des 132012
 

Morgenen etter sto vi opp før solen og dro rett til flyplassen. Turen går videre til Jamaica. Vi følte at vi kunne ikke misse Jamaica når vi først er i området, selv om det er rimelig mye stress og høye kostnader med å komme seg videre derfra til neste øy. Det finnes ikke transport til Haiti/Dominkanske republikk, selv om de ligger kun noen kilometer unna hverandre.
Vi kom til Kingston og ble truffet av en trykkende varme når vi kom ut av flyet.  Vi hadde avtalt å bo hos en kul couchsurfer som het Peter og bodde på fjellet med utsikt over hele Kingston.

Oss og Peter – en lokal skuespiller

For å komme der måtte vi ta 3 busser og en minivan.  Jeg hadde hørt at Kingston kunne være farlig så jeg spurte dem på flyplassen om det første stedet vi skulle med buss var farlig; ¨yes, dangerous¨. Så spurte jeg om neste stedet vi skulle med buss var farlig; ¨yes, many dangerous people¨. Ikke så veldig bra reklame for stedet, men ærlig ihvertfall.
Det er mye fattigdom på Jamaica. De fleste husene vi så på veien til Peter var bare blikkskur.
Peter derimot bodde i en villa med svømmebasseng og utsikt over Kingston, perfekt !
Det vi har erfart med couchsurfing er at det er ofte de som tilhører de høyere klassene som driver med denslags, og det passet jo oss ganske greit ettersom vi får oppleve litt luksus.
Peter var en utrolig kul type, veldig lett å komme overens med.  Når vi kom så skulle han akkurat til å sette igang en grillfest ved bassenget hvor masse av vennene hans skulle komme.
Det var en perfekt dag for oss ettersom vi bare ble værende der å spise grillmat og og drikke rom. Rom rom og mere rom.

Grillfest i Kingston hills


Vi var på grillfesten i godt og vel 10 timer i strekk. Vennene hans var en virkelig morsom gjeng. Alle sammen var advokater og leger og veldig joviale. Det er en av de situasjonene som man aldri glemmer; etter kun en halv dag i landet sitter vi i bassenget med utsikt over en mørklagt Kingston og drikker rom sammen med en gjeng nye Jamaicanske venner.
Neste dagen var egentlig planen å dra til Bob Marley sitt hus i Kingston, men siden det tilfeldigvis var nasjonaldag i Jamaica den dagen så var alt stengt. Så da dro vi isteden til toppen av Blue Mountain. Det er det høyeste fjellet i Jamaica, faktisk i hele Karibien.
Bussen opp til den første byen på fjellet var en opplevelse i seg selv. Så godt som alle ¨bussene¨ på Jamaica er ombygde varebiler hvor de har stappet inn så mange seter som fysisk mulig. De putter gjerne 22-25 mennesker inn i en Toyota Hiace van. Så der satt vi nærmest på fanget til 3 Jamaicanere, i et sete som var laget for 3 folk, på en utrolig trang og usikret fjellvei full av hull og bekker. Det verste er at de råkjører noe så sinnsykt, selv i svingene. De bare tuter litt før de kommer til svingen også gasser de på. Hvis da ikke den andre bilen hører de tutene så er det garantert en krasj og begge bilene er dømt til å fly 100 meter ned utfor klippene.
Det er skikkelig risikorsport. Vi hadde hjertet i halsen hele veien. Det som gjør ting enda verre er at de har en sykelig besettelse av romantiske ballader fra 90-tallet,og de er veldig glade i boyz2men og Mariah Carey sine tidligere arbeid.
Å høre på romantiske ballader i 1,5 timer er tortur; ¨I looove u baby, more then the suuun loves the moon, won`t you marry meeeee baaaabyyyy giiirl. I`ll love u looong time honey girl and make love to u on the beeeeeeeaaaaachhh.
Jeg hadde vel egentlig trodd at det skulle være litt mer reggae musikk på Jamaica…men den gang ei!
Vi ble hentet av hostelfolka i den høyestliggende byen på fjellet ettersom hostellet lå mye høyere, helt ved roten av fjellet. Veien opp til hostellet var den verste veien jeg har sett. Det  var mer huller enn det var vei, vi måtte kjøre gjennom elver og noen steder kjørte vi 60 grader rett opp. Fingrene var krysset for at ikke bremsene skulle ryke.
Huset vi skulle bo i var på 1200 meters høyde og var egentlig bare et lite skur som manglet det meste av komfort.

