jul 132013
 

Cusco

Vi var på vei mot Incaenes hovedstad Cusco. Det var ikke mye søvn å få på den 15 timer lange bussturen. Bussen snirklet seg sakte opp bratte, svingete fjellveier, helt opp til 4500 meter og ned igjen til 3000 meters høyde. Jeg la meg til å sove (uten å sovne) klokken 01.00, og klokken 06.40 satte de brilliante bussfolka på den mest irriterende lambada musikken som tenkes kan. Enda mer irriterende var det at en hjernedød (røykt for mye hasj?) rastamann i baksetet begynte og synge med sangene som de spilte over høytaleren.

Cusco

Cusco

Et hvert håp om søvn var for lengst knust. Jeg trodde kanskje at bussfolka vekket oss fordi frokosten var klar, men den kom ikke. Jeg er ikke imponert. Det beste med bussturen var at vi satt i andre etasje av bussen helt fremme med et stort panorama vindu med utsikt over hele landskapet. Siden det har vi satset på å få den plassen på alle bussene vi tar, faktisk så sitter jeg nå og skriver denne bloggen på en buss med panorama utsikt over Atacama ørkenen i Chile. Vi stoppet langs veien ved et lite skur hvor noen lokale fjellperuvianere lagde lokal frokost. Meg og Torunn valgte å heller sulte enn å spise stekt grisefett servert med innvoller. Vi hadde en kopp te til frokost (de hadde selvfølgelig ikke kaffe) mens vi så på alle marsvinene som løp hylende over kjøkkengulvet for å få tak i en salatbit på andre siden av rommet. Vi kom til Cuzco klokken 1 på formiddagen og dro rett til hostellet hvor vi ble liggende og sove resten av dagen. Det er ikke alltid den filosofien om å «spare» en dag ved å ta nattbuss fungerer. Hostellet vårt var fantastisk. Det lå på fjellsiden i San Blas, med utsikt over hele gamlebyen fra et gigantisk panorama vindu i spiserommet. Det var flere dager hvor vi bare satt hele dagen i spisesalen og leste bøker mens vi tittet ut på utsikten.

Cusco på kvelden sett fra hostel

Cusco på kvelden sett fra hostel

Det var en nydelig utsikt, som rett og slett aldri blir gammel. Cusco var akkurat like infisert av gringos som det jeg hadde forventet. Vi møtte ikke en eneste annen backpacker som ikke enten hadde vært, eller skulle til Cuzco. Ihvertfall så hadde vi ingen illusjoner om noe annet før vi kom dertil. En av dagene vi var der ble vi med på en såkalt «gratis» byvandring. Det var ca 30 andre turister som hadde tenkt samme tanken, så det ble litt sånn køvandring bak en guide som spilte reggae musikk fra en portabel høytaler slik at ingen av flokken skulle falle fra. Det var en smule flaut å i det hele tatt være i den flokken. Det var ikke den mest imponerende byvandringen; han tok oss fra den ene butikken til den neste, hvorav han skamfullt promoterte hvor fantastiske produkter de solgte. Vi var innom en sjappe som solgte pyntelamaer laget i sølv, en butikk som solgte forskjellige lama/alpacca/Vicuna klær, 3 restauranter som ga oss smaksprøver og forklarte hvor god og billig maten var, en sjokoladesjappe som gav oss smaksprøver, et spritmuseum og en tatoveringsjappe. Vi lærte ikke så veldig mye om byen akkurat, dog han hadde lagt inn et par stopp med litt informasjon om incaene. Og på slutten av turen var det semi-obligatorisk tips, hvor vi ble informert om at kun sedler (hvorav den minste er verdt ca 30 kroner) ble akseptert. Neste gang går vi nok på en byvandring som faktisk koster penger…istedenfor en reklametur som koster en formue i tips. Vi spiste mye alpakka biff, og selv en alpakka burger på et sted. Det var absolutt nydelig godt kjøtt, nesten like mørt som strutsebiffen vi hadde i Sør Afrika ifjor. Selv om de fleste restaurantene i byen opererer med turistpriser er det likevel mulig å finne en bra deal. Vi hadde et måltid som startet med et glass vin og en stor porsjon med kjøttsuppe, fortsatte med alpakka biff med tilbehør og deretter pannekake med honning og nypresset lime juice til dessert. Hele sjalabaisen kostet 35 kroner.

Deilig grilt marsvin

) Deilig grilt marsvin

Dagen etter fant vi oss et noenlunde billig sted for å ha det obligatoriske Peru-måltidet – Ovnsbakt marsvin ! Det tok en liten evighet før den delvis forkullede gnageren havnet på bordet vårt. De som har sagt at de minner om en rotte på tallerkenen har rett. Den ble servert med litt salat, og en rimelig dårlig brødbakst med noe ekle greier inni. Det var et litt lite marsvin til oss begge, men vi hadde bestilt noen andre peruvianske retter i tillegg. Jeg tok fatt på parteringsjobben, og Torunn og de ansatte der var veldig imponert over hvor grasiøst jeg delte opp dyret (hmmmm….. red.adm). Det var utmerket lite kjøtt på den, og det som jeg fikk spist var seigt, og ikke spesielt godt (Torunn er ikke enig, det var saftig og godt! red.adm). For å få litt mer smak så gikk jeg inn i buken til marsvinet og tok en god porsjon med den grønne chili-sausen som lå overalt (luringen… red.adm). Det var enda mer skuffende ettersom det ikke smakte noenting, ihvertfall ikke mye chilli. Det var da Torunn fant ut at det faktisk ikke var chillisaus, men halvfordøyd gress som hadde rent ut av tarmene. Etter det var apetitten min ikke fullt like kraftig. Damen som jobber der sa det skulle være chilisaus inni! Lureri! Eller det kan hende hun mente at det var den baksten som ble servert ved siden av marsvinet som faktisk hadde noe chiligreier inni. Det kostet over 100 kroner for marsvinretten, men det var ikke helt verdt det for meg. Det er noe man prøver, bare for å prøve det, men frister ikke til gjentagelse.

Macchu picchu- Salkantay trail !
Vi booket Machu Picchu tur gjennom hostellet. Vi var veldig glad for at vi ikke booket det på forhånd, ettersom prisene vi hadde sett på nettet var godt og vel dobbelt så mye som det vi betalte. Vi booket turen dagen før, uten at det var noe problem å få plass. Det er kun den såkalte tradisjonelle inca-trailen som må bookes månedsvis i forveien ettersom de kun tillater 500 mennesker per dag. Vi betalte kun 200$ for en tur som heter Salkantay trek. Med den turen så tar det 5 dager å nå ruinene. Det er en annen en som heter jungel trek, som inkluderer sykling, rafting og ziplining, men den er kun 3 dager. Vi måtte stå opp klokken 03.30 den første morgenen bare slik at en buss kunne kjøre oss 3 timer til starten av stien. Det var en busslast full med folk som ble delt inn i 2 grupper, heldigvis havnet vi i den minste gruppen på 13 folk.

Salkantay Pass

Salkantay Pass

Det var likevel mer enn de 8 som vi hadde blitt fortalt at gruppen skulle være, men løfter brytes fort i Peru. Den første dagen gikk vi oppover i rundt 7 timer før vi kom til den første leiren. Det var vriert terreng med grønne skoger ene øyeblikket, og snøkledde topper i det neste. Det eneste vi så av dyr var okser som gresset langs veien helt opp til leiren. Solen skinte hele dagen. Verden virker mye bedre når solen skinner. Vi ble positivt overrasket når vi fant ut at de faktisk solgte store ølflasker i kiosken ved leiren, kan ikke si nei til en liten fest på 3900 meter over havet etter en lang dag med trasking. Vi ble kjent med resten av gruppen vår, noen joviale, andre ikke fullt så mye. Det var 2 canadiske jenter, 1 spanjol, 4 britiske tenåringer på tur, et dansk og svensk medisinstudentpar og 2 ultra-joviale britter i midten av 20-årene. Vi var de eldste på turen, 5 år eldre enn den nest-eldste. Det gav meg litt sånn bestefar-følelse, ikke en følelse jeg liker noe spesielt. Vi klarte ihvertfall kommunisere med ungdommen helt på deres nivå, synes jeg ihvertfall. Vi hadde mest kontakt med de to brittene Joe og Rob, og med det dansk-svenske paret Peter og Hedvig. Tenåringene var litt sjenerte og sa ikke så mye, noe som Joe og Rob jobbet utrettelig med å fikse på. Mye av innsatsen ble støttet ved alkoholinntak. Den andre gruppen var mye større enn vår gruppe; ca 19 folk. De kom alltid lenge etter oss til leirene. Vi følte oss uendelig glade for å være i vår gruppe ettersom guiden vår var ganske så laidback, nesten litt for laidback. Den andre gruppen drev hele tiden med «teambuilding» akkurat som om de skulle være med i OL eller noe.

