Stigsworld- backpacking rundt jorden

Medellin – en moderne storby 

Etter 4 måneder med øyhopping i karibien var det nesten litt melankolsk å forlate den siste øyen, øy nummer 22 og land nummer 12 på reisen. På den andre siden gledet jeg meg som en liten unge til å komme til Sør Amerika, hvor prisene er lave, ølene er store, og man slipper å ta svindyre fly overalt.
Vi landet i Medellin og opplevde et umiddelbart kultursjokk i forhold til hva vi var vant til fra Karibien. Det var et nytt språk, en ny etnisitet og følelsen av en tettbefolket storby med en million mennesker. Bussen

Medellin sentrum

fra flyplassen snirklet seg ned fra fjellet mot den gigantiske byen i bunnen av dalsøkket. Biler, mopeder og lastebiler råkjørte om hverandre på veien ned, ingen moderasjon der i gården. Vi gikk av midt på en kaotisk metrostasjon, og ble deretter stående som sild i tønne inni toget sammen med tusenvis av lokale pendlere. Vi gikk av toget i Backpacker strøket som het Poblano. Der gikk vi inn på det første (men ikke nødvendigvis det beste) hostellet vi fant. Deretter gikk vi rett ned på en biffrestaurant og hadde et deilig biffmåltid med øl for 50 kroner. Det ble ikke mye søvn den natten ettersom det er de hardeste sengene vi noensinne har sovet i. Det var tilsynelatende ingen madrass, bare et laken som var strekt over en treplate. Det er slikt jeg kan tenke meg at det må være å sove på en fengselseng. Vi prøvde desperat å finne et nytt hostel morgenen etter, men alt var fullt siden det var helg og Poblano området er hvor alle festene skjer.
Medellin er en fin by å tilbringe noen dager. Det er en by hvor temperaturene alltid er behagelige på rundt 23-26 C året rundt. Vi brukte noen dager på å bare tusle rundt i sentrum for å bli bedre kjent med byen og folkelivet. Det er utrolig mye liv på gatene; tusenvis av lokale som selger alt fra enkle tyggegummi og drops til forskjellige juicer, pølser,frukt, empanadaer og andre maisbaserte godsaker.

Fruktselger

Vi var der i en helg, så det var ekstra mye liv. Vi satt på en benk og så på folkelivet når en dame og 2 menn kom bort og ville bli venner med oss. Selv med våre svært så begrensede spansk ble det etter hvert veldig klart at de var kommet

Fiskemarked

for å frelse oss, noe Torunn synes var litt ubehagelig, mens jeg synes det var kjempemorsomt. De snakket om Kristus og pekte på himmelen, hvorav jeg satt der som et stort spørsmålstegn og spurte «quien es Kristus?».
Etter en stund med babling på spansk så prøvde jeg å få frem at vi begge er ateister, men det tror jeg hun tok som en invitasjon ettersom hun la hendene på hodene våre og var i full gang med å frelse oss.
Vi gikk litt videre og så på et gateshow som hadde dukket opp. Det var en haug med tenåringer som hadde et slags teaterstykke på gang. Det var mange sterke virkemidler som sikkert slår an i Colombia; høy rappemusikk, fargefulle kostymer, ungdommer med innlevelse, og et dypt religiøst budskap. Tenåringene var kledd ut som mini-djevler og de hadde forskjellige T-skjorte på med forskjellige synder; alkoholisme, dop misbruk, tyveri, drap og selvsagt den verste av de alle: Homofili!
En av tenåringene så bare ut som en vanlig tenåring, og alle disse syndene drev og dro i ham fra alle kanter, stakkaren visste ikke hvor han skulle gjøre av seg, også kom djevelen selv og begynte å dra i ham. Men akkurat når det begynte å bli for mye for ham så dukket Jesus opp til heltemusikk, og kastet vekk alle disse syndene !
Det ble ikke noe drapsmann eller homofil ut av denne tenåringen !

Religiøs fremføring

Det var flere andre lignenede teaterstykker, og helt objektivt sett så må jeg si at de var veldig flinke og det var bra utført. Subjektivt sett så skulle jeg ønske de hadde brukt de teatralske evnene sine til noe litt mer nyttig enn å prøve å hjernvaske folk på torget slik som foreldrene deres har hjernevasket dem. Det hadde blitt ramaskrik om noen hadde hatt en slik opptreden på et torg i Norge. På slutten av opptredenen var det frelsetid hvor alle i publikum holdt hendene i været og ble med på en stor fellesbønn. Det tok vi som et tegn på å komme oss videre. Ironisk nok så var det massevis av selgere rett på andre siden av gaten som hadde store bord fulle med grafiske homsepornofilmer.
Vi dro til en annen del av byen og tok en taubane opp på fjellet. Det var interressant ettersom vi fløy over nabolag som vi aldri hadde fått sett ellers, og fikk en fantastisk bra utsikt over hele dalen og byen.

