mai 262013
 

Turen videre ble en bedrøvelig affære. Først 2 timer i båten hvor det pøsregnet så mye at det ikke var en tørr flekk igjen i klærne mine. Deretter 2 timer i en humpete minibuss, og 5 timer i en vanlig buss til det mest gudsforlatte stedet vi har vært på sålangt. Vi gikk av bussen på et sted som het Baeza ettersom det ikke var noen direkte buss til byen Tena som var vårt endelige mål. Det var allerede mørkt ute, og vi spankulerte rundt på dette kalde stedet som egentlig bare var et stort truckstop. Vi gikk inn på en lokal cafe og jeg prøvde å kommunisere med de lokale patriotene mens Torunn var på do. Jeg spurte veldig enkle spørsmål på spansk; ¨hvor er bussen til Tena¨ og ¨når går bussen¨ og forskjellige varianter av de spørsmålene. De så på meg som om jeg var et romvesen, også begynte de å fnise. Greit nok at de aldri har sett en gringo før, men jeg ble seriøst frustrert. Her kommer jeg trøtt og lei etter en lang dag på reisefot også klarer jeg ikke gjøre meg forstått for de enkleste ting. Jeg gav opp og lot Torunn styre med dem. De ville ta bilder av oss, mens vi var bare mest bekymret for å komme oss vekk fra dette hølet. Vi kjøpte et enkelt måltid fra dem, og måtte løpe ut med maten i hånden når vi så bussen vår gå forbi på hovedveien. Vi trøkket i oss den ekle tørre risen med en liten kyllingbit, og jeg var så sulten at jeg også spiste salaten og den tørre stekte bananen (som smakte som den var stekt for 2 uker siden). Straffen for å spise det måltidet var 3 dager med veldig dårlig mage, noe som Torunn slapp unna siden hun ikke spiste den ekle gummi-bananen.
Bussen som tok oss til Tena er definitivt noe av det farligste vi har gjort sålangt på turen. Selv om det var bekmørkt og tåke ute så kjørte bussjåføren som om det gjaldt liv og død. Jeg begynte å lure på om vi var i en ¨speed¨ situasjon hvor en terrorist hadde montert en bombe som kunne gå av hvis ikke bussen kjørte i 150 km/t til alle tider. Jeg så ut vinduet hele tiden, bare for en falsk følelse av kontroll, selv om jeg åpenbart befant meg i en situasjon hvor jeg hadde null kontroll. Det var ingen fendere langs veien, og bussen kjørte centimeter unna kanten til alle tider. Nedenfor var det 100 meter rett ned langs fjellsiden. Det var ikke snakk om å bremse opp i svingene, bare fortsette i 100 km/t og tute litt sånn i tilfelle det kommer en annen sprø buss rundt hjørnet. Fakta er at om det hadde skjedd så ville vi alle ha dødd. Det var hårreisende skummelt. Livet mitt gikk i revy.

Stig og vill bjørn

Stig og vill bjørn


Mirakuløst nok kom vi frem til Tena, og noe av det første vi gjorde var å booke en høy-adrenalins aktivitet; rafting grad 4 på en av de beste elvene i området.
Merksnodig nese-pinnsvin

Merksnodig nese-pinnsvin


Tena i seg selv var ikke så mye å skrive hjem om, en usjarmerende filleby som luktet av oppkast. Vi var innom en liten øy på byelven hvor de hadde litt regnskog og noen dyr. Det var en positiv overraskelse. Ekornapene hoppet fritt rundt der, slik at vi fikk litt nærkontakt. I tillegg var det en søt liten vaskebjørn-lignende skapning der som kom løpende bort til meg og hoppet opp i fanget mitt.De hadde også noen slags pinnsvin-vesener med store snuter. Det er alltid morosamt når jeg får se et dyr jeg aldri har sett før.
..Og der faller alle i vannet..

..Og der faller alle i vannet..

Tilbake i strykene!

Tilbake i strykene!

Giddi-up !

Giddi-up !

Vi dro på raftingen morgenen etter. Det var en måned siden vi sist skulle dra på rafting, men da ble det avlyst fordi det var for mye vann i elven.
Denne gangen var elven roligere, og vi hadde den Ecuadoriske raftingmesterskap-vinneren som instruktør. Det var bare oss og et amerikansk par i flåten. Det var fantastisk artig, selv om vannet var iskaldt, og det var uunngåelig å bli våt. Vi fikk ri flåten, og i tillegg flyte litt rundt i bølgene med redningsvest. Det ble veldig mye vann inn i nesen på den måten. Det varte i 4 timer, og var så verdt pengene (400 kroner). Det ville kostet 3-4 ganger mer å gjøre det i Norge.

Etter Tena fant vi ut at vi skulle dra tilbake til jungelen,bare i en annen nasjonalpark en sist. Etter noen timer på en skikkelig «Chicken bus» kom vi til en elv hvor vi måtte ha en privat båtmann til å ta oss lenger inn i jungelen til en bortgjemt liten hytte. Perfekt! . Vi betalte noe slikt som 90 kroner natten for vår egen hytte med toalett, og inkludert alle måltidene. Vi ble der noen dager og slappet av med jungeldyrene. Vi var innom et redningssenter for ville jungedyr, og fikk lære en del om hvor vanskelig det er å være dyr i en jungel hvor de lokale dreper alt som beveger på seg med tanke på middag.
Det var ikke så lett skulle det vise seg. Vi hadde vurdert å jobbe frivillig som veterinærer der, men det var litt for «etablert», masse turister der og mange tyske tenåringer som jobbet frivillig.
Det var mange søte aper der, og noen vakre flodsvin(mitt favorittdyr).

Capybara i Ecuador jungel

Capybara i Ecuador jungel

Vi dro fra jungelen til en by som heter Banos (som betyr toalett, eller bad). Der bodde vi med en couchsurfer som heter Juank. Jeg hadde bestemt meg for at vi skulle couchsurfe minst en gang i hvert land vi drar til, men det viste seg å ikke være så lett ettersom vi aldri planlegger noenting. Mesteparten av tiden vet vi ikke hvor vi kommer til å være 3 dager frem i tid, og da blir det vanskelig å finne couchsurfere i siste øyeblikk. Juank aksepterte meg kun fordi han aksepterer alle som vil bo hos ham, uten kriterier. Han hadde ikke engang lest profilen vår når vi traff ham. Juank fortalte oss at han har hatt over 4000 fremmede mennesker i huset sitt i de siste årene.