Stig og gjengen på taket

Stig og gjengen på taket

Det var hele tiden masse gruppeklemmer, slagord og klapping fra den siden av leiren, rimelig LAME… Den andre dagen var vi fortalt kom til å bli den tøffeste dagen av dem alle. Vi måtte gå fra 3900 meter til 4600 meters høyde tidlig på morgenen. Det var en bra tur med masse fin natur og høye fjell med snø. Vi gikk forbi en gigantisk dal som så litt malplassert ut. Guiden fortalte oss at det pleide å være en isbre der, men ikke nå lenger grunnet global oppvarming. Det var veldig mye stigning, noe som var ganske tøft med tanke på at vi var på over 4000 meter. Vi slo uansett «team Awesome» til toppen med god margin. Langs veien så vi masse små nysgjerrige pelsdyr. De var veldig søte, en nær slektning av den domestikerte chinchillaen. Det var også mange villhester som gresset på tundraen på 4300 meters høyde. Etter vi hadde nådd toppen så var det 5 timer med nedoverbakke, noe som tok oss helt ned til en såkalt «tåkeskog». Etter 9 timer med trasking var vi ganske trøtte og slappe når vi endelig kom frem til leiren vår. Det var en ganske så idyllisk liten gressplen på toppen av en grønn dal. Solen gikk ned i en farge eksplosjon mens store flokker med grønne papegøyer svermet over teltene våre. Vi hadde oss nok en velfortjent gigant-øl ettersom denne teltplassen heldigvis også hadde en liten pub. Vi ble bedre kjent med gruppen vår, og fant ut at vi var i en veldig jovial flokk, spesielt brittene. Grytidlig neste morgen ble vi vekket av en Peruer som åpnet teltet vårt og serverte oss Coca-te på sengen. Etter vi hadde pakket sammen snippesken så ventet nok en deilig Peru frokost på oss. Den bestod stort sett av pannekake, brød, syltetøy, kaffe, te og noen ganger også en ekkel kake. Dag nummer 3 var ikke så altfor slitsom. Den begynte med at vi gikk forbi «Team Awesome» mens de var midt i en gruppeklem og motivasjonstale. Gruppen vår gikk ikke samlet, alle gikk i sitt eget tempo, noe som egentlig er det greieste. Vi gikk langs en grusvei som var full av jordras og gjørmeras. Fjellene i dette området består nesten utelukkende av jord og grus, det er ikke så mye fjell egentlig. Konsekvensen av det er at hver gang det regner litt så kollapser jordsmonnet og raser ned i elven i bunnen av dalen.

Salkantay gjengen samlet

Salkantay gjengen samlet

Jeg gikk med Britten Joe, og dansken Peter. Tiden gikk veldig fort ettersom vi havnet inn i mange interessante diskusjoner. Vi diskuterte religion, noe som alltid er morsomt, spesielt med tanke på at dansken hadde noen kvasi-religiøse naive syn på ting, mens meg og Joe er ateister. Jeg har lest bibelen, mens dansken ikke har lest den, og ikke vet hvor mye vås den inneholder. Etter hvert virket det som han var litt usikker på hva han egentlig trodde på. Etter noen timers gange kom vi til bunnen av dalen hvor vi fant massevis av fruktrær med bananer, pasjonsfrukt, appelsiner og andre delikatesser. Etter vi hadde blitt servert en anstendig Peru lunsj så ble vi kjørt i en jeep til camping stedet. Meg, Joe og Rob insiterte på å sitte på taket under den 1 time lange kjøreturen gjennom jungelen. Det var en ganske uforglemmelig opplevelse. Vi hadde en konkurranse om hvem som kunne klare å plukke frukt fra en av de mange ville fruktrørne vi passerte. Det var bananer, avokadoer, appelsiner og kaffebønner. Det var mange ganger vi holdt på å falle av jeepen når vi strekte oss etter frukten, men det var bare moro uansett. Campen vår var i en liten landsby som lå skjermet mellom andesfjellene. Der var vi innom noen varme kilder som lå rett ved den skitne elven. Det var ganske så digg etter mange dagers fjellvandring, og mange dager med svetting. Det var mange turister der, nesten utelukkende folk fra Salkantay og folk fra den alternative Jungel-eventyr Inca ruten. Vi så en gruppe med gringoer som kom ned en sti fra jungelturen, og deretter rett til bassengene. Joe var veldig kjapp til å forlate gruppen vår og hoppe rett over til det andre bassenget hvor jentene fra jungelturen var. En av jentene var høy, blond og med enorme silikonpupper. Hun hadde knapt fått beina i bassenget før Joe peilet seg inn på henne og slo på sjarmen. Det var ikke mange minuttene før Rob også var på plass og prøvde seg på venninnen hennes. De fikk ordna seg et møte på den lokale diskoen senere på kvelden, men både Rob og Joe var så fulle at de sovna på sofaen i diskoteket. Meg og Torunn hadde noen øl rundt bålet ved campingstedet vårt, og deretter gikk vi til sengs trøtte etter en lang dag. Vi var tross alt de eldste i gruppen, noe som er litt deprimerende å tenke på. Dagen etter gikk vi først 3 timer i en dal som tok oss til et vannkraftverk. Når vi kom frem til sjekkposten der fant vi Joe sovende på en plen, og guiden vår, Jorge, sovende på en benk. Begge to var fyllesyke etter festen på diskoteket, og begge to hadde haiket seg til sjekkposten. Vi hadde for lengst funnet ut at Jorge var en lystløgner. Han påsto at han aldri drakk noe annet enn vann og melk, selv om vi så ham med både øl og sprit kvelden før. Han påsto også at han hadde gått til sengs tidlig kvelden før, selv om de andre i gruppen vår sa at han fremdeles var på diskoen når de dro klokken 4 på morgenen.

Joe i bakrus og Rob i posisjon

Joe i bakrus og Rob i posisjon

Den tredje løgnen hans var at han hadde gått en snarvei…selv om vi faktisk hadde sett han snike seg unna gruppen vår og inn i en bil helt i begynnelsen av turen. Han var ihvertfall ingenting som guiden til «team Awesome» som hele tiden gikk med samlet gruppe, skrek motiverende slagord, og dro igang allsang i tide og utide. Vi var definitivt mer lignende en «team shabby» eller «team dubious». Etter vannkraftverket gikk vi langs togskinnene til vi kom til Aguas Calientes, som er den siste byen før Macchu Picchu.

På tur til Agua Calientes

På tur til Agua Calientes

Det er en svindyr by hvor så godt som alle de lokale lever på turistene. Prisene der for både mat og husly er godt og vel dobbelt så mye som resten av Peru. Morgenen etter var den dagen som vi endelig skulle gå til Macchu Picchu, incaenes hellige by. Vi sto opp klokken 4 for å møte resten av gruppen klokken 4.20. Ettersom ingen av dem var der så bestemte vi oss å bare begynne å gå selv. Vi visste tross alt veien, og trengte ingen guide. Klokken 4.45 kom vi til begynnelsen av fjellet som vi måtte bestige. Der var det ca 300 andre mennesker som ventet på at vaktene skulle åpne porten til stien. Det var et ganske idiotisk opplegg hvor porten ikke åpner før klokken 5, og den første bussen går klokken 5.15 fra Aguas Calientes. De har lagt det opp slik at de late turistene som tar den svindyre bussen til toppen av fjellet skal komme før de som faktisk svetter og sliter for å komme seg til toppen, de som virkelig har fortjent å komme først til ruinene. Meg og Torunn stilte oss foran de 300 andre folka som var der ettersom det ikke var noe køsystem der. Vi var de første som kom på stien når vaktene åpnet porten. Vi var uendelig glad for å slippe å gå i kø opp fjellveien, slik som alle de bak oss måtte. Det var fremdeles bekmørkt ute, men vi hadde hodelykter.