På vei opp fjellet på taubanen

Det er helt greit å betale 25 kroner for en taubane som tar deg en time opp på fjellet og langt inn i skauen, spesielt med tanke på at 15 minutter taubane i Bergen koster over 300 kroner.
Vi kom opp til et kjøligere klima, men solen varmet våre trøtte kropper. Det var et bondemarked der med masse godsaker til salgs. Vi boltret oss i diverse eksotiske bær, og hadde vår første sjokoladebelagte jordbær-spyd. Et ganske idyllisk lite landlig sted som var så lett å nå fra millionbyen Medellin. Vi kom dessverre opp ganske sent på ettermiddagen, så fikk ikke så mye tid til å utforske området før det begynte å bli mørkt. Da skjedde noe som var ganske utrolig usannsynlig. Torunn kjente igjen et annet turistpar som gikk forbi oss; det var Guy og Ashari som vi hadde truffet 4 måneder tidligere i Belize.

Oss med australierne vi traff igjen

De hadde tatt en helt annen rute til Colombia. Mens vi stresset oss fra den ene karibiske øyen til den neste hadde de reist rolig og greit fra Belize gjennom mellom-Amerika og til Colombia med en båt fra Panama. Og der i en by med 4 millioner mennesker dultet vi tilfeldigvis borti de eneste folka på hele det Sør-Amerikanske kontinentet som vi kjente.
Vi gikk ut med dem på kvelden og fikk mimret litt over en kebab og en øl på en av Medellins finere kebabsjapper… slik blir det når man er på et budsjett!
Dagen etter fant vi endelig Jesus. Heldigvis så slapp vi å lete etter ham ettersom han var grei nok til å komme og plukke oss opp fra hostellet. Jesus var en utrolig okei type som tok oss med på en artig liten lokal pizzasjappe. Vi hadde kontaktet Jesus gjennom Couchsurfing, og han og konen hans Maria lot oss bo på gjesterommet deres i låven.. kremt… leiligheten. Fra rommet vårt i høyblokken hadde vi utsikt over hele Medellin, så det var ganske så digg.
Ana Maria hadde faktisk søkt på skole i Trondheim av alle steder, så vi fikk undervist henne litt om lokalkultur; hvordan drikke karsk uten å lage grimaser, og hvordan holde en lengre samtale om torsk og søringer.
Vi tilbragte den siste søndagen i den botaniske parken hvor det var tusenvis av Colombianere, store og små, som nøt det fine (alltid) været.

Iguan i parken

Det var en veldig idyllisk liten park i det som for 10 år siden ble regnet som den farligste byen i verden. Masse iguanaer, colombia ekorn, tropiske ender og ett enslig dovendyr (som vi aldri fant).

Colombia ekorn

Massevis av gateselgere som solgte alle mulige lokale favoritter, alt fra sukkerspinn til maiskaker og nykvernet juice.
Vi var også innom planetariumet i parken. Det var veldig moderne og interaktivt. Hele opplevelsen begynte med et obligatorisk 40 minutter foredrag om asteroider og kometer. Det var sikkert et veldig fint foredrag, men alt var på spansk, så det var begrenset hvor mye vi fikk med oss. Mye fine bilder og bra gestikulasjoner fra foredragsholderen.
Det var også en fin 4D film om astronauter og slikt. Veldig underholdende, men også veldig mye babling på spansk. Det var no jeg begynte å angre på at jeg ikke hadde holdt progresjonen oppe i de 2 årene jeg har forsøkt å sette meg inn i språket. Dog; jeg tror ikke min kunnskap i å spørre hvor mye et eple koster ville hjulpet så mye i et lengre foredrag om astrofysikk.
Jesus var utrolig grei dagen etter da han tok seg tid til å kjøre oss helt opp på et av fjellene som ligger rundt Medellin.

Utsikt over Meddelin fra skjermen

Vi hadde ordnet med paragliding og gledet oss som unger til å fly som en fugl igjen. Det er en utrolig følelse, og det var aldri skummelt et øyeblikk. Jeg holdt meg godt fast i selene mens sjåføren min gjorde alt grovarbeidet. Torunn svevde rett ved siden av meg med en annen fyr. Før vi skulle ut og fly trakk de lodd om hvem som skulle fly med hvem. Han som trakk Torunn ble lei seg og han som trakk Stig ble glad… men når vi gikk til hver vår fyr så forandret ansiktsutrykkene seg fort.

