des 302012
 

El Morro Fortet i gamlebyen

El Morro Fortet i gamlebyen

Utsikt over gamlebyen

Utsikt over gamlebyen

Puerto Rico er en interessant øy. De er i teorien 100% amerikanske, men de snakker spansk og de identifiserer seg ikke som amerikanere, men som Puerto Ricanere. Amerikanerne derimot identifiserer seg med et tilfeldig land som en tipp-oldefar kom fra (vi har møtt mange ¨nordmenn som aldri har vært i Norge¨).
Couchsurfer-verten vår het Rosa Lie og er en veldig trivelig dame i tredveårene som bor sammen med sin tenåringsønn Ganesh. De bor i en liten leilighet i utkanten av San Juan. Meg og Torunn fikk dele en sovesofa i stuen. Rosa er en veldig kul dame som laget alskens lokale søtsaker til oss. Hun lever et veldig hektisk liv; avgårde på jobb klokken 7, ferdig klokken fem og deretter hjem til couchsurfere eller ut med venner hver kveld.
Oss og Rosa Lie - vår nye Puerto Ricanske venn

Oss og Rosa Lie – vår nye Puerto Ricanske venn

Vi brukte første dagen til å utforske San Juan gamlebyen. Det er der alt det interessante har skjedd. Spanjolene holdt Puerto Rico i 400 år uten at brittene, hollenderne eller franskmennene klarte å ta det fra dem. Det var mest fordi de bygde to ganske heftige fort fulle av kanoner som dekket hver centimeter av havnen hvor skip kunne komme inn.
Det hadde selvsagt vært noen innfødte der før spanjolene, men de ble bare slaktet ned. Akkurat det er likt på alle de karibiske øyene vi besøker. Det var alltid masse innfødte karibere på de diverse øyene, og de ble alltid slaktet av europeerne som hadde lyst å hogge ned alle skogene for å starte sukkerplantasjer. Det har vel alltid vært slik i historien til de fleste land; de som har mer avansert teknologi (pistoler) slakter de innfødte som er mer primitive (kun spyd).
Vi var innom begge fortene og 2 museer og etter det følte vi at vi hadde sett nok kanoner og fort på en stund. Gamlebyen er ganske stilig i seg selv; trange brosteinbelagte gater og ruiner og fort rundt hvert hjørne.
Neste dag hadde vi leid bil og var litt for ambisiøse. Planen var å dra til Arecibo antennen, som er verdens største radioteleskop, i tillegg til Bacardi fabrikken og iskremsjappen i Lares.

Baren på Bacardi fabrikken

Baren på Bacardi fabrikken


Bacardi fabrikken var ganske digg. Det var et av disse sjeldne stedene som faktisk ikke tok seg betalt. Vi fikk en full omvisning av hvordan Bacardi ble laget, og alt om historien. Deretter hadde vi en bartender som snakket om drinker man kan lage med Bacardi. Det hele ble avsluttet med at vi fikk 2 gratis cocktails med bacardi drinker. Det var digg. Vi endte selvsagt opp med å kjøpe en liter Bacardi.
Stig og bacardi

Stig og bacardi


Det var et godt stykke å kjøre til den gigantiske radioantennen, mesteparten på små sideveier. Forventningene var høye når vi kom der ettersom vi hadde sett
Areceibo observatory

Areceibo observatory

antennen i «contact» og i «James Bond» og var veldig imponert. De som bygde antennen hadde bare funnet en dal som var passe stor også bare satt sammen antenne over all skogen som var der. De bygde 3 gigantiske tårn for å holde hele greien opp. På senteret der har de et lite planetarium hvor det er masse informasjon om diverse planeter og andre vitenskapsting. Det var egentlig litt for mye ettersom vi hadde egentlig bare kommet der for å ta et bilde av antennen. Vi kom relativt sent på dagen så vi hadde under en time på å se hele stedet, som ikke var helt nok. Antennen var veldig imponerende, men det virket som en utrolig kjedelig jobb å analysere all dataen som kom fra den. Vitenskapsmennene sitter i månedsvis og setter sammen utallige data fra antennen slik at de kan finne ut at Pluto er 0,5% mindre enn det som tidligere var trodd eller andre observasjoner.
Stig og Torunn på obsevatory

