aug 262013
 

Etter Coroico så hadde vi ikke tenkt å bruke så veldig mye mer tid i Bolivia. Det var på tide å fortsette til neste land; Paraguay!

Etter vår første opplevelse med en nattbuss i Bolivia bestemte vi oss for å droppe en 15 timers nattbus fra La Paz til Sucre, og tok heller et fly som var fremme på 45 minutter. Det kostet uansett ikke mer enn 260 kroner for en billett!
Sucre er en finere by enn La Paz; roligere, mindre og mye hyggeligere folk. Mange guidebøker beskriver Sucre som den vakreste byen i Bolivia, og det er nok ikke langt fra sannheten.  Det som ikke mange mennesker utenfor Bolivia vet er at Sucre faktisk er hovedstaden i Bolivia. Myndighetene sitter i La Paz, men ifølge grunnloven så er Sucre fremdeles hovedstaden i landet. Ifølge alle guidebøker og nettsider så er det La Paz som er hovedstaden, så det er nok det offisielt riktige svaret, men hvis noen er på «Vil du bli millionær» og sier Sucre så bør det altså også bli godkjent.
Det lærte vi av en guide på det beste museet som er i byen. På «libertidad» museet så hadde de mange utstillinger som omhandlet Bolivias 2 store helter; General Sucre, og Simon Bolivar. De 2 mennene var sammen om å opprette Bolivia for 300 år siden. De siste 150 årene har Bolivia vært gjennom ganske mye dritt. De har vært i krig mot alle naboene sine; Paraguay, Chile, Peru og Brasil…og de har stort sett tapt alle konfliktene. Det førte til at Bolivia mistet de fleste ressursene sine, og ble «land-låst». De pleide å ha en kystlinje helt til Chile innvaderte og tok over Atacama-ørkenen fordi det var masse mineral-ressurser der. Bolivianerne er enda litt sinna for det, men Chile synes litt synd på dem så har nå gitt dem tilgang for å importere ting med kyst-transport uten å betale noen import-skatter. Brasil stjal mesteparten av jungelen til Bolivia fordi det var områder der hvor det vokste masse gummi-trær, som er veldig greit å ha når man skal lage og selge gummi. Argentina tok over store områder i sør av andre grunner.
I tillegg har spanjolene og andre europeere stort sett stukket av med alt som er av sølv og andre mineraler i landet.
Det er en grunn til at Bolivia er det fattigste landet på kontinentet.
Sucre har en veldig behagelig hvitmalt plaza med diverse storslagne historiske bygg strødd rundt kvadraturen. Flere kvelder når vi tilfeldigvis gikk der så var det diverse folkefester på gang. Jeg tror vi var der rett før en eller annen nasjonaldag. De hadde et veldig interessant danseshow med dansere fra Argentina, Chile og Bolivia.

Party i Sucre

Party i Sucre

Jeg har aldri sett noe lignende til de dansene, men det var ganske fengende.
Vi tilbragte mye av tiden vår i Sucre på en pub hvor de serverte deilig mat og gigantiske øl  for samme pris som det ville kostet for en liten Coca-Cola i Norge.
Vi fant ut at det var mer eller mindre umulig å komme seg fra Sucre til Asuncion i Paraguay, selv om det ser ut på kartet som om byen ligger midt i den sentrale hovedveien som går mot Paraguay. Eneste muligheten var å ta en horribel nattbuss, som gikk helt motsatt vei i 15 timer til Santa Cruz, og deretter ta en enda verre lavstandard buss som tar 28 timer, nesten utelukkende på grusveier.
Vi fant ut at det var bedre å dra til Argentina først. Så vi dro til Potosi i en dag, og deretter videre sørover i Bolivia. Potosi er verdens høyestliggende by på 4050 moh.

Potosi gater

Potosi gater

Den er best kjent for de gigantiske sølvminene som ligger rett ved byen. Spanjolene bygget byen kun for å ha et sted for sølvminearbeiderne å bo. De drev minearbeiderne veldig hardt, over 8 millioner mennesker (slaver) døde årlige i minene. Nå til dags er det ikke fullt så mange, men det er fremdeles ganske stusselige kår. Tusenvis av minerarbeidere har ødelagt lungene sine ved å puste inn luften i minene som inneholder masse silica støv. Minene er trange, mørke, varme som helvete og klaustrofobiske….alle gode grunner til at meg og Torunn droppet å besøke dem. Vi er sannsynligvis de første turistene i historien som drar til Potosi uten å være innom minene. Byen i seg selv har også en viss sjarm, så det var verdt turen likevel.
Vi fortsatte turen sørover til «the wild west» i en ørken-by som heter Tupiza. Tupiza ligger i et området som ser ut som det er tatt rett ut av en western film; tørt, varmt, rødt fjell, kaktuser overalt og folk på hest. Det var faktisk i dette området at de originale Butch Cassidy and the Sundance kid ranet en togtransport, og senere ble omringet av sheriffer og skjøt seg selv.

Stig i ørken

Stig i ørken

Vi kom til hostellet vårt etter en 6 timers busstur, og en time senere satt vi på hver vår hest i et uttørket elveleie omringet av kaktuser og sultne gribber (mild overdrivelse).
Guiden vår hadde hentet oss i byen og kjørt oss ut til hestefarmen.

Ride ride ranke...

Ride ride ranke…

Der traff vi en av ungene til guiden, en liten knøtt som knapt rakk meg til magen. Jeg tullet litt med dem og spurte om han skulle være med å guide oss, og da sa fyren som hadde kjørt; «Han er veldig flink med hester og har mange års erfaring som guide».

