des 312014
 

Tilfeldighetene ville ha det til at vi endte opp i en av verdens farligste byer på nyttårsaften det året vi reiste rundt jorden. Vi var veldig forsiktige med å holde oss informert om hvor det faktisk var noenlunde trygt å bevege seg. Dagen gikk med til å vandre rundt i sentrum av Port of Spain, en ikke-så-altfor-imponerende karibisk «storby». Det er en littt rar kultur iogmed at det er en mix mellom typiske karibere og indere der. Favorittmaten i Port of Spain er indisk Roti – en slags lefse med saus, kjøtt og poteter.

Nyttårsmåltidet

Nyttårsmåltidet


Torunn koser seg med middagen

Torunn koser seg med middagen

Det ble faktisk nyttårsmåltidet vårt – en Roti lefse på gaten. Det var et helt midt på treet måltid frem til jeg faktisk fant biter med rå kylling inni lefsen, da ble det plutselig et langt under middels måltid.

På kvelden nyttårsaften hadde vi egentlig ikke mye til planer, men hadde jo lyst ut og ta del i det trinidadiske folkelivet. Vi hadde en liter med svensk vodka (som kostet betydelig mye mindre enn i sverige), og var godt igang etter noen fruktige drinker på rommet. Dette var et lite opprør etter 4 måneder med kun rom og cola.

Karneval damer i Trinidad

Karneval damer i Trinidad


Trinidad generelt er et farlig sted å være, så vi var egentlig ikke helt sikker på om vi hadde lyst å vandre rundt der på nattestid. Folka på gjestehuset som vi bodde på markerte noen steder på kartet i nærheten hvor vi burde holde oss unna. Det var blandt annet en gravgård der skurkene likte å henge. Jeg sa ingenting,men tenkte at vi sikkert ikke kommer til å reke runt på gravgårder etter midnatt uansett.
Vi merket ikke noe til slemme folk, selv om vi gikk rundt overalt også sent på kvelden. Det er vel som de fleste byer at man må vite hvor man kan gå, og hvor det er best å holde seg unna. Jeg tror det hadde blitt mer problemer om vi hadde dristet oss over til østsiden av byen hvor alle gjengene driver å skyter på hverandre.
De har ikke så mye interesse i å skyte på oss turister heller, ettersom vi er ganske nøytrale til alle gjengene deres.
Vi bodde på et ganske kurrant lite gjestehus i en rolig del av byen som heter St.James.

Vi gikk ut på festegaten i Port of spain og fant oss en folkemengde som vi subtilt blandet oss med. Det var en liten pub som hadde organisert en liten fest. På veien dit hadde vi holdt på å gå inn på et annet sted, men snudde når vi fant ut at det kostet penger å komme inn der. Det var egentlig like greit, siden vi senere ble fortalt at det var en homsebar.

Fyrverkeri

Fyrverkeri


Vi fortsatte nedover festegaten, og ble værende på en artig liten bar som var stappfull av festkledde lokale.
Vi stod på fortauskanten og festet med Trinidaderne når vi merket at vi stod rett ved en kjølebag med is, blandevann og en flaske vodka. Noen av de lokale hadde tatt med sin egen sprit for å slippe å kjøpe de dyre drinkene i baren. Eieren kom plutselig bort og skjenket oss noen drinker, noe som vi tok som et tegn på at han kanskje ønsket å sosialisere med oss, men han virket ikke så velig interessert i det heller. Han ville bare gi noen fremmede folk gratisdrinker. Ikke så lett å forstå seg på de trinidaderne.
På pub i Port of Spain

På pub i Port of Spain


Så der sto vi kanskje i en halvtime og ble skjenket drink etter drink av en vennlig kariber med sin egen kjølebag. Hadde bare det vært lovlig på utesteder i Norge så hadde det blitt andre boller

Fordelen med nyttår i KAribien er selvsagt at det alltid er deilig og varmt,og hadde vi vært noen andre steder enn Port of Spain så kunne vi drukket rum på stranden,slik som vi gjorde på julaften. Neste gang vi drar til Trinidad og Tobago så dropper vi hele Port of spain og drar rett til de fine strendene på Tobago. Kanskje ikke like mange raketter der, men det gjør meg faktisk ingenting om jeg aldri mer ser enn rakett i mitt liv. Det finnes bedre,og mer miljøvennlige, måter å feire på.