Eneste overlevende bilde av  oss ved ruinen..

Eneste overlevende bilde av oss ved ruinen..

Vi gikk lynraskt opp stien og kom til inngangen innen 35 minutter, selv om de hadde sagt det skulle ta en time. Takket være vårt høye tempo kom vi faktisk der 5 minutter før den første turistbussen, og 10 minutter før noen av de andre som hadde gått opp. Vi måtte vente ved inngangen i 20 minutter før de åpnet Macchu Picchu. Innen den tid hadde det samlet seg ca 500 mennesker bak oss i køen. Når de endelig åpnet så spurtet vi opp til toppen av ruinene. Den 14.april 2013 så hadde meg og Torunn hele Macchu Picchu for oss selv i 5 minutter, noe som jeg aldri hadde trodd at vi skulle klare !

MAcchu picchu sett fra Wayna Picchu

Macchu picchu sett fra Wayna Picchu

Ruinene levde opp til alle forventningene, bilder kan ikke beskrive hvor stilige ruinene er når man faktisk sitter på en inca-trapp og skuer utover hele spektakkelet. Vi har sett mange ruiner på reisen, men ingen er like velholdte og majestetiske som Macchu Picchu. Etter hvert så dukket resten av gruppen vår opp og vi fikk en veldig kjapp guidet tur med Jorge, som virket som han var ganske glad for å bli kvitt oss når han var ferdig. Rob og Joe hadde en gram kokain hver som de hadde bestemt seg for å ta for å feire at de hadde kommet til ruinene. De virket ganske nøkterne når vi snakket med dem, så jeg tror de hadde valgt å spare den moroa til senere på kvelden.

Machu Picchu!

Macchu Picchu!

Meg og Torunn tilbragte 8 timer der, så vi fikk sett den legendariske incabyen fra alle vinkler tenkelig. Først var vi opp til «the sun gate», deretter var vi på toppen av Wayna Picchu, som er det store fjellet som ligger rett nord for ruinene. Det var faktiske en god del jobb å klatre opp der, men det var så verdt det for den fantastiske utsikten vi fikk fra toppen. Heldigvis klarte vi å komme oss forbi alle gruppene med eldre folk som gikk supersakte i kø opp langs stien. Den beste lunsjen noensinne var når vi satt på det absolutt høyeste stedet på fjellet og kunne nyte utstiket over den sagnomsuste incabyen mens føttene mine danglet utenfor kanten. På toppen av Waynu Picchu var det enda flere ruiner, og mange stepper med gress hvor de kunne gro diverse grønnsaker. Hvordan de orket å bære steinene helt opp der er ganske uforståelige Incaene var ihvertfall ikke et lat folkeslag. Når vi kom ned igjen til Macchu Picchu var vi rimelig utslitte, så vi sov på plenen sammen med lamaene i en liten time, før vi begynte på turen tilbake til Aguas Calientes. Vi var totalt kake innen vi kom tilbake, dette hadde definitivt vært den tøffeste dagen på hele turen.

Søt liten Inca-Lama

Søt liten Inca-Lama

Vi hadde oss noen øl og et overpriset måltid før vi gikk på turist-toget tilbake til Cusco. De lokale tar et annet tog som går en halvtime tidligere og koster 1/5 del av prisen. Vi traff Joe, Rob og de britiske tenåringene på toget, og på bussen som vi måtte ta etter toget. De var i full gang med å drikke store mengder rom, og hadde begynt med masse joviale drikkeviser og høylytte diskusjoner som resten av bussen ikke satte pris på. Det absoultte lavmålet kom når de måtte pisse og bestemte seg for å stikke kuken ut vinduet og pisse ut. Ikke en bra dag å kjøre i det andre kjørefeltet.

2 typiske Peru ting i ett bilde!

2 typiske Peru ting i et bilde!

Torunn følte seg ganske dårlig når vi kom til Cusco, så vi bestemte oss for å droppe festen med resten av gjengen. Dagen etter orket vi knapt å gå ut av hostellet. Det ble en ren hviledag, totalt blottet for sightseeing i Cusco. På kvelden hoppet vi på en nattbus til Arequipa, en by som ligger 10 timer sør for Cusco.

 Posted by at 10:41 pm
jun 252013
 

Huacachina var noe helt spesielt. Det var akkurat som et sted rett ut av et Donald Duck eventyr; en ørkenoase med palmetrær som er omringet av sand-dyner på alle kanter. Det er noen få hus der, en og annen restaurant og noen hosteller. De første vi traff var våre canadiske og finske venner fra Lima. De tok oss med til et ganske så fint (og dyrt) hostell med svømmebasseng. Innen 10 minutter hadde vi allerede bestemt oss for å bli der en ekstra natt. Prisene på både mat og bolig var godt og vel dobbelt så mye som andre steder vi hadde vært i Peru.

Stig klar til sandboarding

Stig klar til sandboarding

Vi kom der kun for å prøve «sandboarding» som er akkurat som snowboarding, bare på sand. Det var rimelig bra trening å klatre opp på sand-dynene rundt oasen. For hvert skritt man går så synker bena like langt tilbake. Vi kom opp på sand-dynen, så på solnedgangen og surfet på sanden tilbake ned. Det var stupbratt ned, men likevel gikk det ikke så veldig fort. Hadde det vært snø, så hadde jeg nok vært død (mitt første rim på lenge, jeg burde gjøre mer av det!).
Formiddagen dagen etter lå vi kun ved bassenget og drakk deilige Peru øl, men på ettermiddagen dro vi opp i sandynene med en «dunebuggy»- en spesiallbygget bil for kjøring på sand.
Det var akkurat som en berg og dalbane; opp og ned i full guffe mellom sandynene. Sjåføren vår var rimelig sprø, nok til at vi fryktet for livet ved diverse anledninger. Han kunne finne på å kjøre full speed rett opp en 200 meter høy, og superbratt sandyne, bare for å styrte ned 80 grader helning på andre siden.

Torunn klar for action!

Torunn klar for action!

Masse turister som sandboarder

Masse turister som sandboarder

Det ga litt magesug. Det var ekstra skummelt med tanke på at sikkerhetsbeltene ikke virket.
Det var umåtelig moro, beviselig ved gledeshylene til alle passasjerene i bilen. Bilen stoppet på 3 forskjellige steder hvor vi fikk anledningen til å boltre oss i sanden med sandbrettene som vi hadde med oss. Det begynte med små bakker, men ble etterhvert til bakker som var flere hundre meter rett ned. Det var faktisk litt skummelt. Jeg klarte meg relativt greit, men fikk noe skikkelige tryninger, som regel rett etter at jeg nådde max hastighet. Det er ganske mye deiligere å falle på snø, man blir liksom ikke like full av blåmerker og skrubbsår av det. I den nest siste bakken ble vi advart om at vi helst burde ligge nede på brettet istedenfor å stå, eller om vi sto så måtte vi kjøre sikk-sakk. Guiden sa at hvis vi ikke gjorde det så var det lett å dø. Det hørtes ut som en utfordring for meg. Bakken var sinnsykt lang og bratt. Jeg sto rett ned i utforposisjon, og det gikk relativt kjapt. Midt i bakken tryna jeg selvsagt, men guiden var bare full av bullshit for jeg lever enda!

Norwegian sandboarding team!

Norwegian sandboarding team!

I den siste bakken prøvde jeg å ligge på brettet. Det var faktisk enda skumlere ettersom det gikk absurd kjapt uten noen måte å bremse opp på. Torunn holdt munnen åpen når hun kjørte ned, noe som hun fort fant ut at var en dårlig ide. Sand i munnen og halsen er ikke så deilig.