Hestemannen

Hestemannen

Jeg hadde litt vanskelig for å tro at den ungen hadde mange års erfaring med noenting, med tanke på at for 2-3 år siden lå han i en barnevogn og bæsjet på seg selv.
Meg og Torunn og 3 franskmenn var i gruppen som skulle på hestetur, og til vår overraskelse så var det faktisk kun den lille ungen som skulle guide oss inn i ørkenen. Det er Bolivia i et nøtteskall.
Det var moro å ri, men det var ikke så mye futt i hesten min, og hver gang jeg fikk den til å bevege seg litt så fikk jeg kjeft av den 10 år gamle ungen. Det føles ikke helt riktig å måtte ta ordre fra en som ikke var født engang når jeg gikk på universitet, men på den andre siden så visste nok han mye mer om hesteridning enn meg tross sin unge alder.
Ørkenterrenget var vakkert; knallrøde klippeformasjoner på alle sider, gigantiske kaktuser, og riding i kveldssolen. Det var helt spesielt. Det var den eneste grunnen til at vi dro til Tupiza.
Vi hadde fått oppleve hvordan det var å være i en western film… så nå var det på tide å forlate Bolivia og finne ut hva Argentina kunne by på……

 Posted by at 1:40 am
aug 182013
 

Vel tilbake i La paz så booket vi en sykkeltur til den påfølgende dagen. Ikke så langt fra La Paz ligger den såkalte «dødsveien». Den blir kalt for «dødsveien» fordi ufattelig mange biler har kjørt utfor stupene langs den veien. Hundrevis av folk har dødd, og det var faktisk verdens farligste vei når den var åpen for trafikk. Nå til dags så er det en ny vei for biler, og det er stort sett bare syklister som kjører på den gamle veien. Over hele Sør-Amerika har vi sett backpackere med T-skjorter hvor det står «I survived the death road». Fakta er at det er relativt få syklister som ha dødd. Den siste var en israeler som hoppet utfor stupet for 2 år siden. Vi kunne velge mellom 4 forskjellige typer sykler som var av varierende kvalitet.

Good times på 4000 meter

Good times på 4000 meter

Jeg synes de alle så helt greie ut, så jeg valgte selvsagt den billigste. Torunn valgte en som var litt stiligere. Turen begynte med at vi ble kjørt opp til starten av løypen på 4600 moh. Fra der skulle vi sykle 3600 høydemeter nedover, totalt lengde på over 35 kilometer. Den første timen gikk det sus-dus nedover asfalterte veier gjennom grønne daler. Det var rimelig iskaldt på den høyden. Vi stoppet på en rasteplass hvor det var et politikontroll hvor vi måtte betale en eller annen tåpelig avgift for å få lov til å sykle på veien deres. Torunn var en tur innom damedoen der. Det var faktisk noe så upassende som en offentlig do uten noen dører!  Hun gikk forbi en av avlukkene hvor det satt en annen turistdame som så genuint forferdet ut når Torunn kom forbi og så hennes sitte der. Etterhvert kom vi ned til en smal humpete grusvei. Sykkelen min punkterte på det første stoppet, heldigvis ikke mens jeg syklet i full guffe nedover. Jeg sto og snakket med Torunn i 2 minutter, og når jeg kom tilbake så hadde folka i tur-selskapet allerede skiftet dekket mitt.  

Sykkelgruppen vår

Sykkelgruppen vår

Det var her den virkelig moroa begynte. Vi hadde ca 3000 meter med vertikal høyde igjen, og alt sammen på en ultrasmal grusvei med stup som gikk hundrevis av meter rett ned. 
Konkurranse-innstinktet mitt koblet inn med engang vi begynte å sykle nedover, jeg hadde lyst å være først!
Veien var veldig humpete med masse skarpe steiner overalt, så vi begynte forsiktig. Etter hvert så ble det mindre og mindre bremsing helt til sykkelen fikk leve sitt eget liv og suste nedover som en flaggermus i helvete.

Stig+Torunn på dødsveien

Stig+Torunn på dødsveien

Det var faktisk et skikkelig adrenalin rush!  Det var vår første gang med mountain biking, men det fristet til gjentagelse. Adrenalinet kommer av å sykle nedover bakken i full guffe vel vitende at enhver stein som treffer hjulet feil kan gjøre at man flyr på trynet, og i den farten så vil det medføre enten død, eller seriøse skader. Det er også en sjanse at man faller utfor kanten (noe som har skjedd med mange syklister og biler tidligere), i hvilket tilfelle man definitivt dør. Det er disse risikoene som gjorde hele turen så utrolig moro!
Det gikk fort nedover, og jeg klarte å opprettholde plassen min foran resten av gjengen, rett bak guiden.  På det tredje rastestoppet på turen så sto meg og Torunn og snakket med de andre folka på turen, og når vi skulle sykle videre så kunne jeg ikke finne sykkelen min. Etter alle de andre hadde funnet sykkelen sin så sto det bare en sykkel igjen, og det var tilsynelatende min. Det viste seg at jeg hadde råkjørt så mye med den andre sykkelen at girene hadde gått i stykker,og de byttet sykkelen uten å si ifra til meg…veldig profft..

