apr 072016
 

Jeg har klatret et tjuetalls vulkaner i mitt liv, alle med sin egen sjarm, og forskjellige vanskelighetsnivå. Acatenango er ikke den høyeste vulkanen jeg har klatret, men det er definitivt den mest minneverdige.

På vei opp i høyden!

På vei opp i høyden!

Hvis du er i Guatemala,og har tid(2 dager), så kan du ikke gå glipp av denne opplevelsen.  Det går organiserte turer til vulkanen hver dag fra Antigua. I Antigua er det hundrevis av turoperatører som tilbyr myriader av forskjellige turer og opplevelser.
Turen opp på vulkan Acatenango kommer i mange prisklasser, alt etter hvem du velger. Jeg vil anbefale å velge den billigste.
Grunnen til dette er at alle turoperatørene samarbeider, så om du har betalt 400kr eller 200kr, så havner du i samme bussen, og med samme folka uansett!
Jeg fant en ganske rimelig operatør, var rundt 250 Quetzal, som er noe slikt som 260 kroner.
Man kan velge å få mat fra operatøren, og få vinterklær fra dem(telt og soveposer er inkludert). Maten vil jeg anbefale å kjøpe selv, ettersom det jeg fikk av turoperatøren ikke var mye å skryte av. Vann må man også huske. Det var ingen som fortalte meg, så jeg ble litt stresset på bussen siden det ikke var noen butikker på veien. Det er til informasjon ikke noe problem; Der hvor turen begynner så står det nok av lokale folk som selger vann, sjokolade, litt mat, og til og med øl. De har også noen digge hjemmelagde små flasker med Guatamala tamarind sprit. Jeg elsker tamarind, så hadde en flaske med til toppen.

 

Store grupper!

Store grupper!

Jeg hadde egentlig ikke lest noe særlig om denne vulkanen før jeg klatret den, så fikk en overraskelse når vi begynte å gå oppover. Stien er veldig bratt, og jeg ble nesten litt andpusten. De første 3 timene går det bare rett opp, uten stopp, mens de neste par timene er litt mer jevne fremover.  Problemet med måten disse turene er organisert er at de tar med absurd mange folk, uten å gi mye informasjon om hvor mye som kreves for å gå opp til campen. Det var noe slikt som 35 folk med i min gruppe, og da gikk det selvsagt ulidelig sakte(synes jeg) fordi det hele tiden var svake folk som ble hengende etter. Vi hadde sikkert 10 lange pauser før vi kom til campen.
Det er en veldig fin tur, litt variert fauna, alt etter hvor høyt oppe du er.

Koselig middag i teltet

Koselig middag i teltet

Vi kom opp til Campen rett før det ble mørkt, så vi rakk akkurat å sette opp teltene før mørket kom. Det var veldig koselig egentlig ettersom jeg ble godt kjent med mange av folka på turen, og når teltet var oppe så satt vi 8 stykker og spiste middag sammen i et 4-mannstelt.
Etter maten gikk vi opp til resten av folka som hadde samlet seg rundt et stort leirbål. På dette tidspunktet var det veldig kaldt, så veldig deilig med et bål.

 

 

 

 

Det beste med det hele var utsikten. Leirplassen var en veldig kort distanse fra toppen av vulkan Fuego som er en aktiv vulkan. Hver 15-20 minutter eksploderte toppen av Fuego; til vår store glede.

utbrudd i solnedgang

utbrudd i solnedgang

 

Gigantutbrudd på kveld!

Gigantutbrudd på kveld!

De fleste utbruddene var små, men det skjedde 1-2 ganger iløpet av kvelden at hele toppen av fjellet sprøytet opp l50-80 meter rett opp, og deretter dekket hele fjellsiden. Det var helt spektakulært å oppleve et så stort utbrudd så nærme, men likevel være relativ trygg. Utbruddet i seg selv var verdt hele turen for meg. Man kan finne daglige oppdateringer på Fuego aktivitet her: Info om vulkansk aktivitet
Kvelden var også veldig koselig; bålvarme, grilling av marshmallows, tamarindspriten min, og 2 svære flasker med whisky som gikk i evig rundgang fra person til person.

vulkanklatreren!

vulkanklatreren!

 

Morgenen etter måtte vi stå opp kloken 03.30 for å gå den siste timen til toppen av vulkanen. Fra der kan man se en utrolig vakker soloppgang med en uslåelig utsikt. Dessverre så våknet vi opp til tåke og dryssregn, så turen til toppen ble avlyst.
Det var skuffende for alle, men til syvende og sist så er det ingen som har kontroll på været.
På min tur så løste alt seg veldig greit ettersom tåken løste seg opp, og den mest fantastiske utsikten over Antigua-dalen viste seg fra sitt mest praktfulle. Guatemalsk fjellandskap på en side, og en vakker aktiv vulkan på den andre – utrolig fint !

 

Nydelig morgen!

Nydelig morgen!

 

Perfekt teltplass

Perfekt teltplass

 

Turen ned igjen var for meg verre enn turen opp. Det var veldig bratt nedover, og flere av de yngre deltakerne begynte å løpe nedover, så jeg kunne ikke være noe verre enn dem(selv om de var 10 år yngre enn meg!)

 

På vei ned bratte terreng

På vei ned bratte terreng

Vi løp nedover den bratte stien i timesvis. Det føltes som om vi aldri kom til å komme ned.  Når jeg endelig kom ned så var både knær og lår totalt utslitt. En ibuprofen anbefales FØR nedstigningen.

Alt i alt en Must-do, en opplevelse du ikke kan gå glipp av hvis du er i området !

Denne turen kan gjøres på egenhånd hvis du har noen du kan slå deg sammen med, og er litt eventyrlysten. Da må du leie campingutstyr, og helst også leie deg en lokal guide. Fra Antigua kan du ta lokale busser(litt slitsomt) ; Antigua-Parramos og PArramos-La SoledaTaxi tar 1-1,5 timer og koster rundt 3-400 kroner.

 Posted by at 11:39 am
apr 072016
 

De fleste turister/backpackere som drar til Guatemala ender opp i Antigua før eller senere, og det vel med rette.
Fra flyplassen i Guatemala ciy så er det veldig enkelt å finne transport direkte til Antigua. Det er ca 1,5 time med buss. Jeg vil absolutt anbefale å dra der direkte, ettersom det er lite av interesse i Guatemala city.  Det er en stor og uoversiktlig by, som også kan være ganske farlig.

Antigua gater

Antigua gater

Jeg landet der sent på kvelden, så måtte overnatte i storbyen, men etter en natt så dro jeg rett til Antigua. Der ble jeg værende hele den uken jeg hadde å tilbringe i Guatemala.
10 grunner til å basere seg i Antigua:

 

1. En base for å se det beste av Guatemala
Fra Antigua kan man komme seg hvor som helst i Guatemala, og også til enkelte steder i Honduras(copan ruinene) og El Salvador(El Tunco). Turene går så langt som til den fantastiske ruinen Tikal i nord, og det naturskjønne Semuc Chapey i nord-øst. Til disse stedene kan det være 7-9 timer på buss hver dag, så det er som regel organisert som en tur med flere overnattinger.

Antigua

Antigua

Hvis man har begrenset med tid i landet, så er det absolutt anbefalt å dra på disse organiserte turene. Det er billig, bekymringsløst, og en fin måte å bli kjent med andre reisende på.
Det er også mulig å bli igjen på stedet etter «touren» er ferdig. Det er mange som reiser til den vakre innsjøen Lago Attilan på denne måten. Der er det nok av hosteller.

 

2. Vulkaner
Antigua har en idyllisk beliggenhet i det Guatemalske fjellandskapet. Byen er omringet av vulkaner på alle kanter, og alle disse er mulig å klatre, selv de som er aktive.
Jeg vil anbefale å ta disse med organiserte turer. De kan gjøres på egen hånd, men det involverer mye planlegging, og i noen tilfeller(Pacaya) kan det være farlig grunnet mye kriminalitet i området.

Klatrer vulkanen

Klatrer vulkanen

Det er 3 vulkaner som man kan klatre – Acatenango, Fuego og Pacaya.
Pacaya er kjent som den vulkanen hvor du kan grille marshmellows over glødende lava. Grei dagstur, tar bare 2 timer å gå opp. Tilbake til lunsj hvis man drar på morgenen
Fuego er en veldig aktiv vulkan, men turene opp på denne går på den siden av vulkanen hvor det ikke renner lava(greit sånn sett). 6-8 timer å traske.
Acatenango er ikke aktiv, men fra der som man camper så kan man se rett bort på Fuego sine enorme eksplosjoner..

Fuego sett fra Acatenango

Fuego sett fra Acatenango

Fra toppen av Acatenango får man en helt utrolig utsikt over hele Antigua dalen og omliggende vulkaner. Det er organisert slik at man bruker hele den første dagen på å klatre opp på Acatenango, så camper man en times gange fra toppen. Dagen derpå så begynner man å gå mot toppen klokken 4 på morgenen, slik at man kommer opp til soloppgang. Om du bare har tid til en vulkantur fra Antigua så vil jeg definitivt anbefale denne, men husk at det en relativ tøff tur opp til toppen. Les om min opplevelse på Acatenango

 

3. Mat og god kaffe!!

Deilig kaffe..hmmm

Deilig kaffe..hmmm

Det er et helt utrolig utvalg av restauranter i Antigua. Man kan finne alt fra hjemmelagd Guatemalsk mat, autentisk mexicansk, indisk, sushi, italiensk, irsk pubmat etc.

 

Jeg var der en uke, og fikk ikke engang prøvd ut alle restaurantene jeg ønsket å prøve. Antigua er fråtsing!
Og kaffe…for en kaffe…de vet alt om brygging av god lokal kaffe her. Det er så utrolig mange barrista steder her hvor man får full frokost med deilig, perfekt svart kaffe. En perfekt start på dagen.
Hadde jeg hatt mye tid så hadde jeg blitt værende i mange uker i Antigua, og tilbrakt dagene med en barrista kaffe i en hånd,og en god bok i den andre.

 

 

 

4. festing
Antigua er et mekka for backpackere,såvel som familier på tur. Man treffer faktisk også veldig mange lokale guatemalske «turister» som kommer fra hovedstaden kun for å feste.
Hele stedet har en veldig positiv vibbe, og det er myriader av bra steder for å feste vekk hele natten.
Jeg kom her etter 4 uker i El Salvador og Honduras; land som tradisjonelt sett har mye færre turister. Så når jeg kom til Antigua var jeg veldig klar for å sosialisere med andre selvstendige reisende.

klar for fest

klar for fest

Jeg sjekket inn på byens fremste «party hostel» med det passende navnet «Jungle party hostal».
De hadde drikkeleker og slikt hver kveld, og jeg fikk truffet mye hyggelige backpackere der. De drikkelekene var utrolig kleine, så vi gikk fort videre til byen.
Det er mange klubber i Antigua, så det er verdt å henge seg med noen som har vært ute noen kvelder før,og vet hvor det er bra å gå. Når jeg gikk ut der så var det en grei fordeløig av ca 50-50 med lokale og vestlige turister. Klubbene stenger ganske tidlig(01.00) grunnet lokale bestemmelser. Det jeg veldig hurtig lærte er at når de offisielle klubbene stenger så må man finne de «uoffisielle» klubbene.
Det var ganske morsomt å se alle de forvirrede folka som vaset rundt på gaten på jakt etter disse klubbene. Det gjelder å følge etter folk som vet hvor de ligger. Man må liksom spørre seg frem. Jeg opplevde at det var flere guatemala damer som spurte meg om hvor de skulle gå!

Jeg dro også på et såkalt «poolparty» – som var noe så sært som et rave party oppi et tømt basseng. Det organiseres ganske ofte,og er ca 20 minutter taxi fra Antigua. For å finne ut når det er må du snakke med lokale folk, og folk på hostellet ditt.

 

5. shopping
Det er mange markeder i Antigua. I helgene er det et stort marked utendørs ved en gammel ruin av en kirke.Man kan kjøpe alle mulig forskjellige Guatemalske håndtverker her.De har mye treskulpturer, masker,klær og sko, frukt og mat, og smaragder.

Mayadamer selger saker

Mayadamer selger saker

Veldig mye Maya relaterte skulpturer og smykker.  Det som var mest aktuelt for meg var å kjøpe med meg noe lokal kaffe i fine hjemmelagde strikkeposer, og hjemmelagd lokal sjokolade.
Det er et stort innendørs marked også.

Dette ligger 3 kvartal rett vest for hovedplazaen. Der er det ganske trangt mellom hyllene, og veldig mye fine saker. Selgerne der kan være litt intense når de ser en turist, spesielt når det ikke er så mange andre turister. Mange av dem selger akkurat de samme greiene, så her gjelder det å prute godt, ellers ender man fort opp med å betale doble prisen.

 

6. lære spansk

Han snakker kun spansk!

Han snakker kun spansk!

 

Mange kommer til Antigua for å lære seg språket. Guatemalsk spansk er generelt lett forståelig, og det er er  mange backpackere som blir boende der lenge mens de lærer spansk. Det er drøssevis av språkskoler, og det er også mulig å gjøre såkalt immersion hvor man bor med en vertsfamilie, som ofte ikke snakker engelsk.
I antigua er det så mange turister at det faktisk kan være en ulempe når du skal lære spansk. De fleste lokale her snakker så bra engelsk at de ikke engang gidder å prøve å snakke spansk med en som ikke kan det så bra.

7. Chillout
Antigua er en Hub !  Et perfekt sted å slappe av en stund uten å gjøre så veldig mye.

Etter man har backpacket gjennom Sentral Amerika i noen uker/måneder så er det fint å ha et sted som dette. Det er en liten by,greit oversiktlig,og lett å komme seg rundt uten transportmidler. .P1010874Det er mye andre reisende, men også mulig å stikke seg vekk og bare være med lokale folk hvis det er det man ønsker

 

Her kan man fint slappe av i en hengekøye på hostellet hele dagen, sitte med en fersk kaffe på en av de mange barrista stedene, og være sosial og feste med andre backpackere på kvelden. Det er også mulig å dra på dagsturer ned til stillehavskysten hvis man har lyst å tilbringe dagen på en strand.
Jeg traff mange reisende som ble værende her i månedsvis uten noe spesiell mål og mening, hadde passet meg helt fint.

 

 

 

8. Kultur

Antigua var den tidligere hovedstaden i Guatemala, og ble opprettet i 1543 av de spanske conquisadorene. Kirker og katedraler ble bygget, og ødelagt gang på gang av jordskjelv og vulkanutbrudd.
Den dag i dag så er det myriader av kirker, kloster og ruiner som er verdt å besøke for den historieinteresserte. Det er verdt å merke seg;  Convento de Capuchinas, La Catedral, el Palacio de los Gobernadores, Convento de Santa Clara, el Arco de Santa Catarina og  Iglesia La Merced.
På en fjelltopp over byen ligger «Cerro de la Cruz» – et stort kors. Det er ikke så veldig interessant i seg selv, men det er en fin tur, og bra utsikt over dalen.

Gammel kirke

Gammel kirke

For meg handler kultur litt mer om hvordan folka der lever i dag, enn gamle kirker, så for meg var det interessant å se de lokale markedene, og festivalene og slikt som foregikk i helgene. Når jeg var der så var det en eller annen Jesus-relatert høytid som gjorde at mange av de lokale gikk i tog med masker og kostymer. På søndagen så var det konserter og folkemengder på plazaen.
Sjekk med de lokale om det er noen konserter eller lokale feiringer når du beøker Antigua.

 

Aktiviteter: 
– Ta en «workshop» i  lokale håndtkraft – du kan lære hvordan Guatemalerne lager smykkene(jade) og tekstilene sine, og andre håndtverk.
– Lær om sjokolade – det finnes en egen workshop hvor du lærer å lage sjokolade,og om historien til sjokolade,og kaffe i Guatemala.
– Cooking class – lær å lage genuine Guatemalske retter – veldig mye spennende mat her»

 Posted by at 11:39 am
des 252015
 
El Salvador

El Salvador

Hvordan komme seg til El Salvador?
Hvis du har tid til å reise rundt litt i mellom Amerika så vil jeg anbefale å fly inn til et sted hvor det er mer «normalt» for turister å dra. Det blir billigere enn å finne direktefly til El Salvador,og det er en mulighet for å få besøkt litt flere spennende steder.. Jeg dro med et relativt billig fly(4000kr t/r Bergen-Cancun) til Mexico, slappet av der noen dager også fløy jeg Til Guatemala(2000kr t/r) fra hvor jeg tok en buss videre til San Salvador(5 timer, ca 300kr for luksus!)

