jan 292013
 

Vi nærmet oss Dominica i vårt usikre lille 70-talls fly med 70 år gamle kaptein Mike ved spakene. Flyplassen var så liten som det er mulig for en flyplass å bli, men Mike klarte på mirakuløst vis å lande skranglekassen på den korte rullebanen. Endelig var vi på fruktøyen Dominica – Den glemte paradisøyen i Karibien.
Det var en av de få øyene vi dro til uten å ha noen anelse om hvor vi skulle bo. Vi tok en buss inn til hovedstaden Roseau og spankulerte rundt med de store ryggsekkene våre. Folkene der var ikke spesielt vennlige eller hjelpsomme, men det var et fenomen vi oppdaget at var likt på de fleste øyene vi besøkte.

Stig og Kaptein Mike på vei til Dominica

Stig og Kaptein Mike på vei til Dominica

Vi hadde ikke bestilt hotell på forhånd fordi det var helt umulig å finne noe som helst til en rimelig pris på internett. Etter en times trasking rundt i de skitne og trafikkerte gatene i Roseau fant vi et sted å bo. Det blir feil å karakterisere det som hotel, motel, hostel eller gjestehus. Det var hakket ned fra alle de karakteriseringene.
Det var ingen resepsjon, bare en anonym gammel dør som ledet rett inn på et kjøkken. Der var det en urgammel dame i pysjamas som ledet oss opp i andre etasjen. Andre etasjen så ut som innsiden på et 200 år gammelt stabbur, og luktet slik også. Det var en slags stue der med en antikk sofa, og flere dører som ledet inn til diverse rom. Rommene var alle bebodd med lokale rastaer som gjorde det som rastaer liker å gjøre; røyke hasj.
Gamla med pysjamas ledet oss inn en mørk korridor til et rom som stinket av mugg, og hvor det var hull i gulvet som man

Selgere langs veien

Selgere langs veien

kunne titte ned på rommet i første etasjen. Sengene var umåtelig ubehagelige, fulle av metallspringer som nærmest stakk gjennom toppen av madrassen.
Jeg klarte heldigvis å overtale Torunn til å bo der med meg, i sparingens navn!
Eneste kompromisset jeg måtte inngå var at vi skulle ta det «penere» av de to rommene hun viste oss.
Roseau er ikke en by som er verdt å tilbringe mye tid i, der er simpelthen en bra base for å se vestsiden av øyen.
Gatene i Roseau er veldig travle med mye trafikk og lokale karibere som tusler frem og tilbake. På de 4 dagene vi bodde der fant vi ut at det var tilnærmet umulig å finne en butikk, og det samme med restauranter. Det var mang en kveld hvor vi trasket rundt i timesvis på jakt etter mat før vi endelig måtte gi opp og gå til Pizzahut. Pizzahut var den eneste åpne restauranten vi fant, men vi prøvde å unngå den ettersom vi liksom hadde som plan å spise lokal Dominikansk mat. Det ble til at vi måtte spise frokostene på Subway og middagene på Pizzahut, så mye fastfood og lite lokalmat.
En annen ting som var irriterende med Roseau var at det kom fryktelig mange cruiseskip der hver eneste dag. En dag tuslet vi rundt i gaten og passet våre egne saker, og plutselig så vi en lang rekke med solbrente gamlinger med kamera rundt nakken og panamahatten på hodet. Typiske cruiseturister. Vi klarte heldigvis å unnslippe dem ved å gå dypere inn i de kronglete gatene i Roseau, men vi hadde allerede konkludert at dette var ikke et blivende sted!

Deilig lokal øl

Deilig lokal øl

Dominika er en fantastisk fin øy med utrolig mye regnskog, fossefall, varme kilder, fruktrær overalt og masse fargerike fugler.

I de varme kildene

I de varme kildene

På et sted som det er det en synd å skam å bo i den eneste trafikkerte byen, men det blir slik for dem som er på et budsjett. Det er massevis av såkalte «ecoresorts» – som er små hytter til utleie som ligger langt ute i jungelen. Noen av dem har utsikt over havet og en åpen design slik at man faktisk kan risikere å få besøk av papegøyer inne på soverommet. Ulempen med disse stedene er at de som regel koster 1000-1500 kroner natten, i motsetning til de 200 kronene vi betalte i Roseau.
Vi hadde bare 6 dager på Dominica, men fikk sett veldig mye

mann VS foss

mann VS foss

av øyen på den tiden. Vi dro helt opp til en av de mange fossene som øyen hadde å by på. Det var en foss omringet av regnskog som het Trafalgar falls. Eneste måten å beskrive det på er å se for deg de svevende fjellene i Avatar med fossefall.
Dette er nummer 1 turistattraksjon på øyen, men meg og Torunn var helt alene når vi var der. Takk og pris at det ikke var noen cruiseskip inne den dagen!
Vi klatret over de store steinene som lå rundt fossemunningen. Fra der fulgte vi elven nedover og badet i diverse uberørte kulper. Vannet var akkurat passe kjølig – rundt 20 grader, som er ca tre ganger varmere enn norsk elvevann.
Det beste med det hele var at parallelt med elven rant det en bekk som kom ut av fjellet på samme området hvor fossen kom ned. Bekken var dannet med vann som kom fra dypt inne i fjellet og holdt veldig høy temperatur. Der som bekken begynte var vannet nesten koketemperatur, men litt lenger nede var det rundt 40 C. Vi badet først i det kalde vannet, og deretter i det varme vannet som stinket av svovel, akkurat som på spa!

