nov 032012
 

Etter 8 dager i Mexico så var tiden kommet for å bli litt mer seriøse. Vi hadde avtalt med en lokal veldedighet for hunder og katter at vi skulle hjelpe dem med løsdyr, og med dyr som er eid av fattige folk Sør i Mexico. Vi hadde avtalt å møte dem på en grenseby til Belize som heter Chetumal på tirsdagen. De hadde ikke noe sted for oss å bo, men heldigvis fikk jeg kontakt med en lokal Couchsurfer som het Roberto.

Frokost med familien


Det skulle vise seg at Roberto var en skikkelig kjernekar. Han bodde i en liten villa midt i hovedgaten i Chetumal. Huset var veldig fint, og vi fikk vårt eget soverom med privat bad, ganske luksus, og mye bedre enn en sofa. Vi fant ut at mexikanerne er veldig glad i å samle på små pyntegjenstander, ettersom det var figurer overalt i huset. Mange av figurene var religiøst motivert. Det var veldig mange engler, og mange små porselensdisipler som hadde spisefest sammen med Jesus. Jesus var veldig tilstedeværende. På mange av dørene og i rommene hang det en korsfestet og blødende Jesus. Ikke akkurat den dekoren jeg hadde valgt på kjøkkenet mitt, men alle har forskjellig smak.
Roberto bodde med moren, konen og en liten datter. 3 generasjoner i samme hus slik som er vanlig i Mexico.
Vi hørte ingenting fra den veldedigheten vi skulle være med på, så derfro ble vi værende i Chetumal i 2 dager uten noe å gjøre. Det er ikke mye å gjøre i Chetumal, begge museumene var stengt og det var ingen strand der. Vi nevnte det for bestemoren i huset og hun insisterte på å kjøre oss en halvtime til den nærmeste stranden. Det var veldig hyggelig av henne, men når vi kom frem så var det egentlig ikke noe strand der, bare en skitten myr og skittent vann. Vi droppet bading…det ble masse coronas på den lokale puben isteden…
Etter 2 kjedelige dager i Chetumal kom en amerikaner som het Steve og kjørte oss til Bacalar. En dame som het Maedi var også med ettersom det var hun som hadde organsiert hele opplegget. Det er hun som står for veldedigheten PAWS som meg og Torunn hadde bestemt oss for å jobbe med.
Bacalar var et utrolig idyllisk sted med en krystallklar innsjø. Det første vi gjorde når vi kom frem var å hoppe i sjøen. Vannet var knallvarmt.
Vi var på forhånd blitt advart om at det var veldig mange krokodiller i denne innsjøen, og at de jakter i skumringen. Det var visstnok en stund siden noen var blitt spist opp, men jeg kjente likevel litt økt adrenalin på min lille svømmetur i skumringen.

Lagunen i Bacalar


Vi fikk bo og spise gratis i en veldig fin liten hytte rett ved innsjøen. Det er noen fordeler med å gjøre veldedighet :=)
De hadde 40 dyr som skulle steriliseres på 2 dager, mesteparten av dem var tisper, som er en av de vanskeligste operasjonene veterinærer gjør. Det kom til å bli en utfordring.

Løskattunge


Vi sto opp før solen, spiste en kjapp burrito frokost, og var klare for en lang dag med operering under kummerlige forhold.
Operasjonhuset var bare et tomt uferdig murhus på kanten av byen. De hadde fått opp noen provisoriske operasjonsbord og en vifte.
Alle var veldig forventningsfulle når vi kom spaserende, dette hadde de planlagt månedsvis i forveien.
De 20 hundene som sto der og ventet på oss var ikke fullt like forventningsfulle, bare veldig redde…og noen var veldig aggressive.

Operering i et skur


Vi hadde på forhånd sagt at vi ville begynne med noen kastreringer ettersom det er mye kjappere operasjoner så ville det gi oss en sjangse til å bli vant med anestesi prosedyren. Vi hadde aldri jobbet med injeksjonsanestesi før, kun gassanesthesi som er mye tryggere og enklere. Hvis dyret begynner å våkne opp med gassanesthesi er det bare å skru opp gassen litt, så sovner den igjen, injeksjonsanestesi er en helt annen sak..som vi smertelig fikk erfare.
Min første hund var en svær blandingsrase som da selvsagt viste seg å være abdominal Kryporchid, noe som med engang gjør det til en betydeligere mer komplisert operasjon. Kryptochid betyr at ene testikkelen ikke har kommet ned i scrotum, men henger igjen i abdomen et eller annet sted.

