feb 032016
 

Honduras er et land i sentral Amerika som kan tilby utrolig mye variasjon og aktiviteter for dem som drister seg her. Rafting, dykking, øy-liv og festing, slappe av på en strand, gå seg vill i jungelen, lete etter ville dyr og fugler i uberørt regnskog, besøke kaffeplantasjer, Maya ruiner og bade i varme kilder er alle eksempler på aktiviteter man finner i Honduras.

fisker i Tela

fisker i Tela

Mange som jeg traff i andre land i sentral Amerika gikk aktivt inn for å unngå Honduras og El Salvador ettersom de er kjent som «bad boys of central America». Statistikken er klar i sin tale – det er mer drap i disse landene enn noe annet land i verden som ikke er i krig. Det som er viktig å forstå er at det er utelukkende folk som er innblandet i gjengopprør som har blitt drept.  Det er selvsagt alltid en risiko for å bli ranet her, men er sjelden at de skader dem som de raner, hvis ikke de setter opp motstand da.

Copan landsby

Copan landsby

Jeg følte meg aldri utrygg i Honduras, og reiste rundt på måfå akkurat der jeg ville, inkludert 3 netter i San Pedro Sula – en by som har den tvilsomme æren av å være verdens farligste by Basert på antall drap. Det er veldig langt ned til andreplassen som er Caracas i Venezuela.
Det er intet poeng i seg selv å besøke noen av storbyene i Honduras. De er generelt ganske farlige, og lite interessante. Man kan selvsagt dra er og treffe lokale folk og se litt hvordan de lever i hverdagen, kanskje gå ut litt på kvelden på steder hvor det er noenlunde trygt. Men for de fleste så blir nok byer som Teguigalpa og San Pedro Sula kun stopp på veien mot noen av de stedene som virkelig er verdt å få med seg;

 

Bay islands – Roatan og Utila
Nummer 1 turistattraksjon i Honduras, og ikke så veldig rart. Hvem liker ikke deilige karibiske tropeøyer omringet av vakre korallrev!
En stor andel av turistene til Honduras tilbringer hele ferien der.
Honduras er kjent for å være et land med veldig høy kriminalitet og drapsrate, men disse øyene er relativt trygge. Mesteparten av volden er gjengrelatert og skjer i de større byene i innlandet.
Hvilken øy bør jeg dra til?

Eneste stranden på Utilla

Eneste stranden på Utilla

spiser kokos under palmen

spiser kokos under palmen

ute å padle i Karibien

ute å padle i Karibien

Dette var et spørsmål jeg jobbet hardt med når jeg var der. Jeg ville jo dra til den «beste» øyen!
Jeg vurderte å dele opp tiden min mellom de 2 øyene, noe som kan fungere greit om man har mye tid, men ikke hvis man,som meg, bare har 6 dager. Problemet er at det ikke er noen transport mellom de 2 øyene,og kun 2 båter daglig. Da må man potensielt ta båten til fastlandet og vente hele dagen før man kan dra til den andre øyen.

Utila:  Øyen for backpackere/yngre reisende som vil ha mer fester, og treffe folk på sin egen alder. Billigere enn Roatan,både for mat og bolig. Mye færre og dårligere strender enn Roatan. Mindre øy. Mye lenger å reise for å komme til de fine korallrevene, men mulighet for å se hvalhai i den rette sesongen.

Utilla båter

Utilla båter

RoatanMye større øy. Mer pakketurister, spesielt mye amerikanere. Egen flyplass som gjør det mye lettere å reise hertil. Mye fine strender,men mange stygge store hotellbygninger også. Korallrev rundt hele øyen som er veldig lett å komme til for snorkling og dykking. Dyrere.
Det er et lite området her for backpackere hvor det er noen billige hosteller og gatemat og slikt.

 

Rio Gangrejal og den omliggende jungelen

Dette er en nasjonalpark som er veldig lett tilgjengelig, selv for dem som egentlig kun hadde tenkt seg til Bay islands. Fra Bay islands så er det bare til å ta båten over til La Ceiba(som i seg selv er en totalt uinterresant skitten liten by), og dra til jungelen med en organisert tur. Det kan organiserer direkte fra øyen,eller ved å kontakt de forskjellige ecolodgene direkte.

jungeldyr

jungeldyr

Det tar ca en 45-60 minutter fra byen til jungelen.

Rio Gangrejal er en veldig vakker elv omringet av fjell og regnskog. Det er verdt å prøve rafting. Det er mulig å få være med på noen skikkelig heftige stryk(grad 5), eller noen mer rolige(grad 3) for nybegynnere. Det er relativt billig -40-50$ som inkluderer en overnatting.
Overnattingen er som regel i veldig enkle hytter,eller telt i jungelen. Det er veldig fint,og rolig,eneste lydene man hører er lydene fra jungelen. Det er nok av regnskog og nasjonalpark i dette området, så man kan gå på lange dagsturer opp i fjellene. Det er et variert dyreliv, mye forskjellige fugler.

 

Copan ruinene

Copan ruinene

Copan ruinene

Dette er de mest imponerende ruinene i Honduras. Det er en veldig velbevart maya ruin som ligger på grensen til Guatemala.De ble bygget av et maya dynasti for 1500 år siden, og var bebodd i 500 år. I hele denne perioden ble det bygget nye bygninger, alle med hver sin historie. For å få mest mulig ut av besøket er det verdt å betale for en guide, det koster veldig lite.

Agouti familie!

Agouti familie!

Macaw pappegøye spiser

Macaw pappegøye spiser

Jeg brukte Lonely planet, som hadde en veldig enkel beskrivelse.
Jeg har sett så mange ruiner, at jeg er på det punktet hvor jeg liker å bare spasere rundt og forestille meg hvordan det engang var. Det er ekstra fint når ruinene ligger i en levende jungel, slik som er tilfellet her.
Landsbyen hvor man bor ligger ca 20 minutter gange fra ruinene, og er et veldig rolig og fint sted å bo.

Plaza i Copan

Plaza i Copan

Ruinene kan man se på 1-2 dager, men det er også verdt å tilbringe litt tid i landsbyen og de omliggende fjellene. Det er et veldig vakkert området.
Det er også et «rescue centre» her for de lokale arapappegøyene. Dette er absolutt verdt å besøke, ettersom de er fantastiske dyr.

Macaw pappegøye

Macaw pappegøye

Ved inngangen til ruinene kan man se titalls store pappegøyer i trærne. De er veldig høylytte,så man hører dem som regel lenge før man ser dem. De er en del av en koloni som hører til her, og blir matet av de lokale. Det er også en del Agoutier her. Dette er en liten gnager på størrelse med en kanin. Utrolig stillige typer!

Ruinene går litt i ett med regnskogen, og ligner i den forstand litt på noen av ruinene i Angkor Wat. Gigantiske trær snirkler seg opp mellom steinene på toppen av noen av pyramidestrukturene. Det som jeg likte med disse ruinene var at jeg hadde dem helt for meg selv. I motsetning til mer kjente ruiner i sentral Amerika(Citzen Itchza og Tikal) så ligger disse litt utenfor allfarvei. I tillegg så er det få turister som drar til Honduras fordi de er redd for at det skal være farlig.

 

Lago Yojoa

Alle som liker natur, turer og ville dyr bør dra her!  Det er muligens det mest naturskjønne område i Honduras.

naturreservat

naturreservat

Lago yoyoba

Lago yoyoba

Honduras største foss

Honduras største foss

det er noe slikt som 480 forskjellige typer eksotiske fuglearter i dette området, og masse dyr. Jeg hadde veldig lyst å se beltedyr,som det visstnok er mye av her.
Det er mange muligheter for organiserte turer med lokale guider som vet hvor de kan gå for å finne dyreliv. Fossefall er det også mange av, og man bør absolutt ta muligheten for å ta en tur med båt ut på innsjøen. Det er ingen bebyggelse rundt innsjøen, så de føles ganske isolert. Naturen rundt innsjøen er beskyttet i form av nasjonalparker.
Det er også mye god tradisjonell Honduras mat der, og sist men ikke minst – fantastisk god kaffe.

Kaffe

Kaffe

Deilig kaffe..hmmm

Deilig kaffe..hmmm

Kaffeplantasjer dekker mange av fjellene i dette området. Det var faktisk litt trist når jeg gikk på tur 2 timer opp i fjellet og ikke klarte å komme meg ut av kaffe og banan plantasjen…jungelen var borte.

Stig ute å plukker banan

Stig ute å plukker banan

Gjennom hele reisen min i Honduras så hørte jeg hele tiden om et hostel som het D&D brewery. Dette er et hostel som ligger i skogen rett ved innsjøen,og de har sitt eget ølbryggeri!  Dette er en sjeldenhet i sentral Amerika ettersom det meste av ølet er kjedelig utvannet skvip.
Det i seg selv var grunn nok for meg til å lide meg gjennom 6-8 timers reise på skranglebusser,og 2 overnattinger i San Pedro Sula- verdens definitivt farligste by.

 Posted by at 7:58 am
des 312014
 

Tilfeldighetene ville ha det til at vi endte opp i en av verdens farligste byer på nyttårsaften det året vi reiste rundt jorden. Vi var veldig forsiktige med å holde oss informert om hvor det faktisk var noenlunde trygt å bevege seg. Dagen gikk med til å vandre rundt i sentrum av Port of Spain, en ikke-så-altfor-imponerende karibisk «storby». Det er en littt rar kultur iogmed at det er en mix mellom typiske karibere og indere der. Favorittmaten i Port of Spain er indisk Roti – en slags lefse med saus, kjøtt og poteter.

Nyttårsmåltidet

Nyttårsmåltidet


Torunn koser seg med middagen

Torunn koser seg med middagen

Det ble faktisk nyttårsmåltidet vårt – en Roti lefse på gaten. Det var et helt midt på treet måltid frem til jeg faktisk fant biter med rå kylling inni lefsen, da ble det plutselig et langt under middels måltid.

På kvelden nyttårsaften hadde vi egentlig ikke mye til planer, men hadde jo lyst ut og ta del i det trinidadiske folkelivet. Vi hadde en liter med svensk vodka (som kostet betydelig mye mindre enn i sverige), og var godt igang etter noen fruktige drinker på rommet. Dette var et lite opprør etter 4 måneder med kun rom og cola.

Karneval damer i Trinidad

Karneval damer i Trinidad


Trinidad generelt er et farlig sted å være, så vi var egentlig ikke helt sikker på om vi hadde lyst å vandre rundt der på nattestid. Folka på gjestehuset som vi bodde på markerte noen steder på kartet i nærheten hvor vi burde holde oss unna. Det var blandt annet en gravgård der skurkene likte å henge. Jeg sa ingenting,men tenkte at vi sikkert ikke kommer til å reke runt på gravgårder etter midnatt uansett.
Vi merket ikke noe til slemme folk, selv om vi gikk rundt overalt også sent på kvelden. Det er vel som de fleste byer at man må vite hvor man kan gå, og hvor det er best å holde seg unna. Jeg tror det hadde blitt mer problemer om vi hadde dristet oss over til østsiden av byen hvor alle gjengene driver å skyter på hverandre.
De har ikke så mye interesse i å skyte på oss turister heller, ettersom vi er ganske nøytrale til alle gjengene deres.
Vi bodde på et ganske kurrant lite gjestehus i en rolig del av byen som heter St.James.

Vi gikk ut på festegaten i Port of spain og fant oss en folkemengde som vi subtilt blandet oss med. Det var en liten pub som hadde organisert en liten fest. På veien dit hadde vi holdt på å gå inn på et annet sted, men snudde når vi fant ut at det kostet penger å komme inn der. Det var egentlig like greit, siden vi senere ble fortalt at det var en homsebar.

Fyrverkeri

Fyrverkeri


Vi fortsatte nedover festegaten, og ble værende på en artig liten bar som var stappfull av festkledde lokale.
Vi stod på fortauskanten og festet med Trinidaderne når vi merket at vi stod rett ved en kjølebag med is, blandevann og en flaske vodka. Noen av de lokale hadde tatt med sin egen sprit for å slippe å kjøpe de dyre drinkene i baren. Eieren kom plutselig bort og skjenket oss noen drinker, noe som vi tok som et tegn på at han kanskje ønsket å sosialisere med oss, men han virket ikke så velig interessert i det heller. Han ville bare gi noen fremmede folk gratisdrinker. Ikke så lett å forstå seg på de trinidaderne.
På pub i Port of Spain

På pub i Port of Spain


Så der sto vi kanskje i en halvtime og ble skjenket drink etter drink av en vennlig kariber med sin egen kjølebag. Hadde bare det vært lovlig på utesteder i Norge så hadde det blitt andre boller

Fordelen med nyttår i KAribien er selvsagt at det alltid er deilig og varmt,og hadde vi vært noen andre steder enn Port of Spain så kunne vi drukket rum på stranden,slik som vi gjorde på julaften. Neste gang vi drar til Trinidad og Tobago så dropper vi hele Port of spain og drar rett til de fine strendene på Tobago. Kanskje ikke like mange raketter der, men det gjør meg faktisk ingenting om jeg aldri mer ser enn rakett i mitt liv. Det finnes bedre,og mer miljøvennlige, måter å feire på.

Her er videoen fra vår tid i Trinidad og Tobago;

 Posted by at 1:02 pm
mar 122013
 

Orginalplanen vår var å ta en båt fra Trinidad til Venezuela, og deretter reise gjennom Venezuela til Colombia.
Etter å ha snakket med folk, og lest en del reiseråd og informasjon om Venezuela bestemte vi oss for å droppe hele landet, og finne en annen vei til Colombia. Det viser seg at kidnapping,ran og drap av turister er altfor vanlig der, spesielt i hovedstaden Caracas. Vi fant ut at vi sannsynligvis ikke kommer til å føle oss trygge der, så da er det ikke mye grunn til å dra der heller. En dame som vi snakket med hadde bodd i Caracas i 10 år, men aldri dratt inn til sentrum fordi det var for farlig. Det sier jo litt. I tillegg til at det er generelt farlig, så var det enda verre akkurat når vi skulle dra der ettersom presidenten Hugo Chavez ligger for døden.
Vi dro heller til Curacao, selv om det ble ca dobbelt så dyrt. På flyturen fra Trinidad til Curacao, da vi fløy over Venezuela, så så vi flere øde arkipelagoer som så ut som perfekte paradis. En god grunn til å kjøpe en seilbåt en dag.

Willemstad utsikt

Willemstad utsikt

På flyplassen kom Jan Driesprong for å hente oss og kjørte oss til huset sitt i utkanten av Willemstad (hovedstaden).

Jan Driesprong er en couchsurfer vert som heldigvis åpnet huset sitt for oss de 5 dagene vi skulle være på øyen hans. Han er en veldig artig type; en nederlender i 60-årene som har brukt store deler av livet sitt på å reise rundt verden før han slo seg ned på Curacao for 25 år siden.

Curacao skiltet

Curacao skiltet

Han tok oss med til hovedstaden Willemstad og kjøpte store mengder med øl til oss, noe som var helt greit for oss.
Willemstad er en av de fineste byene i Karibien. Husene er utrolig fargerike, og av en helt spesiell arkitektur. Nederlenderne bygget byen på 1600-tallet rett etter at de hadde tatt over øyen fra spanjolene. Broene har mange fantasifulle

Torunn og Jan på broen

Torunn og Jan på broen

måter for å slippe båter forbi, inspirert av amsterdam. Den største broen der har en motor som kjører den inn til en side hver gang en stor båt kommer forbi. Det er ganske ofte ettersom Curacao er et populært mål for cruiseturister, og i tillegg er det mye trafikk til oljeraffineriet som ligger nær byen.
På Curacao snakker de Pamiento, som er en blanding mellom nederlansk og kreolsk. Noen folk på Curacao snakker kun Pamiento, noe som betyr at hvis de drar til noe som helst annet sted enn Curacao kommer de til å bli «lost in translation».
Det ene museet som er verdt å få med seg i Willemsted er slavemuseet. Curacao var nemlig den øyen hvor alle slavene ble transportert til, direkte fra Afrika. På markeded i Willemsted ble slavene solgt til høyestbydende fra en av de andre karibiske øyene. Deretter ble de transportert der for å jobbe på sukkerplantasjene til rike europeere.
Museet var interresant og viste hvor fælt slavene hadde det under transporten, og i arbeidet. Det var vanlig at slavehandlerne tok altfor mange slaver i båten slik at 1/3 av dem døde under frakten(150 mennesker). Det var også mye fokus på all rasismen som de svarte ble utsatt for etter at slaveriet ble forbudt.Livet ble ikke så veldig mye bedre for dem akkurat.

Jan var en perfekt vert; ikke bare gav han oss husly, men han kjørte oss også rundt hele øyen for å se alt som var verdt å se, vår egen private guide! .

Øl med Jan Driesprong

Øl med Jan Driesprong

Han tok oss med nord på øyen til en liten innsjø med tusenvis av vakre rosa flamingoer. Deretter gikk turen videre til østkysten hvor terrenget er en mix av ørken og vulkansk stein. Havet slår inn mot klippene og danner noen utrolige fjellformasjoner og huler der. Det var verdt et besøk.

Curacao flamingoer

Curacao flamingoer

Når det var tid for lunsj kjørte han til andre siden av øyen, hvor havet er litt roligere, og det er mange strender.

Vi hadde lunsj rett ved en strand der, og det tok ikke lang tid før vi var omringet av 15-20 gigantiske øgler. De lokale iguanene har lært seg at det finnes lettere måter å finne mat på enn å lete rundt i ørkenterrenget etter grønt gress.
Turistene er som regel mer enn villige til å mate de søte innpåslitne øglene, og vi var ikke noe unntak. Når skaden først er gjort så er det ikke lenger noe vits å prøve å overbevise restuaranteierne at de ikke burde la folk mate ville dyr. De er noen fantastiske interressante vesener å observere. Det er noe ganske spesielt med å ha 3 små dinosaurer klatrende på beinet ditt mens du prøver å spise lunsjen din. Det var mange som fôret dem med pommes frites, noe som kanskje ikke er helt ideelt for fordøyelsesystemet deres.
Det er ganske mange som spiser iguanaer på Curacao, selv om det egentlig ikke er lov nå til dags.
Det ble selvsagt litt dykking på oss på denne øyen også! Ingen karibisk øy uten dykking!

Dykking fra stranden !

Dykking fra stranden !

Denne gangen var det litt spesielt ettersom vi bare betalte for utsyret og hoppet rett i sjøen fra stranden. Jan var grei nok til å kjøre oss ut til den fineste stranden på øyen; Cas Abao.
Der fikk vi utstyret og gjorde 2 dykk på korallene, og slappet av på stranden innimellom dykkingen. En fantastisk fin strand med kritthvit sand, bar med øl, og masse fine småpalmer til skygge.

murene på svømmetur

murene på svømmetur

Hjernekorall og Torunn

Hjernekorall og Torunn

Curacao føles som en øy hvor alle de lokale bare driver med sitt, og ikke er så altfor brydd med turistene, med unntak av enkelte selgere i nærheten av cruiseterminalen. Det er ikke den fineste øyen vi besøkte, men den har sin sjarm, spesielt Willemsted. Jeg ble seriøst irritert på myndighetene her når de tok 40$ av oss på flyplassen i «departure tax». Det er ganske mye penger å betale for ingenting, og ganske dårlig gjort mot turister som allerede har lagt masse penger igjen i kassen deres. Curacao er i tillegg den rikeste øyen i Karibien siden de har såpass mye oljevelstand der.
Etter 4 måneder med øyhopping i Karibien var det nesten litt melankolsk å forlate den siste øyen, øy nummer 22 og land nummer 12 på reisen. På den andre siden gledet jeg meg som en liten unge til å komme til Sør Amerika, hvor prisene er lave, ølene er store, og man slipper å ta svindyre fly overalt.

 Posted by at 9:09 pm
feb 252013
 

Dagen før nyttår landet vi i Port of spain, hovedstaden i Trinidad. Det er egentlig spektakulært lite å finne på i Port of Spain, men en helt grei by å være noen dager i.

