feb 152013
 

Jeg var glad til når vi tok en liten postbåt fra Union island til en annen liten øy som het Carriacou, og faktisk var et annet land – Grenada. Folka der var litt vennligere, beviselig med at vi faktisk fant en lokal kar å bo med gjennom Couchsurfing websiden.
Fitzroy var en artig type med et fint hus rett ved sjøen. Han jobbet som nattevakt på en havn i nærheten, så han sov stort sett hele dagen. Det var ikke så lett å sove der ettersom jeg sov oppå biljardbordet hans, og det var mye bråk der.

oss, Fitzroy og alle hundene hans

oss, Fitzroy og alle hundene hans

Hanene kykkeli-kooet, de 5 hundene hans bjeffet, og han likte å sove med TV-en på fullt volum som han skrudde på klokken 6 på morgenen. Han var en hyggelig type på kvelden når han var våken, men han ville ikke bli med oss ut når vi inviterte ham med på steder. Vi fant senere ut at det var fordi han ikke var heterofil, og i Grenada så kan han risikere å bli banket opp om han viser seg ute blant folk.
Vi nevnte i forbifarten at vi var veterinærer og at vi hadde sent en melding til den lokale veldedighetsklinikken uten å få noe svar. Tilfeldigvis viste det seg at Fitzroy var gode venner med eieren av klinikken, en amerikansk dame som heter Kathy.

Torunn og Stig opererer nok engang !

Torunn og Stig opererer nok engang!

Han ringte til Kathy og jeg fikk snakket litt med henne på telefonen. Dagen etter var vi innkvartert på dyreklinikken og opererte på de lokale hundene. Det ble et veldig spontant opplegg så vi var ikke de eneste veterinærene der, det var også en eldre dame fra Canada som hadde mest lyst å styre sjappen på egen hånd. Kathy og mannen hennes- Hans, var utrolig hyggelige og lette å ha med å gjøre. Vi bestemte oss for å feire jul sammen med dem istedenfor å dra til Trinidad slik som orginalplanen var. Vi forandret flybillettene til dagen før nyttår slik at vi fikk 2 hele uker bare på Carriacou. De 2 ukene gikk veldig fort. Vi fikk hjulpet en del dyr, tilbrakt mye tid på stranden, og drukket utallige liter med rom. Rom, rom og mere rom er mottoet.
Julefeiringen her er mye mer avslappet enn i Europa, og definitivt mye mindre stressende. Det var ingen julepynt, ingen gir hverandre gaver og ingen stresser. De har en del lokale tradisjoner for å markere høytiden. Det mest åpenbare er en liten festival som heter Parang.
Parang er utrolig morsomt å bivåne. Siden Carriacou er en liten øy så er det ikke mye som skjer på denne øyen som slipper unna sladderpressen. Alt som har skjedd, og blitt sladret om i løpet av året, blir laget morsomme sanger om slik at alle kan le av det. Det er det som er essensen av Parangen – lokale maracas og tønnetrommer blir brukt i sanger som gjør narr av dem som har tabbet seg ut.

En pasient som mistet et øye

En pasient som mistet et øye

Vi kjørte med Kathy og Hans i deres utrolig digge åpne øy-bil

Oss i verdens kuleste øybil !

Oss i verdens kuleste øybil !

(uten vinduer, frontvindu, dører eller noe som helst annet unødvendig) langt opp i fjellet til der hvor Parangen var.
Det var 7 band som konkurrerte om å vinne, og første del av showet bestod i at alle skulle fremføre den samme sangen (en eller annen Jesus-julesang). Heldigvis ble de dømt på antrekk og fremføring på lik linje med kvaliteten på musikken, noe som betydde at vi fikk et veldig komisk sceneshow å se på. De hadde de sprøeste kostymene og dansene jeg har sett.
Når de var ferdig å synge om Jesus så skulle alle fremføre forskjellige Paranger som omhandlet diverse saftig sladder fra det foregående året.