Gjengen på stupet

Gjengen på stupet

Vi fortsatte turen til bunnen av bakken i hårreisende hastigheter, og i den siste svingen før slutten så falt hele dekket av sykkelen min. Heldigvis skjedde ikke det når vi syklet nedover…da hadde jeg sannsynligvis flydd over kanten. Så iløpet av 2 timer hadde jeg hatt en punktering, ødelagt girene på en sykkel, og dekket på en annen.
Vi kom ned til en landsby hvor vi fikk slappet av litt, og drukket noen svære øl (hvorfor, hvorfor, HVORFOR kan de ikke begynne å selge 1 liter glassflasker med øl i Norge?!!).
Vi spiste lunsj og slappet av i svømmebassenget på et lite hotell som lå i nærheten av landsbyen, akkurat det vi trengte etter en hard dag med sykling. Når vi kom tilbake til landsbyen kom det en ambulanse i full fart. Det viste seg at rett etter vi var ferdig med «the death road» så var det flere mennesker som hadde omkommet i en ny trafikkulykke. «The death road» fortsetter å leve opp til ryktet sitt.
Meg og Torunn forlot resten av gjengen, som skulle tilbake til La Paz, og dro til en liten landsby som heter Coroico.
I Coroico fant vi en liten hytte i jungelen som var eid av en dame som drev med spansk undervisning. Det var et idyllisk lite sted omringet av appelsin, sitron, mandarin og banan-trær. Vi bestemte oss for å leie hytten i 2 uker, og ta spansktimer i den lille hagen vår. Det føltes litt som en norsk hyttetur med enkle kår; stearinlys og kortspill. Det var noen markerte forskjeller dog som at det faktisk var varmt der, at vi kunne plukke våre egne bananer til frokost, og en varig tilstedeværelse av gigantiske edderkopper hver kveld.

Typisk Bolivia butikk

Typisk Bolivia butikk

Det var mang en natt hvor Torunn vekket meg for å drepe edderkopper på badet for henne. En natt fant jeg den ekleste edderkoppen jeg noensinne har sett. Den var veldig svær, ca 7-10 cm, og den var veldig klumpete. Ved nærmere ettersyn så jeg at hele ryggen til edderkoppen var i live. Det var hundrevis av små babyedderkopper på ryggen til den store edderkoppen, en stolt mor på tur med sine små. Jeg hadde ikke så lyst å ta på den, så jeg sprayet den med insektspray, og da kom alle de små edderkoppene av ryggen, løp i alle retninger og dekket hele baderomsgulvet. 1 time senere var de små døde, men den store edderkoppen trengte litt mosing før den gav slipp på livet.

Liten fugl som landet i hånden min

Liten fugl som landet i hånden min

Etter 4 måneder med reising, uten å stoppe mer enn 2 dager på et sted, så var det deilig å kunne bli på et sted i 2 uker.  Vi var i byen med jevne mellomrom for å kjøpe inn mat og frukt, og hver morgen hadde vi en kongelig frokost med ferskpresset fruktjuice, nytraktet kaffe og ferske egg.  Dagene ble tilbragt i hagen omringet av papegøyer og eksotiske kattedyr mens vi fikk spanskundervisning av verdens dårligste spansklærer.  Læreren vår snakket ikke noe engelsk, og hadde også en relativt dårlig forståelse for sitt eget språk. Vi stilte henne de enkleste spørsmål, men fikk ingen forklaringer eller svar. Når hun skulle forklare gramatikkregler så gjorde hun det på spansk. Når jeg prøvde å spørre henne hva det betydde, så forklarte hun det på spansk. Og forklaringen til forklaringen kom på spansk…og slik fortsatte det. Ihvertfall så fikk vi gjort ganske mye egenstudier i den tiden, men jeg angrer på at vi kastet bort penger på en så dårlig lærer.

 Posted by at 8:41 am
aug 142013
 

Etter en måned i Bolivia  hadde vi fått et ganske bra inntrykk av Bolivianerne. Det fortjener en liten kolonne: En liten anekdote om bolivanere: Bolivanere er en merkelig flokk. Genuint de merkeligste folka vi har truffet.

Bolivia flagg

Bolivia flagg

Før vi dro der hadde jeg nettopp lest en artikkel i avisen om de 100 mest ugjestfrie landene i verden. Bolivia tronet på en soleklar topp. Jeg tror ikke på slike generaliseringer før jeg faktisk har vært i et land selv, så hadde ikke så mye tro på det. Det viste seg at det faktisk stemte ganske bra.  Bolivianerene er bortimot de mest uvennlige folk jeg noensinne har truffet i de 70 landene jeg har vært i. De eneste som kom veldig nærme i den konkurransen er grenadinerne, som også var utrolig utilnærmelige. Bolivia er også det fattigste landet i Sør Amerika, mye grunnet det at andre land har utnyttet alle naturressursene i landet i hundrevis av år. Spanjolene stakk av med det meste av sølvet, amerikanerne har tatt mesteparten av oljen og andre ressurser. Men det er ikke bare derfor. Bolivianerne HATER penger. Ihvertfall var det konklusjonen vår etter å ha tilbragt en måned der.
Typisk Bolivia butikk

Typisk Bolivia butikk

Folka som eide små kiosker jobbet aktivt imot oss når vi prøvde å kjøpe noe der.  Vi bodde 2 uker i Coroico, en landsby som ligger i fjellene 3 timer øst for La Paz.  Hver gang vi var i landsbyen for å kjøpe inn mat så måtte vi innom minst 5-6 forskjellige småkiosker ettersom ingen av dem hadde alt vi trengte. I kiosken satt det ofte en eldre dame og så på TV. På intet tidspunkt kom hun med høflighetsfraser, eller i det hele tatt anerkjente at vi var i butikken hennes. Når vi spurte henne et enkelt spørsmål om en av varene kom hun bare med en liten gryntelyd som ikke svarer på noenting. Sjokkert la vi fra oss varen og fortsatte til neste kiosk. Der tok jeg en pakke med havregryn fra hyllen for å titte på den- butikkdamen kom løpende og la den tilbake i hyllen, kjempesinna fordi jeg drev å rotet til hyllene hennes. Det var nødig noen vits å prøve og forklare at jeg ikke rotet, men faktisk hadde tenkt å gi henne penger for varen hennes. Sure og avvisende mennesker møtte oss overalt, pengene våre kunne liksågodt vært dekket med hundebæsj; det var ingen som ville ha dem uansett. Etter noen dager i byen hadde vi funnet kun en kiosk hvor mannen som jobbet der ikke ble sur hver gang vi ønsket å kjøpe noe, og han svarte faktisk på spørsmålene våre. Irriterende nok så står det ikke priser på noe som helst i butikker i Bolivia, så det ble veldig mange spørsmål for å fylle opp en handlekurv.
Bolivianere