Port of Spain skyline

Port of Spain skyline

Vi gikk i den botaniske hagen, og deretter tuslet litt rundt i sentrum, hvor det skulle vise seg å være veldig mye folkeliv. Det ene museet vi hadde planlagt å besøke var stengt alle de 3 dagene vi var innom. Det er mange som sier at det er en veldig farlig by, og at Trinidad generelt er et farlig sted å være. Vi merket ikke noe til det, selv om vi gikk rundt overalt også sent på kvelden. Det er vel som de fleste byer at man må vite hvor man kan gå, og hvor det er best å holde seg unna. Jeg tror det hadde blitt mer problemer om vi hadde dristet oss over til østsiden av byen hvor alle gjengene driver å skyter på hverandre.
Torunn i den "fine" byparken

Torunn i den «fine» byparken


De har ikke så mye interesse i å skyte på oss turister heller, ettersom vi er ganske nøytrale til alle gjengene deres.
Vi bodde på et ganske kurrant lite gjestehus i en rolig del av byen som heter St.James.
På nyttårsaften hadde vi egentlig ikke mye til planer, men hadde lyst ut og ta del i det trinidadiske folkelivet. Vi hadde en liter med svensk vodka (som kostet betydelig mye mindre enn i sverige), og var godt igang etter noen fruktige drinker på rommet. Dette var et lite opprør etter 4 måneder med kun rom og cola.
Vi gikk ut på festegaten i Port of spain og fant oss en folkemengde som vi subtilt blandet oss med. Det var en liten pub som hadde organisert en liten fest. På veien dit hadde vi holdt på å gå inn på et annet sted, men snudde når vi fant ut at det kostet penger å komme inn der. Det var egentlig like greit, siden vi senere ble fortalt at det var en homsebar.
Stig og påfugl

Stig og påfugl


Vi stod på fortauskanten og festet med Trinidaderne når vi merket at vi stod rett ved en kjølebag med is, blandevann og en flaske vodka. Noen av de lokale hadde tatt med sin egen sprit for å slippe å kjøpe de dyre drinkene i baren. Eieren kom plutselig bort og skjenket oss noen drinker, noe som vi tok som et tegn på at han kanskje ønsket å sosialisere med oss, men han virket ikke så velig interessert i det heller. Han ville bare gi noen fremmede folk gratisdrinker. Ikke så lett å forstå seg på de trinidaderne.
Guideboken vår hadde egentlig ikke så mye å si om Trinidad, men derimot ganske mye om Tobago som bare er en tiendel av størrelsen av Trinidad. Det er generelt ikke en spesielt vakker øy, veldig mye industri og byene er skitne.
Vi dro på en liten eksursjon til Trinidads nest største by; San Fernando. Byen i seg selv har absolutt null appell, men den ligger ganske nærme verdens eneste aktive asfalt innsjø. Vi tenkte det kunne være morsomt å se ettersom jeg alltid har hatt en fasinasjon for asfaltproduksjon (not!).
Oss på asfaltsjøen i Trinidad

Oss på asfaltsjøen i Trinidad


Asfaltsjøen var langt ute på bondelandet, og ikke akkurat lett å finne. Det var fort klart at vi var de eneste turistene som hadde giddet å dra ut der. Vi fikk en guide som skulle ta oss med ut på innsjøen ettersom det ikke er så lurt å gå ut der alene.
svømmetur i asfaltsjø !

svømmetur i asfaltsjø !

Det er nok av folk som har blitt slukt av asfalten, noe som var tydeliggjort ved alle gribbene som hang rundt i området og ventet tålmodig på at en eller annen idiot skulle sette seg fast. Vi gikk ut på sjøen som var helt solid. Det var mer som en stor asfaltert parkeringsplass enn en sjø. Vi pratet om løst og fast med guiden vår, men det gikk mest i asfalt-relaterte emner, som seg hør og bør. Jeg tror aldri han har møtt noen som viste mer interesse, og hadde mer spørsmål om asfalt enn meg. Når man først har dratt over halve Trinidad og kjøpt seg en asfalt-guide så er det best å benytte seg av den.
Jeg er nå en utømmelig kilde til små anekdoter om asfalt som kan anvendes både til hverdags og til fest. Et VELDIG bra sjekketriks er «hei baby, vet du forskjellen på asfalt og bitumen, og vet du hvor mange timer RÅ asfalt må kokes for å bli til industriell asfalt?». Ifølge guiden så slår disse replikkene sjelden feil.
Jeg fikk svømme litt i asfaltsjøen, noe som ifølge guiden min var veldig bra for helsen. Det var bare regnvannet på toppen av asfalten jeg badet i, men det kom en og annen gassboble i vannet, derav den helsebringende effekten.
Påfuglen vi traff

Påfuglen vi traff


Vi var innom San Fernando til lunsj, en opplevelse jeg helst vil glemme. Deretter var vi innom et gigantisk oljeraffineri for å sjekke ut en fuglepark som de utrolig nok hadde valgt å plassere midt i raffineriet. Det var mange fine fugler der, og vi fikk leke med en slange.
kjekkas and

kjekkas and

Stig leker med livet med farlig slange

Stig leker med livet med farlig slange


En annen dag dro vi helt nord på Trinidad for å gå på tur gjennom regnskogen der. Det var ganske fint, men det var litt trist at mesteparten av regnskogområdet var hogget ned og gjort om til golfbane…seriøst…
Det som var igjen var bra. Vi gikk en stundt gjennom skogen, hvor vi så en enslig ape, og en død iguana. Vi fant en strand etter en stund, men den var full av unger. Vi fant ut at det var en alternativ bilvei til stranden – og vi som trodde vi var langt unna all sivilisasjon. Det var ikke den vakreste stranden, men meget mulig noe av det beste man finner på Trinidad. Det er ikke akkurat en paradis-øy. Derfor bestemte vi oss for å dra til Tobago, som passer den beskrivelsen litt bedre.
Siden det var helt umulig å finne ut når fergen til Tobago gikk, så stolte vi på folka på hotellet når de sa den gikk klokken 11. Når vi var der 11 så ble vi informert at den gikk ikke før 5…noe som betydde 6 timer til i verdens mest usjarmerende by; Port of Spain. Vi tuslet rundt en liten stund før vi bestemte oss for å sitte oppetter et tre i en tilfeldig park.
Slapper av i parken mens vi venter på Tobago båt

Slapper av i parken mens vi venter på Tobago båt


Når vi endelig kom på båten og jeg skulle til og jobbe litt på pc`en så var det en gigantisk sprekk over hele skjermen, og det «blødde» svart fra flere steder. Den dagen lærte jeg at det ikke er lurt å bruke sekken som pute mot et hardt tre når det ligger en pc i sekken.
Tobago var mye mer vår stil, mindre stress og jag, og mer karibisk feeling enn Trinidad.
Vi skulle egentlig bo med en couchsurfer som het Neil, men det skulle vise seg å være veldig vanskelig å få tak i ham, så vi dro til et billig gjestehus på nordkysten.
Solbrun babe på beach

Solbrun babe på beach


Rastaen som eide stedet var veldig avslappet, og levde et veldig avslappende liv. Alt han gjorde var å sitte på verandaen sin og sosialisere med nye reisende, og en og annen gang måtte han ta imot betaling og slikt.
Vi fulgte hans eksempel de første dagene ved å bare ligge i hengekøyen og sove, og en og annen gang slite oss ned til stranden for å bade litt.
En av dagene var vi i butikken og opplevde at det var en annen turist som fulgte etter oss. Det viste seg at det var en annen nordmann som bare hadde lyst å snakke litt norsk med oss. Den første nordmannen vi hadde møtt siden vi dro fra Norge.
Vi var innom en lokal festival som het «Sunday school», som pleide å være lokal. Etter at Lonely Planet skrev at det var en opplevelse «not to missed» så er det veldig få av turistene på øyen som ikke møter opp. Men for all del, det var en del lokale også. Mest unge tobagiske menn som er der for å sjekke opp blonde turistdamer med varierende hell.
Det var ståltromme musikk først, og deretter litt mer moderne tobagisk musikk som er en genre som heter Soca.
Det er faktisk ganske catchy. Det tok litt tid før jeg begynte å like det (nærmere bestemt 4 måneder i karibien), men de har noen hitsanger som er unektelig ganske rytmiske. Det var noe heftig «bootyshaking» bland de lokale damene, og en av dem prøvde å lære en ung turist kunsten å «shake booty». Det gikk relativt dårlig, men var god underholdning. Mange av de lokale damene har veldig mye såkalt «junk in the trunk», noe som kommer greit med når man skal «shake the booty».
Vi leide en moped de neste dagene og kjørte rundt hele øyen.
ut på tur med mopeden

ut på tur med mopeden

Det tok godt og vel 10 timer, mesteparten på mopeden, men vi stoppet også på diverse interessante steder. Dessverre så var vi der midt i regntiden, slik at vi begge ble klissvåte på vårt åpne kjøretøy. Ett av stedene vi stoppet var på øyens mest kjente fossefall; Argyle waterfalls. Der hadde de satt opp et lite hus og et gjerde som skal forhindre noen å se fossen uten å betale overpris. Det var fullt av turister der også. Vi snudde i døren; uaktuelt å betale hele dagens matbudsjett på å få lov til å se en foss… Vi er tross alt fra Norge, der hvor fosser er overalt, og alle sammen er gratis – SELVFØLGELIG.
På vei til fossen

På vei til fossen


Jeg ble litt forsmådd av disse kapitalistene, så jeg kjørte et annet sted og fant frem til elveleiet. Elveleiet var delvis uttørket slik at vi kunne følge det oppover. Det ble litt sånn snikprosjekt ettersom deler av turiststien gikk rett over elveleiet, og vi følte liksom at vi gjorde noe galt. På den andre siden så tenkte vi at de folka kan ikke eie en foss, de eide kanskje stien, men den fulgte vi ikke uansett. Et kort stykke langs elveleiet så fant vi fossen og en gruppe med turister. Vi traff igjen den sure guide-dama vi hadde snakket med tidligere, og hun kom med en slags trussel til oss «the pax will get you !». Vi regnet med det var det lokale korrupte politiet, så vi ble litt nervøse. Etter å ha sett fossen skyndet vi oss tilbake til mopeden og putret avgårde i lynfart. Ingen andre lokale visste hva Pax betydde, så det var egentlig aldri helt klart hva hun skrullingen truet oss med.
Vi var innom mange fine landsbyer, og enda flere strender på vår tur gjennom øyen. Vi fant flere kolonier med hundrevis av papegøyer på turen, og så et pattedyr som vi aldri har sett før i vill tilstand (Agouti).
Vi endte opp på en helt forlatt landevei som fortsatte i det uendelige til ytterst ut på øyen. Veien var egentlig stengt, men det ignorerte vi glatt. Det ble etterhvert ganske åpenbart hvorfor den var stengt når vi kom til steder der halve skogen lå i veien, og asfalten var borte og veien bare var et stort hull i skogen. Vi fant veien tilbake i mørket.
Fin vei på tobago

Fin vei på tobago


Dagen etter dro vi på en glassbåttur for å se på det som var igjen av korallrevet der som vi var. Vi dro med en gjeng med tyskere som vi traff. Revet var relativt lite imponerende, og folka som kjørte snorkleturene var ganske amatørmessige. Vi ble kastet i vannet med sterk strøm uten å få noen svømmeføtter…noe som betydde at det ble litt mer kjemping for livet mot sterke strømmer enn snorkling. Heldigvis fikk vi et glass Cola når vi kom oss ut av vannet.
Sandbank midt på åpent hav

Sandbank midt på åpent hav


Maten på Tobago er veldig indisk inspirert. Det er veldig mange indere i Trinidad som kom når slaveriet ble forbudt for 150 år siden. De som drev farmer der trengte fremdeles billig arbeidskraft når slavene ikke var slaver lenger, så de importerte en haug med indere. Det er ganske åpenbart når man treffer folk i Trinidad og Tobago – veldig mange indiske folk, og mye indisk mat. Det vanligste er såkalt «Roti». Det er en svær lefse med curry saus, diverse grønnsaker og noen ganger kjøtt (ekkelt kjøtt med masse fett, bein og slinser).
De siste 10 årene har mange indere flyttet over til Tobago for å starte opp bedrifter der, noe som har gått veldig bra ettersom de lokale er altfor late til å starte opp noe selv. Det har blitt et mye diskutert politisk emne på Tobago – «skal vi kaste ut innvandrerne fra Trinidad, eller bare la dem fortsette å komme». Befolkningen har doblet seg de siste 15 årene. Mange Tobagoere kjemper for selvstyre nå. De ønsker at Tobago skal være et eget land. De fleste vil fortsette å være med Trinidad, ettersom alle varene blir importert derifra. Tobagerne er for late til å produsere så altfor mye selv. Det var ihvertfall det de lokale Tobagoerne fortalte oss.
Det var valgkamp de 10 dagene vi var der, og det var noe ganske så annerledes enn valgkamp i Norge. Uansett hvor på øyen man oppholder seg så kommer det åpne lastebiler fulle med høytalere kjørende forbi med musikken satt på øredøvende høyt volum. De forskjellige kjørende musikkmaskinene representerer forskjellige partier, og har sine egne karibiske valgkampsanger. Det er ikke snakk om noe debatt, her er det om å gjøre å ha den høyeste musikken, og den beste valgkampsangen. Det var egentlig en forfriskende måte å drive politisk valgkamp på, men litt irriterende når det kommer en lastebil med 200 desibel Soca musikk kjørende forbi soverommet ditt rundt midnatt.
De siste 4 dagene på øyen bodde vi i hovedstaden Scarborough hjemme hos en couchsurfer som het Neil. Vi så ikke så mye til Neil ettersom han ikke sto opp før 11 (etter vi hadde reist ut for å oppleve ting), og ikke kom hjem fra jobb før klokken 01 på natten (etter vi hadde lagt oss). Han hadde en fin leilighet oppi åsen med utsikt over byen. Uten at han hadde nevnt noe før vi kom der så fant vi ut at vi måtte dele rom sammen med en eldre dame som het Bunny. Bunny var en ganske så orginal dame. Jeg kan veldig fint se for meg at hun var hippie på 70-tallet, men måtte ligge det litt på hyllen etter hun hadde 3 barn. Hun var stolt over å kalle seg en reisende sigøyner-nomade. Hun hadde en pensjon på 1000$ i måneden, og for det reiser hun rundt med. Hun gjør kun couchsurfing og ser ingen tursitsteder som koster penger. Når vi var med henne så bestod middagen av salte kjeks med peanøttsmør, kanskje ikke det mest næringsrike måltidet.
Etter nærmere 3 uker i denne lille øystaten følte vi oss ganske klar for å komme oss avgårde til det siste stoppet på vårt karibiske eventyr.

 Posted by at 10:35 pm
feb 152013
 

Jeg var glad til når vi tok en liten postbåt fra Union island til en annen liten øy som het Carriacou, og faktisk var et annet land – Grenada. Folka der var litt vennligere, beviselig med at vi faktisk fant en lokal kar å bo med gjennom Couchsurfing websiden.
Fitzroy var en artig type med et fint hus rett ved sjøen. Han jobbet som nattevakt på en havn i nærheten, så han sov stort sett hele dagen. Det var ikke så lett å sove der ettersom jeg sov oppå biljardbordet hans, og det var mye bråk der.

oss, Fitzroy og alle hundene hans

oss, Fitzroy og alle hundene hans

Hanene kykkeli-kooet, de 5 hundene hans bjeffet, og han likte å sove med TV-en på fullt volum som han skrudde på klokken 6 på morgenen. Han var en hyggelig type på kvelden når han var våken, men han ville ikke bli med oss ut når vi inviterte ham med på steder. Vi fant senere ut at det var fordi han ikke var heterofil, og i Grenada så kan han risikere å bli banket opp om han viser seg ute blant folk.
Vi nevnte i forbifarten at vi var veterinærer og at vi hadde sent en melding til den lokale veldedighetsklinikken uten å få noe svar. Tilfeldigvis viste det seg at Fitzroy var gode venner med eieren av klinikken, en amerikansk dame som heter Kathy.

Torunn og Stig opererer nok engang !

Torunn og Stig opererer nok engang!

Han ringte til Kathy og jeg fikk snakket litt med henne på telefonen. Dagen etter var vi innkvartert på dyreklinikken og opererte på de lokale hundene. Det ble et veldig spontant opplegg så vi var ikke de eneste veterinærene der, det var også en eldre dame fra Canada som hadde mest lyst å styre sjappen på egen hånd. Kathy og mannen hennes- Hans, var utrolig hyggelige og lette å ha med å gjøre. Vi bestemte oss for å feire jul sammen med dem istedenfor å dra til Trinidad slik som orginalplanen var. Vi forandret flybillettene til dagen før nyttår slik at vi fikk 2 hele uker bare på Carriacou. De 2 ukene gikk veldig fort. Vi fikk hjulpet en del dyr, tilbrakt mye tid på stranden, og drukket utallige liter med rom. Rom, rom og mere rom er mottoet.
Julefeiringen her er mye mer avslappet enn i Europa, og definitivt mye mindre stressende. Det var ingen julepynt, ingen gir hverandre gaver og ingen stresser. De har en del lokale tradisjoner for å markere høytiden. Det mest åpenbare er en liten festival som heter Parang.
Parang er utrolig morsomt å bivåne. Siden Carriacou er en liten øy så er det ikke mye som skjer på denne øyen som slipper unna sladderpressen. Alt som har skjedd, og blitt sladret om i løpet av året, blir laget morsomme sanger om slik at alle kan le av det. Det er det som er essensen av Parangen – lokale maracas og tønnetrommer blir brukt i sanger som gjør narr av dem som har tabbet seg ut.

En pasient som mistet et øye

En pasient som mistet et øye

Vi kjørte med Kathy og Hans i deres utrolig digge åpne øy-bil

Oss i verdens kuleste øybil !

Oss i verdens kuleste øybil !

(uten vinduer, frontvindu, dører eller noe som helst annet unødvendig) langt opp i fjellet til der hvor Parangen var.
Det var 7 band som konkurrerte om å vinne, og første del av showet bestod i at alle skulle fremføre den samme sangen (en eller annen Jesus-julesang). Heldigvis ble de dømt på antrekk og fremføring på lik linje med kvaliteten på musikken, noe som betydde at vi fikk et veldig komisk sceneshow å se på. De hadde de sprøeste kostymene og dansene jeg har sett.
Når de var ferdig å synge om Jesus så skulle alle fremføre forskjellige Paranger som omhandlet diverse saftig sladder fra det foregående året.

Vinnerbandet på festivalen

Vinnerbandet på festivalen

Det var veldig underholdende og morsomt, men meg og Torunn forstod stort sett ikke et ord av hva de sa. Selv ikke Kathy og Hans forstod dem, selv om de faktisk sang på engelsk (Karibien engelsk..). Vi sto bare der og nøt showet når plutselig alle i publikumet begynte å hyle og å kaste seg ned på bakken i latterkramper. Slik holdt det på i ihvertfall 3 timer. De tenkte nok at vi var noen skikkelig treiginger som aldri lo når de kom med «punchlinen» sin.

Parang band

Parang band

Vi fikk oversatt noen av historiene i ettertid og fikk med oss at det var en kar som hadde drevet å hatt seg med massevis av ungjenter uten at konen visste det. En dag fikk han hjerteproblemer mens han holdt på med en av damene sine fordi han hadde tatt overdose med Viagra, så han ble tatt til sykehuset med en ambulanse.
En annen histore var om legen som hadde blitt tatt på fersken med en elskerinne hvorav elskerinnen hadde blitt kastet ut på gaten helt naken. Og i en annen Parang sang handlet det om de tullete lokale politimennene som tok bestikkelser og var late. Jeg tror de satte en morsom «spin» på akkurat den historien, litt rim og slikt.
Mine favorittgrupper var «Men from the mainland» (som var fra moderøyen Grenada som de regner som mainland på Carriacou) og en annen gruppe hvor alle var kledd ut som grønne alver med tights. Det var de grønne alvene som vant hele sjalabaisen, mest på grunn av en karismatisk liten negeralv med skjegg som skapte utrolig mye liv i opptredenen.
Det var hysterisk morsomt når vi kjørte tilbake i den åpne jeepen med Kathy og Hans, og en fordreid techno stemme dundret fra anlegget; «I am not a whore. I am not a whore.». Det var da en techno sang som passelig hadde tittelen «I am not a whore», ikke det man forventer at noen som er fra deres aldersgruppe har på mp3 spilleren.