Ironisk nok kommer vi fra Norge og har aldri prøvd snowboarding, men sandboarding er noe vi virkelig kan!
Vi dro videre til Nazca i søken etter visdom og kultur. Hva kan vi, 2 enkle reisende veterinærer lære av Nazca folkets uendelige visdom? Ikke så veldig mye skulle det vise seg.
Nazcaene laget 300 geometriske strukturer, 70 figurer, og over 800 linjer i sanden for godt og vel 2000 år siden. De mest populære er en svær ape med en krøllete hale, en edderkopp, og en figur som ligner på en astronaut.

Spaceman i Nazca

Spaceman i Nazca

Ingen vet hva som var poenget med å lage dem, selv om de har drevet og forsket på det siden de ble funnet av et fly i 1939.
En tysk matematiker som het Maria Reiche er omtrent like populær som selve Nazca linjene i Nazca by.

Kolibrien

Kolibrien

Det er bilder og tegninger av henne overalt. Hun dedikerte hele livet sitt til å prøve å løse gåten om hva som var poenget med å bygge linjene. Hun hadde diverse teorier om at det var en slags kalender, en representasjon av stjernebilder gjennom geografiske linjer, eller bilder laget til gudene. Noen tror det var en hilsen til romvesener. Etter 50 år med tusling rundt i ørkenen uten solkrem så var det nok ingen som var spesielt overrasket når Maria døde av hudkreft for 13 år siden.
Vi hadde nok en fantastisk couchsurfing opplevelse ettersom vi faktisk bodde hos Edgardo, en astronom som er spesialist på Nazca linjene. Han inviterte oss på en av forelesningene hans i byens planetarium. Det var interessant og gratis (for oss). Det eneste som var skuff var at det var litt skyer, så vi fikk ikke sett Mars (eller hvilken planet det nå var meningen vi skulle få se gjennom teleskopet).
Edgardo hadde gitt oss et veldig fint soverom i det store huset hans. Vi gikk sammen med 2 andre couchsurfere, fra Peru og Polen, og leide en taxi til å kjøre oss rundt i området. Det er mye mer å se i Nazca enn bare linjene. Vi dro ut til et sted i ørkenen hvor det har blitt funnet flere ruiner, skjeletter og mummier. For noen år siden lå alt bare strødd rundt om i ørkenen etter at gravplyndrere hadde stukket av med

Utrolig velholdt mummi

Utrolig velholdt mummi

verdisakene og kastet fra seg skjelettene. Alt ble systematisert og laget til en liten utstilling i ettertid. Vi kom der til en bygning som var på størrelse med en gjennomsnittlig utedo. «museum» sto det på skiltet. Det var 2 glassmontere der med noen velbevarte mummier. Det var en dame med langt hår og utrolig mye detaljer. Man kunne se øynene, huden rundt ansiktet, og huden over bena. Litt innskrunket, men det blir gjerne slik etter noen tusen år i ørkenen. Hun hadde til og med på seg en fin fin kjole, kledd i finstasen for dødsriket. I den andre monteren var det en liten jente som var like bra bevart.
I ørkenen rundt var det en sti som gikk blandt mange ruiner av hus fra en landsby som engang befant seg der. I hvert hus var det 2 mummier side om side. Alle med langt mørkt hår, synlige ansiktstrukturer og fine klær. Det var litt stiligere enn et gjennomsnittlsig skjelett. Halvveis gjennom runden mellom ruinene så jeg et kult ørkentre som jeg ville ta bilde av, så jeg gikk et lite stykke utenfor stien. Jeg gikk bort til treet og la merke til at det knaset under føttene mine, ikke typisk sandlyd akkurat.

Skjelett av NAzca person

Skjelett av NAzca person

Jeg sto oppå en brystkasse! Det var bein overalt i sanden, 2000 år gamle menneskebein. Det var litt surrealistisk å kunne studere beina så nærme ettersom det ellers er noe man bare ser i godt beskyttede glassmontere på museum. Noen hadde til og med prøvd å bygge en person i sanden ut av de forskjellige beina, akkurat som et puslespill. De hadde bommet litt, men hadde kanskje ikke noe bakgrunn i anatomi. For oss var det ganske kult ettersom vi faktisk har studert komparativ anatomi, og har en viss interesse for slike ting. Det var veldig lett å spille ut Shakespeares «to be,or not to be» sketsj.

Tilfeldige 2000 år gamle bein som vi fant i sanden

Tilfeldige 2000 år gamle bein som vi fant i sanden

Vi var også innom et sted hvor oldtidsmenneskene hadde bygget noen helt spesielle brønner, og en serie med vannkanaler eller «aqueducts» som det heter. Istedenfor å bare være et hull i bakken så var disse brønnene bygget med sirkulære gangveier helt ned til bunnen hvor vannet er. Det fungerer veldig bra selv idag, 2000 år etter de ble bygget. Vannet rant gjennom brønnen i kanalen, og smakte helt fortreffelig.

En ryggvirvel som vi fant i sanden!

En ryggvirvel som vi fant i sanden!

Vi var innom noen andre ruiner også, bare fordi det var på samme biletten som vi allerede hadde betalt for. På et sted fikk vi sett noen nazca linjer etter at vi klatret opp på et fjell.

Torunn spankulerer i ruinene

Torunn spankulerer i ruinene

Nazca linjene som forestiller en heklemaskin er kanskje ikke de mest kjente akkurat. De minnet meg litt om den gangen min mor kjøpte en heklemaskin til meg til jul når jeg var 12. Synes å huske at det var en ganske så bedrøvelig julaften ja.
Alle linjene i Nazca er laget på en ganske enkel måte; de snudde bare steinene i ørkenen slik at den lyse siden kom opp. Mesteparten av linjene var blitt relativt lite synlige etter 2000 år, men Maria Reiche og gjengene hennes drev og fikset opp på det i de 50 årene de holdt på der.

Stig holder Torunn i en stor brønn

Stig holder Torunn i en stor brønn

De som hadde delt taxi med oss hoppet av ved flyplassen for å prøve å finne en billig bilett med et småfly for å se Nazca linjene. Vi bestemte oss for å droppe det ettersom det var blitt mye dyrere enn det vi forventet. For 2 år siden kostet det under 50$, nå kostet det 100$. De Peruvianske myndighetene vet å utnytte turister til det ytterste. Det mest latterlige eksempelet på det var sand-dynene i Huacachina; vi måtte betale en SKATT for å få lov til å gå opp i sanden. Det er noe som de kan gjøre fordi de vet at turistene har lyst til å se ørkenen, men det er utrolig idiotisk.
Vi tok en buss fra Nazca for å dra til et tårn som er satt opp for folk som ikke vil opp i et fly. Det er et lite tårn hvor man kan se en del linjer i sanden. Det var ikke veldig imponerende, men vi hadde ikke så mye annet å gjøre den ettermiddagen uansett. Vi var også oppå et lite fjell i nærheten av tårnet. Der så vi solenedgangen gå ned over de eviglange Nazca-linjene.
På kvelden tok vi en buss mot fjellene i innlandet. Vi var på vei mot Incaenes hovedstad Cusco.

 Posted by at 2:16 am

Del 27 – Lima- en av verdens største byer

 Peru, Sør Amerika  Kommentarer er skrudd av for Del 27 – Lima- en av verdens største byer
jun 202013
 

Vi ankom Lima klokken 4.30 på morgenen, trøtte som bare pokker. Tullingene som jobbet på bussen hadde vekket oss 40 minutter tidligere for å informere oss om at vi var kommet til Lima. Vi pakket sammen sakene, satte opp setene og gjorde oss klare til å gå av, men da vi spurte om vi var i Lima sentrum så ble vi informert om at det var vi ikke. Vi var i en eller annen slum i utkanten av byen. Takk skal dere faen meg ha! Vekke oss midt på natten for ingenting..