Blodige operasjoner


Jeg begynte å kutte i vei for å komme inn i abdomen, og det var veldig mye vener på vei nedover…og de blødde overalt. Det var mye flere vener enn det som er normalt, og de blødde betydelig mye mer. Når jeg endelig kom inn i abdomen og fant den skjulte testikkelen begynte hunden å sprelle og holdt på å hoppe av bordet. Injeksjonsanesthesien gikk veldig fort ut av systemet og hunden trengte mer, men jeg var litt opptatt med å holde den på bordet for å unngå at den løp avgårde med en åpen buk. Torunn kom løpende og klarte mirakuløst å finne en vene på den sprellende hunden – krise avverget. Jeg brukte over en og en halv time bare på den hunden, nå var det bare 9 igjen for meg den dagen.
Den neste hunden min var en gigantisk tispe som skulle steriliseres. Jeg åpnet abdomen og det var samme problemet; alle de små årene i huden og muskelen fortsatte å blø uten stopp, noe som ikke er normalt. Når man steriliserer en sto hund så er det mange ting som skal gå rett; først må man finne livmoren og eggstokkene, deretter må man dra og rive i eggstokkene for å få dem opp slik at man kan binde av alle blodårene. I store hunder er det ofte veldig vanskelig å få eggstokkene opp ettersom de er veldig store og sitter dypt i abdomen. Da må man egentlig gjøre alt i blinde. Det er ikke så morsomt å drive å knyte på gigantiske blodårer nedi abdomen når man ikke engang kan se dem.
Med denne hunden så gikk det greit; jeg fikk knytt av eggstokkene og deretter livmoren, men abdomen fortsatte å fylle seg med blod. Det er da man begynner å tvile på seg selv og tenke; hva om en av knutene har gått opp og de store blodårene ligger på bunnen av abdomen og blør….da kommer hunden til å blø ihel, og det vil man helst unngå.

Hund i oppvåkning


På dette tidspunktet svettet jeg som en gris, og hadde 2 assistenter som sto og tørket svette fra pannen min . Det var 35 C i rommet og i tilegg begynte jeg å bli ganske stresset fra alt som ikke fungererte.
Etter mye graving fant jeg til slutt alle knutene mine og så at de så helt greie ut, så det var bare masse blod fra mindre blodårer, så da fikk jeg lukket den igjen etter godt og vel en og en halv time. Det viste seg at alle hundene i dette området er infisert med en blodparasitt som gjør at blodet ikke koagulerer. Det gjør ikke akkurat operasjonene noe lettere.
Jeg begynte å tenke at disse folka må tro jeg er verdens verste veterinær som bruker så mye tid på disse rutineoperasjonene. Neste hund jeg valgte var en som jeg regnet med kom til å bli ganske grei og lett for å vise dem at jeg vet hva jeg driver med(og for å få opp min egen selvtilitt). Operasjonen gikk greit og smertefritt denne gangen. Eneste problemet var at hunden begynte å våkne opp litt midt i operasjonen slik at vi måtte gi den litt mer bedøvelse. Idet jeg holdt på å sy den igjen så oppdaget assistenten at hunden var helt hvit og hadde stoppet å puste. Vi begynte hjertemassasje og munn til munn umidelbart. Vi gav adrenalin injeksjon direkte til hjertet for å starte det igjen. Hjertet startet, og vi pustet lettet ut. Desverre så sluttet hjertet å slå et minutt senere og vi fortsatte med gjenopplivning i 5 minutter før vi måtte erklære den død.

Assistentene våre


Dette begynte å føles som den verste dagen i mitt liv, for et horribelt opplegg, og dette skal liksom være ferie !
Jeg angret bittert på at jeg hadde meldt meg frivillig til å være med på et slikt mareritt. Jeg har operert over 1000 hunder og har aldri mistet noen før. Det var ikke en bra følelse, men jeg visste ihvertfall at det ikke var min feil ettersom selve operasjonen gikk helt prikkfritt. Det var rett og slett en hund som ikke tålte anestesien.
Resten av dagen gikk som planlagt. Etter noen operasjoner så visste vi at alle kom til å blø, og vi visste at alle kom til å trenge mer bedøvelse på et eller annet tidspunkt. Så vi satte venoflon i alle hundene og hadde ekstra bedøvelse klar, mens vi bare måtte ignorere alt blodet ettersom det var lite å gjøre med det uansett.
Det ble en veldig lang dag, vi begynte 07.30 og opererte til klokken var 9 på kvelden, men vi fikk ihvertfall gjort alle hundene vi sa vi skulle gjøre. Deretter dro vi tilbake til innsjøen og hoppet uti for a vaske av oss all svetten og blodet. Det var ikke så veldig avkjølende ettersom vannet var nesten kroppstemperatur, men vi traff ihvertfall ingen krokodiller denne gangen heller.