 

Hvor lang tid trenger jeg der?
Jeg ville anbefale i hvert fall en uke. 10 dager er bedre hvis du har nok tid.bu

 

Hva i alle dager skal jeg finne på i El Salvador ?  

El Tunco Surfe-Strand

El Tunco Surfe-Strand

Det er mye å se i El Salvador,både natur,festing og uteliv,vakre landsbyer, laguner,vulkaner, og artige aktiviteter som surfing og zip-lines.
Det meste skjer i vest og sentral El Salvador. Det er også noen fine landsbyer i Nord, men de er veldig like til landsbyene man opplever i vest.
Jeg vil anbefale å prøve å bli kjent med noen lokale Salvadorere, spesielt hvis du ønsker å gå ut i San Salvador og Santa Tecla. Jeg la ut en liten notis på Couchsurfing, og fikk nok av respons fra hyggelige lokale Salvadorere som ville tilbringe tid med meg. Jeg bodde på et hostel, fordi jeg også hadde lyst å treffe noen andre reisende. Så jeg endte opp med en salige miks av turister og lokale. Jeg tok med meg to amerikanske jenter jeg traff for å møte Julio fra couchsurfing. Vi traff ham, og 4 av vennene hans, og vi endte opp med å bli en stor og artig gruppe som gikk ut sammen.

Meg og gjengen fra San Salvador

Meg og gjengen fra San Salvador

Vi dro til et veldig trygt og moderne område som heter Santa Tecla, hvor vi hoppet fra bar til bar, og fikk sett 4 forskjellige barer før kvelden var omme.

Er det trygt i El Salvador?
Ja, og nei. Man bør hele tiden være bevisst på at det er mye uroligheter i dette landet når man reiser rundt. Det er en reel risiko for å bli ranet. Ta råd fra de lokale. Jeg vil ikke anbefale folk som ikke har noe erfaring med backpacking/selvstendig reising å dra her. Se egen artikkel om sikkerhet her.

 

 

Steder som er verdt å få med seg:

Ruta de flores(blomster-ruten):
Dette er en av høydepunktene i El Salvador. Det er et veldig naturskjønt område som er omringet av vulkaner, kaffeplantasjer og vakker natur. Jeg vil absolutt anbefale å prøve å planlegge det slik at du er der i en helg. Det er da det er mest aktivitet på markedene, og det spennende mat-markedet i Jujaya har mest å tilby. Der kan man finne mange Salvadorske delikatesser som kan være vanskelig å finne i resten av landet.

Landsby på Blomsteruten

Landsby på Blomsteruten

Det er lett å ta de lokale bussene mellom landsbyene, og det er hosteller og hoteller i alle landsbyene langs denne ruten.Det er mange aktiviteter i området; zip lines, hesteriding, besøke kaffeplantasjer og sjekke ut artisan markedene.

Dekorative bygninge i Ataco

Dekorative bygninge i Ataco

Jeg bodde på et veldig fint hostel i Jujaya, som er en by jeg absolutt ville anbefale å basere seg i. Husk en genser, det blir litt kaldt der på kvelden.

 

Puerto Libertad og strendene rundt:
En stor andel av backpackerne som ender opp i El Salvador kommer her utelukkende for surfingen. Det er egentlig relativt typisk for sentral Amerika, nok av surfebomser. Libertad i seg selv er ikke så mye å skryte av, det er bedre å dra ut til en av strendene i utkanten. Playa El Tunco, Zonte og Suchal er de mest populære.

El Tunco promenade

El Tunco promenade

Solnedgang El salvador kysten

Solnedgang El salvador kysten

Playa El Tunco har etablert seg som en liten fri-sone for backpackere, og har en skikkelig chill vibbe. Det er to ting som gjelder her; surfing og festing. I helgene flokker Salvadorere ned her fra San Salvador for å få litt beach-time, og litt festing. Så i helgene kan det være lurt å bestille på forhånd. Vi kom der på en lørdag ettermiddag, og hadde litt problemer med å finne et sted å bo.
Tunco er et bra sted å lære å surfe også ettersom det er relativt billig. Det koster ca 10$ for en time opplæring, og 10$ for et brett for en dag. Sjekk brettet nøye, for de prøver ofte å lure deg ved å si at du har laget riper og slikt på brettet. Jeg måtte betale 30$ ekstra(7 dager lønn i El salvador) fordi de påsto at jeg hadde bulket brettet mitt.

Surfing

Surfing

San Salvador:
Kan være verdt å få med seg for utelivet. Ellers ikke så mye å se der. Relativt farlig å tusle rundt i sentrum hvor de fleste «attraksjonene» er. Byen er kjent som en av de beste stedene å gå ut i sentral Amerika. Sjekk hvor det er trygt å bo, og å gå ut. Det er lurt å holde kontakt med lokale for råd. Zona Rosa er stort sett ganske trygt,og det er også her de fleste klubbene og slikt er. Et annet bra alternativ er å ta seg ut til Santa Tecla,som er en liten forstad til San Salvador. Der er det mye bra barer som er samlet i en liten gate.

Lago Coatapeque:

Lago Coatapeque

Lago Coatapeque

Fin innsjø i et vulkansk krater. Verdt å få med seg. Det kan fint gjøres som en dagstur fra San Salvador eller omliggende landsbyer. Jeg vil anbefale å leie en bil, dog være bevisst på at veien ned til innsjøen er ganske dårlig.
Det går også lokale busser dertil, men de er av varierende kvalitet, og er ikke uvanlig at det kommer skurker ombord som raner passasjerene(dog mest vanlig innad i San Salvador).

Båter på coatapeque

Båter på coatapeque

Ved innsjøen så er det veldig fint å leie en liten båt som vil ta deg ut på innsjøen og til et sted som er fint for bading.
Det er også noen hosteller langs krateret, som har veldig fin utsikt. Dette er verdt å gjøre for dem som har god tid.

Øst- San Salvador
Karneval i november i San Miguel. Det var der når jeg besøkte området, men de lokale Salvadorerne advarte meg mot å dra der ettersom det kan bli ganske farlig. Det er også diverse landsbyer som er fine her, men man kan få mye samme opplevelsen av å besøke landsbyene vest i landet.

Det er selvsagt mange andre steder å oppleve i El Salvador, men disse er blant de mest populære for turister i området. Det er et relativt lite land, så man kan se ganske mye på 1-2 dager om man leier en bil. Det er absolutt å anbefale for dem som har under en uke. Bare prøv å unngå å kjøre inn i noen gerilja eller gjeng soner, det kan medføre problemer

 Posted by at 6:24 pm
des 202015
 

Sammen med min nye Salvadorske venn Julio og de amerikanske jentene hadde jeg laget masse planer om å kjøre rundt i resten av El Salvador og se diverse vakre steder, men det falt litt sammen når Julio ikke fikk låne bilen. Vi ble sittende halve dagen på hostellet i San Salvador før Julio kom kjørende med en annen bil han hadde lånt. Så da var det klart for roadtrip El Salvador !

Salvadorsk frokost

Salvadorsk frokost

Det var såpass sent på dagen,og siden det blir mørkt klokken fem, så måtte vi bare kjøre rett ned til kysten til en surfestrand som heter El Tunco. På El Tunco ble det nok en kveld med festing sammen med surfe-hipsterne.

Meg og Salvadorske venner

Meg og Salvadorske venner

Morgenen etter kom vi oss endelig på Roadtrip. Vi dro til en vulkansk krater innsjø som heter Lago Coatapeque.

På tur i vulkansk innsjø

På tur i vulkansk innsjø

Når vi endelig kom ned til innsjøen(etter å halveis vraket bilen på den forferdelige veien) så leide vi en båt med skipper til å ta oss en runde på sjøen. Det var veldig vakkert der, og vannet holdt sikkert 30 grader.

På veien mot innsjøen

På veien mot innsjøen

Etter det så tenkte vi oss en tur langs «ruta de flores» – blomsteruten – en av de fineste områdene i landet.Det er en rekke med små landsbyer høyt oppi fjellene, omringet av vulkaner på alle kanter,og kaffeplantasjer, og selvsagt mye blomster.

På roadtrip(jeg er Mr.crazy)

På roadtrip(jeg er Mr.crazy)

Vi kom der når mørket begynte å sige på, så fikk ikke sett så mye av området. Vi kom til en liten by som heter Jujaya. Der har de et veldig fint lokalt matmarked i helgene med mange salvadorske favoritter. Vi spiste på en veldig kjent biff-restaurant. Siden vi var i kaffedistriktet så kunne jeg ikke dy meg når jeg fant ytrefilet med kaffesaus på menyen. Det smakte fortreffelig!

Kaffe biff

Kaffe biff

Når vi satt der så gikk plutselig strømmen, og alt ble mørkt. Deretter hørte vi diverse fryktsomme skrik fra gaten. Da tenkte jeg at nå er det sikkert fullt anarki med ranere og andre skurker snikende rundt i mørket. Når man reiser i El Salvador så har man hele tiden sikkerhet i bakhodet ettersom det er rangert som et av verdens farligste land.
Lyset kom etter hvert tilbake, og jeg regner med at skrikene bare var noen tullekopper som hadde litt moro.
Det var veldig kaldt her oppi fjellene, og jeg hadde, i min sedvanlige ånd av dårlig planlegging, kun på meg en liten singlet og shorts. Til tross for dette så tok jeg en spontan avgjørelse om å finne et sted å bo for natten slik at jeg fikk sett mer av Ruta de Flores neste dag.
Baggasjen og alle tingene mine lå igjen i El Tunco, og vennene mine dro tilbake til San Salvador. Så der var jeg i en fremmed landsby i fjellene, naken(nesten) og alene.

I Ataco sammen med Canader

I Ataco sammen med Canader

Neste dag tok jeg lokalbussene mellom de forskjellige små landsbyene der, og fikk besøkt en lokal kaffeplantasje og brenneri.

Kaffe guiden min!

Kaffe guiden min!

Der hadde jeg en privat guide som tok meg gjennom alle stegene i raffinering av kaffebønner, og jeg fikk smake noen av de fantastiske nybryggede kaffene, alt til den nette pris av 40 kroner, omtrent det samme man betaler for en kopp med kaffe i Norge.

Landsbyene var veldig vakre, søvnige små steder mellom fjellene, hver med sin egen sjarm.
Når jeg kom tilbake til min egen landsby så hadde jeg egentlig planlagt å dra ut til noen fine fosser som var i skogen utenfor landsbyen sammen med en canader som jeg traff. Jeg fikk ikke tid til det ettersom jeg måtte nå en av jalla-bussene mot El Tunco.

Sinnatagg på Ruta Flores

Sinnatagg på Ruta Flores

Det var egentlig like greit at jeg ikke dro til den fossen. Canaderen fortalte meg senere at 2 andre turister fra samme hostellet hadde gått der på samme tid, og de ble ranet av en nervøs fyr med en stor machete. Jeg var egentlig hele tiden mentalt forberedt på å bli ranet, men er nok like greit at jeg unngikk det.

Reisen min mot stranden var nok enda farligere enn det hadde vært å bli ranet. Sjåføren av den eldgamle skolebussen gasset på i nedoverbakke som om det ikke var en morgendag. Det var ikke snakk om å slakke ned ved en sving, da var det pedalen i bånn. Hadde det kommet noe rundt svingene, så hadde vi vært kake. Ironisk nok så hadde han mer enn god nok tid når han stoppet i landsbyer langs veien, da var det om gjøre å snakke lengst mulig med diverse kompiser, og gjerne stoppe for litt mat her og der.
Jeg kom meg trygt frem til stranden etter 5 timer i skjærsilden. Jeg var dum nok til å kjøpe en avis dagen etterpå. Der fant jeg ut at en annen buss hadde krasjet i samme området samme dagen.

Standard transport El Salvador

Standard transport El Salvador

Totalt 8 døde. Jeg leste også at det hadde vært en massakre av 4 ungdommer i byen som lå rett ved stranden hvor jeg bodde. Det er jo ikke uvanlig i et land hvor det er over 50 drap daglig, men jeg følte meg aldri utrygg. De fleste av disse drapene er gjengmedlemmer, eller forretningseiere som ikke betaler «skatt» til gjengene.

El Tunco var et greit og trygt sted å bo. Der var en salig mix av Salvadorere og backpackere. Mesteparten av backpackerne der var klassiske surfebomser fra Australia og USA.
Jeg måtte selvsagt surfe litt når jeg var der. Fra tidligere erfaring så vet jeg at jeg ikke akkurat er noen kløpper, så bestemte meg for å ta noen leksjoner.
Leksjonene var ikke mye å skryte av. Jeg var innom 3 sjapper hvor jeg spesifikt ba om en som snakket engelsk. Jeg endte opp med en som kunne si «hello» og «goodbye».
Men det gikk greit ettersom leksjonen ikke involverte mye snakking. Det var bare meg på brettet, og ham som dyttet meg inn i diverse bølger.
Det gikk ikke veldig bra, klarte ikke å fange en eneste bølge, eller å stå oppreist. Problemet var egentlig at man må hoppe opp på brettet i en rykkende bevegelse uten å bruke knærne til å støtte. Det ble et problem for meg ettersom jeg fikk veldig ondt i korsryggen når jeg prøvde det. Kanskje jeg er for gammel for dette, de fleste der var tross alt 10 år yngre enn meg!

Jeg leide brettet dagen etter også, men hadde samme problemet.

Surfer(1 1sekund)

Surfer(1 1sekund)

I tillegg så er bølgene i El Tunco veldig uforutsigbare. Ene øyeblikket er det knapt noen ting, neste øyeblikk kommer det en 3 meter høy bølge rett mot meg. Det ble faktisk ganske skummelt noen ganger. Det skjedde at jeg så at bølgen kom, men det var for sent å svømme mot den, og for sent å svømme vekk fra den, så jeg ble bare sittende å vente på å få heftig juling. Jeg var egentlig mest redd for at Goproen på surfebrettet skulle falle av, de koster en formue!.

Denne videoen førte til denne artikkelen; http://latincorrespondent.com/2016/01/salvadoran-media-mistakes-norwegian-traveler-for-jason-statham/

Når jeg leverte tilbake brettet påstod de at jeg hadde laget noen bulker i det, og ville ha 30$,en gjennomsnittlig ukelønn, for å fikse det. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke var borti noen steiner, men måtte bare betale. Anbefaling; Ta bilde, og video av brettet før du leier !

Post-surf chill

Post-surf chill

De neste dagene ble jeg bare sittende å spise puposaer og drikke øl ved bassenget, noe som også er en ganske givende aktivitet når det er sol.

Puposa er det nærmeste man kommer nasjonalrett i El Salvador. Det er veldig enkelt bare en tortilla som er innbakt med frijoles(bønnestuing) og ost, og kan også inneholde kylling, hvitløk, sopp, fisk, etc. Det er veldig godt og billig. De selger det overalt langs gaten,og på såkalte «puposerias».

Damer som lager pupusaer

Damer som lager pupusaer

Ettr noen dager så måtte jeg komme meg videre ettersom jeg hadde et trangt skjema. Jeg måtte ta bussen klokken 04.40 til San Salvador, og deretter en ny bus helt til San Pedro Sula I Honduras, og deretter enda en buss siste stykket mot La Ceiba hvor jeg planla å ta en båt til en av øyene Utila eller Roatan.
Det var litt skremmende å tusle rundt i El Tunco med alle tingene mine midt på natten, spesielt siden jeg hadde hørt noe høye smell rett før jeg forlot hotellet.
Jeg traff en enslig politimann på gaten. Han hadde en ladd pistol i hånden. Han forsikret meg at det var ikke noen skurker i nærheten, så jeg tuslet videre.
17 Timer og en grensekryssing senere så befant jeg meg i en skitten og stygg havneby ved navnet «La Ceiba».

