sep 212013
 

Turen gikk med en treig skranglebuss (som er standarden i Paraguay) 5 timer østover til Ciudad del este. Det er en liten filleby som ligger midt på grensen mellom Brasil og Argentina. Folka fra de 2 andre landene drar til Ciudad del este for å handle, omtrent som nordmenn drar til Sverige eller Danmark. Det er mye billigere, og ingen skatter på ting der, så det er et Sør-Amerikansk mekka for handling. Vi så ingenting vi likte der.

Demning i Paraguay

Demning i Paraguay

Egentlig dro vi der bare for å se verdens største demning, og fossen Iguazu. Vel, egentlig er det ikke verdens største demning lenger etter de bygde en i Kina for ikke så lenge siden, men det er fremdeles den som produserer mest strøm. Vi hadde en ganske intensiv dag planlagt etter en natt i Ciudad del Este. Vi begynte med å dra ut til demningen, noe som ble litt mer styr enn vi hadde håpet på..
Når vi kom dertil så viste de oss en kjapp film og tok oss på en rusha tour gjennom anlegget. En søt liten Paraguay-dame snakket i vei i det lange og hele om diverse høyder og vannmengder. Det viser seg at de kunne bygget 380 Eiffeltårn for alt stålet de hadde brukt, eller en vei 40 ganger rundt jorden med all betongen.
Vi stoppet på et utkikkspunkt og fikk bekreftet det vi hadde en mistanke om; det var virkelig en veldig stor demning.  Den er over 7 kilometer lang og 100 meter høy, så ganske imponerende. 80% av Paraguays strøm og 20% av Brasils strøm kommer fra demningen, og på et år produserer den nok strøm til å holde hele verden i gang i 2 døgn.
Touren var egentlig grei lengde; det er begrenset hvor lenge en dam er underholdende, selv med søte små Paraguay-damer som snakker om dem.
Planen videre var å dra rett til Brasil for å se Iguazu-fossen, og deretter til Argentina for å overnatte og se fossen fra den andre siden.
Iguazu-fossen er delt mellom 2 landegrenser; Brasil og Argentina, noe som de 2 landene har utnyttet til de grader. Begge landene har opprettet hver sin «naturpark» rundt området og tar obskøne summer for at folk skal få lov å se fossen. Tenk om Norge skulle sette opp gjerder rundt alle fossene og ta inngangspenger! Bare tanken er latterlig!
Planen vår viste seg å være veldig dårlig; det ble en horribel dag, muligens den verste på 10 måneder.

Regnbue over Iguazu

Regnbue over Iguazu

Vi gikk fra Ciudad del Este over grensen til Brasil, og inn i byen Foz de Iguazu. Der ble vi gående i 3 timer med våre gigantiske ryggsekker i den brennhete solen. Alt vi ville var å finne en buss til busstasjonen slik at vi kunne finne en annen buss til fossen. Alle som vi spurte sendte oss i forskjellige retninger og vi ble gående rundt som hodeløse høns. Taxiene var ca 10 ganger dyrere enn noen andre vi hadde hatt i hele Sør Amerika, så det ble ikke aktuelt. Etter mye frem og tilbake kom vi endelig til busstasjonen og fant en buss til fossen. Vi fant ikke noe sted å lagre sekkene, men tenkte det burde ikke være noe problem når vi kom til «nasjonalparken»…der tok vi smertefullt feil.
Når vi kom til parken fant vi ut at de hadde prestert å DOBLE prisen på de 2 årene som var gått siden guideboken vår kom ut. Det var veldig frustrerende ettersom det var det meste vi hadde betalt for noen attraksjon på 10 måneder. 25$ for å se en foss virker som komplett svindel, men vi kunne ikke trekke oss når vi hadde jobbet så hardt for å komme der. Når vi hadde betalt og kom inn på besøkssenteret så var folka der sure og lite behjelpelige. Vi fant ut at det var ingen sted de kunne oppbevare sekkene våre i en time eller to. Det eneste de hadde var 2 bittesmå skap som de ville ha 80 kroner for!
Så det ble til at vi ble gående rundt med de store sekkene på mens vi prøvde å nyte synet av fossen. Hele opplevelsen var totalt ødelagt og fånyttes.

