feb 072013
 

Vi kom til St.Vincent med friskt mot, klare til å ta fatt på den harde oppgaven med å øyhoppe gjennom Grenadinene. Vi følte oss egentlig ganske klare for å slappe litt av etter 5 dager med intensiv sightseeing og aktivitier på Dominica. Endelig fikk vi en sjanse til å bare slappe av litt på diverse tropiske øyer med fine strender og azureblått hav.

Lokal Hairoun øl og Torunn i solen

Lokal Hairoun øl og Torunn i solen


Vi tilbrakte en halv dag i hovedstaden Kingstown hvor vi fant en lokal festival hvor vi fikk smake på noen lokale favoritter; Calloloue suppe(godt) og Mauby(horribelt). Byen var kaotisk og usjarmerende. De lokale stresset frem og tilbake i skitne og uorganiserte gater – vi bestemte oss tidlig for å dra rett til øyene uten å tilbringe noe mer tid på hovedøyen.
Vi tok en ferge til Bequia. På fergen sto det «andøya, Tromsø» og skiltene på fergen var på norsk. Hvordan de har klart å få den holken over atlanterhavet er forbi min forståelse.
Bequia er en liten øy med noen få tusen innbyggere. Det er et seilbåtparadis. Havnen er full av seilbåter fra alle mulige land, og gatene er fulle av typiske seilbåtfolk. Vi kom til kaien på ettermiddagen uten noen sted å bo. Vi regnet med at det var bare å traske rundt litt også ville vi finne massevis av billige gjestehus å velge mellom. Desverre så var det veldig veldig begrenset med steder å bo. Hvis man har mye penger så er det sinnsykt mange steder å bo.
Hillsbourough solnedgang

Hillsbourough solnedgang


Vi var heldige som fant en leilighet å bo i rett før mørket seg på, men det var en høyere pris enn det vi var vant til å betale.
Krabbe som ble foret med banan

Krabbe som ble foret med banan


Det var en fin liten landsby med lokale fruktmarkeder og restauranter langs sjøen. Vannet i Grenadinene var den mest turkise fargen jeg noensinne har sett. Vi tilbragte mesteparten av dagene på diverse strender, velfortjent hvile etter mange måneder med øyhopping.
Vi besøkte også en fyr som drev og beskyttet de lokale havskilpaddene. Han fortalte oss at de fleste lokale der ikke bryr seg om de er utrydningstruet, de går likevel og stjeler eggene og dreper skilpaddene for mat. Ganske trist, men det er desverre slik overalt i Karibien.
skilpadde rescue centre

skilpadde rescue centre


Han som drev skilpadde senteret pleide å spise dem, men en dag når han lå i teltet på stranden kom det en skilpadde helt opp til døren hans og gravde ned eggene sine. Han lot eggene være og en dag når kompisene kom på besøk dukket en liten skilpadde opp av
Stig og grønn skilpadde

Stig og grønn skilpadde

sanden. Vennene var overrasket at han hade latt eggene ligge uten å lage en omelett, og når skilpaddene dukket opp gjorde de gryten klar for en liten kvelds-snack. Men han var frelst og tok hele episoden som et tegn fra gud at han fra da av måtte beskytte skilpaddene fra utryddelse. Det hadde vært greit om han kunne holdt gud utenfor og beskyttet dem på eget initiativ, men det viktigste er at han nå gjør en god jobb for skilpaddene. Vi besøkte huset hans ved sjøen. Der har han hundrevis av bitte små skilpadder som ikke engang kan dukke ned, og titalls større skilpadder som er inne for rehabilitering. I naturen så kan ikke skilpaddene dukke ned før de er 4-5
Den største skilpadden der

