man kan bestille en super-deilig sør-Thailandsk Massaman eller Panang chilli-curry for under 15 kroner.
Vi gjorde også en brilliant oppdagelse på veien hjem en ettermiddag – en veldig liten, anonym restaurant rett ved en nydelig vakker mini-strand. Vi stoppet der ettersom de hadde billige øl der, men når de kom med nedkjølte glass til oss så var jeg solgt. INGENTING slår en kald øl i et nedkjølt glass rett på en tropestrand mens solnedgangen jobber hardt for å underholde oss i bakgrunnen.

Artig liten pub

Artig liten pub

Etter en uke på øyen fikk vi oss venner!
Ross og Alyse fra Canada var det perfekte venneparet for oss. De var akkurat samme alder som oss, og vi hadde veldig mange felles interesser (eventyrlyst er det mest åpenbare eksemplet). De neste 2 ukene gikk det ikke en eneste dag uten at vi fant på et eller annet med dem.

Oss med canadiske venner

Oss med canadiske venner

Vi hadde aldri tilbragt så lang tid med noen andre på de 15 månedene vi reiste, simpelthen fordi vi ikke hadde vært noe sted så lenge før.
Den første dagen vi traff dem var  en av de mest perfekte dagene vi hadde på turen. Det var fint å finne noen som var likesinnede til oss, og som delte vår entusiasme for globetrotting.
Vi ble sittende i sanden i solnedgangen med ubegrenset tilgang på billige øl fra strandkiosken. Jeg var god og brisen når jeg løp ut i det mørklagte havet og lot bølgene rulle over meg og kaste meg inn og ut over sanden. Det virket som kun et øyeblikk før natten var blitt til morgen, og sengen fristet mer enn noensinne.
De 3 ukene på Koh Lanta gikk fort.

Koh Lanta middag

Koh Lanta middag

Det føltes som et blunk av et øyeblikk. Mye av tiden ble vi sittende i hengekøyen utenfor bungalowen vår og jobbe med blogging og bildesortering. Vi lå litt etter på slike praktiske ting, så det var greit å ha muligheten til å jobbe litt. Når solen tittet frem så dro vi selvsagt til stranden, men det var dessverre mest regnvær.

Vi gjorde kun 2 turistaktiviteter på Koh Lanta. Den ene var å dra på en organisert snorkle-tur sammen med våre kanadiske venner. Det var en fin dag hvor mesteparten av tiden ble tilbragt på en veldig støyete liten jolle.

Hele Kina på svømmetur

Hele Kina på svømmetur

«Guiden» vår snakket ikke engelsk, men det var ikke så veldig mye som trengtes å sies, utenom «hopp i vannet her». Å hoppe i vannet var faktisk en genuin utfordring ettersom det var tjukt med asiatiske turister i vannet overalt. De så mildt sagt ganske komiske ut der de plasket rund med full bekledning, hijab, redningsvest og dykkermasker.  Sjekk videoen som ligger i denne artikkelen!
Snorklingen på alle stedene vi stoppet på var definitivt den verste snorklingen jeg noensinne har opplevd. Møkkete vann, nesten ingen fisk, og ingen koraller, eller døde koraller.

Lite sted forbi en hule

Lite sted forbi en hule

Høydepunktet var når vi svømte gjennom en hule uten å vite hvor vi skulle (siden guiden vår ikke snakket engelsk), og vi plutselig fant ut at vi endte opp i en liten oase midt inni en øy. Det var fjell på alle sider, og en liten jungel med en liten strand. Hadde det ikke vært 500 andre turister der, så hadde det vært et paradis!

Lunsjen var på en øy med en kritthvit strand, lignende den som er på Koh Phi Phi – en god del vakrere enn de som er på Koh Lanta.

Den andre utflukten vi dro på var betydelig mye dyrere, men også betydelig mer interessant.  Til tross for ekstremt høye priser så booket vi en dykketur med en speedbåt til et av de vakreste revene i Thailand. Vi har dykket på veldig mange rev, men denne gangen ble vi fortalt at det var en rimelig god sjanse

Dykkere med thai rev

Dykkere med thai rev

for å se manta-rokker!  Det er noe vi alltid har hatt lyst til å se, så det var ikke noe vi kunne si nei til!
Vi fikk med oss Ross og Alyse også, og det viste seg at vi 4 fikk speedbåten helt for oss selv. En veldig bra måte å avslutte turen på.
Dykkene var fantastiske, og akkurat når vi ikke trodde det kunne bli noe bedre så forsvant alt dagslyset fra revet. Jeg tittet opp og så hva det var som skygget for lyset – en enorm 5 meter lang Manta som svevet grasiøst rett over hodene våre !

FANTASTISK MANTA !

FANTASTISK MANTA !

Den svevde sammen med masse små fisk og en stor hai-lignenede fisk som liksom bare hadde bestemt seg for å være en del av gjengen.
Det var et syn som det var umulig å bli lei av! Vi ble liggende på samme sted i 20 minutter å glane på det majestetiske vesenet. Mange ganger lå jeg midt i vannet og observerte den svære skapningen sveve stille rett mot meg og med veldig små bevegelser skiftet den helt retning. 

Stig og Manta

Stig og Manta

På et tidspunkt fikk den hastverk og fløy opp mot overflaten før den kom ned igjen. Det er absolutt avskyelig å tenke på at disse dyrene nesten er utryddet fordi kineserne tror at gjellene deres er et slags potensmiddel. Mennesker som kjøper slike ting er definitivt ikke noen som burde få lov til å spre genene sine. Andre steder er populasjonen nesten borte grunnet forsuring og oppvarming av havene. Mantaene rundt Maldivene har sluttet å reprodusere seg grunnet alt stresset de er utsatt for med alle de unaturlige, menneskeskapte forandringene.
Vi så en manta på det neste dykket også, i tillegg til nærmest perfekte rev med masse fisk og koraller. Til tross for den ekstremt høye prisen for dykking på Koh Lanta, så var vi glade for at vi gjorde det.
Vår tid på Koh Lanta begynte å gå mot enden, men det var 3 veldig deilige uker, tross mye dårlig vær.

Bangkok   Surprised

Vel tilbake i Bangkok hadde vi noen dager med julegave handling og sightseeing før vi skulle slappe av i noen dager. Vi tuslet rundt en del i det kommersielle sentrum, og det var akkurat slik som jeg husket det – sinnsykt mange fancy kjøpesentre og veldig lite av andre ting. På et tidspunkt var vi på jakt etter en restaurant og en pub. Alt vi ville var å ha litt mat, og en god kald øl. Vi tuslet sikkert rundt i en og en halv time uten å finne noe som lignet på en øl. Veldig deprimerende. Vi endte opp med å gå på 7-eleven for å kjøpe hver vår store og kalde øl. Vi ble sittende på fortauet utenfor butikken sammen med en uteligger (som også drakk øl).

Manga jente

Manga jente

Han virket som en hyggelig type. Vi traff en finsk jente som også satt seg ned der. Uteliggeren ble litt forelsket i den finske jenta ettersom han hele tiden skulle ta bilder med henne med den gamle mobilen han hadde. Etter øla gikk vi bort til det store MBK kjøpesenteret hvor det var en eller annen slags fest på gang. Det var tusenvis av tenåringer som hadde kledd seg opp i manga-kostymer og gjorde diverse positurer for fotografer. Det var rene lekeplassen for manga-fetisjer.

Manga tenåringer

Manga tenåringer

Det var også en haug med småjenter med «sexy» skolepike-uniform som drev og danset og sang.  Litt sånn pedo-magnet følelse rundt hele opplegget.
Det siste vi gjorde av turistgreier på hele reisen var å sjekke ut noen Buddhaer. Vi var innom den store stående buddhaen, den hellige buddhaen og den liggende buddhaen.

Svær Buddha...hurra...

Svær Buddha…hurra…

 

Tuk-Tuk sjåføren kjørte oss rundt for en lav pris fordi han påsto at det var en eller annen helligdag, og at myndighetene derfor betalte for transport for turistene. Jeg kan ikke tro at vi var naive nok til å tro på den historien etter så mye reising som vi har gjort.  Det var selvsagt det samme gamle kjøre-oss-til-en-skredder-for-å-få-bensin-betaling trikset. Vi gikk svært motvillig inn i dress-butikken i 2 minutter uten å snakke med noen der, men det var han ikke fornøyd med. Til tross for våre klare intensjoner om å ikke kjøpe en dress så måtte vi da altså tilbringe minst 10 minutter i denne butikken. Det nektet vi, så det ble heller til at vi betalte 20 kroner ekstra..noe som var det vi hadde ønsket å gjøre i utgangspunktet.
Vi hadde 3 dager på et «luksus»-hotell i Bangkok før vi måtte avslutte vår lange reise rundt verden. Hotellet vårt lå midt i den sagnomsuste Khao San Road, og dagene ble tilbragt ved bassenget på taket med en stor mugge med øl i hånden.
Vi fikk oss også en tatovering hver for å minnes turen på. Det var planen fra begynnelsen å få meg en tatovering på denne turen, så det gjorde jeg på den siste dagen, etter 15 måneder og 10 dager. Jeg var veldig fornøyd med min tatovering av et resirkulerings-symbol.

Moro med tattis og øl :)

Moro med tattis og øl 🙂

Tattisen min

Tattisen min

Torunn`s Tattis

Torunn`s Tattis

Jeg er nå 100% resirkulerbar. Torunn fikk en tatovering av en skilpadde fra filmen «finding Nemo» på foten sin. Den ble fantastisk stilig. Kunstneren brukte veldig mange forskjellige farger og nyanser for å få den helt perfekt.

Reisen tilbake til Bergen gikk silkefritt, og vipps så var 15 måneder på reisefot over. Melankolsk og rart å måtte begynne et vanlig liv igjen…hvordan vil det gå!?

Videre artikler kommer til å fokusere mer på oppsummeringer og informative artikler fra rundt om i verden….følg med videre 🙂

 Posted by at 9:02 pm
feb 152014
 

Neste stopp på reisen var byen Siem Riep nord-vest i landet. Siem Riep i seg selv er ikke altfor interessant, men den ligger rett ved et av verdens 7 underverk, tempelet Angkor Wat. Vi leide sykler og syklet til Angkor Wat-tempelet den første kvelden. Vi ankom det store tempelet akkurat i tide for å se solnedgangen. Det var ca 15000 andre turister som hadde tenkt det samme.  Vi gikk inn på hovedtempelet og fikk sett så mye av det som vi klarte før det ble mørkt.

Oss på Angkor Wat

Oss på Angkor Wat

De fleste turistene går opp på et tempel som heter Pnomh Bakheng ved solnedgang. Det er et relativt stort tempel på toppen av et lite fjell. Det som vi hadde hørt om dette tempelet er at det er et rent sirkus ved solnedgang. Tusenvis på tusenvis av turister,alle med svære speilreflekskamera – klare for å ta det perfekte solnedgang-bildet.