Stig ved en stor foss

Stig ved en stor foss

Det var en veldig fin foss, ingen tvil om det, men etter å ha blitt svindlet og dårlig behandlet så forsvant hele gleden. Det var uansett helt unyttig av oss å se fossen fra Brasil ettersom den var betraktelig mye bedre fra Argentina.
Etter mange flere timer med stress og kryssing inn til land nummer 3 den dagen så håpet vi å endelig kunne slappe av litt når vi kom til hotellet. Dessverre så var ikke stresset over enda…. vi måtte nemlig finne noen Argentina penger. Systemet i Argentina er helt håpløst for å si det mildt. Den offisielle veksling-kursen på dollar er 5 , mens den uoffisielle gateprisen er rundt 8. Det sier seg selv at offisiell veksling, eller uttak fra minibank ikke er noe alternativ.
Vi måtte ut på gaten, i nattemørket, i en fremmed by for å lete etter tilfeldige folk som kunne veksle penger med oss. Vi følte oss litt som 2 narkisser på jakt etter å «score» med en lokal «dealer» i et fremmed land. Vi gjorde ting som vi vanligvis ville unngått som å gå i tvilsomme strøk og parkeringsplasser i jakt etter tvilsomme folk. Hver gang vi så en eller annen lasaron på et gatehjørne så gikk jeg helt bort til ham og så ham i øynene som et signal på at jeg ønsket å «score». Etter hvert så fikk vi høre at ordet på gaten var at vi måtte finne en liten kar som gikk ved navnet «Rambo». Han var som regel i parken eller utenfor det lokale Casinoet! Supert! Endelig en ledetråd!
Det hjalp ikke så mye ettersom vi ikke kunne finne verken han eller noen andre tvilsomme karakterer å veksle penger med… Pokker ta det systemet som lar økonomien sin gå så på skakke!
Dagen etter var alle veksle-folkene på jobb, og det var ikke noe problem å finne en frivillig. Det var en skikkelig bummert dog, ettersom den uoffisielle kursen her var veldig mye lavere enn alle andre steder i Argentina siden det ligger rett ved grensen til Paraguay.
Enda større bummert ble det når vi dro til fossen på Argentina siden og fant ut at den faktisk var enda dyrere enn i Brasil, noe som vi hadde utelukket som umulig. Jeg hadde faktisk blitt fortalt at det ikke kostet noe å se fossen fra Argentina, og at vi kun måtte betale om vi skulle ut i en båt. Naiv som jeg er så trodde jeg faktisk at det skulle være mulig å se en foss uten å betale 200 kroner. Jeg er visst litt for godt vant etter mange år i Norge, et land som ikke setter opp gjerder rundt alt som er vakkert for å kunne tyne penger av folk. Greit nok, Norge tyner penger av folk på veldig mange andre måter, men ikke på natur!!
Noe av det mest irriterende var at etter å sterkt motvillig ha gitt fra oss penger til billetten gikk vi inn i parken og det første vi så var et «museum» hvor det stod et skilt med «gratis inngang»! .

Stig i fossen

Stig i fossen

Etter vi hadde betalt en formue for å komme inn der så har de nerver til å reklamere med gratis inngang på en teit liten utstilling med noen bilder av skogen.
Det var noen av de sureste pengene jeg har betalt på hele turen, men i ettertid var vi glad vi gjorde det.

Veien ut til fossen

Veien ut til fossen

Det var betydelig mye bedre opplegg og muligheter for å se fossen fra mange flere forskjellige vinkler enn i Brasil. I Brasil betalte vi 140 kroner for å se fossen i en halvtime, mens i Argentina tilbragte vi 5 timer i «nasjonalparken».
Det er ikke bare en foss, men det er et system av mange forskjellige fosser, og mange av dem kulminerer til større fosser som faller ned flere nivåer og kommer sammen til en gigantisk foss. Vi gikk alle stiene rundt om parken, og fikk sett fossene fra alle tenkelige vinkler. Etter foss nummer 200 så følte vi oss ganske så mettet på fosser. Det var et virkelig fantastisk syn, og hvis jeg hadde trodd på Gud så ville jeg sagt at han er en knakende grei kar som laget noe så utrolig (dog jeg synes han burde la lynet slå ned på alle de som ødelegger mesterverket ved å svindle turister ut av deres hardt tjente penger for å få lov til å se den).
De har ødelagt veldig mye skog i området rundt fossen, og det er til og med et 5 stjerners hotell der. Det var en skikkelig turistfelle, de hadde til og med et tåpelig lite Disneyland-type tog med 200 andre turister som vi måtte lide oss gjennom før vi fikk se den fantastiske fossen.

Stig og ouzo bjørnen

Stig og coati

 

I stiene rundt i parken absolutt krydde det av noen små søte bamse-dyr som ligner på vaskebjørner. De kaller dem for Coati.

Innpåsliten bjørn

Innpåsliten bjørn

Rundt restauranten var det hundrevis av dem. Turismen har ikke gjort dem noen tjenester ettersom hele gjengen nå er mer eller mindre tamme og tigger etter mat. De har virkelig ingen begrensninger; vi så noen som kravlet opp på bordene til folk mens de spiste middag, andre som gikk i en gjeng og stjal poser fra eldre damer. De er søte, men oppfører seg som noen skikkelige bøller. Det beste var når det kom en tilfeldig amerikansk jente forbi med 5-6 bjørner etter seg.