Hans lærer Stig Karatetriks

Hans lærer Stig Karatetriks

Hans er også veldig glad i å trene, og han er en karateinstruktør i USA. Der har han visstnok vunnet massevis av priser på diverse karatekonkurranser. Han har selvsagt svart belte. Ene dagen når meg og Torunn satt og slappet av trengte han en karate partner til å øve noen triks på. Jeg meldte meg selvsagt frivilig. Han kastet meg både opp og ned og til siden. Jeg er bare glad at vi var venner og ikke fiender. Jeg lærte noen nye triks ihvertfall hvis det er noen som prøver å kødde med meg.
Det andre kjennetegnet på jul på Carriacou er «rum runners». Det er en gjeng med lokale folk som har med banjo og diverse andre strenginstrumenter og søppelkassetrommer og går fra dør til dør og tigger rom. Hvis de ikke får rom så blir et bråk, litt som julebukk for voksne. Det er fritt for alle å kaste seg på, men vi traff dem desverre ikke

snø...nei sandmann

snø…nei sandmann

ettersom vi var på fest på juledagen. Julaften feiret vi med å lage sandmann på stranden og ved å grille hamburgere på stranden på kvelden. Ingen gaver,ingen pynt og ingen formaliteter, det er jul på en karibisk øy.
På 1.juledag var vi på Fitzroy sin årlige julefest til inntekt for dyreklinikken. Han hadde et fint åpent hus (ingen vegger) rett ved stranden hvor vi hadde bodd 2 netter tidligere.
Alle gjestene hadde tatt med mat og drikke, så huset var fullt av karibiske

Fitzroy sin julefest

Fitzroy sin julefest

juledelikatesser, øl og uendelige mengder med hundrevis av forskjellige typer rom. Meg og Torunn bidro med en tzatziki dipp med diverse grønnsaker i tillegg til øl og den lokale rommen som het Jacks. Jacks er 80% alkohol og kommer med hodepinegaranti etter kun en slurk. Jeg er sikker på det kunne blitt brukt som rakettbensin. Etter 2 uker på øyen hadde vi enda ikke sett noen som drakk Jacks, men

mye god karibisk julemat

mye god karibisk julemat

hver gang det var et bål eller en grill som skulle tennes så var det Jacks som fikk æren av å væte veden.
Det var en heidundrenes fest, og klinikken fikk inn godt og vel 15000 kroner i inngangspenger og ved inntekt via en auksjon av diverse donasjoner fra lokale bedrifter.
Den ene uken vi var der tok vi noen dager fri fra klinikkarbeidet for å dra på en campingtur med Kathy og en haug med venninnene hennes. I åresvis har Kathy dratt på regelmessige campingturer til en liten ubebodd øy som heter «white island». Jeg var veldig beæret ettersom jeg var den første mannen som noensinne hadde blitt invitert med på tur.

På jakt med med harpun

På jakt med med harpun

Provisjonene var stort sett kun poteter og rom, masse rom. Båten til den lille øyen tok en halvtime, og det blåste og regnet hele veien…en dårlig start. Heldigvis hadde det sluttet å regne når vi kom til øyen. Med engang vi kom på øyen fant vi oss en liten teltplass innimellom noen busker på stranden. De andre jentene synes vi var altfor seriøse som drev å satte opp hjemmet vårt med engang ettersom de allerede var godt igang med rom og cola.
Vi hadde ikke tatt med noe mat ettersom planen var at vi skulle fange vår egen mat.

Jegeren klar for dyst

Jegeren klar for dyst

Jeg fikk æren av å bli med på jaktlaget, så de gav meg en svær harpun og en dykkemaske. Meg og 3 andre jegere dro langt ut fra øyen i en liten gummibåt. Vi stoppet ved revet som gikk rundt øyen, og hoppet uti for å finne middag. Det var min første gang som jeger etter tropiske fisk. Vanligvis så snorkler jeg bare for å ta bilder av fisken. Etterhvert så tok jegerinnstinktene over og jeg fyrte løs på alle de største fiskene jeg kunne finne. Jeg hadde ikke hjerte til å skyte de skikkelig fine fiskene (triggerfish og picassofish), uansett hvor store de var. Så det ble mest stygge fisk i nettet mitt, og noen få hummere som jeg fanget under diverse steiner. Jeg prøvde også å skyte en blekksprut, men den skjøt blekk på meg og forsvant ganske fort.
Proffene hadde fortalt meg at jeg måtte fange noen fisk som de kalte for «glass-eyes» som var røde med store øyne. Derfor så ble mestparten av fangsten min med disse storøyde røde fiskene. Når vi kom tilbake så viste det seg at de snakket om noen andre røde fisk med store øyne enn dem som jeg hadde fanget..urgh..

fisk blir tilberedt

fisk blir tilberedt

De andre hadde også fanget en haug med fisk, hummere og conch (store sjøsnegler). Det ble et skikkelig digg måltid ut av det hele. Tror aldri jeg har spist så mye, og så fersk hummer før.

sløyer fisk

sløyer fisk

Jeg fikk vite i ettertid at alle de fine røde fiskene jeg hadde fanget hadde blitt foret til hundene ettersom de visstnok ikke er så gode og har altfor mye bein.
Vi var 8 folk på øyen, og alle utenom meg og Torunn var fra forrige generasjon, men de kunne drikke!
Innen kvelden var over hadde 2 av damene drukket 4 flasker vin på deling, mens de andre damene hadde drukket 2 liter med sterk rum. Natten var ganske røff. Det regnet og blåste opp til storm. Det lynte og tordnet så mye at bakken rundt oss ristet, og jeg er sikker på at lynet slo ned på den lille øyen på et tidspunkt. Vi hadde valgt å campe midt i den verste tropiske stormen på månedsvis. På et tidspunkt var jeg ute av teltet midt i stormen for å feste stengene som hadde blåst vekk, og jeg trengte ikke engang lys i mørket ettersom det kontinuerlige lynet lyste opp hele stedet.

Stig oljet inn i babyolje og eremittkreps

Stig oljet inn i babyolje og eremittkreps

Det var ikke den mest behagelige natten for oss, men det var verre for noen av de andre damene som hadde et telt som ble oversvømt. Vi var bare heldig at det ikke skjedde med oss ettersom disse tropiske teltene ikke er bygget for dårlig vær.
Øyen var veldig liten, det tok ikke mer enn 5 minutter å gå fra den ene siden til den andre. Mesteparten av dagen gikk med til snorkling og drikking, men været var for dårlig til å slappe av på stranden slik som orginalplanen var. Jeg bestemte meg i et rastløst øyeblikk for at jeg skulle bestige det lille fjellet som var på øyen. Ingen ville være med, så jeg bestemte meg for å ta turen inn i ukjent territorium alene. Jeg kjempet meg gjennom mangrovene langs stranden helt til enden av øyen hvor jeg ble tvunget inn i buskaset som omringet det lille fjellet. Jeg hadde kun en shorts og ingen t-skjorte. Vel inne i buskaset følte jeg at det stakk overalt på kroppen min. Jeg var omringet av blodsugere, og ingen steder å gå. Jeg begynte å løpe i buskene før å riste dem av meg, men det var nytteløst. Jo nærmere jeg kom det lille fjellet, desto tjukkere ble buskaset. Grenene skrapte over hele kroppen min, og monstrene fortsatte å bite meg. Det var mygg, sandfluer, knott og flått som jobbet i synkronisitet for å felle byttet sitt; MEG!

Hummeren snart klar for fortæring

Hummeren snart klar for fortæring

Jeg bestemte meg for å gjøre retrett og spurtet tilbake gjennom buskene til jeg kom til åpent hav. Jeg hoppet i sjøen umiddelbart for å riste av meg de siste gjenværende parasittene.
Når jeg kom tilbake til leiren var hele kroppen min full av røde merker, sikkert over 100 bitt.
Det utrolige var at jeg var inne i buskene i under 10 minutter.

Moro i leiren

Moro i leiren

Allerede før jeg var kommet tilbake hadde det begynt å pøsregne og tordne igjen. Meg og Torunn satt kalde og trøtte i teltet vårt og håpet at det skulle slutte. Det blåste på en slik måte at det regnet inn i teltet, og det var ingenting vi kunne gjøre med det. Alle klærne, sengetøyet og luftmadrassen var klissvått. Vi var klissvåte og kalde. Det var ikke slik camping i Karibien skulle være!
Kathy sa at på alle de årene hun hadde campet på denne øyen så hadde det aldri regnet tidligere. Det var max uflaks.
Vi skulle egentlig bli en natt til, men vi tryglet båtføreren som kom med provisjoner, om å ta oss tilbake til Carriacou hvor vi ihvertfall kunne finne ly for stormen.
Han tok oss tilbake i stormen, og vi var endelig tilbake til sivilisasjonen. Vi følte oss som overlevende som var blitt reddet fra en øde øy, noe som faktisk var tilfelle.
Vi jobbet noen dager til på klinikken før Kathy kom med et nytt eventyr til oss. Hun ville ha oss med på rom-cruise til Tobago Cays med en veldig fin gammel seilbåt.

Scaramouche fra Pirates of the Caribbean

Scaramouche fra Pirates of the Caribbean

Seilbåten het Scaramouche,og var faktisk med i filmen «pirates of the caribbean» (Den første filmen). Vi kunne selvsagt ikke si nei til det. Vi dro ut med seilbåten og hadde en fantastisk tur gjennom the knall turkise vannet på vei mot Tobago Cays. Den ene fyren som jobbet på båten var faktisk med i filmen som en av piratene, og vi kjente ham faktisk igjen. han så virkelig ut som en pirat med manglende tenner og et stor smil, og hengslete gamle klær på seg.
Tobago Cays er en ubebodd gruppe med små paradisøyer.

På Scaramouche båten

På Scaramouche båten

Det er veldig mange seilbåter som legger seg der ettersom det er kjent for å være en av de fineste stedene i Karibien (og verden). Vi fikk snorklet med alle skilpaddene der, og truffet massevis av svære iguanaer som bodde på øyene vi ankret ved. Deretter var det tilbake på seilskuten for å drikke mer rom og spise god kariber mat. På det åpne hav lå meg og alle jentene oppi en hengekøye som var helt fremme på baugen av skipet. Der lå vi og nøt solen, lyden av skvulpende krystallblått vann, og rom drinker.

Stig stuper fra båten

Stig stuper fra båten

Vi var innom 5 forskjellige øyer hvor vi fikk snorklet og slappet av på strendene. Den siste øyen var en bitte liten øy som var bygget av snegleskall. Alle snegleskallene hadde dannet et fjell i sjøen hvor en luring hadde satt opp en pub for alle seilbåtfolka. Der hadde de rom-drinker av alle sorter!
Det ble den siste opplevelsen på Carricou før vi måtte videre til «the mainland» – Grenada!
Vi hadde bare 2 dager på Grenada før vi skulle videre til Trinidad.

Utsikt over St.George i Grenada

Utsikt over St.George i Grenada

Første kvelden ble vi med eieren av gjestehuset vi bodde på til en lokal fiske-festival på andre siden av øyen. Det var en morsom opplevelse med masse god lokal fiskemat og rastafolk med julenissehatter og trommer i full gang med rasta-juleviser.
Vi bodde på en strand som var et stykke unna hovedstaden St.George, men vi kom oss til byen med lokal transport. St.George er den fineste byen i karibien ifølge Lonely planet. 90% av husene på Grenada ble jevnet med jorden i 2007 når orkanen Ivan gikk amokk der.
Det er en veldig livlig by, mye liv og leven, mange lukter, både vonde, gode og fremmede lukter. Grenada er kjent som «island of spice» ettersom de dyrker mange

forhandler om frukt

forhandler om frukt

forskjellige typer krydder der. Grenada er faktisk verdens største produsent av muskat. På det lokale markedet var det hundrevis av boder, men alle solgte de samme tingene; frukt og 20 forskjellige typer lokale krydder; muskat, curry, chilli, oregano, pepper, mint, koriander, ingefær etc.
Vi kjøpte masse frukt til lunsj; mango, nyplukket banan, gyldne epler (spesiell karibien eple) og avocado.
Vi var også innom begge fortene i byen, det ene høyt oppe på et fjell utenfor byen og det andre sentralt i St.George. Ingen av dem var noe særlig imponerende, men det var god utsikt der.
På St.George fort var Grenada sin nasjonalhelt Maurice Bishop blitt henrettet i 1987, men ikke så mye har blitt gjort for å hedre helten. Der hvor han og etterfølgerne hans ble skutt er det nå en falleferdig basketball bane, og dette var inne i selve fortet.
Etter Maurice ble skutt sendte amerika tusenvis av marinesoldater til Grenada som styrtet diktatoren som styrte landet. Ganske mange folk døde.
Vårt beste minne fra St.George var når vi fant noe som vi tidligere hadde trodd kun var en myte; en ekte øl fra kran! Øl fra kran er sååå mye bedre enn de mini øl-flaskene som de selger på alle øyene i Karibien. De kostet 3 ganger så mye, men det var likevel ikke mer enn ca 25 kroner. Våre siste timer i Grenada ble tilbragt i lett brisen tilstand ettersom vi fortsatte å drikke denne mytiske drikken som vi kun fant et sted på 4 måneders reise. Takk og pris for kran-øl.
Reisen gikk videre til Trinidad og Tobago senere på kvelden, der vi skulle feire nyttårsaften dagen etter! Følg med videre!

 Posted by at 4:16 am
feb 072013
 

Vi kom til St.Vincent med friskt mot, klare til å ta fatt på den harde oppgaven med å øyhoppe gjennom Grenadinene. Vi følte oss egentlig ganske klare for å slappe litt av etter 5 dager med intensiv sightseeing og aktivitier på Dominica. Endelig fikk vi en sjanse til å bare slappe av litt på diverse tropiske øyer med fine strender og azureblått hav.

Lokal Hairoun øl og Torunn i solen

Lokal Hairoun øl og Torunn i solen


Vi tilbrakte en halv dag i hovedstaden Kingstown hvor vi fant en lokal festival hvor vi fikk smake på noen lokale favoritter; Calloloue suppe(godt) og Mauby(horribelt). Byen var kaotisk og usjarmerende. De lokale stresset frem og tilbake i skitne og uorganiserte gater – vi bestemte oss tidlig for å dra rett til øyene uten å tilbringe noe mer tid på hovedøyen.
Vi tok en ferge til Bequia. På fergen sto det «andøya, Tromsø» og skiltene på fergen var på norsk. Hvordan de har klart å få den holken over atlanterhavet er forbi min forståelse.
Bequia er en liten øy med noen få tusen innbyggere. Det er et seilbåtparadis. Havnen er full av seilbåter fra alle mulige land, og gatene er fulle av typiske seilbåtfolk. Vi kom til kaien på ettermiddagen uten noen sted å bo. Vi regnet med at det var bare å traske rundt litt også ville vi finne massevis av billige gjestehus å velge mellom. Desverre så var det veldig veldig begrenset med steder å bo. Hvis man har mye penger så er det sinnsykt mange steder å bo.
Hillsbourough solnedgang

Hillsbourough solnedgang


Vi var heldige som fant en leilighet å bo i rett før mørket seg på, men det var en høyere pris enn det vi var vant til å betale.
Krabbe som ble foret med banan

Krabbe som ble foret med banan


Det var en fin liten landsby med lokale fruktmarkeder og restauranter langs sjøen. Vannet i Grenadinene var den mest turkise fargen jeg noensinne har sett. Vi tilbragte mesteparten av dagene på diverse strender, velfortjent hvile etter mange måneder med øyhopping.
Vi besøkte også en fyr som drev og beskyttet de lokale havskilpaddene. Han fortalte oss at de fleste lokale der ikke bryr seg om de er utrydningstruet, de går likevel og stjeler eggene og dreper skilpaddene for mat. Ganske trist, men det er desverre slik overalt i Karibien.
skilpadde rescue centre

skilpadde rescue centre


Han som drev skilpadde senteret pleide å spise dem, men en dag når han lå i teltet på stranden kom det en skilpadde helt opp til døren hans og gravde ned eggene sine. Han lot eggene være og en dag når kompisene kom på besøk dukket en liten skilpadde opp av
Stig og grønn skilpadde

Stig og grønn skilpadde

sanden. Vennene var overrasket at han hade latt eggene ligge uten å lage en omelett, og når skilpaddene dukket opp gjorde de gryten klar for en liten kvelds-snack. Men han var frelst og tok hele episoden som et tegn fra gud at han fra da av måtte beskytte skilpaddene fra utryddelse. Det hadde vært greit om han kunne holdt gud utenfor og beskyttet dem på eget initiativ, men det viktigste er at han nå gjør en god jobb for skilpaddene. Vi besøkte huset hans ved sjøen. Der har han hundrevis av bitte små skilpadder som ikke engang kan dukke ned, og titalls større skilpadder som er inne for rehabilitering. I naturen så kan ikke skilpaddene dukke ned før de er 4-5
Den største skilpadden der

Den største skilpadden der

måneder gamle, så derfor er det kun 1 av 3000 skilpadder som overlever. Når skilpaddene er gamle nok til å klare seg selv så slipper han dem ut i havet. En av de store skilpaddene der har han hatt i 30 år, og han regner den som et kjæledyr. Det var 2 hull i skallet dens. Han sa at det var fordi han pleier å fortøye dem til båten når han er ute og svømmer, slik at de kan svømme med ham.
Etter 5 dager følte vi at vi hadde sett det meste av det Bequia hadde å by på, så vi dro videre til neste øy som het Mayreau. Mayreau er den minste bebodde øyen i hele Grenadinene. Det er bare 300 mennesker som bor der, og de fikk ikke strøm der før i 2005.
Den første vi møtte på kaien var en mann som het John Roache. Han var ganske morsom, og snakket i ett sett. Vi ville egentlig bare vite om et sted å bo på Maureau, men før vi visste ordet av det var han godt igang med en tirade om verdensfred og hvordan vi kan redde barna. Han var veldig engasjert i fred og slikt.
Harde dager i Mayreau

Harde dager i Mayreau

Han visste navnet på Jens Stoltenberg ettersom han hadde drevet og sendt brev til ham angående verdensfred og slike ting. Han var også en personlig venn av paven ettersom han hadde brevekslet med ham også(selv om jeg tror egentlig at det var en enveis-kommunikasjon). Han fortalte oss også at han har vunnet en pris for å være en St.vincentaniansk helt(ikke helt klar på hvorfor), og han er nominert til Nobels fredpris som St.Vincent og Grenadinene sin kandidat. Lille Maureau er muligens siste sted på verden man forventer å treffe en som er nominert til Nobels fredpris.
Vi var heldige nok til å finne en dame som vi fikk leie et rom fra. Det var en liten øy som vi kunne gå over på 10 minutter. Det var ikke så mye å finne på utenom om det mest åpenbare – å ligge på stranden.
Etter 2 dager der ble vi hentet av en dykkebåt som kom fra Union island, som er den neste bebodde øyen i Grenadinene. De tok oss med til en gruppe med ubebodde paradisøyer som heter Tobago Cays. Mye av «pirates of the caribbean» filmene ble spilt inn her, og når man er der så er det lett å gjenkjenne hvor mange av scenene ble spilt inn. Guideboken vår priset dette området opp i skyene, det mest fantastisk vakre stedet på planeten jorden, og et «must» for dykking.
Pinnsvin fisk !

Pinnsvin fisk !