Her er videoen fra vår tid i Trinidad og Tobago;

 Posted by at 1:02 pm
feb 252013
 

Dagen før nyttår landet vi i Port of spain, hovedstaden i Trinidad. Det er egentlig spektakulært lite å finne på i Port of Spain, men en helt grei by å være noen dager i.

Port of Spain skyline

Port of Spain skyline

Vi gikk i den botaniske hagen, og deretter tuslet litt rundt i sentrum, hvor det skulle vise seg å være veldig mye folkeliv. Det ene museet vi hadde planlagt å besøke var stengt alle de 3 dagene vi var innom. Det er mange som sier at det er en veldig farlig by, og at Trinidad generelt er et farlig sted å være. Vi merket ikke noe til det, selv om vi gikk rundt overalt også sent på kvelden. Det er vel som de fleste byer at man må vite hvor man kan gå, og hvor det er best å holde seg unna. Jeg tror det hadde blitt mer problemer om vi hadde dristet oss over til østsiden av byen hvor alle gjengene driver å skyter på hverandre.
Torunn i den "fine" byparken

Torunn i den «fine» byparken


De har ikke så mye interesse i å skyte på oss turister heller, ettersom vi er ganske nøytrale til alle gjengene deres.
Vi bodde på et ganske kurrant lite gjestehus i en rolig del av byen som heter St.James.
På nyttårsaften hadde vi egentlig ikke mye til planer, men hadde lyst ut og ta del i det trinidadiske folkelivet. Vi hadde en liter med svensk vodka (som kostet betydelig mye mindre enn i sverige), og var godt igang etter noen fruktige drinker på rommet. Dette var et lite opprør etter 4 måneder med kun rom og cola.
Vi gikk ut på festegaten i Port of spain og fant oss en folkemengde som vi subtilt blandet oss med. Det var en liten pub som hadde organisert en liten fest. På veien dit hadde vi holdt på å gå inn på et annet sted, men snudde når vi fant ut at det kostet penger å komme inn der. Det var egentlig like greit, siden vi senere ble fortalt at det var en homsebar.
Stig og påfugl

Stig og påfugl


Vi stod på fortauskanten og festet med Trinidaderne når vi merket at vi stod rett ved en kjølebag med is, blandevann og en flaske vodka. Noen av de lokale hadde tatt med sin egen sprit for å slippe å kjøpe de dyre drinkene i baren. Eieren kom plutselig bort og skjenket oss noen drinker, noe som vi tok som et tegn på at han kanskje ønsket å sosialisere med oss, men han virket ikke så velig interessert i det heller. Han ville bare gi noen fremmede folk gratisdrinker. Ikke så lett å forstå seg på de trinidaderne.
Guideboken vår hadde egentlig ikke så mye å si om Trinidad, men derimot ganske mye om Tobago som bare er en tiendel av størrelsen av Trinidad. Det er generelt ikke en spesielt vakker øy, veldig mye industri og byene er skitne.
Vi dro på en liten eksursjon til Trinidads nest største by; San Fernando. Byen i seg selv har absolutt null appell, men den ligger ganske nærme verdens eneste aktive asfalt innsjø. Vi tenkte det kunne være morsomt å se ettersom jeg alltid har hatt en fasinasjon for asfaltproduksjon (not!).
Oss på asfaltsjøen i Trinidad

Oss på asfaltsjøen i Trinidad


Asfaltsjøen var langt ute på bondelandet, og ikke akkurat lett å finne. Det var fort klart at vi var de eneste turistene som hadde giddet å dra ut der. Vi fikk en guide som skulle ta oss med ut på innsjøen ettersom det ikke er så lurt å gå ut der alene.
svømmetur i asfaltsjø !

svømmetur i asfaltsjø !