 Posted by at 12:38 am
des 172015
 

Endelig tilbake til Mellom Amerika! Jeg sparte opp all ferien min til en lang tur gjennom deler av mellom Amerika fordi det er et av favoritt stedene mine å reise. Forrige gang så fikk jeg opplevd det beste av Panama, Costa Rica og Nicaragua. En annen tur tok meg gjennom Mexico og Belize, så nå gjenstod bare El Salvador, Guatemala og Honduras – de 3 verstingene !

El Salvador,honduras og Guatemala

El Salvador,honduras og Guatemala

Forrige gang jeg var i området så lot jeg meg stoppe fra å besøke El Salvador etter jeg hadde lest litt om landet. Jeg leste at det er det landet i verden med flest drap i forhold til innbyggere – 50 mennesker daglig. Det er masse gjenger der. Det er også veldig mye naturkatastrofer – jordskjelv, vulkanutbrudd, gjørmeras, oversvømmelser, orkaner er alt relativt vanlig. Trafikken er også livsfarlig.
Så jeg droppet det den gangen. Men denne gangen ville jeg ikke la sånt småtteri stoppe meg. Jeg har også hørt mye bra om El Salvador, og folkene som bor der, så følte meg nysgjerrig på hvordan det ville være. Nysgjerrigheten er det som driver meg til å dra til alle disse stedene.
Jeg dro fra en konferanse i London til Mexico. Så idiotisk som det er så var billetten betydelig mye billigere fra Bergen, selv om det er et fly som går fra London. Det betydde at jeg måtte fly fra London til Bergen på morgenen, bare for å begynne reisen fra Bergen. Så måtte jeg fly tilbake til London på ettermiddagen for å kunne ta flyet fra der til Cancun.
Etter noen dager med huledykking

Huledykket

Huledykket

og festing i Playa Del Carmen så dro jeg til Guatemala City, og fra der gikk reisen smertefritt med en veldig behagelig buss til San Salvador.

Jeg var bevisst på at San Salvador er en ganske farlig by, men heldigvis kom bussen frem på et ganske trygt område hvor jeg tuslet rundt en stund før jeg fant et hostel.
Klokken var bare 12 når jeg kom frem, så jeg tenkte å være litt turist, og se litt av byen. Det er et veldig vidt spredd sentrum i denne byen, så ikke så lett å få oversikt. I sentrum er det noen fine kirker og skulpturer og slikt som jeg tenkte å sjekke ut. Når jeg spurte dama i resepsjonen om hvordan komme til sentrum så sa hun bare «tu eres loco!?», som betyr «er du sprø?». Hun fortalte meg at for en knapp time siden ble 3 politimenn skutt og drept der, og at det var relativt vanlig. Så jeg måtte veie litt frem og tilbake om det var verdt å gå der eller ikke. På ene siden så skal det være en fryktelig vakker kirke der, på andre siden så kan jeg risikere å bli skutt i kryssilden.

Typisk Salvadorer

Typisk Salvadorer

Jeg bestemte meg til slutt for å bare tusle rundt litt i Zona Rosa heller, som er et relativt trygt området, og hvor alle klubbene og barene ligger. Det føltes også trygt der med tanke på at i hvert fall 50% av alle menneskene jeg traff på gaten var sikkerhetsvakter med hagler og maskingevær rundt halsen. Jeg tenkte litt sånn at hvis det kommer noen skurker kjørende og skyter på meg så er det alltid en vakt med gevær rett i nærheten.

Jeg gikk på et antropologisk museum hvor jeg lærte litt om immigrasjon. Over 3 millioner El Salvadorere bor i andre land. Mesteparten i Usa og Canada, men også store grupperinger i andre land som Italia og Sverige.

Det ble ikke så mye mer vandring på meg den dagen. Det er best å være forsiktig når man er i en farlig by.
Jeg gikk ut på middag med de 2 amerikanske jentene, og etterpå så tok jeg dem med meg når jeg skulle møte Julio som jeg hadde chattet med på couchsurfing.

Meg og gjengen fra San Salvador

Meg og gjengen fra San Salvador

Vi traff Julio og 3 av vennene hans, så vi ble en stor gjeng som dro på pubcrawl sammen. Vi dro ut til en forstad av San Salvador som heter Santa Tecla. Der er det ganske trygt, og masse barer. Det var morsomt å se på de lokale når de danser. Det virker som alle har rytmene naturlig i kroppen, og de bare glir sammen i en sensuell dans. Jeg fikk øvet meg litt på Salsaen med en ekte Salvadorer. Det var morsomt siden jeg fant ut at jeg ikke er så håpløs som jeg hadde trodd…
Vi kom oss trygt hjem og fikk noen timer søvn før neste dags roadtrip…..følg med…..

 Posted by at 12:59 am
jul 202014
 

 

Etter 7 måneder med reising gjennom Sør Amerika- fra nord til sør – så ble vi flere ganger forsøkt svindlet. Her vil jeg bare gå gjennom noen av de vanligste svindlene der, noen av dem har vi blitt utsatt for, mens andre har vi hørt venner av oss som ble utsatt for.
Noen av svindlene har nok sine egne varianter på det asiatiske kontinentet også.
Det er veldig greit å sette seg inn i disse triksene slik at man slipper å falle i fellen og risikere å få hele opplevelsen av det fantastiske kontinentet ødelagt.

Jeg hadde en opplevelse hvor jeg kom uhyre nærme til å miste passet,kredittkortet,pc`en,hardisken med 10 måneders reisebilder. Kort sagt; alt jeg hadde av noe som helst verdi!

Snarrådighet fra meg og Torunn var det eneste som avverget den katastrofen.
Her er en liten liste med vanlig lureri i tilfeldig rekkefølge:

 

1. Vennlig lokal person som kun ønsker å praktisere engelsk

 

En hyggelig lokal person kommer bort til turisten og begynner og spørre alle de klassiske spørsmålene; Hvilket land er du fra? Er det første gang du besøker ………..(det aktuelle landet) ?  Liker du deg her? Etc

På dette tidspunktet så begynner nok de fleste å tenke at dette sannsynligvis er noen som varmer deg opp litt før de presenterer et eller annet som de skal selge.
Det er nok sant i de fleste tilfeller, men noen er mer slu enn som så.
Noen vil bli veldig defensiv med engang turisten insinuerer at han/hun ikke ønsker å kjøpe noe, og deretter forklare at han kun ønsker å være venner,og kanskje øve på engelsken.

Vennlig geit

Vennlig geit

Deretter så kan det hende de tilbyr seg å være turistguide rundt om attraksjonen eller byen hvor man er. De ønsker selvsagt ikke betaling, kanskje kun litt tips. Etter en runde med omvisning så snur de plutselig på visa og krever 500 kroner eller en lignende latterlig sum. De kan også bli ganske aggressive og påståelige hvis man nekter å betale. Mange turister vil nok betale bare for å bli kvitt dem.
En gang jeg kjørte rundt på moped i Dominikanske republikk så kjørte 2 menn opp ved siden av meg og spurte hvor jeg skulle. Jeg sa at jeg var på vei mot sentrum av byen. Før jeg visste ordet av det så kjørte de foran meg og skulle «dirigere» meg gjennom byen. De gjorde også et forsøk på guiding med å fortell om bydelene osv. Det var totalt uønsket fra min side, men vanskelig å bli kvitt dem. Etterpå ville de selvsagt ha penger. Da var det greit at jeg hadde tatt med meg en decoy lommebok som var tom!  Jeg viste dem den tomme lommeboken, også kjørte jeg videre.

Hvordan takle dem?
Det beste er nok å være ganske så selvsikker og klar fra begynnelsen av. Ikke la dem begynne med guiding!
Det er klart at det er noen som bare genuint ønsker å snakke og bli kjent med deg, så man kan liksom ikke gå rundt å være kynisk hele dagen, men vurdere hver situasjon. Det skader ikke å ha en samtale med folk som kommer bort til deg, men med engang de begynner å gjøre en «tjeneste»  for deg så kan du havne i en ubehagelig situasjon hvor du føler at du må gi dem penger når de maser.
Et av de verste stedene jeg opplevde dette var på Jamaica. Der var jeg gjerne på vei mot en minibank når en lokal person kom løpende og pekte og sa » der er minibanken,bare fortsett rett frem 50 meter ,  gi meg penger siden jeg har vært veiviser».Ofte så fulgte de også etter meg over lengre distanser for å «hjelpe meg» å finne postkontoret,restauranten eller hva enn jeg var på vei mot. Der måtte man virkelig være forsiktig for å ikke akseptere «tjenester» i hytt og pine.

 

 

 

2.Attraksjonen/hotellet/restauranten er stengt eller lagt ned

Dette er et veldig vanlig triks spesielt blant drosjesjåfører.  De får kommisjon fra noen hoteller/restauranter som betaler dem for å ta kunder med der.  Selv om du har en booking som er bare 2 dager gammel vil de påstå innstendig at det ble stengt samme kvelden, eller brant ned.

Closed!

Closed!

Ved noen turistattraksjoner så står det noen luringer som ser veldig offisielle ut og forteller deg at attraksjonen er stengt den dagen av en eller annen grunn. Dette er selvsagt før du kommer til selve inngangen. Deretter så tar de deg med til butikken sin hvor det selvsagt er mye bedre å være.
Hvordan takle dem?
Be dem kjøre deg til adressen du har blitt oppgitt uansett hva de finner på å si. Gå helt til inngangen på attraksjonen og se for deg selv at den ikke er stengt.
Vi opplevde en del luringer på gaten i Quito som så oss med de store ryggsekkene og prøvde å overbevise oss om at vi var på vei til feil hotell.

 

3.Majones, ketsjup, kaffe trikset

Noen søler et eller annet på jakken/t-skjorten din,

Huff da!

Huff da!

og er deretter veldig unnskyldende og ønsker å hjelpe til med å tørke av det de har sølt. I prosessen så stjeler de alle verdisakene dine.
Hvordan takle dem?
Ikke la folk komme innenfor «personlig-sonen» din. Forklar at du kan tørke det av selv. Hvis de likevel har begynt å tørke på deg så må man bare følge nøye med på hvor hendene deres er, og holde dine egne hender godt festet på hva enn man har av verdisaker.

 

 

4. «hjelperen» på bussen

I Sør Amerika er det veldig mange busselskaper som kjører mellom byer og mellom land. Mange av disse bussene har flere ansatte som hver har sin egen lille oppgave, og styrer frem og tilbake mellom buss og kontor. Ofte så har ikke disse noe som helst uniform som viser at de jobber for denne bussen, man bare antar at de gjør det siden de driver på med det som ser ut som arbeid.Sør Amerika 186
Det som jeg opplevde var at på en liten,falleferdig lokalbuss i Chile så kom en av «hjelperne» bort og skulle «hjelpe» meg med diverse ting.  Meg og kjæresten min Torunn var de første  som kom på denne bussen, og han var der på pletten for å vise oss til plassene våre.
Deretter forsvant han og kom stadig bort til oss med nye direksjoner. Etterhvert så ble vi fortalt at vi måtte legge håndbagasjen vår opp på hattehyllen. Grunnen til det var «politi og narkotika sjekker» som var det av spansken vi fikk med oss. Han var ganske bestemt, og virket som han hadde en rutine på ting. Selv om jeg alltid har verdisakene mellom beina på busser, så la jeg det opp på hattehyllen siden det var det vi var blitt fortalt…litt naivt…
Litt etterpå kom samme mannen tilbake med en lapp hvor vi måtte skrive ned passdetaljer,navn,adresse og masse annet.Dette skulle selvsagt fylles ut mens han sto rett ved siden av oss og puttet diverse saker opp på hattehyllen.
Det neste som skjedde var at han gikk ut av bussen med frakken sin godt strekt ut. Den lappen vi skulle fylle ut var en distraksjon mens han var oppe og stjal sekken min.Torunn reiste seg opp og sjekket hattehyllen,og så med engang at han hadde erstattet min sekk med en tom sekk av samme størrelse. Torunn var veldig kjapt ut og løp etter ham. Jeg løp også etter, men det gikk så fort at jeg løp feil vei. Etter 30 sekunder fant jeg Torunn med sekken min! Utrolig nok så hadde hun fersket ham akkurat idet han var på vei inn i en bil med sekken min. Hun gikk mot ham, og han prøvde å gjemme sekken bak bilen mens han sa «alt er greit,ingen problemer her» på spansk. Hun ignorerte han,gikk rett bort og hentet sekken,og ba ham dra til helvete.  Etter det fjernet vi resten av bagasjen og gikk for å finne en annen buss. Selv om han ikke jobbet på bussen så må jo de andre som jobbet der ha sett hva han drev med, kanskje de fikk kommisjon også. Les hele historien her:  http://stigsworld.no/del-30-ranet-i-chile-og-punktering-i-verdens-torreste-orken
Hvordan takle dem? 
Ikke ta alt som du blir fortalt som god fisk,selv om det er av en som virker som en autoritet,eller en som tilsynelatende jobber der. Vi burde aldri ha lagt ifra oss verdisakene på et sted hvor vi ikke hadde kontroll på dem. Aldri gi fra deg bagasjen til noen. Ha øynene med deg når folk du ikke kjenner styrer på med noe rett der som du sitter og har tingene dine.
Det er ikke alltid ting er trygge mellom beina heller. Jeg leste en historie om en som var på en buss i Ecuador og ble distrahert av en pen dame i midtgangen som hadde diverse spørsmål. Mens han svarte på spørsmålene kravlet hennes med-sammensvorne under setet, kuttet hull på sekken hans og stjal alt kamerautstyret hans.

 

 

5. taxi sjåfører

Det er samme hvilket land du er i,en ting er alltid sikkert – De fleste taxi sjåfører vil prøve å lure deg. Taxiene i Sør Amerika koster nesten ingenting, men kan bli veldig dyre hvis  du ikke følger med.
Det er så mange ganger at jeg har blitt lurt av taxier, og det kommer nok til å skje i fremtiden også,siden det kan være veldig vanskelig å unngå. Det er mange måter de kan lure deg; kjøre lange omveier mens taksameteret går, ha et rigget taksameter som går 10 ganger fortere enn det som er normalt,ikke bruke taksameter og komme med en absurd pris når du kommer frem, kjøre deg til feil hotell og påstå at det er riktig,men har forandret navn slik at de får kommisjon etc etc.

Taxi i Sør Amerika

Taxi i Sør Amerika


Dety er mange ganger jeg har blitt lurt til å betale mye mer enn det som er normalt, men den verste opplevelsen var en jeg satt på med i Vietnam.
Hvordan takle dem?

Det beste av alt i min erfaring er å unngå taxier så langt som det er mulig!  Det er som regel lokale busser,mulighet for moped utleie, eller overkommelig å bare spasere.  Hvis du likevel må ta taxi så er det bare å skru på «kynisk modus» med engang. I de aller fleste situasjoner på reise i utlandet så vil jeg råde folk til å være åpen og tilnærmelig, men når man har med taxi sjåfører å gjøre så må man dessverre være kynisk fra starten av. Det er for sent å begynne å spørre spørsmål etter at turen er over, da kan han ta kreve hvilken som helst sprø sum for turen.
Alltid gjør litt research først om hvor mye en taxi tur burde koste der du er. Snakk med lokale. Hvis du har mulighet til å få kontakt med en lokal og få ham til å hjelpe eg å praie en taxi og snakke med sjåføren så er det med engang mye mindre sjanse for å bli lurt. Sjekk at det er en lisensiert offentlig taxi, og ikke pirat.
Insister på at taksameteret skal være slått på,eller hvis det ikke er taksameter så prøv å avtale pris på forhånd.

 

 

6.Turisten og politimannen  

Dette er en klassiker i Sør Amerika. En vennlig med-turist (som oftest av sør-amerikansk opprinnelse) kommer bort og slår av en prat. Ofte trenger de direksjoner til en eller annen attraksjon. Etter få minutter dukker det opp en sivilkledd «politimann». Han viser kjapt et lite skilt og ber om å få se pass og sekken til din nye venn. Denne karen gjør alt som politimannen gjør, og alt går veldig greit.