Dykkingen vår svindyr, og helt midt på treet. Det var en del fisk og vi så noen nurse haier. Heldigvis fikk vi snorklet litt med skilpaddene etter dykkene.
Torunn og Stig under vann

Torunn og Stig under vann

Alle skilpaddene befinner seg i et område hvor alt sjøgresset vokser.
Union island var vår siste øy i Grenadinene. Det var en fin liten by der som het Clifton hvor de solgte mye fin frukt og gode pizzaer, men ellers er det ikke så mye å se eller gjøre på Union island.
Krokodille fisk

Krokodille fisk

Vi gikk opp til toppen av fjellet ved Clifton hvor det var et lite fort og fin utsikt over resten av øyen og resten av Grenadinene.
Grenadinene var vakre, men det var det mest skuffende landet i Karibien for meg. Jeg hadde gledet meg til å dra der ettersom det var en sjanse til å se veldig mange små øyer som faktisk hadde fergeforbindelser. Det som var skuffende var at folkene der var generelt veldig lite hyggelige og stort sett ganske sure. Litt rart at de er slik når de bor i et tropeparadis.
Flyplassen på Union island, Clifton

Flyplassen på Union island, Clifton


Den ene leiligheten vi leide i Bequia så ble vi kastet ut før klokken 8 på en søndagsmorgen av en sprø gammel dame som ville ha oss ut før morgenfergen kom inn, bare i tilfelle det skulle være noen andre turister som trengte leilighet. Alle de 5 dagene vi var der hadde det ikke vært noen andre turister som hadde vist noen interesse for leilighetene hennes, og hun hadde en annen leilighet som sto tom. Likevel følte hun at det var en god ide å kaste oss ut på morgenen uten grunn når vår båt ikke gikk før 5 på ettermiddagen. Det betydde at vi måtte drasse rundt på sekken vår resten av dagen – not cool!
Det var også veldig dyrt både for mat og bolig. De fleste turistene på disse øyene er seilbåt folk som har både hus og mat med seg.
Jeg var glad til når vi tok en liten postbåt fra Union island til en annen liten øy som heter Carriacou, og faktisk var et annet land – Grenada. Folka der var litt vennligere.

 Posted by at 1:15 am
jan 292013
 

Vi nærmet oss Dominica i vårt usikre lille 70-talls fly med 70 år gamle kaptein Mike ved spakene. Flyplassen var så liten som det er mulig for en flyplass å bli, men Mike klarte på mirakuløst vis å lande skranglekassen på den korte rullebanen. Endelig var vi på fruktøyen Dominica – Den glemte paradisøyen i Karibien.
Det var en av de få øyene vi dro til uten å ha noen anelse om hvor vi skulle bo. Vi tok en buss inn til hovedstaden Roseau og spankulerte rundt med de store ryggsekkene våre. Folkene der var ikke spesielt vennlige eller hjelpsomme, men det var et fenomen vi oppdaget at var likt på de fleste øyene vi besøkte.

Stig og Kaptein Mike på vei til Dominica

Stig og Kaptein Mike på vei til Dominica

Vi hadde ikke bestilt hotell på forhånd fordi det var helt umulig å finne noe som helst til en rimelig pris på internett. Etter en times trasking rundt i de skitne og trafikkerte gatene i Roseau fant vi et sted å bo. Det blir feil å karakterisere det som hotel, motel, hostel eller gjestehus. Det var hakket ned fra alle de karakteriseringene.
Det var ingen resepsjon, bare en anonym gammel dør som ledet rett inn på et kjøkken. Der var det en urgammel dame i pysjamas som ledet oss opp i andre etasjen. Andre etasjen så ut som innsiden på et 200 år gammelt stabbur, og luktet slik også. Det var en slags stue der med en antikk sofa, og flere dører som ledet inn til diverse rom. Rommene var alle bebodd med lokale rastaer som gjorde det som rastaer liker å gjøre; røyke hasj.
Gamla med pysjamas ledet oss inn en mørk korridor til et rom som stinket av mugg, og hvor det var hull i gulvet som man

Selgere langs veien

Selgere langs veien

kunne titte ned på rommet i første etasjen. Sengene var umåtelig ubehagelige, fulle av metallspringer som nærmest stakk gjennom toppen av madrassen.
Jeg klarte heldigvis å overtale Torunn til å bo der med meg, i sparingens navn!
Eneste kompromisset jeg måtte inngå var at vi skulle ta det «penere» av de to rommene hun viste oss.
Roseau er ikke en by som er verdt å tilbringe mye tid i, der er simpelthen en bra base for å se vestsiden av øyen.
Gatene i Roseau er veldig travle med mye trafikk og lokale karibere som tusler frem og tilbake. På de 4 dagene vi bodde der fant vi ut at det var tilnærmet umulig å finne en butikk, og det samme med restauranter. Det var mang en kveld hvor vi trasket rundt i timesvis på jakt etter mat før vi endelig måtte gi opp og gå til Pizzahut. Pizzahut var den eneste åpne restauranten vi fant, men vi prøvde å unngå den ettersom vi liksom hadde som plan å spise lokal Dominikansk mat. Det ble til at vi måtte spise frokostene på Subway og middagene på Pizzahut, så mye fastfood og lite lokalmat.
En annen ting som var irriterende med Roseau var at det kom fryktelig mange cruiseskip der hver eneste dag. En dag tuslet vi rundt i gaten og passet våre egne saker, og plutselig så vi en lang rekke med solbrente gamlinger med kamera rundt nakken og panamahatten på hodet. Typiske cruiseturister. Vi klarte heldigvis å unnslippe dem ved å gå dypere inn i de kronglete gatene i Roseau, men vi hadde allerede konkludert at dette var ikke et blivende sted!

Deilig lokal øl

Deilig lokal øl

Dominika er en fantastisk fin øy med utrolig mye regnskog, fossefall, varme kilder, fruktrær overalt og masse fargerike fugler.

I de varme kildene

I de varme kildene

På et sted som det er det en synd å skam å bo i den eneste trafikkerte byen, men det blir slik for dem som er på et budsjett. Det er massevis av såkalte «ecoresorts» – som er små hytter til utleie som ligger langt ute i jungelen. Noen av dem har utsikt over havet og en åpen design slik at man faktisk kan risikere å få besøk av papegøyer inne på soverommet. Ulempen med disse stedene er at de som regel koster 1000-1500 kroner natten, i motsetning til de 200 kronene vi betalte i Roseau.
Vi hadde bare 6 dager på Dominica, men fikk sett veldig mye

mann VS foss

mann VS foss

av øyen på den tiden. Vi dro helt opp til en av de mange fossene som øyen hadde å by på. Det var en foss omringet av regnskog som het Trafalgar falls. Eneste måten å beskrive det på er å se for deg de svevende fjellene i Avatar med fossefall.
Dette er nummer 1 turistattraksjon på øyen, men meg og Torunn var helt alene når vi var der. Takk og pris at det ikke var noen cruiseskip inne den dagen!
Vi klatret over de store steinene som lå rundt fossemunningen. Fra der fulgte vi elven nedover og badet i diverse uberørte kulper. Vannet var akkurat passe kjølig – rundt 20 grader, som er ca tre ganger varmere enn norsk elvevann.
Det beste med det hele var at parallelt med elven rant det en bekk som kom ut av fjellet på samme området hvor fossen kom ned. Bekken var dannet med vann som kom fra dypt inne i fjellet og holdt veldig høy temperatur. Der som bekken begynte var vannet nesten koketemperatur, men litt lenger nede var det rundt 40 C. Vi badet først i det kalde vannet, og deretter i det varme vannet som stinket av svovel, akkurat som på spa!

I badekar med vulkanvann

I badekar med vulkanvann

Der hvor den varme bekken møtte elven var det mulig å ligge i elven samtidig som vi fikk en varm dusj fra svovelvannet. Resten av dagen på en slags utendørspa hvor de hadde flere svovelkilder med forskjellige temperaturer, og et område med svovelgjørme. Det var også masse fruktrær der. Jeg plukket avacado, grapefrukt, appelsiner og stjernefrukt slik at vi hadde noe å knaske på mens vi slappet av i det varme mineralvannet.
Det er den beste dagen vi har hatt på hele reisen. En fantastisk naturopplevelse uten at vi trengte å slite oss halvt ihjel for å komme oss der (slik som med alle fjellene vi har besteget)
På vår andre dag på Dominica måtte vi jobbe litt hardere for naturopplevelsene. Vi skulle gå langt inn i regnskogen for å finne den sagnomsuste verdens nest største kokende innsjø.
Vi holdt på å slite oss ut bare for å komme oss til begynnelsen av stien ettersom det ikke var mye offentlig transport oppi fjellene.

I "valley of desolation"

I «valley of desolation»

Vi fikk en buss til å slippe oss av i en tilfedlig vei langt oppe på fjellet, og begynte å vandre. Etter en time med vandring vertikalt oppover var vi allerede utslitte før vi

Guiden leder vei gjennom dalen

Guiden leder vei gjennom dalen

var kommet til den beinharde stien som førte til innsjøen. Heldigvis fikk vi haik med en bil som tok oss enda høyere opp i fjellet til stien. Ved starten av stien traff vi en gruppe med middelaldrende Barbadosere som hadde en guide som skulle ta dem med til innsjøen. Vi bestemte oss for å gå med den gjengen ettersom en guide tilsynelatende var obligatorisk på den turen, og de hadde funnet seg en lokalguide.
De var en hyggelig gjeng som delte altmulig rar barbados mat med oss, men meg og Torunn ville nok kommet frem dobbelt så fort uten dem.
Det var faktisk en ganske tøff tur som gikk opp det ene tropiske regnskogfjellet og ned det neste, helt til vi kom til en dal som het «valley of desolation». Et veldig passende navn ettersom det var en dal uten noen planter, og med masse vulkansk aktivitet. Luften var full av svovel, og overalt var det dammer med aktivt kokende vann og bekker som var farget krittvite bare med mineraler.

Stig og Torunn på nye eventyr

Stig og Torunn på nye eventyr

Det føltes som om vi var i Mordor på vei til Mount Doom, bare uten ringen.Det er det mest eventyrlige stedet jeg har sett. For hvert steg vi tok måtte vi passe på å ikke tråkke i en kokende pytt. Det er visstnok flere turister som har blitt forbrent der, hvilket er en av grunnene til at en guide er påkrevd. Vi gikk videre dypere inn i regnskogen på andre siden av dalen. Etter en stund kom vi til enda en svovelstinkende Mordor-verden. Det var den siste kraftinnsats opp mot den kokende innsjøen. Vi så dampskyen fra bunnen av fjellet og klatret med nytt mot opp mot målet.
Da vi endelig kom til innsjøen ble vi ikke skuffet – den kokte som bare det!
De som klatret opp der for noen år siden derimot ble veldig skuffet når de fant ut at ikke bare var innsjøen sluttet å koke, men den hadde forsvunnet helt.
Over de neste månedene kom den tilbake igjen, men nektet å koke. Noen var til og med dumme nok til å bade der…seriøst Darwin awards. Noen måneder senere begynte kokingen nok engang for fullt, noe som markerte slutten på badesesongen.
Siden vi fulgte med en gruppe med middelaldrende barbadosere så tok det nærmere 4 timer å gå opp til sjøen. Noen av dem falt av langs veien, men de fleste klarte det i et lavt tempo. Meg og Torunn ble litt rastløse.

En  kokende sjø

En kokende sjø

Innsjøen var et utrolig syn. Vi kom inn i en tåkedal av vanndamp og når den endelig løste seg opp så vi den knallgrønne kokende sjøen. Det er ikke mange slike i verden, og dette er den nest største, rett etter en i New Zealand. Det var definitivt verdt en lang tur gjennom regnskogen. Egentlig så var turen i seg selv verdt det selv om det ikke hadde vært en stilig kokende innsjø på slutten. Vi dumpet gruppen vår og gikk tilbake til starten på halvparten av tiden det tok å gå med barbadoserne.

På toppen av kystfjell

På toppen av kystfjell

Dagen etter leide vi en bil og kjørte rundt hele øyen. Vi kjørte helt til sør på øyen og snorklet på et rev som heter «champagne reef». Det navnet kommer av at det er vulkansk aktivitet under revet

Champagne revet (bobler) utenfor Roseau

Champagne revet (bobler) utenfor Roseau

slik at det kommer masse bobler opp fra steinene. Det var akkurat som å svømme rundt i et gigantisk akvarium med en svær luftpumpe. Fiskene så ut som de likte boblene, og å svømme gjennom dem. Vi var også innom en del fine fiskelandsbyer sør på øyen, masse rastafiskere.
Vi kjørte også helt nord på øyen og var innom en by som heter Plymouth, tydeligvis kalt opp etter Plymouth i England.
På turen opp tok vi en avkjørsel langt inn på en jungelvei for å ta en tur i en regnskog. På veien passerte vi tusenvis av fruktrær som var stappfulle av modne appelsiner, grapefrukt, avacado, mango og stjernefrukt. Fantastisk deilig å kunne plukke sin egen lunsj.

Solnedgang i Dominica

Solnedgang i Dominica

Regnskogen var veldig vakker. Trærne var urgamle, og skogen var helt stille og magisk, og vi var heldigvis alene der. Etter en time i skogen hørte vi noen intense skrik fra lenger inne i skogen, og vi visste at det kunne bare være en ting; Papegøyer. Vi gikk av stien og listet oss forsiktig dypere inn i skogen. Etter hvert kom vi nærmere flokken og plutselig så vi 10-15 grønne flygende skrikemaskiner på vei bort; vi hadde blitt oppdaget. Vi fulgte dem dypere inn i jungelen, og jeg følte meg som en spion der jeg listet meg på tærne i et forsøk på å forbli uoppdaget. Til slutt klarte vi å komme oss helt innpå flokken uten å skremme dem avgårde, og fikk masse fine bilder og filmer. Papegøyene var ganske sjeldne, av en type som kun finnes på denne øyen (Red-necked amazon – de er utrydningstruet), så det var moro å komme så nærme dem.

Sjelden Dominica pappegøye

Sjelden Dominica pappegøye

blåprikket øgle

blåprikket øgle

Dagen ble avsluttet med et besøk til et vakkert fort som var fullt av slanger og øgler, og deretter snorkling på revet ved solnedgang. Etter solnedgang skulle vi til et nytt hotell på nordsiden av øyen i en by som heter Marigot. Vi bestemte oss for å ikke kjøre den direkte veien, men isteden ta en rute som gikk litt lenger nordover langs kysten. Det skulle vise seg å være en dårlig ide. Veien på den ruten var sinnsykt bratt, så ille at jeg lurte på om bilen kom til å velte over til tider. Den var i tillegg utrolig dårlig vedlikehold, det er ikke en overdrivelse å si at det var mer hull enn vei. Det var opp et fjell, og ned det neste, uten å virkelig komme så mye nærmere målet. Det tok 3 timer å komme frem til hotellet, mens den andre veien ville tatt under en time. Det var en veldig lang kjøretur på de dårlige veiene i fjellet og i mørket.
Gjestehuset vi skulle bo på i Marigot var en såkalt ecoresort; masse små hytter og bungalower inn imellom skog, blomster og urørt natur. De hadde rotet til reserveringen slik at vi fikk en hytte som var gigantisk med vår egen svære terrasse. Lyden av den skvulpende elven var konstant, og vi våknet i et paradis med fuglekvitter, elvesus og lukten av blomster. Det krydde av kolibrier rett utenfor verandaen vår.
Det var definitivt et sted man kunne tilbragt en uke, eller gjerne en måned. Hvis jeg noensinne skal skrive en bok så skal jeg bo slik; langt uti skogen, omringet av natur og dyr.
Den siste dagen vår kjørte vi rundt langs nordøst-kysten og besøkte en Kariber landsby. Dominica er den eneste øyen i Karibien hvor man fremdeles kan finne overlevende orginale Karibere.

kjøkkenet

kjøkkenet

Alle kariberne ble slaktet når europeerne kom til øyene for å gro sukkerør. Eneste grunnen til at det var noen få som overlede på Dominica er at de hadde en del fjellkjeder hvor de kunne gjemme seg fra de blodtørstige Europeerne. Landsbyen var en replika av hvordan de bodde, så det var bare noen stråhytter her og der som vi måtte besøke sammen med en overpriset lokal guide. Vi så noen flere fossefall også i diverse regnskoger rundt om på øyen.
Dominica har definitivt vært et høydepunkt på reisen vår gjennom Karibien, og er en øy jeg gjerne kunne tenke meg å dra tilbake til (selv om vi klarte å se de fleste attraksjonene på de dagene vi var der).De varme kildene som er overalt, de saftige fruktene, de fantastiske regnskogene med fossefall overalt og diversiteten av fugler var alle med på å gjøre dette til vår favorittøy.
Bloggurat.

 Posted by at 5:24 am
jan 102013
 

Flyet vårt snirklet seg sakte og lavt over den ene vulkanøyen etter den neste. Vi fløy over Saba (et av verdens beste steder å dykke) og St.Eustasius før vi så de vulkanske toppene på utrolige St.kitts og Nevis.
Vi landet på verdens minste flyplass på St.Eustasius før vi kjørte videre og landet på verdens nest minste flyplass på Nevis. Fra der tok vi båten over til St.kitts i solnedgangen.

Vulkanøyen Nevis !

Vulkanøyen Nevis !


På St.kitts bodde vi i hovedstaden Basseterre sammen med vår nye couchsurfer kompis – en veldig jovial og kul amerikaner.
Vi bodde i åsen rett ovenfor hovedstaden Basseterre. Det var et sted med utrolig bra utsikt over byen. .
St.kitt og Nevis flagget

St.kitt og Nevis flagget


På St.kitts og Nevis er det veldig mange apekatter, mer enn dobbelt så mange som det er folk. Folka der ser dem som en pest ettersom de spiser alt som er av avlinger og frukt. De ble introdusert på øyene for 200 år siden av en eller annen idiot, og har fort tatt over hele stedet.
Basseterre er en helt grei by, men det er ikke så veldig mye å se der egentlig. Greit sted å surre rundt i en halv dag før det er avgårde for å se andre steder på øyen. Vi brukte første dagen vår på å dra til St.kitts` mest kjente attraksjon : Brimstone Hill fort. Det er et svært velbevart fort som ble bygget av brittene for å jage vekk franskmennene. Akkurat som alle de andre øyene i karibien så har St.Kitts hatt forskjellig eierskap opp gjennom årene, og mange som har kjempet for å holde på øyen. Disse kampene kom igang fordi alle ville ha tropeøyer slik at de kunne vokse sukkerør til å putte i teen sin hjemme i England. England og Frankrike delte St.kitts, men det var ikke et harmonisk vennskap. Det var bare akkurat lenge nok til at de kunne slakte alle de originale kariberne som bodde der. De drepte 4000 mennesker på èn dag der som fortet ligger, og blodet rant visstnok i dagesvis etterpå. Det er derfor stedet nå heter ¨bloody point¨.
Torunn rir en kanon

Torunn rir en kanon


Fortet var definitivt høydepunktet på St.kitts. Det var veldig stilig, og fantastisk utsikt ut mot naboøyene Saba og St.Eustasius. Det var mange nivåer på fortet, ene nivået med mer kanoner enn det neste. Det var veldig vanskelig for noen å ta over fortet. I 1790 kom 8000 franskmenn og prøvde å ta det fra 500 britiske soldater. Det tok dem over en måned med masse tap. Måneden etterpå var det en politisk avtale i Versaille som gjorde at franskmennene måtte gi øyen tilbake til Brittene. Sikkert litt nedsig for dem som hadde stresset i en måned for å ta over fortet.
På vei ned fra fortet så vi en koloni med grønne ¨Verdet¨ apekatter, men de var ikke interesserte i kontakt.
For å komme oss rundt på øyen brukte vi de lokale bussene, som egentlig bare er ombygde varebiler. Akkurat det er ganske likt på alle de karibiske øyene vi har besøkt.
Fortet er den største attraksjonen på øyen, ellers så er det egentlig ikke så mange ting. Det er et sted som heter Romney Manor som ligger i en liten regnskog ved en villa halveis mellom Basseterre og Brimstone hill fortress. Vi dro der også, men ble ganske skuffet da vi fant ut at det bare var et lite hus med en fin hage. I huset bodde det en kariber dame som solgte diverse kunstverker. Egentlig så er det jeg husker best det at vi fant skinker i hagen. Det er noen små øgler som er 50/50 mix mellom øgle og slange. Det var også noen ruiner av en sukkerplantasje der, men det er noe man finner overalt på de karibiske øyene.
En av dagene sto vi opp før solen for å treffe en venn av couchsurferen vår som het Roy.
Roy møtte oss i en liten rastaby midt på nordsiden av øyen. Planen var å dra opp til en urteplantasje og økologisk «forskningsenter» som var langt oppi jungelen halvveis opp på vulkanen.
En kirke midt på St.Kitts

En kirke midt på St.Kitts


Etter en ambisiøs kjøretur med en liten leiebil gjennom 1 meter høyt gress og 60 graders oppoverbakke, kombinert med halvtime trasking gjennom jungel, kom vi endelig til målet vårt. Det eneste som var der var en stol, en gyngestol, og et blikktak. Det var en eldre rastamann som eide og drev stedet.
Bare de som satte opp skiltet kan mate apen !