Oss og couchsurferen Juank

Oss og couchsurferen Juank


I Banos har han et stort hus for seg selv, med mange rom. Det var egentlig akkurat som et hostel – fullt av reisende overalt hvor vi snudde oss. Siden det var 6 andre couchsurfere der så fikk vi den tvilsomme æren av å ligge på de skitne gamle sofaene i stuen. Faktisk første gang vi couchsurfer og faktisk måtte sove på en couch. Neste natten ble vi flytttet inn på en gammel madrass på gulvet på en av rommene. Toalettet var muligens det skitneste og mest illeluktende toalettet jeg har sett. Det er sånn det blir når han som bor der ikke gidder å vaske noe, og ingen av gjestene vasker noe som helst heller. Vi bestemte oss for å ikke dra til et ¨couchsurfer-samfunn¨ igjen. Da kan vi liksågodt bo på et hostell hvor de faktisk vasker og slikt. I Sør Amerika couchsurfer vi ikke for å spare penger, men for å treffe lokale folk. Et rom på et hostel i Banos kostet tross alt kun 30 kroner.
I Banos var det ganske mange turister. Det var flere hosteller enn vanlige privathus i sentrum av byen. Det var en ganske fin fjellby omringet av daler og høye fjell.
Banos dalen

Banos dalen

Torunn etter ziplining

Torunn etter ziplining

Rett ved Banos er det også en aktiv vulkan som spruter ut lava konstant. Vi fikk ikke sett lavaen ettersom fjellet var omringet av skyer så lenge vi var der, men vi har tross alt sett aktive vulkaner før. I Banos har de lokale en tradisjon å lage en slags myk toffee. Overalt i byen så vi dem kaste svære toffe klyser opp på en liten krok i butikken. Det virker som de gjør det for å forme den. Hvor hygienisk det er å kaste mat oppå en gammel og uvasket krok kan nok diskuteres.
Mann som lager Taffy

Mann som lager Taffy


Vi leide sykler og syklet 40 kilometer nedover dalen. Det var et veldig idyllisk fjellområde med haugevis av fosser langs veien. Vi bestemte oss for å gjøre en zipline langs veien. Det var et ganske fint sted hvor linen gikk over en dal og en svær foss. Det kostet bare 50 kroner, noe som er helt kurrant. Jeg ble litt bekymret når jeg så hvordan de festet selen på de som gikk foran oss. De tok et lite tau fra selen og surret det rundt metalldingsen som var festet på linen. Det var ingen carabin kroker eller knuter, det var bare et tau som var festet i selen vår og surret noen ganger rundt metallet. Bekymringsfullt, men vi overlevde begge to.
Vi var også innom badet som har gitt Banos navnet sitt. Det var ganske bedrøvelig. Det var kun 2 basseng der, det ene var varmt nok til å koke hummer i, mens det andre var fullere enn en gjennomsnittlig sardinboks. I det varme bassenget klarte jeg ikke holde føttene oppi i mer enn 20 sekunder, så vi presset oss oppi det lunkne bassenget. Der var det så tjukt med Ecuadorere at vi berørte fremmede på begge sider. I tillegg var det unger som lekte i bassenget. Det var det mest tarvelige «termalbadet» jeg noensinne har vært borti.
Banos lever ikke opp til navnet sitt i den forstand.

Vi dro videre til en annen liten fjellby som heter Alausi. Der har de et tog som går langs en veldig fin strekning som heter ¨diablo Nariz¨. Vi fant fort ut at det ikke var verdt å gjøre det. Skikkelig turist gimmick. Toget koster 25$ og varer i 2 timer. Det er bare for turister, de har til og med noen danse damer for turistene. Dansedamer som danser en time i strekk kun for tips fra de rike turistene.

Nettopp kommet til Alausi

Nettopp kommet til Alausi

Byen i seg selv var fin nok, masse ecuadorianere med spesielle kostymer. Alle damene har svære brune hatter og fargefulle kjoler, mens mennene har en artig liten grønn dress. Vi var på søndagsmarkedet hvor de solgte alt fra 50 forskjellige typer poteter til marsvin og kaniner.
Etter en dag gikk turen videre til den nest største byen i Ecuador; Cuenca. Den var ganske annerledes fra det vi hadde sett av resten av landet. Ingen Ecuadorere med fine kostymer og hatter, mer Mesztizoer og gringoer. Det var mange hvite mennesker der, mest amerikanere. Alt var veldig rent og moderne i Cuenca, og det var massevis av veterinærklinikker. Man kan alltid måle velstand på antall med veterinærklinikker som er på et sted. Det er et sted hvor folk har råd til den luksus det er å ha kjæledyr, og i tillegg penger til å få dem fikset når de er syke og vaksinert for å unngå sykdom.
Den siste byen vi besøkte i Ecuador var et annet sted som var overkjørt av amerikanske innflyttere; landsbyen Vilcabamba i Andesfjellene. Det var første sted vi kom til hvor det virket som alle snakket engelsk, selv kelnerne. Ikke nødvendigvis en bra ting, vi prøver tross alt å snakke spansk overalt vi drar.
Katt i Vilcabamba

Katt i Vilcabamba


Hostellet vårt var i fjellene over landsbyen, et godt stykke unna. Overalt i Ecuador hadde vi sett brosjyrene for dette hostellet, og det var grunnen til at vi dro til Vilcabamba. Vi planla å bli der en dag, men likte oss så godt at vi ble der i 5 dager, fordelen med å reise uten planer.
Det er massevis av turterreng i området rundt Vilcabamba, og vi fikk sett ganske mye av det på tiden vi var der. Veldig annerledes fra norsk turterreng, en smule varmere også.
Vi ble kjent med de som jobbet der og med engang de fikk høre at vi er veterinærer så ble vi satt til å fikse diverse problemer for de 3 hundene deres. Vi fikk ikke noe avslag selv om vi fikset hundene deres!
På tur i fjellene