Møte med Bobo rastaene


Vi bodde med en familie av  Bobo rastaer. Bobo rasta er entype rasta som aldri klipper håret i løpet av livet sitt, og forutsigbart nok ender opp med ganske mye hår.
Bobo er navnet på en spesiell måte å binde opp håret sitt, omtrent som en turban. Faren i familien hadde rasta som rakk ned til golvet, og han var nesten 2 meter høy !
De spiser kun vegetar mat som kalles I-tal. Når jeg så I-tal i beskrivelsen for hostellet så trodde jeg det betydde italiensk mat..
De lager også noe som heter saltfish som visstnok er nasjonalretten i Jamaica sammen med Jerk(selvsagt). Det som er komisk er at Saltfish er tørket fisk fra Norge. Vi så en kasse med fisk som det sto Ålesund på i hytten vi bodde i. Så nasjonalretten i Jamaica er norsk fisk.
Vi hadde ganske dårlig tid når vi kom opp til hytten ettersom vi hadde tenk å klatre fjellet samme dagen, og det begynte allerede å bli ettermiddag. De sa at det tok 4 timer å gå opp på fjellet og 3 timer ned igjen. Alle vi møtte og alle bøkene har sagt at å klatre Blue Mountain er et ¨must¨ på Jamaica. Det skal visstnok være fantastisk utsikt over hele Jamaica helt bort til Cuba faktisk. Turen opp på fjellet tok litt innsats, men det gikk greit på under 3 timer. Halveis opp på fjellet skal det være en vakt som tar 20$ for å få lov til å gå til toppen, noe som er ganske latterlig. Tenk om Norge skulle begynne å sette vakter ut på fjellene og ta betalt for å få lov til å gå på tur.

Toppen av fjellet…


Vi klarte heldigvis å snike oss forbi ham. Det var en fin sti, men det ble en litt bedrøvelig tur ettersom det var tåkete og regn hele turen. Det ble ihvertfall ikke noe utsikt, var såvidt jeg kunne se hånden foran meg. Når vi kom til toppen begynte det å pøsregne, og vi måtte søke ly i et forlatt skur med et hullete blikktak som kun var uten hull i en liten firkant på 1 kvm. Så der stod vi kalde, svette,våte å søkte ly på 1kvm på toppen av Jamaica.  Typisk en slik situasjon som jeg av en eller annen grunn alltid klarer å havne i.
Vi klatret ned fra fjellet så fort som vi klarte. Siste delen måtte vi gå i bekmørke ettersom solen hadde tatt turen til Kina.
Når vi kom til hytten ventet rastafamilien på oss med et ferdiglaget rastamåltid som faktisk var ganske godt.

Ital rasta middag


Før jeg gikk og la meg fikk jeg tatt meg den mest ukomfortable dusjen jeg noensinne har hatt.  Det var et bekmørkt rom hvor jeg måtte ha en lommelykt i munnen mens isvannet torturerte kroppen min med kulde.
Morgenen etter var den mest tilfredstillende delen av turen når vi sto opp grytidlig med perfekt utsikt over hele fjellkjeden og fersk kaffe i koppen. Kaffe som var plukket fra busken for noen dager siden og brent i landsbyen. Rastapappaen hadde sin egen kaffeplantasje hvor han hentet all kaffeèn. Blue mountain kaffe blir solgt over hele verden og er veldig aromatisk.
Turen ned var like humpete som turen opp og fløtemusikken var like irriterende.
Vi dro til Kingston og gikk på besøk til Bob Marley.  Huset hans var et realtivt stor koloniansk hus i utkanten av byen. Vi hadde en guide som tok oss rundt i de forskjellige rommene. Rommene var dekorert med masser av gull album og avisartikler om Jamaica`s store sønn.

Bob og alle sønenne

De er veldig stolte over Bob Marley. Guiden vår drev med allsang, og prøvde å få hele gruppen med på å synge diverse låter i de forskjellige rommene, litt sånn småflaut.