Angkor Wat

Angkor Wat

For oss hadde en slik opplevelse absolutt null appell. Vi har prøvd sild-i-tønne-solnedgang opplevelsen  på Santorini i Hellas. Det fristet ikke til gjentagelse. Hele romantikken og «den spesielle opplevelsen» ved en vakker solnedgang blir liksom litt ødelagt.
Vi dro tilbake til Siam reap og spiste litt meksikansk mat og hadde en margarita før vi gikk tidlig til sengs. Morgenen etter skulle vi stå opp før klokken 04.00 for å få mest mulig ut av den ene dagen vi hadde betalt for i Angkor Wat. Trøtte i trynet som vi var tok vi fatt på sykkelturen mot ruinene i fullstendig mørke. Selv på den tiden på natten var det hundrevis av biler og tuk-tukker ute i samme formål som oss – se soloppgangen ved ruinene. valgteDet føltes litt som en pilgrimsferd på en side,og litt som en av scenene i ringenes herre på den andre.

Angkor Wat soloppgang

Angkor Wat soloppgang

Se for deg Orke-marsjen til Minas Tirith, samme scene som Frodo klatrer opp fjellet, slik var det den morgenen på Angkor Wat. Tusenvis av orke-lignende skapninger masjerte i mørket over steinbroen til ruinene,ikke Minas Tirith,men Angkor Wat.

Sykling rundt ruinen

Sykling rundt ruinen

De fleste velger å gå inn på Selve Angkor wat, men vi bestemte oss for å sitte utenfor selve ruinen for å se soloppgangen på en avstand. Det var en lur beslutning ettersom vi faktisk fikk stedet for å selv og slapp å stå som sild i tønne.
Angkor-ruinene er enorme. Man kan være der i en måned uten å se alt der,spesielt hvis man liker å fordype seg i detaljer og historie. De selger en,tre og 7 dagers biletter til ruinene.

Ruin med masse fjes på

Ruin med masse fjes på

Prisen er utrolig høy i forhold til prisene på andre ting,og lønningene i landet. En dag på Angkor koster 20 dollar. Til sammenligning koster en natt i en bungalow med bad ca 3-5$. Det er ca 2$ per person. Det betyr at man kan bo 10 netter på hotell for det samme som en dag på Angkor koster. Sammenlign det med et billig hotellrom i Norge, som ville vært ca 500 kroner,eller 100$. Da ville denne attraksjonen kostet ca 2500 kroner dagen hvis den var i Norge.
Det verste er at disse pengene ikke går til bevaring av ruinene, eller for å forbedre livet for de lokale i området. Så avskyelig som det enn måtte være så går 20% av pengene til et oljeselskap(!), 70% i lommene på korrupte(og rike) politikere i finansdepartementet, mens kun 10% går til oppretholding av ruinene.  Det i seg selv er grunn nok til å boikotte stedet, men på den andre siden så er det en av verdens syv underverk,og må jo oppleves når man først er i Kambodsja.

Stein ansikt

Stein ansikt

Når vi gikk rundt i ruinene så vi hundrevis av tiggere og fattige folk. Noen mødre hadde unger med seriøse deformasjoner, og brukte dem for å få penger av turister. Så mye penger som kommer inn til dette tempelet, så klarer de ikke engang gjøre noe med fattigdommen til de lokale som bor der.Det er ganske avskyelig at de ikke klarer å sette av litt penger til de lokale folka istedenfor å putte det i lommen til rike oljefolk.En syk verden.

Lokal unger og apen

Lokal unger og apen

Vi gjorde det meste ut av den ene dagen vi hadde med ruinene. Det var et enormt området mellom alle de forskjellige templene, så det var bra vi hadde sykler. Veldig mange andre turister var i grupper som kjørte rundt med svære forurensende busser. Når vi syklet i jungelen mellom ruinene var luften full av eksos,tusenvis av biler på veien og bråk overalt. Det føles mer som om vi var midt i en storby enn langt ute i skogen på en jungelvei.
Det første vi gjorde etter soloppgang ved Angkor Wat var å gå opp til tempelet Pnomh Bakheng. Det fikk vi helt for oss selv. Det var helt umulig å forestille seg hvor kaotisk det er hver eneste kveld ved soloppgang. Det var vakkert og rolig. Mange fantastiske skulpturer av løver,elefanter og andre dyr.
Etter det dro vi for å se et av de mest kjente templene – Bayon. Det er en svær struktur som har over 200 svære steinansikt.

Fjes av konge

Fjes av konge

Alle sammen forestiller ham som var konge på den tiden. En skikkelig sjøldigger.
Det var ihvertfall mange bra bilde muligheter ettersom alle ansiktene har blitt renovert og så veldig bra ut. Når vi var der kom en gruppe med 200 oransje-kledde munker, noe som ga et litt autentisk atmosfære til opplevelsen.
Det ble mange flere tempel på vår reise gjennom angkor. Vi fikk sett elefantskulpturene og klatret opp til toppen av enorme tempel. Vi orket ikke lese hele historien til hvert tempel, men prøvde isteden å leve i øyeblikket og heller få en overraskelse når vi fant spesielle statuer eller inngraveringer i de templene vi besøkte.
Ta Promnh tempelet var en av favorittene våre. Det er ganske kult å se et byggverk som er blitt tatt over av naturen.

Tre på ruin

Tre på ruin

De enorme «silk cotton» trærne har omringet steinene der med sine enorme røtter. Trærne stiger majestetisk over ruinene, og røttene har revet steinene ut av veggene på tempelet i et forsøk på å komme ned til den fuktige bakkken. Komisk nok så er dette tempelet best kjent som «Tomb Raider tempelet». Det var her brystfagre Angelina Jolie hoppet rundt og sloss med skurker på tidlig 2000-tallet.P1070059
Det var enormt mye folk uansett hvor vi dro i Angkor komplekset. Dette stedet er totalt okkupert av masse-turisme, spesielt etter at kineserne har blitt rikere. Det var det samme vi så over hele Asia – kinesiske turister overalt. De lokale fortalte oss at for kun 2-3 år siden var det ingen kinesiske turister, men nå var det nesten utelukkende kinesiske turister – et sikkert tegn på at Kina gjør det veldig bra for tiden.

turist-munker

turist-munker

Etter 10-11 timer med tempel-utforskning var vi ganske så utkjørte. Det er bare så mange ruiner vi kan se på en dag. Vi var egentlig litt glad for at vi bare hadde en dag der. Det er klart at vi ikke har satt oss inn i hele historien til alle templene, men vi er egentlig ikke så overmåte interessert i det heller. Det vi derimot er veldig interessert i er billig øl fra kran, og billige frosne margaritaer, og det var noe som det var plenty av i Siam reap. De neste 3 dagene ble vi værende i byen kun for avslapning. En halvliter med iskald øl i nedkjølt glass kostet den nette sum av 3 kroner. For en margarita måtte vi ut med hele 8 kroner. Det var absolutt fantastisk. Av alle de 36 landene vi har besøkt på denne turen var Kambodsja utvilsomt det billigste landet, og et av de landene jeg har lyst å reise tilbake til, ølprisen i seg selv er  grunn god nok.

Siam reap avslapning

Siam reap avslapning

En morgen når vi gikk rundt for å finne et sted å spise frokost så endte vi opp på hotellet som var rett ved siden av der vi bodde. Det var en surrealistisk opplevelse. Det var norske flagg overalt, og norske avisartikler på veggene. Det var 20 blonde jenter i begynnelsen av 20-årene der, alle sammen norske.  Vi hadde ikke truffet noen norske på mange måneder, og plutselig var vi midt inne i en norsk koloni. Det viste seg at hotellet var eid av en norsk modell som hadde startet opp et reiselivs-studium der. Jentene studerte bærekraftig turisme. Når vi traff dem var de på vei ut for å plukke søppel i gatene.
Jeg kan tenke meg at det var et uhyre urealistisk syn for de lokale folka – 30 blonde norske jenter som plukker søppel i grøften.  Hvite mennesker er regnet som overklasse i Asia, så det er litt utypisk å se dem plukke opp bosset etter de fattige.
Etter noen dager dro vi videre til Thailand. Planen vår for Thailand var å finne et sted hvor vi kunne gjøre så lite som mulig.
Når vi endelig kom til grensen fikk vi sjokk når de kun gav oss 14 dager oppholdstillatelse. Det var utrolig irriterende ettersom vi skulle være der i 30 dager. Sist jeg var i Thailand fikk jeg 30 dager opphold, men det er visstnok kun hvis man kommer inn på flyplassen. En idiotisk regel, og en veldig dårlig start på vårt opphold i Thailand. Dette betydde at vi ble nødt til å bruke mye tid og penger på å dra ut av landet på et tidspunkt når vi egentlig bare skulle slappe av på en øy.

 Posted by at 7:13 pm
jan 202014
 

dagen etter dro vi videre til Sen Monoron, en landsby helt Øst i Kambodsja, et steinkast fra grensen til Vietnam. Det var en standard kambodsjansk ubehagelig 5 timers minibuss-reise hvor vi ble plassert rett ved siden av en meget meget illeluktende franskmann. Vel fremme i Sen Monoron ble vi møtt av en hyggelig liten dame som tilbød oss en liten bungalow med bad for 3 dollar! Det var et tilbud vi ikke kunne si nei til! Hun tok oss med til bungalowen vår og vi fant ut at det faktisk var en behagelig liten bungalow som til og med hadde varmt vann og Wifi. 3 dollar er under 18 kroner og er definitivt det billigste husly vi har hatt på hele den 15mnd turen vår, 9 kroner pr person. Det var veldig simpelt men koselig og folka virket hyggelige. Det var morsomt å se hvordan kambodsjansk barnehold er i forhold til barnehold i Norge. De hadde en liten knøtt der på 2 år som kravlet rundt for seg selv på en veranda uten gjerder, hvor det var 10 meter rett ned til jungelen under. Andre ganger så jeg den lille løpe rundt med en stor, skarp saks i hendene. Det var også en veldig bratt trapp rett i nærheten. Når vi satte og spiste og snakket med moren, hadde hun ungen på fanget. Han var helt naken og lekte med en liten skje som han puttet på tissen sin. Det neste han gjorde var å prøve å putte skjeen oppi maten vår!
Vi ble sittende på verandaen på kvelden og snakke med familien. Vi nevnte at den eneste grunnen til at vi dro til Sen Monorom var å besøke elefantene på EVP – Elephant Valley Project.