Bare de som satte opp skiltet kan mate apen !


Målet var å dyrke diverse frukt og urter for å finne ut om det var noe som helst som apekattene ikke ville spise. Det er et stort problem på øyen at apekattene kommer om natten og ødelegger farmer og spiser alt som er der.
Apen spiser nyplukket appelsin

Apen spiser nyplukket appelsin


Planen til denne rastamannen var å finne en løsning på problemet, men det var veldig diffust hvordan det skulle foregå. Hver gang han plantet noe så kom apene og ødela åkeren innen kort tid.
Det var uansett en grei liten ekskursjon, men Roy var veldig skuffet over å ha glemt hasjen sin ettersom å sitte og se på utsikten og røyke hasj er den vanligste aktiviteten der oppe.
Chris var kompisen til Roy, som også var med på turen.
Organisk urtefarm på en vulkan

Organisk urtefarm på en vulkan

Damen hans var tilfeldigvis veterinær på den lokale veterinærskolen. Det passet oss ganske greit ettersom det gav oss noe å gjøre neste dagen – personlig omvisning av den veterinærskolen i verden med best omgivelser.
Skolebyggene ligger rett ved det karibiske havet med utsikt over det knallblåe tropiske vannet fra forelesningsalen. Jeg tror ikke jeg hadde klart å fokusere på studiet der….men med tanke på at studentene der må betale 600 000 kroner i året for å studere der så er de kanskje litt mer motiverte. Pappa blir nok ganske sinna om de stryker ut og må gå året om igjen.
Resten av dagen kjørte vi rundt med Chris og besøkte de fineste strendene på St.kitts. Deretter dro vi til en rastafarm hvor han lærte oss diverse yoga-teknikker.
Senere på kvelden hadde vi grillfest med Chris og kona. Det var en typisk kveld i St.Kitt med morsomme nye venner, masse mat og selvsagt utømmelige mengder med rom. Mike presterte å drikke en hel liter flaske med rom alene, så vi var ikke så veldig imponerte når han hoppet inn i bilen for å kjøre hjem etterpå.
Torunn og gjengen lager kebab

Torunn og gjengen lager kebab


Dagen etter tok vi båten over til Nevis for å tilbringe litt tid der også. Det er en klassisk 2 øy stat hvor beboerne på den ene øyen snakker drit om beboerne på den andre øyen. Neviserne mener at Kittisianerne er noen skumle typer som bare er ute etter bråk. Hver gang det er en forbrytelse på Nevis så er det umiddelbar påstand om at skurken må være en innflytter fra St.Kitts. De Kittisianerne er bare full av ugagn !
Han som vi bodde med var veldig oppgitt med Kittisianerne, og hadde planer om å skrive bok om hvordan man best kan kommunisere med dem.
Vi bodde midt i hovedstaden på Nevis – Charlestown. En sjarmerende liten kystby som blir en spøkelsesby etter klokken åtte på kvelden.
Stig og Torunn på vulkanen

Stig og Torunn på vulkanen

Utsikt fra Nevis vulkan til St.Kit

Utsikt fra Nevis vulkan til St.Kit


Den ene dagen vi var der var vi fast bestemt på å bestige vulkantoppen som dominerer den lille øyen. Vi tok en liten skranglebuss til en landsby ved foten av fjellet og klarte å finne det som så ut som en sti opp på fjellet. Alle anbefalte å ha med guide ettersom det skulle være vanskelig å finne frem. Vi hadde ikke lyst å bruke masse penger på en guide, så tenkte vi skulle prøve å klatre fjellet alene.
Det begynte som en vanlig sti, men den ble mer og mer utfordrende helt til det punktet hvor det gikk nærmest vertikalt rett opp. Heldigvis var det tau der også slik at vi kunne dra oss opp. Slik fortsatte stien hele veien til toppen. Det var ikke som en tur i parken, det var faktisk en utrolig utfordrende rute å gå, spesielt med tanke på at det var 35C og sol.
Når vi endelig kom til toppen var vi skitne, fulle av søle og stinkende av svette.
Heldigvis hadde vi med oss en øl hver som belønning for alt slitet.
Utsikten var veldig fin,og vi var heldig at skylaget klarnet opp akkurat når vi var der. Vi kunne se St.Kitt og hele den lange peninsulaen som strekker seg nesten helt til Nevis.
Veien ned var ikke fullt så slitsom, men vi måtte hele tiden passe på å ikke skli ettersom det er liten sjanse for overlevelse om vi skulle falle av vulkanen.
Torunn på vei ned

Torunn på vei ned


Resten av dagen tilbrakte vi i Charlestown. Der var det faktisk en god del turister. Vi så mer turister på en time der enn vi gjorde på 5 dager på St.Kitts.
Nevis er en luksus-destinasjon for rike folk i Europa. Hotellene der var veldig fine, og veldig dyre. Gjestehuset vårt kostet 72$, noe som er det hittil dyreste rommet vi har hatt.
Morgenen etter dro vi til flyplassen og ventet på at kaptein Mike skulle plukke oss opp. Etter en halvtimes venting så vi det urgamle 70-talls flyet i horisonten, og kapteinen landet flyet på Nevis kun for å plukke opp meg og Torunn. Dette er personlig luftfart på sitt beste!
Denne gangen var jeg den heldige passasjeren som fikk være copilot. Heldigvis kom vi ikke i noen situasjoner hvor Mike trengte assistanse på den korte turen til neste øy. Vi fløy over vulkanøyen Montserrat som for noen få år siden hadde hatt utbrudd. Halve øyen var dekket av størknet lava og det var lett å se hvor hovedstaden en gang hadde vært.
Solnedgang på Nevis

Solnedgang på Nevis


 Posted by at 2:29 pm

Del 9 – St.Croix – en tropisk bit av Danmark

 Karibien, St.Croix  Kommentarer er skrudd av for Del 9 – St.Croix – en tropisk bit av Danmark
jan 032013
 

Det lille flyet vår hadde en bumpete landing, og 5 minutter senere sto vi på flyplassen i St.croix med bagasjen på ryggen, klar til å utforske nok en karibisk øy. På denne øyen skulle vi bo med en 66 år gammel mann som het Cy. Det var alt vi visste om han ettersom han aldri hadde couchsurfet før og ikke hadde noen referanser.

Torunn og Cy har frokost

Torunn og Cy spiser frokost


Vi ringte han fra flyplassen og han instruerte oss til å dra til favorittstranden hans, som viste seg å være den eneste homo-vennlige stranden på øyen (ikke tilfeldig). Vi tok taxi fra flyplassen til stranden på andre siden av øyen og ventet der i noen timer på at Cy skulle dukke opp og hente oss. Det var en fin strand og krystallklart vann, virkelig et paradis. Vi så skilpadder, spottet eagleray (en rokke), delfiner og myriader av fisk på revet som var rett utenfor stranden.
Vi kom i prat med en mann som jobbet på hotellet der, og kom til å nevne at vi skulle bo med Cy. Han brakk sammen i latter og fortsatte å le i flere minutter – ikke en god første respons!
Plutselig dukket det opp en eldre mann i speedo – og voila- der var Cy, den sprøeste couchsurferen vi har bodd med!
Han var hysterisk morsom. Han fortalte oss at han er en pensjonert lærer som har jobbet i 40 år på St.croix, men han er født og oppvokst i New York, noe som var klart fra aksenten hans. P1030150
Han hadde et fantastisk stilig hus rett ved hovedstaden Christiansted. Huset var bygget rundt en sukkermølle fra 1600-tallet, veldig spesielt. Det var en gigantisk hage med 2 svømmebaseng, masse frukt-trær og et tamarind-tre. Cy er veldig glad i å lage mat, og har visstnok en doktorgrad i baking. Han insisterte på at vi skulle hjelpe ham på kjøkkenet når han bakte brød og hvitløksbaguetter. Vi fikk også lære den fine kunsten det er å lage tamarindjuice. Den første morgenen vår disket han opp med hjemmelagde belgiske vaffler, musserende eplejuice, hjemmelagd tamarindjuice og nykvernet smør. Det var ganske luksus. Han var også uendelig glad for å ha noen som kunne hjelpe ham med de daglige gjøremål. Noen ganger ropte han på meg når jeg var på andre siden av huset bare slik at jeg kunne komme og åpne kjøleskapsdøren for ham. Han ble også veldig lett stresset. Noen ganger når vi var på stranden med ham og han nettopp hadde badet og satt i solstolen kunne han finne på å rope «God, I`m soo stressed out» med et bekymret blikk.
Han er egentlig pensjonert, men når vi bodde med ham gjorde han et ubetalt vikariat på en lokal skole.
Cy er besatt av Origami, det er origamier overalt i huset hans, og i klasserommet der han jobbet. Vi ble med ham på skolen for å se hvordan en St.Croisk skole var, og det var en ganske morsom opplevelse. Han hadde bare 3 elever, men de var visstnok problemstudenter som var i en spesial klasse.
Origami på skolen

Origami på skolen


Han snakket med dem som om de var totale retards, og hver gang en av dem sa noe som helst så løp han bort til tavlen for å gi dem et poeng. «Positive reinforcement» – hvis ungene fikk nok poeng så kjøpte ham dem en Subway-sandwich. Meg og torunn ble satt til å lage bokser. Så der satt vi 10 000 mil hjemmefra på en liten øy i Karibien og laget origami bokser sammen med en gjeng med rotløse karibiske tenåringer. Brilliant!
Det skulle vise seg at vi var rene naturtalentene på å lage bokser. Vi laget en boks med et norsk flagg på til gave til Cy.
Resten av dagen så surret vi rundt i Christiansted. Christiansted er oppkalt etter en dansk konge som het Christian, og på andre siden av øyen er byen Fredriksted som ble oppkalt etter en annen dansk konge som het (drumrolls)….Fredrik.
Christiansted sett fra øyen

Christiansted sett fra øyen

Stig Og Torunn på øyen

Stig Og Torunn på øyen


St.croix tilhører Usa, men kulturen deres er mer dansk enn amerikansk. Selv gatenavnene er på dansk, og de selger danske bakevarer. Amerika kjøpte jomfuøyene av Danmark i 1930, mens danskene har hatt øyene i hundrevis av år. Det er visstnok 7 forskjellig land som har eid Jomfruøyene over de siste 500 år, så det har vært veldig mye frem og tilbake.
Christiansted var en veldig fin liten by, veldig avslappet, deilig karibisk atmosfære over hele stedet, ingen som stresser (utenom Cy da..).
Fortene i Christiansted og Fredriksted er veldig annerledes fra fortene som vi så på de andre karibiske øyene. Det kan ha noe med at danskene faktisk drasset steinene til å bygge dem helt fra danmark, og også det at dette faktisk var de eneste øyene som var danske og ikke spanske, britiske eller hollanske.
Rett utenfor byen er en bitte liten palmeøy hvor det er en fin strand og et hotell. Det går en liten båt som frakter folk over til øyen for overpris.
Vi hadde en liten sekk, så jeg tok sekken på båten, mens Torunn svømte over. Torunn var allerede på stranden når jeg kom til øyen. Det var et veldig greit sted å slappe av en dag, det var masse rokker og fisk rett utenfor øyen.
Ellers så var det mange late dager på bryggen i Christiansted, hvor det var et mikrobryggeri som lagde ekte St.Croix øl. Vi dro også mye til Fredriksted ettersom Cy ikke kunne gå en eneste dag uten å dra til favorittstranden sin på andre siden av øyen. Hver gang vi måtte stoppe for å gå på butikken tok det en halv evighet. Dette var fordi vi ikke kunne gå forbi en eneste person uten at Cy begynte å snakke med dem. Det virker som de fleste på denne øyen har vært Cy sin elev på et eller annet tidspunkt, og dem som ikke er det kjenner ham uansett.
Christiansted fort

Christiansted fort


Vi begynte å bli ganske gode på å lage smør og tamarindsaft, og på kvelden bakte han en pizza til middag for oss.
Når helgen kom så hadde Cy lyst å tilbringe masse tid med oss. Det kan hende det var grunnen til at jeg våknet tidlig på morgenen og så at Cy var på soverommet vårt. Jeg våknet av at han strøk meg forsiktig på armen mens han visket at vi måtte stå opp. Jeg fikk litt sjokk, men aksepterte det som kulturelle forskjeller (mellom homofil kultur og heterofil kultur).
Frokosten var digg, som vanlig. Vi hadde planlagt å bo med en annen couchsurfer som jeg hadde kontaktet før jeg faktisk kontaktet Cy. Vi tenkte det var best å bo med henne noen dager siden vi hadde planlagt 3 dager med festing, og Cy la seg klokken åtte hver kveld og hadde ikke gitt oss noen nøkkel til huset sitt.
Gjengen i Christiansted

Gjengen i Christiansted


Celena var på min alder og litt mer på bølgelengde med oss (muligens fordi hun ikke var dobbelt så gammel som oss eller sprø).
Hun bodde sammen med 2 andre ungdommelige damer som alle jobbet som masseuser på et luksushotell. De var veldig hospitable med å gi oss både rom, mat og rom(alkoholholdig drikk).
På kvelden den første dagen fikk vi være med på noe vi aldri har vært med på før – Thanksgiving feiring. Det er noe som amerikanerne feirer på 22.november fordi kalkunene er ekstra saftige den dagen. Vi ble med Celena og vennene til en fantastisk villa der det bodde et eldre ektepar som skulle stå for maten. De vartet opp med et fantastisk
Alle jentene digger Stig

Alle jentene digger Stig

kalkunmåltid og de beste margaritaene jeg har smakt. Det var perfekt opplegg og ypperlig sted- villaen lå rett ved sjøen og hadde utsikt over en liten øy som lå rett utenfor hovedøyen.
Vi var heldige nok til å vøre på St.croix akkurat en av de få dagene i året hvor de har en populær lokal festival som heter «jump up». Celena og vennene skulle selvsagt der, og alle hadde på seg kjoler med spesielle farger som er typisk St.Croisk. Selv Torunn fikk låne en kjole, så da var jeg plutselig den eneste uten St.Croiske farger.
Løsningen kom som den mest homofile skjorten jeg noensinne har hatt på meg. Den hadde de riktige fargene, men hadde også en dyp utringning og så ut som den ville passet på en tenåringsjente.
Jeg tenkte at ingen kjenner meg på St.Croix (utenom de som jeg skal gå ut med), så det kan nok bli litt morsomt. Største bekymringen var at de lokale ikke liker homser og har en tendens til å jule dem opp, noe som ikke var bra siden jeg så veldig homo ut.
Jump up festivalen var moro, veldig artig å få med seg litt lokalkultur når vi først er på øyen. Det var masse folk, masse gatemat, steeldrum band(kariber trommer) og Mocko jumbees.
Mocko jumbees !

Mocko jumbees !


Mocko Jumbees er erketypisk St.Croisk, og veldig spesielt å se. Det er noen folk på høye stylter og spesielle antrekk med masker over ansiktet. De var veldig flinke til å danse selv med styltene på. Jeg ville snublet etter et minutt.
Ved promenaden fant vi en reggae konsert og en haug med søte jenter som lekte med ild. Første gang jeg har sett jenter som driver med fakkeloppvisning, det kunne godt vært flere av dem rundt om.
Dagen etter var bursdagen vår. Torunn fylte 33 og jeg forlot tjueårene og gikk inn i tredveårene, endelig voksen..
Vi begynte dagen med 2 bursdagsdykk på revet ved Salt river bay – der hvor Columbus først landet når han kom til Karibien i 1492.
Revet var fint og fargefullt med masser av vakre fisk, og vi klarte å komme veldig nærme en havskilpadde før den suste videre. De er utrolig elegante når de svømmer. De bare svever avgårde uten noen bekymringer (utenom om lokale fiskere som prøver å drepe dem – fy skam!) .
Skilpadden vi traff

Skilpadden vi traff

Torun og Stig under vann i St.croix

Torun og Stig under vann i St.croix


Etter dykket tilbragte vi resten av dagen på stranden sammen med Cy. Det var et veldig avslappende sted å feire bursdagen. Kelneren der sang bursdagsang som en opera, og vi fikk gratis iskrem.
Vi var der til solnedgang, så dro vi til Celena sitt hus hvor de hadde stelt istand en liten bursdagsfest for oss, nok et eksempel på en bra couchsurfer som varter opp for oss!
Det var faktisk ganske trist å forlate øyen ettersom vi hadde fått så mange nye venner der!
Neste øy vi skulle til var Nevis. Vi hadde funnet et lokalt ¨flyselskap¨ som skulle ta oss der. De hadde direktefly til Nevis og var litt billigere enn LIAT (som er det offisielle karibien flyselskapet). Det var veldig vanskelig å få tak i noen fra selskapet ¨Coastal air¨. Det var ingen hjemmeside, ingen e-mail og ingen informasjon noen steder. Alt vi hadde var et telefonummer hvor de aldri plukket opp telefonen. Etter 5 dager med forsøk på å få tak i kapteinen Mike så ringte han endelig tilbake (etter jeg hadde lagt igjen 50 beskjeder). De er tydeligvis ikke så interessert i å få passasjerer.
Flyet var eldre enn både meg og Torunn, og så ut som det kom rett ut av 70-tallet. Kapteinen Mike var minst 70 år gammel, og vagget avgårde mens vi fulgte etter ham inn i flyet. Insiden av flyet var om mulig enda mer retro enn utsiden. Ingen av beltene virket, noe som var like greit ettersom noen av folka i flyet satt med massevis av kasser og bagasje oppå seg.
Denne gang fikk jeg være Co-pilot, noe som faktisk var veldig morsomt. Jeg bare håpet inderlig at ikke Mike kom til å få et hjerteinnfarkt eller noe ettersom det da ikke ville vært fullt like morsomt å være copilot.

 Posted by at 9:18 pm
des 302012
 

El Morro Fortet i gamlebyen

El Morro Fortet i gamlebyen

Utsikt over gamlebyen

Utsikt over gamlebyen

Puerto Rico er en interessant øy. De er i teorien 100% amerikanske, men de snakker spansk og de identifiserer seg ikke som amerikanere, men som Puerto Ricanere. Amerikanerne derimot identifiserer seg med et tilfeldig land som en tipp-oldefar kom fra (vi har møtt mange ¨nordmenn som aldri har vært i Norge¨).
Couchsurfer-verten vår het Rosa Lie og er en veldig trivelig dame i tredveårene som bor sammen med sin tenåringsønn Ganesh. De bor i en liten leilighet i utkanten av San Juan. Meg og Torunn fikk dele en sovesofa i stuen. Rosa er en veldig kul dame som laget alskens lokale søtsaker til oss. Hun lever et veldig hektisk liv; avgårde på jobb klokken 7, ferdig klokken fem og deretter hjem til couchsurfere eller ut med venner hver kveld.
Oss og Rosa Lie - vår nye Puerto Ricanske venn

Oss og Rosa Lie – vår nye Puerto Ricanske venn

Vi brukte første dagen til å utforske San Juan gamlebyen. Det er der alt det interessante har skjedd. Spanjolene holdt Puerto Rico i 400 år uten at brittene, hollenderne eller franskmennene klarte å ta det fra dem. Det var mest fordi de bygde to ganske heftige fort fulle av kanoner som dekket hver centimeter av havnen hvor skip kunne komme inn.
Det hadde selvsagt vært noen innfødte der før spanjolene, men de ble bare slaktet ned. Akkurat det er likt på alle de karibiske øyene vi besøker. Det var alltid masse innfødte karibere på de diverse øyene, og de ble alltid slaktet av europeerne som hadde lyst å hogge ned alle skogene for å starte sukkerplantasjer. Det har vel alltid vært slik i historien til de fleste land; de som har mer avansert teknologi (pistoler) slakter de innfødte som er mer primitive (kun spyd).
Vi var innom begge fortene og 2 museer og etter det følte vi at vi hadde sett nok kanoner og fort på en stund. Gamlebyen er ganske stilig i seg selv; trange brosteinbelagte gater og ruiner og fort rundt hvert hjørne.
Neste dag hadde vi leid bil og var litt for ambisiøse. Planen var å dra til Arecibo antennen, som er verdens største radioteleskop, i tillegg til Bacardi fabrikken og iskremsjappen i Lares.