Sivil Policia

Sivil Policia

Deretter vil politimannen se ditt pass, og gjennomgå sekken din, og den nye vennen din informerer deg om at det går veldig greit osv.
Deretter går han gjennom sekken din, og stjeler pengene og kortet ditt mens «turisten» distraherer deg med tullprat. En alternativ måte å gjennomføre denne svindelen er at politimannen beholder passet ditt til du betaler en grundig sum for å få det tilbake.
Hvordan takle dem?
Det er veldig få sivilkledde politimenn i Sør Amerika, og veldig usannsynlig at de skulle løpe rundt å kreve pass fra tilfeldige turister. Her er det bare å holde på sitt, nekt å vise dem pass og sekk. Si til dem at du kan godt gjøre det på politistasjonen, men ikke på gaten. Bli for all del ikke med dem inn i en bil, ettersom det kan være veldig farlig. Jeg ville gått fra dem på gaten, og begynt å rope og trekke oppmerksomhet hvis de prøvde seg på noe fysisk.
Noen av dem vil også be om å få se lommeboken din for å sjekke etter falske sedler, dett er åpenbart ikke noe du burde gjøre!

 

 

7. Lommetyven

Alle vet at man må passe seg for lommetyver når man er i storbyen, men det er viktig å være godt forberedt,ikke bare ha det i bakhodet. Lommetyvene i Sør Amerika kan være spektakulært slu og nevedyktige. Hele tiden når jeg reiste gjennom Sør Amerika så var jeg ùber-forsiktig med verdisakene mine. hver gang vi sto i en folkemengde eller en full buss så holdt jeg begge hendene mine over lommene. Jeg hadde i tillegg en «hemmelig» glidelås-lukket lomme innenfor den vanlige lommen. Her hadde jeg pass og kredittkort.

lommetyven

lommetyven

Til tross for dette så ble meg og torunn likevel frastjålet ting 2 forskjellige ganger. Den første gangen var på en fullastet buss i Quito,Ecuador – http://stigsworld.no/del-22-ranet-i-quito. Da sto vi med Lonely planet boken og prøvde å finne ut av åpningstider og direksjon til et eller annet museum – den perfekte distraksjon for en lommetyv. Torunn merket at lommeboken var borte i det sekundet vi hadde gått ut av bussen. Hun synes i retrospektiv at det var en ung jente som kom litt vel nærme. Vi mistet bare 4-500 kroner, men det var likevel nok til å ødelegge hele dagen ettersom det var frem og tilbake for å finne et politikontor.
Den andre gangen var på en metro i Buenos Aires. Da snakket vi om et eller annet som gjorde at jeg mistet fokus,og ikke holdt over lommen med kameraet i. Det var bare 30 sekunder at jeg mistet fokus, men det var nok – tyven stjal kameraet med alle bildene fra den fantastiske Iguazu-fossen,og alle bildene fra byen. Det var nok til å ødelegge hele uken for oss.
Hvordan takle dem
Det er mange som bruker pengebelter. Dette kan være lurt,men det er likevel mulig for lure skurker å kutte det forsiktig av med en kniv. Jeg har hørt om tyver som har kuttet seg gjennom buksen til turister for å få tilgang til «hemmelige» lommer på innsiden, alt dette uten at turisten merket det.
Det finnes noen underbukser og T-skjorter med hemmelige lommer http://www.clevertravelcompanion.com/, noe som burde fungere bra!
Ha konstant fokus på verdisakene hver gang du er i en folkemengde eller på offentlig transport. Vi møtte en som hadde kjeder på alle verdisakene festet i buksen. Han opplevde ofte at alle verdisakene hang ut av lommen etter endt busstur i Buenos Aires!

 

8.Vennlig lokal som ønsker å ta deg med på pub

Dette trikset er i de aller fleste tilfeller rettet mot yngre mannlige backpackere. Det er som regel en søt lokal jente som man treffer på gaten. Hun ønsker å praktisere engelsk,eller å lære om landet ditt. Når du sier du er fra Norge så har hun selvsagt en eller annen slektning som bor i Oslo – se hvor mye felles dere har !
Tilfeldigvis så vet hun om en bra pub i nærheten hvor dere kan ta en drink.

dyr alkohol på puben..

dyr alkohol på puben..

Puben er selvsagt med på opplegget. Der blir dere værende en stund og snakker og drikker. Jenta forsvinner på do eller noe, og turisten sitter igjen med en kjemperegning på drinker som er priset på 10 ganger den vanlige prisen. Bartenderen og de gigantiske vennene hans er mer enn villig til å følge den forvirrede turisten til nærmeste minibank etc.
Jeg har hørt flere versjoner av denne svindelen. En backpacker som jeg traff sa at han var i en gruppe med 9 andre ungdommer. De ble kjent med en hyggelig ung mann som alle kom overens med. Han var grei nok til å ta dem med på en lokal pub. Der ble hele gruppen tilbudt å ta et drag fra en hash-sigarett. Sigaretten gikk runden mellom alle sammen. Med engang den siste turisten tok et drag fra røyken så spratt det frem 6-7 politimenn som forklarte at dette var ulovlig, og nå måtte alle i fengsel,eller betale en god slump. De endte med å betale en sinnssyk sum for å slippe unna -4-500 dollar per person. Politimennene og den unge mannen som lurte dem i fellen tjente 5000 dollar på et så enkelt og sjofelt triks.
Hva gjør man?
Ikke stol uhemmet på søte jenter som kommer bort til deg på gaten og har lyst å finne på ting med deg, det kan bli veldig dyrt og veldig farlig. Ha en sunn skepsis mot folk som plutselig har lyst å vise deg til diverse «bra» steder. Ikke 

 Posted by at 5:24 pm
des 172013
 

Tilbake i Bambushytten vår sov vi som barn etter dagens strabaser. Morgendagen skulle bringe sine helt egne strabaser.
Etter en kjernesunn Filippinsk ris-og-egg frokost kastet vi sekkene på ryggen og fortsatte intensiv-backpackingen. Vi tok en buss til Tagbilaran og fra der prøvde vi å finne transport til Alona beach, en liten by på øyen Panglao. Vi tok en tåpelig beslutning og bestemte oss for at de 40 kronene en lokal med en tricycle skulle ha var for mye. Vi satt heller og ventet på en jeepney som var 25 kroner. Det er slikt når man reiser i fattige land, man starter å forvente å betale like lite som de lokale, selv når det betyr å ofre komfort. Vi endte opp med en jeepney som først satt i 40 minutter uten å bevege seg, deretter kjørte en halv kilometer før den ble sittende på et annet sted i 30 minutter til. Innen vi endelig var på vei mot Panglao var det så fullt med mennesker inni den lille klaustrofobiske vognen at de garantert kunne vunnet en eller annen verdensrekord. Vi burde ha tatt den private transporten…

Jeepney

Jeepney


Vel fremme til Alona beach pøsregnet det av bibelske proporsjoner, så vi sjekket inn på det første og beste (not!) stedet vi kom over.
Alona beach er ikke en vanlig Filippinsk landsby ved sjøen, det er en turist-by hvor alle lever av turistene på en måte eller en annnen. Det er bleike, hvite mennesker overalt, alle med en hale av Filippinere som prøver å selge “tours” og ubrukelige suvenirer. Det ble ganske livlig der på kvelden ettersom

Torunn på Alona beach

Torunn på Alona beach

alle restaurantene langs stranden hadde “live” musikk med lokale band. Vi møtte en nordmann som jeg hadde kontaktet gjennom couchsurfing. Henning bodde på stranden og jobbet som instruktør på en av de veldig mange dykkesenterene som var der. Han hadde i tillegg besøk av sin tenåringsbror og vennegjengen hans, så det var duket for en fest!
Kvelden før hadde de også drukket, og en av tenåringene hadde blitt så full at han ramlet ned fra balkongen på rommet sitt og landet på noe av dykkeutstyret. Det er nordmenn på tur!
Vi satt og drakk med dem på stranden i noen timer før hele gjengen dro til en luguber karaoke-bar i innlandet.

synging og dansing

synging og dansing

De lokale filipinerne som satt der da vi kom skulle snart få oppleve hvor falsk en tone egentlig kunne bli. Den norske gjengen tok til mikrofonen og startet en runde med lydforurensing av nye dimensjoner. Tenåringsguttene skapte et skikkelig show med synkronisert dansing og skriking, det var vakkert. Ølene gikk fort ned, dette var ikke hverken stedet eller tiden for å være edru. Takk og pris for 1 liters-flasker!

Stig lager nydelig musikk

Stig lager nydelig musikk

Etter vi hadde skremt vekk alle filipinerne i nærmeste mils omkrets fortsatte vi til diskoen.

På utendørs disco

På utendørs disco

Etter en kort mopedtur fant vi ut at diskoen egentlig bare var en basketballbane hvor de hadde satt opp noen høytalere og en diskokule. Vi hoppet rundt med de lokale til de sene nattetimer. Vi fortsatte å danse selv om det begynte å pøsregne, mens 200 filipinere sto under taket og lurte på hva som feilte de vestlige inntrengerne. Det de ikke forstår er at for oss som er vant til KALDT regn, selv på sommeren, så er ikke varmt troperegn, på et sted som allerede er 30 C i luften, noe problem.
De lokale kom strømmende tilbake da bygen stoppet. Meg og Torunn ble deretter sjekket opp på dansegulvet av 2 brødre. Den ene mannen mente at jeg var veldig vakker og hadde fine øyne, og indikerte også at broren (som akkurat da danset i nærheten av Torunn) synes Torunn var en toppen dame. Det må nevnes at broren også var en ladyboy, altså en transvestitt. Vi takket høflig nei til tilbudet, og tok det som et hint til at det var på tide å tusle hjemover.

dykk på Alona beach

dykk på Alona beach

Dagen etter ble en klassisk hangover dag på stranden, men vi fikk ihvertfall booket dykking.
Det er myriader av dykkesentre på stranden, men vi tok et enkelt valg og booket dykking med det billigste av dem alle. Uten at vi helt visste hvorfor så kostet det 1/3 mindre enn de andre senterne. Noen sa det var dårlig kvalitet etc, men etter min erfaring så har jeg alltid vært like fornøyd med de billigste dykkesenterne som de dyreste uansett hva andre folk har sagt. Litt gammelt utstyr og ineffektive instruktører er ikke noe stort problem. Vi ble uansett positivt overrasket ettersom vi fikk en gigantisk stor filipino-båt nesten for oss selv, og vår egen private dykkeguide. Vi dro ut til en dykkeøy som heter Balicasag, og skal være det beste stedet i Filippinene for dykking. Det var et veldig avslappende opplegg – jeg og Torunn bare satt og solte oss mens en haug med filippinere bærte alt utstyret vårt, satte det sammen, og til og med kledde det på oss da vi skulle i vannet.
Det var masse fint å se under vann – skilpadder, sjøhester, fiskestimer, bløte og harde koraller overalt og fisker i alle farger og former. Og da vi kom opp så fikk vi ta del i et svært filippinsk måltid som var stelt istand av en filippino familie som var på båten med oss.
2 dykk, en båttur og en full filippinsk lunsj for under 300 kroner er et kupp, i Karibien betalte vi over 1000 kroner bare for 2 dykk.

Dagen etter sto vi opp tidlig slik at vi kunne komme oss til den neste øyen vi skulle besøke i Filippinene – Malapascua. Den var ganske langt unna Bohol, en hel dag på reisefot. Først tok vi en hjemmebygd moped til fergekaien, hvor vi fant ut at nesten alle båtene til Cebu var kansellert grunnet dårlig vær. Der ble vi sittende i mange timer før vi fikk plass på en båt til Cebu.

Torunn på båt-stasjonen

Torunn på båt-stasjonen

Cebu city er en kaotisk, trafikkert og stygg by hvor vi måtte finne en buss som tok over 5 itmer for å komme helt nord på øyen. Bussen var av veldig lav standard. Det virket som vi aldri kom ut av byen, men det viste seg at nesten hele øyen Cebu var et eneste tettbebygd område. Det er 3 millioner mennesker samlet på en øy på størrelse med Buskerud. Bussen gikk med jogge-tempo hele veien, og når i tillegg de lokale begynner å røyke inne i bussen så er det duket for en ganske ubehagelig reise.
Da vi kom helt nord var det allerede mørkt, og vi hadde mistet den siste båten til Malapascua, så vi ble boende på et rottereir av et gjestehus i en anonym landsby. Neste morgen fikk vi endelig tatt båten over til den tropiske paradisøyen hvor vi skulle tilbringe den neste uken.

 Posted by at 12:18 pm
okt 142013
 

En bussovergang og 22 timer senere satt vi i byen Florinopolis i Sør Brasil. Vi gledet oss til litt “beach-time” etter 3 måneder i kalde land, men været sviktet nok engang. En av mine nye favoritt-greier med brasiliansk kultur må være de såkalte “kilo-restaurantene”. Det er spisesteder hvor de har svære buffèter med massevis av digg Brasil-mat. Der kan man bare forsyne seg akkurat som man vil, og betaler deretter på vekt.

Deilig Brasil mat

Deilig Brasil mat

Det er som regel rundt 5 kroner per 100 gram, som ikke er for ille. Det er en av de få mulighetene man har i Brasil til å finne rimelig mat, for ellers så er det ganske fantastisk dyrt i Brasil, men ikke så dyrt som Norge selvsagt. Det er noen fordeler med å komme fra verdens dyreste land.
Florianopolis er et fint lite sted å tilbringe litt avslapningstid. Det er greit å stoppe noen steder hvor man bare kan slappe av på stranden uten å ha for mye planer. Dessverre så regnet det den dagen vi skulle på stranden, så da ble det kvalitetstid på hostellet isteden. Litt blogging i hengekøyen med en kald øl i hånden er ikke det verste tidsfordriv.
Bussene i Brasil er latterlig dyre, så vi fant ut at det ikke var så mye dyrere å ta et fly til Rio enn å ta en 22 timers buss. Valget var lett.
I Rio ble alt litt rotete…

Torunn og Stig does Rio !

Torunn og Stig does Rio !

Da vi etter mange timer hadde klart å navigere oss frem til huset til couchsurferen som vi skulle bo hos, så var han ikke hjemme. Vi ble sittende på en lokal bule og drikke øl sammen med de mest tvilsomme brasilianerne jeg har sett sålangt. Det var allerede blitt mørkt ute, og der satt vi i godt selskap med alle våre eiendeler mellom beina. Vi hadde heldigvis en reserve-løsning i bakhånd. Vi kontaktet vår venn Patricia som bodde i en helt annen del av den gigantiske millionbyen. Å finne fram til henne skulle vise seg å bli enda mer utfordrende. I tråd med vår ufeilbarlige dårlige timing så hadde vi kommet til Rio akkurat den dagen da de enorme protestene ble voldelige. 300 000 mennesker løpende rundt i avstengte hovedgater er en helt grei oppskrift på katastrofe. Da metroen stoppet så var det røyk overalt i gaten med biler som brant, skuddsalver ble avfyrt, og løpende mennesker med politimenn etter dem. Ikke det ideèlle stedet for å surre rundt med en stor sekk på ryggen. Vi klarte å riste dem av oss og fant frem til leiligheten til Patricia, som også var i et relativt tvilsomt område.

Stig ser på fliser

Stig ser på fliser

Patricia er en ekte Rio-dame med alt det måtte innebære. Hun har også en liten Yorkshire terrier som, overraskende nok, faktisk ikke prøvde å bite fingrene av meg.
Patricia er en veterinær akkurat som meg og Torunn, så vi burde egentlig ha nok å snakke om. Det eneste problemet var at hun hadde ingen interesse i å snakke om noe annet enn seg selv. Det er første couchsurfer vi har møtt som ikke engang har brydd seg om å spørre oss om reisen vår eller andre ting, alt handlet om henne. Jeg mister fort interessen for folk som ikke viser interesse i noen andre enn seg selv. Etter at vi hadde sittet i 3 timer og hørt henne bable i vei om alle sine problemer så begynte vi å bli både sultne og tørste. Hun tok frem en stor Coca Cola med et glass til seg selv, og begynte å leske i vei mens hun fortsatte å mase om hvor fæl verden er. På ingen tidspunkt falt det henne inn å tilby oss noe å drikke. Etterhvert så måtte vi gå inn på kjøkkenet og vaske opp noen skitne glass og deretter spørre om vi kunne få litt Cola. Hun var den verste verten vi har hatt uten sammenligning!
Sammen med Patricia dro vi på en helgetur til en liten kystby 3 timer øst for Rio.