I badekar med vulkanvann

I badekar med vulkanvann

Der hvor den varme bekken møtte elven var det mulig å ligge i elven samtidig som vi fikk en varm dusj fra svovelvannet. Resten av dagen på en slags utendørspa hvor de hadde flere svovelkilder med forskjellige temperaturer, og et område med svovelgjørme. Det var også masse fruktrær der. Jeg plukket avacado, grapefrukt, appelsiner og stjernefrukt slik at vi hadde noe å knaske på mens vi slappet av i det varme mineralvannet.
Det er den beste dagen vi har hatt på hele reisen. En fantastisk naturopplevelse uten at vi trengte å slite oss halvt ihjel for å komme oss der (slik som med alle fjellene vi har besteget)
På vår andre dag på Dominica måtte vi jobbe litt hardere for naturopplevelsene. Vi skulle gå langt inn i regnskogen for å finne den sagnomsuste verdens nest største kokende innsjø.
Vi holdt på å slite oss ut bare for å komme oss til begynnelsen av stien ettersom det ikke var mye offentlig transport oppi fjellene.

I "valley of desolation"

I «valley of desolation»

Vi fikk en buss til å slippe oss av i en tilfedlig vei langt oppe på fjellet, og begynte å vandre. Etter en time med vandring vertikalt oppover var vi allerede utslitte før vi

Guiden leder vei gjennom dalen

Guiden leder vei gjennom dalen

var kommet til den beinharde stien som førte til innsjøen. Heldigvis fikk vi haik med en bil som tok oss enda høyere opp i fjellet til stien. Ved starten av stien traff vi en gruppe med middelaldrende Barbadosere som hadde en guide som skulle ta dem med til innsjøen. Vi bestemte oss for å gå med den gjengen ettersom en guide tilsynelatende var obligatorisk på den turen, og de hadde funnet seg en lokalguide.
De var en hyggelig gjeng som delte altmulig rar barbados mat med oss, men meg og Torunn ville nok kommet frem dobbelt så fort uten dem.
Det var faktisk en ganske tøff tur som gikk opp det ene tropiske regnskogfjellet og ned det neste, helt til vi kom til en dal som het «valley of desolation». Et veldig passende navn ettersom det var en dal uten noen planter, og med masse vulkansk aktivitet. Luften var full av svovel, og overalt var det dammer med aktivt kokende vann og bekker som var farget krittvite bare med mineraler.

Stig og Torunn på nye eventyr

Stig og Torunn på nye eventyr

Det føltes som om vi var i Mordor på vei til Mount Doom, bare uten ringen.Det er det mest eventyrlige stedet jeg har sett. For hvert steg vi tok måtte vi passe på å ikke tråkke i en kokende pytt. Det er visstnok flere turister som har blitt forbrent der, hvilket er en av grunnene til at en guide er påkrevd. Vi gikk videre dypere inn i regnskogen på andre siden av dalen. Etter en stund kom vi til enda en svovelstinkende Mordor-verden. Det var den siste kraftinnsats opp mot den kokende innsjøen. Vi så dampskyen fra bunnen av fjellet og klatret med nytt mot opp mot målet.
Da vi endelig kom til innsjøen ble vi ikke skuffet – den kokte som bare det!
De som klatret opp der for noen år siden derimot ble veldig skuffet når de fant ut at ikke bare var innsjøen sluttet å koke, men den hadde forsvunnet helt.
Over de neste månedene kom den tilbake igjen, men nektet å koke. Noen var til og med dumme nok til å bade der…seriøst Darwin awards. Noen måneder senere begynte kokingen nok engang for fullt, noe som markerte slutten på badesesongen.
Siden vi fulgte med en gruppe med middelaldrende barbadosere så tok det nærmere 4 timer å gå opp til sjøen. Noen av dem falt av langs veien, men de fleste klarte det i et lavt tempo. Meg og Torunn ble litt rastløse.

En  kokende sjø

En kokende sjø

Innsjøen var et utrolig syn. Vi kom inn i en tåkedal av vanndamp og når den endelig løste seg opp så vi den knallgrønne kokende sjøen. Det er ikke mange slike i verden, og dette er den nest største, rett etter en i New Zealand. Det var definitivt verdt en lang tur gjennom regnskogen. Egentlig så var turen i seg selv verdt det selv om det ikke hadde vært en stilig kokende innsjø på slutten. Vi dumpet gruppen vår og gikk tilbake til starten på halvparten av tiden det tok å gå med barbadoserne.