Torunn i Lima

Torunn i Lima

Vi kom på hostellet klokken fem på morgenen, og ble sittende i sofaen i fellesområdet å se på filmer i 5 timer før vi kunne sjekke inn på sovesalen.
Lima er den femte største byen på hele det amerikanske kontinentet med sine 9 millioner innbyggere. Det er en gigantisk by, dobbelt så mange folk som hele Norge. Vi hadde ingen spesiell målsetning med å dra der,

Masse paraglidere i Lima

Masse paraglidere i Lima

bare tenkte vi måtte nesten stikke innom når vi først var på vei sørover. Storbyer er liksom ikke det vi gleder oss mest til når vi er ute og reiser, vi er litt mer jungel, skog og fjellmennesker. I Lima bosatte vi oss i den fineste delen av byen som heter Miraflores. Det er stort sett her alle expatene, og de aller fleste turistene bosetter seg. Alt er veldig ulikt resten av Sør-Amerika og resten av Lima. Alt er rent og moderne, ingen søppel, ingen leirehus og massevis av gringoer overalt.
Ulempen er at alt er mye dyrere der også. Vi var innom noen kjøpesentre som solgte merkeklær til tilnærmet norske priser.

Masse paraglidere i Lima

Masse paraglidere i Lima

Miraflores ligger rett ved sjøen, og det er veldig fint å gå langs promenaden mens man nyter utsikten fra toppen av klippen ned til stranden hvor hundrevis av surfere boltrer seg i bølgene. Langs mye av klippetoppen er det parker hvor ungdommer ligger på gresset og kliner, mens gamlingene sitter og mater gribbene, eller duene. Jeg har aldri sett så mange paraglidere samlet på så liten plass før. Det var minst 20-30 skjermer i luften på samme tid, og alle var kun meter fra hverandre. Egentlig helt utrolig at ingen krasjet…men jeg kan nok tenke meg at det skjer fra tid til annen. En 10 minutters flytur over promenaden er ikke noe jeg gidder å bruke 400 kroner på ihvertfall, ikke med tanke på hvor mye annet moro man kan få for den prisen i Peru.
Vi var innom et sushi sted for å unne oss litt luksus. Det viste seg at Peruviansk sushi er noe veldig annet enn japansk sushi, og ikke på en bra måte. De hadde puttet kremost inni makiene, og risen smakte fryktelig søtt. Første gang jeg har hatt et sushi måltid og vært misfornøyd.
Det var en veldig jovial stemning på hostellet og vi ble kjent med en hel gjeng med folk fra Amerika, England, Tyskland, Canada, Finland og Østerrike. Bare for å få unnagjort litt kultur mens vi var i Lima så var vi innom en svær ruin som ligger midt i Miraflores-distriktet. Den var bygget av Lima kulturen lenge før Incaene kom på scenen. Der hadde de hatt en fin liten by hvor de dyrket chili og bananer, fisket og ofret jomfruer, som seg hør og bør.
Det var umåtelig varmt å vandre rundt i de skyggefrie ruinene midt på dagen. Jeg følte litt for de stakkars Limaerne.SAMSUNG CAMERA PICTURES
Vi hadde også en tur til selve sentrum av byen ettersom det er en del kultur å få med seg der også. Plaza de armas i Lima er verdt å få med seg. Det er en stor plass med en relativt imponerende fontene. Fontenen er det eldste bygget i hele lima med sine 350 år, resten av byggene faller ned relativt ofte grunnet jordskjelv.

Torunn i Lima

Torunn i Lima

Rundt plazaen finner man alle de byggene som Limaerne er mest stolte av; presidentpalasset, en middels stor katedral og erkebiskopens bolig. Katedralen ble bygget på midten av 1500-tallet, men har ramlet ned rimelig mange ganger siden den gangen. Selv ikke guds hus får være i fred når Han raser byen med en bølge av jordskjelv. Det er tonnevis av museer i sentrum, men vi var ikke helt i museumshumør den dagen, og de var i tillegg litt overpriset. Vi fikk en guidet tur i et kloster som heter «San Fransisco Monestary», men det var mest for å se på skjelettene i katakomben. Før vi kom så langt fikk vi en omvisning av interiøret, og av alle de religiøse kunstverkene som de hadde. Jeg er egentlig mettet for resten av livet når det kommer til religiøse kunstverk. De ser alle like ut, uansett hvilket århundre de ble laget. Alltid noen engler, og Jesus, og kanskje en og annen flygende baby. Ikke så lett å ta det seriøst. Om jeg aldri mer ser en blødende Jesus på korset, så er det ikke en dag for tidlig. Det er minst 3 slike i hver eneste kirke i Sør Amerika.
Det eneste som var litt moro å se var maleriet av Jesus og disiplene når de hadde det siste måltidet. På bordet serverte de ceviche og stekt marsvin. Typisk Peruisk mat, men ikke så sannsynlig at de hadde det i midtøsten for 2000 år siden. I tillegg var djevlene portrettert med conquisador hjelmer, noe som er litt ironisk siden det faktisk var conquisadorene som innførte katolismen til Sør- Amerika. Katakombene var det mest interessante ettersom det var sånn ca 15 000 skjeletter der. Det var bare 2 av skjelettene som var inntakte, resten var sortert etter ben; alle femurene i et kammer, alle humerusene i et annet osv. I en brønn hadde de lagt ca 100 menneskeskaller i et mønster. På 1800-tallet var det kun de rikeste som fikk æren av å bli begravet i katakomben. De betalte i dyre dommer for å bli lagt i hellig grunn. Kanskje de ikke hadde gjort det hvis de hadde visst at bena deres kom til å bli en turistattraksjon.

Folk i fontene-gangen

Folk i fontene-gangen

Vi begynte å bli rimelig trøtte av kultur, så når det begynte å bli mørkt så trasket vi fra sentrum ut mot en litt annerledes attraksjon; en fontenepark. Der var det minst 20 forskjellige gigantfontener, noen med lys og musikk, andre med kompliserte vannstrålemekanikker. En fontene var laget for å gå gjennom, men en annen sprutet vann opp fra bakken på tilfeldige steder hvor hundrevis av unger løp rundt.
Dagen etter var vi innom et marked hvor det var tusenvis av boder hvor de solgte alt mulig; T-skjorter, sko, jakker, DVD-er, tv-er, kameraer og mye mer til spottpris. Vi kjøpte 2 North Face-jakker som var identiske til dem vi så på kjøpesenteret, bare til 1/6 av prisen. De så både ekte og ubrukte ut.
Etter 3 dager i Lima var vi ganske så fornøyde, og hoppet på første buss til Huacachina; en ørkenoase sør for Lima.
Vi fikk sett en ny side av Peru på bussturen; tørt ørkenterreng og sandyner. Hittil hadde vi bare sett grønne daler og skoger i Nord-Peru.

 Posted by at 11:10 am
jun 162013
 

sivbåter og ruiner i Huanchaco

Vi kom trøtte og slitne til Huanchaco, som er en liten kyst-landsby rett utenfor Trujillo. De er best kjent for «surfebåtene» sine. Det er noen båter som er laget av en spesiell type siv, og som de lokale fiskerne bruker.
De har brukt samme type båter i 2000 år, og alle er veldig stolte over å ha klart å opprettholde den tradisjonen.

Turist får tur i Siv-båt

Turist får tur i Siv-båt

Nå til dags er det nesten ingen som bruker de båtene til å fiske med lenger. De er mest en gimmick for turister. Man kan betale 10 kroner for å få lov til å bli med båten ut på bølgene i 10 minutter. Båtførerne styrer dem ut i bølgene og surfer et lite stykke. Det virket som en litt lobo-turist-ting, så vi gadd ikke gjøre det. Men jeg fikk leid meg et surfebrett for å jobbe på ferdighetene mine. Det viste seg at de tidligere nevnte ferdighetene var ikke-eksisterende. Huanchaco var et spesielt frustrerende sted å surfe på ettersom det var knull umulig å komme seg ut.

Stig surfer

Stig surfer

Jeg lå på brettet mitt og padlet som en helt, men for hver meter jeg kom fremover ble jeg kastet 2 meter tilbake. Det var ikke noe moro, og jeg bestemte meg for at jeg virkelig ikke liker surfing. Torunn var den smarte av oss den dagen som bare lå og solte seg på stranden istedenfor å stresse livet av seg i det iskalde vannet.
Vi tok oss også tid til å gjøre litt ørkenvandring i områdene mellom Huanchaco og Trujillo. I disse områdene bygget «Moche»-folket en sivilisasjon fra 200-600 AD. Deretter kom «Chimu»-folket og tok over fra 600-1000 AD. Etter bare 1,5 uker i Peru hadde vi funnet ut at det var ganske mange flere bemerkelsesverdige folkeslag i Peru enn Incaene. De var bare de aller siste i en lang rekke før de griske spanjolene kom og utryddet alle sammen.