Det er nok av folk som har blitt slukt av asfalten, noe som var tydeliggjort ved alle gribbene som hang rundt i området og ventet tålmodig på at en eller annen idiot skulle sette seg fast. Vi gikk ut på sjøen som var helt solid. Det var mer som en stor asfaltert parkeringsplass enn en sjø. Vi pratet om løst og fast med guiden vår, men det gikk mest i asfalt-relaterte emner, som seg hør og bør. Jeg tror aldri han har møtt noen som viste mer interesse, og hadde mer spørsmål om asfalt enn meg. Når man først har dratt over halve Trinidad og kjøpt seg en asfalt-guide så er det best å benytte seg av den.
Jeg er nå en utømmelig kilde til små anekdoter om asfalt som kan anvendes både til hverdags og til fest. Et VELDIG bra sjekketriks er «hei baby, vet du forskjellen på asfalt og bitumen, og vet du hvor mange timer RÅ asfalt må kokes for å bli til industriell asfalt?». Ifølge guiden så slår disse replikkene sjelden feil.
Jeg fikk svømme litt i asfaltsjøen, noe som ifølge guiden min var veldig bra for helsen. Det var bare regnvannet på toppen av asfalten jeg badet i, men det kom en og annen gassboble i vannet, derav den helsebringende effekten.
Påfuglen vi traff

Påfuglen vi traff


Vi var innom San Fernando til lunsj, en opplevelse jeg helst vil glemme. Deretter var vi innom et gigantisk oljeraffineri for å sjekke ut en fuglepark som de utrolig nok hadde valgt å plassere midt i raffineriet. Det var mange fine fugler der, og vi fikk leke med en slange.
kjekkas and

kjekkas and

Stig leker med livet med farlig slange

Stig leker med livet med farlig slange


En annen dag dro vi helt nord på Trinidad for å gå på tur gjennom regnskogen der. Det var ganske fint, men det var litt trist at mesteparten av regnskogområdet var hogget ned og gjort om til golfbane…seriøst…
Det som var igjen var bra. Vi gikk en stundt gjennom skogen, hvor vi så en enslig ape, og en død iguana. Vi fant en strand etter en stund, men den var full av unger. Vi fant ut at det var en alternativ bilvei til stranden – og vi som trodde vi var langt unna all sivilisasjon. Det var ikke den vakreste stranden, men meget mulig noe av det beste man finner på Trinidad. Det er ikke akkurat en paradis-øy. Derfor bestemte vi oss for å dra til Tobago, som passer den beskrivelsen litt bedre.
Siden det var helt umulig å finne ut når fergen til Tobago gikk, så stolte vi på folka på hotellet når de sa den gikk klokken 11. Når vi var der 11 så ble vi informert at den gikk ikke før 5…noe som betydde 6 timer til i verdens mest usjarmerende by; Port of Spain. Vi tuslet rundt en liten stund før vi bestemte oss for å sitte oppetter et tre i en tilfeldig park.
Slapper av i parken mens vi venter på Tobago båt

Slapper av i parken mens vi venter på Tobago båt


Når vi endelig kom på båten og jeg skulle til og jobbe litt på pc`en så var det en gigantisk sprekk over hele skjermen, og det «blødde» svart fra flere steder. Den dagen lærte jeg at det ikke er lurt å bruke sekken som pute mot et hardt tre når det ligger en pc i sekken.
Tobago var mye mer vår stil, mindre stress og jag, og mer karibisk feeling enn Trinidad.
Vi skulle egentlig bo med en couchsurfer som het Neil, men det skulle vise seg å være veldig vanskelig å få tak i ham, så vi dro til et billig gjestehus på nordkysten.
Solbrun babe på beach