Vinnerbandet på festivalen

Vinnerbandet på festivalen

Det var veldig underholdende og morsomt, men meg og Torunn forstod stort sett ikke et ord av hva de sa. Selv ikke Kathy og Hans forstod dem, selv om de faktisk sang på engelsk (Karibien engelsk..). Vi sto bare der og nøt showet når plutselig alle i publikumet begynte å hyle og å kaste seg ned på bakken i latterkramper. Slik holdt det på i ihvertfall 3 timer. De tenkte nok at vi var noen skikkelig treiginger som aldri lo når de kom med «punchlinen» sin.

Parang band

Parang band

Vi fikk oversatt noen av historiene i ettertid og fikk med oss at det var en kar som hadde drevet å hatt seg med massevis av ungjenter uten at konen visste det. En dag fikk han hjerteproblemer mens han holdt på med en av damene sine fordi han hadde tatt overdose med Viagra, så han ble tatt til sykehuset med en ambulanse.
En annen histore var om legen som hadde blitt tatt på fersken med en elskerinne hvorav elskerinnen hadde blitt kastet ut på gaten helt naken. Og i en annen Parang sang handlet det om de tullete lokale politimennene som tok bestikkelser og var late. Jeg tror de satte en morsom «spin» på akkurat den historien, litt rim og slikt.
Mine favorittgrupper var «Men from the mainland» (som var fra moderøyen Grenada som de regner som mainland på Carriacou) og en annen gruppe hvor alle var kledd ut som grønne alver med tights. Det var de grønne alvene som vant hele sjalabaisen, mest på grunn av en karismatisk liten negeralv med skjegg som skapte utrolig mye liv i opptredenen.
Det var hysterisk morsomt når vi kjørte tilbake i den åpne jeepen med Kathy og Hans, og en fordreid techno stemme dundret fra anlegget; «I am not a whore. I am not a whore.». Det var da en techno sang som passelig hadde tittelen «I am not a whore», ikke det man forventer at noen som er fra deres aldersgruppe har på mp3 spilleren.

Hans lærer Stig Karatetriks

Hans lærer Stig Karatetriks

Hans er også veldig glad i å trene, og han er en karateinstruktør i USA. Der har han visstnok vunnet massevis av priser på diverse karatekonkurranser. Han har selvsagt svart belte. Ene dagen når meg og Torunn satt og slappet av trengte han en karate partner til å øve noen triks på. Jeg meldte meg selvsagt frivilig. Han kastet meg både opp og ned og til siden. Jeg er bare glad at vi var venner og ikke fiender. Jeg lærte noen nye triks ihvertfall hvis det er noen som prøver å kødde med meg.
Det andre kjennetegnet på jul på Carriacou er «rum runners». Det er en gjeng med lokale folk som har med banjo og diverse andre strenginstrumenter og søppelkassetrommer og går fra dør til dør og tigger rom. Hvis de ikke får rom så blir et bråk, litt som julebukk for voksne. Det er fritt for alle å kaste seg på, men vi traff dem desverre ikke

snø...nei sandmann

snø…nei sandmann

ettersom vi var på fest på juledagen. Julaften feiret vi med å lage sandmann på stranden og ved å grille hamburgere på stranden på kvelden. Ingen gaver,ingen pynt og ingen formaliteter, det er jul på en karibisk øy.
På 1.juledag var vi på Fitzroy sin årlige julefest til inntekt for dyreklinikken. Han hadde et fint åpent hus (ingen vegger) rett ved stranden hvor vi hadde bodd 2 netter tidligere.
Alle gjestene hadde tatt med mat og drikke, så huset var fullt av karibiske