Stig bader elefant

Stig bader elefant

Da begynte mannen i familien å spy ut masse propaganda om hvor korrupte og griske de er. Han mente at vi burde heller gå til noen lokale landsby-boere som leide ut elefanter for ridning. Vi bestemte oss likevel for å dra til

Elefanter krysser elven

Elefanter krysser elven

elefantprosjektet ettersom vi ikke trodde på et ord av det han sa, og vi fikk inntrykk av at han var den griske som ville selge elefant-turene sine. Vi hadde en lang diskusjon om dyrevelferd, og det viste seg at han ikke skjønte begrepet engang. Alt som betydde noe for han var at de lokale tjener penger. Noe de også gjør pga EVP, det var jo den eneste grunnen til at vi var der! Etter en humpete kjøretur kom vi fram til dalen hvor elefantene bodde. Der fikk vi lære litt av hvert om hvor bra dette prosjektet faktisk er for lokalmiljøet. Det viser seg at de som styrer dette prosjektet bruker store deler av inntektene til å støtte utviklinger i lokalmiljøet. De sørger for gratis helsetjeneste til de lokale, for at de ikke skal være avhengige av elefantene sine. De har også ansatt over 50 av de lokale for å beskytte skogene i området mot krypskyttere.

Torunn skrubber elefant

Torunn skrubber elefant

Elefant-dager

Elefant-dager

Den dagen vi var der var vi i en gruppe med oss og 6-7 andre turister. Vi gikk et stykke ned i en dal hvor vi fikk se noen av elefantene. Hele opplegget på dette stedet er bærekraftig, fordi det ikke innebærer at elefantene skal gjøre noe som de ikke vanligvis ville gjort. Det eneste vi gjorde den første halvdelen av dagen var å dilte etter elefantene i skogen og elven, mens de badet, spiste og koste seg i gjørmen. Det er ingen ridning av elefanter på dette stedet fordi mange av elefantene har fått ryggproblemer av salene som de bærer rundt på. Vi fikk være med på å vaske

Torunn og elefant

Torunn og elefant

elefantene litt da de badet i elven. Vi fikk også leke veterinær når vi prøvde å titte inni munnen på en av elefantene som hadde tannplager. Elefantene er vakre og elegante skapninger og det er fantastisk moro å se at de har det bra i sitt eget habitat. Vi dro til hovedkvarteret der vi fikk servert en heidundrende bra lunsj. Deretter var jobben vår å skrubbe elefantene. Vi dro til et elefantskrubbe-sted der vi hadde vannslanger, skrubber og koster. 6 skitne elefanter kom ned til oss på løpebånd der vi stor klare til å jobbe hardt for å skrubbe av dem all jorden. Å skrubbe elefanter er faktisk mer moro enn det høres ut som! 10 min senere tok vi elefantene på fersken i å kaste nye mengder med gjørme på den nyskrubbede kroppen. Vi matet dem med noen massive banan-stubber. Elefantene visste akkurat hvordan de skulle angripe disse stubbene; ved å tråkke på dem, skvise dem hardt ned i bakken for deretter å stappe dem inn i munnen med snabelen sin.
Det var en dyr opplevelse ettersom vi betalte 70 dollar for en dag, i et land som Kambodsja der man kan få bo på et akseptabelt rom for 3 dollar eller en halvliter øl for 50 cent. Men det var verdt det ettersom de går til en god sak og vi kunne se at elefantene som var der var lykkelige. Vi fikk høre av ansatte på EVP at mannen fra gjestehuset vårt nylig har startet opp sin egen elefant-veldedighet. Men ettersom vi faktisk hadde snakket med han og visste hva slags person han var så er vi rimelig sikre på at han aldri kommer til å klare å få til noe lignende. Han tenker kun på å tjene penger og ikke på elefantenes beste. Det er sannelig ikke nødvendig med en annen elefant-veldedighet i denne lille byen så lenge EVP er aktive! Men mange griske mennesker i landbyen er sinte på EVP siden den er drevet av utlendinger og de tror da at de vil tape turistinntekter, men realiteten er det motsatte. Det er veldig lite annet å gjøre i Sen Monoron enn å besøke elefantene, og uten EVP hadde de hatt mange færre turister. Vi var i Sen Monoron i ca 3 dager, og nytet late dager i trehuset vårt. Etter vi hadde vært på EVP, så dro vi til Kambodsjas hovedstad, Pnom Penh.

 Posted by at 1:37 pm
jan 142014
 

Vi kom frem til Pakse på morgenen og måtte ta en minibuss og en falleferdig båt før vi kom frem til den lille øyen Don Det, som er en del av de sagnomsuste 4000 islands. Don Det var akkurat som vi håpet, et ypperlig sted for å lade opp batteriene etter mange ukers intens reising. Vi fant en liten bungalow med toalett og veranda som kostet under 30 kroner. Den var rett ved elven, og var et ypperlig sted å slappe av med en øl i hånden.

Avslapping i Don Det

Avslapping i Don Det

Og akkurat det endte vi opp med å gjøre veldig mye av. Vi var der i 4 dager men kun en av dagene gjorde vi noe som helst. Det eneste vi gjorde den dagen var å gå en liten tur til en annen øy (Don Kon). Det viste seg at man måtte betale for å «komme inn» på Don Kon, så da snudde vi og gikk tilbake over broen igjen. Alle restaurantene i Don Det er såkalt «chill-out»-steder der man kan sitte på golvet, drikke en øl og lese en god bok. Eller sosialisere, alt ettersom. Tiden gikk fort i naturskjønne Don Det. Etter 4 dager måtte vi dessverre komme oss videre for å kunne holde oss på skjema.

Torunn drikker øl i Don Det

Torunn drikker øl i Don Det

Vi bestemte oss for å dra til en by nord i Kambodsja, som heter Kratie. Dette fordi vi ikke hadde lyst til å tilbringe en hel dag på bussen, og komme frem til et sted sent. Kratie er en relativ kort distanse fra 4000 islands, så vi tenkte at det kom til å gå fort.

Munker på tur

Munker på tur

Det vi ikke hadde regnet med var hvor fantastisk ubrukelig reiseselskapet vårt kom til å være og hvor falleferdig transporten vår var. Vi tok båten fra Don Det til kaien, og deretter ble vi sittende i 1,5 time uten at noe som helst skjedde. Deretter prøvde bussfolka å ta seg betalt for å gi passene våre til passkontrollørene, noe som alle andre i gruppen utenom oss takket ja til. Vi følte at vi var fullt kapable til å få et stempel på grensen selv, og gadd ikke betale noen for det. Det er bare lureri. Etter langt og lenge kom vi oss avgårde og kjørte i ca 15 min før vi kom fram til grensestasjonen til Kambodsja. På grensen var det mange tullete avgifter å betale. Først skulle grensevakten i Laos ha $2 hver for et såkalt “stamp-fee”, som kun er en ulovlig bestikkelse. Vi prøvde å spørre dem om kvittering, men de nektet å gi det til oss, og til den effekt tvinget oss til å betale bestikkelsen. Det var akkurat det samme på andre siden av grensen, hvor vi også måtte betale $2 siden vi ikke hadde passbilder med oss (som de ikke trengte..) I tillegg måtte vi betale $1 for den teiteste helsesjekken jeg noensinne har hatt. Helsesjekken besto i at vi skrev under på at vi ikke hadde hodepine eller diare, og deretter kom en dame med et øretermometer som hun holdt 10cm fra nakken min.

Skranglebuss til Kambodsja

Skranglebuss til Kambodsja

Den målte 35.5C, noe som var det samme som temperaturen i luften. Det mente hun var en helt grei kroppstemperatur. $7 i bestikkelser virker kanskje ikke så mye men når man reiser over lenger tid så har alt noe å si. Og i Kambodsja så er faktisk de pengene nok til 5 netter på et anstendig gjestgiveri!! Da vi hadde kommet gjennom grensen så ble vi sittende i stekende varme uten skygge i 3 timer uten noen åpenbar grunn. På det tidspunktet bussen kom hadde vi allerede vært på reisefot i 5,5 timer men kun 20min av det hadde vært faktisk reise. Vi havnet på den mest skranglete bussen jeg noensinne har sittet på i mitt liv, noe som faktisk ikke sier så rent lite! I tillegg var Kambodsja-veien mer hullete enn en gjennomsnittlig sveitserost. Det tok ikke mer enn en halvtime før vi fikk opplevd akkurat hvor dårlig tilstand denne bussen faktisk var i, da dekket som var rett under føttene våre eksploderte og bussen holdt på å kjøre av veien. Det var skremmende til å begynne med, men vi fant fort ut at det var en god anledning til å kjøpe vår først Kambodsja-øl i et nærliggende butikk-skur.

Punktering i ingenmannsland

Punktering i ingenmannsland

Bussen fortsatte å kjøre med et punktert dekk (!) og gummien slo opp i det tynne tregulvet under føttene våre hver halvmeter bussen kjørte. De fikk skiftet dekket etter mye om og men, til et «nytt» dekk som så like gammelt ut som det forrige. Skranglebussen fortsatte sørover, men vi var nå ca 6 timer etter skjema. Vi var veldig lystne på å komme frem til Kratie, der bussen tilsynelatende skulle stoppe for lunsj. Bussen stoppet 7km før Kratie på et stusselig establissement for å spise «lunsj» kl 18, og vi hadde ikke engang Kambodsja-penger. Vi var ganske utkjørte da vi kom frem til Kratie.

bensinstasjon

bensinstasjon

Kratie er en liten Kambodsjansk elveby rett ved Mekong-elven. Det eneste av interesse rundt Kratie er de sjeldne Irrawaddy-delfinene som lever i elven ikke langt fra Kratie. Vi hadde lyst til å dra for å se på delfinene men droppet det av en prinsippsak da vi fant ut at vi faktisk måtte betale 50kr bare for å få lov til å spasere langs elvebredden der hvor delfinene bodde. Vi gidder ikke å la oss svindle på den måten. Allerede dagen etter dro vi videre til Sen Monoron, en landsby helt Øst i Kambodsja, et steinkast fra grensen til Vietnam.

 Posted by at 1:44 pm
jan 102014
 

Turen gikk videre på en utrolig svingete og ukomfortabel 4-timers-buss som tok oss til Vientiane, hovedstaden i Laos. Jeg vet om flere som har kastet opp på den turen. Vi sjekket inn på et lite rottehull i Vientiane, før vi dro ut for å utforske byen. Mange vil nok påstå at Vientiane ikke er den mest spennende byen, men den har sine øyeblikk. Vi fikk sett de viktigste tingene på en dag. Først, en tur innom slottet, deretter syklet vi helt opp til en svær gullmalt «Stupa» som er symbolet for Laos.

Stig og Laos Stupa

Stig og Laos Stupa

Dette var det perfekte stedet for en robotdans. Der var det også mange svære dekorerte bygg med uvisse bruksomåder. Som seg hør og bør i Laos var vi også innom en lang rekke med «Wat»-er. Etter en stund ser de alle like ut.

Vientiane wat

Vientiane wat

Vi fant noe som kanskje den rareste kombinasjonen av forskjellige kulturer som vi noensinne har sett: Nemlig en svensk-italiensk pizza-restaurant, eid av Laos-ere. Vi hadde en lang dag med sightseeing så vi fikk også tid til å ta en tur innom et «protese-museum» (….).