Stig på toppen av Arrail Do Cabo

Stig på toppen av Arrail Do Cabo

Der var planen å få dykket litt. Patricia har drevet og jobbet gratis for dykkesenteret de siste 5 månedene i påskudd om at hun er en “divemaster-kandidat”!
De mannlige instruktørene var ganske slemme med henne, stort sett hele tiden. Kjønnsdiskriminering er vanlig i Brasil. Det er ingen som respekterer en dame som prøver å komme seg frem, spesielt ikke i et mannsdominert dykkemiljø. Hun hadde slavet i månedsvis med å bære tanker, sitte barnevakt for ferske dykkere og egentlig alt utenom å vaske dykkebåten bare for å få lov til å betale dem for et kurs hun ønsket å ta. De påsto at det var nødvendig å “teste” henne med alt mulig teite oppgaver for å finne ut om hun er divemaster materiale. Det er veldig veldig bullshit. De var bare ute etter en slave til å jobbe gratis for dem…for noen skurker…

Ut på dykking i Rio

Ut på dykking i Rio

Den dagen vi kom hadde de funnet en ny slave til å jobbe gratis for dem. Han var også en “divemaster kandidat”. Det som var mest komisk med det var at han aldri hadde dykket før, hadde ikke engang det første dykkesertifikatet.
Meg og Torunn dykket med dem siden vi først hadde dratt sålangt uti gokk. De var ganske amatørmessige. Jeg har 650 dykk i over 20 forskjellige land, men det er første gang jeg har dykket med noen som ikke har bedt meg skrive under på ansvarsfraskrivelse. De sjekket ikke engang sertifikatene våre!
Hadde en av oss skadet oss eller druknet, så kunne vi saksøkt dem og blitt veldig rike!
Dykkene var helt midt-på-treet. Dårlig sikt, og ingen koraller. Det var litt som å dykke i Bergen på sommeren, bare litt flere eksotiske fisk og skilpadder enn i Bergen. Det var ikke så altfor verst ettersom vi så en del fisk jeg aldri har sett før, noe som begynner å bli en ganske sjelden opplevelse. Jeg fikk dessverre ikke tatt noen bilder ettersom kameraet mitt døde for noen måneder siden (R.I.P). På et tidspunkt under dykket mistet jeg Torunn og Divemasteren i noen minutter. Sikten var veldig dårlig, så det var vanskelig å finne noenting. Torunn fortalte meg senere at det var den beste delen av dykket ettersom hun hadde funnet en sovende skilpadde og fått opplevd nærkontakt av tredje grad.
Ved kaien hvor båten gikk fra var det masse skilpadder som dukket opp med jevne mellomrom.
På kvelden gikk vi på en av de fantastiske brasilianske “Kilo restaurant” hvor man betaler for hvor mye mat som er på tallerkenen. Det var ganske digg. Jeg hadde en rå blekksprut salat, noe som gjorde at Torunn nesten mistet apetitten for sitt eget måltid. Vi så flokkevis med storbrystete brasilianere som gikk mot stranden, så vi fulgte etter dem for å se hva som foregikk. Det handlet selvsagt om fotball!

Folk på gaten med fotballkamp på tv

Folk på gaten med fotballkamp på tv

Storskjermer var satt opp, og veien var blokkert for folkemassene ettersom det var en fotballkamp hvor Brasil spilte mot et annet land.
Etter en helg på dykkesenteret kjørte Patricia oss tilbake til Rio. Leiligheten hennes var full av hunde-avføring og piss overalt. Det var til og med ekskrementer på toppen av kjøkken- benken. Det så ikke ut som det bekymret Patricia altfor mye etter som hun gikk direkte til sengs uten å tørke opp noe av det. Vi bestemte oss for å komme oss unna derfra så fort som mulig, så vi flyttet til vår nye couchsurfer-vert Rajesh samme kvelden.
Rajesh var av et helt annet kaliber. Han var en genuint trivelig og behagelig person å være rundt, noe som var en fornøyelse etter 3 dager med syting.
Han hadde en liten studioleilighet sammen med 2 søte burmeser-katter. Vi fikk sengen, mens han lå på en oppblåsbar madrass på golvet. Det var nesten litt surrealistisk å være i Rio De Janeiro med en inder som lagde deilig indisk mat til oss.

Stig med Rio-katter

Stig med Rio-katter

Vi hadde en uke i Rio og prøvde å gjøre det meste ut av oppholdet. Fordelen med å ha så mye tid er at vi ikke trenger å stresse for å se det som er verdt å se, vi kunne ta vår tid.
Vi dro til den berømte trappen som er laget av fliser fra hundrevis av land den ene dagen. Det var definitivt en av mine favoritt trappe-relaterte opplevelser noensinne, men det bør nevnes at den listen er ganske kort. Nabolaget til trappen virket ganske falleferdig og utrygt, men det var politi på stedet, og mange andre turister der. Vi vandret opp i gatene over trappen og endte opp i et distrikt med utsikt over mye av Rio. Der fant vi et lite kunstmuseum som vi gikk på. Det var fantastisk uinterressant, men kostet heldigvis nesten ingenting.

Stig ser på fliser

Stig ser på fliser

Vi følte jo også at vi burde stikke opp på fjellet og treffe Jesus. Greit nok at vi hadde sett ganske mange Jesusser i resten av Sør-Amerika, men denne skulle visstnok være mye mer spesiell og er regnet som en av verdens 7.underverk. Det kostet en liten formue å ta toget opp for å treffe han, og det var egentlig ingen store overraskelser med det møtet. Det er en stor sement-Jesus på toppen av et fjell, akkurat som vi hadde forestilt oss at det kom til å være. Vi tok de obligatoriske bildene i Jesus-Positur og vendte nesen mot utsikten.

Vi har funnet Jesus!

Vi har funnet Jesus!

Det beste med stedet er defintivt den gode utsikten man får av Rio de Janeiro fra toppen av fjellet. Det var absolutt tykt med andre folk som også hadde kommet for å hilse på Jesus. Utrolig nok så traff vi på en gammel bekjent innimellom alle folkene. Michael er en amerikansk legestudent som vi hadde truffet 4 måneder tidligere i fjellene i Nord-Peru. For dem som har fulgt bloggene så husker de kanskje historien om de 2 amerikanske guttene som ble sittende fast mellom 2 jordras midt i ingenmannsland.
Vi utvekslet anekdoter og visdomsord før vi fortsatte på hver vår vei rundt planeten jorden.
Den andre tingen som liksom er en “must do” i Rio er å ta taubanen opp på Sugarloaf-fjellet som ligger rett ved Cobacabana-stranden. Vi droppet taubanen grunnet et veldig usosialt prisnivå, men vi fikk likevel en fullverdig opplevelse ved å klatre opp fjellet ved egen muskelkraft. Det går ikke an å klatre opp Sugarloaf fjellet hvis ikke man er en proff klatrer.

Blir venner med silkeapen

Blir venner med silkeapen

Vi klatret isteden opp på fjellet som ligger rett ved, og som er det første stoppet på taubanen. På turen gjennom jungelen traff vi på en gjeng med usannsynlig søte små silkeaper. De var vel vant med mennesker så de kom helt bort til oss og sa hei (på sin egen måte). En liten stakkar hadde forvillet seg inn på en benk rett ved utkikkspunktet over byen. Der ble han fort omringet av turister med store kameraer og solbrent hud. En skremmende opplevelse for en liten eventyrlysten apekatt.
Det var helt kurant utsikt, men grunnet alle fjellene som separerer de forskjellige bydelene i Rio så er det veldig vanskelig å finne et utkikkspunkt hvor man kan se byen i sin helhet. Jesus-fjellet var litt bedre for denslags.
Vel tilbake i byjungelen hadde vi lunsj med Torunn sin Brasilianske brev-venn Guilherme. Han var en veldig trivelig kar som spanderte lunsj på oss. Maten var fantastisk god, og siden det var en buffèt så var det veldig vanskelig å stoppe. Alt i alt så var jeg mer fornøyd med maten i Brasil enn noe annet land i Sør Amerika. Prisen for verste mat går utvilsomt til Bolivia.
Vi tilbragte selvsagt også en del tid på 2 av verdens mest berømte strender; Ipanema og Copacabana. Ipanema er en veldig fin strand som er delt inn i flere soner alt ettersom hvilken type folk man finner der. Først er det et område med bare småbarnsfamilier, deretter en sone med strandløvene og sexy bikinidamer med brasilianske bikinier (den typen som forsvinner opp i rumpesprekken), deretter en sone med homofile.
Vi følte oss mest hjemme i strandløvesonen.

nyter kokosnøtt på Ipanema

nyter kokosnøtt på Ipanema

Solnedgangen på Ipanema var veldig vakker, spesielt sett fra bergområdet ved enden av stranden. Vi satt og drakk kokosmelk direkte fra kokosnøtten mens himmelen ble rødere og rødere helt til mørket tok over. Det kan være farlig å surre rundt i Rio på natten, ettersom det er ganske mange skurker, sniker og generelt utrivlige karakterer. Vi dro rett til metroen for å komme oss hjem til Rajesh som hadde planlagt nok en god indisk middag.
Senere den kvelden tok Rajesh oss med til byens mest aktive nattlivsområdet – Plata.
Det er et utrolig kult sted å være, og jeg har aldri sett noe lignende. Det minner mest om Khao San Road i Thailand, bare minus alle turistene. Tusenvis av mennesker var samlet over et stor område med flere gater og massevis av klubber. Vi fant fort ut at det ikke engang var noe poeng i å gå inn på en klubb ettersom det var full folkefest på gaten. Folk spilte instrumenter og danset i vei på gaten. Det var til og med massevis av små sjapper som solgte drinker og gatemat for billige priser. Vi måtte selvsagt drikke Caipirinha ettersom det er en typisk Brasiliansk cocktail. Deretter måtte vi selvsagt smake på en annen typisk Brasiliansk cocktail med ananasjuice

Stig på Copacabana

Stig på Copacabana


og en spesiell brasil-vodka. Vi betalte ca 8 kroner for drinken, og fikk totalt sjokk når vi så at hver av drinkene var på en halvliter hvor halvparten var vodka. Jeg mistenker at det var en ganske lavkvalitets vodka ettersom jeg aldri har hatt en så ille bakrus noensinne som jeg hadde dagen derpå. Vi hadde planer om å gå på Copacabana ettersom det var siste dagen vår i Rio. Man kan liksom ikke dra til Rio uten å tilbringe tid på verdens mest berømte strand!

Vi sto opp klokken 2 på ettermiddagen og klarte ikke å karre oss ut av leiligheten før klokken var halv fire. Vi kom til stranden rett før solen gikk ned klokken fem på ettermiddagen. Med mye innsats så nådde vi målet vårt om å tilbringe tid på Copacabana stranden.
Resten av kvelden, etter at vi hadde spist fantastisk sushi (som man jo gjør i Rio), ble vi sittende i Rajesh sin leilighet mens vi ventet til flyet vårt skulle gå. Siden flyet gikk klokken 05.00 på morgenen, så fant vi ut at det ikke var mye vits i å legge seg siden vi uansett måtte dra klokken 02.30 fra byen til flyplassen. Neste stopp LA!!

 Posted by at 12:28 pm
okt 082013
 

Uruguay ligger ganske så nærme Buenos Aires, bare 1,5 timer med båt over elven.
Vi manglet 10 kroner for taxi til havnen så vi hadde den geniale ideèn om å veksle alle de 200 dollarene våre til argentinske peso på svartebørsen. Vi tenkte at siden vi får 8 peso for dollaren, og den offisielle kursen er 5 så kan vi veksle dollarene til peso, og selge dem til den offisielle kursen når vi kommer til Uruguay. Det viste seg å være en ganske idiotisk idè. Etter en kjapp tur i hurtigbåten kom vi til Uruguay, og fant ut at pesoene var mer eller mindre verdiløse der. Det er klart at hvis vår lille plan hadde fungert så hadde det vært flokkevis med folk som hadde gjort det samme, og hele økonomien hadde kollapset. I Uruguay var den eneste måten å bli kvitt Argentinske penger på å selge dem til en kurs som var langt under selv den uoffisielle kursen i Argentina. Vi ville tapt ganske mye penger hadde vi ikke funnet en vennlig couchsurfer som var grei nok til å kjøpe dem til den riktige kursen.

Solnedgang i Uruguay

Solnedgang i Uruguay

Vi fikk ikke kontakt med couchsurferen første dagen, så vi tok inn på det billigste hostellet i byen. Det var relativt dårlig. Vi ble boende på rom med 2 lokale uruguayske arbeidere som Torunn synes var litt ekle.
Colonial Del Sacramento er en fantastisk fin by, meget mulig den fineste byen vi har besøkt i hele Sør Amerika. Det er faktisk den eldste byen i hele Sør Amerika, men det føltes likevel moderne når vi var der. Alt er rent og pyntelig, ingen stank av urin eller skitne, bråkete busser fra 60-tallet slik som vi så i mange andre byer på kontinentet. Det var faktisk nesten ingen biler, og i tillegg enorme fortau, endelig fant vi en by som er bedre for fotgjengere enn for biler. Det er faktisk ulovlig for lastebiler å kjøre inn i byen. Alle veiene i byen er koloniansk brostein, så hvis en lastebil kjører der så kan det skape så mye vibrasjoner at det er en risiko for at de gamle husene faller ned. Ihvertfall var det det vår nye Uruguay-venn Mariano fortalte oss. Hans jobb var å passe på at ingen store biler kjørte inn i byen, og å gi parkeringsbøter. Han fortalte oss at han var den eneste vakten som aldri gav bøter til folk, og det var derfor alle i Colonial elsket ham!
gate i Colonia del sacramento

gate i Colonia del sacramento


Første ettermiddagen i Colonial var digg. Brede gater med trær i alle høstfarger med grønne papegøyer overalt var deilig etter vi kom rett fra storbyen Buenos Aires. Vi gikk til toppen av fyrtårnet og så en fantastisk solnedgang i Uruguay-bukten.
Uruguay er enda mer europeisk enn Argentina, her var det ingen problem for meg å late som jeg var en lokal, ihvertfall helt til de begynte å snakke med meg. Folka her er høye, relativt pene og mange til og med blonde med blå øyner. Alt er som i Europa, selv prisene. Det var definitivt det dyreste landet vi hadde besøkt av alle de 20 landene vi besøkte etter vi dro fra Norge.
Couchsurferen vår Mariano lot oss bo i huset som han og moren bor sammen i. Moren var ikke hjemme, men han klarte å diske opp med en typisk Uruguaysk rett til oss likevel. Chivito er bortimot nasjonalretten i Uruguay. Det består av en karbonade som ligger oppå pommes frites og salat. Oppå karbonaden er det ost og et stekt egg. En ganske enkel rett, og en skikkelig kaloribombe. Mariano er en mann av høye ambisjoner. Han viste oss alle diplomene sine på diverse kurs han hadde tatt for å få seg jobb på et cruiseskip, eller på et fly som flyvert. Han hadde aldri vært på et fly før, så var ikke sikker på om den 2-årige utdanningen som flyvert var det rette valget. Når vi var der så var han vert for drøssevis av couchsurfere for å opparbeide seg litt referanser før han skulle ut til Europa og couchsurfe selv.
Oss i Colonia del sacramento med Couchsurfer

