okt 142013
 

En bussovergang og 22 timer senere satt vi i byen Florinopolis i Sør Brasil. Vi gledet oss til litt “beach-time” etter 3 måneder i kalde land, men været sviktet nok engang. En av mine nye favoritt-greier med brasiliansk kultur må være de såkalte “kilo-restaurantene”. Det er spisesteder hvor de har svære buffèter med massevis av digg Brasil-mat. Der kan man bare forsyne seg akkurat som man vil, og betaler deretter på vekt.

Deilig Brasil mat

Deilig Brasil mat

Det er som regel rundt 5 kroner per 100 gram, som ikke er for ille. Det er en av de få mulighetene man har i Brasil til å finne rimelig mat, for ellers så er det ganske fantastisk dyrt i Brasil, men ikke så dyrt som Norge selvsagt. Det er noen fordeler med å komme fra verdens dyreste land.
Florianopolis er et fint lite sted å tilbringe litt avslapningstid. Det er greit å stoppe noen steder hvor man bare kan slappe av på stranden uten å ha for mye planer. Dessverre så regnet det den dagen vi skulle på stranden, så da ble det kvalitetstid på hostellet isteden. Litt blogging i hengekøyen med en kald øl i hånden er ikke det verste tidsfordriv.
Bussene i Brasil er latterlig dyre, så vi fant ut at det ikke var så mye dyrere å ta et fly til Rio enn å ta en 22 timers buss. Valget var lett.
I Rio ble alt litt rotete…

Torunn og Stig does Rio !

Torunn og Stig does Rio !

Da vi etter mange timer hadde klart å navigere oss frem til huset til couchsurferen som vi skulle bo hos, så var han ikke hjemme. Vi ble sittende på en lokal bule og drikke øl sammen med de mest tvilsomme brasilianerne jeg har sett sålangt. Det var allerede blitt mørkt ute, og der satt vi i godt selskap med alle våre eiendeler mellom beina. Vi hadde heldigvis en reserve-løsning i bakhånd. Vi kontaktet vår venn Patricia som bodde i en helt annen del av den gigantiske millionbyen. Å finne fram til henne skulle vise seg å bli enda mer utfordrende. I tråd med vår ufeilbarlige dårlige timing så hadde vi kommet til Rio akkurat den dagen da de enorme protestene ble voldelige. 300 000 mennesker løpende rundt i avstengte hovedgater er en helt grei oppskrift på katastrofe. Da metroen stoppet så var det røyk overalt i gaten med biler som brant, skuddsalver ble avfyrt, og løpende mennesker med politimenn etter dem. Ikke det ideèlle stedet for å surre rundt med en stor sekk på ryggen. Vi klarte å riste dem av oss og fant frem til leiligheten til Patricia, som også var i et relativt tvilsomt område.

Stig ser på fliser

Stig ser på fliser

Patricia er en ekte Rio-dame med alt det måtte innebære. Hun har også en liten Yorkshire terrier som, overraskende nok, faktisk ikke prøvde å bite fingrene av meg.
Patricia er en veterinær akkurat som meg og Torunn, så vi burde egentlig ha nok å snakke om. Det eneste problemet var at hun hadde ingen interesse i å snakke om noe annet enn seg selv. Det er første couchsurfer vi har møtt som ikke engang har brydd seg om å spørre oss om reisen vår eller andre ting, alt handlet om henne. Jeg mister fort interessen for folk som ikke viser interesse i noen andre enn seg selv. Etter at vi hadde sittet i 3 timer og hørt henne bable i vei om alle sine problemer så begynte vi å bli både sultne og tørste. Hun tok frem en stor Coca Cola med et glass til seg selv, og begynte å leske i vei mens hun fortsatte å mase om hvor fæl verden er. På ingen tidspunkt falt det henne inn å tilby oss noe å drikke. Etterhvert så måtte vi gå inn på kjøkkenet og vaske opp noen skitne glass og deretter spørre om vi kunne få litt Cola. Hun var den verste verten vi har hatt uten sammenligning!
Sammen med Patricia dro vi på en helgetur til en liten kystby 3 timer øst for Rio.