Baren på Bacardi fabrikken

Baren på Bacardi fabrikken


Bacardi fabrikken var ganske digg. Det var et av disse sjeldne stedene som faktisk ikke tok seg betalt. Vi fikk en full omvisning av hvordan Bacardi ble laget, og alt om historien. Deretter hadde vi en bartender som snakket om drinker man kan lage med Bacardi. Det hele ble avsluttet med at vi fikk 2 gratis cocktails med bacardi drinker. Det var digg. Vi endte selvsagt opp med å kjøpe en liter Bacardi.
Stig og bacardi

Stig og bacardi


Det var et godt stykke å kjøre til den gigantiske radioantennen, mesteparten på små sideveier. Forventningene var høye når vi kom der ettersom vi hadde sett
Areceibo observatory

Areceibo observatory

antennen i «contact» og i «James Bond» og var veldig imponert. De som bygde antennen hadde bare funnet en dal som var passe stor også bare satt sammen antenne over all skogen som var der. De bygde 3 gigantiske tårn for å holde hele greien opp. På senteret der har de et lite planetarium hvor det er masse informasjon om diverse planeter og andre vitenskapsting. Det var egentlig litt for mye ettersom vi hadde egentlig bare kommet der for å ta et bilde av antennen. Vi kom relativt sent på dagen så vi hadde under en time på å se hele stedet, som ikke var helt nok. Antennen var veldig imponerende, men det virket som en utrolig kjedelig jobb å analysere all dataen som kom fra den. Vitenskapsmennene sitter i månedsvis og setter sammen utallige data fra antennen slik at de kan finne ut at Pluto er 0,5% mindre enn det som tidligere var trodd eller andre observasjoner.
Stig og Torunn på obsevatory

Stig og Torunn på obsevatory


Etter antennen var planen å dra til en liten landsby som heter Lares. Den store attraksjonen der er en iskremsjappe som selger iskrem med rare smaker. De har iskrem som smaker hvitløk, fisk, biff, øl(!) og diverse andre ting. Jeg gledet meg som en liten unge til å smake øl iskremen og fiske iskremen. Etter 1 times kjøring fra antennen kom vi til Lares, og til min enorme skuffelse var vi utenfor iskremsjappen 3 minutter over fem, og sjappen hadde stengt klokken fem. Jeg tror de lokale tenkte «den skrullingen må virkelig være glad i iskrem» når de så meg banne og steike utenfor den låste butikken. Det var 1 time kjøring for iskrem som vi aldri fikk….det får bli til neste gang vi er på Puerto Rico.
Når vi kom tilbake til San Juan var det allerede mørkt og vi hadde ikke noe kart eller GPS. Det var et ganske stort problem ettersom vi ikke hadde noe anelse om hvor vi bodde. Heldigvis ble vi reddet av tableten vår som hadde GPS og hjalp oss å finne frem til en del av byen hvor vi var bedre kjent og kunne finne huset.
Rosa Lie var kul og hadde en liten fest på kvelden. En god sjanse for oss å få drukket opp flasken med Bacardi. Vi orket ikke å bli med henne ut på salsadansing. Vi var altfor trøtte, og altfor dårlige til å danse salsa!
Dagen etter kjørte vi til den siste resten av regnskogen på øyen; El Yunque.
Torunn i El Yunque

Torunn i El Yunque


Vi hadde selvsagt planlagt å gå opp til toppen av det høyeste fjellet der, en rute som få andre turister våger seg ut på. Det tok en del innsats å komme seg opp der, men regnskogen var veldig vakker og stillferdig. Det var ikke så mange dyr der, men likevel fint. Typisk vår uflaks så begynte det å regne og det kom masse tåke slik at vi knapt kunne se vår egen hånd, flashback fra Jamaica og Panama.
Vi tok også turen til diverse fosser som var ganske stilige. Etter regnskogen dro vi til en by som er kjent for å ha masse lokal gatemat. Noe av det som er morsomt med å reise rundt verden er å smake på alle de forskjellige landenes lokale matradisjoner. Puerto rico-maten var faktisk veldg god, og ingen av oss ble syke – dobbel bonus !
På vei tilbake til San Juan gjorde vi den store tabben å kjøre til sentrum av byen midt i rushtrafikken. Det var en fantastisk dårlig ide, og vi vet enda ikke hva som var galt oppi hodene våre for å finne på noe slikt. Det verste var at vi gjorde det kun for å få et ølbilde med fortet i gamlebyen. Hvert land vi drar til så finner vi den lokale ølen og tar bilde av flasken foran et nasjonalmonument.
etter noen timer i en trafikkork kom vi frem til gamlebyen etter mørkets fall. Gamlebyen var ganske stilig i mørket ettersom alle monumentene og fortene er opplyst med lyskastere. Ølbildet ble relativt dårlig. På vei tilbake til huset vårt kjørte vi oss vill i sentrum av millionbyen San Juan. Torunn kjørte og det holdt på å klikke for henne når vi endelig fant veien ut av labyrinten. Vi var rimelig trøtte i hodet når vi endelig kom hjem.

Dagen etter sa vi farvel til Rosa Lie og dro avgårde for å møte vår neste couchsurfer som bodde på en liten øy utenfor østkysten av Puerto Rico.
Øyen Vieques er definitivt et sted som alle turister til Puerto Rico burde besøke. Den største attraksjonen der er en vik hvor det er verdens høyeste konsentrasjon av selvlysende alger.

Alexi - vår rastavenn

Alexi – vår rastavenn


Vi tok en taxi fra båten og dro til landsbyen Esperanza hvor rastamannen vi skulle bo med skulle møte oss. Når jeg hadde spurt ham om adressen sa han at jeg måtte bare nevne navnet hans til hvem som helst siden alle på øyen kjenner ham. De første folka vi spurte visste ikke hvem han var, men så spurte vi noen skjeggete amerikanere i en lokal pub. De var veldig forsiktig med å gi oss noe informasjon, sånn i tilfelle vi var FBI liksom. De ringte rundt til folk, og etter vi hadde hatt en del øl på puben så dukket rastamannen Alexi opp og dyttet oss inn i trucken sin. 2 minutter senere var vi innkvartert i det fine lille rosa huset hans. En time etter det satt vi i yachten til den rike vennen hans og drakk rom i solnedgangen, mens burgerne stekte på grillen.
Meg og Alexi i vannet med litt rum

Meg og Alexi i vannet med litt rum

Det var nok en av de situasjonene hvor vi følte oss uendelig takknemlig for couchsurfing og alle de kule folka vi treffer.
Vieques solnedgang

Vieques solnedgang


Det var en veldig fin yacht og artige folk som eide den. Vi kjørte en liten tur med båten og deretter inn til landsbyen for å gå på pubvandring. Alexi var et skikkelig nattmenneske, når vi begynte å bli trøtte i 2-tiden hadde han knapt nok begynt kvelden. Vi dro hjem og han kom hjem i 6-tiden, tilsynelatende sammen med en høylytt dame.
Alexi sin jobb var turistguide til den selvlysende sjøen, noe som vi hadde tenkt å gjøre uansett. Den andre kvelden vår på øyen dro vi der sammen med ham og noen amerikanske damer.
Meg og Torunn fikk en kano på deling og begynte padlingen. For hvert padletak ble sjøen rundt kanoen opplyst som et gigantisk neonlys. Vi så fiskene i vannet ettersom de lagde selvlysende spor der hvor de svømte, sikkert greit å være en predator fisk i denne sjøen.
Meg og Torunn på padletur

Meg og Torunn på padletur


Det var kun noen få måneder siden en amerikansk dame hadde svømt i sjøen og en hai hadde tygd av en stor bit av beinet hennes. Det gikk visstnok greit etter noen måneder på sykehuset, men det var ulovlig å bade i denne sjøen, delvis grunnet dårlig PR når turister blir spist av haier, men mest for å unngå å forstyrre algene for mye.
Det var utrolig moro å stikke hånden i vannet, så jeg klarte selvsagt ikke å dy meg når det gjaldt å bade. Jeg hadde en liten ulykke og «falt» ut av kanoen midt i senteret av sjøen. Det var utrolig kult, jeg sprelte rundt så mye jeg klarte for å laget masse lys rundt meg. Jeg følte meg litt som «Tron». Jeg laget en engel, akkurat som en snøengel, bare mer moro.
Jeg var den eneste som badet av gjengen, og plutselig begynte guiden og de andre å rope at jeg måtte gå ut av vannet, så jeg hoppet opp i kanoen igjen etter hvert.
Det viste seg at instuktøren hadde sett de selvlysende konturene av en veldig stor fisk som kom fort i min retning, mest sannsynlig en hai. Det kan hende jeg fikk feil type oppmerksomhet ved all sprellingen. Den stakkars sultne haien tenkte nok det var en syk fisk som han kunne ha til middag.
I det fluoriscerende vannet

I det fluoriscerende vannet


Senere på kvelden grillet vi på stranden med kompisene til rastavennen vår. Stemningen var på topp.
Dagen etter skulle vi fly til St.Croix, som er en av øyene i de amerikanske jomfurøyene. Vi dro til flyplassen i Vieques (som er den minste flyplassen jeg noensinne har sett) og ventet på at flyet vårt skulle gå. Det var bare en håndfull andre passasjerer ettersom flyet vårt var et lite 8 seters Cessna fly. Piloten var veldig ung, sikkert bare rundt 20, og Torunn fikk æren av å være co-pilot. Litt bekymringsfullt, men heldigvis var det bare en halvtimes flytur og Torunn skulle vise seg å være en uhyre kompetent co-pilot.

 Posted by at 2:05 pm
des 272012
 

P1020632Vi kom oss trygt frem til Dominikanske republikk etter å ha tilbragt 12 timer på reisefot, inkludert 7 timer i Miami. Det kostet også like mye som vi betalte for å fly fra London til Dominikanske republikk. Ganske latterlig med tanke på at Jamaica og Dominikanske republikk ligger rett ved siden av hverandre. Hvis det fantes direktefly så hadde det tatt 40 minutter. Det er slik det er å reise mellom de Karibiske øyene, det skal ikke være lett.
På flyplassen i Santiago ble vi plukket opp av en fyr som kjørte oss over fjellet til Sosua. Han stoppet ikke å snakke på de 2 timene det tok. Han var veldig interessert i å diskutere alle mafia folkene som tilsynelatende opererer i området. Han fortalte om en tysk leiemorder dame som hadde drept masse folk og flere politimenn. Hun ble heldigvis buret inne.
Torunn sov så jeg ble dermed den som måtte nikke høflig og si ¨hmm¨ annet hvert minutt.
Sosua var mye det samme stedet som vi husket fra sist vi hadde vært der. Vi tok en tur gjennom byen for å finne noe nattmatt og oppdaget at det var faktisk betydelig mange flere prostituerte der enn for 2 år siden. Tynne damer med unaturlig store pupper(dog Dom.repperne er velsignet på det området) i unaturlig trange og korte kjoler var overalt. Det samme med enslige middelaldrende menn som virkelig ikke så ut som de hørte hjemme i de gigantiske utendørs discobarene som dundret technomusikk.
Det er nok ikke et reisemål vi hadde valgt om det ikke var for at vi jobber for en veldedighet der og har en leilighet vi får bo gratis i. Det hjelper på reisebudsjettet.

Klar for amputering

Klar for amputering

Veldedigheten vi jobbet for der var et ganske annet kapittel enn den vi jobbet for i Mexico. Det var et utrolig deilig opplegg for oss veterinærene; vi bare kom der på morgenen og fikk kaffe og deretter lå det et bedøvet dyr på bordet vårt, ferdig klippet,skrubbet og klar til operasjon!
I tillegg så brukte de gode anestesimidler som gjorde at ingen av dyrene begynte å våkne opp mens vi opererte og ingen av dem blødde masse slik de gjorde i Mexico. Veldig deilig og avslappende å kunne operere på samlebånd uten at vi trengte å gjøre noe som helst med medikamentene.
Vi fikk også masse fritid til å slappe av og til å være litt turist. Den ene dagen vi hadde fri leide vi en moped(selv om noen av de lokale sa at det var ¨craaazy¨ å kjøre på veiene der) og kjørte til nummer 1 turistattraksjon i Dominikanske republikk som er et sted som heter ¨ 27 waterfalls¨. Som navnet lett hinter til så er det en dal hvor det er en elv med 27 veldig piktureske fosser som er gjort tilgjengelig for turister.

Dreamteam på nye veier

Dreamteam på nye veier

Det er ikke slike fosser som man ser i Norge som er gigantiske og faller hundre meter ned, men heller en serie med mindre fossefall. Disse får man lov til å klatre gjennom, hoppe ned fra eller skli gjennom helt til man kommer til bunnen.
Etter en humpete og strabisiøs kjøretur på mopeden hvor jeg hele tiden måtte unngå å kjøre ned i store og små livsfarlige hull i veien så var vi langt uti jungelen hvor fosseturen begynte.
Det var et alternativ å kun gå gjennom 12 eller 8 av fossene slik som 99% av turistene gjorde, men vi måtte selvsagt gå gjennom alle 27 (slik som enhver med litt eventyrlyst ville gjort).
Det var veldig moro å skli på naturlige rutsjebaner laget i fjellet som ledet ned til kulpen. Det var en veldig fin regnskog også, nesten ingen andre turister, kun lydene fra skogen. Langs stien plukket vi avocado, mango og pasjonsfrukt som vi spiste på veien opp til fossene.

Bading i kulpen

Bading i kulpen

Fosseklatring Puerto Plata

Fosseklatring Puerto Plata

På veien tilbake til Sosua stoppet vi innom Puerto Plata som er den største byen i området. Mens jeg kjørte på hovedveien kom en annen moped helt bort til min og mannen i baksetet begynte å rope på oss. Det var samme mannen som hadde begynt å mase på oss tidligere på dagen da vi fylte bensin. Samme mannen som maste så mye at jeg hadde miste konsentrasjonen når jeg skulle betale for bensinen at jeg hadde gitt 3 tusenlapper istedenfor 3 hundrelapper. Jeg var ganske irritert på fyren, men han var tilsynelatende bare en hyggelig mann som ville ¨hjelpe¨ oss.

På vei ned fra fossefallet

På vei ned fra fossefallet

Han begynte å kjøre foran oss i et forsøk på å dirigere oss mot sentrum(som vi allerede var på vei mot). Han strekte ut hånden hver gang det kom en sidevei slik at ingen skulle kjøre på oss fortapte turister. Vi prøvde å jage ham vekk, men det var ikke lett, han insisterte på å fortsette å tilby en tjeneste vi ikke ville ha. Når vi endelig kom frem til byen så begynte han selvsagt å spørre etter penger. Da var det ekstra deilig å kunne dra frem lommeboken og vise ham nøyaktig hvor knusktørr den var. Vi hadde ikke en eneste Peso igjen etter fossene.
Vi parkerte mopeden rett ved en bank på byens allmenning. Da kom det 2 folk løpende, han ene skulle ¨passe på¨ mopeden vår, selv om den sto på et sted med 20 andre mopeder, og han andre skulle vise oss til banken, selv om vi allerede var på vei mot banken. Han diltet etter oss en god stund ettersom vi ikke fikk penger ut fra noen av bankene. Etter den fadesen måtte vi bare dra tilbake til Sosua og begge idiotene måtte forlate oss uten å få en peso ut av oss.

Neste dag så ringte klinikken oss og ba oss om å komme innom for å sjekke en schæferhund som hadde problemer med føttene sine. Den stakkarslige bikkjen hadde masse sår på føttene sine, en skikkelig stygg infeksjon med masse larver i. Vi brukte god tid på å rense føttene, dra ut alle larvene, putte på antiseptisk, gi antibiotika og smertestillende etc.
Eieren av hunden var også eieren av et firma som tok turister med på safariturer på Dominikanske republikk. Han var så fornøyd med behandlingen at han gav meg og Torunn en gratis safari til den påfølgende dagen.

Vi synes det var en smule rart med safariturer i et land hvor det ikke er noen dyr og knapt nok noen interessante fugler, men vi kastet oss på, det var tross alt gratis !
Safarituren var i en ombygd lastebil full med tjukke amerikanske turister, så ikke helt vår stil. Det gikk ut på å kjøre langs landsbygden og titte på folkene som bodde der og hva de drev på med.

Unger på skolen

Unger på skolen

Vi fikk gå inn på en skole og se på lokale unger som drev med sitt og deretter inn i huset til noen katolikker som hadde jesus bilder overalt. Deretter fikk vi se noen planter – kaffebusk, kakaobønnetre,

Kakaobønnefrukt

Kakaobønnefrukt

ananasbusk, sukkerør og diverse andre planter. Det var en helt okei tur, men ikke noe jeg hadde betalt for. Vi avsluttet med Dominikansk middag (kylling, bønner og ris) også fikk jeg holde en liten krokodille, noe som jeg allerede hadde gjort noen uker tidligere i Miami.

Etter 2 uker med nesten bare avslapping i Sosua så dro vi ut til et amerikansk tannlegepar som vi hadde blitt kjent med sist gang vi gjorde veldedighet der.

Luksusvila ved sjøen som ble brukt til klinikk

Luksusvila ved sjøen som ble brukt til klinikk

De hadde en villa med svømmebasseng rett ved en forlatt strand. Der skulle meg og Torunn bo alene i 5 dager mens vi gjorde operasjoner ved svømmebassenget. Jeg er utrolig glad for at vi meldte oss til å gjøre frivillig arbeid med slike fordeler!
Vi var faktisk utrolig effektive på de 3 dagene vi opererte. Hver dag begynte assistentene å komme klokken 09.00 og de samlet sammen alle bikkjene og gjorde dem klar.

Felles operering

Felles operering

Alt meg og Torunn trengte å gjøre var å operere dem, også tok de vare på dem når de våknet opp. Noen var utrolig aggressive og glefset etter alt som beveget seg, så jeg følte meg utrolig priviligert som bare fikk dem i sovende tilstand.
Mesteparten av operasjonene vi gjorde var sterilisering av tispene og kastrering av hannhundene. Det var nesten bare tisper. Dominikanerne har en macho kultur. Mennene er veldig stolte og må alltid gi et inntrykk av å være tøffe og harde. Konemishandling er mer normen enn avviket. Derfor er det ikke så mange som like at vi kutter av ballene på hundene deres.
Det var noen andre operasjoner også, som var greit for å mikse ting opp litt. Vi fikk amputere et bakbein på en hund som var blitt påkjørt og jeg fjernet et øye på 2 forskjellige hunder.

Hundesterilisering ved bassenget

Hundesterilisering ved bassenget

Vi opererte over 60 hunder på noen få dager, som vi var ganske fornøyde med. Operasjonene gikk bare kjappere og kjappere helt til vi begge klarte å sterilisere en tispe på under 18 minutter (noe som vi sevsagt er veldig stolte over). Det var egentlig veldig korte dager, vi var stort sett ferdig før 15.00 slik at det var masser av tid for oss til å kose oss på stranden og ved bassenget.
Veldedighetsfolka var veldig greie og ordnet med både lunsj og middag til oss.