På tur i fjellene


Hostellet var mer som en resort hvor de hadde alt man kan ønske seg for å slappe av. Det var et ultrafint rom, stor restaurant med god mat og utsikt over hele dalen. De hadde også en svær hage med hengekøyer, en pub og et massasjeinstitutt! Perfekt sted å tilbringe tid uten å gjøre noe som helst!
Vi hadde en litt spesiell opplevelse på dormen hvor vi var. Det var helt fullt der, oss og 5 andre folk. 4 av de andre som var der var ypperlige romkamerater, men hun femte passet ikke inn. Hun var en amerikansk dame i 60-årene som var på hostellet sammen med en gruppe med andre amerikanere. Hun hadde valgt å sove på dormen fordi hun ikke ville sove på rom med vennene sine i frykt av å forstyrre dem. Å forstyrre alle de andre i sovesalen vår var ikke noe problem dog. Hun var en av de verste snorkerne som tenkes kan, hun hadde til og med tatt med seg ørepropper til alle sammen. Veldig omtenksomt. Dessverre så var ikke snorkingen det største problemet med henne. Hun hadde også en tendens til å lage sexlyder i timesvis mens hun sov. Veldig høye sexlyder. Og hun snakket i tillegg i søvne. Hun sa ting som ¨Oh no, YOU`re not done yet mister!¨ ¨keep going, that feels good!¨ ¨Oh my god, that`s soo big¨.
Ikke ting man har lyst å høre en dame i 60-årene skrike ut i et rom med 6 andre folk. Heldigvis så var det en sovesal med 2 etasjer. Hun lå oppå en hems med 2 jenter, og meg og Torunn og et annet par lå i hver vår dobbelseng nede.
Til tross for behov for ørepropper så ble vi i Vilcabamba i 5 dager, 3 mer enn planlagt. Da tiden var inne for å dra videre til Peru, tok vi en titt på kartet og fant ut hvor nærmeste grenseovergang var. Det var den minst brukte grenseovergangen til Peru, ut av 3. Vi grublet ikke videre på hvorfor det var slik, planen var å dra til Chachapoyas i Peru, og grenseovergangen nærmest Vilcabamba virket absolutt som den beste å ta. Da vi fikk vite fra hostellet at det i tillegg gikk en nattbuss rett fra utsiden rundt midnatt, så var planen klar. Dette skulle gå som smurt, ettersom vi skulle nå grensen tidlig på morgenen og ha hele dagen på oss til å nå Chachapoyas… Så feil kan man ta…

 Posted by at 8:10 pm
mai 122013
 

Vi tok en buss sent på kvelden for å komme oss vekk fra alle de vonde minnene fra Quito. Den tok oss til en liten møkkaby som het Lago Agrio. Det er en skitten liten by som er full av oljearbeidere som jobber på oljeraffineriene som Ecuador har bygget i jungelen. Mye av regnskogen har blitt ødelagt og forurenset for at griske mennesker skal få fatt i det svarte gullet som ligger dypt i jorden under skogen. Lago Agrio var et bedrøvelig syn; når vi kom der pøsregnet det, og det var grytidlig,mørkt og tomt i gatene.

Hytten vår

Hytten vår

Tomt med unntak av flokker med ville gatehunder. Vi ble sittende i 5 timer å vente på folka som skulle kjøre oss ut til jungel lodgen som vi hadde bestilt. Det var 20 ville hunder rundt oss til alle tider. 19 av hundene var hanner og alle prøvde å pare seg med den ene tispen som var i flokken. Ikke et lett liv.
Vi kjørte i 2 timer forbi flere andre skitne oljebyer, og mange raffinerier, veldig trist. Vi kom så til en elv ganske dypt inne i jungelen, og fra der tok vi en motorisert kano som gikk 2 timer dypere inn i jungelen langs elven.
Det var bare oss og 2 israelere i vår gruppe. Vi var egentlig ganske skuffet at det ikke var noen andre folk ettersom de var bortimot de mest uinterressante folka vi noensinne har møtt. Veldig kjedelige og uengasjerte. Ihvertfall så har vi hverandre for underholdningsformål.
Lodgen var egentlig helt perfekt, veldig enkel og laget for å passe perfekt innimellom trærne. Rommet vårt hadde åpne vegger,og ingen vinduer eller dører, men heldigvis hadde vi mygnett rundt sengene. Det var et stort sentralt felles spiseområdet, og en hems hvor de hadde hengt opp masse hengekøyer som alle hadde utsikt over den fantastiske regnskogen. Vi hadde selvsagt dratt der midt i regntiden, så det var ganske så vått mesteparten av tiden.
Det var et ganske greit opplegg hvor alt var organsiert for oss slik at vi ikke trengte å tenke så veldig mye selv. Alle måltidene og aktivitetene var organisert for oss. Når vi kom frem så var det bare rett inn med bagasjen, og deretter tilbake i båten for å se mer av jungelen rundt der vi bodde. Vi dro til en svær innsjø midt i jungelen. Et veldig fredelig sted hvor vannet var blikkstille mens vi satt i båten og nøt synet av kveldssolen som var på vei inn i jungelen.
Det meste vi så av de rosa delfinene

Det meste vi så av de rosa delfinene

Plutselig dukket det opp en dorsalfinne, men den var borte like fort som den var kommet opp. Guiden forklarte at det var de rosa elvedelfinene som var ute og jaktet på reker. Plutselig dukket det opp en finne som så ganske så annerledes ut, men like stor.
Masse turister i en båt

Masse turister i en båt

Den var rød og hadde pigger, minnet litt om en svømmende gremlins. Det var en 3 meter lang fisk, som faktisk kan bli større en delfinenene. Når de lokale indianerne fanger en slik fisk så blir det fest ettersom den er nok til å fòre hele landsbyen.
Når solen gikk ned så hoppet vi uti for et kveldsbad. Vi var litt i tvil først, med tanke på at det er både pirayaer, krokodiller og gigantiske fisk i vannet, men guiden mente at det var trygt, så vi hoppet uti.
Bading i jungel innsjøen