Dame med masse små bjørner

Dame med masse små bjørner

Innen 10 sekunder så var hun omringet av ca 50 små bjørner, og hun var livredd! 
Kanskje hun hadde en kjeks i lommen eller noe annet som de ville ha.
Meg og Torunn fikk også oppleve de små bøllefrøene, men synes bare det var hysterisk morsomt. Jeg satt og drakk en øl og passet mine egne saker når jeg plutselig fikk en skarp klo på skulderen og en snute opp i nesen. Jeg kunne ikke bevege meg ettersom jeg ikke ville at den skulle bite meg i nakken

På kvelden gikk turen videre til Buenos Aires – tangoens hjemby!

 Posted by at 10:08 pm
sep 052013
 

 

Etter Salta dro vi videre med en 22 timers buss til Encarnacion i Paraguay hvor vi skulle bo sammen med vår neste couchsurfer Cesar og moren hans. Vi kom til huset deres som viste seg å være en ganske svær villa som lå midt i sentrum av byen. Det er alltid greit når vi finner couchsurfere som er litt overklasse 😉
Cesar var en spesiell kar, han hadde en evig-lang rekke med spørsmål om alle land vi noensinne hadde vært i, noe som begynner å bli en lang liste. Han var totalt besatt av tsunamien i Thailand, og var litt overrasket når jeg sa at alt var bygd opp igjen sist jeg var der i 2008.

Grilling i Encarnacion

Grilling i Encarnacion


De hadde en kjempesvær bakgård som lå rett utenfor rommet vårt. Det var vel og bra helt til 20 av Cesars nærmeste venner dukket opp for en karaokefest. Meg og Torunn var utslitt etter en lang reise med nattbuss…og vi klarte ikke å få noe søvn før klokken var 3 på natten. En ting er karaoke med folk som kan synge, men en gjeng fulle Paraguayere med like mye sangstemme som en tonedøv kråke er ikke søvndryssende på noen måte.
Encarnacion var forfriskende fritt for andre gringos. Det var bare oss og Paraguayerne, noe som var ganske fint.
Vi dro til en av Paraguays største turistattraksjoner som er en Jesuitt ruin som heter Trinidad.
Stig i Trinidad ruinene

Stig i Trinidad ruinene

Vi tok en skranglebuss langt uti ødemarken og hoppet av i en liten landsby nær ruinen. Selv om det er den største attraksjonen i landet så fikk vi hele stedet for oss selv. Jessuittene var en gjeng med religiøse folk som var blandt de første som kom til Paraguay. De ble kompiser med de lokale indianerne; Guaraniene (pengene i Paraguay heter Guarani). Ellers så var det ganske dårlig forklart hvem de var, hva de ville og hvorfor de ble jagd bort. Trinidad var et stort kompleks med hus, kirker og diverse andre bygninger. Ruinene var ganske velholdt, og i motsetning til Macchu Picchu så var det ingen turistgrupper der, noe som gjorde at vi fikk føle oss litt spesielle. Det var nesten like interessant som ruinene å se masse forskjellig eksotiske fugler flakse rundt i området. Alle palmene var i live med drøssevis av papegøyer.
Encarnacion sentrum

Encarnacion sentrum


Encarnacion i seg selv er totalt blottet for turistattraksjoner. Jeg er ikke engang sikker på om de har et museum. Det er en fin liten by, og virker mer moderne og sivilisert enn de fleste byer vi besøkte i Sør Amerika.
Vi hadde egentlig tenkt å dra tidlig på morgenen etter den andre natten vår der, men Cesar insisterte på at vi måtte bli til lunsj slik at han kunne lage oss et Paraguay måltid. Det var selvsagt noe vi ikke kunne si nei til!
Han tilberedte en fisk fra den lokale elven på ekte Paraguay vis. Fisken ble dynket i vin, røde sauser, ketchup(!), diverse krydder og 2 forskjellige typer oster før den ble lagt på den gigantiske grillen i bakgården til Cesar. Etter langt om lenge var fisken ferdig og vi forsynte oss grådig av den saftige elvedveleren. Det var relativt mye bein i fisken, men de fleste var store og lett å sortere bort. Fisken var veldig god, og hadde en helt spesiell saftig smak.
Mencho griller fisk

Mencho griller fisk


Torunn forsvant plutselig i full fart til toalettet. Jeg ble selvsagt bekymret når jeg så at hun ble helt rød i ansiktet. Det viste seg at hun hadde satt fast et bein i halsen. Uansett hvor mye hun prøvde å drikke eller spise for å skylle beinet ned så ble det værende på samme stedet. Frustrasjonen begynte å sette inn etter 10 minutter med prøving og feiling, og halsen hennes var blitt så sensitiv at hun begynte å kaste opp hver gang hun prøvde å drikke eller spise. Cesar insisterte på at hun måtte spise brød, siden det var et gammelt kjerringråd som hadde virket for både ham og moren når de hadde samme problemet. På dette stadiet klarte ikke Torunn å spise noe som helst uten at det kom opp igjen, så det var bare en ting igjen å gjøre; dra til legevakten.
Uheldigvis så var det en søndag,
Leger som bruker Iphone til å operere med