Moche vegg

Moche vegg

Vi vandret gjennom den stekende ørkensolen i søken etter en Moche ruin som heter Chan Chan. Det er en grusvei gjennom ørkenen som fører til Chan Chan, men vi var fast bestemt på å finne ruinene selv istedenfor å ta en turistbuss eller taxi. Gribbene sirklet over oss, og turistene som kjørte forbi i avkjølte minibusser så på oss som vi var helt skrullete. Det er et blikk jeg tar som en kompliment. Det var heldigvis ikke så altfor langt inn i ørkenen før vi fant de svære ruinene. Det var faktisk ruiner overalt ettersom hele ørkenområdet vi befant oss i en gang var en svær Moche-by.
Det var noen fine ruiner, men turen for å finne dem var minst like interessant som ruinene.
Som om ikke det var nok kultur, så dro vi til Trujillo dagen etter for å finne noen andre ruiner som visstnok skulle være imponerende; Huaca del sol y luna – sol og måne

Torunn leser på stranden

Torunn leser på stranden

templene. De var bygget av Chimu folket som kom etter Mochene. Chimuene var flinke å lage potter. Generelt sett så har jeg sett nok potter på mine reiser, ettersom hver eneste by i verden har et museum med gamle potteskår, men Chimu-pottene var faktisk ganske imponerende. Noen hadde seksuelle motiver, mens andre viste scener fra dagliglivet til Chimuene. Museet var litt idiotisk i og med at de hadde foto-forbud. Torunn filmet meg i 2 sekunder før en vakt kom løpende. Ingen hadde sagt at vi ikke kunne filme, men vakten truet oss med politi om vi ikke slettet filmen rett der og da. Idiotisk.
Utenfor månetempelet fikk vi truffet vår første peruvianske nakenhund.

Sprø Peru hund

Sprø Peru hund

Det er en spesiell hunderase som kun eksisterer i Peru, takk og pris!
Det er en av de styggeste hunder vi noensinne har sett, styggere enn selv kinesisk nakenhund og engelsk bull terrier. De er noen ganske kraftige hunder med en liten dusk med hvitt/grått hår på hodet. Mange av dem ligner på gremlinsen «stripe» fra Gremlins 1 (en referanse for oss som vokste opp på 90-tallet).
Jeg klappet monsteret, men de virker relativt usosiale. I Peru ble de tradisjonelt sett brukt som varmetepper. Peruvianske nakenhunder har veldig varm hud, ca 1 C varmere enn andre hunder. Det kan komme greit med på kalde ørken-netter.
Vi fikk en guidet tur i tempelet. Det var ganske mange stilige veggmalerier der. De fleste av dem var av guden til Chimuene som er et kattehodet med blekksprut-armer. Gudene vet hvordan de kom på den, men uansett mye mer underholdende enn kristendommens gud som bare er en gammel mann med hvit kjortel og langt skjegg.
Ulempen med denne guden er at han krevde menneskeoffer, så Chimuene ofret i vei, mest småjenter.
I en spesielt lang tørkeperiode ble det veldig mange ofre, men ikke noe bedre vær, så de bestemte seg for å ofre enda flere. Etter aldri så mange offer kom det endelig en regnbyge, og det var ikke noe snakk om at det var tilfeldig.
Det var ikke så veldig mye å se i Trujillo, men en helt grei by. Vi fikk sett en Downs syndrom marsj, noe som er ganske spesielt. Handikappede mennesker i Peru har absolutt null støtte fra myndighetene, og denne marsjen var av en veldedighetsorganisasjon som hjelper dem. Det var litt morsomt å se på ettersom downs syndrom ungene hadde kledd seg i artige kostymer og danset og pranset rundt i gatene.

Høyderus i Huaraz

Etter 4 dager var det på tide å komme seg videre, så vi tok en nattbuss tilbake til andesfjellene, denne gangen til et fjellkjede som heter Cordilleras. Vi kom til byen Huaraz klokken 5 på morgenen og holdt på å fryse av oss ballene når vi hoppet av bussen, det var iiiskaldt!

Torunn i Huaraz

Torunn i Huaraz

Huaraz liger på over 3000 meter, og er dermed kaldt både morgen, kveld og natt. Kun midt på dagen når solen steker er det varmt. Vi kom der midt i regnsesongen og fant fort ut av hva det betydde. Hver dag nøyaktig klokken 15.00 så begynte lyn og torden, og kraftige regnbyger.
Vi bosatte oss på et relativt billig og dårlig gjestehus hvor vi fikk et rom som var like kaldt som det var utenfor. Det var ingen ovn der, og eieren mente at vi ikke trengte det ettersom det ifølge ham var godt og varmt på rommet. Isolering av hus er et komplett fremmedord i Peru, og i Sør-Amerika generelt. Selv om det nesten var minusgrader ute var det likevel en 10 cm sprekk over vinduene, hvor både regn og kulde fikk fri tilgang til rommet vårt. Det var sikkert mange andre sprekker som vi ikke så. I tillegg er vinduene syltynne, og kalde som pokker. Vi lå med 3 lag med klær og 4 lag med tepper (gulvtepper i sengen av en eller annen grunn), men var likevel kalde. Jeg har hatt teltturer i Norge som har vært mer komfortable.

Dreamteam når nye høyder

Dreamteam når nye høyder

Huaraz var ikke den perfekte, rolige lille fjell-landsbyen som vi håpet på. Det var mye trafikk, fantastiske mange stygge murhus og kaldt nok til å få blodet til å fryse i venene. Det var heldigvis nesten ingen turister der ettersom vi var der i lavsesongen-regnsesongen. Selv om vi ikke var helt avklimatiserte så bestemte vi oss for å bestille en tur den påfølgende dagen. En tur til en isbre på 5000 meters høyde!

Fjellene i Cordilleras

Fjellene i Cordilleras

Jeg våknet grytidlig på morgenen og lå i et halvt minutt og stirret på frostrøyken som kom hver gang jeg ekshalerte.
Deretter hadde vi oss en varm kopp med Coca te, som ifølge ryktene skal være veldig bra for høydesyke. Bussen hentet oss i syv-tiden, og kjørte oss til en større buss som var full med andre turister. Fra Huaraz kjørte vi i 3 timer, fra 3000 meter til 4600 meter over havet. Vi gjorde et stopp i høyden for å se på en rar plante som kun finnes på dette ene fjellet i Peru i hele verden. Det er en slektning av ananasplanten, bare at det ikke vokser noen ananaser på den, og den er ca 10 meter høy. Stilig plante, sålangt som en plante kan være stilig.