Kveldstid i Bacalar


Dagen etter var også en tidlig start, men denne dagen visste vi hva vi kunne forvente oss, og kom fort igang med operasjonene. Vi klarte å bli ferdig etter 10 timer, like svette og blodige som dagen før. På 2 dager hadde vi operert 26 tisper, 8 hannhunder og 6 hunnkatter, 40 tilsammen. De lokale dyrevernerne var veldig takknemlig, det var til og med noen som spanderte en skikklig digg luksusmiddag i måneskinn rett ved innsjøen.
De lokale dyrevernerne gjær en ubeskrivelig bra innsats for dyrene, og de jobber mot strømmen og uten noe som helst tilskudd. Folk flest i dette området ser på de fleste dyr som en pest og plage, og ville aldri løftet en hånd for å gjelpe alle de lidende gatehundene her. Dyrevernerne som vi jobbet med brukte av sin egen tid og penger for å behandle alle de hundrevis av gatehundene for vanlige sykdomme og parasitter, i tilegg til å kjøre rundt med hundemat for dem. De har absolut null ressurser, men de får det likevel til å fungere. Vår rolle som veterinærer var å få noen av disse dyrene sterilisert slik at de slutter å formere seg, det er alfa og omega på steder som dette. Uten slike prosjekt vil gatehund populasjonen eksplodere på kort tid, og da har man plutselig 3 ganger så mange dyr som lider unødvendig.
Man blir litt ydmyk av å treffe folk som det. De takket oss gang på gang for alt vi hadde gjort, men det er ingen som takker dem for alt de gjør. Det er de som lever med disse problemene dag inn og dag ut, vi bare kom for å gjøre noen operasjoner også dro vi videre.

De neste 2 dagene skulle bli veldig veldig annerledes.

Operering


Vi dro tilbake til chetumal og fant tilbake til vår couchsurfer vert Roberto. Han var veldig grei og kjørte oss rundt for å vise oss alt som var å se i Chetumal(ikke så mye). Han spanderte til og med diverse lokale delikatesser på oss, blandt annet en slags iskremkjeks struktur med Hollandsk ost og sjokoladepålegg(mye bedre enn det høres ut som). Han tok oss også med på en deilig frokost hvor det var både Moletas, Tacos og quesedillas involvert. Desverre fikk vi ikke tilbragt så veldig mye tid med ham etttersom v skulle fortsette å operere de neste dagene. I Chetumal skulle vi jobbe med andre dyrevernsgrupper. Hun som vi hadde kontaktet til å begynne med hadde selv funnet disse andre gruppene og et sted hvor vi kunne operere. Hun hadde nemlig kontaktet en professor på legeskolen i byen og ordnet det slik at vi kunne operere i skikkelige operasjonsrom på legeskolen.

Kirurgene klare for action

Det var noe ganske annet en det skuret vi hadde i Bacalar.
Når vi kom frem til universitetet var det fullt av folk med hundene sine som satt og ventet på operasjoner. Det var sikkert 50 mennesker der i tilegg til en haug med legestudenter og frivillige som skulle hjelpe til. Betingelsen for å få låne operasjonsalene til denne skolen var at alle disse medisinstudentene skulle få lov til å være med å se på når meg og Torunn opererte.