Stig på toppen av Arrail Do Cabo

Stig på toppen av Arrail Do Cabo

Der var planen å få dykket litt. Patricia har drevet og jobbet gratis for dykkesenteret de siste 5 månedene i påskudd om at hun er en “divemaster-kandidat”!
De mannlige instruktørene var ganske slemme med henne, stort sett hele tiden. Kjønnsdiskriminering er vanlig i Brasil. Det er ingen som respekterer en dame som prøver å komme seg frem, spesielt ikke i et mannsdominert dykkemiljø. Hun hadde slavet i månedsvis med å bære tanker, sitte barnevakt for ferske dykkere og egentlig alt utenom å vaske dykkebåten bare for å få lov til å betale dem for et kurs hun ønsket å ta. De påsto at det var nødvendig å “teste” henne med alt mulig teite oppgaver for å finne ut om hun er divemaster materiale. Det er veldig veldig bullshit. De var bare ute etter en slave til å jobbe gratis for dem…for noen skurker…

Ut på dykking i Rio

Ut på dykking i Rio

Den dagen vi kom hadde de funnet en ny slave til å jobbe gratis for dem. Han var også en “divemaster kandidat”. Det som var mest komisk med det var at han aldri hadde dykket før, hadde ikke engang det første dykkesertifikatet.
Meg og Torunn dykket med dem siden vi først hadde dratt sålangt uti gokk. De var ganske amatørmessige. Jeg har 650 dykk i over 20 forskjellige land, men det er første gang jeg har dykket med noen som ikke har bedt meg skrive under på ansvarsfraskrivelse. De sjekket ikke engang sertifikatene våre!
Hadde en av oss skadet oss eller druknet, så kunne vi saksøkt dem og blitt veldig rike!
Dykkene var helt midt-på-treet. Dårlig sikt, og ingen koraller. Det var litt som å dykke i Bergen på sommeren, bare litt flere eksotiske fisk og skilpadder enn i Bergen. Det var ikke så altfor verst ettersom vi så en del fisk jeg aldri har sett før, noe som begynner å bli en ganske sjelden opplevelse. Jeg fikk dessverre ikke tatt noen bilder ettersom kameraet mitt døde for noen måneder siden (R.I.P). På et tidspunkt under dykket mistet jeg Torunn og Divemasteren i noen minutter. Sikten var veldig dårlig, så det var vanskelig å finne noenting. Torunn fortalte meg senere at det var den beste delen av dykket ettersom hun hadde funnet en sovende skilpadde og fått opplevd nærkontakt av tredje grad.
Ved kaien hvor båten gikk fra var det masse skilpadder som dukket opp med jevne mellomrom.
På kvelden gikk vi på en av de fantastiske brasilianske “Kilo restaurant” hvor man betaler for hvor mye mat som er på tallerkenen. Det var ganske digg. Jeg hadde en rå blekksprut salat, noe som gjorde at Torunn nesten mistet apetitten for sitt eget måltid. Vi så flokkevis med storbrystete brasilianere som gikk mot stranden, så vi fulgte etter dem for å se hva som foregikk. Det handlet selvsagt om fotball!