Stig og Torunn på obsevatory


Etter antennen var planen å dra til en liten landsby som heter Lares. Den store attraksjonen der er en iskremsjappe som selger iskrem med rare smaker. De har iskrem som smaker hvitløk, fisk, biff, øl(!) og diverse andre ting. Jeg gledet meg som en liten unge til å smake øl iskremen og fiske iskremen. Etter 1 times kjøring fra antennen kom vi til Lares, og til min enorme skuffelse var vi utenfor iskremsjappen 3 minutter over fem, og sjappen hadde stengt klokken fem. Jeg tror de lokale tenkte «den skrullingen må virkelig være glad i iskrem» når de så meg banne og steike utenfor den låste butikken. Det var 1 time kjøring for iskrem som vi aldri fikk….det får bli til neste gang vi er på Puerto Rico.
Når vi kom tilbake til San Juan var det allerede mørkt og vi hadde ikke noe kart eller GPS. Det var et ganske stort problem ettersom vi ikke hadde noe anelse om hvor vi bodde. Heldigvis ble vi reddet av tableten vår som hadde GPS og hjalp oss å finne frem til en del av byen hvor vi var bedre kjent og kunne finne huset.
Rosa Lie var kul og hadde en liten fest på kvelden. En god sjanse for oss å få drukket opp flasken med Bacardi. Vi orket ikke å bli med henne ut på salsadansing. Vi var altfor trøtte, og altfor dårlige til å danse salsa!
Dagen etter kjørte vi til den siste resten av regnskogen på øyen; El Yunque.
Torunn i El Yunque

Torunn i El Yunque


Vi hadde selvsagt planlagt å gå opp til toppen av det høyeste fjellet der, en rute som få andre turister våger seg ut på. Det tok en del innsats å komme seg opp der, men regnskogen var veldig vakker og stillferdig. Det var ikke så mange dyr der, men likevel fint. Typisk vår uflaks så begynte det å regne og det kom masse tåke slik at vi knapt kunne se vår egen hånd, flashback fra Jamaica og Panama.
Vi tok også turen til diverse fosser som var ganske stilige. Etter regnskogen dro vi til en by som er kjent for å ha masse lokal gatemat. Noe av det som er morsomt med å reise rundt verden er å smake på alle de forskjellige landenes lokale matradisjoner. Puerto rico-maten var faktisk veldg god, og ingen av oss ble syke – dobbel bonus !
På vei tilbake til San Juan gjorde vi den store tabben å kjøre til sentrum av byen midt i rushtrafikken. Det var en fantastisk dårlig ide, og vi vet enda ikke hva som var galt oppi hodene våre for å finne på noe slikt. Det verste var at vi gjorde det kun for å få et ølbilde med fortet i gamlebyen. Hvert land vi drar til så finner vi den lokale ølen og tar bilde av flasken foran et nasjonalmonument.
etter noen timer i en trafikkork kom vi frem til gamlebyen etter mørkets fall. Gamlebyen var ganske stilig i mørket ettersom alle monumentene og fortene er opplyst med lyskastere. Ølbildet ble relativt dårlig. På vei tilbake til huset vårt kjørte vi oss vill i sentrum av millionbyen San Juan. Torunn kjørte og det holdt på å klikke for henne når vi endelig fant veien ut av labyrinten. Vi var rimelig trøtte i hodet når vi endelig kom hjem.

Dagen etter sa vi farvel til Rosa Lie og dro avgårde for å møte vår neste couchsurfer som bodde på en liten øy utenfor østkysten av Puerto Rico.
Øyen Vieques er definitivt et sted som alle turister til Puerto Rico burde besøke. Den største attraksjonen der er en vik hvor det er verdens høyeste konsentrasjon av selvlysende alger.