Bolivianere

Jeg har prutet meg gjennom hele Sør-Amerika uten problemer, men i Bolivia tok det kun noen dager før jeg forstod at det var håpløst. Når folk som eier butikker faktisk ikke ønsker å selge ting så er det umulig å prute.  Bolivianerne har null forretningssans. De forstår ikke at de faktisk tjener mer på å selge meg genseren for 95 bolivianos enn å stå fast på de opprinnelige 100, selv ikke når jeg snur ryggen og går vekk fra dem. Det beste eksempelet på dårlig pruting var når vi skulle begynne å ta spansktimer i Coroico. Hun som eide hytten vi bodde i hadde kontakt med en spansk-lærer som skulle undervise med oss. Vi var blitt fortalt at det kostet 50 Bolivianos, men tenkte vi skulle ringe til henne for å prøve å prute prisen ned til 40. Vi ringte spansk-læreren og foreslo 40, og det neste hun sa var at vi måtte betale 35. Hun prutet sin egen pris ned…hvem kan forstå den taktikken. Det viste seg dog at hun var en spektakulært dårlig spansk-lærer, så det var egentlig ikke verdt 35 engang (ca 30 kroner timen). En dag på Isla del sol gikk vi innom en restaurant. Det var ingen til stede, men det dukket opp en sur eldre dame etterhvert. Hun tok motvillig imot ordren vår og satte igang på kjøkkenet. Hun satte maten på bordet vårt og forsvant.
Bolivia damer marsjerer

Bolivia damer marsjerer

Hun kom aldri tilbake, selv ikke når vi ønsket å betale. Vi prøvde å få kontakt, men det var fånyttes. Vi la igjen penger på bordet og gikk…det ble ikke noe tips på henne ihvertfall! En annen ting med bolivianere som vi synes var fantastisk irriterende var deres tendens til å lyve om alt.  Vi lærte oss fort at det var helt umulig å tro på ting vi ble fortalt. Den leksen lærte vi allerede en av de første dagene vi kom til landet. Damene på busselskapet fortalte oss at de hadde 2 busser som gikk samtidig på den 12 timer lange strekningen mellom Uyuni og La paz. Vi burde for all del ikke ta den billige bussen ettersom den var full av lokale fattige bolivianere, stoppet hver 100 meter og var veldig utrygg for en intetanende turist. Vi valgte å betale 50% mer for den «gode» turistbussen. Når klokken ble 20.00 kom en skitten, stygg, gammel buss full av bolivanere…og det var vår buss. Det var den «gode» bussen vi hadde betalt ekstra for. Det ble den mest ubehagelige nattbuss-opplevelsen vi hadde hatt noensinne. Det var grusvei nesten hele natten, den stoppet konstant og tok på fullt lys OG musikk midt på natten, og vi måtte sitte med knærne opp til haken fordi det var så lite plass til setet foran. Det ble den siste gangen vi tok nattbuss i Bolivia, men dessverre ikke siste gangen bussfolk løy til oss. I Copacabana ved Titicacasjøen prøvde vi å finne en buss til La Paz. Siden det ikke var noe som ligner på en terminal der måtte vi bare snakke med folk som solgte billetter i den gaten hvor alle bussene og minibussene gikk. Vi hadde 5 folk som alle pratet i munnen på hverandre i forsøk på å selge oss billetter.
Lokal Bolivia indianer-dame

Lokal Bolivia indianer-dame

Alt vi ønsket var å finne den første bussen som gikk, ettersom alle var samme prisen. Det viste seg å være umulig. Vi kjøpte billetter av en dame som sa at bussen hennes gikk «horita» eller «et lite øyeblikk». Vi spurte når det øyeblikket kom og hun sa 5 minutter. En time senere satt vi fremdeles og ventet på at bussen skulle gå… og det var etter alle de andre bussfolka vi hadde snakket med hadde kjørt. Det var ekstra irriterende siden det var på kvelden, og betydde at vi kom frem til La Paz midt på natten. Hver gang vi viste tegn til misnøye og prøvde å gå av bussen så kom sjåføren inn og ruset motoren litt slik at alle skulle tro at bussen snart gikk. Deretter gikk han ut på gaten igjen og fortsatte å rope « La Paz, horita!».  Fantastisk irriterende opplegg. Jeg er sikker på at det også finnes hyggelige Bolivianere, det er jo tross alt 25 millioner av dem…men vi var bare ikke heldig nok til å treffe noen av dem.

 Posted by at 9:59 am
aug 062013
 

La Paz er definitivt ikke min favorittby i Sør Amerika, men vi dro der likevel 3 ganger ettersom vi måtte tilbake der hver gang vi skulle komme oss til en ny by. La Paz er verdens høyeste hovedstad (dog teknisk sett så er Sucre hovedstaden) med verdens høyestliggende flyplass. Byen ligger i en dal som strekker seg mange kilometer innover mot fjellkjedene som omringer byen. Fra byen kan man se et av de høyeste fjellene i Bolivia; snøkledde Illumani med sine 6450 m.o.h..