Spesiell Ananas-slekting som kun finnes i Peru fjellene

Spesiell Ananas-slekting som kun finnes i Peru fjellene

På det samme fjellet fant vi også noe som jeg aldri har sett før; naturlig brusevann! Vi så en kokende innsjø i Dominica, men dette var vann som så ut som det kokte, men som faktisk var iskaldt. Det smakte ikke like godt som vann med kullsyre dog.
Når vi kom til 4600 meter så måtte vi gå i ca en time for å komme til isbreen som lå på 5000 meters høyde. Det var ikke noe bratt på stien, men jeg var likevel totalt utslitt etter 5 minutter. Jeg har aldri opplevd så tynn luft før, og begynte nesten å hyperventilere for å få nok oksygen til musklene. Selv om vi gikk sakte så ble jeg ganske svimmel. Jeg følte meg rett og slett beruset, litt brisen om du vil. Hadde litt lyst å legge meg ned å besvime, men presset hodet mitt til å holde seg bevisst, ville jo nødig misse isbreen.
Isbreen var ganske så fin, men litt skitten, full av smog fra storbyen Lima. Guiden vår fortalte oss at isen hadde trekt seg tilbake flere hundre meter bare på de siste 5 årene. Og det er enda noen idioter som påstår at global oppvarming ikke er sant. Vi har fått høre det samme på alle steder vi har vært hvor det pleide å være snø eller is.
På bussen på vei ned var jeg veldig glad for å endelig ha vært på 5000 meter, et kryss av bucket listen min. Ettersom jeg alltid er ute etter nye utfordringer så bestemte jeg meg allerde på bussturen tilbake at 5000 metter ikke er bra nok. Det var litt for lett. 6000 meter derimot, DET blir en utfordring verdig Stig. Cordilleras regionen i Peru er det stedet i verden med mest høye fjell, det er over 50 topper som er over 5700 meter over havet. I Nord Amerika er det 2. Det er dessverre ingen av dem som er over 6000 meter som er mulig å klatre for en person som ikke vet noenting om klatring. Det må bli et mål for senere.
Etter en natt i Huaraz hadde vi bestemt oss for å dra videre til en litt mindre by som heter Caraz. Håpet var at det skulle være vår ideelle versjon av en peruviansk fjell-landsby. Caraz var bedre enn Huaraz, men fremdeles ikke det vi letet etter. Ingen små kjøkken med masse marvin løpende rundt, ingen gater uten biler. På en liten spasertur opp i fjellene rundt byen så lignet det litt mer på vår peruvianske landsby; griser, ender, hunder, katter og esler løp rundt overalt, husene var laget av leire, og folka der lagde bål for å koke opp vann til en dusj.
Vi var innom noen halveis utgravde ruiner som var relativt lite imponerende, men ihvertfall så var vi de eneste turistene i området.

Stig ved innsjø 69

Stig ved innsjø 69

Den andre dagen vår i Caraz hadde vi bestemt oss for å dra på en av de fineste fjellturene i Cordillera regionen, turen til «lake 69». Den eneste måten å komme seg til der som stien begynte var å leie en drosje for dagen. Vi leide en drosje i Yuncay for 180 kroner. Til å begynne med synes vi at det var ganske mye, men etter vi hadde sett hva den bilen faktisk måtte gjennom så begynte vi å tenke at det faktisk var latterlig lite. Hele veien var gjørmevei, men ikke en vanlig komfortable gjørmevei. Det var humpete og bumpete med store stener og dyp, våt leire. Siden det var regnsesong, kom vi til flere steder der bilen spant oppover i gjørmen i en meter i minuttet. Det var et lite mirakel at vi ikke satte oss fast. Etter 1500 meter oppover begynte veien å jevne seg ut, og vi kjørte forbi vakre grønne daler, turkise innsjøer og stupbratte kløfter. På veien måtte vi ta oss forbi dusinvis med sta okser, fosser som krysset veien og myrer. Bilen fikk rimelig bra mye juling på de 2 timene det tok å komme seg opp til stien.

Innsjø nummer 69

Innsjø nummer 69

Turen opp til «Lake 69» var relativt tøff, men utrolig fint. På de 2,5 timene det tok å gå opp der passerte vi hundrevis av kuer med personlighet, og gikk over 1000 meter opp i høyden. Det var litt som en tur i Norge, grønt og vakkert, fosser og elver overalt og lett regn hele veien. Når vi endelig kom opp over knausen og så innsjøen for første gang fikk vi et lite sjokk; den var absolutt nydelig. En knall turkis innsjø på 4850 meter omringet av snøkledde fjell er ikke noe man ser hver dag. Det var definitivt verdt en lang og hard reise for å komme seg dit. Det var et veldig stille og hypnotisk sted å kose seg med en deilig medbragt lunsj.

Typisk peru lunsj - bananbrød

Typisk peru lunsj – bananbrød

Turen tilbake var ikke fullt like fantastisk. På veien ned begynte det å pøsregne, og ingen av oss hadde skikkelig regntøy. Jeg tror nesten aldri jeg har vært så kald før. Klissvåte og iskalde fortsatte vi å gå nedover fra 4800 meter til 3500 meter der taxisjåføren vår tålmodig hadde ventet på oss de siste 5 timene.

Stig på fjellet

Stig på fjellet

Deretter ble vi sittende å hutre i 2 timer på den humpete veien tilbake til Caraz. På et tidspunkt måtte jeg ut og dytte vraket gjennom en halvmeter dyp gjørme, mens Torunn satt og koste seg i baksetet. Ettersom vi kom ned mot områdene hvor maisdyrkerne og grisebøndene bodde så begynte sjåføren vår å slippe lokale folk ombord. Det var ingen grenser heller på hvor mange folk han skulle slippe inni kassen sin. På et tidspunkt var vi 10 mennesker inni den vanlige bilen; 5 voksne og 5 barn, inkludert en av dem som sto i bagasjerommet. Alle damene vi traff var ekte Peru-damer. Med det så mener jeg små damer med identiske kjoler og små hvite eller brune hatter. Det er ganske søtt, men ikke alltid like funksjonelt. Noen av hattene er 30 cm høye, så hu ene damen klarte ikke kom seg inn i bilen fordi hatten var så høy. Det er fint å se at de holder tradisjonene ihvertfall. Tipper norske damer gikk med noe lignende for hundre år siden.
Vi var relativt slitne, skitne, våte og kalde når vi endelig kom tilbake til Caraz.
Dagen etter slappet vi av i Caraz og gikk en liten tur i området. I en eller annen tilfeldig landsby satt vi oss ned på en lokal restaurant for å dele en øl.
Det tok ikke lang tid før en av de lokale tok kontakt med «gringosene». Klokken var ett på formiddagen og han var allerede godt bedugget. Han lurte oss til å fortsette å drikke, og etter 2 timer var vi alle 3 ganske så bedugget.. Han snakket ikke et ord engelsk, men vi klarte å holde flyt i samtalen på spansk,

Torunn og Stig med ny peruviansk venn

Torunn og Stig med ny peruviansk venn

selv med vår relativt dårlige spansk. Han var en morsom type. Han insisterte på at vi måtte bli boende i Caraz og jobbe for ham. Han hadde en hund, så han mente at det var grunn nok til å ansette 2 veterinærer på full tid. Når jeg satte ned kravene mine om 300$ for dagen for hver av oss så sa han at det var helt greit. 300$ er mer enn en gjennomsnittlig Peruer tjener i måneden. Vi sjanglet oss tilbake til hotellet vårt og forbannet oss over denne mannen som hadde lurt oss til å bli brisne bare noen timer før vi skulle på en nattbus med tvilsomme toalett fasiliteter..

 Posted by at 1:22 pm
jun 122013
 

Etter 5 dager var tiden kommet til å dra videre mot Peru. Det skulle vise seg å bli alt annet enn enkelt. Reisen mellom Vilcabamba i Ecuador og Chachapoyas i Peru skulle bli den verste reisen vi hadde hatt sålangt på turen.
Det begynte med en nattbus som gikk over en smal gjørmevei høyt oppi fjellene mot Peru. Det var genuint skummelt å se ut på «veien» ettersom det var hundrevis av meter rett ned,

Jordras i veien

Jordras i veien

og sjåføren råkjørte selvsagt rundt alle svingene. Den varte i 6 timer, og det var helt umulig å sove. Det var en såkalt kyllingbuss med høy jallafaktor. Jeg måtte hele tiden holde et øye åpent for å se at ingen prøvde å stjele sakene våre som lå under setet.
Når vi kom frem til det som egentlig bare var en liten jungel-landsby så ble vi dyttet over i neste buss. Det var en ombygd lastebil hvor de hadde puttet benker inn.
Grensetransporten til Peru!

Grensetransporten til Peru!