Torunn operer en klump på en mann

Torunn operer en klump på en mann

Den ene kvelden var det noe problemer med strømmen i huset vårt hvorav hun amerikanske damen som eide huset kom for å hjelpe oss. Hun var sinna på nattevakten som hun hadde ansatt fordi han ikke var der akkurat der og da. Når han endelig dukket opp kjeftet hun på ham på spansk og han kom med masse unnskyldninger.
Etter hun hadde gått hjem (hennes hus var 100 meter fra villaen vi bodde i) kom vakten bort til oss og begynte å klage og syte på spansk. Jeg fikk bare med meg litt av det, men han var visstnok ikke fornøyd med at en dame drev og fortalte ham hva han skulle gjøre. Det var greit når ektemannen kjeftet på ham, men ikke en dame, han er tross alt en ekte macho mann !
Vi var ikke så veldig interessert i å høre på klagingen hans, men siden han drev og viftet med en ladd pistol så tenkte vi det var best å være høflige. 10 minutter etter vi hadde lagt oss hørte vi skyting rett utenfor huset. Det var litt skremmende ettersom vi tenkte det hadde klikket for fyren, kanskje han hadde skutt sjefen sin!
Vi fant ut dagen etter at han skyter litt innimellom bare for å skremme potensielle tyver, ikke for å skremme uskyldige veterinærer!

Etter Sosua dro vi til Las Galeras som er en liten by ved Samana på nordkysten av øyen. Det er det beste stedet for snorkling og dykking, som var grunnen til at vi dro der. Det var et veldig idyllisk sted, vi bodde på et gjestehus som var langt langt unna nærmeste sivilisasjon. Det var mye fine strender der. Vi fikk ikke så mye sjanse til å snorkle ettersom det regnet de 3 dagene vi var der og i tillegg var jeg syk med ørebetennelse.

LAs Galeras

LAs Galeras

Jeg tror jeg fikk ørebetennelse fordi jeg hadde tilbragt mye tid i Sosua med å leke i bølgene. Bølgene kastet meg frem og tilbake og ørene fylte seg opp med vann, alger og sand.
Jeg tror aldri jeg har hatt så mye smerte før. Jeg brukte 2 forskellige typer smertestillende og 3 forskjellige typer øredråper med antibiotika, antimycotica, steroider og lokalbedøvelse, men ingenting hjalp. Øret mitt var betent og hovent. Øregangen var så hoven at den var helt lukket.
Det ble ikke noe dykking med slike ører.

Santo Domingo sightseeing

Santo Domingo sightseeing

Siste 2 dagene i landet tilbragte vi i hovedstaden Santo Domingo. Vi tuslet rundt i gamlebyen der og så på ruinene. Det var ganske interessant å se hvor Columbus pleide å bo og se de diverse festningene som han hadde bygd. Det ble litt overdose museumer den ene dagen, men vi gjorde opp for det med å drikke ekstra mange øl på kvelden.
Takk for denne gang Dominikanske republikk, vi sees nok igjen

 Posted by at 11:35 pm
des 132012
 

Morgenen etter sto vi opp før solen og dro rett til flyplassen. Turen går videre til Jamaica. Vi følte at vi kunne ikke misse Jamaica når vi først er i området, selv om det er rimelig mye stress og høye kostnader med å komme seg videre derfra til neste øy. Det finnes ikke transport til Haiti/Dominkanske republikk, selv om de ligger kun noen kilometer unna hverandre.
Vi kom til Kingston og ble truffet av en trykkende varme når vi kom ut av flyet.  Vi hadde avtalt å bo hos en kul couchsurfer som het Peter og bodde på fjellet med utsikt over hele Kingston.

Oss og Peter – en lokal skuespiller

For å komme der måtte vi ta 3 busser og en minivan.  Jeg hadde hørt at Kingston kunne være farlig så jeg spurte dem på flyplassen om det første stedet vi skulle med buss var farlig; ¨yes, dangerous¨. Så spurte jeg om neste stedet vi skulle med buss var farlig; ¨yes, many dangerous people¨. Ikke så veldig bra reklame for stedet, men ærlig ihvertfall.
Det er mye fattigdom på Jamaica. De fleste husene vi så på veien til Peter var bare blikkskur.
Peter derimot bodde i en villa med svømmebasseng og utsikt over Kingston, perfekt !
Det vi har erfart med couchsurfing er at det er ofte de som tilhører de høyere klassene som driver med denslags, og det passet jo oss ganske greit ettersom vi får oppleve litt luksus.
Peter var en utrolig kul type, veldig lett å komme overens med.  Når vi kom så skulle han akkurat til å sette igang en grillfest ved bassenget hvor masse av vennene hans skulle komme.
Det var en perfekt dag for oss ettersom vi bare ble værende der å spise grillmat og og drikke rom. Rom rom og mere rom.

Grillfest i Kingston hills


Vi var på grillfesten i godt og vel 10 timer i strekk. Vennene hans var en virkelig morsom gjeng. Alle sammen var advokater og leger og veldig joviale. Det er en av de situasjonene som man aldri glemmer; etter kun en halv dag i landet sitter vi i bassenget med utsikt over en mørklagt Kingston og drikker rom sammen med en gjeng nye Jamaicanske venner.
Neste dagen var egentlig planen å dra til Bob Marley sitt hus i Kingston, men siden det tilfeldigvis var nasjonaldag i Jamaica den dagen så var alt stengt. Så da dro vi isteden til toppen av Blue Mountain. Det er det høyeste fjellet i Jamaica, faktisk i hele Karibien.
Bussen opp til den første byen på fjellet var en opplevelse i seg selv. Så godt som alle ¨bussene¨ på Jamaica er ombygde varebiler hvor de har stappet inn så mange seter som fysisk mulig. De putter gjerne 22-25 mennesker inn i en Toyota Hiace van. Så der satt vi nærmest på fanget til 3 Jamaicanere, i et sete som var laget for 3 folk, på en utrolig trang og usikret fjellvei full av hull og bekker. Det verste er at de råkjører noe så sinnsykt, selv i svingene. De bare tuter litt før de kommer til svingen også gasser de på. Hvis da ikke den andre bilen hører de tutene så er det garantert en krasj og begge bilene er dømt til å fly 100 meter ned utfor klippene.
Det er skikkelig risikorsport. Vi hadde hjertet i halsen hele veien. Det som gjør ting enda verre er at de har en sykelig besettelse av romantiske ballader fra 90-tallet,og de er veldig glade i boyz2men og Mariah Carey sine tidligere arbeid.
Å høre på romantiske ballader i 1,5 timer er tortur; ¨I looove u baby, more then the suuun loves the moon, won`t you marry meeeee baaaabyyyy giiirl. I`ll love u looong time honey girl and make love to u on the beeeeeeeaaaaachhh.
Jeg hadde vel egentlig trodd at det skulle være litt mer reggae musikk på Jamaica…men den gang ei!
Vi ble hentet av hostelfolka i den høyestliggende byen på fjellet ettersom hostellet lå mye høyere, helt ved roten av fjellet. Veien opp til hostellet var den verste veien jeg har sett. Det  var mer huller enn det var vei, vi måtte kjøre gjennom elver og noen steder kjørte vi 60 grader rett opp. Fingrene var krysset for at ikke bremsene skulle ryke.
Huset vi skulle bo i var på 1200 meters høyde og var egentlig bare et lite skur som manglet det meste av komfort.

Møte med Bobo rastaene


Vi bodde med en familie av  Bobo rastaer. Bobo rasta er entype rasta som aldri klipper håret i løpet av livet sitt, og forutsigbart nok ender opp med ganske mye hår.
Bobo er navnet på en spesiell måte å binde opp håret sitt, omtrent som en turban. Faren i familien hadde rasta som rakk ned til golvet, og han var nesten 2 meter høy !
De spiser kun vegetar mat som kalles I-tal. Når jeg så I-tal i beskrivelsen for hostellet så trodde jeg det betydde italiensk mat..
De lager også noe som heter saltfish som visstnok er nasjonalretten i Jamaica sammen med Jerk(selvsagt). Det som er komisk er at Saltfish er tørket fisk fra Norge. Vi så en kasse med fisk som det sto Ålesund på i hytten vi bodde i. Så nasjonalretten i Jamaica er norsk fisk.
Vi hadde ganske dårlig tid når vi kom opp til hytten ettersom vi hadde tenk å klatre fjellet samme dagen, og det begynte allerede å bli ettermiddag. De sa at det tok 4 timer å gå opp på fjellet og 3 timer ned igjen. Alle vi møtte og alle bøkene har sagt at å klatre Blue Mountain er et ¨must¨ på Jamaica. Det skal visstnok være fantastisk utsikt over hele Jamaica helt bort til Cuba faktisk. Turen opp på fjellet tok litt innsats, men det gikk greit på under 3 timer. Halveis opp på fjellet skal det være en vakt som tar 20$ for å få lov til å gå til toppen, noe som er ganske latterlig. Tenk om Norge skulle begynne å sette vakter ut på fjellene og ta betalt for å få lov til å gå på tur.

Toppen av fjellet…


Vi klarte heldigvis å snike oss forbi ham. Det var en fin sti, men det ble en litt bedrøvelig tur ettersom det var tåkete og regn hele turen. Det ble ihvertfall ikke noe utsikt, var såvidt jeg kunne se hånden foran meg. Når vi kom til toppen begynte det å pøsregne, og vi måtte søke ly i et forlatt skur med et hullete blikktak som kun var uten hull i en liten firkant på 1 kvm. Så der stod vi kalde, svette,våte å søkte ly på 1kvm på toppen av Jamaica.  Typisk en slik situasjon som jeg av en eller annen grunn alltid klarer å havne i.
Vi klatret ned fra fjellet så fort som vi klarte. Siste delen måtte vi gå i bekmørke ettersom solen hadde tatt turen til Kina.
Når vi kom til hytten ventet rastafamilien på oss med et ferdiglaget rastamåltid som faktisk var ganske godt.

Ital rasta middag


Før jeg gikk og la meg fikk jeg tatt meg den mest ukomfortable dusjen jeg noensinne har hatt.  Det var et bekmørkt rom hvor jeg måtte ha en lommelykt i munnen mens isvannet torturerte kroppen min med kulde.
Morgenen etter var den mest tilfredstillende delen av turen når vi sto opp grytidlig med perfekt utsikt over hele fjellkjeden og fersk kaffe i koppen. Kaffe som var plukket fra busken for noen dager siden og brent i landsbyen. Rastapappaen hadde sin egen kaffeplantasje hvor han hentet all kaffeèn. Blue mountain kaffe blir solgt over hele verden og er veldig aromatisk.
Turen ned var like humpete som turen opp og fløtemusikken var like irriterende.
Vi dro til Kingston og gikk på besøk til Bob Marley.  Huset hans var et realtivt stor koloniansk hus i utkanten av byen. Vi hadde en guide som tok oss rundt i de forskjellige rommene. Rommene var dekorert med masser av gull album og avisartikler om Jamaica`s store sønn.

Bob og alle sønenne

De er veldig stolte over Bob Marley. Guiden vår drev med allsang, og prøvde å få hele gruppen med på å synge diverse låter i de forskjellige rommene, litt sånn småflaut.

Huset til Bob MArley


Soverommet hans var relativt lite med en meditasjonsmatte midt i. Det var her han mediterte (les; røykte hasj).
Han døde i 1981 fordi han nektet å kutte av lilletåen. Han hadde kreft i lilletåen som spredde seg til nyrer,hjerne og lever. Ganske tåpelig å ofre livet for en tå.
Etter musèet spaserte vi til sentrum og spiste noe skvip på en gate ¨restaurant¨. De hadde både kufot og kyllingbeinsuppe, men vi hadde bare lyst på noe vomfyll så bestilte noe litt mindre alternativt.
Kingston er ikke en direkte vakker by. Det er fryktelig mye forurensing der, går knapt an å puste når man går i gatene. Det er også mange tvilsomme karakterer der, og alt i alt ikke så veldig mye av interesse for turister. Det er sikkert en av grunnene til at det ikke er noen turister der, utenom meg og Torunn da.
Neste stopp på Jamaica turen var Port Antonio; en liten by helt nordøst på øyen. Vi dro der  fordi de tilsynelatende skulle ha det beste Jerk kjøttet på hele øyen.

Orginal Jamaica Jerk

Jerk er en spesiell måte å tilberede kjøtt på hvor det grilles på en spesiell type tre og er dekket med en særegen marinade. Vi dro til et sted som het Boston Bay hvor det skulle være den beste jerken. Vi hadde jerk kylling og jerk fisk med brødfrukt og tivoli (en type langbrød).  Det var veldig godt og juicy kjøtt og vi er blitt store fans av brødfrukt ettersom vi spiste det nesten daglig i 2 uker.
Vi tok en tur ned til stranden og ble tilbudt hasj av minst 10 forskjellige rastaer. Eneste måten å bli kvitt dem på var å love hver og en av dem at de skulle være våre eneste forsynere av ganja så lenge vi var i området.
¨ I promise we will come back tomorrow and buy lots of Ganja¨.
Det var også en god del souvenirselgere som ble litt slitsomme.
etter Boston Bay dro vi til et sted som het Blue lagoon. Det var da altså en lagune som skulle vise seg å være veldig blå- Det var ganske idyllisk der, og veldig deilig å svømme der. Vannet var en miks av saltvann og ferskvann fra diverse kilder som tømmes i lagunen. Det betydde at det var lommer med kaldt vann innimellom det varme vannet. Veldig forfriskende. Jeg har aldri opplevd så mye oppdrift i et vann før, jeg klarte faktisk ikke å synke. Flere ganger prøvde jeg å slippe ut all luften fra lungene for å synke, men jeg poppet rett opp igjen som en kork. Torunn sank fint!!
Port Antonio var en ganke grei by å bo i. Det var ingen turister der, så ikke så mange av de skurkene som liker å lure turister heller. Vi bodde på et utrolig kummerlig rom, så mesteparten av kveldene satt vi på en av de veldig mange lokale mini-pubene. Der var det billig rom for alle pengene. Vi ble kjent med en del lokale skruer der. En av dem var Devon. Devon var da altså maleartist, reggea-musiker og snekker. Med engang han så at vi viste litt interesse så løp han hjem og hentet et av kunstverkene sine og tvingte bardamen til å sette på musikken hans. Musikken var ganske basic; han hadde bare laget tekst og sang med standard innspilte reggaelåter i bakgrunnen.
Vi skulle egentlig ut med en couchsurfer fra hostelet vårt den kvelden ettersom hun hadde invitert oss med til en lokal strippeklubb som hun da alltid pleier å gå på, ikke for stripperne men fordi hun liker musikken der.
Siden vi ikke fikk kontakt med henne så gikk vi heller med Devon til en gatefest.
På gatefesten var det hundrevis av folk samlet rundt en reggae DJ i en gate hvor biler fremdeles kjørte forbi.  Vi var de eneste hvite menneskene der, så jeg følte at vi skilte oss ut veldig mye. Det ble litt ubehagelig når vi gikk inn på et skittent rom som var fullt av rastaer. En rastagjeng kom bort til meg og oppførte seg litt truende. Første cluet mitt var når han sa flere ganger ¨don`t be afraid, we won`t hurt you¨.  Jeg hadde ikke forventet å bli skadet før han sa de betryggende ordene. Alle sammen røykte hasj, og alle sammen var ¨reggae artister¨ ifølge lederen.  Hun som vi hadde møtt på hostellet sa at en venn av henne hadde blitt truet med pistol på en klubb uken før kun for noen småpenger, så det var litt bekymrende.
Vi hadde fått nok rom for en kveld og tok turen tilbake til vårt skitne lille rom.
Port Antonio var et greit sted å være fordi det er ikke så mange turister der og man får sett litt hvordan vanlige Jamaicanere lever, folk som ikke er avhengige av turister.

Gitar rasta på beachen


Etter noen dager der bestemte vi oss for å dra tvers over til den andre siden av øyen til et sted som heter Negril. De siste 5 dagene på Jamaica ville vi bare slappe av og gjøre så lite som mulig på en strand.  Det ble en relativt ubehagelig reise ettersom det ikke er noen skikkelige busser i dette landet. Alle ¨bussene¨ er ombygde varebiler hvor de stapper inn så mange folk at de må sitte oppå hverandre. Vi måtte ta 4 forskjellige varebiler over 6 timer for å komme der vi skulle.
I Negril bodde vi i uthuset til en svær dame som heter Miss Norma. Det var en ganske bra setup ettersom det var nærme en pub, til stranden og til en fyr som solgte jerk kylling.
Det var første stedet på Jamaica hvor vi så andre turister, og hvor det var en ernæring bygget rundt turister. Dette var ikke en bra ting. Siden det var lavsesong så var det veldig lite turister, men like mange irriterende souvenir og hasj-selgere der.
Første dagen hadde vi bar lyst å slappe av på stranden i noen timer før solen gikk ned, men det skulle vise seg å bli vanskelig. Bare på den korte turen ned til stranden ble vi tilbudt hasj av 10-15 forskjellige rastaer. Dette tok ganske mye tid fordi man kan ikke ignorere folk i Jamaica slik som man kanskje kan på andre tursitsteder.  Rastaene er veldig stolte folk, og man risikerer noen veldig ubehagelige interaksjoner hvis man ignorer en av dem. Da kan man risikere at de dilter etter deg en lang stund og kaller deg for rasist og alt mulig annet usaklig.
Typisk sett så går det slik; rastamann ser oss og roper på oss fra en lang avstand…vi må vente til han kommer bort til oss og gi ham den oppmerksomheten han ønsker… han knokkel hilser med oss begge og sier ¨respect maaaan¨, spør hvor vi er fra og om det er vår første gang i Jamaica….vi må småprate litt med ham før han begynner å tilby oss hasj…vi sier nei…han ignorerer det og fortsetter å mase…vi sier nei igjen, og han løper bak en busk og kommer tilbake med en pose med tørket hasj for å vise oss hvor bra kvalitet det er…vi klarer endelig å vri oss unna ved å si noe slikt som ¨maybe later¨….og da når vi kommer tilbake samme veien gjentar hele prosessen seg.
Det er klart det tar tid å gå 100 meter når man må gjennom alt det med 10 forskjellige folk.

Rasta solnedgang


Jamaica engelsk er meget mulig den morsomste form for engelsk jeg har vært borti, til og med på nivå med Belize engelsk som er en miks av kreole og engelsk. Når rastaene snakker med hverandre så er det nesten umulig å forstå et ord, men når de snakker med turister så rensker de det opp litt. Jeg har ingen tvil om at innen 50 år har jamaica engelsk gått gjennom de evolusjonære prosessene som skal til for å danne et nytt språk og vil da være like langt fra engelsk som russisk er.

Vi hadde noen late dager i Negril, gjorde ikke så mange aktiviter annet enn å henge på stranden. Vi tok en tur til selve byen og fant ut at det var uutholdbart. Det er tjukt med idioter der som vil ha penger for ingenting. Det verste er at de fleste andre turister sikkert gir dem penger bare for å bli kvitt dem (de er som regel fornøyd med 3-4 kroner), noe som bare inviterer dem til å fortsette. Vi hadde en rastamann som diltet etter oss i 15 minutter til apoteket vi var på vei til, og deretter ville ha penger fordi han hadde tatt oss med til apoteket.
En annen sto ved siden av minibanken vi skulle ta penger ut av og ville ha penger fordi han sa ¨this way to the bankmachine¨ når vi kom bort til maskinen.
Vi gikk på en reggae-konsert som var veldig moro siden reggae-artistene var veldig flinke på det de drev med. Den ene dagen vi lå på stranden kom en rastamann og holdt privat reggae-serenade for oss og tvingte oss til å kjøpe den hjemmelagde CD`en hans.  De fleste på Jamaica er reggae artister eller ønsker å bli det.

Oss med en rar opplåsbar fisk


Vi gjorde et dykk i Negril før vi dro videre. Veldig typisk så kom vi til dykkestedet ca 10 minutter etter alle delfinene hadde stukket av. Dykket i seg selv var ikke spektakulært, men det var ganske morosamt for alle de gale grunnene. Dykkeguiden vår var selvsagt en rastamann som vi hadde truffet på stranden. Han røykte veldig mye hasj, innkludert rett før vi skulle i vannet.
Under vann gjorde han alt som en dykkeguide liksom skal passe på at turistene ikke gjør; han kom borti korallene når han svømte, plukket opp fisk (giftige fisk..), prøvde å fange en blekksprut osv osv…. Det var ganske politisk ukorrekt, men ganske morsomt også.