Utsikt over La Paz

Utsikt over La Paz

Det er et ganske stilig syn når bussen kommer over fjellet og man ser den langspredde dalen med hus overalt langs kantene og i midten av dalen.
Byen i seg selv er mindre sjarmerende enn førsteinntrykket; trafikken er absolutt horribel i likhet med de fleste byene vi besøkte i Bolivia. Gatene er fulle med biler i alle døgnets tider, og de fleste av dem er 30 år gamle minibusser som spytter ut sinnsvake mengder med svart røyk.

Masse trafikk i La Paz

Masse trafikk i La Paz

Når man går rundt i byen går man mesteparten av tiden og puster på luft som inneholder mer kemikalier enn oksygen. I tillegg har man som fotgjenger absolutt null rettigheter. Hvis man går i et fotgjengerfelt i La Paz øker bilene hastigheten og tuter. Hvis man da ikke kaster seg til siden så kjører de gjerne over deg uten å tenke mer på det. 
Vi gikk til en av de få gågatene som er i byen, rett ovenfor den sentrale plazaen med San Fransisco kirken. Det viste seg at det var et såkalt «heksemarked». Der solgte de alt mulig greier i sammenheng med lokale overtro. Alle sjappene hadde drøssevis med lama-foster til salgs. Inntørket lama-foster er big business i La Paz.  Når de bygger et nytt hus begraver de et foster under grunnmuren for «good luck». Gudene må vite hvem som fant på noe slikt.

Inntørkede lama foster

Inntørkede lama foster

Rett ovenfor heksemarkedet fant vi svartemarkedet. Det var et gigantisk marked med absolutt alt fra ost på gaten til kameraer og pc`er. Alt med tvilsom

opprinnelse, selvsagt.
Vi spankulerte rundt i byen, men orket ikke gå på noen museum eller noe annet kulturelt…det var bare ikke så mye som fristet. Vi fikk sett litt kultur når det dukket opp et opptog med Bolivia-indianere. Tusener på tusener av små damer med små brune hatter og fargerike kjoler og babyer som lå i et sjal på ryggen. Det er visst ganske mye uro for tiden blandt de lokale indianerne, de er ganske misfornøyd med hvordan de blir behandlet i samfunnet. Det er mye diskriminering mot indianerne i Bolivia, det spanske ordet for indianer blir fremdeles brukt som et skjellsord.

Bolivia damer som styrer med sitt

Bolivia damer som styrer med sitt

Vi møtte et annet norsk par på hotellet, noe som er en ekstrem sjeldenhet ettersom vi ikke møtte noen andre reisende nordmenn på over 8 måneders farting. De skulle til jungelen og måtte ta en 24 timers buss. Vi synes genuint synd på dem.

Vi ble ikke så veldig mange dager i La Paz før vi bestemte oss for å reise videre til Titicaca-sjøen. Etter 3 timer på en kylling-buss kom vi til byen Copacabana (ikke stranden i Rio!). Der tok vi inn på det råtneste hostellet vi har sett sålangt i Sør Amerika. Det var strengt tatt ikke verdt de 20 kronene vi betalte for å bo der. Madrassen var svart etter 50 år med absorbering av andre folks svette og andre avfallstoffer. Lakenet var opprevet og skittent. Veggene var mugginfisterte og skitne. Det var kaldt og utrivelig, og første stedet vi har bodd uten noe som helst kontakt til elektrisitet. Doen var i gangen, og skittent som få andre.
Copacabana i seg selv er en fin liten by ved innsjøen.

Strand i Titicaca-sjøen

Strand i Titicaca-sjøen

Det er en liten strandlinje, og et marked for de lokale hvor de selger alt fra gigant-popkorn til grisehoder. Vi vandret opp til toppen av det lille fjellet som skygger over byen. På toppen var det selvsagt en lang rekke religiøse symboler; alt fra gigantiske kors til blødende Jesuser. Etter 6 måneder i Sør Amerika hadde jeg strengt tatt ikke forventet noe annet. Det er litt trist når man vet at uansett hvilken topp man bestiger så finner man en Jesus eller to, ofte i posisjoner som er lite barnevennlige.
Utsikten var bra dog.

Stig på Copacabana fjellet

Stig på Copacabana fjellet

Med en stor Bolivia-øl i hånden nøt vi synet av solnedgangen bak øyen «Isla Del Sol» (sol-øyen).
Med engang solen forsvant ble det selvsagt iskaldt. Titicaca-sjøen er verdens mest høytliggende «navigerbare» innsjø ettersom den ligger på 3800 m.o.h. Verdens høyeste innsjø ligger på 4800 m.o.h i Nord-Chile og heter «lago Chungai». Den besøkte vi 2 uker tidligere.

Solnedgang i Titicaca

Solnedgang i Titicaca

 

 

Morgenen etter befant vi oss på en stusselig liten trebåt på vei mot sol-øyen. Det var ikke langt til øyen, men det tok likevel over 2 timer. Båten holdt 60-70 mennesker og hadde en liten håndholdt motor. Jeg kunne strengt tatt ha svømt forbi den båten om jeg ville. Vi dro helt nord på øyen til en liten landsby som heter Challapampa. Det viste seg å være en god ide ettersom de fleste andre turister befant seg på sørsiden av øyen. Vi var blitt fortalt at de beste inca-ruinene var å finne helt nord på øyen. Den første dagen gikk vi nordover forbi landsbyen og opp langs fjellet for å finne noen hellige Inca steder. Hele området minnet om en gresk øy, det var et vakkert landskap. Øyen er veldig viktig i Inca- mytologi. Ifølge Incaene ble solen født fra øyen, og deretter ble Incaene født. Huana Capac og damen hans var de første incaene, og de dro til Cusco og bygde Macchu Picchu fordi gudene sa det var et greit sted å være. Sjefen sjøl puttet en pinne i bakken, og hadde problemer med å dra den ut. Det var et tegn fra gud om at de måtte bosette seg der.