Folk på gaten med fotballkamp på tv

Folk på gaten med fotballkamp på tv

Storskjermer var satt opp, og veien var blokkert for folkemassene ettersom det var en fotballkamp hvor Brasil spilte mot et annet land.
Etter en helg på dykkesenteret kjørte Patricia oss tilbake til Rio. Leiligheten hennes var full av hunde-avføring og piss overalt. Det var til og med ekskrementer på toppen av kjøkken- benken. Det så ikke ut som det bekymret Patricia altfor mye etter som hun gikk direkte til sengs uten å tørke opp noe av det. Vi bestemte oss for å komme oss unna derfra så fort som mulig, så vi flyttet til vår nye couchsurfer-vert Rajesh samme kvelden.
Rajesh var av et helt annet kaliber. Han var en genuint trivelig og behagelig person å være rundt, noe som var en fornøyelse etter 3 dager med syting.
Han hadde en liten studioleilighet sammen med 2 søte burmeser-katter. Vi fikk sengen, mens han lå på en oppblåsbar madrass på golvet. Det var nesten litt surrealistisk å være i Rio De Janeiro med en inder som lagde deilig indisk mat til oss.

Stig med Rio-katter

Stig med Rio-katter

Vi hadde en uke i Rio og prøvde å gjøre det meste ut av oppholdet. Fordelen med å ha så mye tid er at vi ikke trenger å stresse for å se det som er verdt å se, vi kunne ta vår tid.
Vi dro til den berømte trappen som er laget av fliser fra hundrevis av land den ene dagen. Det var definitivt en av mine favoritt trappe-relaterte opplevelser noensinne, men det bør nevnes at den listen er ganske kort. Nabolaget til trappen virket ganske falleferdig og utrygt, men det var politi på stedet, og mange andre turister der. Vi vandret opp i gatene over trappen og endte opp i et distrikt med utsikt over mye av Rio. Der fant vi et lite kunstmuseum som vi gikk på. Det var fantastisk uinterressant, men kostet heldigvis nesten ingenting.

Stig ser på fliser

Stig ser på fliser

Vi følte jo også at vi burde stikke opp på fjellet og treffe Jesus. Greit nok at vi hadde sett ganske mange Jesusser i resten av Sør-Amerika, men denne skulle visstnok være mye mer spesiell og er regnet som en av verdens 7.underverk. Det kostet en liten formue å ta toget opp for å treffe han, og det var egentlig ingen store overraskelser med det møtet. Det er en stor sement-Jesus på toppen av et fjell, akkurat som vi hadde forestilt oss at det kom til å være. Vi tok de obligatoriske bildene i Jesus-Positur og vendte nesen mot utsikten.

Vi har funnet Jesus!

Vi har funnet Jesus!

Det beste med stedet er defintivt den gode utsikten man får av Rio de Janeiro fra toppen av fjellet. Det var absolutt tykt med andre folk som også hadde kommet for å hilse på Jesus. Utrolig nok så traff vi på en gammel bekjent innimellom alle folkene. Michael er en amerikansk legestudent som vi hadde truffet 4 måneder tidligere i fjellene i Nord-Peru. For dem som har fulgt bloggene så husker de kanskje historien om de 2 amerikanske guttene som ble sittende fast mellom 2 jordras midt i ingenmannsland.
Vi utvekslet anekdoter og visdomsord før vi fortsatte på hver vår vei rundt planeten jorden.
Den andre tingen som liksom er en “must do” i Rio er å ta taubanen opp på Sugarloaf-fjellet som ligger rett ved Cobacabana-stranden. Vi droppet taubanen grunnet et veldig usosialt prisnivå, men vi fikk likevel en fullverdig opplevelse ved å klatre opp fjellet ved egen muskelkraft. Det går ikke an å klatre opp Sugarloaf fjellet hvis ikke man er en proff klatrer.

