jan 102013
 

Flyet vårt snirklet seg sakte og lavt over den ene vulkanøyen etter den neste. Vi fløy over Saba (et av verdens beste steder å dykke) og St.Eustasius før vi så de vulkanske toppene på utrolige St.kitts og Nevis.
Vi landet på verdens minste flyplass på St.Eustasius før vi kjørte videre og landet på verdens nest minste flyplass på Nevis. Fra der tok vi båten over til St.kitts i solnedgangen.

Vulkanøyen Nevis !

Vulkanøyen Nevis !


På St.kitts bodde vi i hovedstaden Basseterre sammen med vår nye couchsurfer kompis – en veldig jovial og kul amerikaner.
Vi bodde i åsen rett ovenfor hovedstaden Basseterre. Det var et sted med utrolig bra utsikt over byen. .
St.kitt og Nevis flagget

St.kitt og Nevis flagget


På St.kitts og Nevis er det veldig mange apekatter, mer enn dobbelt så mange som det er folk. Folka der ser dem som en pest ettersom de spiser alt som er av avlinger og frukt. De ble introdusert på øyene for 200 år siden av en eller annen idiot, og har fort tatt over hele stedet.
Basseterre er en helt grei by, men det er ikke så veldig mye å se der egentlig. Greit sted å surre rundt i en halv dag før det er avgårde for å se andre steder på øyen. Vi brukte første dagen vår på å dra til St.kitts` mest kjente attraksjon : Brimstone Hill fort. Det er et svært velbevart fort som ble bygget av brittene for å jage vekk franskmennene. Akkurat som alle de andre øyene i karibien så har St.Kitts hatt forskjellig eierskap opp gjennom årene, og mange som har kjempet for å holde på øyen. Disse kampene kom igang fordi alle ville ha tropeøyer slik at de kunne vokse sukkerør til å putte i teen sin hjemme i England. England og Frankrike delte St.kitts, men det var ikke et harmonisk vennskap. Det var bare akkurat lenge nok til at de kunne slakte alle de originale kariberne som bodde der. De drepte 4000 mennesker på èn dag der som fortet ligger, og blodet rant visstnok i dagesvis etterpå. Det er derfor stedet nå heter ¨bloody point¨.
Torunn rir en kanon

Torunn rir en kanon


Fortet var definitivt høydepunktet på St.kitts. Det var veldig stilig, og fantastisk utsikt ut mot naboøyene Saba og St.Eustasius. Det var mange nivåer på fortet, ene nivået med mer kanoner enn det neste. Det var veldig vanskelig for noen å ta over fortet. I 1790 kom 8000 franskmenn og prøvde å ta det fra 500 britiske soldater. Det tok dem over en måned med masse tap. Måneden etterpå var det en politisk avtale i Versaille som gjorde at franskmennene måtte gi øyen tilbake til Brittene. Sikkert litt nedsig for dem som hadde stresset i en måned for å ta over fortet.
På vei ned fra fortet så vi en koloni med grønne ¨Verdet¨ apekatter, men de var ikke interesserte i kontakt.
For å komme oss rundt på øyen brukte vi de lokale bussene, som egentlig bare er ombygde varebiler. Akkurat det er ganske likt på alle de karibiske øyene vi har besøkt.
Fortet er den største attraksjonen på øyen, ellers så er det egentlig ikke så mange ting. Det er et sted som heter Romney Manor som ligger i en liten regnskog ved en villa halveis mellom Basseterre og Brimstone hill fortress. Vi dro der også, men ble ganske skuffet da vi fant ut at det bare var et lite hus med en fin hage. I huset bodde det en kariber dame som solgte diverse kunstverker. Egentlig så er det jeg husker best det at vi fant skinker i hagen. Det er noen små øgler som er 50/50 mix mellom øgle og slange. Det var også noen ruiner av en sukkerplantasje der, men det er noe man finner overalt på de karibiske øyene.
En av dagene sto vi opp før solen for å treffe en venn av couchsurferen vår som het Roy.
Roy møtte oss i en liten rastaby midt på nordsiden av øyen. Planen var å dra opp til en urteplantasje og økologisk «forskningsenter» som var langt oppi jungelen halvveis opp på vulkanen.
En kirke midt på St.Kitts

En kirke midt på St.Kitts


Etter en ambisiøs kjøretur med en liten leiebil gjennom 1 meter høyt gress og 60 graders oppoverbakke, kombinert med halvtime trasking gjennom jungel, kom vi endelig til målet vårt. Det eneste som var der var en stol, en gyngestol, og et blikktak. Det var en eldre rastamann som eide og drev stedet.
Bare de som satte opp skiltet kan mate apen !

Bare de som satte opp skiltet kan mate apen !