Der ble vi sittende i 2 timer sammen med halve landsbyen inkludert de fleste hønene og hundene. Deretter kom vi frem til grensen til Peru. Fra der var vi innom 4 forskjellige byer og 4 forskjellige trange varebiler før vi endelig kom frem til Chachapoyas. Det tok 22 timer og 7 forskjellige transportmidler å komme dertil. Det var den mest slitsomme reisen vi har hatt siden vi begynte på turen vår.
Den første dagen i Chachapoyas gadd vi knapt å forlate rommet vårt. Det regnet hele dagen, og vi var seriøst trøtte og leie. I tillegg hadde vi en TV med kanaler hvor folk faktisk snakket engelsk. Chachapoyas er en medium stor by ifølge Peruviansk standard. Som alle andre byer i Sør Amerika er det en «plaza de armas» i sentrum med en katedral eller kirke på det mest sentrale stedet. Det er en fin liten plaza, som er ganske så blottet for turister. Det var derfor vi hadde lyst å dra til Chachapoyas; det er langt unna den såkalte «Gringo-trail». «Gringo trail er den ruten som 99% av turistene i Peru følger, og inkluderer Lima, Huacachina, Nazca, Mancora, MACHU PICCHU(Selvsagt!) og diverse andre byer i sør. Det er få som gidder å dra til «the nothern highlands», selv om det er ganske mange fine greier å se der oppe.
Ku gjeter i Peru

Ku-gjeter i Peru

Ku med personlighet(frisyre)

Ku med personlighet(frisyre)

Vi hadde planer om å se en ruin som heter «Kuelap» som kan minne litt om Machu Picchu, selv om den ble bygget over 1000 år før Incaene eksisterte.
Den dagen vi hadde booket en tur for å se ruinene så kollapset veien sørover med flere jordras. Vi bestemte oss for å dra nordover istedenfor. Nord for Chachapoyas er verdens tredje høyeste foss som heter Gotcha falls. Akkurat idet vi var på vei ut fra hostellet ble vi informert om at den veien også var sperret av jordras. Vi var isolerte i Chachapoyas med ingen steder å dra til.
På hostellet traff vi en en liten gjeng med tyskere og østerrikere som også hadde forvillet seg til det utilgjengelige Nord-Peru midt i regnsesongen.
Vi var fast bestemt på å få noe ut av dagen, så vi allierte oss med tyskerne og tok første buss opp til fjellene rundt byen. Der tilbragte vi hele dagen på tur med våre nye venner, og fikk faktisk sett en del vakre daler og utsiktspunkt over fjellandskapet. Vi fant også en overgrodd ruin som veldig få turister noensinne drar til.
Ute på tur mot en regnsky..

Ute på tur mot en regnsky..


Når vi kom tilbake til hostellet traff vi 2 relativt skitne og skjeggete amerikanere. De fortalte oss at de hadde dratt for å se Gotcha fossen dagen før. Når de var på vei tilbake til Chachapoyas hadde flere kilometer med vei blitt dekket av jordras. De prøvde å gå motsatt vei mot nærmeste landsby, men de kom ikke langt ettersom det hadde dannet seg en kraftig elv som krysset rett over hovedveien. Når vi traff dem hadde de akkurat kommet tilbake etter å ha tilbragt en kald og våt natt midt på en liten isolert del av hovedveien med massiv gjørmeras fare.
Dagen etter ble vi fortalt at det nå var mulig å dra på den 3 timer lange kjøreturen mot Kuelap. Det ble en rimelig skummel og adrenalin-frembringende aktivitet. «Veien» var uasfaltert, humpete, våt og gjørmete. På ett område var veien på samme nivå som elven, kun få centimeter med gjørme beskyttet minibussen vår fra de ekstremt kraftige strykene, og en sikker død. Etter elven begynte veien å gå oppover. Ikke bare litt oppover, men ca 2000 meter med stigning i løpet av 2 timer. Jeg satt ved vinduet ut mot dalen, og fryktet genuint for livet. Det var ca 800 meter stup rett ned til elven i bunnen av dalen, og det eneste som sto mellom oss i bussen og fritt fall var en klatt med gjørme.
Jeg holdt øynene mine fikset på hjulene på minibussen i et vagt håp om at jeg skulle kunne se ulykken i det den hendte, og deretter lynraskt dra med meg Torunn og hoppe ut av vinduet før bilen styrtet ned i stupet.
Kuelap

Kuelap


Hjulene rullet videre, hele tiden ca 3-5 cm fra kanten av stupet, og hele tiden på våt, ustabil gjørme. Etter en stund kom vi frem til et sted der et gjørmeras hadde dekket hele veien og fortsatt ned over kanten. Der måtte vi ut av bilen og gå ettersom det ikke var noen mulighet for å passere. På andre siden av raset sto det en annen minibuss som ventet på gruppen vår. Veien fortsatte på samme måte som den hadde før raset, like skummelt. Vi kom utrolig nok frem til ruinene som planlagt. Andre busser var ikke like heldige. Vi leste noen dager senere om en annen buss som hadde kjørt på en lignende vei litt lenger sør i Peru. I deres tilfelle hadde gjørmeveien kollapset og alle 33 ombord i bussen hadde omkommet.
Vi håpet at ruinene var verdt å risikere livet for når vi gikk oppover stien som ledet til Kuelap. Det skulle vise seg å være noen fine ruiner, men de var ikke verdt å dø for. I deres forsvar så må det nevnes at det er svært få ruiner som er verdt å dø for, muligens ingen.
Det var bra gjort av Chachapoyas-folket å bygge en så massiv struktur på 3000 meters høyde for 1500 år siden, 1000 år før Macchu Picchu. Synet som møtte oss var en gigantisk mur som var 25-30 meter høy og gikk flere kilometer rundt den fjelltoppen som den var bygget på. Det var et veldig sikkert fort med kun 2 innganger, en for de adelige, og en litt mer stusselig en for vanlige folk. Fortet var ganske så ugjenomtrengelig for fiender, noe som spanjolene fant ut av. De kom til regionen for å erobre alt de kunne erobre i en utømmelig tørst etter gull og andre edle metaller. Spanjolene klarte ikke å komme seg inn i fortet, men de overnattet utenfor fortet helt til det ble tørkeperiode og Chachapoyasene måtte stikke hodene ut for å finne vann.
Typisk rundt Chachapoyas hus

Typisk rundt Chachapoyas hus

Oss i Kuelap inngangen

Oss i Kuelap inngangen


Meg og Torunn gikk og vandret litt utenfor resten av gruppen. Vi gikk opp inngangen for de adelige, men så måtte vi gå ned igjen og finne inngangen for bøndene hvor resten av gjengen hadde gått opp. Vår gruppe var på ca 10 folk, og vi hadde hele Kuelap helt for oss selv. Det er ihvertfall ingenting som Macchu Picchu. Guiden vår snakket kun på spansk, men heldigvis hadde vi 2 amerikanere til å oversette alt for oss. Det var litt flaut å være de eneste turistene i hele gruppen som ikke snakket spansk, men det gjorde meg bare enda mer bestemt på å lære meg språket.
Chachapoyasene bodde i runde hus med stråtak, litt som «The Flintstones». Når noen i familien døde så gravde de et hull i gulvet på hytten sin og puttet dem nedi hullet. De trodde at sjelen deres skulle beskytte huset fra onde ånder.
De var generelt sett ikke noe særlig glad i onde ånder.
Urørte ruiner i nord-Peru

Urørte ruiner i nord-Peru

Når noen var syke så skyldte de også på onde ånder, men heldigvis hadde de funnet på en fin-fin løsning. Guiden viste oss bygget som var «legestuen» til Chachapoyas folka. Der brukte de et skarpt instrument for å meisle et hull i hodeskallen på syke folk. Det var en grei måte å slippe ut alle de onde åndene som satt fast inni hodet. Arkeologene hadde funnet massevis av skjelett med hull i hodet.
Vi så flere Lamaer som gresset rundt de forlatte ruinene. Lamaer er noen uvennlige dyr. Det har jeg funnet ut av på den vanskelige måten.
Kuelap er et ganske fint sted å besøke, imponerende ruiner, historie og beliggenhet. Takk og pris for at det enda ikke er kommet på «the Gringo trail».
Vi tok den hårreisende turen tilbake til Chachapoyas og begynte å planlegge nye eventyr. Vi droppet planene våre om å dra lenger sør enn Kuelap for å se diverse andre fjellbyer,ruiner og mummier. Vi hadde fått nok av å risikere livet vårt på veier som ikke burde være for noe annet enn hest og kjerre.
Vi tok en nattbuss mot en by på nordkysten som heter Trujillo. Ironisk nok akkurat som bussen som 2 uker senere styrtet utenfor et stup og drepte 35 ut av 40 mennesker ombord. Trygge veier her er bare en illusjon.

 Posted by at 10:41 pm