Den største skilpadden der

måneder gamle, så derfor er det kun 1 av 3000 skilpadder som overlever. Når skilpaddene er gamle nok til å klare seg selv så slipper han dem ut i havet. En av de store skilpaddene der har han hatt i 30 år, og han regner den som et kjæledyr. Det var 2 hull i skallet dens. Han sa at det var fordi han pleier å fortøye dem til båten når han er ute og svømmer, slik at de kan svømme med ham.
Etter 5 dager følte vi at vi hadde sett det meste av det Bequia hadde å by på, så vi dro videre til neste øy som het Mayreau. Mayreau er den minste bebodde øyen i hele Grenadinene. Det er bare 300 mennesker som bor der, og de fikk ikke strøm der før i 2005.
Den første vi møtte på kaien var en mann som het John Roache. Han var ganske morsom, og snakket i ett sett. Vi ville egentlig bare vite om et sted å bo på Maureau, men før vi visste ordet av det var han godt igang med en tirade om verdensfred og hvordan vi kan redde barna. Han var veldig engasjert i fred og slikt.
Harde dager i Mayreau

Harde dager i Mayreau

Han visste navnet på Jens Stoltenberg ettersom han hadde drevet og sendt brev til ham angående verdensfred og slike ting. Han var også en personlig venn av paven ettersom han hadde brevekslet med ham også(selv om jeg tror egentlig at det var en enveis-kommunikasjon). Han fortalte oss også at han har vunnet en pris for å være en St.vincentaniansk helt(ikke helt klar på hvorfor), og han er nominert til Nobels fredpris som St.Vincent og Grenadinene sin kandidat. Lille Maureau er muligens siste sted på verden man forventer å treffe en som er nominert til Nobels fredpris.
Vi var heldige nok til å finne en dame som vi fikk leie et rom fra. Det var en liten øy som vi kunne gå over på 10 minutter. Det var ikke så mye å finne på utenom om det mest åpenbare – å ligge på stranden.
Etter 2 dager der ble vi hentet av en dykkebåt som kom fra Union island, som er den neste bebodde øyen i Grenadinene. De tok oss med til en gruppe med ubebodde paradisøyer som heter Tobago Cays. Mye av «pirates of the caribbean» filmene ble spilt inn her, og når man er der så er det lett å gjenkjenne hvor mange av scenene ble spilt inn. Guideboken vår priset dette området opp i skyene, det mest fantastisk vakre stedet på planeten jorden, og et «must» for dykking.
Pinnsvin fisk !

Pinnsvin fisk !


Dykkingen vår svindyr, og helt midt på treet. Det var en del fisk og vi så noen nurse haier. Heldigvis fikk vi snorklet litt med skilpaddene etter dykkene.
Torunn og Stig under vann

Torunn og Stig under vann

Alle skilpaddene befinner seg i et område hvor alt sjøgresset vokser.
Union island var vår siste øy i Grenadinene. Det var en fin liten by der som het Clifton hvor de solgte mye fin frukt og gode pizzaer, men ellers er det ikke så mye å se eller gjøre på Union island.
Krokodille fisk

Krokodille fisk

Vi gikk opp til toppen av fjellet ved Clifton hvor det var et lite fort og fin utsikt over resten av øyen og resten av Grenadinene.
Grenadinene var vakre, men det var det mest skuffende landet i Karibien for meg. Jeg hadde gledet meg til å dra der ettersom det var en sjanse til å se veldig mange små øyer som faktisk hadde fergeforbindelser. Det som var skuffende var at folkene der var generelt veldig lite hyggelige og stort sett ganske sure. Litt rart at de er slik når de bor i et tropeparadis.
Flyplassen på Union island, Clifton

Flyplassen på Union island, Clifton


Den ene leiligheten vi leide i Bequia så ble vi kastet ut før klokken 8 på en søndagsmorgen av en sprø gammel dame som ville ha oss ut før morgenfergen kom inn, bare i tilfelle det skulle være noen andre turister som trengte leilighet. Alle de 5 dagene vi var der hadde det ikke vært noen andre turister som hadde vist noen interesse for leilighetene hennes, og hun hadde en annen leilighet som sto tom. Likevel følte hun at det var en god ide å kaste oss ut på morgenen uten grunn når vår båt ikke gikk før 5 på ettermiddagen. Det betydde at vi måtte drasse rundt på sekken vår resten av dagen – not cool!
Det var også veldig dyrt både for mat og bolig. De fleste turistene på disse øyene er seilbåt folk som har både hus og mat med seg.
Jeg var glad til når vi tok en liten postbåt fra Union island til en annen liten øy som heter Carriacou, og faktisk var et annet land – Grenada. Folka der var litt vennligere.

 Posted by at 1:15 am