Bading i jungel innsjøen

Vannet var ganske digg. Jeg klarte manndomsprøven som var å svømme ned til bunnen av innsjøen og dukke opp igjen med en leirebit fra bunnen. Det er faktisk gan ske skummelt å svømme ned til bunnen i den uendelig mørke og skitne innsjøen, spesielt med tanke på alt som bor der.
Vi tilbragte ikke mye tid på hytten vår i de 5 dagene vi var i jungelen, mesteparten av tiden var vi uti kanoen, og på turer i jungelen for å lete etter dyr. Vi var ganske heldige som så 5 forskjellige typer aper, et dovendyr, en anaconda, masse forskjellige typer pappegøyer, toucaner og noen svære taranteller.
Frosken vår

Frosken vår

liten edderkopp vi fant i jungelen

liten edderkopp vi fant i jungelen

søt liten bamse ape

søt liten bamse ape


Heldigvis så fikk vi noen andre folk i gruppen vår på dag nummer 2, noen unge amerikanske jenter og noen jenter fra Østerike. De var betydelig mye bedre selskap enn våre gørrkjdelige israelske «venner».
De amerikanske jentene var noen skikkelige byjenter, som virkelig ikke hadde noe å gjøre i jungelen. Det virket som de innså det bare etter noen få timer der. Begge to var livredde for insekter, og de fant fort ut at det faktisk var ganske mange slike i jungelen.
Det funket ganske greit for meg ettersom jeg fikk være helten som reddet jomfuer i nød. De hyret meg til å renske ut hytten deres for insekter hver kveld før de skulle til sengs. Jeg fikk betaling i øl, noe som var perfekt siden øl er dyrt når man er langt inni en jungel. Første kvelden gjorde jeg et fullt søk og drepte diverse edderkopper og kakkerlakker. Jeg letet litt rundt i sengen bare for å få det til å se ut som jeg gjorde en grundig jobb. Jeg forventet ikke å finne noe, så fikk litt sjokk når det plutselig dukket et svært giftig tusenben opp når jeg læftet opp puten. Det er meget mulig at jeg reddet livet til disse 2 jomfruene !
Det var hele tiden nye aktiviteter på gang, og guiden vår var alltid med for å passe på oss. Han var en biolog, og hadde ganske bra peiling på alt som foregikk i jungelen. Den ene dagen så hadde vi en svær kano uten motor som vi padlet langt ut til en bortgjemt liten innsjø hvor det ikke var noen andre kanoer. Der fant vi oss et fint lite sted i mangrovene hvor vi fisket etter pirayaer.
Fisker etter piraya

Fisker etter piraya

Det var betydelig mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Der satt vi 6 folk alle med fiskestang med kjøtt på uten at noen av de kjøttetende fiskene ville bite. Vi ble instruert i å denge fiskestangen opp og ned i vannet for å immitere en skadet fugl. Helt motsatt av alt jeg har lært om fisking som sier at man ikke skal forstyrre vannet fordi det skremmer vekk fisken.
Piraya har fine tenner

Piraya har fine tenner

Det gikk mange timer, og mange forskjellige fiskesteder før en av de amerikanske jentene faktisk fikk en piraya på kroken. Desverre så var det etter lunsjtider, så det ble ikke noe piraya måltid på oss.
Når det ble mørkt så dro vi ut for å finne Cayman krokodiller. Vannet i elven var ganske høyt ettersom det hadde regnet mye i det siste, noe som gjorde det vanskelig å finne krokodillene. Det er nemlig mye flere gjemmester innimellom alle trærne som har blitt oversvømt. Vi var heldig og fant et par æyne som stakk opp rett ved en av mangrovene. Det var en gigantisk 4,5 meter svær forhistorisk øgle som lå og ventet tålmodig på at noe spiselig skulle komme forbi. Heldigvis regnet den ikke oss i den kategorien. Den bare ignorerte oss, selv om vi satt i en kano som var kun en halv meter unna det svære hodet.
Jentene var ikke noe redd for krokodillen eller pirayaen, men med engang det kom en flue eller greshoppe flygende kom det et hjerteskjærende skrik. Jenter…ikke alltid så lett å forstå.
Etter vi hadde sett på krokodillen gikk vi på en natt tur i den mørklagte jungelen. Håpet var å finne slanger. Vi fant ingen slanger, men kom over en del gigantiske taranteller. Torunn lider av arachnaphobia, så hun er vanligvis livredd for selv den minste edderkopp, men det virket som hun likte tarantellene. Bare fordi de er litt større, og litt hårete så er de plutselig mer akseptabel enn en vanlig edderkopp. Jeg tenker at det måtte være bedre å være redd for taranteller, ettersom de faktisk er giftige, og kan hoppe !
Det kan ha noe med at hun pleide å eie en tarantell som het Bob-Kåre i sine yngre dager.
Den siste dagen i jungelen dro vi for å se hvordan de lokale indianerne bor, og for å møte sjamanen. Etter noen timers kjæring på elven så kom vi frem til et område hvor deler av jungelen var klarert for å bygge en liten stråhytte landsby. Vi traff noen indianer damer, og fikk være med på å lage deres favorittmatt(bortimot eneste mat) som er Yucca brød.
Jungeldame plukker Yucca rot

Jungeldame plukker Yucca rot


En sterk ung mann(meg) måtte hjelpe indianerdamen å dra opp Yucca treet for å få tak i roten, som er det som de lager brødet av.
Etterpå så raspet vi roten til det var bare pulver igjen, også presset indianerdamen all saften ut av pulveret slik at det ble til tørt mel. Deretter ble melet stekt til en stor lefse, som da altså er yucca brødet. Det ble servert med en pasta av yucca-væsken mikset med chilli og tunfisk. Ganske digg lunsj, men jeg kan se for meg at det kan bli litt kjedelig hvis det er til frokost,lunsj og middag.
Torunn rasper Yucca for mel