Stig omringet av medisinstudenter

Det var også et politisk motiv; de hadde leid inn en fotograf som skulle ta masse bilder slik at de kunne publisere hvor snille de er med å operere masse dyr og slikt. Det ble selvsagt litt rart siden de ikke hadde noe med opplegget å gjøre, de bare gav oss et rom å operere i og nå skulle de ta hele æren for alt som ble gjort. Det hadde uansett ikke så mye å si for oss ettersom vi bare var der for å fikse hundene.
Det var mye rot og tull i begynnelsen, og vi var fristet til å bare gå. Alt skulle liksom være så sterilt, vi måtte ta på 2 lag med operasjonsklær, ha poser på føttene, ansiktsmaske og hårnett, mens instrumentene og operasjonstedet på dyrene var bare halvsterile. De hadde ikke noen hansker til torunn, og likevel drev de å klaget på at hun opererte uten hansker, selv om hun hadde sterilisert hendene sine først. Det er ikke mye vits å ha på en steril fotpose hvis ikke instrumentene er sterile. Instrumentene skal faktisk stikkes ned i abdomen på dyrene, men vi hadde ingen planer om å stikke føttene våre ned i abdomen. Det ville ikke vært noe særlig produktivt.
Men det er klart det ser veldig fint ut på bildene om vi har masse greier på oss, veldig proffesjonelt liksom.
Vi fikk ihvertfall gjort veldig mange operasjoner på de 2 dagene vi var der; 50 hunder og katter totalt, mesteparten av dem var tisper. Vi var veldig fornøyd med 90 dyr på 4 dager, nå var det på tide med litt velfortjent avslapping på den nærmeste tropeøyen vi kunne finne.
Etter vi var ferdig med det prosjektet var Maedi veldig sinna ettersom hun hadde funnet ut at noen av gruppene hadde proffitert på hundene som var blitt operert. Maedi hadde stått for alle utgiftene tl suturer, instrumenter, medisiner og det var hun som hadde vært i kontakt med meg. Likevel har hun ikke tatt en krone for alt som har blitt gjort, også finner hun ut at disse andre folka som ikke har bidratt med noenting tjener penger på vårt arbeid. Det er utrolig mye korrupsjon i Mexico, og hvis man driver en veldedighet der så kjemper man mot strømmen dag inn og dag ut. Maedi fortalte at en annen gang så hadde hun oppbevart alle medisinene som hun skulle bruke til gatehundene med noen damer som hun kjente. Etter hvert fant hun ut at medisiner manglet fra kassen hennes. Da viste det seg at disse damene hadde kommet sammen med en korrupt veterinær og brukt hennes medisiner til å gjøre operasjoner på dyr til overpris. De hadde tjent masse penger ved å bruke de medisinene som skulle brukes til å hjelpe lidende gatehunder. Det er ganske sykt.
Vi sa farvel til Roberto, taknemlige for muligheten til å være en del av hans familie i 5 dager. Vi tok en av de lokal skranglebussene til Belize city. Det tok godt og vel 4 timer, mest fordi bussen stoppet hver 50 meter for å plukke opp folk som ikke hadde giddet å stille seg opp på et busstopp. Belize city var ikke et veldig vakkert sted. Busstasjonen ligger midt i verste slummen, så vi var ganske glade for å komme der på dagtid. Folka i Belize er annerledes enn meksikanerne. Det er lett å se at de har en annen opprinnelse. Det er veldig mange høye svarte folk med rastafletter. De er stort sett etterkommere av slavene som britene importerte når de først koloniserte landet. De er også fryktelig religiøse. Det er Jesus sitater overalt ! Det var ikke et eneste busstopp der uten en eller annen anekdote om hvor Okey Gud og Jesus er når man først blir kjent med dem.
Taxisjåføren vår i Belize city var en lubben rastadame. Jeg reagerte når vi kjørte gjennom byen og så en annen rastadame med den mest enorme rumpen jeg har sett i mitt liv. Rumpen var nesten like stor som damen var høy- taxidamen så at jeg reagerte ” that`s the Belize woman, that`s how we are buildt” hvorav jeg bare måtte spørre ” so it has nothing to do with diet at all?”. Hun var nesten litt fornærmet; ” no maaan, it is just the belize woman, is how we born ya know!” . Når hun slapp oss av viste hun hvordan hun danser når Belize damen skal gå ut; ”This is how we dance maaan” , så løftet hun det ene benet og tok armen bak hodet og hoppet rundt i ring.
Båten til Caye Caulker fra Belize city gikk smertefritt.

På vei til Caye Caulker


Maedi fortalte oss at hun hadde arvet båtfirmaet fra faren som startet det. En dag når hun satt på kontoret kom alle mennene som hun jobbet med inn og truet henne med pistol for å forlate bedriften sin. De kunne selvsagt ikke jobbe for eller med en kvinne. Det var ikke så mye hun kunne gjøre med det, og politiet bryr seg ikke…ganske sprøtt.
Maedi har over 90 katter i huset sitt, noe som er ganske mye arbeid for henne. Hun har reddet alle disse kattene fra et liv på gaten hvor de lokale ofte torturer og dreper dem for sin egen underholdning. Hun fortalte oss at i Belize er det ingen som respekterer dyrenes rettigheter, ikke engang retten til å få gå i fred uten å bli plaget eller torturert. Maedi føler seg ganske alene på denne øyen ettersom ingen av de andre forstår hvorfor hun gidder å hjelpe alle disse dyrene. For de andre beboerne i dette lille samfunnet er hun bare kjent som den gale kattedamen. Hun fortalte oss også at tenåringene her noen ganger kommer bort til kattepensjonatet hennes for å plage henne og le av henne. Mange av dem har kamphunder(pitbull) som de prøver å slippe inn på eiendommen hennes. En gang klarte de det og hunden maltrakterte flere katter mens guttene sto utenfor og holdt på å le seg ihel.
Maedi har prøvd å forandre holdningen til folk ved å gå rundt på skolene og fortelle om hvorfor man ikke bør torture dyr for moro skyld. Det hun opplevde da var at de forskjellige ungene skrøt over alle de forskjellige måtene de hadde mishandlet katter på. Det ble litt for deprimerende for henne, så hun sluttet å besøke skolen. Hun har også skrevet brev til myndighetene for å prøve å få istand lover for å beskytte dyrene, men det er ingen som bryr seg. Hun jobber mot strømmen hele tiden, det er helt utrolig at hun orker. Hele livet hennes dreier seg om kattene, hun gjør ingenting for seg selv. Hun har ingen penger ettersom folk fortsetter å svindle henne, og kattene spiser for 200 $ i uken.
Vi fikk hjulpet henne litt den uken vi var på øyen. Vi opererte noen av kattene hennes og kom med medisinske råd til noen av de syke kattene der.

 Posted by at 12:12 am
okt 272012
 

Chichen Itza var interessant. Det var noen helt absurde mengder med desperate folk som solgte alt juggel som tenkes kan.