På Laos prostese-senter

På Laos prostese-senter

Der lærte vi at det ikke bare er Vietnameserne som lider av Amerikanernes aggressive krigføring. De presterte å bombe Laos sønder og sammen gjennom hele 70-tallet. Laos er den dag i dag det landet med flest ueksploderte bomber i hele verden. Selv den dag i dag skjer det daglig at folk mister livet. Det var mange hjerteskjærende historier om barn som hadde vært ute og lekt og mistet en lem eller to, eller livet. En av historiene var om en mor som hadde tatt barnet sitt med til 3 sykehus hvorav ingen av dem kunne gi en blodoverføring eller et drypp til et barn som var godt på vei til å blø ihjel. Sykehusene i Laos er en vits. Barnet døde. Det var en utstilling av mange proteser, så det virket som de var gode på å lage slike.

 

Vi bodde rett ved elven, noe som er et ganske pittoresk område. Det var tydelig at Laos har hatt stor innflytelse fra Frankrike, i og med at de solgte baguetter og crepes overalt.

Solnedgang i Vientiane

Solnedgang i Vientiane

 

Vi tilbragte kveldene ved elven der vi drakk deilig øl fra kran (en sjeldenhet i Asia). Det var en nydelig solnedgang der. Det føltes veldig riktig å finne en pub langs elven for å slappe av i noen timer med deilig Laos-øl. Etter ca 45 minutter med misforstått kommunikasjon med de dummeste serviørene i hele verden så fikk vi endelig 2 glass med skummende, iskald øl.

Vientiane elve-kos

Vientiane elve-kos

En av favoritt opplevelsene med å reise er å drikke øl i forskjellige vakre solnedganger i forskjellige vakre land!
Vi snublet tilfeldigvis over en slags kulturell Laos-opptreden. Det var mange menn og damer i rare, fargefulle kostymer og mye sminke, som sang med pipestemmer. Det var et fascinerende innblikk i en kultur som vi aldri kommer til å forstå.

Laos skuespill

Laos skuespill

Vi tok en nattbuss sørover mot vår neste destinasjon i dette spennende landet. Denne nattbussen var ulik noen annen buss vi har tatt på våre 15 mnd reise. Den hadde separate rom med dobbeltsenger i, både nede og oppe. Det funket veldig greit for meg og Torunn som hadde vår egen lille seng. Det var derimot ikke fullt så greit for de enslige reisende vi traff, som ikke hadde blitt fortalt at de faktisk måtte dele en dobbeltseng med andre ukjente menn. De fleste av dem «mannet» seg opp til å hoppe inn i sengen med sin nye sengevenn, men vi traff en middelaldrende amerikaner som var veldig motvillig. Han var en spesielt uintelligent mann fra Texas.

Sovebuss i Laos

Sovebuss i Laos

Han ble stående i midtgangen i en time i stedet for å faktisk legge seg i sengen med en tysk backpacker. Han begynte å kalle tyskeren for «darling» og «honey» i et forsøk på å spøke bort situasjonen. I tillegg presterte han å si ting som: «I never had a gay experience before but maybe that will change after tonight» – noe som lett kan tenkes var ukomfortabelt å høre for den stakkars tyskeren. Etter hvert forsvant han opp i sengen og vi hørte heldigvis ikke mer fra han i løpet av natten. Det var ellers en relativt behagelig buss, muligens den mest behagelige vi har hatt på hele turen.

 Posted by at 4:16 pm
jan 072014
 

Vang Vieng er et obligatorisk stopp på en førstereisende backpackers reiserute. Vang Vieng har gått fra å være en sjarmerende landsby til en betongby med myriader av gjestehus og hosteller. I typisk Laos-stil så har de tross byens lille størrelse valgt å legge bussterminalen 3 km utenfor byen kun for at turistene blir påtvunget å betale for en tuk-tuk til byen. Vi bosatte oss i den første betongblokken vi kom over, som viste seg å ha et anstendig rom med bad for den nette sum av 40kr.

Laos kuer

Laos kuer

Skiltet snakker for selv

Skiltet snakker for selv

Luang prabang

Vang Vieng

Den største attraksjonen i Vang Vieng er elve-tubing, hvor man sitter i en svær bade-ring imens strømmen tar en med nedover. Dette er et mekka for ungdommer som vil møte likesinnede og drikke store mengder av alkoholholdige leskedrikker. Det er ikke en helt ufarlig aktivitet ettersom statistikken viser at ca 1 person pr måned har dødd i elven. Dette har vært nesten utelukkende fordi disse backpackerne har drukket store mengder alkohol, hoppet i elven, og slått seg på steiner som ligger rett under overflaten. Siden de fleste av de var Australiere så satte Australske myndigheter press på Laos for å stenge barene som skjenket ungdommene.

Torunn deler av sin overflod

Torunn deler av sin overflod

Vi fikk en travel dag i Vang Vieng ettersom vi begynte dagen med å leie sykler og hadde planlagt å gjøre tubing på ettermiddagen. Sykkelturen tok oss langt uti gokk forbi gressende kalver og syklende buddist-munker gjennom daler omringet av kalksteinfjell som steg mot himmelen. Etter langt om lenge kom vi til en liten oase hvor vi fikk bade sammen med myriader av andre turister, og deretter besteg vi et lite fjell og fikk utforsket nok en hule. Innen vi kom tilbake var klokken allerede 15.30 og tiden for tubing begynte å gå ut.

Sykling rundt Vang Vieng

Sykling rundt Vang Vieng

Det ble mørkt klokken 18 og vi fikk en klekkelig bot om tuben ikke var levert tilbake før kl18. Så da satset vi på å bli ferdig i løpet av 2 timer. Etter bare noen få hundre meter på tuben passerte vi de første festivitetene. Det var en gigantisk pub midt i regnskogen og da vi fløt forbi så vi minst 50 unge bikinidamer dansende på bordene, enhver drøm for en ung backpacker… Vi fortsatte å flyte nedover, og 50m seinere ankom vi neste bar.

På tubing i Vang Vieng

På tubing i Vang Vieng

Tubing ! P1060793

Luftballong ved elven

Luftballong ved elven

Tubing i solnedgang

Tubing i solnedgang

Der sto det 3 skrikende, bleike, unge damer og prøvde å lokke oss inn på baren deres. Gudene vet hvor mange drinker de har blitt tilbudt for å være lokkeduer. Vi fortsatte ferden nedover, selv om de påsto at de var den siste baren… På elven fikk vi erfare hvorfor så mange mennesker har skadet seg ettersom det så mange steder lå steiner rett under overflaten, som det ikke gikk an å se. Etter 10min til fløt vi bort til en pub som så ut som den var mer vår stil. Ingen bikinijenter, men vennlige lokale og noen backpackere på vår egen alder. Eieren av stedet kastet en bambuspinne med tau på uti sjøen og «fisket» oss inn til puben sin. «Turist-fiske» – En ny sport i Laos!

Luksus-tubing med øl!

Luksus-tubing med øl!

Det var et bra sted å ta seg et par øl. Vi hadde ganske dårlig tid så den siste ølen tok vi som take-away med i tubene våre, og håpet å være tilbake før det ble mørkt. Det var ikke så veldig ekstremsport ettersom det gikk ganske sakte nedover elven, men det gikk likevel greit å være tilbake til før kl 18. Mens vi fløt nedover den rolige elven i solnedgangen dukket det opp 2 luftballonger i horisonten. Jeg tror at den største grunnen til at dette stedet er så populært, er at det er muligheter for å drikke store mengder alkohol i tillegg til å treffe masse søte, unge bikinidamer. En annen tiltrekkende ting om Vang Vieng for unge, uerfarne backpackere, er at overalt i byen er det såkalte «tv-restauranter». De tilbyr sofakroker der man kan slappe av, drikke øl og spise mat, mens man ser på repeterende episoder av «Friends» eller andre lettfordøyelige amerikanske TV-serier.

 Posted by at 12:32 pm
jan 052014
 

Etter Halong Bay-turen var det en lettelse å kunne bestemme hva og når vi skulle spise, hva vi ville gjøre, og hvem vi ville gjøre det med! Det ble noen late dager i Hanoi med mye øldrikking og lite sightseeing, og da vi hadde ladet opp batteriene våre var vi klare for å fortsette til neste land: Laos.
Siden flyene til Luang Prabang (Laos) var relativt dyre, bestemte vi oss for å ta en 24-timers buss fra Hanoi. Før vi kjøpte bussbilletten hadde vi lest en del blogger om denne bussturen, og alle beskrev den som et totalt og komplett mareritt. Vi kjøpte likevel billetter til denne bussen, i sparingens navn. Bussen dro fra Hanoi kl 8 på kvelden.  Setene viste seg å være relativt komfortable.

35 timer i denne bussen..

35 timer i denne bussen..

Det var soveseter som vi (ihvertfall Torunn) kunne strekke oss helt ut i. Bussturen ble likevel en ganske ubehagelig affære. Den brukte ca 14 timer til grensen, en strekning som egentlig ikke burde ta mer enn 6 timer å kjøre. Det viste seg at den ikke bare fraktet passasjerer men også alle mulige andre ting. Hele natten ble vi kjørende 50 meter av gangen for deretter å stoppe i 20 min for å laste på kasser og annet cargo. Hver gang de stoppet ropte og hylte de, slo på lysene, og spilte høy musikk. Noe som gjorde det en smule vanskelig å sove.

Nudler- eneste mat vi fant på grensen

Nudler- eneste mat vi fant på grensen

Da vi endelig kom til grensen var alle trøtte og leie etter 14 timer nesten uten søvn. Klokken var 10 på morgenen. På grensen ble vi sittende å vente i 5 timer fordi grensevaktene skulle ha lunsj. Da vi endelig kom oss avgårde snirklet bussen seg videre i en fart som tilsvarte gjennomsnittlig gange. Dette ble faktisk den første bussen i mitt liv som jeg har tilbragt 2 netter på. Vi skulle ha kommet frem kl 8 på kvelden men kom frem kl 4 på natten. 36-timers busstur – ny personlig rekord! Det var ikke en opplevelse jeg vil anbefale.

 

Laos var en helt annen opplevelse enn Vietnam.

Stig på marked

Stig på marked

Etter Vietnam ble vi sittende igjen med et generelt negativt inntrykk av både landet og deres innbyggere. Der prøvde alle å lure oss eller stjele fra oss, mens i Laos virket folk stort sett mye ærligere. Da vi gikk på kveldsmarkedet i Luang Prabang og spurte hvor mye ting kostet, så fikk vi en ærlig pris som faktisk var så lav at vi ikke engang hadde lyst til å prute. Det hadde vært utenkelig i Vietnam. Luang Prabang er en liten men sjarmerende landsby i nord-Laos.