Torunn rasper Yucca for mel

Vi dro en time lenger ned elven for å treffe sjamanen. Han bor ikke i landsbyen med de andre folka ettersom han er en relativt hellig mann, og trenger å ha litt fred og ro. Han var en hyggelig type, og hadde tatt på seg finstasen kun for oss. Han hadde på seg en fargerik blå kappe, maling i ansiktet og en krone med masse fargerike fjær. Kostymet var bra, men de kunne godt droppet fjærene ettersom jeg har hørt at de nesten har utryddet Toucanene for å få tak i fine fjør til hattene sine.
Han har en svær hage med masse forskjellige planter som han bruker for å fikse folk sine problemer. Han tok oss med på en tur rundt i hagen og viste oss de diverse plantene som han bruker mest. Han dyrket også kakaoplanter for å lage sjokolade. Sikkert bare en biintekt, siden de lokale stort sett bare betaler med en sau eller en høne når han fikser dem.

Gjengen lærer triks av sjamanen

Gjengen lærer triks av sjamanen


Heldigvis så har sjamanen nok selvinnsikt til å vite hva han ikke kan fikse, og når folk trenger å se en lege. Hvis noen dukker opp med en svær kreftklump eller noe, så prøver han ikke å gi dem løvetann eller gress, da bare sender ham dem rett til en ekte lege.
Han hadde planter for å kurere mageproblemer,kvalme, menstruasjonsmerter, øreverk og slike ting.
Indianerne og sjamanen har ikke noe spesiell religion(uten av noen av dem som har blitt lurt inn i katolismen), men de tror at alt i jungelen har en ånd. Puma, anakonda og ørn er hellige dyr for dem.
De lager et veldig sterkt sentralstimulerende narkotikum ut av enkelte planter som finnes i jungelen. Dette drikker sjamanen hver gang han skal hjelpe noen slik at han kan spørre jungelånden hva som skal til.
Sjamanen fortalte oss at både faren og bestefaren hans hadde vært sjamaner, og at han ikke var ferdig utdannet før han var over 40, men han startet opplæringen når han var 5 år gammel.
Når opplæringen var ferdig så måtte han ta en slags eksamen. Den bestod i å drikke en veldig konsentrert versjon av den narkotiske væsken. Den har en ganske hard effekt på kroppen; først får man eksplosiv diarre og oppkast(grunnen til at man må sulte seg selv før man drikker det), og deretter faller man inn i en paralysert hallusinogenisk tilstand. Sjamanen fortalte oss at han var paralysert i 48 timer, og hallusinuserte hele tiden. Det sitter alltid noen og passer på den som er i transe. Sjamanen traff alle forfedrene sine og fikk masse gode råd fra dem, og i tilegg hadde han flere lengre diskusjoner med noen hyggelige pumaer og anakondaer. Guiden vår fortalte oss at når han gjorde det samme så ble han til alle de forskjellige dyrene. Han fløy over jungelen i ørneform, og neste øyeblikk svømmet han rundt i korkodilleform, også plutselig løp han gjennom buskene i pumaform.
Torunn og Stig med sjamanen

Torunn og Stig med sjamanen


De lokale tror ikke at det er hallusinasjoner, de tror at det er ekte, og at det er den beste måten å bli kjent med naturen på. Når man drikke Ayavaska(som er navnet på væsken) så ser man ¨sjelen¨ til skogen, og skogen gir man svarene man søker. Det var tilsynelatende på denne måten at indianerne fant ut at de kunne bruke quinoa treet mot malaria.
Flere steder i Sør Amerika er det no mulig for turister å betale for en ¨sesjon¨ med sjamanen. Da får de drikke ayavaska av en ganske mildere form for å oppleve litt av den samme transeopplevelsen som indianerne er så glade i.
Jeg hadde ikke likt å miste kontrollen over kroppen i over 24 timer, og å være hjelpeløs i sine egne hallusinasjoner så lenge. Men det er mange andre som liker denslags.

Sjamanen vår avsluttet omvisningen ved å tilby oss en kjapp behandling for såre muskler. Torunn hadde litt vondt i skulderen, så hun meldte seg for mirakelbehandlingen. Den bestod i å denge ryggen og skulderen hennes med giftig eføy med torner. Det virket ikke som hun nøt behandlingen. Både hun og de andre jentene som fikk behandlingen fikk noen skikkelige intense utslett over hele ryggen.

Resultatet av behandlingen

Resultatet av behandlingen

Behandlingen virket faktisk ganske bra ettersom de nå hadde så mye mer smerte at de ikke engang kunne kjenne den orginale muskelsmerten !

Resten av tiden i jungelen var like bra. Mens de amerikanske jentene fant ut at de hører hjemme i en by så fant jeg ut at jeg liker meg best i en jungel, eller andre steder som er nærmt natur og dyr. Spesielt avslappende på kvelden når vi lå i hengekøyen og hørte på jungelen som levde sitt eget liv. Vi fant 2 store taranteller rett ved hytten vår, men forestilte oss at de var ute etter mindre bytte enn 2 nordmenn.

Turen Videre ble en bedrøvelig affære. Først 2 timer i båten hvor det pøsregnet så mye at det ikke var en tørr flekk igjen i klærne mine. Deretter 2 timer i en humpete minibuss, og 5 timer i en vanlig buss til det mest gudsforlatte stedet vi har vært på sålangt. Vi gikk av bussen på et sted som het Baeza ettersom det ikke var noen direkte buss til byen Tena som var vårt endelige mål. Det var allerede mørkt ute, og vi spankulerte rundt på dette kalde stedet som egentlig bare var et stort truckstop. Vi gikk inn på en lokal cafe og jeg prøvde å kommunisere med de lokale patriotene mens Torunn var på do. Jeg spurte veldig enkle spørsmål på spansk; ¨hvor er bussen til Tena¨ og ¨når går bussen¨ og forskjellige varianter av de spørsmålene. De så på meg som om jeg var et romvesen, også begynte de å fnise. Greit nok at de aldri har sett en gringo før, men jeg ble seriøst frustrert. Her kommer jeg trøtt og lei etter en lang dag på reisefot også klarer jeg ikke gjøre meg forstått for de enkleste ting. Jeg gav opp og lot Torunn styre med dem. De ville ta bilder av oss, mens vi var bare mest bekymret for å komme oss vekk fra dette hølet. Vi kjøpte et enkelt måltid fra dem, og måtte løpe ut med maten i hånden når vi så bussen vår gå forbi på hovedveien. Vi trøkket i oss den ekle tørre risen med en liten kyllingbit, og jeg var så sulten at jeg også spiste salaten og den tørre stekte bananen(som smakte som den var stekt for 2 uker siden). Straffen for å spise det måltidet var 3 dager med veldig dårlig mage, noe som Torunn slapp unna siden hun ikke spiste den ekle gummi-bananen.