Leger som bruker Iphone til å operere med

og siden nesten ingen steder var åpne så var det ikke mye å velge mellom for medisinsk behandling. På akutten var det drøssevis av skadede mennesker i alle mulige tilstander. Det var et veldig stuffy lite rom med dårlig luft og massevis av syke folk. Jeg ble imponert over hvor fort de tok seg av Torunn; innen 5 minutter hadde de plassert henne på en båre og funnet frem instrumenter for å lete etter benet i halsen hennes. Hun fikk litt lokalanastesi i halsen før de begynte å grave. SAMSUNG CAMERA PICTURESDet var 3 leger- en til å lete etter benet, en til å holde mobiltelefonen med lys ned i munnen hennes(!) og en som sto og så på. I samme avlukket som de hadde puttet Torunn lå det en nærmest naken mann med masse skader. Han drev hele tiden og strekte seg etter oppmerksomhet, men det var ingen som enset ham. Etter mye om og men så fikk de ikke tak i beinet, og vi var like langt. Cesar var utrolig grei og tok oss med til en rekke med andre doktorer som vi kunne få tak i på en søndag, men det var spektakulært lite hjelp å få, og noen av dem var helt håpløse. Den ene doktoren mente det ikke var noe bein der fordi hun ikke kunne se det etter en kjapp titt. Den neste doktoren så ut som hun var fersk ut av legeskolen, og tok en titt i halsen i 5 sekunder før hun begynte å ringe rundt til mer erfarne kolleger for å spørre om hjelp. Den neste doktoren var en barnelege, men han eide også sin egen klinikk. Han tittet ned i halsen og observerte at det var mye inflammasjon i vevet der. Det var jo ikke noen stor overraskelse ettersom 5 andre leger hadde rotet i halsen tidligere. Deretter konkluderte han med at det sikkert ikke var noe bein i halsen, det var nok bare litt betennelse. Medisinen vi fikk var at sykesøsteren kom løpende med et brett med tørt brød. «Bare spis masse brød så går nok beinet vekk, hvis det er et bein» var hans medisinske mening.  Så vi dro tilbake til huset og Torunn spiste en hel loff, på legens ordre. Det eneste det hjalp for var å skifte beinet over til den andre siden av halsen slik at hun nå hadde vondt på begge sider.

Det endte med at vi måtte dra tilbake til den første klinikken vi var hvor legene faktisk tok oss seriøst.  Der var det like mye folk som tidligere, og når vi kom inn så rullet de forbi en mann som var skutt i hodet. Likevel tok de Torunn fort inn og hovedlegen på akutten begynte en operasjon på henne innen få minutter. De fant frem et endoskop (noe som var midt forslag allerede første gangen vi var der…men da sa de at de ikke hadde et slikt apparat) og holdt på med henne i 2 timer. Til tross for god innsats klarte de ikke få ut beinet. Hver gang hun kom nærme beinet så begynte Torunn å brekke seg. Vi måtte dra videre til et privat sykehus hvor de måtte få tak i en spesialist på øre-nese-hals i tillegg til en anastesiolog. Der dopet de Torunn ned litt, og dro ut beinet innen 15 minutter. Etter 9 timer med bein i halsen, og 7 forskjellige legebesøk, så var Torunn endelig fri! 
Beinet fra Torunn sin hals

Beinet fra Torunn sin hals

Det blir nok lenge til hun spiser fisk som ikke er filetert igjen!
Cesar var en ekte helt under hele seansen, og vi ville aldri kommet noen sted uten han. Han ringte rundt overalt og fikk ordnet lege timer med leger som han kjente. Han kjørte oss rundt over hele byen i 9 timer med et smil.
Uten couchsurfing så må gudene vite hvor lenge det beinet hadde blitt sittende i halsen til Torunn.
Vi ble nødt til å bli en ekstra dag i Encarnacion, men fikk kommet oss videre morgenen etter.
Turen gikk med en treig skranglebuss (som er standarden i Paraguay) 5 timer østover til Ciudad del Este. Det er en liten filleby som ligger midt på grensen mellom Brasil og Argentina. Folka fra de 2 andre landene drar til Ciudad del Este for å handle, omtrent som nordmenn drar til Sverige eller Danmark. Det er mye billigere, og ingen skatter på ting der, så det er et Sør-Amerikansk mekka for handling. Vi så ingenting vi likte der.

 Posted by at 6:19 am