Huset til Bob MArley


Soverommet hans var relativt lite med en meditasjonsmatte midt i. Det var her han mediterte (les; røykte hasj).
Han døde i 1981 fordi han nektet å kutte av lilletåen. Han hadde kreft i lilletåen som spredde seg til nyrer,hjerne og lever. Ganske tåpelig å ofre livet for en tå.
Etter musèet spaserte vi til sentrum og spiste noe skvip på en gate ¨restaurant¨. De hadde både kufot og kyllingbeinsuppe, men vi hadde bare lyst på noe vomfyll så bestilte noe litt mindre alternativt.
Kingston er ikke en direkte vakker by. Det er fryktelig mye forurensing der, går knapt an å puste når man går i gatene. Det er også mange tvilsomme karakterer der, og alt i alt ikke så veldig mye av interesse for turister. Det er sikkert en av grunnene til at det ikke er noen turister der, utenom meg og Torunn da.
Neste stopp på Jamaica turen var Port Antonio; en liten by helt nordøst på øyen. Vi dro der  fordi de tilsynelatende skulle ha det beste Jerk kjøttet på hele øyen.

Orginal Jamaica Jerk

Jerk er en spesiell måte å tilberede kjøtt på hvor det grilles på en spesiell type tre og er dekket med en særegen marinade. Vi dro til et sted som het Boston Bay hvor det skulle være den beste jerken. Vi hadde jerk kylling og jerk fisk med brødfrukt og tivoli (en type langbrød).  Det var veldig godt og juicy kjøtt og vi er blitt store fans av brødfrukt ettersom vi spiste det nesten daglig i 2 uker.
Vi tok en tur ned til stranden og ble tilbudt hasj av minst 10 forskjellige rastaer. Eneste måten å bli kvitt dem på var å love hver og en av dem at de skulle være våre eneste forsynere av ganja så lenge vi var i området.
¨ I promise we will come back tomorrow and buy lots of Ganja¨.
Det var også en god del souvenirselgere som ble litt slitsomme.
etter Boston Bay dro vi til et sted som het Blue lagoon. Det var da altså en lagune som skulle vise seg å være veldig blå- Det var ganske idyllisk der, og veldig deilig å svømme der. Vannet var en miks av saltvann og ferskvann fra diverse kilder som tømmes i lagunen. Det betydde at det var lommer med kaldt vann innimellom det varme vannet. Veldig forfriskende. Jeg har aldri opplevd så mye oppdrift i et vann før, jeg klarte faktisk ikke å synke. Flere ganger prøvde jeg å slippe ut all luften fra lungene for å synke, men jeg poppet rett opp igjen som en kork. Torunn sank fint!!
Port Antonio var en ganke grei by å bo i. Det var ingen turister der, så ikke så mange av de skurkene som liker å lure turister heller. Vi bodde på et utrolig kummerlig rom, så mesteparten av kveldene satt vi på en av de veldig mange lokale mini-pubene. Der var det billig rom for alle pengene. Vi ble kjent med en del lokale skruer der. En av dem var Devon. Devon var da altså maleartist, reggea-musiker og snekker. Med engang han så at vi viste litt interesse så løp han hjem og hentet et av kunstverkene sine og tvingte bardamen til å sette på musikken hans. Musikken var ganske basic; han hadde bare laget tekst og sang med standard innspilte reggaelåter i bakgrunnen.
Vi skulle egentlig ut med en couchsurfer fra hostelet vårt den kvelden ettersom hun hadde invitert oss med til en lokal strippeklubb som hun da alltid pleier å gå på, ikke for stripperne men fordi hun liker musikken der.
Siden vi ikke fikk kontakt med henne så gikk vi heller med Devon til en gatefest.
På gatefesten var det hundrevis av folk samlet rundt en reggae DJ i en gate hvor biler fremdeles kjørte forbi.  Vi var de eneste hvite menneskene der, så jeg følte at vi skilte oss ut veldig mye. Det ble litt ubehagelig når vi gikk inn på et skittent rom som var fullt av rastaer. En rastagjeng kom bort til meg og oppførte seg litt truende. Første cluet mitt var når han sa flere ganger ¨don`t be afraid, we won`t hurt you¨.  Jeg hadde ikke forventet å bli skadet før han sa de betryggende ordene. Alle sammen røykte hasj, og alle sammen var ¨reggae artister¨ ifølge lederen.  Hun som vi hadde møtt på hostellet sa at en venn av henne hadde blitt truet med pistol på en klubb uken før kun for noen småpenger, så det var litt bekymrende.
Vi hadde fått nok rom for en kveld og tok turen tilbake til vårt skitne lille rom.
Port Antonio var et greit sted å være fordi det er ikke så mange turister der og man får sett litt hvordan vanlige Jamaicanere lever, folk som ikke er avhengige av turister.