Torunn på vei mot trærne

De hadde Trodd jeg var Torunn og Torunn var Stig….det er nok litt mer populært med en liten søt dame enn en stor muskelbunt med arr.
Utsikten var fantastisk og det var faktisk en utrolig avslappende følelse å sveve 1000 meter over storbyen, føles ihvertfall ikke ut som en ekstremsport. Hele moroa kostet bare 250 kroner, det samme som man ville betalt for et par halvliter øl på en pub i Norge!
På kvelden sa vi farvel til Jesus og Maria og ønsket dem lykke til videre (de har litt problemer med faren til Jesus som er et narsissistisk rasshøl). Vi hadde fått oss en billett på et kveldsfly til Cartagena for 300 kroner. Det Colombianske flyet holdt en utrolig høy standard, god mat, lenestoler og flatskjerm med underholdning på hver stol! Betydelig bedre enn flyet som vi hadde krysset Atlanteren med 4 måneder tidligere.

Cartagena – et mekka for turister

Cartagena var et sjokk på sansene. Vi kom med buss fra flyplassen til området hvor hotellet vårt skulle være, og ble overrumplet av hundrevis av backpackere med europeiske utseende. Det var en gate full med hosteller og full av fulle tenåringer. Det var Khao-San road i miniatyr. Vi hadde også kommet på en onsdag, som tilsynelatende er den store festedagen i Getsemani (området hvor hotellet vårt var). Vi fant hotellgaten vår som var en trang urinstinkende sidegate hvor rottene kranglet med uteliggerene over de beste matrestene fra søppelet. Charming.

Gate i old-town

Vi flyttet til et annet hostell i en annen gate neste dag. Der hadde de ihvertfall store flasker øl til billig pris.
Gamlebyen i Cartagena er på Unesco sin liste over historiearv, så åpenbart et ganske stilig sted. Det var en veldig fin og velholdt gamleby med mange fine små gater og gamle kirker. Det var definitivt det stedet i Colombia hvor vi traff mest turister.

Colombiansk fruktdame

Cartagena søte hus

Selv vårt gamle nemesis fra Karibien dukket opp her; cruiseturister.
Vi trakk oss unna fra de mest befolkede attraksjonene og holdt oss til utkanten av gamlebyen hvor vi fikk vandret rundt muren som isolerer gamlebyen fra havet. Det var et marked der hvor de solgte massevis av Colombianske søtsaker. De fleste godteriene er basert på en ultra søt krem som heter Arequipes; som egentlig bare er utkokt melk hvor alt fettet og sukkeret er tatt ut og tilsatt litt karamellsmak. Hvis det fantes noen index for mengde spist VS kvalme følt, så tror jeg dette ville scoret på topp. Det var veldig mye forskjellige saker der, og jeg måtte selvsagt prøve alt sammen, kan ha vært en mulig forklaring på mageknipen etterpå.
Middag den dagen ble også en improvisert affære.

Torunn betaler 2 kroner for fersk juice

Vi fulgte etter de sultne lokale til et lite området hvor det var massevis av boder satt opp. Der lagde de alskens Colombianske delikatesser, og vi forsynte oss grovt. Maisdeig fylt med rå egg og dumpet i kokende fett, maisedeig med potet og kjøtt dumpet i kokende fett og nypresset appelsinjuice. Et måltid vel verdt de 12 kronene vi måtte betale.

Empanada lages på gaten

Cartagena er vel verdt et besøk, men det var ikke den fineste byen vi besøkte på vår reise gjennom Colombia. Det er for mange turister der, og for mange folk som lever av turistene.

Gjørmevulkanen

Leire vulkan

I leire-vulkanen lille gjørmebadet; En hånd her, en fot der, 2 hoder, en pupp og noen sin bakende.

Vi sto i kø for å få hoppe oppi, og når det var vår tur så lot vi oss bli omslynget av den lunkne, seige gjørmen. Det var faktisk en veldig deilig følelse; akkurat som å fly- bena hadde ingen kontakt med bunnen, men det var umulig å synke selv om man prøvde. Jeg hadde null kroppskontroll, noe som noen Columbianske massørerutnyttet seg av. De dyttet kroppen min bort i et hjørne og begynte massasje fra alle kanter. Jeg var fanget i en ufrivillig massasje fra folk som ville ha pengene mine. Jeg prøvde å snike meg unna, men da bare dro de meg tilbake. Jeg hadde mistet kroppskontroll, og massørene hadde tatt over!
Jeg kom meg unna etterhvert med både kropp og lommebok vel i behold. Jeg måtte tross alt passe på Torunn som også hadde problemer med å holde seg vertikal. De stakkars damene som hadde på seg stroppløse bikinier ble sittende å holde puppene på plass under hele oppholdet. Gjørmen var akkurat som olje.
Når vi gikk ut av gjørmepytten stivnet vi fort i solen. Jeg kjente ansiktet stivne og ble ganske hard i masken.
Vi hoppet uti vannet ved innsjøen som var i nærheten. Der ble jeg forfulgt av lokale damer som ville vaske gjørmen av meg…akkurat som det er noe jeg ikke klarer selv…seriøst..
Vi dro morgenen etter for litt etterlengtet ro og hvile i en liten karibisk fiskelandsby som heter Taganga.

Du vil også like disse inleggene:

• ingen relaterte innlegg