 Posted by at 2:55 am
mai 052013
 

Vi kom til Quito klare for å oppleve hva enn Quito måtte ha å by på. Vi sjekket inn på hostellet vårt som viste seg å ligge i en skikkelig tvilsom del av byen. Heldigvis var det relativt nærme gamlebyen (som er et ganske tvilsomt område i seg selv).

Soldaten med flagget

Soldaten med flagget

Vi brukte den første dagen til å bli kjent med gamlebyen. Det var en søndag, så alle gatene var stengt for bilene, noe som var ganske greit ettersom det var altfor mange biler der på hverdagene. På den sentrale plazaen var det masse folkeliv, både skrullinger og normale Ecuadorere. Den ene skrullingen vi så var en middelaldrende dame som satt på en benk, og plutselig fant ut at hun skulle ta av seg på overkroppen. Så der satt damen med de svære hengepuppene ned på knærne i den kalde fjelluften. En lokal politimann gikk forbi og så ut som han ikke helt visste hva han skulle si til henne. Han gikk bort til en politigjeng og fortalte dem om benkdamen, og alle holdt på å le seg ihjel. Etterhvert tok hun på seg skjorten igjen, og showet var offisielt over.
Noen andre skrullinger vi kom over var en gjeng med ordentlige middelaldrende damer som sang religiøse sanger på gaten. Det var falskt nok til å knuse glass. De gjør ikke Gud noen tjenester akkurat.
Vi var heldige nok til å komme på plassen utenfor presidentpalasset akkurat når de hadde vaktskifte. Det er en typisk tradisjonall greie som man kan finne i de fleste land, inkludert Norge. De Ecuadorske vaktene hadde blå drakter, men masse fine små pyntedusker, i tilegg til lange spyd. Jeg tror strengt tatt ikke de spydene kommer til å hjelpe mye hvid det kommer en revulosjon. De marsjerte litt frem og tilbake, ridde litt på noen veldig dekorerte hester og heiste et gigantisk Ecuador flagg.
Etter hvert så dukket også den høyt elskede Ecuadorske presidenten opp og vinket litt.
De hadde også et band som spilte litt nasjonalistisk musikk. Helt grei underholdning, og fint for Torunn også ettersom Ecuadorerne er så små at selv hun kunne se over hodene deres.

Presidentpalasset oppvisning

Presidentpalasset oppvisning

Vi prøvde å finne en katedral hvor de har et bilde av Jesus og disiplene som har det siste måltid. Det som er spessielt med det maleriet er at de spiser marsvin til middag! Det er en Sør Amerikansk tolkning av det siste måltid.

Stig langt oppi katedralen

Stig langt oppi katedralen

Det er hundrevis av kirker, og vi var innom en haug av dem, men fant ikke den riktige, selv om vi var innom den som var listet i turistinformasjonen. Vi klatret isteden opp på toppen av tårnet på en katedral som sto høyt over gamlebyen. Det var ganske svimlende utsikt der oppe, og vel verdt de 3 kronene vi måtte ut med.
Etter sightseeingen hadde vi middag med øl for 15 kroner. Det er massevis av små restauranter overalt i Ecuador, og alle serverer såkalt set menu. Det er som regel suppe til forrett og ris med bønner, kylling og salat til hovedrett og inkludert brus for 2,5$. Det er super billig, men det er begrenset hvor mange dager på rad man orker å spise det samme greiene (ihvertfall for oss, men ikke for Ecuadorianerne).

kvart marsvin med tilbehør

kvart marsvin med tilbehør

På kvelden hadde vi vårt første marsvin måltid. Det var faktisk ganske vanskelig å finne en restaurant med marsvin, måtte gjøre et google søk. Et helt marsvin var altfor dyrt, så vi bestilte et kvart marsvin hver. Det er ikke mye kjøtt på dem, men det var ganske godt, mye godt tilbehør. Marsving med chilli-peanøtt saus er ikke dumt. Restauranten lå i en liten artig gågate hvor det var masse folk, og masse lokale spill på gaten. Unger spilte Fussball midt i gaten, og butikkene solgte kaker overalt.Unger som spiller fussball i gaten Vi var i utkanten av gamlebyen og måtte gå i 40 minutter for å komme tilbake til hostellet. Alle guidebøkene advarte om å ikke gå rundt i gatene i Quito etter mørkets fall. Alle gatene var ekstremt vel opplyst, og det var folk, og politimenn overalt, så det var ikke mye problem å gå rundt der på kvelden.
Dagen etter hadde vi massevis av planer. Vi skulle opp på toppen av byfjellet med taubane, og deretter gå helt til toppen på 4700 meter. Deretter skulle vi innom diverse museum og ting hvis vi hadde mer tid. Alle planene falt i grus når vi ble frastjålet pengene våre på en buss. Torunn hadde lommeboken i en sidelomme, men klarte ikke beskytte lommene ettersom bussen var ekstremt ustabil og det var nødvendig å holde seg fast hele tiden. Når vi gikk av bussen la vi merke til at lommeboken var borte, og en annen damer pekte på bussen og sa ¨la Chica¨ som betyr en jente. Bussen lukket døren rett i trynet på oss akkurat når vi prøvde å komme tilbake inn i bussen. Snilt av damen å si ifra om at hun hadde sett en jente som stjal fra lommen til Torunn ETTER at bussen hadde kjørt…
Resten av dagen var en fadese. Vi var innom 4 forskjellige ¨politistasjoner¨ før vi fant den riktige hvor vi kun få en politirapport for forsikringselskapet. Heldigvis var det bare penger vi mistet, ingen kort.
Vi prøvde å få noe mer ut av dagen ved å dra til et museum vi ville se, og et vivarium med reptiler. Etter 3 timer med leting fant vi museet, og det var stengt for oppussing. Etter 2 timer til med leting fant vi vivariumet, og det var også stengt. Også ble det mørkt. Den mest tragiske dagen på reisen var endelig over, og vi unnet oss masse øl den kvelden.
Vi tok en buss sent på kvelden for å komme oss vekk fra alle de vonde minnene fra Quito.
Vi hadde booket en 5 dagers tur til jungelen i Ecuador. Planen var å bo i en hytte rett ved en av de mange elvene som danner Amazonas. Der skulle vi leve i ett med naturen og jungeldyrene, det var planen ihvertfall.