Gitar rasta på beachen


Etter noen dager der bestemte vi oss for å dra tvers over til den andre siden av øyen til et sted som heter Negril. De siste 5 dagene på Jamaica ville vi bare slappe av og gjøre så lite som mulig på en strand.  Det ble en relativt ubehagelig reise ettersom det ikke er noen skikkelige busser i dette landet. Alle ¨bussene¨ er ombygde varebiler hvor de stapper inn så mange folk at de må sitte oppå hverandre. Vi måtte ta 4 forskjellige varebiler over 6 timer for å komme der vi skulle.
I Negril bodde vi i uthuset til en svær dame som heter Miss Norma. Det var en ganske bra setup ettersom det var nærme en pub, til stranden og til en fyr som solgte jerk kylling.
Det var første stedet på Jamaica hvor vi så andre turister, og hvor det var en ernæring bygget rundt turister. Dette var ikke en bra ting. Siden det var lavsesong så var det veldig lite turister, men like mange irriterende souvenir og hasj-selgere der.
Første dagen hadde vi bar lyst å slappe av på stranden i noen timer før solen gikk ned, men det skulle vise seg å bli vanskelig. Bare på den korte turen ned til stranden ble vi tilbudt hasj av 10-15 forskjellige rastaer. Dette tok ganske mye tid fordi man kan ikke ignorere folk i Jamaica slik som man kanskje kan på andre tursitsteder.  Rastaene er veldig stolte folk, og man risikerer noen veldig ubehagelige interaksjoner hvis man ignorer en av dem. Da kan man risikere at de dilter etter deg en lang stund og kaller deg for rasist og alt mulig annet usaklig.
Typisk sett så går det slik; rastamann ser oss og roper på oss fra en lang avstand…vi må vente til han kommer bort til oss og gi ham den oppmerksomheten han ønsker… han knokkel hilser med oss begge og sier ¨respect maaaan¨, spør hvor vi er fra og om det er vår første gang i Jamaica….vi må småprate litt med ham før han begynner å tilby oss hasj…vi sier nei…han ignorerer det og fortsetter å mase…vi sier nei igjen, og han løper bak en busk og kommer tilbake med en pose med tørket hasj for å vise oss hvor bra kvalitet det er…vi klarer endelig å vri oss unna ved å si noe slikt som ¨maybe later¨….og da når vi kommer tilbake samme veien gjentar hele prosessen seg.
Det er klart det tar tid å gå 100 meter når man må gjennom alt det med 10 forskjellige folk.

Rasta solnedgang


Jamaica engelsk er meget mulig den morsomste form for engelsk jeg har vært borti, til og med på nivå med Belize engelsk som er en miks av kreole og engelsk. Når rastaene snakker med hverandre så er det nesten umulig å forstå et ord, men når de snakker med turister så rensker de det opp litt. Jeg har ingen tvil om at innen 50 år har jamaica engelsk gått gjennom de evolusjonære prosessene som skal til for å danne et nytt språk og vil da være like langt fra engelsk som russisk er.