Oss med en liten mayadame

Coba

De fleste solgte noen svære treplater med bilder av pyramidene, felles for alle var prisen på mellom 0.5-1 $. Latterlig billige suvenirer…men jeg ville ikke hatt dem om de gav meg penger for å ta dem. Kan ikke drasse slikt juggel rundt jorden. Vi fant ut at vi hadde kommet på rette dagen ettersom 21 september er en av 2 dager i året hvor man kan se en spesiell lyseffekt når solen skinner på pyramiden. Det ser ut som en slange som vrir seg nedovover siden på den ene trapen. Slanger var veldig viktig for mayaene, de tilbad dem og tegnet dem overalt.

Verdens 7`ende underverk

De var også veldig glad i å ofre mennesker, det var stort sett det de brukte den svære pyramiden til. De hadde også et ballspill hvor kapteinen av det laget som vant ble halshugd til ære for gudene. Tror ikke jeg hadde lagt så mye innsats inn i den kampen om jeg var kaptein. Det er en veldig annerledes pyramide sammenlignet med de i Egypt, litt enklere å komme seg opp på (men det var desverre ikke lov). Etter pyramiden dro vi til en liten koloniansk landsby som het Valladolid]Dette var heldigvis stedet hvor vi kunne forlate saueflokken og kjøre vårt eget løp nok engang. Vi tok inn på et funky hostel som var stappfullt. Det var kun 2 senger igjen i en 14 manns sovesal, men det gikk greit ettersom jeg i all min klokskap hadde investert i både sovemaske og ørepropper basert på tidligere erfaringer med snorkere og skarpt lys. Det funka veldig greit, vi var de første til sengs og de siste til å stå opp, perfekt J Valladolid var ganske avslappende, mye mer genuin meksikansk følelse der enn i Cancun. Det er ikke uten grunn at de lokale referer til Cancun som Plastico fantastico, som jeg mistenker er en dobbelreferanse til både kredittkort og silikonpupper, selv om silikonpupper teknisk sett ikke er plastikk.
Vi leide sykler og syklet fra landsby til landsby for å bade i forskjellige huler som de kaller for Cenotes. Hulene er ganske digg ettersom det er 35 C i luften og vannet i hulene er ganske kjølig og krystallklart. En deilig avkjølende dukkert i vann som likevel er varmere enn sjøen i Norge noensinne blir.
Cenote
Sykkelturen var også ganske artig, men til tider livsfarlig. Torunn holdt på å sykle over en diger slange som lå midt i sykkelstien. Slangen hoppet opp etter henne og prøvde å bite beinet, men hun la ikke merke til den i det hele tatt. Det var verre med meg som kom i full fart rett bak og hadde bevitnet hele spektakkelet. Jeg klarte såvidt å unngå å sykle på det aggressive beistet, men ikke fordi jeg gjorde noe lurt, men fordi den klarte å snirkle seg unna. Etter alt det dramaet var det på høy tid med en Corona. Den hadde vi på en klassisk meksikansk hacienda. Det var fantastisk bra stemning der vi hadde hele stedet for oss selv og ville meksikanske folkeviser dundret i vei over høytalerne. Når vi kom tilbake til hostellet traff vi en haug med orginaler. Ene fyren satt i transe og mediterte rett utenfor rommet vårt, mens en annen hippie kom med lange forklaringer om hvor sterk energien i dette området var, visstnok med tanke på mayaene. Mayaene hadde mye energi virker det som, med tanke på at hippiene fremdeles kan føle den 500 år etter sivilisasjonen kollapset. Vi reiste videre nedover mot sjøbyen Tulum etter 2 dager I valladolid. På veien så stakk vi innom ruinen som heter Coba. Det er en masse bygg som ligger midt i jungelen, så mye færre turister. Det som er kult med Coba er at man får lov til å klatre opp på den høyeste pyramiden der.

Toppen av pyramiden

Vi gjorde det, og hadde litt lunsj på toppen. Var ikke mye til utsikt, bare trær sålangt øyet kunne se. Ikke følte jeg noe særlig Maya energi heller selv om vi satt midt oppå et av deres fineste byggverk. Jeg er nok ikke spirituell nok for denslags. Tulum var ikke den mest sjarmerende landsbyen jeg har sett. Som Lonely Planet så riktig anmerker så minner det litt om et truckstop ettersom hovedveien i regionen separer byen i to. Det er et greit nok sted å tilbringe noen netter uansett, grei strand og noen stilige kystruiner. Jeg tenker at om jeg var Maya så ville jeg mye heller bodd der i kystpyramiden enn langt inni jungelen med alle krypdyrene og myggene. I tilegg så virker det som disse kyst-mayaene var litt mindre interresert i å ofre hverandre til gudene hele tiden.