Vi sjekket inn på et av byens mange gjestehus kl 5 på morgenen.

Luang Prabang tempel

Luang Prabang tempel

Dagen etter gikk med på å utforske byens mange Wat-er og Stupa-er. En Wat er buddhistenes kirker. De er som regel ornamentale og tildekket av gullmaling på alle kanter. De kan være et ganske imponerende syn for de som aldri har sett en før. Vi fikk en god oversikt over byens religiøse monumenter, inkludert en tur opp på Wat-en på toppen av byfjellet ved solnedgang.

Torunn i solnedgang

Torunn i solnedgang

Kveldsmarkedet var også ganske interessant med mange fine lokal-lagde suvenirer og klær. Torunn kjøpte seg et smykke som var laget av en bombe som ble funnet på et jorde. Smykket var hjerteformet. Mottoet deres var: «Make love out of war». Luang Prabang er definitivt en av de mest turist-fylte byene vi har vært i. Hver morgen er det en almisse-seremoni der munkene går rundt i gatene og samler inn mat. Det pleide å være en magisk affære, men nå til dags er det mest kinesiske og russiske turister som presser kameraene opp i trynene på de stakkars munkene og trykker av en stor blitz. Sjarmen er ødelagt av hjernedøde turister som ikke klarer å respektere lokale skikker. Det er dessverre altfor mange mennesker i verden som vil ofre hva som helst for å sitte igjen med et ferie-bilde av et sjokkert munketryne. Vi droppet hele seansen. Vi leide i stedet en moped for å putre rundt på landsbygda.

Mopedist i Laos

Mopedist i Laos

Etter 45 minutters kjøretur kom vi til en ganske kjent foss som heter Quang Si falls. Der fant vi til vår overraskelse ut at de også hadde mange søte, svarte bjørner. Det var minst 40 bjørner der, noen lå og slappet av i hengekøyer mens andre lekte med hverandre.

Laos sun-bear

Laos sun-bear

De var en del av en veldedighet som redder bjørner fra gallefarmer («Free the Bears»). Gallefarmene er styrt av onde og sinnsyke kinesere som tapper galle fra galleblæren deres for å bruke den til «kinesisk medisin». Det er akkurat som mye annen kinesisk medisin; tortur av vakre og utrydningstruede dyr basert på overtro. Heldigvis jobber denne organisasjonen mot denne grusomme praksisen og hjelper bjørnene ut av denne miserable eksistensen.

Torunn og bjørnen

Torunn og bjørnen

Det var givende bare å stå i 20min og observere bjørnene leve et godt liv. Rett ved bjørneinnhegningen fant vi en azurblå elv som vi kunne bade i. Vannet var akkurat passe temperatur for en liten svømmetur. Fossen i seg selv var ganske imponerende, og vi tok oss tid til å klatre opp på toppen av den.

Den store fossen

Den store fossen

Vi var glade for at vi hadde leid moped siden de som hadde dratt med en organisert gruppe bare hadde en time der og ikke den samme friheten som oss. Inntrykkene vi fikk da vi kjørte rundt på landsbygda var typisk utviklingsland. Nakne barn, kvinner som badet med sarong i en tønne, fruktselgere langs veien, hull i veien overalt, jorder med risplukkere, og mange fattige folk med skitne klær. Jeg tok en liten avstikker inn i en liten bortgjemt landsby, der alle tittet på oss som om vi var romvesener. Alt i alt så vil jeg si at Luang Prabang er et avslappende sted å tilbringe litt tid. Landsbyen ligger langs den enorme Mekong-elven og mange av restaurantene har utsikt over elven. Det var en avslappende aktivitet å sitte på en av restaurantene og drikke øl mens vi så på livet på elven. Vi likte LP så godt at vi ble værende der lengre enn planlagt, men etter 5 dager rev vi oss løs og tok en buss sørover til backpackerparadiset Vang Vieng.

 Posted by at 3:01 pm
des 312013
 

Morgenen etter var vi igang tidlig da minibussen kom og hentet oss for å ta oss med til Halong Bay. Halong Bay er Vietnams topp turistattraksjon, og er på UNESCO-listen over fantastiske naturområder.

Trøbbel-gruppen

Trøbbel-gruppen

Vi visste at Halong Bay kom til å bli fryktelig turistete men følte at det var et «must» i Vietnam. Vi hadde booket en 3-dagers tur dit. Bussen var full av håpefulle ungdommer med glimt i øynene. Det glimtet skulle fort bli slukket. Bussen var like ukomfortabel som den så ut som, og etter 3 timer kom vi til nok en turistfelle. Dette stedet var nok et sted hvor tusenvis av turister blir droppet av for å kjøpe seriøst overprisede suvenirer. 1,5 time seinere ankom vi til en kaotisk fergekai der det var 10 hvite mennesker pr Vietnameser.

Etter å ha surret rundt som hodeløse høns i en halvtime ble vi geleidet til båten vår, som senere skulle få tilnavnet «dramabåten». Det var ca 20 mennesker i gruppen vår, de fleste av dem i slutten av tenårene eller tidlig 20-årene. Blant dem var det 5 unge briter på guttetur, et britisk par på fylla, et skotsk/nedelandsk par og noen hyggelige amerikanske jenter. Fra tidlig av på turen ble det klart at det var sterke negative krefter på gang. Allerede da vi kom frem til vårt første stopp begynte klagingen. Den var basert på at alle måtte legge fra seg sekkene i båten før vi fikk sjekket inn på rommene, og noen av oss, spesielt det britiske paret, var paranoide og ville ikke legge dem der i frykt av kriminelle lokale på båten. Dette virket for oss ganske irrasjonelt ettersom vi var på en båt og vi skulle tilbake dit. Men de klarte å få med seg flere andre i klagesymfonien. På dette tidspunkt bestemte vi oss for å distansere oss fra resten av gruppen ettersom vi hadde lyst til å gjøre det meste ut av turen. Vi ble ikke med i klagekoret.

På båten i Halong bay

På båten i Halong bay

Det første stoppet var på en liten øy med en svær hule. Denne hulen hadde blitt funnet et par år tidligere av en lokal som hadde skadeskutt en ape og fulgte etter den, og snublet borti denne hulen. Vi måtte gå et stykke opp i fjellet før vi kom til den glorete hulen. Det paranoide britiske paret hadde begge tatt med seg de gigantiske ryggsekkene opp til hulen mens alle de andre sekkene lå på båten. De så ganske idiotiske ut der de vagget opp langs fjellkanten. Hulen var bare middelmådig, ihvertfall i forhold til andre huler vi har sett andre steder i verden.

fargefull hule

fargefull hule

Kanskje vi er litt for godt vant når det kommer til huler. Vi er hulemennesker kan du si! Denne hulen var inni et kalksteinsfjell og hele greien var opplyst med blå, røde og grønne lys for å få den til å se mer attraktiv ut for turisthordene. Vi hadde med oss en guide, men i kjent Vietnam-stil var det knull umulig å forstå et ord av hva han sa. Det lille jeg fikk med meg var relativt uinteressant ettersom det var kun subjektive tolkninger av huleformasjoner som ligner på geiter eller pupper. Vi var uimponerte men vi klaget ikke, noe som er mer enn kan sies om resten av gruppen. Da vi kom tilbake til båten ville guiden registrere oss og ba alle om å få låne passene. Det var starten på det neste dramaet ettersom det britiske paret nektet plent å gi dem fra seg. De var overbeviste om at guiden kom til å stjele passene deres og selge dem, og de fikk med seg flere andre passasjerer i denne konspirasjonsteorien. Guiden (Mr.Fly) så ut som han ville ta sitt eget liv på dette tidspunktet. Vi satt på utedekket mens båten kjørte videre til neste stopp hvor vi skulle padle i kajakk..

Torunn i Halong bay

Torunn i Halong bay

Imens jeg og Torunn prøvde å nyte synet av de fantastiske kalksteinsklippene som omringet oss, var mange andre i gruppen vår opptatte med å være negative. Å kjøre rundt i Halong Bay i båt er som å kjøre i en fjord omringet av naturskjønne klipper som gir et dramatisk preg på omgivelsene. Det ser ut som de har poppet rett opp av havet i løpet av en dag! Noen kommer her kun for å drive med fjellklatring på disse bratte klippene. Det er ekstrem fjellklatring hvor de ikke bruker tau så de faller rett ned i vannet hvis ting går galt. Vi hoppet i en kajakk og padlet vekk fra resten av gruppen, noe som på det tidspunktet var en lettelse.

Torunn på padletur

Torunn på padletur

Det var moro å padle mellom klippene i trange pass og gjennom huler i fjellet. Vi så til og med en stor rød rumpe, som tilhørte en bavian.
Etter den opplevelsen ble vi sittende på båten resten av kvelden. På et tidspunkt kom guiden bort til oss og gjorde et halvhjertet forsøk på å engasjere oss i en «matlaging-time» som var på et utrolig grunnleggende nivå. Vi ble godt kjent med resten av gruppen og fant ut at de fleste var ganske hyggelige. Mesteparten av bråket var det det britiske paret som sto for. Og verre skulle det bli. Vi bestemte oss for å ikke drikke alkohol på båten ettersom prisene var latterlig høye, og det ikke var lov å ta med medbrakt uten å betale.

Da jeg kom i snakk med det negative britiske paret (la oss kalle dem Cher & Sony heretter) ble det klart for oss at de var både alkoholikere og glade i utagerende festing (inkl dop). Faktisk så var det første de gjorde på morgenen før bussen kom kl 7 å drikke en halvliter med ren vodka. Dette var nødvendig fordi de hadde kjøpt en 2-liters flaske med vodka som de skulle smugle om bord i en 1,5 liter vannflaske. Begge var lite intelligente så det var ganske åpenbart for alle, inkludert mannskapet, at det var mer enn bare sprite i glassene de sippet på konstant. De stinket vodka og glassene luktet vodka. Og de var sørpefulle.

Fulle jenter

Fulle jenter (thanks google)

Mannskapet prøvde å ta betalt men de nektet plent og lagde nok en stor krangel. Jo mer jeg snakket med dem, desto mer klart ble det hvor forstyrret de var. «Sony» informerte meg at det første han hadde gjort da han kom inn på rommet sitt var å rive opp plankene for å skjule verdisakene der. Han var overbevist om at noen skulle bryte seg inn på rommet hans og stjele alt dopet hans (jeg antar at det var dop)
«Cher» var så sørpefull at hun ikke klarte å bevege seg uten å falle over. Ved middagstider skapte de et intenst drama da de fant ut at noen hadde tatt kameraet deres. Alle på båten prøvde å hjelp og støtte dem, men de fortsatte å oppføre seg hysterisk. «Cher» satte seg ned ved middagsbordet og slevet/grein så mye at hele tallerkenen med pommes frites ble som en liten innsjø.

Etter mye om og men fant de ut at kameraet faktisk lå trygt på rommet deres (en edru person måtte bli med for å finne det).