Solbrun babe på beach


Rastaen som eide stedet var veldig avslappet, og levde et veldig avslappende liv. Alt han gjorde var å sitte på verandaen sin og sosialisere med nye reisende, og en og annen gang måtte han ta imot betaling og slikt.
Vi fulgte hans eksempel de første dagene ved å bare ligge i hengekøyen og sove, og en og annen gang slite oss ned til stranden for å bade litt.
En av dagene var vi i butikken og opplevde at det var en annen turist som fulgte etter oss. Det viste seg at det var en annen nordmann som bare hadde lyst å snakke litt norsk med oss. Den første nordmannen vi hadde møtt siden vi dro fra Norge.
Vi var innom en lokal festival som het «Sunday school», som pleide å være lokal. Etter at Lonely Planet skrev at det var en opplevelse «not to missed» så er det veldig få av turistene på øyen som ikke møter opp. Men for all del, det var en del lokale også. Mest unge tobagiske menn som er der for å sjekke opp blonde turistdamer med varierende hell.
Det var ståltromme musikk først, og deretter litt mer moderne tobagisk musikk som er en genre som heter Soca.
Det er faktisk ganske catchy. Det tok litt tid før jeg begynte å like det (nærmere bestemt 4 måneder i karibien), men de har noen hitsanger som er unektelig ganske rytmiske. Det var noe heftig «bootyshaking» bland de lokale damene, og en av dem prøvde å lære en ung turist kunsten å «shake booty». Det gikk relativt dårlig, men var god underholdning. Mange av de lokale damene har veldig mye såkalt «junk in the trunk», noe som kommer greit med når man skal «shake the booty».
Vi leide en moped de neste dagene og kjørte rundt hele øyen.
ut på tur med mopeden

ut på tur med mopeden

Det tok godt og vel 10 timer, mesteparten på mopeden, men vi stoppet også på diverse interessante steder. Dessverre så var vi der midt i regntiden, slik at vi begge ble klissvåte på vårt åpne kjøretøy. Ett av stedene vi stoppet var på øyens mest kjente fossefall; Argyle waterfalls. Der hadde de satt opp et lite hus og et gjerde som skal forhindre noen å se fossen uten å betale overpris. Det var fullt av turister der også. Vi snudde i døren; uaktuelt å betale hele dagens matbudsjett på å få lov til å se en foss… Vi er tross alt fra Norge, der hvor fosser er overalt, og alle sammen er gratis – SELVFØLGELIG.
På vei til fossen

På vei til fossen


Jeg ble litt forsmådd av disse kapitalistene, så jeg kjørte et annet sted og fant frem til elveleiet. Elveleiet var delvis uttørket slik at vi kunne følge det oppover. Det ble litt sånn snikprosjekt ettersom deler av turiststien gikk rett over elveleiet, og vi følte liksom at vi gjorde noe galt. På den andre siden så tenkte vi at de folka kan ikke eie en foss, de eide kanskje stien, men den fulgte vi ikke uansett. Et kort stykke langs elveleiet så fant vi fossen og en gruppe med turister. Vi traff igjen den sure guide-dama vi hadde snakket med tidligere, og hun kom med en slags trussel til oss «the pax will get you !». Vi regnet med det var det lokale korrupte politiet, så vi ble litt nervøse. Etter å ha sett fossen skyndet vi oss tilbake til mopeden og putret avgårde i lynfart. Ingen andre lokale visste hva Pax betydde, så det var egentlig aldri helt klart hva hun skrullingen truet oss med.
Vi var innom mange fine landsbyer, og enda flere strender på vår tur gjennom øyen. Vi fant flere kolonier med hundrevis av papegøyer på turen, og så et pattedyr som vi aldri har sett før i vill tilstand (Agouti).
Vi endte opp på en helt forlatt landevei som fortsatte i det uendelige til ytterst ut på øyen. Veien var egentlig stengt, men det ignorerte vi glatt. Det ble etterhvert ganske åpenbart hvorfor den var stengt når vi kom til steder der halve skogen lå i veien, og asfalten var borte og veien bare var et stort hull i skogen. Vi fant veien tilbake i mørket.
Fin vei på tobago