Fitzroy sin julefest

Fitzroy sin julefest

juledelikatesser, øl og uendelige mengder med hundrevis av forskjellige typer rom. Meg og Torunn bidro med en tzatziki dipp med diverse grønnsaker i tillegg til øl og den lokale rommen som het Jacks. Jacks er 80% alkohol og kommer med hodepinegaranti etter kun en slurk. Jeg er sikker på det kunne blitt brukt som rakettbensin. Etter 2 uker på øyen hadde vi enda ikke sett noen som drakk Jacks, men

mye god karibisk julemat

mye god karibisk julemat

hver gang det var et bål eller en grill som skulle tennes så var det Jacks som fikk æren av å væte veden.
Det var en heidundrenes fest, og klinikken fikk inn godt og vel 15000 kroner i inngangspenger og ved inntekt via en auksjon av diverse donasjoner fra lokale bedrifter.
Den ene uken vi var der tok vi noen dager fri fra klinikkarbeidet for å dra på en campingtur med Kathy og en haug med venninnene hennes. I åresvis har Kathy dratt på regelmessige campingturer til en liten ubebodd øy som heter «white island». Jeg var veldig beæret ettersom jeg var den første mannen som noensinne hadde blitt invitert med på tur.

På jakt med med harpun

På jakt med med harpun

Provisjonene var stort sett kun poteter og rom, masse rom. Båten til den lille øyen tok en halvtime, og det blåste og regnet hele veien…en dårlig start. Heldigvis hadde det sluttet å regne når vi kom til øyen. Med engang vi kom på øyen fant vi oss en liten teltplass innimellom noen busker på stranden. De andre jentene synes vi var altfor seriøse som drev å satte opp hjemmet vårt med engang ettersom de allerede var godt igang med rom og cola.
Vi hadde ikke tatt med noe mat ettersom planen var at vi skulle fange vår egen mat.

Jegeren klar for dyst

Jegeren klar for dyst

Jeg fikk æren av å bli med på jaktlaget, så de gav meg en svær harpun og en dykkemaske. Meg og 3 andre jegere dro langt ut fra øyen i en liten gummibåt. Vi stoppet ved revet som gikk rundt øyen, og hoppet uti for å finne middag. Det var min første gang som jeger etter tropiske fisk. Vanligvis så snorkler jeg bare for å ta bilder av fisken. Etterhvert så tok jegerinnstinktene over og jeg fyrte løs på alle de største fiskene jeg kunne finne. Jeg hadde ikke hjerte til å skyte de skikkelig fine fiskene (triggerfish og picassofish), uansett hvor store de var. Så det ble mest stygge fisk i nettet mitt, og noen få hummere som jeg fanget under diverse steiner. Jeg prøvde også å skyte en blekksprut, men den skjøt blekk på meg og forsvant ganske fort.
Proffene hadde fortalt meg at jeg måtte fange noen fisk som de kalte for «glass-eyes» som var røde med store øyne. Derfor så ble mestparten av fangsten min med disse storøyde røde fiskene. Når vi kom tilbake så viste det seg at de snakket om noen andre røde fisk med store øyne enn dem som jeg hadde fanget..urgh..

fisk blir tilberedt

fisk blir tilberedt

De andre hadde også fanget en haug med fisk, hummere og conch (store sjøsnegler). Det ble et skikkelig digg måltid ut av det hele. Tror aldri jeg har spist så mye, og så fersk hummer før.

sløyer fisk

sløyer fisk

Jeg fikk vite i ettertid at alle de fine røde fiskene jeg hadde fanget hadde blitt foret til hundene ettersom de visstnok ikke er så gode og har altfor mye bein.
Vi var 8 folk på øyen, og alle utenom meg og Torunn var fra forrige generasjon, men de kunne drikke!
Innen kvelden var over hadde 2 av damene drukket 4 flasker vin på deling, mens de andre damene hadde drukket 2 liter med sterk rum. Natten var ganske røff. Det regnet og blåste opp til storm. Det lynte og tordnet så mye at bakken rundt oss ristet, og jeg er sikker på at lynet slo ned på den lille øyen på et tidspunkt. Vi hadde valgt å campe midt i den verste tropiske stormen på månedsvis. På et tidspunkt var jeg ute av teltet midt i stormen for å feste stengene som hadde blåst vekk, og jeg trengte ikke engang lys i mørket ettersom det kontinuerlige lynet lyste opp hele stedet.