Oss i Colonia del sacramento med Couchsurfer


Vi dro videre på ettermiddagen med en Uruguaysk luksus buss med internett. Montevideo er kanskje den minst kaotiske hovedstaden vi har besøkt gjennom hele Sør Amerika. Akkurat som i Colonial så er det trær overalt, på begge sidene av alle gatene. Det er lange promenader og fine parker. Vi bodde med Couchsurferen Marcos som hadde en leilighet midt i tjukkeste sentrum. Faktisk så lå leiligheten hans rett ved det mest fasjonable hotellet i Montevideo, der som de amerikanske presidentene pleier å bo. Marcos hadde skilt seg med konen sin bare 2 uker tidligere, men det virket som han hadde kommet over bruddet ganske greit. Vi kunne ikke tro hvor mange damer han sjonglerte med på en gang. Han drev og rotet med minst 5 damer samtidig, og muligens flere. Han elsket også det lokale fotballaget Penarol mer enn alt annet i verden.
oss og en fotballgal Uruguayer

oss og en fotballgal Uruguayer

Vi hadde aldri hørt om fotballaget før, men etter 2 dager med ham vet vi nesten alt som er å vite om det. Første dagen vi skulle ut og se byen hadde han lagt igjen en Penarol genser og mange t-skjorter til oss. Jeg hadde ikke så mye klær, og det var veldig kaldt ute, så jeg tok på meg fotballjakken. Overalt hvor vi gikk fikk vi full respekt av de lokale, jeg passerte som en ekte Uruguayer den dagen. Det eneste som avslørte meg var at jeg ikke snakket så bra spansk, og at jeg hele tiden glemte navnet på fotballaget som jeg liksom støttet. På et tidspunkt gikk vi forbi en lasaron som bablet noe til meg og sa “Dineros!”. Dineros betyr penger, så jeg regnet selvsagt med at han tigget, og sa at jeg ikke hadde småpenger og gikk videre. Han fortsatte å rope “dineros” etter oss, selv når vi var 100 meter unna. Når jeg snudde meg så kom han løpende mot oss, og jeg begynte å bli litt bekymret på intensjonene hans. Han hadde en hundrelapp i hånden og gav den til meg. Det viste seg at han hadde sett en hundrelapp falle ut av lommen min, og ville returnere den. Jeg har aldri noensinne opplevd en hobo som var mer ivrig til å gi tilbake penger, kanskje det var fordi han også var en Penarol fan!
Montevideo er en behagelig hovedstad. Det er fint, rent og ryddig, og masse gågater. Vi besøkte noen relativt kjedelige (men gratis!) museum, som ikke gjorde oss så veldig mye klokere om Uruguayisk historie. Det var mange bilder og byster av menn fra forrige århundre som hadde store barter. Vi fikk også sett noen fine sverd, kapper og en medaljesamling. Det var litt tekst her og der, men det var alt på spansk.
Det var egentlig mer givende å leie sykler og sykle langs promenaden og til de lokale parkene for å se på Uruguayere som driver med hva enn Uruguayere måtte drive med.
Stig og gateartist

Stig og gateartist


Vi lagde et deilig norsk måltid til Marcus, noe som ble en suksess. Siden det var fredagskveld måtte vi nesten ta en tur ut for å oppleve det sagnomsuste Montevideoske nattlivet. Vi gikk først på en irsk pub, og deretter på en salsa-konsert med en brasilliansk storsjarmør.
Der var det livat, alle var i full gang på dansegolvet med heftige latino-bevegelser som innvolverte både hofter og overkropp. Som seg hør og bør tok det ikke mange minuttene før vår Uruguayske venn flippet og floppet i diverse posisjoner på dansegulvet. Han trakk også oppmerksomhet fra de lokale damene. Etter hvert begynte de å mase på oss om å bli med på galskapen. Så ukomfortabel som jeg enn var med å danse sammen med en gjeng som har rytme i blodet, så endte jeg likevel opp på gulvet med en smilende middel-aldrende uruguayinne. Vi var også heldige nok til å treffe en kjendis! Men siden han var en Uruguayisk kjendis så var det ikke så veldig spennende.
Morgenen etter fikk vi en omvisning på Solis-teateret. Det er et stort og ærverdig gammelt bygg som Montevideoerne er veldig stolte av.
Teater Solis i Montevideo

Teater Solis i Montevideo

Det var veldig fint inni, og omvisningen var litt mer orginal enn å bare snakke om årstall og kjedelige fakta om teppene og lyskronene. Det var 3 skuespillere som dukket opp i hvert rom vi gikk inn i. De var kledd opp som italienske og spanske immigranter for 150 år siden. Det var de som først kom og bosatte seg der når det begynte å bli litt sivilisert. Det var underholdende, selv om vi ikke forsto et ord. De spratt rundt, spilte gitar, sang og kranglet på italiensk og spansk. Marcus prøvde selvsagt å sjekke opp den italienske skuespillerinnen, den ringreven!
Etter omvisningen tok vi bussen fra Montevideo til en populær by på kysten; Punta del este. Det er en skikkelig turist-by hvor det er masse strender og fine hoteller. Vi kom der midt på vinteren og fant fort ut at det var intet annet enn en iskald spøkelsesby. Vi gikk rundt i forlatte gater mens den kalde vinden ulte og sprøytet sjøvann i ansiktene våre. Vi gikk en tur til kaien for å se på sjøløvene. De ville sjøløvene ved kaien var liksom en av de få tingene som var verdt å se der. Alle spisestedene hadde latterlig høye priser, norske standarder! De tok også såkalt “cover”, altså penger for å få lov til å sitte på bordene deres. Det er noe av det teiteste jeg vet. Hvis man spiser på et sted så burde man ikke trenge å betale for å få lov til å sitte der (hvis ikke de har et show eller noe da). Det kommer jeg aldri til å gjøre, liker ikke å bli svindlet.
Den andre tingen som er verdt å gjøre i Punta del Este er å ta noen bilder ved siden av noen store fingre som stikker opp av sanden. Det er ikke uhyre imponerende akkurat, spesielt ikke siden noen hjerneskadde tenåringer har tagget over fingerneglene.
Stig og fingrene i sanden

Stig og fingrene i sanden


Det er mange fine strender i byen, men ikke så veldig aktuelt for oss siden vi var der i juni når det var ca 0 C ute.
Vi fikk en ekstra dag i byen siden bussen til Brasil gikk på natten, så vi gikk på et marint museum for å få tiden til å gå. Det var mer imponerende enn vi hadde forventet.
Sjøløve som spiser

Sjøløve som spiser

De hadde masse gigantiske skjeletter av hvaler, delfiner og krokodiller. Det var tusenvis av fisk og skjell der, og masse informasjon. Vi ble også sittende i over en time å se på en marin dokumentar om korallrev. Jeg digger korallrev. Jeg er også glad i fisk i alle mulige former, har tross alt studert biologi på Bergen universitet, fiske-universitetet som det er kjent som i visse veldig små sirkler.
Havfrue i Uruguay

Havfrue i Uruguay


Det var også masse greier om pirater og utviklingen av Punta del este som en ferieby. Det var litt morsomt å lese om alle reglene de hadde for “akseptabel” strand-adferd for 100 år siden. Det var forbudt for menn å gå nærmere 30 meter til en dame i vannet. Det var forbudt for menn og kvinner å snakke med hverandre på stranden, eller å i det hele tatt oppholde seg sammen. At menn og damer i det hele tatt fant sammen på den tiden er intet annet enn et lite mirakel, og vitner på hvor sterk seksualdriften egentlig er.
Bussen kom på kvelden og vi hadde knapt sittet oss ned før en buss-dame kom og spurte oss om vi ville ha whisky eller martini. Det var det minste jeg forventet på den dyreste bussen vi hadde tatt i hele Sør Amerika. 800 kroner for en 10 timers nattbuss. I Ecuador betalte vi 45 kroner for det samme. Ganske sykt.

 Posted by at 10:55 am
okt 042013
 

Vi ankom til Buenos Aires etter 20 timer på bussen, og gikk igang med å prøve å finne couchsurferne som vi skulle bo med. Buenos Aires har en skikkelig europeisk vibe. Det føles virkelig som vi var midt i en storby i sentral-Europa.

Utsikt fra leiligheten vi bodde i

Utsikt fra leiligheten vi bodde i

Folkene ser heller ikke ut som Sør-Amerikanere. Det var ingen små indianerdamer med hatt, slik som vi hadde møtt i alle de andre landene på kontinentet. Folk er høye, bleke og noen til og med blonde. 
Heldigvis så har Buenos Aires også et ganske velfungerende metrosystem i likhet med de fleste større europeiske byer, så innen en time hadde vi funnet frem til leiligheten til våre nye argentiske venner.
Mauro og Guillermo viste seg å være noen knakendes hyggelige karer. Jeg hadde knapt lagt fra meg sekken før jeg fant meg selv sittende i sofaen med en xbox kontroll i hånden. Jeg spilte som “Brann” mot Argentina i et fotballspill. Brann tapte ca 10-0, så det var i grunn et ganske realistisk spill.
Vi fikk også æren av å treffe marsvinet Osmey, som skulle være vår roomey den neste uken. Hver dag fikk Osmey lov til å løpe løst rundt på verandaen å spise diverse planter. Mauro fortalte oss at Osmey hadde prestert å spise en gigantisk hashplante som de hadde på verandaen. Etter det fikk han skikkelig kjempeappetitt(slik som man får med hash) og gulpet i seg et helt eple. Et eple som veide nesten like mye som marsvinet!
Den neste uken ble vi vekket hver morgen når Osmey bestemte seg for å skrike.

På kvelden gikk vi ut til en local Parilla. En Parilla er en spesiell restaurant som kun serverer kjøtt direkte fra grillen. Det er enhver vegetarianer sitt mareritt.  Vi bestilte et festmåltid for 4 som inkluderte store mengder med kjøtt fra alle deler av kuen, og noe fra grisen.

Stig,Torunn og Mauro

Stig,Torunn og Mauro


Måltidet begynte med et gigantisk serveringsfat fullt av involler. Det er egentlig en ganske lur strategi å fylle opp kundene med innvoller slik at de spiser mindre av kjøttet, som er mye dyrere. Jeg fikk smakt ku-tarmer for første gang. De var ihvertfall crispy, men det var ikke fantastisk godt, og man kan liksom ikke unngå å tenke på hva som har gått gjennom dem. Nyrene og leveren var også helt OK, men vi prøvde å ikke spise for mye for å holde litt igjen til kjøttet kom. Med kjøttet kom også diverse pølser, selv en blodpølse. Jeg tenkte det var best å bare spise pølsene uten å se på innsiden av dem, men når jeg var halvveis gjennom blodpølsen kunne jeg ikke dy meg. Det viste seg at de store smakløse bitene jeg hadde trodd var koagulert blod faktisk var fett-klumper.
Argeninske superekle fettpølser

Argeninske superekle fettpølser

Da mistet jeg litt apetitten, og gav opp hele blodpølsen.  Kjøttfatet kom med nok kjøtt til å mate en liten by i Afrika, men vi var ikke så veldig sultne lenger etter innvollene og fettet. Det var ikke akkurat indrefilèt. Vi fant vel egentlig aldri ut hva det heter på Argentinsk.

Selv om kjøttet var fryktelig seigt så gikk det ned, sakte men sikkert.  
I Argentina spiser de middag veldig sent, sjelden før klokken 10 på kvelden. Siden vi ikke hadde spist noe annet enn kjeks siden vi kom til Buenos Aires så klarte vi å få med oss guttene ut klokken ni på kvelden, men da var restauranten mer eller mindre tom. Mange av kveldene vi bodde med dem så hadde vi ikke middag før klokken 12 på natten. Det føles litt rart å spise et stort fettete måltid en halvtime før man hopper til sengs.
Første dagen vi skulle ut og utforske storbyen gikk det bare en knapp time før en eller annen snik stjal kameraet vårt. Det var en litt dårlig start på dagen.
Det var første gang jeg hadde blitt frasjålet noe som helst, og det ødela 2 hele dager for oss. Vanligvis i storbyer så holder jeg alltid en hånd over alle lommene mine, og er konstant kynisk til alle som kommer nær meg. På denne metroturen så hadde jeg glemt meg selv i bare 10 minutter, kanskje fordi vi hadde en interessant samtale akkurat da. Den lille forglemmelsen på å være kynisk var nok til at en eller annen drittsekk har tatt klåfingrene sine i lommen min og stjålet det splitter nye kameraet vårt. Vi var ikke så veldig lei oss for å miste kameraet, men bildene som var på minnekortet var uerstattelige. Vi mistet alle bildene fra verdens største demning i Paraguay, og fra verdens fineste foss; Iguazu i Argentina og Brasil. De 2 viktigste stedene i Sør Amerika er Macchu Picchu og Iguazu fossen, og vi
Kaien i Buenos Aires

Kaien i Buenos Aires

har nesten ingen bilder fra noen av stedene….det er utrolig surt. Det er også fantastisk irriterende å tenke på at en eller annen idiot i Buenos Aires kanskje får solgt kameraet vårt for 30$ når vi ville vært villig til å betale 5 ganger så mye for å få bildene våre tilbake.

Det ble ikke noe sightseeing på oss den dagen, vi bare druknet våre sorger i argentinsk vin og øl. Dagen etter gikk stort sett med til å finne en politistasjon og prøve å få en politiattest til forsikringsselskapet, en prosedyre som vi begynner å bli ganske lei av ettersom det er fjerde landet i Sør Amerika hvor noen stjeler fra oss.
Vi har egentlig vært ganske uheldig den siste uken….og når sånne ting skjer så føler man egentlig bare for å ta første fly hjem til Norge. Forsikringsselskapet hater oss ihvertfall, ettersom dette blir det fjerde forsikringskravet på under 5 måneder. Bare 4 dager tidligere hadde vi et annet krav for å dekke utgiftene med Torunn`s fiskebein i halsen.

Dagen etter så dro vi for å prøve paintball sammen med Mauro og Guillermo og en gjeng av vennene deres. Jeg hadde gledet meg til å prøve paintball, men etter en halvtime der så hadde jeg bare lyst å dra og aldri mer røre et paintball gevær.
Stedet var utrolig amatørmessig, og manglet de mest grunnleggende sikkerhetsrutiner. Vi fikk en liten ansiktsmaske, men ikke noe hjelm. Det førte selvsagt til at jeg klarte å bli skutt 4 ganger

Stig ved parlamentsbygg

Stig ved parlamentsbygg

i knollen. Den siste gangen var det en eller annen gnom som presterte å skyte meg i pannen fra 2 meters hold. Det var fantastisk vondt og gjorde at det begynte å spinne for meg. Det er liksom ikke noe moro lenger når man sitter og blør fra en stor kul i hodet. Dustelek.

Resten av tiden vår i Buenos Aires brukte vi til å prøve

Argentinsk grill

Argentinsk grill

å finne på turist-ting. Det er en veldig fin by, men også veldig uoversiktlig. Den minner veldig mye om Budapest eller Praha, akkurat lik arkitektur. Det er nok fordi Buenos Aires ble bygget av immigranter fra Europa.
Vi dro til bydelen La Boca hvor det er mange fine gamle hus i alle mulige farger. Det var en skikkelig turistfelle, men et ganske interessant område likevel. Vi spiste nok et stort kjøttmåltid på en “Parilla”, og ble servert noe som jeg bare kan beskrive som den ekleste pølsen i hele verden. Den var nesten totalt uten noe kjøtt, man måtte virkelig grave langt inn i pølsen for å finne kjøtt. Pølsen bestod nesten utelukkende av en hvit, seig, homogen fettklump.
Tango !

Tango !


Det var en ganske bedrøvelig Parilla, som faktisk presterte å ta “cover charge” for å få lov til å spise der, selv om vi satt på plastikkstoler i en mørk bakgård.
Etter den opplevelsen så fikk vi opp humøret litt ved å dele en gigant-øl på en av turist restaurantene som hadde kontinuerlig Tango show. Takk og pris at vi fikk sett et tango show før vi dro!
Mange av stedene som hadde tango-show tok over 1000 kroner for en billett, mens vi trengte bare betale 25 kroner for en øl på deling.
Etter 5 netter hos Mauro og Guillermo var tiden inne for å si farvel og dra videre til Uruguay. Uruguay ligger ganske så nærme Buenos Aires, bare 1,5 timer med båt over elven.  