Fin vei på tobago


Dagen etter dro vi på en glassbåttur for å se på det som var igjen av korallrevet der som vi var. Vi dro med en gjeng med tyskere som vi traff. Revet var relativt lite imponerende, og folka som kjørte snorkleturene var ganske amatørmessige. Vi ble kastet i vannet med sterk strøm uten å få noen svømmeføtter…noe som betydde at det ble litt mer kjemping for livet mot sterke strømmer enn snorkling. Heldigvis fikk vi et glass Cola når vi kom oss ut av vannet.
Sandbank midt på åpent hav

Sandbank midt på åpent hav


Maten på Tobago er veldig indisk inspirert. Det er veldig mange indere i Trinidad som kom når slaveriet ble forbudt for 150 år siden. De som drev farmer der trengte fremdeles billig arbeidskraft når slavene ikke var slaver lenger, så de importerte en haug med indere. Det er ganske åpenbart når man treffer folk i Trinidad og Tobago – veldig mange indiske folk, og mye indisk mat. Det vanligste er såkalt «Roti». Det er en svær lefse med curry saus, diverse grønnsaker og noen ganger kjøtt (ekkelt kjøtt med masse fett, bein og slinser).
De siste 10 årene har mange indere flyttet over til Tobago for å starte opp bedrifter der, noe som har gått veldig bra ettersom de lokale er altfor late til å starte opp noe selv. Det har blitt et mye diskutert politisk emne på Tobago – «skal vi kaste ut innvandrerne fra Trinidad, eller bare la dem fortsette å komme». Befolkningen har doblet seg de siste 15 årene. Mange Tobagoere kjemper for selvstyre nå. De ønsker at Tobago skal være et eget land. De fleste vil fortsette å være med Trinidad, ettersom alle varene blir importert derifra. Tobagerne er for late til å produsere så altfor mye selv. Det var ihvertfall det de lokale Tobagoerne fortalte oss.
Det var valgkamp de 10 dagene vi var der, og det var noe ganske så annerledes enn valgkamp i Norge. Uansett hvor på øyen man oppholder seg så kommer det åpne lastebiler fulle med høytalere kjørende forbi med musikken satt på øredøvende høyt volum. De forskjellige kjørende musikkmaskinene representerer forskjellige partier, og har sine egne karibiske valgkampsanger. Det er ikke snakk om noe debatt, her er det om å gjøre å ha den høyeste musikken, og den beste valgkampsangen. Det var egentlig en forfriskende måte å drive politisk valgkamp på, men litt irriterende når det kommer en lastebil med 200 desibel Soca musikk kjørende forbi soverommet ditt rundt midnatt.
De siste 4 dagene på øyen bodde vi i hovedstaden Scarborough hjemme hos en couchsurfer som het Neil. Vi så ikke så mye til Neil ettersom han ikke sto opp før 11 (etter vi hadde reist ut for å oppleve ting), og ikke kom hjem fra jobb før klokken 01 på natten (etter vi hadde lagt oss). Han hadde en fin leilighet oppi åsen med utsikt over byen. Uten at han hadde nevnt noe før vi kom der så fant vi ut at vi måtte dele rom sammen med en eldre dame som het Bunny. Bunny var en ganske så orginal dame. Jeg kan veldig fint se for meg at hun var hippie på 70-tallet, men måtte ligge det litt på hyllen etter hun hadde 3 barn. Hun var stolt over å kalle seg en reisende sigøyner-nomade. Hun hadde en pensjon på 1000$ i måneden, og for det reiser hun rundt med. Hun gjør kun couchsurfing og ser ingen tursitsteder som koster penger. Når vi var med henne så bestod middagen av salte kjeks med peanøttsmør, kanskje ikke det mest næringsrike måltidet.
Etter nærmere 3 uker i denne lille øystaten følte vi oss ganske klar for å komme oss avgårde til det siste stoppet på vårt karibiske eventyr.

 Posted by at 10:35 pm