Til tross for høye priser bestemte vi oss for å dra på huledykking i noen av disse hulene som er dypest. Det er liksom `The thing to do`på Yucatan halvøyen hvis man er en halveis erfaren dykker.
Det første vannhullet vi skulle dykke i var egentlig bare et hull i bakken,en liten pytt. Det som skiller denne fra andre pytter er at det er et helt sinnsykt hulesystem som går over hundre meter ned og hundrevis av meter inn i fjellet. Det var litt sånn halvnervøs stemning når vi sto der og skulle hoppe uti og dykke til 40 meters dyp i et halvmørkt hull. Det gjorde det ikke noe bedre når vi fant ut at ventilene mine lakk som en sil og dykkeinstuktøren sa at `det går sikkert bra`. Vi hoppet uti og gikk raskt rett ned til 30 meter. På 30 meter var det en skikkelig spøkelseskog fornemmelse; det var et gammelt dødt tre som sto oppreist i en sirkulær tåkesky. En gigantisk tåkesky på 30 meters dyp med spøkelsestrær som vokser direkte opp fra den, ikke det første stedet man har lyst å gå.
Vi begynte å senke oss gjennom skyen…beina mine forsvant i tåken…deretter overkroppen…og plutselig var alt bare tåkete. Det var såpass god sikt i dette vannet at det føles akkurat som om det ikke var vann der, og som vi bare sank inn en en vanlig sky. Skyen er dannet av et kjemikalie som heter hydrogen sulfide som er i vannet grunnet forråtnelse av trær.
På andre siden av skyen var det klart og fint,men mørkt. Vi kunne knapt se noenting uten lykt. På 40 meters dyp begynte vi å gå tilbake oppover i sirkulære runder langs veggene på hullet. Det var fantastisk fint; enorme stalkitter som har vært der i tusenvis av år, og huler som gikk langt innover i fjellet. Det var til og med rester av mayakrukker der som mayaene har kastet nedi der for lenge siden. De pleide også å ofre diverse tenåringsjenter i disse vannene.
Det andre dykket vårt var i en hule som ikke gikk dypt ned, men bare veldig langt innover. Det var kanskje det kuleste dykket jeg har gjort, og jeg har gjort over 700 av dem. Det kommer høyt opp på listen over ting som bare må oppleves- å ligge helt stille midt inni en hule, omringet av stalkitter og stalgmitter, diverse rare hulefisk som snuser rundt langs veggene og krystallklart vann som gjør at man føler det som man flyr. Det er ikke aktiviteten for dem med klaustrofobi ettersom det er en del ganske trange passasjer inni hulen. Det som var mest bittert for meg var at undervannskameraet, som jeg har kjøpt med tanke på disse dykkene, sviktet meg. Det var fult av dugg på linsen ettersom vannet var mye kaldere enn luften.
Samme dagen dro vi på første buss sørover…no var tiden for moro over, det var på tide å bli seriøs !

 Posted by at 2:20 am
okt 082012
 

Den store dagen nærmet seg med stormskritt Dette var øyeblikket vi har snakket om, drømt om og gledet oss til i over 4 år. 4 År med jobbing 9-19 som er vanlig i England der vi jobbet. 2012 og 2013 er vår tid i solen, veldig bokstavelig talt ettersom vi kommer til å holde oss i tropiske strøk.
Alle pengene vi har spart over de siste 4 årene ville vært mer enn nok til å sette inn depositum på et hus, eller oppdra en liten skrikerunge fra årene 0 til 18. Men det er ikke det som er planen, ikke det som gjør oss happy. Vi skal gjøre noe som svært få andre tar seg tid til; reise rundt verden i et og et halvt år.

Under en palme på en øde øy

Når jeg sier reise rundt verden mener jeg selvsagt bare de varme delene av verden. Du finner ikke meg i Sibir eller Alaska med det første. Det er derfor turen vår inkluderer alle kontinentene utenom Antarktis.

Etter en uke i Bergen hvor vi sa farvel til familie og kjente så bar turen til Budapest via London(kun fordi reiseforsikringen er derfra og er kun gyldig om reisen begynner fra England). Budapest var en uke med rydding og løping frem og tilbake til diverse kontorer for å fikse på leiligheen som jeg eier der. Ikke så veldig mye ferie, men ihvertfall så gikk vi fra 8 C og regn til 30 C og sol.
Torunn mener den uken ikke er en del av reisen, men jeg argumenterer med at det er ikke hjemme, dermed er det en del av reisen.
Budapest er et utrolig dårlig sted å kjøpe flybilett fra. Selv om Ungarn er et billig land så er billige flybiletter nesten ikke-eksisterende. Vi hadde ikke akkurat så mange kriterier, ville bare finne bilett til et eller annet sted i Nord Amerika hvor vi kunne få en bilett videre til Mexico. Vi fant en billig bilett til New York med et Ukrainsk flyselskap, men etter et kjapt Googlesøk fant vi ut at det var en dårlig ide å fly med dem. Det var for lav standard, selv for oss, og det sier ikke så rent lite !
De hadde visstnok høyeste kanselleringsrate i tilegg til noen av de mest falleferdige flyene i verden. De har også vunnet den heller tvilsomme prisen for den sureste betjeningen av noen flyselskap.