 Posted by at 9:42 am
sep 212013
 

Turen gikk med en treig skranglebuss (som er standarden i Paraguay) 5 timer østover til Ciudad del este. Det er en liten filleby som ligger midt på grensen mellom Brasil og Argentina. Folka fra de 2 andre landene drar til Ciudad del este for å handle, omtrent som nordmenn drar til Sverige eller Danmark. Det er mye billigere, og ingen skatter på ting der, så det er et Sør-Amerikansk mekka for handling. Vi så ingenting vi likte der.

Demning i Paraguay

Demning i Paraguay

Egentlig dro vi der bare for å se verdens største demning, og fossen Iguazu. Vel, egentlig er det ikke verdens største demning lenger etter de bygde en i Kina for ikke så lenge siden, men det er fremdeles den som produserer mest strøm. Vi hadde en ganske intensiv dag planlagt etter en natt i Ciudad del Este. Vi begynte med å dra ut til demningen, noe som ble litt mer styr enn vi hadde håpet på..
Når vi kom dertil så viste de oss en kjapp film og tok oss på en rusha tour gjennom anlegget. En søt liten Paraguay-dame snakket i vei i det lange og hele om diverse høyder og vannmengder. Det viser seg at de kunne bygget 380 Eiffeltårn for alt stålet de hadde brukt, eller en vei 40 ganger rundt jorden med all betongen.
Vi stoppet på et utkikkspunkt og fikk bekreftet det vi hadde en mistanke om; det var virkelig en veldig stor demning.  Den er over 7 kilometer lang og 100 meter høy, så ganske imponerende. 80% av Paraguays strøm og 20% av Brasils strøm kommer fra demningen, og på et år produserer den nok strøm til å holde hele verden i gang i 2 døgn.
Touren var egentlig grei lengde; det er begrenset hvor lenge en dam er underholdende, selv med søte små Paraguay-damer som snakker om dem.
Planen videre var å dra rett til Brasil for å se Iguazu-fossen, og deretter til Argentina for å overnatte og se fossen fra den andre siden.
Iguazu-fossen er delt mellom 2 landegrenser; Brasil og Argentina, noe som de 2 landene har utnyttet til de grader. Begge landene har opprettet hver sin «naturpark» rundt området og tar obskøne summer for at folk skal få lov å se fossen. Tenk om Norge skulle sette opp gjerder rundt alle fossene og ta inngangspenger! Bare tanken er latterlig!
Planen vår viste seg å være veldig dårlig; det ble en horribel dag, muligens den verste på 10 måneder.

Regnbue over Iguazu

Regnbue over Iguazu

Vi gikk fra Ciudad del Este over grensen til Brasil, og inn i byen Foz de Iguazu. Der ble vi gående i 3 timer med våre gigantiske ryggsekker i den brennhete solen. Alt vi ville var å finne en buss til busstasjonen slik at vi kunne finne en annen buss til fossen. Alle som vi spurte sendte oss i forskjellige retninger og vi ble gående rundt som hodeløse høns. Taxiene var ca 10 ganger dyrere enn noen andre vi hadde hatt i hele Sør Amerika, så det ble ikke aktuelt. Etter mye frem og tilbake kom vi endelig til busstasjonen og fant en buss til fossen. Vi fant ikke noe sted å lagre sekkene, men tenkte det burde ikke være noe problem når vi kom til «nasjonalparken»…der tok vi smertefullt feil.
Når vi kom til parken fant vi ut at de hadde prestert å DOBLE prisen på de 2 årene som var gått siden guideboken vår kom ut. Det var veldig frustrerende ettersom det var det meste vi hadde betalt for noen attraksjon på 10 måneder. 25$ for å se en foss virker som komplett svindel, men vi kunne ikke trekke oss når vi hadde jobbet så hardt for å komme der. Når vi hadde betalt og kom inn på besøkssenteret så var folka der sure og lite behjelpelige. Vi fant ut at det var ingen sted de kunne oppbevare sekkene våre i en time eller to. Det eneste de hadde var 2 bittesmå skap som de ville ha 80 kroner for!
Så det ble til at vi ble gående rundt med de store sekkene på mens vi prøvde å nyte synet av fossen. Hele opplevelsen var totalt ødelagt og fånyttes.

Stig ved en stor foss

Stig ved en stor foss

Det var en veldig fin foss, ingen tvil om det, men etter å ha blitt svindlet og dårlig behandlet så forsvant hele gleden. Det var uansett helt unyttig av oss å se fossen fra Brasil ettersom den var betraktelig mye bedre fra Argentina.
Etter mange flere timer med stress og kryssing inn til land nummer 3 den dagen så håpet vi å endelig kunne slappe av litt når vi kom til hotellet. Dessverre så var ikke stresset over enda…. vi måtte nemlig finne noen Argentina penger. Systemet i Argentina er helt håpløst for å si det mildt. Den offisielle veksling-kursen på dollar er 5 , mens den uoffisielle gateprisen er rundt 8. Det sier seg selv at offisiell veksling, eller uttak fra minibank ikke er noe alternativ.
Vi måtte ut på gaten, i nattemørket, i en fremmed by for å lete etter tilfeldige folk som kunne veksle penger med oss. Vi følte oss litt som 2 narkisser på jakt etter å «score» med en lokal «dealer» i et fremmed land. Vi gjorde ting som vi vanligvis ville unngått som å gå i tvilsomme strøk og parkeringsplasser i jakt etter tvilsomme folk. Hver gang vi så en eller annen lasaron på et gatehjørne så gikk jeg helt bort til ham og så ham i øynene som et signal på at jeg ønsket å «score». Etter hvert så fikk vi høre at ordet på gaten var at vi måtte finne en liten kar som gikk ved navnet «Rambo». Han var som regel i parken eller utenfor det lokale Casinoet! Supert! Endelig en ledetråd!
Det hjalp ikke så mye ettersom vi ikke kunne finne verken han eller noen andre tvilsomme karakterer å veksle penger med… Pokker ta det systemet som lar økonomien sin gå så på skakke!
Dagen etter var alle veksle-folkene på jobb, og det var ikke noe problem å finne en frivillig. Det var en skikkelig bummert dog, ettersom den uoffisielle kursen her var veldig mye lavere enn alle andre steder i Argentina siden det ligger rett ved grensen til Paraguay.
Enda større bummert ble det når vi dro til fossen på Argentina siden og fant ut at den faktisk var enda dyrere enn i Brasil, noe som vi hadde utelukket som umulig. Jeg hadde faktisk blitt fortalt at det ikke kostet noe å se fossen fra Argentina, og at vi kun måtte betale om vi skulle ut i en båt. Naiv som jeg er så trodde jeg faktisk at det skulle være mulig å se en foss uten å betale 200 kroner. Jeg er visst litt for godt vant etter mange år i Norge, et land som ikke setter opp gjerder rundt alt som er vakkert for å kunne tyne penger av folk. Greit nok, Norge tyner penger av folk på veldig mange andre måter, men ikke på natur!!
Noe av det mest irriterende var at etter å sterkt motvillig ha gitt fra oss penger til billetten gikk vi inn i parken og det første vi så var et «museum» hvor det stod et skilt med «gratis inngang»! .

Stig i fossen

Stig i fossen

Etter vi hadde betalt en formue for å komme inn der så har de nerver til å reklamere med gratis inngang på en teit liten utstilling med noen bilder av skogen.
Det var noen av de sureste pengene jeg har betalt på hele turen, men i ettertid var vi glad vi gjorde det.

Veien ut til fossen

Veien ut til fossen

Det var betydelig mye bedre opplegg og muligheter for å se fossen fra mange flere forskjellige vinkler enn i Brasil. I Brasil betalte vi 140 kroner for å se fossen i en halvtime, mens i Argentina tilbragte vi 5 timer i «nasjonalparken».
Det er ikke bare en foss, men det er et system av mange forskjellige fosser, og mange av dem kulminerer til større fosser som faller ned flere nivåer og kommer sammen til en gigantisk foss. Vi gikk alle stiene rundt om parken, og fikk sett fossene fra alle tenkelige vinkler. Etter foss nummer 200 så følte vi oss ganske så mettet på fosser. Det var et virkelig fantastisk syn, og hvis jeg hadde trodd på Gud så ville jeg sagt at han er en knakende grei kar som laget noe så utrolig (dog jeg synes han burde la lynet slå ned på alle de som ødelegger mesterverket ved å svindle turister ut av deres hardt tjente penger for å få lov til å se den).
De har ødelagt veldig mye skog i området rundt fossen, og det er til og med et 5 stjerners hotell der. Det var en skikkelig turistfelle, de hadde til og med et tåpelig lite Disneyland-type tog med 200 andre turister som vi måtte lide oss gjennom før vi fikk se den fantastiske fossen.

Stig og ouzo bjørnen

Stig og coati

 

I stiene rundt i parken absolutt krydde det av noen små søte bamse-dyr som ligner på vaskebjørner. De kaller dem for Coati.

Innpåsliten bjørn

Innpåsliten bjørn

Rundt restauranten var det hundrevis av dem. Turismen har ikke gjort dem noen tjenester ettersom hele gjengen nå er mer eller mindre tamme og tigger etter mat. De har virkelig ingen begrensninger; vi så noen som kravlet opp på bordene til folk mens de spiste middag, andre som gikk i en gjeng og stjal poser fra eldre damer. De er søte, men oppfører seg som noen skikkelige bøller. Det beste var når det kom en tilfeldig amerikansk jente forbi med 5-6 bjørner etter seg.

Dame med masse små bjørner

Dame med masse små bjørner

Innen 10 sekunder så var hun omringet av ca 50 små bjørner, og hun var livredd! 
Kanskje hun hadde en kjeks i lommen eller noe annet som de ville ha.
Meg og Torunn fikk også oppleve de små bøllefrøene, men synes bare det var hysterisk morsomt. Jeg satt og drakk en øl og passet mine egne saker når jeg plutselig fikk en skarp klo på skulderen og en snute opp i nesen. Jeg kunne ikke bevege meg ettersom jeg ikke ville at den skulle bite meg i nakken

På kvelden gikk turen videre til Buenos Aires – tangoens hjemby!

 Posted by at 10:08 pm
sep 052013
 

 

Etter Salta dro vi videre med en 22 timers buss til Encarnacion i Paraguay hvor vi skulle bo sammen med vår neste couchsurfer Cesar og moren hans. Vi kom til huset deres som viste seg å være en ganske svær villa som lå midt i sentrum av byen. Det er alltid greit når vi finner couchsurfere som er litt overklasse 😉
Cesar var en spesiell kar, han hadde en evig-lang rekke med spørsmål om alle land vi noensinne hadde vært i, noe som begynner å bli en lang liste. Han var totalt besatt av tsunamien i Thailand, og var litt overrasket når jeg sa at alt var bygd opp igjen sist jeg var der i 2008.

Grilling i Encarnacion

Grilling i Encarnacion


De hadde en kjempesvær bakgård som lå rett utenfor rommet vårt. Det var vel og bra helt til 20 av Cesars nærmeste venner dukket opp for en karaokefest. Meg og Torunn var utslitt etter en lang reise med nattbuss…og vi klarte ikke å få noe søvn før klokken var 3 på natten. En ting er karaoke med folk som kan synge, men en gjeng fulle Paraguayere med like mye sangstemme som en tonedøv kråke er ikke søvndryssende på noen måte.
Encarnacion var forfriskende fritt for andre gringos. Det var bare oss og Paraguayerne, noe som var ganske fint.
Vi dro til en av Paraguays største turistattraksjoner som er en Jesuitt ruin som heter Trinidad.
Stig i Trinidad ruinene

Stig i Trinidad ruinene

Vi tok en skranglebuss langt uti ødemarken og hoppet av i en liten landsby nær ruinen. Selv om det er den største attraksjonen i landet så fikk vi hele stedet for oss selv. Jessuittene var en gjeng med religiøse folk som var blandt de første som kom til Paraguay. De ble kompiser med de lokale indianerne; Guaraniene (pengene i Paraguay heter Guarani). Ellers så var det ganske dårlig forklart hvem de var, hva de ville og hvorfor de ble jagd bort. Trinidad var et stort kompleks med hus, kirker og diverse andre bygninger. Ruinene var ganske velholdt, og i motsetning til Macchu Picchu så var det ingen turistgrupper der, noe som gjorde at vi fikk føle oss litt spesielle. Det var nesten like interessant som ruinene å se masse forskjellig eksotiske fugler flakse rundt i området. Alle palmene var i live med drøssevis av papegøyer.
Encarnacion sentrum

Encarnacion sentrum


Encarnacion i seg selv er totalt blottet for turistattraksjoner. Jeg er ikke engang sikker på om de har et museum. Det er en fin liten by, og virker mer moderne og sivilisert enn de fleste byer vi besøkte i Sør Amerika.
Vi hadde egentlig tenkt å dra tidlig på morgenen etter den andre natten vår der, men Cesar insisterte på at vi måtte bli til lunsj slik at han kunne lage oss et Paraguay måltid. Det var selvsagt noe vi ikke kunne si nei til!
Han tilberedte en fisk fra den lokale elven på ekte Paraguay vis. Fisken ble dynket i vin, røde sauser, ketchup(!), diverse krydder og 2 forskjellige typer oster før den ble lagt på den gigantiske grillen i bakgården til Cesar. Etter langt om lenge var fisken ferdig og vi forsynte oss grådig av den saftige elvedveleren. Det var relativt mye bein i fisken, men de fleste var store og lett å sortere bort. Fisken var veldig god, og hadde en helt spesiell saftig smak.
Mencho griller fisk

Mencho griller fisk


Torunn forsvant plutselig i full fart til toalettet. Jeg ble selvsagt bekymret når jeg så at hun ble helt rød i ansiktet. Det viste seg at hun hadde satt fast et bein i halsen. Uansett hvor mye hun prøvde å drikke eller spise for å skylle beinet ned så ble det værende på samme stedet. Frustrasjonen begynte å sette inn etter 10 minutter med prøving og feiling, og halsen hennes var blitt så sensitiv at hun begynte å kaste opp hver gang hun prøvde å drikke eller spise. Cesar insisterte på at hun måtte spise brød, siden det var et gammelt kjerringråd som hadde virket for både ham og moren når de hadde samme problemet. På dette stadiet klarte ikke Torunn å spise noe som helst uten at det kom opp igjen, så det var bare en ting igjen å gjøre; dra til legevakten.
Uheldigvis så var det en søndag,
Leger som bruker Iphone til å operere med

Leger som bruker Iphone til å operere med

og siden nesten ingen steder var åpne så var det ikke mye å velge mellom for medisinsk behandling. På akutten var det drøssevis av skadede mennesker i alle mulige tilstander. Det var et veldig stuffy lite rom med dårlig luft og massevis av syke folk. Jeg ble imponert over hvor fort de tok seg av Torunn; innen 5 minutter hadde de plassert henne på en båre og funnet frem instrumenter for å lete etter benet i halsen hennes. Hun fikk litt lokalanastesi i halsen før de begynte å grave. SAMSUNG CAMERA PICTURESDet var 3 leger- en til å lete etter benet, en til å holde mobiltelefonen med lys ned i munnen hennes(!) og en som sto og så på. I samme avlukket som de hadde puttet Torunn lå det en nærmest naken mann med masse skader. Han drev hele tiden og strekte seg etter oppmerksomhet, men det var ingen som enset ham. Etter mye om og men så fikk de ikke tak i beinet, og vi var like langt. Cesar var utrolig grei og tok oss med til en rekke med andre doktorer som vi kunne få tak i på en søndag, men det var spektakulært lite hjelp å få, og noen av dem var helt håpløse. Den ene doktoren mente det ikke var noe bein der fordi hun ikke kunne se det etter en kjapp titt. Den neste doktoren så ut som hun var fersk ut av legeskolen, og tok en titt i halsen i 5 sekunder før hun begynte å ringe rundt til mer erfarne kolleger for å spørre om hjelp. Den neste doktoren var en barnelege, men han eide også sin egen klinikk. Han tittet ned i halsen og observerte at det var mye inflammasjon i vevet der. Det var jo ikke noen stor overraskelse ettersom 5 andre leger hadde rotet i halsen tidligere. Deretter konkluderte han med at det sikkert ikke var noe bein i halsen, det var nok bare litt betennelse. Medisinen vi fikk var at sykesøsteren kom løpende med et brett med tørt brød. «Bare spis masse brød så går nok beinet vekk, hvis det er et bein» var hans medisinske mening.  Så vi dro tilbake til huset og Torunn spiste en hel loff, på legens ordre. Det eneste det hjalp for var å skifte beinet over til den andre siden av halsen slik at hun nå hadde vondt på begge sider.