Alexi - vår rastavenn

Alexi – vår rastavenn


Vi tok en taxi fra båten og dro til landsbyen Esperanza hvor rastamannen vi skulle bo med skulle møte oss. Når jeg hadde spurt ham om adressen sa han at jeg måtte bare nevne navnet hans til hvem som helst siden alle på øyen kjenner ham. De første folka vi spurte visste ikke hvem han var, men så spurte vi noen skjeggete amerikanere i en lokal pub. De var veldig forsiktig med å gi oss noe informasjon, sånn i tilfelle vi var FBI liksom. De ringte rundt til folk, og etter vi hadde hatt en del øl på puben så dukket rastamannen Alexi opp og dyttet oss inn i trucken sin. 2 minutter senere var vi innkvartert i det fine lille rosa huset hans. En time etter det satt vi i yachten til den rike vennen hans og drakk rom i solnedgangen, mens burgerne stekte på grillen.
Meg og Alexi i vannet med litt rum

Meg og Alexi i vannet med litt rum

Det var nok en av de situasjonene hvor vi følte oss uendelig takknemlig for couchsurfing og alle de kule folka vi treffer.
Vieques solnedgang

Vieques solnedgang


Det var en veldig fin yacht og artige folk som eide den. Vi kjørte en liten tur med båten og deretter inn til landsbyen for å gå på pubvandring. Alexi var et skikkelig nattmenneske, når vi begynte å bli trøtte i 2-tiden hadde han knapt nok begynt kvelden. Vi dro hjem og han kom hjem i 6-tiden, tilsynelatende sammen med en høylytt dame.
Alexi sin jobb var turistguide til den selvlysende sjøen, noe som vi hadde tenkt å gjøre uansett. Den andre kvelden vår på øyen dro vi der sammen med ham og noen amerikanske damer.
Meg og Torunn fikk en kano på deling og begynte padlingen. For hvert padletak ble sjøen rundt kanoen opplyst som et gigantisk neonlys. Vi så fiskene i vannet ettersom de lagde selvlysende spor der hvor de svømte, sikkert greit å være en predator fisk i denne sjøen.
Meg og Torunn på padletur

Meg og Torunn på padletur


Det var kun noen få måneder siden en amerikansk dame hadde svømt i sjøen og en hai hadde tygd av en stor bit av beinet hennes. Det gikk visstnok greit etter noen måneder på sykehuset, men det var ulovlig å bade i denne sjøen, delvis grunnet dårlig PR når turister blir spist av haier, men mest for å unngå å forstyrre algene for mye.
Det var utrolig moro å stikke hånden i vannet, så jeg klarte selvsagt ikke å dy meg når det gjaldt å bade. Jeg hadde en liten ulykke og «falt» ut av kanoen midt i senteret av sjøen. Det var utrolig kult, jeg sprelte rundt så mye jeg klarte for å laget masse lys rundt meg. Jeg følte meg litt som «Tron». Jeg laget en engel, akkurat som en snøengel, bare mer moro.
Jeg var den eneste som badet av gjengen, og plutselig begynte guiden og de andre å rope at jeg måtte gå ut av vannet, så jeg hoppet opp i kanoen igjen etter hvert.
Det viste seg at instuktøren hadde sett de selvlysende konturene av en veldig stor fisk som kom fort i min retning, mest sannsynlig en hai. Det kan hende jeg fikk feil type oppmerksomhet ved all sprellingen. Den stakkars sultne haien tenkte nok det var en syk fisk som han kunne ha til middag.
I det fluoriscerende vannet

I det fluoriscerende vannet


Senere på kvelden grillet vi på stranden med kompisene til rastavennen vår. Stemningen var på topp.
Dagen etter skulle vi fly til St.Croix, som er en av øyene i de amerikanske jomfurøyene. Vi dro til flyplassen i Vieques (som er den minste flyplassen jeg noensinne har sett) og ventet på at flyet vårt skulle gå. Det var bare en håndfull andre passasjerer ettersom flyet vårt var et lite 8 seters Cessna fly. Piloten var veldig ung, sikkert bare rundt 20, og Torunn fikk æren av å være co-pilot. Litt bekymringsfullt, men heldigvis var det bare en halvtimes flytur og Torunn skulle vise seg å være en uhyre kompetent co-pilot.

 Posted by at 2:05 pm