Beste rastestopp !

Beste rastestopp !

Torunn på vei inn i labyrinth

Torunn på vei inn i labyrint

Challapampa nord på øyen

Challapampa nord på øyen

Ruinene var bare sånn halvveis interessante, men det ver en veldig fin tur dertil. Vi fant en liten Inca-labyrinth og suste rundt i den en stund. Det er ingen som har noen god forklaring på hva Incaene skulle med en labyrint, men det stoppet ikke dem fra å bygge en. Inni labyrinten sto det en liten Bolivia dame med brun hatt og passet på 2 små kuer. Hvorfor ikke sier jeg; det er et like bra sted som noe annet å stå med kuene sine. Egentlig så er Isla del sol et av favorittstedene mine i Bolvia. Det er ingen veier eller biler på hele øyen, noe som er utrolig frigjørende med tanke på hvor mange forurensende gamle busser det er i resten av landet. Vi trengte en pause fra all trafikk etter La Paz, og soløyen var perfekt. Men det var pokker så kaldt der!
Vi overnattet en natt i nord, og neste dag gikk vi tvers over lengden av hele øyen. Det gikk relativt sakte, men det var fordi Torunn hadde høydesyke og klarte nesten ikke å bevege seg. Torunn hadde høydesyke i over en uke, fra vi kom til La Paz, hele tiden i Titicaca, helt til vi dro tilbake til La Paz og ned til 2000 moh.
Det tok ikke mer enn 2,5 timer å gå over øyen, selv om vi måtte gå sakte. Kanskje det var like greit å gå i et lavt tempo ettersom vi fikk sjansen til å nyte naturen og lokalbefolkningen. Det er griser overalt på soløyen.

grisebabyer på stien

grisebabyer på stien

Det er trygt å si at de elsker griser….og esler…vi må ikke glemme eslene. Et esel, to eseler, esler overalt, soløy-folka har 3 esler per person.
 Vi tok inn på det første og beste hostellet på sørsiden av øyen, deretter hadde vi pizza til middag på et sted med utsikt over hundrevis av kilometer med fjellinnsjø med snøkledde topper i distansen. Pizza virker som et rart valg av mat på 4000 moh på en Boliviansk øy, men de har faktisk flere pizzeriaer enn Roma (i forhold til befolkning) på denne øyen!

Nyter pizza på soløyen

Nyter pizza på soløyen

Vi traff generelt ikke så mange turister på øyen, selv om det er en av de mest kjente stedene for turister å dra i Bolivia. De fleste går i svære grupper som kommer til øyen kun noen timer og drar tilbake.
Vi fikk et inntrykk av hvor mange turister det var der når vi kom ned til kaiområdet til sør-byen. Der lå det hundrevis av gringoer strødd på plenen og diskuterte aktuelle ryggsekk-relaterte emner. 
Etter langt om lenge kom den ultratreige båten(lenge etter avtalt avreisetid selvsagt) og tok oss tilbake til Copacabana. I byen var det full fest. Vi hadde kommet der akkurat i den årlige paraden som allerede var i full gang. Det var utkledde dansende mennesker overalt, og ølsalg på hvert gatehjørne… jeg har aldri sett så mange smilende bolivianere på et sted før. Det var ganske så underholdende, de dansende, oppdressede menneskene holdt ikke mye igjen.

Dansedamer

Dansedamer

Vi tenkte å bli med på festen, så vi ble gående rundt å lete etter et sted å bo. Etter vi hadde vært innom ca 20 gjestehus, det ene mer shabby enn den neste, og alle viste seg å være fulle, så hadde vi ikke noe annet valg enn å finne en måte å komme oss til La Paz på. Det var allerede relativt sent, og vi ble som vanlig lurt av bussfolka. Siden det ikke er noe som ligner på en terminal der måtte vi bare snakke med folk som solgte billetter i den gaten hvor alle bussene og minibussene gikk. Vi hadde 5 folk som alle pratet i munnen på hverandre i forsøk på å selge oss billetter. Alt vi ønsket var å finne den første bussen som gikk, ettersom alle var samme prisen. Det viste seg å være umulig. Vi kjøpte billetter av en dame som sa at bussen hennes gikk «horita» eller «et lite øyeblikk». Vi spurte når det øyeblikket kom og hun sa 5 minutter. En time senere satt vi fremdeles og ventet på at bussen skulle gå…og det var etter alle de andre bussfolka vi hadde snakket med hadde kjørt. Det var ekstra irriterende siden det var på kvelden, og betydde at vi kom frem til La Paz midt på natten. Hver gang vi viste tegn til misnøye og prøvde å gå av bussen så kom sjåføren inn og ruset motoren litt slik at alle skulle tro at bussen snart gikk. Deretter gikk han ut på gaten igjen og fortsatte å rope « La Paz, horita!».  Fantastisk irriterende opplegg. 

 Posted by at 10:36 am
aug 012013
 
Den hvite innsjøen

Den hvite innsjøen

 


Tidlig på morgenen på dag nummer 3 ble vi hentet av en minibuss; nå gikk endelig ferden til et av de forventede høydepunktene på turen; Saltslettene i Bolivia. Det var litt dyrere å arrangere turen fra Chile, men det var likevel å foretrekke fremfor å finne en rutebuss til Bolivia fra San Pedro. De var ganske sjeldne, dyre og betydde at vi kom til å miste en hel dag. Saltslette-turen kostet uansett bare 150$, noe som er helt greit for transport, guide, mat og bolig i 3 dager gjennom nasjonalparken og saltslettene.