Målet var å dyrke diverse frukt og urter for å finne ut om det var noe som helst som apekattene ikke ville spise. Det er et stort problem på øyen at apekattene kommer om natten og ødelegger farmer og spiser alt som er der.
Apen spiser nyplukket appelsin

Apen spiser nyplukket appelsin


Planen til denne rastamannen var å finne en løsning på problemet, men det var veldig diffust hvordan det skulle foregå. Hver gang han plantet noe så kom apene og ødela åkeren innen kort tid.
Det var uansett en grei liten ekskursjon, men Roy var veldig skuffet over å ha glemt hasjen sin ettersom å sitte og se på utsikten og røyke hasj er den vanligste aktiviteten der oppe.
Chris var kompisen til Roy, som også var med på turen.
Organisk urtefarm på en vulkan

Organisk urtefarm på en vulkan

Damen hans var tilfeldigvis veterinær på den lokale veterinærskolen. Det passet oss ganske greit ettersom det gav oss noe å gjøre neste dagen – personlig omvisning av den veterinærskolen i verden med best omgivelser.
Skolebyggene ligger rett ved det karibiske havet med utsikt over det knallblåe tropiske vannet fra forelesningsalen. Jeg tror ikke jeg hadde klart å fokusere på studiet der….men med tanke på at studentene der må betale 600 000 kroner i året for å studere der så er de kanskje litt mer motiverte. Pappa blir nok ganske sinna om de stryker ut og må gå året om igjen.
Resten av dagen kjørte vi rundt med Chris og besøkte de fineste strendene på St.kitts. Deretter dro vi til en rastafarm hvor han lærte oss diverse yoga-teknikker.
Senere på kvelden hadde vi grillfest med Chris og kona. Det var en typisk kveld i St.Kitt med morsomme nye venner, masse mat og selvsagt utømmelige mengder med rom. Mike presterte å drikke en hel liter flaske med rom alene, så vi var ikke så veldig imponerte når han hoppet inn i bilen for å kjøre hjem etterpå.
Torunn og gjengen lager kebab

Torunn og gjengen lager kebab


Dagen etter tok vi båten over til Nevis for å tilbringe litt tid der også. Det er en klassisk 2 øy stat hvor beboerne på den ene øyen snakker drit om beboerne på den andre øyen. Neviserne mener at Kittisianerne er noen skumle typer som bare er ute etter bråk. Hver gang det er en forbrytelse på Nevis så er det umiddelbar påstand om at skurken må være en innflytter fra St.Kitts. De Kittisianerne er bare full av ugagn !
Han som vi bodde med var veldig oppgitt med Kittisianerne, og hadde planer om å skrive bok om hvordan man best kan kommunisere med dem.
Vi bodde midt i hovedstaden på Nevis – Charlestown. En sjarmerende liten kystby som blir en spøkelsesby etter klokken åtte på kvelden.
Stig og Torunn på vulkanen

Stig og Torunn på vulkanen

Utsikt fra Nevis vulkan til St.Kit

Utsikt fra Nevis vulkan til St.Kit


Den ene dagen vi var der var vi fast bestemt på å bestige vulkantoppen som dominerer den lille øyen. Vi tok en liten skranglebuss til en landsby ved foten av fjellet og klarte å finne det som så ut som en sti opp på fjellet. Alle anbefalte å ha med guide ettersom det skulle være vanskelig å finne frem. Vi hadde ikke lyst å bruke masse penger på en guide, så tenkte vi skulle prøve å klatre fjellet alene.
Det begynte som en vanlig sti, men den ble mer og mer utfordrende helt til det punktet hvor det gikk nærmest vertikalt rett opp. Heldigvis var det tau der også slik at vi kunne dra oss opp. Slik fortsatte stien hele veien til toppen. Det var ikke som en tur i parken, det var faktisk en utrolig utfordrende rute å gå, spesielt med tanke på at det var 35C og sol.
Når vi endelig kom til toppen var vi skitne, fulle av søle og stinkende av svette.
Heldigvis hadde vi med oss en øl hver som belønning for alt slitet.
Utsikten var veldig fin,og vi var heldig at skylaget klarnet opp akkurat når vi var der. Vi kunne se St.Kitt og hele den lange peninsulaen som strekker seg nesten helt til Nevis.
Veien ned var ikke fullt så slitsom, men vi måtte hele tiden passe på å ikke skli ettersom det er liten sjanse for overlevelse om vi skulle falle av vulkanen.
Torunn på vei ned

Torunn på vei ned


Resten av dagen tilbrakte vi i Charlestown. Der var det faktisk en god del turister. Vi så mer turister på en time der enn vi gjorde på 5 dager på St.Kitts.
Nevis er en luksus-destinasjon for rike folk i Europa. Hotellene der var veldig fine, og veldig dyre. Gjestehuset vårt kostet 72$, noe som er det hittil dyreste rommet vi har hatt.
Morgenen etter dro vi til flyplassen og ventet på at kaptein Mike skulle plukke oss opp. Etter en halvtimes venting så vi det urgamle 70-talls flyet i horisonten, og kapteinen landet flyet på Nevis kun for å plukke opp meg og Torunn. Dette er personlig luftfart på sitt beste!
Denne gangen var jeg den heldige passasjeren som fikk være copilot. Heldigvis kom vi ikke i noen situasjoner hvor Mike trengte assistanse på den korte turen til neste øy. Vi fløy over vulkanøyen Montserrat som for noen få år siden hadde hatt utbrudd. Halve øyen var dekket av størknet lava og det var lett å se hvor hovedstaden en gang hadde vært.
Solnedgang på Nevis

Solnedgang på Nevis


 Posted by at 2:29 pm