Knust vindu i lugaren..

Knust vindu i lugaren..

Etter en sosial kveld gikk vi ned og la oss i lugaren vår ved 23-tiden. Rundt kl 1 hørte vi intens banking på døren vår. Sekunder seinere kom det en knytteneve gjennom vinduet vårt og glasset sprutet over alle tingene våre og utover gulvet! .Vi var totalt sjokkerte! Utenfor vinduet sto «Sony» med et uttrykksløs ansikt. Torunn skjelte han ut men han snudde seg og gikk uten å si et ord. Et minutt seinere kom Mr Flue løpende med tårer i øynene. Han sa: “This is the wost day in my life, this is the wost group I ever guide, horrible people”. Han hadde en opphovnet, blodig leppe, etter at han tilsynelatende hadde blitt slått i ansiktet. Morgenen etter snakket vi med den engelske guttegjengen ved frokostbordet, og fikk høre hva som hadde skjedd. «Sony» hadde dyttet «Cher» rundt som en filledukke i armene på en gorilla. En av guttene hadde bedt han slutte med det siden hun allerede knapt kunne stå oppreist. «Sony» hadde deretter prøvd å slå han, men bommet.

Du skulle sett han andre fyren!

Du skulle sett han andre fyren!

Da hadde den engelske tenåringen fått et adrenalin-kick som drev han til å slå «Sony» i trynet ca 8 ganger. Fluemannen kom imellom dem og fikk seg en på leppa. Hvorfor fylliken knuste vinduet vårt vet vi enda ikke til denne dag, men han sa aldri unnskyld.
Etter denne episoden hadde vi forståelig nok ikke noe ønske å ha noe kontakt med disse skrullingene. Heldigvis så forsvant de da vi kom til neste øy, og vi så dem ikke igjen etter det. Vi fikk høre senere at de skyldte på alle de andre i gruppen for alle problemene som hadde skjedd. Etter den første natten på båten skulle vi overnatte på øya «Cat Ba» den neste natten.

Torunn på fjelltur

Torunn på fjelltur

Der hadde vi en liten tur i skogen (med altfor mange turister) før vi dro til et av de billigste og mest falleferdige hotellene på hele øya. Vi ble gode venner med det skotske/nederlandske paret , og vi fikk opp stemningen ved å drikke en øl på en liten strand i solnedgangen. Cat Ba var helt OK, men vi hadde virkelig foretrukket å kunne være på båten en natt til, ettersom det ble altfor lite tid på båten i løpet av de 3 dagene våre i Halong Bay.

nye venner på stranden

nye venner på stranden

På turen tilbake til fastlandet fikk vi nok en sjanse til å nyte det vakre UNESCO-beskyttede området. Denne gang, sammen med en ny gruppe som var full av positive mennesker. Turen tilbake til Hanoi ble en ganske lang affære hvor vi nok en gang ble tvunget til å stoppe på en suvenir-sjappe i 3 kvarter! Tragisk nok så har det ingenting å si at ingen i gruppen ønsker å kjøpe suvenirer, de stopper der uansett for at guiden skal få sin provisjon. Da vi endelig kom fram til Hanoi, ble vi sittende fast i en trafikk-kø i 1 time, men vi rakk heldigvis det viktigste: Happy Hour med gratis øl!

 Posted by at 5:52 pm
des 292013
 

Hanoi var litt mindre kaotisk enn Saigon, men likevel mer kaotisk enn de aller fleste byer jeg har vært i. Første dagen vår der begynte selvsagt med at vi ble lurt for penger av en vietnamesisk taxisjåfør, men etter det så tok ting seg opp litt. Vi dro til Hanoi gamlebyen for å finne et hostel i et smug der. Vi plukket et på måfå og ble boende der. Hostellet var helt midt på treet, men det hadde en fordel som trakk det opp til en innertier – gratis øl i over 2 timer hver kveld !! P1060366
Det er ganske sprøtt å bo på et sted med gratis øl. Etter det første glasset mitt så fristet det ikke å ha et nytt glass ettersom det ikke akkurat smakte av kvalitet,

Torunn drikker øl !

Torunn drikker øl !

men det var en smak som vokste på oss (spesielt etter 2-3 glass). Det var en stor tønne hvor vi bare kunne fylle opp glassene våre selv hver gang vi gikk tom for øl. Vi endte opp med å bli brisne hver bidige kveld i 4 dager. Alle minnene mine fra Hanoi virker litt susete.
Vi bodde rett ved en liten by-innsjø som var grei å gå på tur rundt. Langs hele innsjøen så vi forelskede unge Vietnam-par i fineste finstasen sin som drev og tok bilder i romantiske positurer, for å sitte på peishyllen (eller aircondition-hyllen).
Ved en tilfeldighet støtte vi på et kamerateam fra Vietnam nasjonal TV som ville intervjue oss. Vi gikk med på det, og fikk med engang plassert en typisk Vietnam hatt på hodet, bare slik at det skulle være absolutt null tvil om at vi var turister. Vi fikk svart på mange morsomme spørsmål om Hanoi, en by som vi kun hadde vært i noen få timer og hadde

Intervju med Vietnam Tv

Intervju med Vietnam Tv

null forhold til.
Det neste på plakaten i vår turistdag i Hanoi var et tradisjonelt dukketeater…i vann! Jeg aner ikke hvorfor dukkene trenger å være i vann, men det gir kanskje litt mer rom for å putte inn ting som båter, fisk og sjøslanger.

Dukketeateret

Dukketeateret

Det var jo en artig greie, men ble litt repeterende etter en times tid. Dukkene hoppet opp og ned i vannet og danset rundt i ring mens de sang. Innimellom var det litt drama med drager og sjøslanger og slåssing om damer, alle de typiske tingene i vietnamesisk dagligliv. Ved siden av vannscenen var det et tradisjonelt vietnamesisk band som sto for musikken under akten. Når dukketeateret var ferdig fant vi til vår forferdelse ut at det kun var 10 minutter til gratis-øl-tid så vi skyndet oss tilbake til hostellet og lot moroa begynne.

 Posted by at 12:41 pm
des 272013
 

Vi hadde bare 14 dager i vietnam, så vi bestemte oss for å gjøre kort prosess og hoppet på en 24 timers buss til Hoi an. Bussene i Vietnam er

Vietnam buss

Vietnam buss

helt annerledes enn busser vi har tatt i andre land. Det er 3 rader, en langs hvert vindu og en rad sentralt med gjennomgangsåre på begge sider. Det er også 2 etasjer med sovesenger i hver rad. De er faktisk relativt komfortable, og det går an å strekke seg ut. Sjåførene kjører selvsagt som villmenn og tuter hvert 5. sekund, men det er ikke så mye noen kan gjøre noe med.
Det verste av alt med busser i Vietnam er Vietnameserne. De er fryktelige, fryktelige folk, og det er ingen overdrivelse. På alle bussene vi tok i Vietnam fikk vi oppleve hvor usannsynlig lite hensynsfull det er mulig å bli.
På nattbussen til Hoi An ble jeg sittende ved siden av en middelaldrende dame, og jeg visste det sekundet jeg så henne hva som ventet meg. Få ting er verre enn middelaldrende damer som føler at de er litt bedre enn alle andre fordi de er litt eldre og derfor kan styre på som de vil. Jeg tror jeg så det i øynene hennes idet hun prøvde å sende noen kvalmendes flørtende blikk i min retning.
Til å begynne med var hun bare mildt irriterende – vonde kroppslukter, stirring på meg og filmen som jeg så på, og tapping på skulderen min for å få oppmerksomhet.
Da det begynte å bli natt og normale mennesker la seg til for å sove, det var da ting begynte å bli virkelig ille. ..
klokken 24.00 – tid for soving, på med masken og ørepluggene.
klokken 01.00 – middelaldrende dame bestemmer seg for å ringe bestevennine i 30 minutter for å diskutere noe som var så viktig at det ikke kune vente til morgendagen
klokken 02.25 – middelaldrende dame snorker høylytt
klokken 03.10 – idiot som sitter bak meg røyker 2 sigaretter inne i en lukket buss hvor ingen kan slippe unna
klokken 03.30- Middelaldrende dame bestemmer seg for å spille kinesisk skrikemusikk på høyt volum fra mobilen i en halvtime
klokken 03.45 – 2 menn bak meg tenner opp røyk – Stig får seriøse problemer med å puste
Klokken 04.20 – 3 menn og en unge som sitter bak meg begynner en ekstremt høylytt samtale som involverer skriking, høyfrekvent latter og synging
klokken 04.32 og 04.45 og 05.10 – Middelaldrende dame bestemmer seg for å ringe hele venninneflokken for å informere om at hun fremdeles er på bussen.
klokken 05.30 – Middelaldrende dame spiller høyfrekvent og grusom musikk samtidig med at mann bak meg røyker og unger skriker – alt håp er over.
05.30- 10.30 – alle de ovennevnte gjentas til bussen kommer frem til Hoi an.
Meget mulig den verste bussen vi har tatt på 14 måneder med reising. Bussen i seg selv var relativt komfortabel, men folka var et mareritt.

Hoi An som ligger ved kysten i sentral Vietnam pleide å være en rolig liten fiskelandsby, men er nå totalt og komplett invadert av turister. Å være så tjukt inni turist-territoriet er noe vi ikke har opplevd mange ganger på denne turen, men Vietnam (og Sør-Øst Asia generelt) har betraktelig mange flere turister enn alle andre steder vi har reist.

Hoi an elven

Hoi an elven

Det er beskrevet som en veldig sjarmerende liten elve-by, men slik som vi så det så var veldig mye av sjarmen borte når vi faktisk måtte kjempe oss forbi andre hvite mennesker på det «lokale» markedet. Hoi An har et ganske lite sentrum med trange brosteinsgater og myriader av religiøse bygninger kalt «Wat». De er generøst dekorert med drager og massive gullornamenter.
Det vi likte aller best med Hoi An var «Bia hoi» som betyr «fersk øl» på vietnamsk. Det er et hjemmebrygget upasteurisert øl som selges på mange av restaurantene langs elven. Det var til stor glede at vi kunne kose oss med den offisielt billigste ølen jeg noensinne har kjøpt – 1 krone for et relativt stort glass (0,4l) med øl !

øl til 1 krone!

øl til 1 krone!

Det er en helt overkommelig pris. Verdens beste øl var det ikke, men det var veldig lett tilgivelig for en 1-kroners øl. Vi gjorde ikke så mye sightseeing i Hoi an, men vi fikk loffet rundt, spist masse bra Vietnam mat og drukket billig øl, mer enn bra nok tidsfordriv i min bok.