Blir venner med silkeapen

Blir venner med silkeapen

Vi klatret isteden opp på fjellet som ligger rett ved, og som er det første stoppet på taubanen. På turen gjennom jungelen traff vi på en gjeng med usannsynlig søte små silkeaper. De var vel vant med mennesker så de kom helt bort til oss og sa hei (på sin egen måte). En liten stakkar hadde forvillet seg inn på en benk rett ved utkikkspunktet over byen. Der ble han fort omringet av turister med store kameraer og solbrent hud. En skremmende opplevelse for en liten eventyrlysten apekatt.
Det var helt kurant utsikt, men grunnet alle fjellene som separerer de forskjellige bydelene i Rio så er det veldig vanskelig å finne et utkikkspunkt hvor man kan se byen i sin helhet. Jesus-fjellet var litt bedre for denslags.
Vel tilbake i byjungelen hadde vi lunsj med Torunn sin Brasilianske brev-venn Guilherme. Han var en veldig trivelig kar som spanderte lunsj på oss. Maten var fantastisk god, og siden det var en buffèt så var det veldig vanskelig å stoppe. Alt i alt så var jeg mer fornøyd med maten i Brasil enn noe annet land i Sør Amerika. Prisen for verste mat går utvilsomt til Bolivia.
Vi tilbragte selvsagt også en del tid på 2 av verdens mest berømte strender; Ipanema og Copacabana. Ipanema er en veldig fin strand som er delt inn i flere soner alt ettersom hvilken type folk man finner der. Først er det et område med bare småbarnsfamilier, deretter en sone med strandløvene og sexy bikinidamer med brasilianske bikinier (den typen som forsvinner opp i rumpesprekken), deretter en sone med homofile.
Vi følte oss mest hjemme i strandløvesonen.

nyter kokosnøtt på Ipanema

nyter kokosnøtt på Ipanema

Solnedgangen på Ipanema var veldig vakker, spesielt sett fra bergområdet ved enden av stranden. Vi satt og drakk kokosmelk direkte fra kokosnøtten mens himmelen ble rødere og rødere helt til mørket tok over. Det kan være farlig å surre rundt i Rio på natten, ettersom det er ganske mange skurker, sniker og generelt utrivlige karakterer. Vi dro rett til metroen for å komme oss hjem til Rajesh som hadde planlagt nok en god indisk middag.
Senere den kvelden tok Rajesh oss med til byens mest aktive nattlivsområdet – Plata.
Det er et utrolig kult sted å være, og jeg har aldri sett noe lignende. Det minner mest om Khao San Road i Thailand, bare minus alle turistene. Tusenvis av mennesker var samlet over et stor område med flere gater og massevis av klubber. Vi fant fort ut at det ikke engang var noe poeng i å gå inn på en klubb ettersom det var full folkefest på gaten. Folk spilte instrumenter og danset i vei på gaten. Det var til og med massevis av små sjapper som solgte drinker og gatemat for billige priser. Vi måtte selvsagt drikke Caipirinha ettersom det er en typisk Brasiliansk cocktail. Deretter måtte vi selvsagt smake på en annen typisk Brasiliansk cocktail med ananasjuice

Stig på Copacabana

Stig på Copacabana


og en spesiell brasil-vodka. Vi betalte ca 8 kroner for drinken, og fikk totalt sjokk når vi så at hver av drinkene var på en halvliter hvor halvparten var vodka. Jeg mistenker at det var en ganske lavkvalitets vodka ettersom jeg aldri har hatt en så ille bakrus noensinne som jeg hadde dagen derpå. Vi hadde planer om å gå på Copacabana ettersom det var siste dagen vår i Rio. Man kan liksom ikke dra til Rio uten å tilbringe tid på verdens mest berømte strand!

Vi sto opp klokken 2 på ettermiddagen og klarte ikke å karre oss ut av leiligheten før klokken var halv fire. Vi kom til stranden rett før solen gikk ned klokken fem på ettermiddagen. Med mye innsats så nådde vi målet vårt om å tilbringe tid på Copacabana stranden.
Resten av kvelden, etter at vi hadde spist fantastisk sushi (som man jo gjør i Rio), ble vi sittende i Rajesh sin leilighet mens vi ventet til flyet vårt skulle gå. Siden flyet gikk klokken 05.00 på morgenen, så fant vi ut at det ikke var mye vits i å legge seg siden vi uansett måtte dra klokken 02.30 fra byen til flyplassen. Neste stopp LA!!

 Posted by at 12:28 pm