Vi hadde noen late dager i Negril, gjorde ikke så mange aktiviter annet enn å henge på stranden. Vi tok en tur til selve byen og fant ut at det var uutholdbart. Det er tjukt med idioter der som vil ha penger for ingenting. Det verste er at de fleste andre turister sikkert gir dem penger bare for å bli kvitt dem (de er som regel fornøyd med 3-4 kroner), noe som bare inviterer dem til å fortsette. Vi hadde en rastamann som diltet etter oss i 15 minutter til apoteket vi var på vei til, og deretter ville ha penger fordi han hadde tatt oss med til apoteket.
En annen sto ved siden av minibanken vi skulle ta penger ut av og ville ha penger fordi han sa ¨this way to the bankmachine¨ når vi kom bort til maskinen.
Vi gikk på en reggae-konsert som var veldig moro siden reggae-artistene var veldig flinke på det de drev med. Den ene dagen vi lå på stranden kom en rastamann og holdt privat reggae-serenade for oss og tvingte oss til å kjøpe den hjemmelagde CD`en hans.  De fleste på Jamaica er reggae artister eller ønsker å bli det.

Oss med en rar opplåsbar fisk


Vi gjorde et dykk i Negril før vi dro videre. Veldig typisk så kom vi til dykkestedet ca 10 minutter etter alle delfinene hadde stukket av. Dykket i seg selv var ikke spektakulært, men det var ganske morosamt for alle de gale grunnene. Dykkeguiden vår var selvsagt en rastamann som vi hadde truffet på stranden. Han røykte veldig mye hasj, innkludert rett før vi skulle i vannet.
Under vann gjorde han alt som en dykkeguide liksom skal passe på at turistene ikke gjør; han kom borti korallene når han svømte, plukket opp fisk (giftige fisk..), prøvde å fange en blekksprut osv osv…. Det var ganske politisk ukorrekt, men ganske morsomt også.

Torunn og crazy dykkemann


Vi hadde en dag igjen på Jamaica som vi skulle tilbringe i Montego Bay. Montego Bay er et skikkelig turiststed, med masser av folk som lever av turistene. 80% av alle fly som kommer til Jamaica lander der, og nærmere 100% av alle cruiseskipene.
Det er en ufattelig ukoselig by. Det er skittent, mye trafikk og absolutt horribel luftkvalitet. Det var så mye smog at det var vanskelig å puste. Det er også ganske farlig der, man kan ikke vandre av gårde. Det er noen fine strender i utkanten av byen, men de koster penger å komme inn på !  Ja, de tar faktisk inngangspenger på en strand. Jamaica er veldig flink til å profitere på ting som naturen har laget; fosser, fjell, strender – inngangspenger på alt, og ikke småpenger heller.
Den dagen vi var der så var det panikktilstander blandt folk. En orkan som het Sandy var på vei mot øyen så alle drev og hamstret mat, bensin og alt mulig annet. Orkanen skulle treffe morgenen etter, samme morgenen som flyet vårt gikk.
Siden vi måtte opp klokken 05.00 for å nå flyet vårt hadde vi bestemt oss for å ta en tidlig kveld. Det gikk da ikke etter planen når vi fant ut at jeg hadde glemt lommeboken i Negril.. Vi måtte ta en taxi i 3 timer for å komme tilbake for å hente lommeboken…det kostet en liten formue i tilegg til mesteparten av nattesøvnen.
Morgenen etter var det veldig stille. De fleste hadde barrikardert seg og var klar for orkanen som var sagt at skulle treffe rundt klokken 10. Vi kom på flyplassen og skulle sjekke inn når folka der sa at vi ikke hadde billett. Eneste flyet ut av øyen før orkanen kom og på en eller annen måte hadde de ikke tatt bryet med å si ifra at kredittkortet mitt hadde blitt avvist når jeg kjøpte billetten på nettet. Jeg fikk til og med melding på mail at reservasjonen var bekreftet. Så i desperasjon måtte vi kjøpe nye biletter til 50% økt pris på flyplassen. Det var vår eneste sjanse til å slippe unna orkanen. Når flyet tok av så vi veldig mørke skyer i horisonten og kapteinen bekreftet mine mistanker; alle flyavgangene fra Jamaica den dagen hadde blitt kansellert, alle utenom vårt fly.
Rett  etter vi dro ble hele jamaica satt i husarrest for å unngå plyndring. Det var så nærme man kan komme til å slippe unna en tropisk orkan. Den drepte over 100 mennesker og ble til en superstorm som herjet så langt nord som New York.

 Posted by at 12:45 am