Det endte med at vi måtte dra tilbake til den første klinikken vi var hvor legene faktisk tok oss seriøst.  Der var det like mye folk som tidligere, og når vi kom inn så rullet de forbi en mann som var skutt i hodet. Likevel tok de Torunn fort inn og hovedlegen på akutten begynte en operasjon på henne innen få minutter. De fant frem et endoskop (noe som var midt forslag allerede første gangen vi var der…men da sa de at de ikke hadde et slikt apparat) og holdt på med henne i 2 timer. Til tross for god innsats klarte de ikke få ut beinet. Hver gang hun kom nærme beinet så begynte Torunn å brekke seg. Vi måtte dra videre til et privat sykehus hvor de måtte få tak i en spesialist på øre-nese-hals i tillegg til en anastesiolog. Der dopet de Torunn ned litt, og dro ut beinet innen 15 minutter. Etter 9 timer med bein i halsen, og 7 forskjellige legebesøk, så var Torunn endelig fri! 
Beinet fra Torunn sin hals

Beinet fra Torunn sin hals

Det blir nok lenge til hun spiser fisk som ikke er filetert igjen!
Cesar var en ekte helt under hele seansen, og vi ville aldri kommet noen sted uten han. Han ringte rundt overalt og fikk ordnet lege timer med leger som han kjente. Han kjørte oss rundt over hele byen i 9 timer med et smil.
Uten couchsurfing så må gudene vite hvor lenge det beinet hadde blitt sittende i halsen til Torunn.
Vi ble nødt til å bli en ekstra dag i Encarnacion, men fikk kommet oss videre morgenen etter.
Turen gikk med en treig skranglebuss (som er standarden i Paraguay) 5 timer østover til Ciudad del Este. Det er en liten filleby som ligger midt på grensen mellom Brasil og Argentina. Folka fra de 2 andre landene drar til Ciudad del Este for å handle, omtrent som nordmenn drar til Sverige eller Danmark. Det er mye billigere, og ingen skatter på ting der, så det er et Sør-Amerikansk mekka for handling. Vi så ingenting vi likte der.

 Posted by at 6:19 am
aug 292013
 

 

Dagen etter ble en veldig lang dag. Vi ble sittende på forskjellige busser i 13 timer før vi endelig kom til Salta i Argentina.
De første dagene der hadde vi en litt spesiell ordning; vi couchsurfet på et hostel!

Hostellet i Salta

Hostellet i Salta


Damen som eide hostellet brukte couchsurfing som en måte å promotere det nybygde hostellet. Vi fikk bo der gratis en natt og måtte betale de andre nettene. Når vi kom der fant vi ut at det var det samme for alle som bodde der.Vi likte oss så godt der at vi ble værende i 3 dager. Det var et hostel som var en stor ranch langt ute på bondelandet. Det var et hovedbygg med svømmebasseng og en halvsirkel med hytter hvor vi sov. Loki er en hostelkjede som finnes over hele Sør Amerika. Vi hadde aldri bodd der før fordi det er et såkalt «party-hostel» som retter seg mot tenåringer som har lyst å drikke seg fulle og ha sex i sovesaler og slikt. Hostellet i Salta var ikke slik heldigvis.
Gjengen rundt bålet

Gjengen rundt bålet

Det var faktisk en veldig sosial atmosfære med hyggelige folk som var slik som oss; likte å ta seg noen glass vino og snakke om dagsaktuelle tema rundt et koselig bål. 

Det var en gruppe med tenåringer der dog, men de var bare komiske (og litt irriterende). Det var et kanadisk par og en sinnsforvirret Nord-ire som reiste sammen. Når vi hadde frokost klokken 11 så var de allerede sørpe fulle. De hadde stått opp klokken 6 på morgenen og begynt rett på spriten, og av å dømme på Iren så også diverse sentralstimulerende midler. Vi lå og solte oss hele dagen ved bassenget mens denne gjengen snublet slevende rundt og gjorde morsomme, og dumme ting. Eieren av hostellet stoppet serveringen til dem, og nektet dem en taxi til byen, og da ble det litt drama.. Det var ingen av dem som klarte å formulere en setning eller stå oppreist uten å falle over, men de ville likevel til byen. Ungdommen nå til dags!
Stig og Torunn på hesterygg

Stig og Torunn på hesterygg


Vi dro på en ridetur på de argentinske slettene en av dagene. Det var en av de beste dagene vi har hatt i hele Sør Amerika. Rideturen var noe helt annet enn det vi hadde gjort 2 dager tidligere. For en ting så var det faktisk en voksen mann som tok oss med, og han instruerte oss i hesteridning. Av alle gangene vi hadde leid hester med guide tidligere, så var det ingen som hadde fortalt oss noe som helst om hesteridning. Det viste seg at man faktisk må hoppe i takt med hesten når den traver, noe som viste seg å være mye mer slitsomt enn å bare sitte der uten å gjøre noe. Vi fikk gjøre litt galloppering hvor han instruerte oss i puste-teknikker og fokusering av synet. De serverte oss først en fantastisk god lokal rødvin.
argentinsk indrefilet

argentinsk indrefilet


Hesteridningen var moro, men det beste med turen var egentlig når vi kom tilbake til ranchen og skulle ha lunsj. Det har alltid vært 2 grunner for meg til å ha lyst til å dra til Argentina; Vin og biff, og her fikk vi begge deler i overstadige mengder!
Hver gang glasset begynte å nærme seg tomt så kom en av arbeiderne løpende for å fylle opp glasset. Lunsjen var virkelig noe av det beste vi har blir servert på hele turen; massevis av lokale grønnsaker og chillier, PERFEKT stekt indrefilèt rett av grillen – så mye vi klarte å stappe i oss. Det var virkelig dekadent perfeksion. Da 
vi kom tilbake til hostellet var vi begge to rimelig bedugget, godt på druen kan man si. 

På hostellet var meg og Torunn et team på pub-quizen deres. Som vanlig gjorde vi det skarpt på tema om biologi og skuespillere, mens vi tapte masse poeng på temaet sport og argentinsk politikk.

Stig og pedro jobber

Stig og pedro jobber


Etter 3 dager dro vi til Salta by for å bo i sentrum hos Pedro. Jeg ble kjent med Pedro 5,5 år tidligere når han var den første couchsurferen som jeg var vert for i Budapest. 
Siden sist jeg hadde sett ham hadde han rukket å fullføre advokat-studiet, få seg et fint hus i det fineste strøket i Salta, og er medeier i en turistfarm som arrangerer hesteturer, og alt i en alder av 27 år – ikke verst!
Salta er en fin liten by, med en stille plaza og flere gågater og handlegater. Pølser i brød er uhyre populære, de kaller dem for «super-pancho». En kveld når vi spankulerte rundt i hovedgaten så vi en ansamling med ca 100 mennesker som sto
Torunn og kaktus

Torunn og kaktus

stille på gaten samlet rundt et vindu. Når vi kom nærmere så vi at de faktisk sto og så på en fotballkamp på noen tv´er inni en elektro-butikk. Tv´ene sto bak et gitter vindu. Argentinere virkelig ELSKER fotball, og har tilsynelatende ikke TV i hjemmene sine. 

Vi tok taubanen til toppen av byfjellet og oppdaget at Salta ikke er så liten som vi trodde. Det er 1,5 millioner mennesker der, 3 ganger større enn den største byen i Norge, så vi burde vel ha innsett at det måtte være en del hus.
Vi gikk ned igjen fra fjellet på en gangsti. Det var en fin sti og fin natur, men det var litt forstyrrende at det var bilder av korsfestede Jesus hver 100 meter.
Kirke midt i ingenstedsland

Kirke midt i ingenstedsland


Argentina er muligens det minst religiøse landet i Sør Amerika; 80% av befolkningen der er registrert katolikker, men bare 20% er aktive.
Det er likevel likt alle de andre landene i Sør Amerika med Jesuser og jomfru Maria og helgener overalt.
Pedro tok oss med til farmen sin en morgen. Det var oss og bestemoren hans og en medeier. Bestemor var en søt 90 år gammel dame som bablet i vei på spansk hele dagen, mens vi prøvde så godt vi kunne å få med oss en fraksjon av det hun sa. I ekte Argentina-stil så ble vi servert en stor saftig biff og vin idet vi kom frem til farmen. Den lå ganske langt uti ørkenen, noe som har en helt egen sjarm. Vi tilbragte dagen med å gå sikk-sakk mellom gigantiske kaktuser og maiskolber. Vi fikk sjansen til å være med på litt farm-arbeid når Pedro og vennene trengte hjelp til å løfte trillebåren.
Etter Salta dro vi videre med en 22 timers buss til Encarnacion i Paraguay hvor vi skulle bo sammen med vår neste couchsurfer Cesar og moren hans. 

 Posted by at 12:58 pm
aug 262013
 

Etter Coroico så hadde vi ikke tenkt å bruke så veldig mye mer tid i Bolivia. Det var på tide å fortsette til neste land; Paraguay!

Etter vår første opplevelse med en nattbuss i Bolivia bestemte vi oss for å droppe en 15 timers nattbus fra La Paz til Sucre, og tok heller et fly som var fremme på 45 minutter. Det kostet uansett ikke mer enn 260 kroner for en billett!
Sucre er en finere by enn La Paz; roligere, mindre og mye hyggeligere folk. Mange guidebøker beskriver Sucre som den vakreste byen i Bolivia, og det er nok ikke langt fra sannheten.  Det som ikke mange mennesker utenfor Bolivia vet er at Sucre faktisk er hovedstaden i Bolivia. Myndighetene sitter i La Paz, men ifølge grunnloven så er Sucre fremdeles hovedstaden i landet. Ifølge alle guidebøker og nettsider så er det La Paz som er hovedstaden, så det er nok det offisielt riktige svaret, men hvis noen er på «Vil du bli millionær» og sier Sucre så bør det altså også bli godkjent.
Det lærte vi av en guide på det beste museet som er i byen. På «libertidad» museet så hadde de mange utstillinger som omhandlet Bolivias 2 store helter; General Sucre, og Simon Bolivar. De 2 mennene var sammen om å opprette Bolivia for 300 år siden. De siste 150 årene har Bolivia vært gjennom ganske mye dritt. De har vært i krig mot alle naboene sine; Paraguay, Chile, Peru og Brasil…og de har stort sett tapt alle konfliktene. Det førte til at Bolivia mistet de fleste ressursene sine, og ble «land-låst». De pleide å ha en kystlinje helt til Chile innvaderte og tok over Atacama-ørkenen fordi det var masse mineral-ressurser der. Bolivianerne er enda litt sinna for det, men Chile synes litt synd på dem så har nå gitt dem tilgang for å importere ting med kyst-transport uten å betale noen import-skatter. Brasil stjal mesteparten av jungelen til Bolivia fordi det var områder der hvor det vokste masse gummi-trær, som er veldig greit å ha når man skal lage og selge gummi. Argentina tok over store områder i sør av andre grunner.
I tillegg har spanjolene og andre europeere stort sett stukket av med alt som er av sølv og andre mineraler i landet.
Det er en grunn til at Bolivia er det fattigste landet på kontinentet.
Sucre har en veldig behagelig hvitmalt plaza med diverse storslagne historiske bygg strødd rundt kvadraturen. Flere kvelder når vi tilfeldigvis gikk der så var det diverse folkefester på gang. Jeg tror vi var der rett før en eller annen nasjonaldag. De hadde et veldig interessant danseshow med dansere fra Argentina, Chile og Bolivia.

Party i Sucre

Party i Sucre

Jeg har aldri sett noe lignende til de dansene, men det var ganske fengende.
Vi tilbragte mye av tiden vår i Sucre på en pub hvor de serverte deilig mat og gigantiske øl  for samme pris som det ville kostet for en liten Coca-Cola i Norge.
Vi fant ut at det var mer eller mindre umulig å komme seg fra Sucre til Asuncion i Paraguay, selv om det ser ut på kartet som om byen ligger midt i den sentrale hovedveien som går mot Paraguay. Eneste muligheten var å ta en horribel nattbuss, som gikk helt motsatt vei i 15 timer til Santa Cruz, og deretter ta en enda verre lavstandard buss som tar 28 timer, nesten utelukkende på grusveier.
Vi fant ut at det var bedre å dra til Argentina først. Så vi dro til Potosi i en dag, og deretter videre sørover i Bolivia. Potosi er verdens høyestliggende by på 4050 moh.

Potosi gater

Potosi gater

Den er best kjent for de gigantiske sølvminene som ligger rett ved byen. Spanjolene bygget byen kun for å ha et sted for sølvminearbeiderne å bo. De drev minearbeiderne veldig hardt, over 8 millioner mennesker (slaver) døde årlige i minene. Nå til dags er det ikke fullt så mange, men det er fremdeles ganske stusselige kår. Tusenvis av minerarbeidere har ødelagt lungene sine ved å puste inn luften i minene som inneholder masse silica støv. Minene er trange, mørke, varme som helvete og klaustrofobiske….alle gode grunner til at meg og Torunn droppet å besøke dem. Vi er sannsynligvis de første turistene i historien som drar til Potosi uten å være innom minene. Byen i seg selv har også en viss sjarm, så det var verdt turen likevel.
Vi fortsatte turen sørover til «the wild west» i en ørken-by som heter Tupiza. Tupiza ligger i et området som ser ut som det er tatt rett ut av en western film; tørt, varmt, rødt fjell, kaktuser overalt og folk på hest. Det var faktisk i dette området at de originale Butch Cassidy and the Sundance kid ranet en togtransport, og senere ble omringet av sheriffer og skjøt seg selv.

Stig i ørken

Stig i ørken

Vi kom til hostellet vårt etter en 6 timers busstur, og en time senere satt vi på hver vår hest i et uttørket elveleie omringet av kaktuser og sultne gribber (mild overdrivelse).
Guiden vår hadde hentet oss i byen og kjørt oss ut til hestefarmen.

Ride ride ranke...

Ride ride ranke…

Der traff vi en av ungene til guiden, en liten knøtt som knapt rakk meg til magen. Jeg tullet litt med dem og spurte om han skulle være med å guide oss, og da sa fyren som hadde kjørt; «Han er veldig flink med hester og har mange års erfaring som guide».

Hestemannen

Hestemannen

Jeg hadde litt vanskelig for å tro at den ungen hadde mange års erfaring med noenting, med tanke på at for 2-3 år siden lå han i en barnevogn og bæsjet på seg selv.
Meg og Torunn og 3 franskmenn var i gruppen som skulle på hestetur, og til vår overraskelse så var det faktisk kun den lille ungen som skulle guide oss inn i ørkenen. Det er Bolivia i et nøtteskall.
Det var moro å ri, men det var ikke så mye futt i hesten min, og hver gang jeg fikk den til å bevege seg litt så fikk jeg kjeft av den 10 år gamle ungen. Det føles ikke helt riktig å måtte ta ordre fra en som ikke var født engang når jeg gikk på universitet, men på den andre siden så visste nok han mye mer om hesteridning enn meg tross sin unge alder.
Ørkenterrenget var vakkert; knallrøde klippeformasjoner på alle sider, gigantiske kaktuser, og riding i kveldssolen. Det var helt spesielt. Det var den eneste grunnen til at vi dro til Tupiza.
Vi hadde fått oppleve hvordan det var å være i en western film… så nå var det på tide å forlate Bolivia og finne ut hva Argentina kunne by på……

 Posted by at 1:40 am