Varde ved den grønne insjøen

Varde ved den grønne innsjøen

 

 

Den første dagen dro vi ganske langt opp i fjellene til vi kom til den bolivianske grensen på over 4000 meter. Vi hadde en kjapp lunsj utenfor grenseboden. Den iskalde vinden sendte gys gjennom hele kroppen, så vi drakk så mye kokvarm Coca-te som vi klarte. Coca te er bra for å unngå høydesyke, noe som var ganske greit ettersom vi kjørte fra 2500 meter til over 5000 meter innen 2 timer. Gruppen vår var på 6 personer ettersom det er max av hva som er lov i jeepene som kjører turene. Vi var heldig med gruppen vår ettersom vi endte opp med 2 joviale australiere (de fleste australere er joviale, er de ikke!?) og et fransk par i tyveårene.
Guiden vår Trygve (jeg tror det var det han het..) snakket ikke et ord engelsk, men det gjorde ikke noe ettersom det meste av det vi så var vakker natur, og ganske selv-forklarende egentlig..
Det er vanskelig å beskrive hvor spesielt det området vi kjørte gjennom var. Det var evige ørkensletter, kun avbrutt av fjellkjeder på alle kanter.

Landskap på 5000 m.o.h

Landskap på 5000 m.o.h

Millioner av gule ørkenplanter gav farge til det tørre og kalde terrenget, og tusener av ville Vicunaer (en type camelid; ligner Llama) gresset på plantene, og samlet seg rundt innsjøene for å drikke. Mesteparten av tiden satt vi i jeepen, men den stoppet innom alle de største og fineste innsjøene. Bare for å skape litt variasjon var de alle forskjellige farger av forskjellige grunner. Det var en hvit innsjø som var dekket med et syltynt lag med is som lå rett under vannet og skapte en perfekt speil-effekt. Den neste innsjøen var turkis-grønn, tilsynelatende av en type alger. Vi kjørte videre til en fantastisk stilig geysir. Det føltes litt som å være tilbake til vulkanøyen Dominica. Geysiren sprutet opp vanndamp, og i området rundt var det massevis av leirepytter som boblet konstant. Luften stinket av svovel og andre giftige vulkangasser.

Stig midt i en geysir

Stig midt i en geysir

Det var minst 50 boblende gjørmepytter, og jeg fikk endelig krysset av et mål på bucket-listen; å tisse i en kokende vulkansk gjørmepytt (vel..det var kanskje egentlig ikke på bucket-listen, men etter det var gjort så synes jeg det burde ha en plass der).

MAsse geysirer

Masse geysirer

Etter geysiren kjørte vi opp til 5000 meters høyde hvor vi fikk bade i en deilig varm kilde sammen med en haug av andre turister.

Stig i mineralbad

Stig i mineralbad

Den siste innsjøen var den største og vakreste. Den var knallrød, og grenset til snødekte fjelltopper. Tusenvis av usjenerte flamingoer arbeidet hardt for å spise ved å sile vannet gjennom nebbene. På den måten får de spist diverse mikrober som lever i vannet. Det er denne dietten som gir dem den karakteristiske rosa-fargen.

Den røde innsjøen

Den røde innsjøen

De unge flamingoene er grå. Flamingoene som bor her er altfor opptatt med å spise til å bry seg om turistene. Det var derfor mulig å komme innen 3 meter av dem og fått tatt noen anstendige bilder (eller fange seg en delig flamingo middag om man husker å ta med spydet sitt).
Vi ble innkvartert i et kaldt skur og ble servert en deilig kylling-middag (eller kanskje det var flamingo..). Jeg tilbragte 30 minutter alene på et fjell i minusgrader mens solen gikk ned. Målet var å prøve ut timelapse-funskjonen på kameraet mitt… Jeg hadde nettopp innsett at jeg hadde reist i 8 måneder uten å lage en eneste timelapse, triste greier!

flokk med flamingoer

flokk med flamingoer

Tidlig neste morgen fortsatte turen gjennom nasjonalparken på vei mot saltslettene. Vi hadde flere stopp ved vakre fjellinsjøer, og møtte så mange flamingoer at vi etterhvert ikke engang la merke til dem. Midt i den mest isolerte strekningen på hele turen så punkterte selvsagt jeepen.

Stig og Torunn ved "den røde innsjø"

Stig og Torunn ved «den røde innsjø»

Sjåføren vår sa ingenting om det, han bare sa at vi gjorde et lite stopp for å ta bilder, noe som vi synes var litt rart ettersom det faktisk var midt på en øde slette, og ikke veldig mange fotomotiver. Det beste motivet var egentlig sjåføren selv mens han lå under bilen og jobbet hardt for å skifte dekk.
Vi dro til en stein som lignet på et tre, som visstnok er verdensberømt. Er ikke det rart hvordan noen steder alltid vil kalle attraksjonene sine for verdensberømt selv om det bare er de som bor der som faktisk har hørt om det?
Terrenget der var ganske stilig også, skikkelig «wild-west» med masse ørkensteiner i forskjellige formasjoner.

ved steinen som ser ut som et tre

ved steinen som ser ut som et tre

På kvelden kom vi frem til et hotell laget av saltblokker hvor vi skulle bo den siste natten. Heldigvis hadde saltsengene vår laken, ellers kan det lett tenkes at det hadde svidd litt på diverse sår og slimhinner. Vi ble servert en seig lama-biff og en flaske boliviansk vin. Det er utrolig hvor mye dårligere boliviansk vin er enn chilensk og argentinsk vin.
Jeg klatret opp på et lite fjell rett ved saltsletten for å fange solnedgangen på timelapse. Strødd rundt på hele fjellet var gigantiske 10-12 meter høye kaktuser.Typiske Bolivia-kaktuser tenkte jeg for meg selv.