På toppen av kystfjell

På toppen av kystfjell

Dagen etter leide vi en bil og kjørte rundt hele øyen. Vi kjørte helt til sør på øyen og snorklet på et rev som heter «champagne reef». Det navnet kommer av at det er vulkansk aktivitet under revet

Champagne revet (bobler) utenfor Roseau

Champagne revet (bobler) utenfor Roseau

slik at det kommer masse bobler opp fra steinene. Det var akkurat som å svømme rundt i et gigantisk akvarium med en svær luftpumpe. Fiskene så ut som de likte boblene, og å svømme gjennom dem. Vi var også innom en del fine fiskelandsbyer sør på øyen, masse rastafiskere.
Vi kjørte også helt nord på øyen og var innom en by som heter Plymouth, tydeligvis kalt opp etter Plymouth i England.
På turen opp tok vi en avkjørsel langt inn på en jungelvei for å ta en tur i en regnskog. På veien passerte vi tusenvis av fruktrær som var stappfulle av modne appelsiner, grapefrukt, avacado, mango og stjernefrukt. Fantastisk deilig å kunne plukke sin egen lunsj.

Solnedgang i Dominica

Solnedgang i Dominica

Regnskogen var veldig vakker. Trærne var urgamle, og skogen var helt stille og magisk, og vi var heldigvis alene der. Etter en time i skogen hørte vi noen intense skrik fra lenger inne i skogen, og vi visste at det kunne bare være en ting; Papegøyer. Vi gikk av stien og listet oss forsiktig dypere inn i skogen. Etter hvert kom vi nærmere flokken og plutselig så vi 10-15 grønne flygende skrikemaskiner på vei bort; vi hadde blitt oppdaget. Vi fulgte dem dypere inn i jungelen, og jeg følte meg som en spion der jeg listet meg på tærne i et forsøk på å forbli uoppdaget. Til slutt klarte vi å komme oss helt innpå flokken uten å skremme dem avgårde, og fikk masse fine bilder og filmer. Papegøyene var ganske sjeldne, av en type som kun finnes på denne øyen (Red-necked amazon – de er utrydningstruet), så det var moro å komme så nærme dem.

Sjelden Dominica pappegøye

Sjelden Dominica pappegøye

blåprikket øgle

blåprikket øgle

Dagen ble avsluttet med et besøk til et vakkert fort som var fullt av slanger og øgler, og deretter snorkling på revet ved solnedgang. Etter solnedgang skulle vi til et nytt hotell på nordsiden av øyen i en by som heter Marigot. Vi bestemte oss for å ikke kjøre den direkte veien, men isteden ta en rute som gikk litt lenger nordover langs kysten. Det skulle vise seg å være en dårlig ide. Veien på den ruten var sinnsykt bratt, så ille at jeg lurte på om bilen kom til å velte over til tider. Den var i tillegg utrolig dårlig vedlikehold, det er ikke en overdrivelse å si at det var mer hull enn vei. Det var opp et fjell, og ned det neste, uten å virkelig komme så mye nærmere målet. Det tok 3 timer å komme frem til hotellet, mens den andre veien ville tatt under en time. Det var en veldig lang kjøretur på de dårlige veiene i fjellet og i mørket.
Gjestehuset vi skulle bo på i Marigot var en såkalt ecoresort; masse små hytter og bungalower inn imellom skog, blomster og urørt natur. De hadde rotet til reserveringen slik at vi fikk en hytte som var gigantisk med vår egen svære terrasse. Lyden av den skvulpende elven var konstant, og vi våknet i et paradis med fuglekvitter, elvesus og lukten av blomster. Det krydde av kolibrier rett utenfor verandaen vår.
Det var definitivt et sted man kunne tilbragt en uke, eller gjerne en måned. Hvis jeg noensinne skal skrive en bok så skal jeg bo slik; langt uti skogen, omringet av natur og dyr.
Den siste dagen vår kjørte vi rundt langs nordøst-kysten og besøkte en Kariber landsby. Dominica er den eneste øyen i Karibien hvor man fremdeles kan finne overlevende orginale Karibere.

kjøkkenet

kjøkkenet

Alle kariberne ble slaktet når europeerne kom til øyene for å gro sukkerør. Eneste grunnen til at det var noen få som overlede på Dominica er at de hadde en del fjellkjeder hvor de kunne gjemme seg fra de blodtørstige Europeerne. Landsbyen var en replika av hvordan de bodde, så det var bare noen stråhytter her og der som vi måtte besøke sammen med en overpriset lokal guide. Vi så noen flere fossefall også i diverse regnskoger rundt om på øyen.
Dominica har definitivt vært et høydepunkt på reisen vår gjennom Karibien, og er en øy jeg gjerne kunne tenke meg å dra tilbake til (selv om vi klarte å se de fleste attraksjonene på de dagene vi var der).De varme kildene som er overalt, de saftige fruktene, de fantastiske regnskogene med fossefall overalt og diversiteten av fugler var alle med på å gjøre dette til vår favorittøy.
Bloggurat.

 Posted by at 5:24 am