Torunn og crazy dykkemann


Vi hadde en dag igjen på Jamaica som vi skulle tilbringe i Montego Bay. Montego Bay er et skikkelig turiststed, med masser av folk som lever av turistene. 80% av alle fly som kommer til Jamaica lander der, og nærmere 100% av alle cruiseskipene.
Det er en ufattelig ukoselig by. Det er skittent, mye trafikk og absolutt horribel luftkvalitet. Det var så mye smog at det var vanskelig å puste. Det er også ganske farlig der, man kan ikke vandre av gårde. Det er noen fine strender i utkanten av byen, men de koster penger å komme inn på !  Ja, de tar faktisk inngangspenger på en strand. Jamaica er veldig flink til å profitere på ting som naturen har laget; fosser, fjell, strender – inngangspenger på alt, og ikke småpenger heller.
Den dagen vi var der så var det panikktilstander blandt folk. En orkan som het Sandy var på vei mot øyen så alle drev og hamstret mat, bensin og alt mulig annet. Orkanen skulle treffe morgenen etter, samme morgenen som flyet vårt gikk.
Siden vi måtte opp klokken 05.00 for å nå flyet vårt hadde vi bestemt oss for å ta en tidlig kveld. Det gikk da ikke etter planen når vi fant ut at jeg hadde glemt lommeboken i Negril.. Vi måtte ta en taxi i 3 timer for å komme tilbake for å hente lommeboken…det kostet en liten formue i tilegg til mesteparten av nattesøvnen.
Morgenen etter var det veldig stille. De fleste hadde barrikardert seg og var klar for orkanen som var sagt at skulle treffe rundt klokken 10. Vi kom på flyplassen og skulle sjekke inn når folka der sa at vi ikke hadde billett. Eneste flyet ut av øyen før orkanen kom og på en eller annen måte hadde de ikke tatt bryet med å si ifra at kredittkortet mitt hadde blitt avvist når jeg kjøpte billetten på nettet. Jeg fikk til og med melding på mail at reservasjonen var bekreftet. Så i desperasjon måtte vi kjøpe nye biletter til 50% økt pris på flyplassen. Det var vår eneste sjanse til å slippe unna orkanen. Når flyet tok av så vi veldig mørke skyer i horisonten og kapteinen bekreftet mine mistanker; alle flyavgangene fra Jamaica den dagen hadde blitt kansellert, alle utenom vårt fly.
Rett  etter vi dro ble hele jamaica satt i husarrest for å unngå plyndring. Det var så nærme man kan komme til å slippe unna en tropisk orkan. Den drepte over 100 mennesker og ble til en superstorm som herjet så langt nord som New York.

 Posted by at 12:45 am
des 062012
 

Etter Caye Caulker dro vi på en lang reise med buss til Cancun, 7 timer ventetid på flyplassen, og deretter med fly til Fort Lauderdale i Florida. Jeg gruet meg veldig til å komme på flyplassen i Usa. Jeg har bare vært innom en flyplass i USA før, og det var kun på en gjennomreise. Da opplevde jeg at det tok 3 timer, og masse veldig utrivelige flyplassvakter som stilte utrivelige spørsmål og sjekket alle tingene mine, selv om jeg ikke engang hadde tenkt å besøke landet !

Starts and stripes

På Fort Lauderdale gikk det greit, vi slapp gjennom uten så altfor mye stress. Eneste som var litt slitsomt var han fyren som tok imot tollskjemaet. Han var en svær afroamerikaner med et surt tryne og en løstsittende pistol.
Han ble veldig veldig sur på oss fordi vi bare hadde et tollskjema for begge to og var ikke gift slik som reglene sa. Når vi forsiktig prøvde å nevne at de andre tollerne hadde sagt at det var greit så klikket det for ham; ‘ I am the Us government, my word is law, don’t be messing with me’. På dette tidspunktet ble det ganske klart at han var bare en sur kverulant som ønsket å krangle. Veldig unødvendig når vi faktisk reiser til landet deres som turister for å bruke penger der. Alle tollfolka som vi har møtt i Usa har vært sure.

Delray beach

Heldigvis så virket det som de fleste vanlige amerikanere var hyggeligere. Vi dro til en Dame som het Stephanie som bodde i Delray Beach, en by som er en halvtime nord for Miami. Stephanie var en veterinær som oss og hun hadde også nylig laget seg en profil på Couchsurfing.org, nettsiden som vi bruker mye når vi reiser for å treffe nye folk.
Hun var utrolig hyggelig og hadde gjort klar full biffmiddag til oss når vi kom frem. Amerikansk megabiff .
Delray Beach var egentlig ikke en del av reiseplanen engang, vi bare dro der for å treffe henne, og ble værende der i 3 dager.

Happy couchsurfers

Vi har aldri vært i USA før, men det var egentlig akkurat slik som man kan tenke seg at det er. De fleste amerikanske stereotypene ble bekreftet ganske raskt. Suburbs ser akkurat ut som de gjør på film, masse like hus med like postkasser og amerikanske flagg. Det er et presidentvalg på gang der for tiden så det var ikke bare flagg, men også masse propaganda for de forskjellige kandidatene. Vi så en reklame på tv som var hysterisk morsom.

Hus med politisk reklame

Når politikerne i Usa lager reklamer så er det ikke for å vise folk hvor mye bra ting de kan gjøre, men heller reklamer for å sverte motstanderene. I ene hjørnet av filmen var et skikkelig dårlig bilde av en rynkete dame uten sminke som ser ut som hun er i full bakrus. Det var altså den politikeren de ville sverte. Filmen gikk noe sånt; “ Do you want this woman to be responsible for your kids education(med veldig dyp amerikansk basstemme)” fulgt av en scene med bildet av den aktuelle damen og massevis av gråtende unger i lefsete klær.
Deretter; “Do you want this woman to be responsible for your healthcare? “ etterfulgt av en scene med folk med altmulig rare sykdommer som ligger på gaten og blir ignorert av forbipasserende leger.
Og slikt fortsetter det. ganske komisk, og tragisk på samme tid. Jeg så et intevju med hu andre politikeren og hun var nydelig pen, så ikke ut som en 60 år gammel fyllik lenger.
Vi tok turen til Delray beach som er den morsomste byen i USA ifølge et eller annet magasin. Det kostet oss mye frustrasjon å komme oss der selv om det ikke var så veldig langt. Offentlig transport er nesten ikke-eksisterende, og jeg fikk inntrykk av at det var litt stigmatiserende å i det hele tatt ta bussen. Er liksom en lavere-klasse ting å gjøre.
Jeg visste at amerikanerne var glad i biler før vi dro der, men hadde ingen anelse at det var så ille som det var. Alle bilene vi så var splitter nye, og en stor proporsjon av dem var fancy biler og svære SUVs.
Vi spankulerte rundt litt i byen, og hadde vårt første måltid på en “restaurant“ i USA. Som seg hør og bør så var det på en burger sjappe(ikke Mcd!). Det var helt kurrant, men hadde forventet litt større burger ettersom alt skal være så stort der. De hadde en egen menu for hunder hvor flere av tingene kostet mer en maten for menneskene. Det her må være typisk amerikansk tenkte jeg, de er noen raringer.
Vi tok en tur til stranden, og tilbake til suburbs. Delray beach er en grei liten by med en hovedgate med masse restauranter og kunstner utsillinger. Det hadde vært mye finere der om de hadde hatt en gågate, men som sagt så er de generelt ikke så glad i å gå noen steder hvis ikke det er absolutt nødvendig.

Dagen etter fikk vi låne noen sykler av Stephanie og hadde tenkt oss ut for å se noen attraksjoner som lå et stykke unna sentrum. Det var en liten myrlandspark der som er en del av den svære Everglades myren som dekker store deler av Florida. I tilegg skulle vi besøke en japansk hage(!) og musem som lå utenfor byen. Det var ikke mer enn 10 km hver vei, men det tok oss likevel mesteparten av dagen. Alt er tilrettelagt perfekt for biler, og ikke i det hele tatt for sykler eller fotgjengere. For hver 100 meter vi syklet så måtte vi trykke på en knapp for å aktivere fotgjengeroverganger over de enorme veiene som vi måtte krysse.

Torunn sykler rundt America !

Etter 5 min venting på grønn mann så blir det grønt, og ca 5 sekunder senere dukker en rød hand opp. Det var ikke en koselig sykkeltur.

i Miami suburbs

Desverre så så vi ingen alligatorer i myren, men det var mange rare fugler og skilpadder der. Den japanske hagen var fin, og det var litt informasjon om japansk kultur og slikt, tilsynelatende fordi det hadde vært en koloni med japanere som dyrket ananas der for 90 år siden.
Siste kvelden gikk vi ut med Stephanie og spiste masse super feit mat med masse øl og vin. Jeg like virkelig ikke den amerikanske ølen. De fleste stedene selger kun lav-karbo øl, som smaker hestepiss. Det er helt uforståelig for meg hvordan de er så glad i lav kalori øl når de bruker den til å skylle ned de mest fettede måltidene som tenkes kan. Det har ikke så mye å si at ølen som egentlig er 150 kalorier nå kun er 110 kalorier(men smaker piss) når man bruker den til å skylle ned en trippel osteburger med pommes frites på 2000 kalorier.
Takke meg til skikkelig øl; Europa 1-USA 0 .

solnedgang i Miami city

Neste dag dro vi avgårde til party central- Miami beach. Stephanie hadde til og med smurt matpakke til oss!
Couchsurfing er brilliant 
I Miami Beach bodde vi på det billigste hostellet vi fant som vi fant ut at lå i samme bygg som en spritbutikk, noe som selvsagt er veldig praktisk. Hostellet var faktisk ganske bra. Vi fikk vår egen 6-mannsrom hvor det var bare 2 andre folk, og hostellet laget gratis grillmat til oss på lørdagen.

In Miami Bitch !

De hadde også masse muligheter for fester. Hver eneste kveld var det reklamert for nye fester. Festene krevde finklær for menn og obligatorisk med høye hæler for damer. Det mente Torunn var urettferdig ettersom hun er sterkt imot høye hæler. Hun mener det er et torturinstument ment for undertrykkelse av kvinner over hele verden.
Vi dro ikke på noen av festene deres, men tok oss en spasertur på party-promenaden på kvelden. Det var veldig mange parties på gang, og mange pent pyntede damer med store pupper.

Miami Idealet

Silikon er veldig ettertraktet rundt om i Miami.
Vi dro på Miami beach stranden dagen etter. Det var litt artig ettersom den var veldig lik stranden i Baywatch, samme tårn og samme bøyer.

Baywatch prime time !

Stig – Making Miami beach safer

Vi laget vår egen baywatch film hvor jeg løper i sanden og kaster meg ut i vannet. Desverre fikk jeg ikke lov til å løpe med den røde bøyen i hånden, men det går likevel ann å se pecs`ene mine som hopper opp og ned når jeg løper.
Vi dro også på en organisert tur ut til Everglades; den gigantiske myren. Det var ganske artig ettersom vi fikk kjøre med hovercraft som er en kul svær luftdrevet båt svever på toppen av myren.

Stig og krokodillen


luftbåt på myren

Der fikk vi se alligatorer og diverse andre myr-dyr i sine naturlige omgivelser. Det er ganske annerledes fra noe landskap man finner i Norge. De har ganske mange forskjellige dyr og fugler som lever der ute. Pyton slanger er et stor problem der fordi folk har sluppet tamme pytonslanger fra Asia ut i myren og nå har dem begynt å formere seg. De spiser opp alle de innfødte dyrene som er der, alt fra små pattedyr til alligator babyer.

Everglades er også stedet hvor Dexter har dumpet en del lik, men vi så ingen tegn til det, sikkert alligatorer.
De hadde et show etterpå hvor den ene vakten drev og sosialiserte med 4-5 alligatorer. De er veldig smarte dyr, og de vet hva som må til for å få mat. De hadde en del triks de kunne gjøre for maten. Vakten puttet hånden i munnen på en av dem, og det gikk visst greit. De biter ikke så lenge man ikke tar dem på nesen ettersom de har en sensor der som forteller dem at nå er det på tide å glefse.
meg og Torunn fikk holde en alligatorer.
Jeg tror det var fordi han så at vi var spesielle og visste hva vi drev med. Det kan også ha noe å gjøre med at vi gav ham 5$, men jeg tror helst at det var det at vi er spesielle.
De hadde også noen krokodiller der, selv om dem er relativt sjelden å finn i Everglades. Krokodiller har tynnere og lenger snute enn alligatorer, og de er mye mer aggresive. Alligatorer stikker av hvis de ser folk, mens krokodiller ser bare en stor biff tartar.
Resten av dagen spankulerte vi rundt i Miami. En veldig fin by,men veldig spredd ut, man må liksom vite hvor man skal hvis man går rundt der…ikke som I Bergen hvor man kan se hele byen ved å spasere rundt i noen timer.
Langs promenaden er der hvor det meste av folkeliv skjer, så vi holdt oss der. Vi drakk noen ekle amerikanske lavkarbo øl og spiste amerikansk pizza ved Hard rock cafe.

 Posted by at 10:11 pm
nov 112012
 
Cool

Torunn på vei til Caye Caulker

Caye Caulker er en bitte liten øy som tar ca 5 minutter å gå over på tvers, eller ca 20 på langs. Det er ingen biler, kun golfbiler.

på tur i golfbil

Torunn med taxigolfbilen

Det er 1300 fastboende og 10-15 ganger så mange turister i høysesongen. Takk og pris at vi var der i lavsesongen.
eneste ulempen med lavsesong er at det er også regnsesong. Det var ikke en eneste dag uten regn i den uken vi var der. Det er ikke så mye å gjøre på Caye Caulker annet enn å drikke øl og slappe av. Mottoet til øyfolket er ”go slow”, og det er ofte ganske tydelig.
Øyen er så erketypisk karibisk som det er mulig å få det. Nesten alle som bor her er rastafarier og snakker en rar blanding av engelsk og kreole; ”jaaa maaan, how ya be?”. Når de snakker med hverandre er det helt umulig å forstå hva de sier.
husene er i alle regnbuens farger som seg hør og bør. Mange av husene er på stylter flere meter over bakken, men ikke noen god forklaring på hvorfor. Det har tilsynelatende noe med orkan og oversvømmelse å gjøre. Hvis det kommer en orkan så skulle jeg tro at det var en dårlig ide å ha et hus på stylter, da kan man risikere at hele huset flyr avgårde… Alle vinduene er også som regel barikadert, bare sånn i tilfelle det kommer en orkan. Ganske ukoselig å leve i et hus uten vinduer i 3 måneder i strekk.

Kokken på Caye Caulker

Det er ingen skikkelige strender på øyen, og ikke ideelt for snorkling ettersom det er bare sjøgress og gjørmebunn. Det beste stedet å gå er til ”the split” som er der hvor øyen ble delt i 2 av et jordskjelv i 1961. Det er en pub der som heter Lazy Lizzard som er det naturlige møtepunktet for både lokale og tursiter. Det er det eneste stedet hvor det er litt dybde og greit å snorkle, og det beste stedet for å tilbringe late dager. Dette er noe som alle som drar til Caye caulker vet…og derfor blir det ofte veldig fullt der. Det er greit nok nå i lavsessongen, men jeg kan tenke meg at det blir sinnsykt trangt der i høysesongen.

Slapper av På Caye Caulker

Av aktiviteter så er det mest logiske å finne på å dra på dykketurer eller snorkleturer ettersom et av verdens største korallrev ligger rett utenfor øyen.
Vi dro på en snorkletur første dagen vår der. Det var en del andre turister på seilbåten, mest amerikanere. Den karibiske kapteinen vår sluttet aldri å snakke, han hadde mye på hjertet. Når seilbåten kjørte utover var vi omringet av svarte uværskyer, og var sikre på at vi snart ville være midt uti en ekte karibisk storm. Da så jeg plutselig 2 svære tyfoner i horisonten. De gikk sammen og ble til en tyfon etter hvert. Heldigvis så styrte vi ikke mot tyfonen, og den styrte ikke mot oss.
Det første snorklestedet var veldig moro ettersom vi traff på en familie med sjøkuer.

Sjøku

Stig med sjøkuen

Sjøkuene er noen artige blubber. De er ikke så veldig brydd av en haug med snorklere, sikkert ganske vant med det. Den ene sjøkuen lå midt i vannet urørlig. Torunn trodde den var død, men jeg mistenker at den bare slappet av litt, mottoet er tross alt ”go slow”.
Neste snorklested var det massevis av haier, rokker og andre svære fisk. Haiene var ikke av den skumle typen, var bare noen søte nursesharks. De er ganske harmløse og liker kos. Kapteinen plukket en av dem opp fra bunnen og lot alle sammen stryke den på magen. De er akkurat som et marsvin- veldig glad i kos.
Man bør helst ikke rote for mye med dem, for de kan faktisk bite også, er tross alt haier.

Masse fisk og hai

Vi fant en hai som liker kos

Rokkene var ganske artige også, men vi holdt oss unna dem…alle vet hva som skjedde med Steve Irwin.
Snorklelederen plukket opp konkylier med sjøsnegler som han drepte og kaste ut for å mate dem. Virker som de satte pris på det.
Neste stopp var et sted der vi fikk snorkle med masse svære havskilpadder og gigantiske rokker, og deretter snorkle med alle de vakre fargefulle fiskene på revet. Det var en veldig bra tur, har aldri sett så mange artige fisk, pattedyr og reptiler på en tur før !
Vi dro også på en dykketur. Alle nettsider som jeg har lest på sier at hvis man er en dykker så er det et MUST å dra til Blue hole. Om man bare dykker et sted i livet så burde det være Blue hole i Belize osv osv.

Blue hole belize

Etter alle disse sterke utsagnene så kunne vi bare ikke dy oss. Det kostet DOBBELT så mye å dra til blue hole som å dykke på noen av de lokale revene, men vi tenkte at dette er så fantastisk at vi kan bare ikke droppe det. Båten ut der tok vel over 2 timer, og det var selvsagt en ganske så vindfull dag med mye bølger.
Det første jeg så når jeg dukket hodet under vann var massevis av svære haier, ikke som nursesharksene, men skikkelige haier. Det var veldig morsomt (ihvertfall så lenge de holdt seg på god avstand). Sikten var ikke så veldig bra, og det var relativt lite fisk der og ingen koraller.

stalgmitter på 43 meters dyp

4 meter hai

Vi fulgte en vegg ned til 42 meters dyp og svømte rundt noen stalakitter(hele hullet pleide å være en hule) og opp igjen. Det var hele tiden masse haier rundt oss, men ingen ble spist opp, ikke som jeg merket ihvertfall.
Det var igrunnen ganske skuffende, og føltes litt som et dykk jeg kunne gjort i bergensfjorden minus haiene og stalakittene. Jeg hadde forventet å bli omringet av tusenvis av fisk i alle mulige eksotiske farger, skilpadder og haier(som kom litt nærmere slik at jeg kunne fått tatt noen litt bedre bilder) i tilegg til masse fantastiske koraller. Det er slik det er på blue hole i Egypt, og siden dette var verdens beste dykkested så forventet jeg noe lignende. Vi hadde lunsj på en liten øde palmeøy også gjorde vi 2 dykk til på revet rundt blue hole. De var egentlig bedre enn Blue hole dykket ettersom det var litt koraller og masse rare fisk, men sikten var likevel ikke noe særlig.

Hai i Blue hole

Til andre som har lyst å dykke pa Caye Caulker så vil jeg anbefale å bare dykke på revene rundt øyen. Blue hole koster dobbelt så mye, og er definitivt ikke verdt det.
hele uken vi var på øyen bodde vi gratis i en fin leilighet rett med sjøen – er definitivt noen fordeler med å gjøre litt veldedighetsarbeid innimellom.
Vi hjalp Madi ved å operere på noen av kattene hennes, og i tilegg ta blodprøver og slikt for å sjekke om de var friske.
Det var deilig å bare være på et sted i en uke i strekk. Det blir litt slitsomt etterhvert når man reiser fort og bare er på hvert sted noen dager om gangen.

Lunsj på en øde øy

 Posted by at 2:30 pm