Flyet vårt til Cancun….det var tross alt billig…

Vi fant et annet fly som Gikk fra Brussel til Cancun, så vi dro der og overnattet på billigmotell før vi fløy med et billigselskap som var minst like tragisk som det ukrainske selskapet. Det var en 14 timer lang flytur uten noen form for underholdning, og de sureste og minst tilstedeværende flyvertinnene som kan tenkes. Det eneste varme måltidet på turen ble servert rett etter avgang når vi allerede var mette av frokost. Ellers sa var det bare tørre kjeks og varmt vann som ble servert, så vi var rimelig utsultet når vi endelig kom frem til Cancun.
Vi sjekket inn på ”hotellet” vårt, som ikke uten grunn var det billigste stedet å bo i hele Cancun, og deretter spaserte vi rett inn i den første turistfellen vi kunne finne. Ettersom vi var totalt utsultet etter 14 timer med kun tørre kjeks og vann så spaserte vi rett inn på forste stedet vi snublet over

Fajiitas med frijoles

var en restaurant med engelsk menu, Mariachi band og turistpriser. Selv om vi betalte 4 ganger mer enn det som et måltid burde koste så var det en uforglemmelig opplevelse; mitt første meksikanske måltid i Mexico. Ekte tacoer og burritoer slik som bare dem med mayablod i årene kan trylle frem. Det er et kryss av bucketlisten.
Det er veldig få ting som slår meksikansk mat når det kommer til gastronomiske opplevelser, dog indisk mat i India er også høyt på listen over mat som må oppleves…men det blir til en annen gang.
Cancun er en turistfelle i samme klasse som Kreta eller Tenerife. Hele stedet ble bygget på 70+tallet som en motvekt til Acupulco som allerede da begynte å få charter turister.
Det er masse fester i Cancun, alle studentene fra USA kommer ned der for å drikke og være promiskiøse. Det er over 4 millioner turister i året i Cancun.
Fra Cancun by, hvor alle de lokale bor, strekker det seg en peninsula med lange strender og drøssevis med hoteller. Hotellene er stort sett eid av rike europeere og amerikanere og gjestene er alle amerikanere og europeere. Meksikanerne kan kun sees der de klipper plenen og vasker lobbyen. Det blir litt feil.
Jeg er veldig glad for at vi valgte a bo i byen, langt borte fra alle de andre turistene og alt det tullet. Det var en litt mer genuin opplevelse der vi satt på vårt skitne falleferdige rom på et familiedrevet esablisiment hvor vi måtte ut med 30 kroner natten, istedenfor 1000 kroner natten i hotellsonen. Vi hadde til og med en grubby takterrasse og et felles toalett som virket. Til og med dusjen virket!
Det var ufattelig deilig å endelig være på et sted med tropiske temperaturer på 35C +, selv om det var en del regn (ulempen med å besøke steder i regnsesongen).
Vi fant fort ut at meksikanerne var noen veldig trivelige folk, selv når de ikke prøvde å selge oss ting. De smiler hele tiden og går ut av sin vei for å hjelpe til hvis vi har noe vi lurer på. Vi spiste mye på slike små gatekjøkken som man støter på hver 20 meter her. Taqueria heter de, oversatt som et greit sted å få billig taco. Det første stedet vi satte os ned kostet alt på menyen ca rundt 5-10 kroner, så det ble en ganske fantastisk lunsj med quesedilla,burritos,tacos,moletas og chimichangaes. Utrolig nok så har vi spist på alle gatekjøkkene som vi har snublet over i Mexico uten at noen av oss har fått den klassiske burrito magen. Det er litt kjedelig hvis man skal gå og tenke på slike ting hele tiden. Vi har bestemt oss for å spise der de lokale spiser, så får det gå som det vil.
Vi traff en meksikaner på hotellet som hadde tenkt seg en tur til Tyskland. Han hadde aldri eid et par sko, han hadde bare sandaler og shorts, og det var slik han hadde tenkt å dra til Tyskland, til Alpene faktisk. Jeg foreslo å investere i et par sko og en anorakk.
Han fortalte oss at den største nyhetene i Cancun for tiden var at krokodillene i Lagunen (som ligger rett i hotellsonen) har formert seg altfor mye i det siste. Det er et stort problem ettersom de har begynt å forville seg ut i turistområdene i jakt etter mat. De hadde visstnok tygd av en del armer og bein på lokale fylliker som pisset i lagunen på kveldstid. Vår nye venn hadde absolutt lyst å vise oss bilder av denne avtygde armen, men jeg takket høflig nei.