Stig oljet inn i babyolje og eremittkreps

Stig oljet inn i babyolje og eremittkreps

Det var ikke den mest behagelige natten for oss, men det var verre for noen av de andre damene som hadde et telt som ble oversvømt. Vi var bare heldig at det ikke skjedde med oss ettersom disse tropiske teltene ikke er bygget for dårlig vær.
Øyen var veldig liten, det tok ikke mer enn 5 minutter å gå fra den ene siden til den andre. Mesteparten av dagen gikk med til snorkling og drikking, men været var for dårlig til å slappe av på stranden slik som orginalplanen var. Jeg bestemte meg i et rastløst øyeblikk for at jeg skulle bestige det lille fjellet som var på øyen. Ingen ville være med, så jeg bestemte meg for å ta turen inn i ukjent territorium alene. Jeg kjempet meg gjennom mangrovene langs stranden helt til enden av øyen hvor jeg ble tvunget inn i buskaset som omringet det lille fjellet. Jeg hadde kun en shorts og ingen t-skjorte. Vel inne i buskaset følte jeg at det stakk overalt på kroppen min. Jeg var omringet av blodsugere, og ingen steder å gå. Jeg begynte å løpe i buskene før å riste dem av meg, men det var nytteløst. Jo nærmere jeg kom det lille fjellet, desto tjukkere ble buskaset. Grenene skrapte over hele kroppen min, og monstrene fortsatte å bite meg. Det var mygg, sandfluer, knott og flått som jobbet i synkronisitet for å felle byttet sitt; MEG!

Hummeren snart klar for fortæring

Hummeren snart klar for fortæring

Jeg bestemte meg for å gjøre retrett og spurtet tilbake gjennom buskene til jeg kom til åpent hav. Jeg hoppet i sjøen umiddelbart for å riste av meg de siste gjenværende parasittene.
Når jeg kom tilbake til leiren var hele kroppen min full av røde merker, sikkert over 100 bitt.
Det utrolige var at jeg var inne i buskene i under 10 minutter.

Moro i leiren

Moro i leiren

Allerede før jeg var kommet tilbake hadde det begynt å pøsregne og tordne igjen. Meg og Torunn satt kalde og trøtte i teltet vårt og håpet at det skulle slutte. Det blåste på en slik måte at det regnet inn i teltet, og det var ingenting vi kunne gjøre med det. Alle klærne, sengetøyet og luftmadrassen var klissvått. Vi var klissvåte og kalde. Det var ikke slik camping i Karibien skulle være!
Kathy sa at på alle de årene hun hadde campet på denne øyen så hadde det aldri regnet tidligere. Det var max uflaks.
Vi skulle egentlig bli en natt til, men vi tryglet båtføreren som kom med provisjoner, om å ta oss tilbake til Carriacou hvor vi ihvertfall kunne finne ly for stormen.
Han tok oss tilbake i stormen, og vi var endelig tilbake til sivilisasjonen. Vi følte oss som overlevende som var blitt reddet fra en øde øy, noe som faktisk var tilfelle.
Vi jobbet noen dager til på klinikken før Kathy kom med et nytt eventyr til oss. Hun ville ha oss med på rom-cruise til Tobago Cays med en veldig fin gammel seilbåt.

Scaramouche fra Pirates of the Caribbean

Scaramouche fra Pirates of the Caribbean

Seilbåten het Scaramouche,og var faktisk med i filmen «pirates of the caribbean» (Den første filmen). Vi kunne selvsagt ikke si nei til det. Vi dro ut med seilbåten og hadde en fantastisk tur gjennom the knall turkise vannet på vei mot Tobago Cays. Den ene fyren som jobbet på båten var faktisk med i filmen som en av piratene, og vi kjente ham faktisk igjen. han så virkelig ut som en pirat med manglende tenner og et stor smil, og hengslete gamle klær på seg.
Tobago Cays er en ubebodd gruppe med små paradisøyer.