På toppen av katedralen

På toppen av katedralen

Bussen tok oss til en liten møkkaby som het Lago Agrio. Det er en skitten liten by som er full av oljearbeidere som jobber på oljeraffineriene som Ecuador har bygget i jungelen. Mye av regnskogen har blitt ødelagt og forurenset for at griske mennesker skal få fatt i det svarte gullet som ligger dypt i jorden under skogen. Lago Agrio var et bedrøvelig syn; når vi kom der pøsregnet det, og det var grytidlig, mørkt og tomt i gatene. Tomt med unntak av flokker med ville gatehunder. Vi ble sittende i 5 timer å vente på folka som skulle kjøre oss ut til jungel-lodgen som vi hadde bestilt. Det var 20 ville hunder rundt oss til alle tider. 19 av hundene var hanner og alle prøvde å pare seg med den ene tispen som var i flokken. Ikke et lett liv.

 Posted by at 3:37 pm
apr 292013
 

Etter 5 uker i Colombia tenkte vi at det var på tide å komme seg videre, selv om vi gjerne kunne blitt der i 2 måneder til. Dessverre så har vi et tidskjema å holde oss til. Det er ikke så lett når man bare har 15 måneder å reise på, det er tøft å bestemme seg for hvor man skal dra og hvor man skal droppe. Det er vanskelig å være oss rett og slett.

Endelig i Ecuador !

Endelig i Ecuador !


Det neste målet vårt var en by som heter Otavalo som ligger helt nord i Ecuador. Det ble den lengste reisestrekningen vi hadde hatt så langt på turen. Det tok 5 busser, en taxi og 20 timer å komme seg til Otavalo. Vi passerte spektakulære fjellkjeder i sør-Colombia på veien, og krysset grensen til Ecuador uten problemer.
Ecuador ga et veldig positivt førsteinntrykk; svinbillige busser (2$ for 3 timer), hyggelige folk og store flasker med øl. Bussen til Otavalo droppet oss av midt i ingenmannsland og sa at vi var i Otavalo. Det var en smule forvirrende. Vi gikk rundt og var seriøst skuffet over Otavalo; 10-20 falleferdig hus og en bensinstasjon, vi hadde hatt litt høyere forventninger. Så traff vi en fyr som pekte mot en fjern horsiont og sa at det var Otavalo. De tullingene på bussen hadde tydeligvis lurt oss til å bli med deres buss selv om den ikke gikk forbi Otavalo. Vi måtte ta en taxi i 15 minutter til vi kom til det som faktisk var Otavalo. Det kostet oss den nette sum av 5 kroner, veldig frustrerende.
Otavalo utsikt

Otavalo utsikt


Otavalo er best kjent for lørdagsmarkedet sitt. Det er det største i hele Ecuador, og omfatter alle mulige forskjellige ting, fra levende dyr til tekstiler, skinnjakker, lamagensere og gatemat.
Folkene der er etterkommere av Otavalo indianerne som var der lenge før spanjolene kom og skapte problemer. På det tidspunktet var vi mest vant til «mestizoer» som er størstedelen av befolkningen i Colombia. De er etterkommerne til spanjolene mikset med de lokale indianerne. Otavalerne ser ganske så annerledes ut. De fleste damene gikk med tradisjonelle kjoler, og spesielle gullsmykker på halsen. Mennene hadde alle veldig langt og glatt hår og en liten søt hatt. De er i tillegg bittesmå, noe som funket helt greit for meg hver gang det var en eller annen folkesamling.
fugl med fint hode

fugl med fint hode


Første dagen var vi en rundtur i området rundt Otavalo. Det er en fuglepark ikke så langt fra byen. Den største attraksjonen der er de gigantiske kondorene, verdens største fugl. De kan ha et vingespenn på over 3 meter.
De var ikke de vakreste fuglene jeg har sett, men likevel litt av et syn. Jeg gleder meg til å få sjansen til å se dem i naturen når vi kommer ned til sør i Peru.
Hauk og unger

Hauk og unger


I fugleparken har de også en del ørner og falker som hadde diverse skader. De opererer som et slags redningsenter for fugler, så det var heldigvis ikke som en zoo.
Vi var der akkurat i tide til å se en oppvisning med noen av falkene. Det var ikke så veldig imponerende. Faktisk så var det mer underholdende å se på de eneste andre publikummerne som var tilstede; en barneskoleklasse.
styggingen

styggingen

Masse bittesmå Otavaloere, nesten umulig å se hvem som var jenter og hvem som var gutter ettersom alle hadde like langt hår. De var livredde når fuglemannen satte en svær hauk rett ved muren der de satt, men alle spurtet likevel ned til ham når han spurte hvem som ville holde en av de mindre haukene.
Vi gikk tilbake til Otavalo, og traff noen fine fjellgriser på veien. De likte epleskrotten min. Jeg liker griser, spesielt slike som er litt hårete.
Resten av dagen brukte vi til å dra til noen av landsbyene rundt Otavalo, og deretter langt opp i fjellet til en innsjø i en vulkan. Innsjøen lå på godt og vel 4000 meter, så vi ble litt kortpustet når vi kom opp der. Det lever ville marsvin der oppe rundt innsjoen. Jeg har alltid hatt lyst å se marsvin i sine ville omgivelser, men det skulle vise seg at de var litt sjenerte til at vi klarte å finne dem… alternativt så har de lokale spist dem alle sammen. Når skal de Ecuadorerene slutte å plage disse små søte gnagerne! Kanskje vi burde starte en Facebook kampanje.
Marsvin til inspeksjon