Dagen etter vi hadde kommet til Cancun forvillet vi oss inn på et lokalt turistmarked med 100 folk som solgte juggel, og ingen andre turister enn oss. Det ble litt slitsomt, for å si det mildt. Vi ble tilbudt alt fra kokain til sombreroer laget av gull.
En lokal luring som het Freddy klarte å suge oss inn med snakk om gull og grønne skoger, så det ble til at vi booket Chizen Itca tur og dykking med ham. Det var ting som vi uansett skulle gjøre, og det virket som en grei pris.
Dette var dagen vi lærte å aldri bestille noe gjennom en tredjepart ,ettersom det aldri lønner seg fremfor å kontakte de forskjellige firmaene selv. Vi var så krystallklare på hva vi ønsket – 6 dykk pakke; 2 dykk på Cancun rev, 2 dykk på Cancun vrak og 2 dykk i ferskvannshulene. Han gav oss en pris på 210$ som var billigere enn det som jeg hadde funnet på nettet som var 235$. Når vi kom til dykkestedet så hadde han ikke sagt noe om det til dykkefolka og de ville ha nærmere 300$ for den pakken… vi ble ganske sure ettersom vi tapte mye penger ettersom vi allerede hadde begynt å dykke med dem. Enda verre var det å hære at Freddy hadde tatt nesten en tredjedel av pengene selv, hvilket betydde at både oss og dykkesenteret ble taperne i den avtalen..
Det ble ikke noe vrakdykk eller huledykk på oss, men vi fikk noen ganske greie dykk på korallrevene. Vannet var latterlig varmt, minst 25-30 C.

sinnafisken


Vi dykket først på et undervannsmuseum hvor de har laget haugevis med betongstatuer som de har dumpet i sjøen.

Oss med statuen


Over årene så har det begynt å komme litt koraller og slikt på dem, og masse fisk som like å sirkle frem og tilbake slik som fisk gjerne gjør.
Etter dykket fikk vi en 1.2 liter flaske øl av divemasteren.

Øl i Båten


Da var vi ganske happy.

Etter 5 dager i Cancun følte vi oss ganske klare til å komme oss videre fra vårt deilige shabby meksikanske hotellrom. Vi hadde bestilt en pakkeløsning for å dra til et av det syv moderne underverker – Chiczen Itca pyramiden. Det var nok engang et opplegg som vår venn Freddy hadde ordnet for oss, selv om vi egentlig hadde planlagt å ta oss der på egenhånd for å komme før alle turistene.
Klokken 4.30 på natten våknet vi av at hele rommet vårt var kontinuerlig opplyst av lyn. Det plasket ned utenfor,så høyt at vi kunne knapt snakke sammen. Slik holdt det på i 1.5 time, og tordenet kom nærmere og nærmere. Når det var på det værste så braket det så mye at hele bygget ristet og alle bilalarmene i nabolaget gikk av. Det var en skikkelig tropisk storm, ikke mer å forvente når man drar til tropene i orkansesongen..
Vi skulle mæte til bussen klokken 7, men selv om det var bare 100 meter unna hotellet så var det ingen sjangse for at vi kom til å forlate sengen i det været, selv om vi hadde betalt for den. Stormen stoppet belelig nok 6.45 , så da var det bare å pakke snippeskene og komme seg videre.
Det var heldigvis bare oss på bussen, og en ikke så altfor lang liste over dem som skulle på bussen…så det var greit ettersom vi ikke hadde mye behov for å havne i en saueflokk.
Freddy hadde sagt at vi skulle være fremme til pyramiden klokken 9.00, hvilket betydde at bussen måtte være ganske direkte ettersom det var 2 timer å kjøre dertil.
Etter en time på bussen fikk vi en nasty surprise. Bussen dumpet oss av på en gigantisk parkeringsplass langt uti gokk. turistkaos[/caption] Der ble vi sittende…klokken 09.00 både kom og gikk mens vi satt der. En annen ting som kom, men ikke gikk var horder med turister i alle former – feite,tynne,hvite,svarte. Bussen rullet inn, en etter den andre lastet med turister. Vi så knapt en eneste annen turist på hele vår tid i Mexico sålangt, men her var alle i hele yuacutan regionen samlet i vår skjebnes ironi.
2 timer etter vi satt oss inn i den første bussen hadde vi kommet oss inn i den bussen som skulle ta oss til pyramiden. Der satt vi pent og pyntelig med et klistremerke på t-skjorten slik at ikke turlederen skulle miste noen av flokken. Turlederen maste mesteparten av turen, og mest på spansk.
Når vi kom til stedet hvor vi skulle spise lunsj måtte vi stå i kø bak 10 andre fullstappede turistbusser. Gudene må vite hvordan dette stedet er i høysesongen.
Når vi endelig kom oss inn der maten var ble vi gjetet rundt som en og annen flokk med sauer. Takk skal du faen meg ha Freddy.

 Posted by at 4:33 am