På Scaramouche båten

På Scaramouche båten

Det er veldig mange seilbåter som legger seg der ettersom det er kjent for å være en av de fineste stedene i Karibien (og verden). Vi fikk snorklet med alle skilpaddene der, og truffet massevis av svære iguanaer som bodde på øyene vi ankret ved. Deretter var det tilbake på seilskuten for å drikke mer rom og spise god kariber mat. På det åpne hav lå meg og alle jentene oppi en hengekøye som var helt fremme på baugen av skipet. Der lå vi og nøt solen, lyden av skvulpende krystallblått vann, og rom drinker.

Stig stuper fra båten

Stig stuper fra båten

Vi var innom 5 forskjellige øyer hvor vi fikk snorklet og slappet av på strendene. Den siste øyen var en bitte liten øy som var bygget av snegleskall. Alle snegleskallene hadde dannet et fjell i sjøen hvor en luring hadde satt opp en pub for alle seilbåtfolka. Der hadde de rom-drinker av alle sorter!
Det ble den siste opplevelsen på Carricou før vi måtte videre til «the mainland» – Grenada!
Vi hadde bare 2 dager på Grenada før vi skulle videre til Trinidad.

Utsikt over St.George i Grenada

Utsikt over St.George i Grenada

Første kvelden ble vi med eieren av gjestehuset vi bodde på til en lokal fiske-festival på andre siden av øyen. Det var en morsom opplevelse med masse god lokal fiskemat og rastafolk med julenissehatter og trommer i full gang med rasta-juleviser.
Vi bodde på en strand som var et stykke unna hovedstaden St.George, men vi kom oss til byen med lokal transport. St.George er den fineste byen i karibien ifølge Lonely planet. 90% av husene på Grenada ble jevnet med jorden i 2007 når orkanen Ivan gikk amokk der.
Det er en veldig livlig by, mye liv og leven, mange lukter, både vonde, gode og fremmede lukter. Grenada er kjent som «island of spice» ettersom de dyrker mange

forhandler om frukt

forhandler om frukt

forskjellige typer krydder der. Grenada er faktisk verdens største produsent av muskat. På det lokale markedet var det hundrevis av boder, men alle solgte de samme tingene; frukt og 20 forskjellige typer lokale krydder; muskat, curry, chilli, oregano, pepper, mint, koriander, ingefær etc.
Vi kjøpte masse frukt til lunsj; mango, nyplukket banan, gyldne epler (spesiell karibien eple) og avocado.
Vi var også innom begge fortene i byen, det ene høyt oppe på et fjell utenfor byen og det andre sentralt i St.George. Ingen av dem var noe særlig imponerende, men det var god utsikt der.
På St.George fort var Grenada sin nasjonalhelt Maurice Bishop blitt henrettet i 1987, men ikke så mye har blitt gjort for å hedre helten. Der hvor han og etterfølgerne hans ble skutt er det nå en falleferdig basketball bane, og dette var inne i selve fortet.
Etter Maurice ble skutt sendte amerika tusenvis av marinesoldater til Grenada som styrtet diktatoren som styrte landet. Ganske mange folk døde.
Vårt beste minne fra St.George var når vi fant noe som vi tidligere hadde trodd kun var en myte; en ekte øl fra kran! Øl fra kran er sååå mye bedre enn de mini øl-flaskene som de selger på alle øyene i Karibien. De kostet 3 ganger så mye, men det var likevel ikke mer enn ca 25 kroner. Våre siste timer i Grenada ble tilbragt i lett brisen tilstand ettersom vi fortsatte å drikke denne mytiske drikken som vi kun fant et sted på 4 måneders reise. Takk og pris for kran-øl.
Reisen gikk videre til Trinidad og Tobago senere på kvelden, der vi skulle feire nyttårsaften dagen etter! Følg med videre!

 Posted by at 4:16 am