Marsvin til inspeksjon


Vi gikk på dyremarkedet på lørdagsmorgenen. Det ble litt av et kultursjokk. Dyrevelferd er ihvertfall ikke et ord i det Ecuadorianske vokabularet. Det er ikke et sted for sarte sjeler, eller sarte veterinærer, heldigvis er vi ingen av delene.
De lokale gikk rundt med marsvin i poser(!). Det kunne ligge 20 sprellende marsvin i en vilkårlig pose. Noen av marsvinselgerne hadde dem i runde innhegninger på bakken, og de som var interressert i å kjøpe dem kunne plukke og velge. Selgerne løftet dem opp med hodet og kastet dem tilbake til buret hvis kjøperen ikke ble imponert. Hvordan de bedømmer de stakkarslige gnagerne er ikke så lett å forstå. For meg så de ganske like ut alle sammen.
Masse marsvin til salgs

Masse marsvin til salgs


Vi fikk med oss at en av de største marsvinene der var gravid, og derav verdt en del mer. Hun som solgte den ville ha 7$ (40 kroner) for den. På restaurantene selger de stekt marsvin for ca 25$(140 kroner) med tilbehør.
For oss fra vesten så virker det kanskje litt rart å avle disse små kosedyrene til middag, men i Ecuador har de gjort det helt siden marsvinet ble domestikert for 7000 år siden. Marsvin har bare vært et kosedyr i 400 år, siden spanjolene tok dem med tilbake som kosedyr til dronningen.
Det var litt tøft å se hvordan de behandlet dem, veldig røft. Folk i Norge hadde fått sjokk om man løftet opp et marsvin etter hodet og deretter kastet ham en meter ned på bakken.
Som veterinær må jeg alltid være ultra forsiktig med hvordan jeg løfter dyrene på klinikken. Ikke for dyrene sin skyld, men for eierne som ofte behandler kjæledyrene som babyer.
Stakkarslige katter på markedet

Stakkarslige katter på markedet

Torunn med Ecuadorere

Torunn med Ecuadorere


Som veterinær var det også ganske kjipt å se kattungene som de solgte på det samme markedet. De var alle seriøst dehydrerte og apatiske. Noen av dem bare lå på toppen av et bur med masse høns uten å gjøre forsøk på å klatre ned. Noen andre katter vi så lå i et lite bur i solen, mens en haug med høns og duer gikk oppå buret deres. Det var fuglebæsj i maten deres og på kattene, og i tillegg intet vann tilgjengelig. Det var mye slikt på markedet, og det er veldig vanskelig å komme å fortelle folk at de må gjøre ting annerledes når det er slik det er blitt gjort i hundrevis av år.
En annen del av markedet var det kuer til salgs. De fleste av dem var tynne, og sannsynligvis fulle av orm. En dame solgte også alpakkaer, fantastisk stilige dyr. Jeg hadde veldig lyst å kjøpe meg en alpakka ettersom de bare kostet rundt 600 kroner. Det er sikkert veldig praktisk å ha med seg en alpakka på reise rundt i Sør Amerika. Den kunne bært bagasjen vår, og holdt oss varme på de kaldeste hostellene. Jeg prøvde å overbevise Torunn, men hun mente at det kom til å bli et problem å få den med på bussene.
Det var også griser på markedet, men de hylte hver gang noen prøvde å røre dem. Vi så en dame med en sau i et skjerf på ryggen, akkurat som en baby. Andre Otavalo damer bærte rundt på 4-5 levende høner opp-ned, mens andre hadde valper i poser.
Det var faktisk folk som solgte fersk mat på dyremarkedet….fantastisk uhygienisk å selge kjøtt og grønnsaker midt blandt alle dyrene og all møkken der.
Dyremarkedet var litt av et sjokk på sansene. I den respekt var det bedre på de andre markedene. På matmarkedet hadde de veldig mye som vi ikke ville kvalifisert som mat. Vi tenkte egentlig å spise lunsj der sammen med de lokale, men det var vanskelig å finne noe som fristet som mat.
Torunn kjøper genser

Torunn kjøper genser

Stekte tarmer noen?

Stekte tarmer noen?

Det var ikke om prisen å gjøre, ettersom man stort sett fikk fullt måltid med drikke for rundt 1$. Det var bare det at stekte grisetarmer eller kokte spiserør fra høne ikke frister så mye uansett hvor sulten jeg er. Det var mye tarmer og innvoller der, og alt regnes i kategorien mat.
Vi gikk derfra like sulten.
Mesteparten av Otavalo markedet var dedikert til tekstiler. De fleste som var der solgte stort sett de samme sakene; alpakka gensere i hundrevis av varianter, ponchoer, sokker og luer. Jeg hadde orginalt tenkt å kjøpe en alpakka poncho, men bestemte der og da at det så litt for lobo ut til å kunne funke hjemme. Jeg ville kanskje sluppet unna med litt fnising så lenge vi er i Sør Amerika, men når vi kommer tilbake til Norge ville det blitt rålatter hvis jeg hadde vist meg offentlig. Poncho i Norge vil kun funke for eksentriske, overvektige middelaldrende damer, og selv med dem er det helt på grensen av akseptabelt.
Med den logikken endte vi opp med å kjøpe hver vår alpakka genser, i tillegg til strikkesokker og lama-luer.
Det er ihvertfall nok rom for pruting der ettersom alle har de samme sakene.
Til alle som drar til Otavalo vil jeg gjerne si at det er best å holde seg unna meksikansk mat der, de vet ikke hva de driver med, dog Margaritaene er ikke så verst.

 Posted by at 6:35 pm