Soloppgang på saltsletten

Soloppgang på saltsletten

Siste dagen handlet alt om å oppleve selve saltsletten. Vi sto opp klokken 5, lenge før soloppgang, kun for å få oppleve soloppgangen fra saltsletten. Salthotellet vårt var helt på grensen av saltsletten, og det viste seg at det var lenger enn jeg trodde for å komme seg til der vi skulle.

Solen stiger over Inca Huasi øyen

Solen stiger over Inca Huasi øyen

Etter en time i jeepen begynte det å bli seriøst lyst… vi befant oss i et kappløp mot soloppgangen. Sjåføren spurte om vi ville se soloppgangen fra saltsletten eller fra en lite fjell i nærheten, og jeg svarte med engang for hele gruppen at vi ville klatre fjellet. Tror ikke alle var like fornøyde med det ettersom vi måtte jogge opp fjellet for å komme før solen. Det er ikke så lett å jogge i oppoverbakke på 4000 meters høyde og i minusgrader.
Den lille øyen er ganske så spesiell med sine mange tusen kaktuser og omringet av salt på alle kanter. Vi var veldig heldig for å få hele øyen for oss selv. Fra toppen av øyen kunne vi se ned på alle de bittesmå menneskene og jeepene som fartet rundt på saltsletten i desperat jakt etter det beste stedet å se soloppgangen. Når det gule monsteret endelig poppet over horisonten var alle veldig glad for at vi hadde giddet å gjøre den ekstra innsatsen det var å komme seg opp på kaktusøyen. Utsikten var spektakulær. Det var veldig vanskelig å slutte å ta bilder, kaktusene i forgrunnen og solen i bakgrunnen ble til det perfekte motiv. Jeg prøvde til og med på en ny timelapse, noe som ble en liten fiasko.

Soloppgang Inca Huasi

Soloppgang Inca Huasi

Etterhvert som solen kommer høyere opp på himmelen så vi horder med jeeper som nærmet seg vår lille kaktusøy. Når vi gikk ned fra øyen for å spise frokost var det flokkevis med folk på vei opp, ganske bra timing!
Når vi kom ned lagde jeg min første saltmann, noe som er vanskeligere enn det høres ut som. Så nå har jeg laget snømann, sandmann, og saltmann…hva vil det neste bli!
Det neste på agendaen var selvsagt å ha en liten photoshoot på saltslettene. Siden det er evig flatt og ingenting i bakgrunnen så er det mulig å ta såkalt perspektiv-bilder. Det er bilder hvor folk tuller med å ha en person/ting i forgrunnen som gjør noe morsomt, og noen som er 10 meter lenger bak slik at det ser ut som de er mini-folk.

Torunn sover oppå ølen

Torunn sover oppå ølen

Stig spiser mega lollipop

Stig spiser mega lollipop

Det obligatoriske hoppe-bildet

Det obligatoriske hoppe-bildet

Forsøk på å stave "UYUNI"

Forsøk på å stave «UYUNI»

Vi hadde med oss en øl-flaske, et eple og en jordklode. Torunn fikk lov å være en mini-versjon av seg selv som lå oppå ølflasken, løftet den og sto oppå den klar til å stupe nedi. I et bilde holdt jeg mini-Torunn i hånden mens jeg kysset henne. Det er utallige andre fantasifulle bildeideèr her. På en pub i Uyuni hadde de hundrevis av forskjellige bilder som folk hadde tatt.
Resten av dagen hadde vi diverse stopp på saltmuseet som er bygget midt på saltsletten, på stedet der de utvinner salt for å lage matsalt, og til jernbanekirkegården.
Etter turen ble vi droppet av i Uyuni hvor vi måtte vente 6 timer på en nattbus til La Paz. Uyuni er ikke den mest interessante byen akkurat, så vi ble sittende på en pub og drikke lokal-øl. Der fant jeg ut at minnekortet som jeg hadde i en trygg lomme hadde falt ut på en eller annen måte. Det var en utrolig bedrøvelig oppdagelse med tanke på at vi da mistet ALLE bildene fra Macchu Picchu turen og fra sør-Peru og Nord-Chile. Jeg hadde kjøpt kameraet mitt kun med tanke på Macchu Picchu, og nå var alle de fine bildene borte….utrolig surt…
Det var i alt en ganske dårlig dag ettersom vi fikk vår første opplevelse med en typisk lyvende bolivianer når vi skulle kjøpe bussbillettene. Folka på busselskapet fortalte oss at det var 2 busser som gikk samtidig på kvelden til La Paz. Den ene var en fæl, skitten buss med masse lokale folk, og som stoppet hele tiden og var veldig utrygg. Den andre var en super-fin turistbuss med alt hjertet kunne ønske. Lokalbussen kostet 100 bolivianos og turistbussen kostet 150, så vi bestemte oss for å ta den fine bussen. Når bussen kom så var det en nedslitt, luktende liten fillebuss med de trangeste setene vi har sett sålangt i Sør Amerika. Det kom ingen andre busser. busselskapet hadde bare en buss, og den lignet IKKE på bussen i brosyrene, og det var ihvertfall ikke noen turistbuss. Mesteparten av veien til La Paz var grusvei, og i tillegg så var det umulig å sitte komfortabelt i de råtne gamle setene uten beinplass. Vi bestemte oss for å ikke stole på Bolivianere, og for å IKKE ta noen flere nattbusser i det landet!

 Posted by at 7:15 am