Stig Kjøper deilig,billig øl

Stig Kjøper deilig,billig øl

Maten i Vietnam var en positiv overraskelse – alt var enkelt og godt; nuddelsuppe med biff, vårruller, stekte nudler med kjøtt og grønnsaker, sweet and sour kylling etc. Det var nok hundrevis av typiske vietnam-retter vi ikke fikk smakt,men vi likte det vi hadde. Det var noen steder hvor de solgte slanger, slangeblod og stekt hund, men ingen av de tingene fristet noe særlig.. pussig nok..
Elvecruise virket som en stor greie i Hoi an…men det virket som mer en gimmick enn en genuin fantastisk opplevelse, så vi skippet det.
Vi hørte også om noen ruiner på utsiden av byen, men bestemte oss for å droppe dem ettersom de var overpriset (alt som turister ønsker å se blir overpriset på et eller annet tidspunkt).

Ruinen

Ruinen

Vi leide heller en moped og kjørte ut på landsbygden hvor vi fant ut at det var veldig lett å kjøre seg vill ettersom «skilt» er et fremmedord i Vietnam. Endelig fikk vi sett markeder og byer som ikke var oversvømt av turister, og hvor alle de lokale ikke prøvde å lure oss på en eller annen måte. Vi fant også noen ruiner som var laget av de samme luringene som lagde de ruinene som vi orginalt hadde tenkt å se. Eneste forskjellen var at disse ruinene var gratis siden ingen andre turister tok seg bryet med å dra der. Faren med å gå ut og finne sin egen ruin er at jeg holdt på å bli bitt av en grønn slange, og selvsagt en viss fare for landminer og slikt.

Slange titter frem

Slange titter frem

Bussturen til Hanoi var marginalt bedre enn den forrige bussturen, men det var likevel både røykere,mobil-snakkere og folk som spilte høy musikk midt på natten…Vietnamesere altså…

 Posted by at 5:55 pm
des 232013
 

Vi kom til Vietnam trøtte og fæle klokken 2 på natten. Vårt første møte var med en utrivelig tollmann som stemplet feil dato i passet, og nektet å fikse på det, noe som gav oss en dag mindre i Vietnam. Den neste Vietnameseren vi traff var en drosjesjåfør som skulle kjøre oss til sentrum av Ho Chi Minh. Etter 2 minutter i drosjen kom vi til en bomstasjon hvor han insisterte at vi måtte betale, selv om vi allerede hadde avtalt en pris med ham. Vietnam-engelsk er den verste engelsken jeg noensinne har hørt, nesten totalt umulig å forstå. Jeg spurte hvor mye det kostet og han mumlet ut et eller annet som verken meg eller Torunn kunne forstå. Jeg spurte ham minst 4 ganger om prisen – «fiiifffeeeeeeeennnn tehaaausssaan» var alt han fikk lirt av seg.
Han begynte å bli aggressiv og høylytt. Jeg tok opp pengene som vi nettopp hadde fått av banken og prøvde å finne den rette summen. Før jeg visste ordet av det så tok han pengebunken fra hånden min for å «hjelpe meg» å finne frem riktig sum. Han holdt bunken over på sin side og telte i vei, og jeg tok pengene tilbake så fort jeg kunne. Vi fortsatte å kjøre mot byen, og jeg talte pengene våre. Det manglet 500 000 dong, som er omtrent 150 kroner, ganske mye penger i Vietnam. Det var ganske ubehagelig. Der satt vi i en drosje klokken 02.30 på natten med en aggresiv sjåfør som tydeligvis nettopp hadde stjålet penger fra oss.
Vi fortalte ham at det manglet penger, og han prøvde å komme med masse unnskyldninger, akkurat som om det var vi som hadde mistet pengene uten at han hadde tatt noenting. «did you remember all the money from the ATM?» , akkurat som vi var helt idioter. Han begynte å fikle med mobile og sendte masse meldinger mens vi kjørte. Vi begynte å bli bekymret for hvor denne skurken kom til å kjøre oss, kanskje han hadde noen andre skurker som ventet på oss…

Ho chi minh statue

Ho chi minh statue

Etter mye mas om pengene, gav han meg en liten lykt og sa at jeg måtte lete rundt beina mine ettersom jeg sikkert hadde mistet pengene der. Og pussig nok så lå 500 000 lappen rett ved beinet mitt. Det var selvsagt ingen som helst måte at jeg kunne ha «mistet» pengene der, men han hadde nok insett at vi ikke kom til å slutte maset og bestemt seg for å bruke fingernemheten sin til å legge seddelen der hvor jeg kunne finne den. Vi forstod i ettertid at alt han gjorde hadde vært en nøye planlagt svindel. Når vi spurte ham hvor mye det skulle koste så uttalte han det uklart og ble aggressiv med vilje slik at jeg skulle ta opp en bunke med penger som han kunne stjele fra. Når vi oppdaget ham så måtte han gi pengene tilbake siden vi hadde nummeret på bilen hans og kunne anmeldt ham til politiet.
Veldig dårlig start på Vietnam – de to første folka vi møtte var frekke skurker.
Vi fant ut at det ikke var noe enkelt tilfelle. Overalt hvor vi gikk prøvde folk å lure oss, og lyge for oss. Vietnamerne er de verste folka vi har truffet i noen av de 35 landene vi har reist i på denne turen.

Etter en natts søvn gikk vi ut for å utforske byen som tidligere het Saigon. Trafikken der er det mest ustrukturerte kaoset jeg noensinne har sett. Det er over 3 millioner mopeder bare i Ho Chi Minh byen, og for mesteparten av tiden så virker det som om de er på veien samtidig. Å krysse veien er tilnærmet umulig. Det er kun en måte å gjøre det på – å risikere livet. Etterhvert utviklet vi oss en viss strategi, men det er et kapittel i seg selv..

Torunn i Rickshaw

Torunn i Rickshaw

Vi hadde en liten runde rundt i byen for å få unnagjort litt obligatorisk sightseeing. For moro skyld leide vi oss en rickshaw for å ta oss et lite stykke. Det var ikke nok plass til oss begge, så vi fikk hver vår rickshaw. De syklet oss i ca 5 minutter før vi kom til målet vårt – en utstilling om vietnam krigen(eller den amerikanske krigen som den heter i Vietnam). Selv om vi hadde avtalt pris før vi syklet krevde de nå å få 10 ganger mer enn det vi hadde avtalt. De ville ha 300 000 istedenfor 30000, 100 kroner istedenfor 10 kroner. De mente at vi hadde hørt feil, selv om vi hadde bekreftet summen med dem flere ganger. Det var nok et tilfelle hvor vietnamere brukte det faktum at det er sinnsykt vanskelig å forstå engelsken deres. 100 kroner er mer enn folk tjener på en uke, jeg ble så sur at jeg kastet 10 kroner seddelen på bakken og gikk vekk. Vietnamerne gjør alt de kan for å gjøre det vanskelig for turister så det ut som. Det er ikke rart at statistikken viser at veldig få mennesker drar tilbake til Vietnam, i motsetning til Thailand hvor folk kommer tilbake år etter år.
Krigsmuseumet var veldig interessant. Det var mye informasjon, og enda flere bilder. Bilder sier mer enn 1000 ord, og det var veldig sant på dette museumet.

Torunn med krigsmaskin

Torunn med krigsmaskin

Det var mange groteske bilder av amerikanske soldater som holdt opp kroppsdeler mens de smilte for kameraet. Mesteparten av informasjonen var veldig anti-amerikansk, noe som ikke er så veldig rart med tanke på hvor mye Vietnam har lidd på grunn av en krig som til syvende og sist var totalt unødvendig, og som ikke hadde noen som helst konklusjon.

Krigsmuseumet

Krigsmuseumet

Selv i dag,35 år senere, er det tusener av Vietnamere og Laosere som dør årlig av ueksploderte bomber, og av giften som Amerikanerne sprayet over landet deres. De hadde en spesiellt fæl gift som het Agent Orange. På en av utstillingene var det bilder av hundrevis av barn og unge voksne med seriøse misdannelser fordi foreldrene har vært utsatt for giften i drikkevannet. Giften er fremdeles i vannet, og unger blir fremdeles født misdannet der. Det er veldig forståelig at de ikke er så glade i Amerika, selv om de tilsynelatende har blitt venner igjen etter Bill Clinton besøkte landet for 12 år siden.
Vi dro også en dagstur ut til Vietcong tunnelene utenfor byen. Det var en organisert dagstur som tok hele dagen. Veldig typisk for organsierte turer i Vietnam så kjørte vi i en halvtime for deretter å stoppe på et suvenirutsalg i en halvtime. Det er ingen som spør hva vi i bussen ønsker, de bare kjører oss der og sier at her skal vi være de neste 40 minuttene…kjedsommelig…

Torunn ser på suvenir

Torunn ser på suvenir

Det var litt det som jeg liker å refere til som et «cluster F###» hvor 20 andre turistbusser stoppet på samme sted til samme tid. På souvenirutsalget satt det hundrevis med arbeidere å jobbet med å male og lage smykker og slikt. Det er en type arbeid som handicappede folk som regel får gjøre. Etter all giften USA droppet over Vietnam, og alle bombene som fremdeles tar ganske mange kroppsdeler og liv hvert år, så har Vietnam mer enn nok handicappede folk.
Alle greiene som de solgte der kostet ca 4-5 ganger mer enn de samme greiene gjorde i byen…så man må være ganske idiot for å kjøpe ting på slike steder.

 

 

 

 

 

 

Bussen vår fortsatte helt til grensen med Cambodia hvor vi skulle besøke et tempel som tilhører en helt spesiell liten religion som heter Cao Dai. Jeg aldri helt klart for meg hva som var greien deres, men fikk med meg at det var en miks mellom hindu,buddisme og islam, og at de tilber en eller annen fransk poet som de mener at de har sett spøkelset til.

Cao dai tempel

Cao dai tempel

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det var en trivelig og fargerik gjeng med munker som styrte på med formiddagsbønnen når vi besøkte dem. Det som var ekstra hyggelig var at både damer og menn fikk lov til å be sammen, mye mer liberalt enn islam. Noen var blå,noen var røde,noen var lilla og andre var grå , et fargerikt felleskap rett og slett!
Tempelet var veldig stilig, mange fine drager og skulpturer. Helt fremme ved alteret var en gigantisk klode med et stort øye inni en trekant.Litt som Sauron. 

Munkene som ber

Munkene som ber

Etter tempelet ble vi sittende i bussen i godt og vel 4 timer til før vi kom til Vietcong hulene Chu-Chu. Det er veldig få av hulene som overlevde krigen ettersom amerikanerne bombet dem sykelig mye. Alle fly som var på vei tilbake til flyplassene ble instuert til å droppe alle bombene som var igjen på tilfeldige steder over dette området, i håp om å treffe noen huler.
Vi fikk en liten omvisning av området, og fikk lære litt om livet som en hulemann. De gravde hulene veldig dypt, ned til 10 meter, og inngangene var under vann i elver slik at ingen skulle finne den.

Tanks fra krigen

Tanks fra krigen

Hulene va sinnsykt trange og uten lys, men veldig effektive for å komme rundt. De hadde hundrevis av kilometer med huler. Noen av turistene fikk prøve å presse seg ned i en inngang, men de fleste ble sittende fast. I jungelen rundt hulene fikk vi se alle de forskjellige type feller de hadde laget for å ta knekken på amerikanere. Det var mange lure varianter,typisk sett et eller annet med masse jernstaker og en eller annen form for svinge-mekanisme.

 

 

Vi fikk prøve oss som hule-rotter i en 100 meter strekning som var «turist godkjent» med lys og alle greier, her var en mulighet for å teste hvem som er klaustrofobisk!

Stig i tunnell

Stig i tunnell

Det var litt klaustrofobisk, men mest fordi 30 turister sto i kø for å kravle ned i hulen, og når man først var i hulen så var det virkelig ingen steder å gå. Det var turister foran oss, og turister bak oss…vi var fanget i en Vietcong hule,som rotter i en felle. De andre folka var ulidelig treige med å kravle gjennom hulen, så det tok ganske lang tid å komme seg gjennom. Torunn var livredd og begynte å grine flere ganger, men jeg trøstet henne som den staute kjernekaren jeg er.

Turister som prøver hullet

Turister som prøver hullet                                                      

Amerikanerne prøvde å ta knekken på hulefolka på mange måter, men alle feilet. Først hadde de en tropp som de kalte for «hule rottene», men de ble slaktet ganske fort ettersom Vietcongene hadde fordel på hjemmebane. Deretter sendte de hunder inn for å spise dem, men det feilet også. Luringene begynte å vaske seg med amerikanske såper slik at bikkjene ikke helt visste hvem de skulle tygge på. Bikkjene hadde også en tendens til å løpe rett i dødsfellene som de hadde satt opp. Det siste forsøket var å bombe dem tilbake til steinalderen, men det funket heller ikke siden de på mange måter allerede levde i steinalderen. Deretter dumpet de noen millioner tonn med gift på skogen, noe som kun hjalp for å drepe alle trær,dyr,insekter og ødelegge jorden og grunnvannet i store deler av Vietnam, Laos og Cambodia. Dette igjen tok selvsagt vekk muligheten for de lokale til å dyrke jorden eller å bruke skogen eller drikke vannet uten å bli syk og få vansirede barn.Go USA !

 

 

 

 

Vel tilbake til galskapen som kalles for ho Chi Minh så brukte vi kvelden til å utforske nattmarkedet. Det ble litt slitsomt…mye roping og mas..¨you buy,very pretty¨, ¨how mcuh you pay?¨, ¨special for you only sailor boy!¨ .
Likt for alle der var at de startet på latterlig høye priser I håp om at vi var totalt idiot, og de ender alltid opp som vinnere uansett hvor mye de later som om det er landeveisrøveri.

Vi hadde bare 14 dager i vietnam, så vi bestemte oss for å gjøre kort prossess og hoppet på en 24 timers buss til Hoi an.

 Posted by at 11:35 pm
des 222013
 

Malapascua var akkurat det vi trengte ettersom det var 4 måneder siden sist vi hadde kunnet bare slappe av på en øy uten noen planer. Vi har generelt hatt altfor mange planer og aktiviteter på denne turen!
Vi fikk innkvartert oss på en hytte på stranden og fikk opp en hengekøye for felles glede.. Det var gode dager i paradis. Få ting er mer digg enn å ligge halvnaken i sanden, godt brisen og med en svær kald øl i hånden, og det var akkurat det vi prøvde å gjøre mest av.

Malapascua hus

Malapascua hus

Det var relativt dyrt å kjøpe mat på Malapascua, men med engang vi gikk vekk fra restaurantene langs stranden, hvor alle de andre turistene var, så ble det betraktelig mye billigere. I midten av øyen var det veldig mange hjemmelagde strå og bambushytter hvor de lokale bodde sammen med hanene sine. Jeg har aldri sett flere haner på et sted enn på Malapascua, det var 4-5 haner for hver person. Det var ikke så veldig behagelig å høre på klokken 04.00 hver morgen, men vi ble vant til dem etterhvert.
frokost på Malapascua

frokost på Malapascua


Vi hadde planer om å dykke, så shoppet rundt litt til vi fant det billigste dykkesenteret på hele øyen. Dans Dives var en veldig enkel liten sjappe som var eid av en eldre amerikansk mann som overraskende nok het Dan. Han så ut som en gammel sjøulk med skinnskjegg og kapteinslue. De kostet omtrent halvparten av det enkelte andre dykkeoperatører kostet, de som alle de andre turistene flokket til kun fordi de hadde satt opp en fancy webside.
På dagen vi skulle dykke måtte vi stå opp på den mest uhellige time – klokken 03.30 på morgenen. Vi gikk gjennom mørket sammen med divemasteren helt til vi kom til skuta som skulle ta oss med ut på havet. Vi trosset høye bølger og grunne skjær mens vi seilte mot det åpne hav. Idet vi kom til målet vår snek solen seg sakte men sikkert op i horisonten, helt til den gule supernovaen var oppe i sin helhet.
Det var bare en grunn til at vi hadde stått opp så uber-tidlig for å dykke – Tresher sharks.Malapascua er det eneste stedet i verden hvor du kan dykke sammen med disse sjeldne haiene. Det er selvsagt ingen garanti, men det er relativt stor sjanse for å se dem akkurat der som vi dykket den morgenen.
På båten var det kun meg og Torunn og 4 Filippinere, våre egne tjenere! De bærte alt utstyret til båten, satt det opp for oss, og puttet det til og med på oss da vi skulle i vannet. Etter dykket var det selvsagt dem som bærte utstyret tilbake og vasket det. Det var også en kaptein på den relativt store filipinobåten i tillegg til divemasteren som skulle dykke med oss. Vi betalte rundt 300 kroner samlet for hele turen!
På vei ut på morgenen

På vei ut på morgenen


Billigste dykk noensinne!
Vi hoppet i det urolige vannet når det var nok lys til å kunne orientere seg. Vi sank rett ned til 35 meters dyp, og innen et halvt minutt så vi haien. Det var et nydelig grasiøst vesen. De lever som regel på dypet, og kommer kun opp på morgenen for å bli «renset» av masse små rensefisk på et spesifikt sted – en rensestasjon. En eller annen lur filipiner har funnet denne rensestasjonen og gjort det til en av de største turistattraksjonen på Filippinene. Alt på Malapascua handler om tresher haier. Vi var vitne til haiens lille dans rundt rensestasjonen i ca 20 minutter. Vi satt på knærne og observerte haien komme nærmere og nærmere. Dess mindre bobler vi laget jo nærmere kom den, men vi måtte dessverre puste litt innimellom. Det var vel verdt å stå opp tidlig for å se et så sjeldent dyr i fri dressur.
Stig,Torunn og haien

Stig,Torunn og haien


Tresher haien

Tresher haien


Vi ventet til kvelden før vi gjorde dykk nummer 2 den dagen. Det var et nattdykk på et spesielt sted rett utenfor øyen, et av de eneste stedene i verden hvor man kan se en spesiell fisk som heter «mandarin» fisk.
Fantastiske mandarin fisk!

Fantastiske mandarin fisk!

Det var også et dykk som var vel verdt innsatsen (dog det var tjenerene våre som gjorde alt arbeidet!). Disse fiskene er kun aktive mellom 6 og 7 på kvelden, så vi hadde et ganske trangt vindu hvor vi faktisk kunne finne dem.
Mandarinfiskene er noe av det mest spesielle jeg noensinne har sett under vann. De har et fantastisk fargespekter på kroppen, og ligner ikke på noen annen fisk. Vi satt på knærne rett ved korallen der i 20 minutter. De danset rundt, og noen ganger klynget de seg inn i par og steg opp over korallen sakte og majestetisk i en slags parringslek. Det var vel og bra helt til en gruppe med rabiate kinesiske dykker presset seg bort der vi satt og jaget vekk alle fiskene. Selv under vann klarer kinesere å være en plage for alt liv.
pygme sjøhest

pygme sjøhest


Vi fortsatte dykket over det mest massive hardkorallrevet jeg har dykket på. Vi så massevis av vakre sjøhester, blekkspruter og andre nattaktive luringer.
Sjøhest

Sjøhest


Resten av uken vår på Malapascua gikk med på generell latsabbing på stranden, noe som var veldig nødvendig for opprettholdt moral for de neste 3 måneders loffing rundt i sør-øst Asia.
Den siste dagen vår på øyen hadde jeg et lite illebefinnende. Jeg var på rommet vårt og holdt på å pakke sekken min da jeg plutselig merket at rommet svingte frem og tilbake. Det var litt kvalmende. Jeg tenkte at jeg sikkert hadde et illebefinnende og skulle til å besvime da Torunn nevnte at hun så rommet bevege seg. Vi gikk ut av rommet og fant at alt ute også beveget på seg. Det var på det punktet vi innså at vi var midt i et jordskjelv, litt surrealistisk. For å si det mildt.
Vi tak fatt på den lange reisen mot Cebu by, noe som innebefattet 1 time på båt og 6 timer på en skranglebuss. I Cebu fant vi ut at jordskjelvet hadde forårsaket mye skader. Det var glass overalt, og de fleste butikkene var stengt. Nesten 200 mennesker døde i jordskjelvet.
Vi ble sittende på flyplassen der i 5 timer mens vi ventet på flyet vårt til Vietnam. På den tiden opplevde vi over 7 nye jordskjelv. Folk løp rundt i terminalen i panikk, mens vi satt på en stol og ventet på at skjelvene skulle gi seg. Det var liksom ikke så mange steder å løpe ettersom vi var forbi sikkerhetskontrollen inne i selve terminalbygget.
På vei på båten

På vei på båten


På vår tid i Filippinene opplevde vi en naturkatastrofe, men vi unngikk mange flere! Uken før vi kom til Filippinene hadde det vært en tyfon som drepte hundrevis av mennesker, mens vi var på Malapascua var det en annen dødelig tyfon som traff andre deler av landet. Det som var enda verre var det som skjedde kun 3 uker etter vi hadde forlatt landet. Da traff tyfonen Haian Filippinene og tok over 10 000 menneskeliv. Pussig nok så er det ingen klimaskeptikere i Filippinene. Det er de som lider av det ekstremværet som global oppvarming har medført, og det er de som kjemper hardest for at drivhusgassene må stoppes. Klimarepresentanten til Filippinene var ironisk nok på et møte om global oppvarming den uken tyfonen traff. Han mistet både venner og familie og holdt en tårevåt tale for klimatologene, men til liten nytte, ingen forandringrer ble gjort. Global oppvarming er noe som påvirker oss alle, og ingen burde stå på sidelinjen i denne debatten. Skeptikere og fornektere har tapt, forskningen har vunnet.

 Posted by at 9:50 am